Stortinget - Møte torsdag den 21. april 2022

Dato: 21.04.2022
President: Masud Gharahkhani

Innhold

Sak nr. 13 [16:46:29]

Interpellasjon fra representanten Marie Sneve Martinussen til finansministeren: «Mange mennesker opplever nå et prissjokk. På vei ut av en pandemi hvor forskjellene har økt; de rikeste har økt formuene sine mens mange med vanlige og lave inntekter har vært arbeidsledige og mistet inntekt, kommer dette på toppen. Det er ingen tvil om at det meste av dette skyldes Russlands brutale invasjon av Ukraina. Likevel forventer mange at staten gjør en innsats for at ikke hele regningen sendes til de med lave og vanlige inntekter. Mange andre land har innført tiltak. Sverige har, som Norge, innført en begrenset strømstøtte. På toppen av dette har de gjort tiltak mot mye dyrere drivstoff. New Zealand har kuttet halve prisen på kollektivtransport og redusert drivstoffutgiftene. EU har sendt nye regler for statsstøtte på høring. Det er ingen naturlov at Norge skal vente på alle andre. Hva skal til for at regjeringen innfører tiltak som treffer husholdningene under dette prissjokket?»

Talere

Marie Sneve Martinussen (R) []: Prissjokket er ikke lenger noen nyhet. Det har for lengst gjort seg bemerket i folks lommebøker, og mange brukte nok påsken over kalkulatoren for å finne ut hvordan de neste månedene skulle gå i hop. Alt blir dyrere, og NRK har gjort et anslag der det er snakk om ekstrakostnader på over 40 000 kr for en vanlig familie. Da finansministeren la fram sitt statsbudsjett før jul, forventet man en prisvekst på 1,3 pst. i år. Nå er det nyeste anslaget 3,3 pst. I tillegg ser matvareprisene ut til å øke enda mer enn det, og det forventes sommerrekorder på strømprisen.

Jeg skal ikke kritisere finansministeren for ikke å ha forutsett framtiden, men hva man gjør med den nye situasjonen, står ministeren ansvarlig for. De siste månedene har regjeringen gjentatt til det kjedsommelige at de er bekymret, og at de følger situasjonen nøye, men det hjelper nøyaktig 0,0 pst. for dem som nå sitter og leter etter steder å kutte for å få hjulene til å gå rundt. Hvis planen har vært å vente og håpe på at det går over, så er dette tidspunktet i filmen til å innse at det ikke går over, det er alvor. Vi kom nettopp ut av en pandemi som har økt forskjellene. De rikeste økte formuene i snitt med 50 mill. kr hver, mens det er de med vanlige og lave inntekter som har vært arbeidsledige.

Regjeringen har flere ganger lagt vekt på at norske familier i gjennomsnitt har spart 100 000 kr gjennom koronaen og nå har en buffer å bruke, men i gjennomsnitt vil både barnebarna og besteforeldrene være 42 år gamle. Gjennomsnitt fungerer ikke på denne måten, det blir en klasseblind måte å se på økonomi på. Noen har gått solid i minus, andre solid i pluss, og jeg er redd for at priskrisen får samme effekt som alle kriser, at de øker forskjellene.

I motsetning til Norge har en del andre land innført tiltak. Sverige har som Norge innført en strømstøtte, men på toppen av det gjort tiltak mot dyrere drivstoff og kommet med en stor pakke for billigere kollektivtransport. New Zealand har kuttet halve prisen på kollektivtransport og redusert drivstoffutgiftene, og Danmark har denne uken innført noe som EU har pekt på, men som Norge har avviklet, nemlig støtte til varmepumper, som faktisk har en effekt for folks strømforbruk og strømregning.

Jeg er spesielt overrasket over at Rødts forslag om å redusere matmomsen har vært som å snakke for døve ører hos statsråden. Her kunne jeg kommet med en egen begrunnelse for hvorfor dette er et godt grep, men jeg velger heller å sitere hva Senterpartiet skrev i sitt alternative budsjett i fjor. Da foreslo de selv å bruke 3 mrd. kr på å redusere matmomsen. De skrev:

«For en barnefamilie vil denne avgiftslettelsen alene kunne utgjøre ca. 3000 kr i reduserte kostnader til mat og drikke i året. Det vil utgjøre en betydelig forskjell i et stramt familiebudsjett. Spesielt er denne lettelsen viktig i dagens situasjon (...)», der mange har hatt perioder med lav inntekt på grunn av permittering.

Dette er veldig gode ord fra Senterpartiet, som sikret et historisk godt valg for partiet, og nå spørs det om man ikke burde levere på det som folk har stemt på.

Inflasjon må være et av de mest googlede ordene på norsk google.com for tiden. Finansministeren skal være opptatt av inflasjon, og det er jeg også, men jeg synes det blir for slapt å avvise ethvert tiltak i møte med priskrisen med ferdigskrevne talepunkter om inflasjon. Å kutte i avgiftene, som Rødt har foreslått, kutter prisene og reduserer dermed den målte prisveksten helt direkte. Hvis man er bekymret for press i økonomien, har Rødt mange forslag til hvordan man kan nedskalere investeringer i f.eks. olje og store motorveiprosjekter, og ikke minst kan man jo øke skattene til dem som har mer enn nok, og som faktisk har fått mer gjennom koronaen. Da henter man inn penger med den ene hånden og deler ut med den andre, uten at summen forandrer seg, uten at presset i økonomien endres. Det er ikke noe magisk med de pengene som Rødt foreslår å bruke som gjør at de skaper mer inflasjon enn de pengene som brukes til f.eks. motorveiprosjekter.

Det er alvor nå. For hvert intervju der både finansministeren, statsministeren og andre i regjeringspartiene avviser å gjøre noe, har prisene økt enda mer. Man har avvist å gjøre noe i den krisepakken som har blitt lagt fram for regjeringen, og man er veldig vag på om man har tenkt å gjøre noe i revidert budsjett. Derfor spør jeg: Hva skal til for at regjeringen innfører tiltak som treffer husholdningene under dette prissjokket?

Statsråd Trygve Slagsvold Vedum []: Takk for interpellasjonen om et veldig viktig tema – for hele temaet for de som sitter på Stortinget, og vi som er i regjering, er hvordan vi skal gjøre livet til folk bedre og tryggere. Vi ser nå at det går godt i norsk økonomi, og det at vi kan si det etter de tre krisene vi har vært igjennom, både koronakrisen, den utrolige uroen i råvaremarkedene, og nå, med den forferdelige krigen som vi er vitne til, og som også berører oss, både direkte og indirekte, er ikke noen selvfølge.

Aktiviteten er veldig høy, den økonomiske veksten er sterk, og noe av det aller beste for mange er at ledigheten er svært lav. Men det som også treffer oss, er at mange bedrifter har utfordringer med å få tak i folk. Vi må bare håpe og tro at vi kan få yrkesdeltakelsen ytterligere opp, og vi har en positiv utvikling der.

Høye råvarepriser gjør at eksportinntektene våre øker kraftig, men for enkeltpersoner og enkeltbedrifter kan det skape stor uro og også usikkerhet. Det vi ser, er at den økonomiske stillingen blant husholdningene i stort er veldig god. Man kan alltid se unntak fra det, men det store bildet er at den er god. Det er også ventet at norske husholdninger vil få mer å rutte med når denne krisen er over, når vi ser det over tid, enn da vi gikk inn i krisen. Målsettingen er jo at folk over tid skal kunne få det litt bedre, og det er det som også ser ut til kan skje, selv i den turbulente tiden vi nå er inne i, og med bakgrunn i det lønnsoppgjøret vi er inne i.

Så er det viktig for regjeringen å gjøre noen politiske prioriteringer. I statsbudsjettet for 2022 reduserte vi inntektsskatten for alle med inntekt under 750 000 kr. Også på utgiftssiden reduserte vi maksimumsprisen i barnehage og innførte gratis kjernetid til førsteklassinger, og vi gjorde ting på avgiftssiden som hjelper det brede lag av befolkningen.

Vi har gjennom vinteren opplevd svært høye strømpriser i Sør-Norge. I likhet med i landene rundt oss har strømutgiftene økt kraftig. Vi har gjort mange tiltak for å avdempe dem, og der mener jeg at representanten kom med litt misvisende påstander i sitt innlegg, for hun løftet fram at noen land hadde satset på varmepumper, at det liksom var det store tiltaket. Vi har også gitt økt støtte til enøktiltak gjennom Enova, og vi mener det er mer langsiktige tiltak, men det var desidert ikke det viktigste tiltaket. Vi har økt rammetilskuddene til kommunene for å gi økt sosialhjelp her og nå, for sosialhjelpsmottakere er en gruppe som typisk har større utfordringer, vi har gjort ting med bostøtten for dem som har lave inntekter, og ikke minst har vi innført en ny sikringsordning for strøm, som hjelper det brede lag av befolkningen. I tillegg har vi redusert elavgiften. En reduksjon av elavgiften er jo ikke et midlertidig tiltak, det er et varig tiltak.

I sum ligger det an til at man vil bruke i overkant av 22 mrd. kr på ulike strømtiltak i 2022 for å avdempe de enorme prissvingningene og de høye prisene man har sett innenfor strømmarkedet.

Vi jobber også med en varig endring, i tillegg til elavgift, ved at regjeringen jobber med å lage et nytt fastprissystem og en endring av grunnrentebeskatningen for vannkraftproduksjon som gjør at det blir lettere å tilby lavere fastpriser enn det man har vært vant til nå, sånn at personer blir mindre avhengig av de daglige markedssvingningene, som skaper veldig sårbarhet.

Det er veldig mange ulike elementer man kunne vært innom, men oppsummert er norsk økonomi inne i en voldsom høykonjunktur, samtidig som vi har all denne uroen. Det er i denne tiden vi skal styre båten, og det som er hele målsettingen til Senterpartiet og Arbeiderpartiet i regjering, er at vi skal styre båten på den måten at en person som har 500 000–600 000 kr i inntekt, der kanskje ektefellen også har 400 000–600 000 kr i inntekt, skal oppleve at når dette er over, hvis en pendler, hvis en har barn i barnehagen, og hvis en skal få hverdagen til å gå i hop, skal man merke at det er en regjering som gjør tiltak for å avhjelpe den situasjonen vi nå er i.

Et av de viktigste tiltakene i år som har mest påvirkning på folks privatøkonomi, er det man har gjort på strøm. Så ser vi f.eks. at drivstoffprisene kan være ekstra utfordrende, ikke minst for en del mindre næringsdrivende som har høyt drivstofforbruk, og også for dem som pendler langt. Derfor er det viktig at vi f.eks. har styrket pendlerfradraget såpass kraftig som vi har gjort, sånn at mange av dem som faktisk pendler langt, vil oppleve at skatte- og avgiftstrykket i sum vil gå ned i 2022 sammenlignet med 2021.

Marie Sneve Martinussen (R) []: Jeg hører en finansminister som i det store og hele er ganske fornøyd med utviklingen i norsk økonomi. Jeg må si jeg synes målsettingen til regjeringen så klart er veldig god, men målsettinger flytter ingen fjell alene – man må gjøre noe for å oppnå disse målsettingene.

Det er sant at en del makroindikatorer for norsk økonomi går i positiv retning, og det er veldig bra, men her kommer dette gjennomsnittsargumentet inn. Det hjelper veldig lite for dem som er langtidsledige, for dem som nå har falt ut av dagpengesystemet, og for sosialhjelpsmottakerne, som har fått en reelt lavere sosialhjelpsstønad i år enn i fjor, fordi prisene øker mer enn man har trodd. Det hjelper lite for dem at noen andre har det bra, og det hjelper lite for dem som f.eks. har høye drivstoffutgifter, at noen andre har fått økt sparing gjennom korona, eller at noen andre kommer i jobb.

Jeg hører en finansminister som egentlig ikke ser ut til å ha noen plan om å gjøre noe med denne priskrisen nå, og det er det denne interpellasjonen handler om å prøve å få et svar på. Vi kan godt snakke om langsiktige skatteeffekter og det man kanskje kan se i bakspeilet om to–tre år, men akkurat nå, de siste månedene, har det vært et prissjokk over veldig kort tid. Veldig høye prisstigninger har møtt både familier og faktisk også næringsliv, og da spesielt små og mellomstore bedrifter som f.eks. har inngåtte kontrakter, som gjør at de nå må ta hele drivstoffkostnaden på sin egen kappe. Det kan gå ut over arbeidsplasser.

Jeg er også veldig bekymret for en slags spiraleffekt her, altså det at strømprisen og drivstoffprisen til næringslivet er så høy og man ikke gjør noe med det overfor næringslivet. Hvis man da er bundet av en kontrakt der man ikke kan øke prisene, vil det true arbeidsplassene. Det er alvorlig. Hvis man ikke er bundet av en kontrakt som gjør at man ikke kan sette opp prisene, setter man opp prisene – det er helt sikkert: Alt fra frisøren til kinoen til lastebilselskapet kommer til å sette opp prisene. Da mener jeg at vi ser på en prisstigning som er langt høyere enn den man nå legger til grunn.

Jeg minner om at for et halvt år siden trodde man at prisene i år skulle stige med 1,3 pst. Nå ligger det an til 3,3 pst. Da det tekniske beregningsutvalg la fram sine anslag for prisstigning for et par måneder siden, hadde man helt andre anslag for matvareprisen. Det handler så klart også om at krigen i Ukraina har vært langvarig, og vi kan også kanskje forvente at det er lenge før det er en normalisering av matvareproduksjonen i verden.

Jeg ønsker nok en gang et svar på om det i det hele tatt kommer noe, for det jeg hørte i svaret fra finansministeren, var at det går godt, og at det egentlig ikke er planer om å gjøre noe nå – kanskje på lengre sikt, men ikke noe nå.

Morten Wold hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Trygve Slagsvold Vedum []: Da tror jeg ikke representanten egentlig valgte å høre etter, for når det gjelder bl.a. det vi gjør på strøm, som var det ene jeg snakket om, kan man definere det å sette av noen og 20 milliarder til tiltak som ikke å gjøre noe, men det er selvfølgelig å gjøre noe når man øker bostøtten, gir ekstra penger til kommunene for å gi dem mulighet til å gi mer sosialhjelp, innfører en ny sikringsordning, setter ned elavgiften, for å nevne noen av tiltakene som går på strøm. At man jobber med å endre skattesystemet, som gjør at man kan frikoble seg mer fra dag til dag-markedet med fastpriskontrakter, er å gjøre noe. Det er ganske mye.

Når jeg sier at det går godt i norsk økonomi, for det gjør det i stort, er vi selvfølgelig bekymret for de enkelte som rammes. Det er derfor man setter i verk de tiltakene, og det er derfor det er så viktig at man også tar skatte- og avgiftsgrep. At man hele tiden tenker på dem med lave og middels inntekter, er også gjøre noe. Når alle med inntekt under 750 000 kr får lavere skatt, så gjør man noe. Det er også noen som får høyere skatt – de som har de høyeste inntektene – fordi man ønsker en omfordeling. Vi har en praktisk politikk for å utvikle alle deler av Norge, for at det også skal være mulig å bo der det er lange reiseavstander, ved at vi øker pendlerfradraget. En som f.eks. pendler fra Hamar til Oslo, for å ta et eksempel jeg kjenner godt, får økt fradraget med over 20 000 kr. Det er et stort grep for dem som er avhengig av transport. Det kommer selvfølgelig litt etterskuddsvis, for det kommer til skatteoppgjøret for i år, så man merker det ikke konkret, men det vil bedre kjøpekraften.

Vi setter ned barnehageprisene, og selvfølgelig hjelper det småbarnsfamiliene når barnehageprisene går ned. Det gjør ting litt enklere. Vi innfører gratis SFO for førsteklassingene, for vi vet at ofte er det mange av småbarnsfamiliene med minst barn, som også har høyest gjeld – og det avhjelper situasjonen.

Det som også er skummelt – når vi ser at en gruppe som er mest sårbar for renteøkninger, er f.eks. småbarnsfamilier, som har mye gjeld – er hvis man tar grep som gjør at renten går for raskt opp. Alle skjønner at renten vil gå opp etter en sånn periode som vi har vært igjennom nå, og Norges Bank har varslet det over tid, men vi må ikke ta grep som gjør at renten går ytterligere opp, for bare én månedskostnad med ett ekstra rentepoeng er på over 2 000 kr ekstra for en vanlig norsk småbarnsfamilie.

Hele poenget med økonomisk politikk, med det å være her, er at summen av de tiltakene vi gjør, skal gjøre hverdagen til folk bedre. Vi må sørge for at vi selv i en så urolig tid styrer på en måte som gjør at vi får ned ledigheten, får flere i arbeid, og at de som er i arbeid, skal oppleve at kjøpekraften over tid holder seg oppe – og at man går opp, ikke ned.

Det er bra at Rødt ikke får gjennomslag for sine nye syn på olje- og gasspolitikken, for noe av grunnen til at vi kan gjøre dette, er takket være at vi har en superlønnsom olje- og gassnæring.

Lise Christoffersen (A) []: Takk til interpellanten for at hun reiser spørsmål som mange er opptatt av for tida. Det er ikke vanskelig å forstå vanlige folks bekymring. Først kom covid-l9, med nedstenging i to runder, permitteringer og tapt inntekt for mange – blant både vanlig ansatte, frilansere og selvstendige, der noen bransjer var mer utsatt enn andre.

Så kom de økte strømprisene, deretter den katastrofale krigen i Ukraina, som først og fremst rammer Ukraina og innbyggerne der, men som også får konsekvenser for resten av Europa og resten av verden. Stikkord er matmangel og økte matvarepriser, mangel på råvarer og økte råvarepriser, herunder på drivstoff, men sistnevnte var faktisk dyrere for 20 år siden.

Arbeiderpartiet har hele tida, helt fra de første krisepakkene i forbindelse med pandemien – under forrige regjering og under ny regjering – bidratt til å gi krisepakkene en innretning med vekt på en rettferdig sosial profil. Vi vet at kriser bidrar til å øke forskjellene mellom folk. Reduserte forskjeller er et mål for dagens rød-grønne regjering, både under normale forhold og i ekstraordinære tider.

Sammen med SV har vi fått på plass treffsikre støtteordninger til de husstandene som rammes hardest av de økte strømprisene, til frivillig sektor og til landbruket. Vi har gått imot makspris, som ville gitt mest til dem som har mest fra før. Vi har utvidet bostøtteordningen, som treffer dem med minst.

Den 3. mai skal Stortinget behandle en krisepakke i forbindelse med krigen i Ukraina. Det gjelder nødvendige bevilgninger som ikke kan vente til RNB, og som skal gjøre at vi kan ta imot flyktningene fra Ukraina på en skikkelig måte, forbedringer i militær og sivil beredskap, og støtte til bedrifter som opplever et betydelig omsetningsfall som følge av våre felles sanksjoner mot Russland.

Mer vil måtte komme, både av humanitær hjelp og bidrag til gjenreisning når den forferdelige krigen i Ukraina en gang er over. La oss alle håpe det blir snart, men den får altså konsekvenser.

For to dager siden lanserte IMF en ny og oppdatert rapport om verdensøkonomien. Krigen i Ukraina gjør at forventningene om ny økonomisk vekst etter pandemien må reduseres. Inflasjonen ventes å øke mer enn først antatt, mest i utviklingsøkonomier.

Vi er bedre stilt enn mange andre. Det skyldes bl.a. at vi har en velferdsstat med folketrygd og sosial stønad – og en oljeformue, som også tilhører framtidige generasjoner. Det er ingen selvfølge, men resultatet av framsynte politiske vedtak. Det akter vi å fortsette med.

Derfor er jeg litt forundret over inngangen til denne interpellasjonen fra Rødt. Jeg sliter med å få tak i hva som legges i «husholdningene». En husholdning er vel ikke lik en husholdning? De fleste av oss klarer seg foreløpig bra med den støtten vi allerede har fått og får. Ledigheten er lav. Økonomien går bra. Lønnsoppgjøret for frontfagene er basert på reallønnsøkning.

Det som også forundrer meg, er at Rødt, uten forankring i helhetlige budsjettvurderinger, er innstilt på så kraftig økt oljepengebruk som det kan se ut som her. Det verste vi nå kan gjøre, er jo å bruke så mye penger at renta øker mer. Da kan vinninga fort gå opp i spinninga, og hvem har dårligst rygg til å bære økte renteutgifter? Det vet vi. Det er ikke dem som har mest.

Havner vi der, har vi brukt det vi måtte ha av handlingsrom, samtidig som det ligger store og viktige velferdssaker foran oss. Pensjonsutvalget skal bl.a. vurdere hva som er et rimelig nivå på minstepensjonen i framtida. På et tidspunkt kommer ny og mer rettferdig AFP, og det jobbes med forbedringer i ordninger med arbeidsavklaringspenger. Alt dette er til dem som har aller minst.

Rettferdig fordeling handler om mer enn oss selv. Høye priser på gjødsel truer også matproduksjonen i fattige land. En ny stor hungersnød kan være under oppseiling, og Verdens matvarefond mangler allerede penger. Da mener Arbeiderpartiet at vi ikke bare kan beklage og si at handlingsrommet dessverre var brukt opp på oss selv her hjemme. Vi må se ting i sammenheng, og vi må evne også å se litt utenfor våre egne grenser.

Heidi Nordby Lunde (H) []: Vi står i en litt underlig posisjon i disse dager. Samtidig som det går veldig godt i norsk økonomi, med høy aktivitet, lav ledighet og sterk økonomisk vekst, vet vi at det er mange som sliter på grunn av nettopp høyere priser på strøm, bensin og mat.

Inflasjonen er tilbake og dermed også høyere renter. Dette henger sammen og kan bli mer utfordrende framover. Derfor er jeg enig med forrige taler om at vi ikke nå kan vedta ting som begrenser handlingsrommet, og si at vi var mer opptatt av det som skjedde akkurat nå, i stedet for å tenke litt langsiktig.

Økende rente er egentlig et sunnhetstegn, for det betyr at økonomien ikke lenger er avhengig av den stimulansen lav rente gir, men når mange land nå opplever sterk økonomisk vekst og aktivitet og vi samtidig har mangel på råvarer og produksjon, som følge av både pandemien og nå krig, drives prisene opp. Prisveksten som følger av mangel på varer, fører til inflasjon. Vi betaler mye uten å få mer igjen. Da setter sentralbanken opp renten for å bremse etterspørselen.

Grunnen til at jeg sier dette, er at det kan være vanskelig å forstå hvorfor et land som Norge, der økonomien går godt og pengene renner inn på noen områder, ikke bør fortsette å stimulere økonomien gjennom mange nye statlige støttepakker. Det opprettholder en etterspørsel etter varer det allerede er mangel på. Dermed kan vi havne i en vond spiral av prisøkninger, stimulans, inflasjon og økende rente.

Ettersom mange av tiltakene som etterlyses av bl.a. Rødt, er å opprettholde kjøpekraften på varer det allerede er mangel på, vil økende priser eller uendret etterspørsel etter mangelvarer kanskje føre til rasjonering, noe man er vant til i land som styres etter Rødts prinsipper.

Kortsiktige, dårlige beslutninger nå kan gjøre langsiktig skade for vanlige folk, næringsliv og norsk økonomi. Høyre har også vært for at de ekstraordinære strøminntektene skal gå tilbake til vanlige folk og målrettes mot dem som trenger det mest, bl.a. gjennom bostøtten, til dem som fortsatt er ledige, permitterte eller på arbeidsavklaringspenger.

Ved kriser og ekstraordinære hendelser som gir plutselige utslag, skal vi selvsagt se på om det er mulig å dempe effekten midlertidig eller til krisen er løst. Men Stortinget kan ikke i affekt vedta saker som kan gjøre vondt verre for dem som allerede sliter med høye utgifter, som f.eks. under den første krisepakken under pandemien, der partiene kjempet inn politiske kjepphester som ikke hadde noe å gjøre med å bekjempe effektene av en global, dødelig pandemi – som å framskynde et fullskalaprosjekt for karbonfangst og -lagring eller mer penger til rassikring og bredbånd i distriktene. Det var helt legitime saker, men de var hverken målrettede eller treffsikre for å hindre død som følge av pandemien eller at bedrifter gikk konkurs.

Vi hørte i en tidligere sak at Fremskrittspartiet ønsket å sørge for et moderat lønnsoppgjør gjennom å ri sine kjepphester – med forslag om å redusere veibruksavgiften på bensin og diesel, noe de er for uansett om det er krise eller ikke, å redusere merverdiavgiften på mat, noe de er for uansett om det er krise eller ikke, og andre skatte- og avgiftslettelser som vil medvirke til å styrke kjøpekraften, noe de er for uansett krise eller ikke. Noe av dette kan sikkert også Høyre være for i en større sammenheng og etter en større utredning. Allerede nå er det forslag om å hastebehandle å fjerne drivstoffavgiftene, fjerne veibruksavgifter, halvere priser på kollektivtrafikk osv.

Hvis det ikke nå føres en ansvarlig økonomisk politikk og prioriteres i våre budsjetter, sendes regningen til vanlige folk gjennom renteøkninger, og da må de prioritere i sitt budsjett. En renteøkning på ett prosentpoeng betyr merutgifter på rundt 40 000 kr for en familie med 4 mill. kr i lån, og det kommer på toppen av at de skal håndtere alle de økte kostnadene staten ikke kommer til å kunne kompensere for.

Uansvarlig politikk kan føre til et større prissjokk som rammer flere, og føre til nettopp den sjokkspiralen som Rødt også var bekymret for. Dette vil kreve virkelig politisk lederskap, ansvarlighet og langsiktighet. Gode intensjoner er ikke nok dersom det langsiktige resultatet betyr dårligere kår for alle.

Høyre ønsker å være et konstruktivt, ansvarlig parti også i opposisjon. Vi går gjerne i dialog om nødvendige tiltak, uten politiske eller ideologiske kjepphester, dersom de når dem som trenger det mest, og ikke fører til en nedadgående spiral i norsk økonomi som går ut over oss alle.

Derfor har Høyre også sagt at vi til tross for manglende inndekning gir vår støtte til regjeringens forslag om krisepakke i forbindelse med krigen i Ukraina – for å unngå nettopp politisk spill og ideologiske kjepphester. Vi må anta at regjeringen selv mener deres forslag er ansvarlig og tilstrekkelig, og vi håper også at de kommer til å si ja til støtten og sørger for å samle et bredt flertall bak dette.

Marie Sneve Martinussen (R) []: Takk for en viktig debatt, selv om jeg egentlig ikke blir særlig klokere. Statsråden har en veldig flott skryteliste over gode ting som er gjort, som ble gjort i statsbudsjettet for 2022 og vedtatt før jul, noe som jo egentlig viste hvor mye man kan gjøre når man begynner å reversere de borgerlige skattekuttene. Da har man råd til en masse god politikk. Men det var altså før dette prissjokket traff, og jeg mener at det å peke på ting man vedtok i fjor, ikke er svaret på det prissjokket som har kommet etterpå.

Når det gjelder strøm, er det egentlig ganske lite imponerende at man klarer å betale tilbake deler av den ekstrainntekten staten har, og at innslagspunktet er 70 øre, når det er ca. dobbelt så mye som den gjennomsnittlige strømprisen. Det skulle på en måte bare mangle. At man da også har litt til bostøtte og til andre som så klart sårt trenger støtte, er veldig fint.

Det Rødt har etterlyst, og som jeg etterlyser i denne interpellasjonen, er om man har tenkt å gjøre noe mer når prisene har økt mer. Det føler jeg at jeg ikke får noe godt svar på. Det er veldig lett å skyte ned andres forslag, vanskeligere å komme med egne gode forslag. Det er der jeg egentlig stiller spørsmålet tilbake til statsråden og resten av regjeringen om hva man skal gjøre.

Representanten Christoffersen spør helt riktig – hvem er husholdningene? Noen husholdninger i Norge er kjemperike og har god råd til økte priser på det meste, andre er fattige. Finnes det en måte vi kunne målrettet dette på for å hjelpe dem som trenger det, og ta fra de rike, f.eks. ved en omfordelende skattepolitikk der de husholdningene som har god råd, får økt skatt, samtidig som vi enten reduserer skatten, kutter avgifter, øker barnetrygden, øker velferden eller finansierer tannhelse – hva som helst som gir flere goder til alle og spesielt dem som har dårlig råd?

Det er jo det det handler om, å prøve å løse denne priskrisen for folk. Det handler om at fellesskapet skal stille opp for dem som har dårlig råd, ikke om bare å peke på alt man ikke kan gjøre. Det er derfor denne interpellasjonen er stilt, ikke knyttet til et forslag Rødt har stilt, men som et åpent spørsmål om hvor grensen går, og hva man skal gjøre.

Nå kommer revidert budsjett snart. Jeg tror mange er spent på om det ligger noen tiltak der, eller om man mener at det man gjorde før priskrisen rammet, er nok, og at man egentlig ikke har tenkt å gjøre noe mer. Det håper jeg statsråden kan prøve å svare på i sitt siste innlegg.

Statsråd Trygve Slagsvold Vedum []: Takk for debatten. Det har vært litt temperatur innimellom også. Det er ikke alltid debattanter er så interessert i å høre på hverandre. Heller ikke Rødts representant her virker å være så veldig interessert i å høre på hva som faktisk blir sagt.

Det sies f.eks. at det ikke gjøres noen ting nå, men ett eksempel er at man fortsatt har en sikringsordning i april. Det var noe man kastet seg rundt og endret raskt da man så hva som var i ferd med å skje i Ukraina og med den forferdelige krigen som var der. En av de indirekte konsekvensene var at man så prognosene for strømprisene, man merket at strømprisene kom til å gå opp igjen og komme på et mye høyere nivå enn man så før krigen i Ukraina brøt ut. Derfor har man en sikringsordning nå. Det er egentlig ingen som ønsker det – å ha et marked som er så ekstremt i ubalanse som det vi nå ser, ikke minst på grunn av de voldsomme gassprisene – men da gjorde man det. Så valgte man også å øke til 90 pst. på slutten av året, for det er da vi bruker mest strøm.

Det var akkurat som tanken var da vi reduserte elavgiften. Man reduserer elavgiften i de månedene strømforbruket er høyest, og det skal være en varig endring. I tillegg jobber vi med en varig endring når det gjelder fastprisavtaler på strøm, for vi mener at det for mange blir for brutalt å være avhengig av dag-til-dag-spotmarkedet. Vi frikobler folk som vil det, mer fra dag-til-dag-børs til langsiktige fastprisavtaler med en mye lavere pris enn man er vant til nå. Forhåpentligvis vil det markedet fungere på en måte som gjør at flere som ikke ønsker å være så børssensitive som mange er nå, slipper det. Det gir mer trygghet, mer forutsigbarhet og lavere pris.

Så er det det med inflasjon, representanten sa at man har googlet det. Problemet med sånne svingninger er at de også treffer veldig urettferdig. Heldigvis har vi i Norge mye lavere prisvekst enn man har i veldig mange andre land. I f.eks. USA er den, ifølge de siste tallene jeg har lest, på 8,5 pst. – en voldsom inflasjon. I EU er den, ifølge de siste tallene jeg har lest, på 7,5 pst. I Norge ligger vi vesentlig lavere. Det er veldig viktig når vi nå kjører den økonomiske politikken, at vi ikke gjør grep som gjør at prisene bare øker ytterligere. Det er noe av utfordringen. Hvis vi bare legger inn masse penger på et område der det egentlig ikke er flere folk til å gjøre jobben, vil prisene og kostnadene bare gå ytterligere opp, og det rammer sosialt skjevt.

Derfor er stabilitet viktig når det gjelder både at rentene ikke går for fort opp, og at inflasjonen ikke øker for mye. For den typen svingninger rammer skjevt, og de rammer ofte dem som har minst, mest. Hele målet med politikken til Senterparti–Arbeiderparti-regjeringen er at de som har minst, skal få det bedre, ikke dårligere. Da er trygg økonomisk styring noe av svaret på det, uansett hvor kjedelig det kan høres ut. Når det gjelder skatte- og avgiftsgrepene vi tar, f.eks. når vi gir avgiftslettelser, er tanken at de skal komme på områder som alle er avhengige av, f.eks. strøm.

Presidenten: Med det er interpellasjonsdebatten i sak nr. 13 avsluttet.

Dermed er dagens kart ferdigbehandlet. Forlanger noen ordet før møtet heves? – Så synes ikke, og møtet er hevet.