Andreas Sjalg Unneland (SV) [14:14:51] (ordfører for saken): Stortinget behandler både representantforslag om å sikre oppreisning til mennesker som har vært utsatt for ulovlig tvangsmiddelbruk, fremmet av representanter fra partiet Venstre, og representantforslag om en norsk offentlig utredning om politiskandalen, fremmet av representanten Hansson fra Miljøpartiet De Grønne.

Begge disse sakene er i sin essens knyttet til Riksadvokatens rapport som ble lagt fram i februar 2022, om tvangsmiddelbruk i mindre narkotikasaker. Forslaget om å sikre oppreisning til mennesker som har vært utsatt for ulovlig tvangsmiddelbruk, omhandler å be regjeringen utarbeide en forskrift som sikrer at mennesker som har blitt utsatt for ulovlig tvangsmiddelbruk i mindre narkotikasaker, blir gitt oppreisning uten en rimelighetsvurdering. I dag eksisterer det adgang til å søke oppreisning for lovbruddene, men justiskomiteen bemerker at denne ordningen kan være vanskelig tilgjengelig for den enkelte. Komiteen har også registrert at Norges institusjon for menneskerettigheter har tatt til orde for en gjennomgang av hvilke klagemekanismer og reparasjonsmuligheter som er tilgjengelige for personer som har vært utsatt for ulovlige undersøkelser.

Forslaget om en norsk offentlig utredning om politiskandalen ber regjeringen nedsette et offentlig utvalg som skal granske hvordan norsk politi og påtalemyndighet i årevis feiltolket loven rundt ransakelse av personer i mindre alvorlige narkotikasaker, og foreslår endringer som gjør at man kan unngå at lignende feil oppstår i framtiden. Komiteen viser i likhet med svarbrevet fra statsråden til at feilene som er avdekket i Riksadvokatens rapport, er alvorlige. Jeg går med det over til SVs synspunkt på sakene.

Riksadvokatens rapport om politiets praksis ved mistanke om rusbruk er basert på tall fra tre utvalgte uker under koronapandemien. Undersøkelsene viser at det hver uke ble gjort om lag 40 kroppslige undersøkelser kun på grunn av mistanke om narkotikabruk. Om de er representative, snakker vi om brudd på innbyggernes rettigheter over 2 000 ganger i løpet av ett år. Det var dette som ga Riksadvokaten grunnlag for å si at det har blitt begått systematiske feil og mangler i politiets håndtering. Det er en skandale, og vi må spørre oss: Hvordan kan en sånn skandale skje?

Jeg er rimelig sikker på at hadde politiet systematisk stoppet vestkantfolk i Oslo i fartskontroller, brukt unødig mye makt, holdt folk igjen, tatt på dem håndjern og gått gjennom telefonen deres, hadde det blitt ramaskrik, og jeg er ikke et sekund i tvil om at hele det offentlige Norge hadde beklaget, og man hadde gjort alt man kunne for å rydde opp i en sånn skandale. Men den ulovlige tvangsmiddelbruken skjedde ikke i fartskontroller på Oslos vestkant. Den skjedde mot rusbrukere, folk som i altfor lang tid har blitt sett ned på, blitt behandlet dårlig, som fortjener hjelp, ikke straff, som fortjener at når feil har blitt begått, så repareres de, som fortjener at statsråden er villig til å beklage den uretten de har blitt utsatt for.

Begge disse forslagene vi behandler, er gode, og de er viktige. SV mener vi må sikre oppreisning til dem som har blitt utsatt for maktmisbruk i disse sakene, og det må vi gjøre gjennom å forenkle prosessen. Så er vi nødt til å ha en granskning for å hindre at sånne feil blir begått i framtiden. Det er det jeg håper Stortinget kommer til å vedta i dag, og med det tar jeg opp SVs forslag.

Maria Aasen-Svensrud (A) [14:19:09]: Bruk av tvangsmidler overfor sivile er blant statens mest inngripende tiltak. Det er alvorlig i seg selv, og dersom det oppstår feil og avvik, er det alltid grunn til å ta det på stort alvor.

I en rettsstat som vår egen skal feil avdekkes, og det skal være åpenhet om feilene som er begått. Imidlertid mener vi at forslaget vi nå behandler, om å utarbeide en forskrift som særlig regulerer oppreisning for ulovlig tvangsmiddelbruk i mindre alvorlige narkotikasaker, ikke treffer godt.

Vi har i dag en fungerende ordning som kan gi oppreisning etter straffeforfølgning i straffeprosessloven kapittel 31. Ordningen er, ifølge brev fra justis- og beredskapsministeren av 26. april 2022, godt utredet og i samsvar med kravene til Den europeiske menneskerettskonvensjonen. Erstatningskravene behandles og avgjøres av Statens sivilrettsforvaltning, som også veileder om ordningen. Det kan videre ytes bistand fra advokat til å framsette kravet.

Feilene som framgår av Riksadvokatens rapport om politiets tvangsmiddelbruk i mindre alvorlige narkotikasaker, må følges opp av både politi og påtalemyndighet. Personer som mener det er begått straffbare tjenestefeil, kan også benytte seg av den ordinære klageordningen i politiet – alternativt melde saken til Spesialenheten for politisaker.

Personer som er ransaket ulovlig etter ordningen, vil ha krav på oppreisning etter straffeloven dersom det framstår som rimelig. Vilkåret forutsetter som et minimum et inngrep av en viss betydning for at oppreisningen skal kunne gis.

Likhets- og forutberegnelighetshensyn tilsier at rimelighetsvurderingen bør gjøres konkret. En særlig regulering vil kunne oppfattes som urimelig av personer som har blitt utsatt for lignende eller andre alvorlige forhold, men som ikke omfattes av regelen. I tillegg mener vi det er et poeng at vilkårene for innvilgelse av oppreisningen og nivået på oppreisningen bør stå i forhold til de andre offentlige oppreisningsordningene, som voldsoffererstatningsordningen og rettferdsvederlagsordningen – noe man går bort fra ved å fjerne rimelighetsvurderingen.

Feilene som er avdekket i Riksadvokatens rapport om politiets tvangsmiddelbruk, er alvorlige. Flere har vært utsatt for tvangsmidler som det ikke har vært tilstrekkelig grunnlag for, eller som det ikke var truffet beslutning om av kompetent myndighet.

Vi forstår at andre av forslagene vi behandler her i dag, søker å unngå at liknende feil oppstår i framtiden. Vi er imidlertid ikke enig i at en offentlig utredning er den best egnede framgangsmåten for å unngå dette.

Riksadvokaten har allerede gjennomgått utfordringene på en grundig og god måte. Riksadvokatens rapport inneholder både en kartlegging av hva som er praktisert feil, og anbefalinger om konkrete tiltak for å unngå liknende og gjentatte feil. Statsråden har også slått fast at en ny oppfølgende undersøkelse av saker behandlet etter Riksadvokatens brev 9. april 2021 nylig er igangsatt, med frist for rapportering til Riksadvokaten 1. september 2022. Riksadvokaten vil deretter sammenfatte de nasjonale resultatene og utarbeide en ny nasjonal rapport. Dermed er arbeidet med forbedringer allerede godt i gang, og vi har tiltro til at Den høyere påtalemyndighet og Politidirektoratet samarbeider godt om konkrete tiltak for å endre praksis.

Sveinung Stensland (H) [14:23:08]: I disse to sakene som vi nå behandler, handler det om oppfølging av politiets praksis for mindre narkotikaforseelser, og som saksordfører for rusreformen i forrige periode fikk jeg god anledning til å ta et dypdykk i alle sider av dette sakskomplekset, spørsmålet om en egen oppreisningsordning eller om de som har blitt utsatt for et overgrep i denne sammenheng. Ja, selvfølgelig skal personer som har blitt utsatt for et overgrep av myndighetene, få oppreisning der det er grunnlag for det, men vi mener, i likhet med regjeringspartiene, at det å opprette en egen ordning ikke er veien å gå. Det er mange personer som blir utsatt for overgrep fra norske myndigheter, og vi mener at det ikke er rett å gjøre dette annerledes her.

Når det gjelder en offentlig gransking, imøteser vi rapporten som forrige taler snakket om, med spenning og ikke minst oppfølgingen av den. Riksadvokaten har for så vidt tatt tak i en del av sakskomplekset, men vi oppfatter jo at det ute i etatene er en viss usikkerhet rundt hvordan dette skal håndteres, og det er mange spørsmål rundt dette.

Når det gjelder oppreisningsordningen, står vi inne i merknader der vi peker på at det er svakheter i den. Den er ikke så godt tilgjengelig for alle, og spesielt de som er minst ressurssterke, og de som har det mest vanskelig, og som gjerne er litt på utsiden av samfunnet. Der er det gledelig at en samlet komité er enig om at dette er noe som må ses på.

Oppsummert er det slik at alvorlige feil er avdekket. Riksadvokaten har tatt tak i det, og Rolleforståelsesutvalgets rapport kommer. Vi er spent på konklusjonene der, men jeg frykter at vi der vil se at det har vært et ganske bredt spenn i hvordan dette har blitt gjort rundt omkring i landet.

Vi har i våre merknader pekt på det vi kaller alvorlig samrøre i politiet mellom Norsk Narkotikapolitiforening og resten av politiet. Heldigvis er det tatt tak i det, og gjennom arbeidet med rusreformen kom det fram en ganske alvorlig forskjell i virkelighetsoppfatning mellom f.eks. Statsadvokatembetet og Riksadvokatembetet. Det er det nå tatt tak i.

Så vil jeg minne forsamlingen om at hvis vi hadde klart å få enighet om rusreformen, hadde mye av dette blitt ryddet opp i. Den enkleste veien til mål her er å få vedtatt en rusreform som tar på alvor dem dette gjelder. Dette er mennesker som har blitt utsatt for feilslått politikk over mange, mange år. Vi kan ikke se at den narkotikapolitikken som har blitt ført, virker, og jeg er ikke redd for å si at Høyre er et parti som har snudd i denne saken. Vi hadde en prosess gjennom ganske mange år som endte i at vi gikk til valg i 2017 på å gjennomføre en rusreform, og det fikk vi nesten til, men jeg har lovet at jeg skal fortsette å kjempe for den så lenge jeg driver med politikk.

Så denne saken viser jo – jeg holdt på si – i all sin gru hvor galt det har gått for mange som har blitt utsatt for overgrep, nettopp fra myndighetene, på grunn av at de har en rusutfordring.

Ivar B. Prestbakmo (Sp) [14:26:52]: Vi behandler som kjent to saker sammen. Jeg starter med Innst. 45 S og det som er reist når det gjelder oppreisning. Det er ingen tvil om at det er alvorlig at det er avdekket feil og avvik i forbindelse med bruk av tvangsmidler. Det er alltid alvorlig, og det er bra at feil avdekkes, og at det er åpenhet rundt det. Det viser faktisk at rettsstaten fungerer.

Vi har imidlertid fungerende ordninger som kan gi oppreisning etter straffeforfølging, i straffeprosessloven kapittel 31. Den er godt utredet og i samsvar med kravene som framgår av Den europeiske menneskerettskonvensjon. Erstatningskravene behandles og avgjøres av Statens sivilrettsforvaltning, og det kan ytes bistand fra advokat til framstilling av kravet. Så forslaget som ligger i den saken, anser jeg ikke som spesielt treffsikkert og sånn sett ikke som spesielt nødvendig.

Videre til saken knyttet til utredning: Feil avdekket i Riksrevisjonens rapport om politiets tvangsmiddelbruk er alvorlig, også når det gjelder mindre alvorlige narkotikasaker, som det er snakk om i dette tilfellet. Man kan godt forstå representanten som legger fram forslag for å gripe tak i problemstillingen og unngå at det skal skje i framtiden. Men svaret er ikke alltid offentlig utredning og et utvalg til å gjøre jobben. Forbedringsarbeidet er allerede godt i gang. Riksadvokatens rapport fra 14. februar ligger der som et grundig grunnlag. Den innehar både kartlegging av hva som er feil praktisert, og en del anbefalinger. Men som flere er klar over, har det oppstått usikkerhet hos både politiet og i samfunnet om hva som faktisk er realitetene på noen områder. Det er det viktig å få klarhet i. Det vil gjøres oppfølgende undersøkelse av saker, og fra Riksadvokaten vil det komme en sammenfatning i en ny nasjonal rapport ved utgangen av året. Et nytt utvalg er med andre ord ikke veien å gå.

Til slutt: For noen i det offentlige ordskiftet framstilles de feil som helt korrekt er avdekket, slik at de bidrar til et særdeles generaliserende debattklima i samfunnet, der man nesten framstiller norsk politi og påtale under ett – at det på en måte er slik man jobber i norsk politi og påtale. Det er overhodet ikke tilfellet. Jeg kan forstå at det er politiske grunner til å gjøre det, men det er faktisk viktig å huske å understreke at norsk politi og påtale gjør en god jobb og har stor tillit i samfunnet. Det skal vi faktisk være glad for, og det er det gode grunner til. Når feil avdekkes, skal de rettes opp, og det er man godt i gang med å gjøre. Det har jeg tillit til at vi også vil ha som utgangspunkt framover.

Per-Willy Amundsen (FrP) [14:30:31]: Når man lytter til debatten og problembeskrivelsen som kommer fra venstresiden, «politiskandale» og begreper som er veldig politisk farget, skulle man tro at politiet over tiår hadde kjeppjaget og behandlet omtrent alt som finnes av rusmisbrukere i dette landet, dårlig. Det er ikke korrekt. Det er ikke korrekt at politiet har opptrådt på en sånn måte, og jeg synes det er beklagelig at man forsøker å beskrive det sånn i denne debatten.

Det er riktig at Riksadvokaten har kommet med en ny tolkning, men antakelsen om at man systematisk gjennom tiår har lagt til grunn en feilpraksis, hviler ene og alene på den nye tolkningen. Ja, vi forholder oss til at Riksadvokaten i dag forstår loven slik. Det er derimot veldig vanskelig å tro på at man over flere tiår har hatt en feilpraksis som forrige riksadvokat var uenig i. Da er det Stortingets jobb og Stortingets ansvar å sørge for at vi får på plass de lovhjemlene som gjør politiet i stand til å gjøre jobben sin, for å forhindre og bekjempe narkotikakriminalitet.

Det er verdt å dra ut og snakke med politiet, for situasjonen nå er at politiet omtrent er avvæpnet fra gode virkemiddel for å bekjempe narkotikakriminalitet. Det er mulig at det egentlig er hensikten fra venstresiden, og i denne sammenheng tillater jeg meg å ta Høyre – partiet Høyre – med i venstresiden. Det er mulig det var det som var tilsiktet, men vi kommer til å få en ganske dramatisk utvikling i tiden som kommer. Vi har en nedgang i antall narkotikasaker, og jeg frykter at vi kommer til å se svært negative konsekvenser av dette i tiden som kommer. Derfor mener selvfølgelig Fremskrittspartiet at det ikke er grunn til verken å utrede eller å komme med særskilte erstatningsordninger i en sak som vi rett og slett har vanskelig for å forstå skyldes annet enn en nytolkning fra Riksadvokaten – som Stortinget riktignok må forholde seg til.

Vi har et maktfordelingsprinsipp, men da er det altså vår jobb å sørge for at politiet får de virkemidlene de trenger, og det er egentlig min utfordring til justisministeren: å sørge for å få fram de nødvendige lovendringsforslagene til Stortinget sånn at vi igjen kan gi politiet de virkemidlene de trenger. Jeg aksepterer ikke den virkelighetsbeskrivelsen som venstresiden – og da også partiet Høyre – bidrar til, fordi man har en politisk intensjon om å gjennomføre en såkalt rusreform, som Stortinget tydelig avviste i forrige stortingsperiode, men som noen partier aldri klarer å legge bak seg – aldri klarer å legge bak seg.

Man hadde også en relativt – skal vi si – uoversiktlig innstilling i saken da den ble behandlet i Stortinget, noe som også ga riksadvokaten og andre et mulighetsrom til å komme med tolkninger som gjør at man havnet i det uføret vi faktisk står i nå.

Stortinget har sagt nei til rusreformen, det er på tide at Høyre og de andre partiene som støtter det, får det med seg. Det er på tide at justisministeren og regjeringen kommer fram med de alternativene vi trenger for å håndtere den situasjonen som har oppstått, både med hensyn til politiets muligheter til å bruke tvangsmidler, og til den håpløse situasjonen som har oppstått ved at man har innført terskelverdier – som åpenbart er politisk motivert, og som Stortinget aldri har bedt om.

Dette er en sak som opprører meg litt, for her har man egentlig ikke etterkommet Stortingets vilje, og når ikke Stortingets vilje blir etterkommet, bør Stortinget sørge for at så skjer.

Tobias Drevland Lund (R) [14:35:38]: Rapporten om tvangsmiddelbruk i mindre alvorlige narkotikasaker dokumenterer svart på hvitt at politiet gjennom en årrekke har benyttet seg av ulovlige tvangsmidler overfor mennesker som har vært mistenkt for bruk eller besittelse av ulovlige rusmidler til eget konsum.

Å bli ransaket på åpen gate er vondt å oppleve. Å bli strippet naken og få ulike hulrom i kroppen undersøkt kun på bakgrunn av en enkel mistanke, eller å få hus og hjem ransaket på leting etter brukerdoser eller bevis på rusbruk, kan oppleves som både vondt og truende. Alt dette og mer har enkeltindivider opplevd fra politiet, og nå har vi også fått avdekket at denne praksisen har vært ulovlig.

I årevis har politiet feiltolket og feilpraktisert lovverket, og det er uvisst hvor mange mennesker som har blitt offer for denne praksisen, eller nøyaktig hvor lenge dette har pågått. Det som derimot er sikkert, er at det er blitt begått en systematisk urett mot en gruppe i samfunnet, og vi skylder dem en oppreisning. Ethvert menneske og enhver gruppe som systematisk utsettes for urett fra statens og myndighetenes side, bør gis den oppreisningen de fortjener. Derfor støtter Rødt forslaget om å sikre at menneskene som har blitt offer for ulovlig tvangsmiddelbruk, får en oppreisning.

En offentlig utredning om denne rettsskandalen er også på sin plass og ytterst nødvendig for å få svar på hva som har skjedd, hvordan det kunne skje, hva vi gjør videre, og hvordan vi som samfunn skal kunne sørge for at noe slikt ikke skal skje igjen.

Jeg opplever det også som litt spesielt at ikke flere partier støtter en utredning. En skulle jo tro at det var i den lovgivende forsamlings interesse å snu hver eneste stein for å komme til bunns i hvordan myndighetene og politiet har praktisert et lovverk så feil i så mange år. Det er også oppsiktsvekkende at vår egen justisminister ikke har vært ute med en offentlig beklagelse på vegne av regjeringen til alle ofrene for denne skandalen.

Norge er en rettsstat. Når vi gjør feil, må vi også gjøre det vi kan for å rette opp i det. Det er vårt ansvar å ordne opp, og derfor støtter Rødt både en utredning og en oppreisning.

Ingvild Wetrhus Thorsvik (V) [14:38:22]: I Riksadvokatens rapport slås det fast at politiet har foretatt svært mange ulovlige inngrep mot enkeltpersoner i undersøkelser av mindre narkotikasaker. Bruddene går bl.a. på manglende hjemmel, feilaktig bruk av hastekompetanse samt uforholdsmessighet i tvangsmiddelbruken. Det er alvorlig. Det er alvorlig fordi det vi snakker om, bl.a. er ufrivillige urin- og blodprøver, gjennomgang av mobiltelefon og bolig og kroppslige undersøkelser. Tvangsmidler som dette er helt åpenbare inngrep i den personlige frihet. Det er en grunn til at dette bare kan brukes når strenge vilkår er oppfylt, og når det er forholdsmessig.

Riksadvokaten har senere understreket at det dreier seg om systematiske feil og mangler i politiets håndtering av tvangsmiddelbruk fram til 9. april 2021. Undersøkelsen tok kun for seg tre uker, og det er derfor grunn til å anta at det her er snakk om veldig mange mennesker og noe som har pågått over veldig mange år.

Bruk av tvangsmidler innebærer et inngrep i menneskerettighetene våre. Inngrepene må dermed ha hjemmel i lov, de må ha et legitimt formål, og de må være nødvendige i et demokratisk samfunn. Mangler på ett eller flere av disse punktene fører til at det er snakk om krenkelse av EMK. Det gjelder også et krav om lovhjemmel og krav om forholdsmessighet etter Norges grunnlov. Vi snakker altså her om tilfeller av menneskerettighetsbrudd. Det er på det rene at det i dag eksisterer adgang til å søke oppreisning for lovbruddene, men det er også på det rene at disse kan være vanskelig tilgjengelig for den enkelte. Norges institusjon for menneskerettigheter, NIM, har tatt til orde for en gjennomgang av hvilke klagemekanismer og reparasjonsmuligheter som er tilgjengelige for personer som har vært utsatt for disse ulovlige undersøkelsene.

I straffeprosessloven§ 447 andre ledd, som regulerer oppreisningserstatning i tilfeller hvor siktede ikke har vært utsatt for frihetsberøvelse, er det sånn at siktede kan «tilkjennes et passende beløp» når «det fremstår som rimelig». Det framgår også at det er adgang til å gi en forskriftshjemmel som kan gi en ytterligere standardisering, og dermed forenkle saksbehandlingen sånn at den faktisk blir mer tilgjengelig. Etter første ledd i § 447, som omhandler frihetsberøvelse, er det gitt standardsatser – så det gjøres.

Jeg må også få lov å ta for meg noen av de påstandene som kommer fra representanten fra Fremskrittspartiet, dette med at man ikke er enig i grunnpremisset om at tvangsmiddelbruken var ulovlig. Da denne presiseringen – ikke lovendringen, men presiseringen – kom fra Riksadvokaten, hadde vi i mitt hode et grunnlag for en felles virkelighetsoppfatning. Dersom Fremskrittspartiet har rett i at det ikke var ulovlig å bruke så sterke tvangsmidler i mindre narkotikasaker før april 2021, ville det jo heller ikke vært snakk om feil og mangler i håndteringen, sånn som Riksadvokaten påpeker at det er. Jeg mener det er oppsiktsvekkende at stortingsrepresentanter går ut og dementerer en rapport fra Riksadvokaten på denne måten. Riksadvokaten har ikke endret loven, den jobben ligger til oss her på Stortinget. Riksadvokaten har kun pekt på hva loven allerede sier.

Når Fremskrittspartiet også begynner å snakke om at man har lyst til å innføre denne typen hjemler for bruk av tvangsmidler, må man huske på at det må være forholdsmessig, og det å ransake og utføre kroppslige undersøkelser, ta urinprøve av mennesker som går rundt med små narkotikamengder til eget bruk, kommer heller ikke til å være mer forholdsmessig i framtiden.

Så over til forslaget fra Miljøpartiet De Grønne: I forbindelse med den systematiske feilpraktiseringen som jeg allerede har vært innom, er det på sin plass å få klarhet i hva som har skjedd, hvordan det kunne skje, og hvordan vi som samfunn kan hindre at noe lignende skjer i framtiden. Det er imperativt for befolkningens tillit til politiet at hver stein snus, sånn at folk kan være trygge på at ulovlige inngrep fra myndighetene ikke skal forekomme, og at i de tilfellene hvor det har forekommet, skal det ryddes opp. Venstre mener derfor – i likhet med Miljøpartiet – at det er behov for å nedsette et offentlig utvalg som skal granske hva som har skjedd, og vi støtter derfor forslaget fra Miljøpartiet De Grønne.

Rasmus Hansson (MDG) [14:43:24]: Denne saken handler om Stortingets vilje til å vise helt klart for folk som har blitt utsatt for urettmessig behandling av politiet, at det er vilje til å snu alle steiner, avdekke hva som har gått galt, og sikre at det samme ikke skjer igjen. Det må være Stortingets oppgave overfor folk å sikre det. Det er Stortingets måte å beholde tillit til Stortingets og den lovgivende forsamlingens funksjon på.

I februar slo altså Riksadvokaten fast at politiets praksis ved mistanke om rusbruk har vært preget av systematiske feil og mangler, f.eks. ved at det er gjennomført lovstridige husstandsransakelser og ydmykende kroppsundersøkelser. At Fremskrittspartiet mener noe annet enn Riksadvokaten, får vi ta til etterretning, men jeg tror det er bra om Stortinget legger Riksadvokatens syn til grunn i en sånn sak. Vi har et lovverk for at det skal følges, ikke minst av politiet. Folk har krav på det, og folk som politiet mistenker for å besitte narkotika, er også folk.

Feil skjer, men når de skjer, har vanlige mennesker, politi og politikere felles interesse av at det skapes full tillit til at det ryddes opp, og at feilene ikke gjentas. Det er derfor Miljøpartiet De Grønne har foreslått at det nedsettes et offentlig utvalg som gransker hvordan politi og påtalemyndigheter i årevis har feiltolket loven rundt ransakelse av personer i mindre alvorlige narkotikasaker, og foreslår endringer som gjør at man unngår at lignende feil oppstår i framtiden. Det var bred enighet om å gjøre det samme etter Nav-skandalen, som også gjaldt feil praksis etter feil forståelse av lovverket.

I denne saken har altså kanskje tusenvis av mennesker blitt utsatt for ransakinger av telefon, bopel, personlige eiendeler, og til og med nakenvisitering på og utenfor glattcelle, med søk i alle kroppsåpninger, på grunn av bare mistanke om ulovlige rusmidler, og dette har ikke vært lovlig. Mange sitter igjen med skammen etter dette, etter den uretten de har blitt påført av de menneskene som egentlig skulle passe på deres rettssikkerhet, og for noen har dette gått ille i ettertid.

Miljøpartiet de Grønnes forslag er ikke et angrep på politiet, like lite som granskingen av Nav-skandalen var et angrep på Nav. Begreper som politiskandale er ikke mer venstrevridd eller mer politisert enn begrepet Nav-skandale – som jeg mener å ha hørt Fremskrittspartiet bruke opptil flere ganger – men politiets ledelse har ikke vært gode til å ta denne saken inn over seg, og regjering og justisminister har ikke vært villige til å beklage overfor de berørte og de pårørende.

De som har vært utsatt for urett, fortjener at uretten avdekkes, erkjennes og forstås. Politiet trenger et sikkert grunnlag, så de kan håndtere slike saker riktig i framtiden. Stortinget trenger å vise at loven og folks rettssikkerhet tas på alvor. Alle partier medgir at disse feilene har skjedd. De aller fleste erkjenner at det har vært ulovlig, og vi står igjen med hva som må til for å betrygge befolkningen om at dette blir tatt på alvor. Det er en del av jobben som politiet ikke har gjort godt nok. Derfor trengs det en offentlig utredning for å gjøre det tydelig for alle at en ekstern vurdering fjerner alle mistanker om at ting ikke gjøres grundig nok.

På samme måte som vi mener at dette er nødvendig, støtter vi Venstres forslag om å sikre oppreisning for ulovlig tvangsmiddelbruk, fordi det er helt nødvendig å gi det signalet til de menneskene som har vært utsatt for dette, på samme måte som vi har hatt diskusjonen om oppreisning for Nav-skandaleofrene.

Statsråd Emilie Mehl [14:48:23]: Riksadvokatens undersøkelse tidligere i år viste at flere har vært utsatt for tvangsmidler som det ikke har vært tilstrekkelig grunnlag for, eller som det ikke har vært truffet beslutning om av kompetent myndighet.

Bruk av tvang er et av statens mest inngripende tiltak overfor borgerne. Feil og avvik på det området er derfor svært alvorlig, og det skal ikke være tvil om lovligheten av praksis for slike tiltak. Derfor støtter jeg formålet med representantenes forslag – å unngå at liknende feil oppstår i framtiden. Jeg er derimot ikke enig i at en offentlig utredning er den mest egnede framgangsmåten for å få det til.

I Riksadvokatens rapport fra februar i år ble det redegjort for politiets tvangsmiddelbruk i mindre alvorlige narkotikasaker. Rapporten inneholdt både en kartlegging av hva som var praktisert feil, og anbefalinger om konkrete tiltak for å unngå at feilene gjentas. En oppfølgende undersøkelse er også gjennomført.

I andre tertialrapport for den høyere påtalemyndighet har Riksadvokaten vist til at de ikke er ferdig med gjennomgangen av statsadvokatenes funn i den oppfølgende undersøkelsen, og embetet har derfor heller ikke ferdigstilt en ny nasjonal rapport. Men inntrykket så langt er at politiet og påtalemyndigheten har innrettet sin praksis etter Riksadvokatens direktiver.

Forbedringsarbeidet er følgelig godt i gang, og den høyere påtalemyndighet og Politidirektoratet har samarbeidet godt om de konkrete tiltakene for å sikre at regelverket blir fulgt. Politidirektoratet og Politihøgskolen har vært sentrale i å utarbeide nye retningslinjer, og Politihøgskolen har gjennomgått sine egne fagplaner for å sikre at undervisningen også er i samsvar med Riksadvokatens direktiv.

Politiets bruk av tvangsmidler skjer i straffesakssporet. Riksadvokaten er, som øverste leder av påtalemyndigheten, ansvarlig for å påse at politi og påtalemyndighet følger de til enhver tid gjeldende regler og normer for straffesaksbehandlingen, og gir nødvendig veiledning om hva som ligger i disse.

Riksadvokatembetet har gitt uttrykk for at de vil øke oppmerksomheten på fagledelse i saker i straffesakssporet, som den høyere påtalemyndighet ikke selv påtaleavgjør, eksempelvis mindre alvorlige narkotikaforbrytelser.

Mitt klare inntrykk er at både politiet og påtalemyndigheten evner å ha et kritisk blikk på sin egen oppgaveutførelse, evner å avdekke feil og evner å iverksette egnede tiltak som sikrer etterlevelse av regelverket. Derfor kan jeg ikke se at det er behov for en egen offentlig, ekstern gransking.

Når det gjelder representantforslaget knyttet til oppreisning i disse sakene, vil jeg først påpeke at de som har vært utsatt for ulovlig tvangsmiddelbruk, som ransaking og kroppslig undersøkelse, kan kreve både erstatning og oppreisning etter straffeprosessloven. Ordningen med erstatning etter straffeforfølgning ivaretar Norges menneskerettslige forpliktelser. Det er Statens sivilrettsforvaltning som behandler og avgjør erstatningskravene, og de gir også veiledning om ordningen. Informasjon om regelverket og saksbehandlingen er lett tilgjengelig på deres nettsider. Ved behov ytes det advokatbistand for å kreve erstatning, og det er også adgang til rettslig prøving av Statens sivilrettsforvaltnings avgjørelser.

Oppreisning for ulovlig tvangsmiddelbruk gis etter en rimelighetsvurdering og forutsetter et inngrep av en viss betydning. I rimelighetsvurderingen vil det være relevant om myndighetene har opptrådt kritikkverdig. Terskelen er lav.

Statens sivilrettsforvaltning har allerede tilkjent oppreisning i flere saker om ulovlig tvangsmiddelbruk i mindre alvorlige narkotikasaker, og flere krav er fortsatt til behandling. Derfor mener jeg at den eksisterende ordningen ivaretar behovet for å kunne sikre oppreisning til denne gruppen. Dessuten vil det være prinsipielt uheldig å utarbeide en ny forskrift som gir særregler, og lempe på kravene til oppreisning overfor denne gruppen sammenlignet med andre grupper. Jeg vil i den forbindelse minne om at også de såkalte Nav-sakene vurderes etter gjeldende regelverk. At de belastninger straffeforfulgte har vært utsatt for, vurderes opp mot hverandre og i en større sammenheng, er viktig for å motvirke forskjellsbehandling.

Tor André Johnsen (FrP) [15:00:36]: Tidligere i høst var justiskomiteen på tur til Danmark, og der vi fikk vi en grundig og god innføring i arbeidet politikere og politi gjør for å bekjempe gjenger – eller bander, som de sier i Danmark. Et bredt politisk flertall har vedtatt en rekke «bandepakker» med en rekke virkemidler.

En av hovedbeskjeftigelsene for alle disse bandene, alle disse kriminelle, er narkotika – enten direkte eller indirekte. Kjøp, salg og bruk av narkotika går som en rød tråd gjennom all form for kriminalitet hos disse kyniske pøblene.

Det er akkurat det samme virkelighetsbildet vi får beskrevet av norsk politi. Roten til alt ondt er faktisk narkotika, og en vesentlig del av den kriminelle aktiviteten, som bl.a. innebærer skyting, drap, knivstikking og krig mellom rivaliserende bander og gjenger, dreier seg om narkotika.

Det er ingen tvil om at narkotika er et stort problem for politiet, men det er også et stort problem for samfunnet.

Det vi også får høre fra norsk politi, er at Riksadvokatens tilnærming til narkotika, hvor politiet nå tydeligvis ikke skal stoppe eller ransake privatpersoner med såkalt mindre brukerdoser til eget forbruk, har skapt stor usikkerhet for hele det norske politiet. Det har ført til at politiet rett og slett vegrer seg for å stoppe og ransake potensielle narkolangere eller andre mistenkelige personer som kan drive med narkotikakriminalitet, med den konsekvensen at flere narkolangere slipper unna.

Narkotika oppfattes dessverre av flere, og spesielt unge, som en lovlig vare. Det fikk vi senest bekreftet da komiteen var i Troms og møtte politiet der for et par uker siden.

Det er oppsiktsvekkende at en slik endring i praksis fra Riksadvokaten, spesielt med en liberalisering av narkotikabruken, ikke er forankret eller vedtatt politisk av Stortinget. Konsekvensen har dessverre blitt at dagens praksis er en liberalisering på de kriminelles premisser og ikke på politiets premisser.

Fremskrittspartiet er ikke enig i grunnprinsippet i denne saken, om ulovlig tvangsmiddelbruk. Vi har stor tillit til norsk politi og til at politiet har håndtert alle disse sakene innenfor de lover og regler de har å forholde seg til, og som faktisk var godt forankret basert på gjeldende praksis fra forrige riksadvokat. Dersom grunnprinsippet om ulovlig tvangsmiddelbruk skal legges til grunn, er Fremskrittspartiet uansett uenig i at det er nødvendig med en egen forskrift for disse sakene.

Andreas Sjalg Unneland (SV) [15:03:47]: Det sies ganske mye i denne debatten som er verdt å kommentere.

Senterpartiet tar opp at tonen i debatten bidrar til å snakke ned norsk politi. De sier i innlegget sitt at de er glad for at det rettes søkelys mot dette, og at man nå iverksetter en del tiltak, men at partiene på Stortinget for guds skyld ikke må snakke for mye om det, for det svekker tilliten til norsk politi.

Jeg tror på et system og et åpent demokrati der vi er kritiske til makthavere, til politikere og til staten, og at vi lærer av feil som blir begått, og iverksetter tiltak for å unngå at de feilene blir begått i framtiden.

Fremskrittspartiets løsning i denne saken er å late som om det ikke har skjedd feil i det hele tatt, og med det bidra til å undergrave Riksadvokatens rapport. Det er viktig å si at det ikke er synsing som ligger til grunn for de sakene vi diskuterer nå; det er en rapport som sier at det kan være snakk om minst 2 000 ulovlige inngrep mot borgere i Norge. Fremskrittspartiet som et liberalistisk parti som ofte snakker om at de vil ha staten på armlengdes avstand, burde virkelig se at det er et problem når staten gjør fysiske maktinngrep mot borgere i landet uten å ha lovhjemmel for det. Men da reagerer ikke Fremskrittspartiet, for det har skjedd mot rusbrukere. Innleggene til Fremskrittspartiet fra denne talerstolen vitner mer om en «war on drugs»-tankegang fra 1980-tallet; det virker som om man kanskje har sett litt for mange tv-repriser i det siste.

Dette er svært alvorlige saker, og vi skal rydde opp. Vi må spørre oss: Hvordan kunne dette skje, hva kan vi lære, og hvordan kan vi gjenreise tilliten til norsk politi? For det er det som er viktig: Politiet er avhengig av tillit for å kunne gjøre jobben sin på en god måte. Vi som politikere er også avhengig av tillit, og mennesker som bruker rusmidler eller har rusproblemer i Norge, må også kunne ha tillit til samfunnet – og det er det vi kan rette opp i dag.

Ivar B. Prestbakmo (Sp) [15:06:18]: Jeg skal ikke snakke for andre, men jeg har hentet svært lite av min inspirasjon til å ytre meg i denne typen saker fra politiserier eller andre ting fra tv.

Det jeg tror kan være klokt, handler om hva det er vi ønsker å oppnå: Vi ønsker at politiet fortsatt skal kunne ha tillit i samfunnet, at politiet skal ha sin rolle, og at politiet òg skal kunne ha en rolle i det forebyggende arbeidet knyttet til rus. Vi er opptatt av at folk skal være trygge på at man blir behandlet ordentlig. Derfor er det bra at feil avdekkes.

Rundt de to sakene vi diskuterer i dag, ligger selvfølgelig den tidligere behandlede saken om rusreform, og det som vil komme av en sak fra regjeringen om forebygging og behandlingsreform. Til det har jeg egentlig en aldri så liten oppfordring om at vi senker skuldrene lite grann og prøver å tenke på hvordan vi kan løse de utfordringene vi har knyttet til rus, uten å hoppe i verken den ene eller andre grøften, men faktisk se på om også politiet kan ha en rolle, og bør ha en rolle, i det forebyggende arbeidet – ikke minst knyttet til yngre, når det gjelder rekruttering til narkotika, for å være helt ærlig.

Jeg tror faktisk at om noe godt kan komme ut av denne typen debatter, er det at vi løfter blikket lite grann og tenker på hvor vi vil med norsk politikk når det gjelder dem som rammes av rus, og at vi ikke hopper i en grøft der vi gjør andre til syndebukker fordi situasjonen og utfordringene er som de er. Norsk politi trengs også i det forebyggende arbeidet i Norge når det gjelder rusproblematikk, og vi skal ikke legalisere rus i Norge.

Tor André Johnsen (FrP) [15:08:32]: I likhet med representanten fra Senterpartiet må jeg skuffe vår gode kollega fra SV med at det dessverre blir få krimserier på tv, men det har blitt desto flere møter med norsk politi. Jeg oppfordrer virkelig representanten fra SV til å bruke litt mer tid på det også, til å komme seg ut og snakke med politiet. Da vil representanten fra SV dessverre få høre hva som er den brutale virkeligheten, og det er at politiet er frustrert. Politiet ser at det blir mer narkotika, og at terskelen for å bli tatt for å drive med narkotikavirksomhet, er vesentlig hevet. Vi er et liberalistisk parti, det er korrekt det SV sier, men vi er også et lov-og-orden-parti og et parti som er opptatt av trygghet. Den politikken noen her ønsker å legge opp til, bidrar i hvert fall ikke til mer trygghet i samfunnet.

Jeg har lyst til å si litt om retorikken her, for bl.a. «politiskandale» er et ganske krast ord. Vi i Fremskrittspartiet liker klar tale. Vi liker til og med krass tale, og vi liker spissformuleringer. Slik vi kjenner representanten fra Miljøpartiet De Grønne, er han også en representant som er vant med ganske tydelig retorikk. Men å kalle det en skandale at politiet gjør jobben sin, å kalle det en skandale at politiet følger en praksis som var helt vanlig under i hvert fall forrige riksadvokat, og da tydeligvis var akseptert også politisk – det har blitt en endring nå uten at det har blitt endring i lovverket – det er vel å ta litt hardt i. Det er mulig at representanten fra Miljøpartiet De Grønne har fått i seg litt mye Møllers tran her.

Ellers oppfordrer jeg også justisministeren til rett og slett å se på lovverket, for det er tydelig at det ikke er noe behov for å drive og endre utdanningen, endre Politihøgskolen og prøve å utdanne norsk politi til å føre en ransakingspolitikk på de kriminelles premisser. Det er heller et behov for å presisere lovverket, slik at politiet kan få fortsette å gjøre jobben sin, slik de gjør i andre land, og slik de alltid har gjort i Norge tidligere også.

Så må jeg kommentere den nye fantastiske alliansen her. Det er litt interessant å se at Høyre, SV, Miljøpartiet De Grønne og Rødt har alliert seg på narkobaronenes banehalvdel, og at de kritiserer det samrøret som er mellom Norsk Narkotikapolitiforening og politiet, og sier at det har vært uheldig for tilliten til politiet. Om det er noe som bidrar til å svekke tilliten til politiet, er det i så fall politikere i denne sal, kanskje fra noen av de partiene jeg refererte til, som kritiserer politiet unødvendig, og ikke et samarbeid internt mellom forskjellige politiforeninger.

Per-Willy Amundsen (FrP) [15:11:46]: Jeg tror det er greit at vi aksepterer og respekterer at det er to ganske fundamentalt ulike syn representert i denne sal. Det handler om hvorvidt man vil legalisere – avkriminalisere – narkotika, og det er egentlig det denne debatten gjenspeiler. Da får man den litt spesielle alliansen mellom Venstre, SV, Rødt, Miljøpartiet De Grønne og partiet Høyre, mens de øvrige partiene ikke ønsker en avkriminalisering. Da faller ordene litt sterkt i debatten. Det synes jeg man faktisk skal tenke gjennom når man bruker såpass sterke ord, for dette er en veldig ladet debatt. Jeg merker det der ute – sinte e-poster som kommer fra folk som er uenig i mitt syn.

Jeg tror det er litt viktig at vi faktisk alle går i oss selv her. Når vi bruker et begrep som «politiskandale», er det et ganske sterkt begrep. Det antyder omtrent at det var en villet ting som skjedde, og at man da opererte i et lovvakuum gjennom flere tiår, noe jeg overhodet ikke tror er riktig. Jeg tror forrige riksadvokat hadde en annen vurdering.

Dagens riksadvokat har nytolket lovforståelsen her. Det må vi som storting forholde oss til. Jeg respekterer maktfordelingsprinsippet. Men å si at alle de politifolkene som har vært ute i gaten gjennom flere tiår for å skape trygghet for folk flest – for deg og meg – systematisk har gjort veldig alvorlige ting mot personer som har brukt narkotika, synes jeg ikke er en grei beskrivelse av situasjonen.

Det som derimot er vanskelig å forstå, er dette enorme engasjementet for kriminelle. Jeg ser hvor mange debatter vi har på justisfeltet som egentlig handler om innsattes rettigheter i fengsel og at man ikke skal isoleres i fengsel. Jeg trodde litt av poenget med å sitte i fengsel var at man skal isoleres. Men det diskuterer man – at menneskerettigheter blir brutt overfor kriminelle. Alle disse debattene tilslører det som er den virkelige saken: de som har slektninger og familie som er kriminelle – narkotika og så videre – og alle dem som er ofre for kriminalitet. Det er den viktige saken som vi bør løse, og ikke til stadighet henge oss opp i rettighetene til dem som forbryter seg mot loven.

Ivar B. Prestbakmo (Sp) [15:15:04]: I min iver etter å prøve å løfte blikket og si noe om viktigheten knyttet til en forebyggings- og behandlingsreform og se litt åpent på ting, kom jeg i skade for å si at vi ikke skulle ha legalisering av rus. Det bør vel presiseres at jeg selvfølgelig mente at vi ikke skulle ha legalisering av narkotika. Det er mulig det kunne misoppfattes.

Uten forkleinelse for en annen formulering her tidligere, det gjelder narkobaroner – jeg har hørt mest om laksebaroner i det siste, men narkobaroner er muligens også et begrep. Jeg tror vi alle står oss på å løfte blikket litt og på en måte ta tak i de utfordringene dette faktisk representerer, enten man har det ene eller det andre utgangspunktet.

Ingvild Wetrhus Thorsvik (V) [15:16:05]: Jeg må få ta tak i innlegget fra representanten Amundsen. Dette handler ikke om avkriminalisering, det handler om rettssikkerhet, det handler om menneskerettigheter, det handler om tilliten vi som befolkning skal kunne ha til dem som skal beskytte oss. Titusenvis av mennesker har i årevis blitt utsatt for menneskerettighetsbrudd, for ulovlige tvangsmidler som de ikke skulle ha blitt utsatt for. Det er en skandale, og det handler ikke om avkriminalisering.

Andreas Sjalg Unneland (SV) [15:16:53]: Fremskrittspartiet var opptatt av at man skulle tenke seg litt om når det gjelder hvilke ord man bruker i disse debattene – like etter at en annen representant fra Fremskrittspartiet akkurat hadde sagt at partiene som stiller seg bak forslagene til Venstre og Miljøpartiet De Grønne i denne saken, organiserer seg på narkobaronenes banehalvdel. I tillegg har Fremskrittspartiet sagt at de er opptatt av at folk skal snakke rett fra leveren. Men akkurat her – hvis man bruker ordet «skandale» om systematiske brudd på rettighetene til rusbrukere, til folk i Norge – har man tydeligvis for lav terskel til å bruke ordet «skandale». Dette handler også om, og det tror jeg kan være viktig å presisere overfor Fremskrittspartiet, at vi har en uskyldspresumsjon i Norge, og at disse inngrepene er gjort basert på en mistanke om besittelse av et ulovlig rusmiddel, små doser. Dette er ikke mennesker som er dømt, eller som nødvendigvis hadde disse rusmidlene på seg da disse inngrepene ble gjort.

Så er det verdt å si at når Fremskrittspartiet kritiserer partier på Stortinget fordi de er opptatt av menneskerettighetene til kriminelle, og impliserer at denne gruppen ikke skal ha menneskerettigheter, er det svært alvorlig. For menneskerettighetene gjelder nettopp alle mennesker. De er laget nettopp for å beskytte ulike grupper mot inngrep fra staten. Jeg håper jeg misforsto representanten fra Fremskrittspartiets innlegg da han kritiserte f.eks. det at man har satt søkelys på isolasjonspraksis i norske fengsler, noe som har blitt slått fast av Sivilombudet at er brudd på grunnleggende menneskerettigheter. Det er svært alvorlige saker som har vært bakteppe for mange av debattene vi har hatt i denne salen. Det at Fremskrittspartiet nå tilsynelatende undergraver det og mener at det ikke er verdt taletid i denne sal, er svært beklagelig og svært alvorlig.

Per-Willy Amundsen (FrP) [15:19:28]: Menneskerettighetene er allmenngyldige, de gjelder likt for alle, dette er helt fundamentalt for menneskerettighetene. Problemet er de politiserte menneskerettighetene. Det er når man bruker menneskerettighetene i en politisk agenda som egentlig aldri var tenkt på i de opprinnelige formuleringene av de grunnleggende menneskerettighetene, at problemene oppstår. Det er med på å utvanne begrepet «menneskerettigheter». For meg og Fremskrittspartiet handler menneskerettigheter om de grunnleggende tingene og rettighetene en har som borger i et fritt samfunn. Når man bruker begrepet menneskerettigheter i utrengsmål, utvanner man det. Å stoppe debatter ved å omtale noe som menneskerettigheter er også en veldig effektiv måte å gjøre det på.

Så ja – jeg tror det er en uenighet mellom meg og representanten Unneland om hva man skal definere som menneskerettigheter, men de er selvfølgelig allmenngyldige.