Audun Lysbakken (SV) [12:06:00]: Grunnlaget for denne innstillingen er redegjørelser fra daværende helse- og omsorgsminister og daværende justis- og beredskapsminister 18. april 2024. Når det har gått mer enn et år før endelig behandling i Stortinget, er det fordi komiteen har valgt å gjøre dette til en bred gjennomgang av myndighetenes håndtering av pandemien, hvor også de tre NOU-ene fra koronakommisjonen og koronautvalget ligger til grunn.

Komiteen endte opp med å ta dette initiativet fordi regjeringen ikke hadde lagt opp til at de ulike evalueringene av myndighetenes håndtering av pandemien skulle behandles i Stortinget. Det er noe som fortsatt forundrer meg. Komiteen slår enstemmig fast i innstillingen at det bør finne sted en parlamentarisk gjennomgang av erfaringene etter større nasjonale kriser, og at dette er viktig av både lærings-, åpenhets- og kontrollhensyn. Det er ytterligere relevant og nødvendig i forbindelse med pandemien, siden regjeringene Solberg og Støre med grunnlag i smittevernloven og koronaloven har hatt svært vide fullmakter til å håndtere den uten direkte forankring i Stortinget.

Jeg vil takke komiteen for et langvarig og godt arbeid. Jeg tror også vi i dag kan slå fast at det har vært et viktig arbeid som vil få konsekvenser.

Utredningene har slått fast at myndighetenes håndtering av pandemien overordnet sett var god. Den bidro til å begrense smitten, og den hindret at helsevesenet ble overbelastet. Komiteen har sluttet seg til den vurderingen, både for perioden hvor regjeringen Solberg hadde ansvaret, og etter at regjeringen Støre tok over. Denne overordnede konklusjonen innebærer likevel ikke at det ikke ble gjort feil. Det betyr heller ikke at de strategier og tiltak som ble valgt, nødvendigvis var den eneste måten å oppnå målene på. For eksempel valgte Norge og Sverige ulike strategier under pandemien. Svenske myndigheter baserte seg på større grad av frivillighet og lavere tiltaksbyrde for barn og unge. I komiteens høring slo både tidligere direktør i FHI og helsedirektøren fast at vi ikke i dag kan si at den norske strategien var mer vellykket enn den svenske.

I innstillingen sier komiteen i ett tilfelle at bestemte beslutninger var kritikkverdige. Vi kommer dessuten med kritiske vurderinger av enkelte tiltak og vedtak. Det endrer ikke den overordnede konklusjonen, men det er likevel viktig, for det understreker behovet for å lære av det som viste seg å gå for langt, og tiltak som ble gjennomført på for tynt grunnlag.

Komiteen mener en særlig viktig erfaring er at myndighetene i en lignende situasjon må være mer bevisst på å gjøre løpende vurderinger av forholdsmessighet, og på at uttalte mål om differensiering overfor ulike grupper faktisk vektlegges når tiltak utformes og iverksettes. Det siste er i stor grad knyttet til barn og unge. Det var under hele pandemien en uttalt målsetting å beskytte barn og unges skolegang og hverdag i så stor grad som mulig, men for ofte skjedde det ikke. Perioder med stenging av skoler, barnehager og fritidstilbud betydde en stor endring i hverdagen. Det nesten to år lange perioden med ulike sånne begrensninger utgjør en stor del av barndommen eller ungdomstiden til de berørte årskullene.

Vår gjennomgang har også vist at det er for tidlig å konkludere om de langsiktige konsekvensene av dette, med det er vel liten tvil om at det har kostet. Barneombudets deltakelse i komiteens høring understreket også de særlig store kostnadene for de barn og unge som fra før var utsatt. På bakgrunn av det som kom fram i komiteens høring, mener vi at det i dag er grunnlag for å slå fast at stengingen av barnehager og barneskoler 12. mars 2020 var forståelig, men ikke nødvendig. Vi peker også på at vedtaksdokumentene den første tiden mangler tilstrekkelig vurdering av alternativer, og at det bidro til manglende utredning av mer begrensede tiltak. En lærdom vi vektlegger, er at sånne vurderinger er svært viktige og må prioriteres, også i en akutt krise.

Komiteen har også gått inn i beslutningen om å innføre rødt nivå i videregående skole i desember 2021. I denne saken har regjeringen skapt uklarhet rundt grunnlaget for egen handlemåte ved, også i komiteens høring, bare å henvise til en såkalt helhetsvurdering. Vi understreker derfor, i likhet med koronautvalget, behovet for at så inngripende tiltak får konkrete og forståelige begrunnelser. Det er ikke minst viktig for at Stortinget skal kunne gjøre sin jobb med å kontrollere.

Koronautvalget slo allerede tidlig i 2021 fast at det forelå kunnskap som tilsa at idrettsaktiviteter utendørs ikke økte smittefaren. Komiteen har pekt på at to ulike regjeringer likevel valgte å stramme inn på utendørsaktivitet, både i april og i desember 2021. I desember omfattet det også arrangementer for barn og unge som ikke kunne gjennomføres med én meters avstand. Ikke bare manglet det her et tilstrekkelig faglig grunnlag, det forelå et kunnskapsgrunnlag som eksplisitt tilsa at det ikke var nødvendig. I en langvarig krise som pandemien burde det vært mulig å sørge for at alle tiltak var basert på oppdatert kunnskap. I komiteens høring var det ingen som kunne gi et godt svar på hvorfor disse tiltakene likevel ble gjennomført i 2021. Det er på dette punktet komiteen derfor mener at både regjeringen Solberg og regjeringen Støre har handlet kritikkverdig.

Komiteen har fått flere høringsinnspill om at erfaringene knyttet til manglende evne til å legge tilstrekkelig vekt på barn og unges behov bør føre til at plikten til å vurdere hensynet til barnets beste og til å iverksette kompenserende tiltak synliggjøres i krise- og beredskapslovverket. Det på den bakgrunnen komiteen fremmer forslag om å be regjeringen gjennomgå alle krise- og beredskapslover og, der det er naturlig, fremme forslag om en bestemmelse som sikrer at hensynet til barnets beste og ikke minst å bevare en mest mulig normal hverdag for barn og unge skal vektlegges i all krisehåndtering.

Behovet for å styrke bevisstheten rundt sånne problemstillinger gjelder både nasjonale og lokale myndigheter. Også kommunene må ha rutiner og kompetanse til å gjøre gode vurderinger av forholdsmessighet og lovlighet. Et særlig grelt eksempel på at det ikke alltid skjedde under pandemien, var de mange kommunene som innførte besøksforbud i omsorgsboliger for eldre og/eller personer med nedsatt funksjonsevne våren 2020, uten å ha hjemmel til det eller uten å ha foretatt nødvendige juridiske vurderinger i forkant. Komiteen ber også regjeringen vurdere de innspillene vi har fått knyttet til smittevernloven § 1-5, om å gjøre hensynet til sårbare eller utsatte grupper til et pliktig hensyn.

Avslutningsvis vil jeg konsentrere meg om forholdet mellom statsmaktene og spørsmål om parlamentarisk kontroll, som er en veldig viktig del av komiteens innstilling. Det vi i dag kommer til å vedta om dette, mener jeg har blitt ytterligere understreket av den beslektede debatten om sivilbeskyttelsesloven de siste ukene. Smittevernloven gir altså omfattende fullmakter, som regjeringen benyttet seg av under hele pandemien. Disse fullmaktene innebærer at regjeringen kunne ta svært inngripende og omfattende beslutninger uten at de vanlige mekanismene for parlamentarisk deltakelse og kontroll var i funksjon. Fullmaktene som følger av smittevernloven, endrer ikke ansvarsforholdet mellom regjeringen og Stortinget, men løpende kontroll med det regjeringen foretok seg med hjemmel i smittevernloven under pandemien, ble likevel i praksis begrenset, til tross for at Stortinget var samlet og fungerte tilnærmet som normalt mesteparten av pandemiperioden.

Når en samlet komité nå sier at smittevernlovens utforming bærer preg av å ikke være skapt for en krise så langvarig som en to år lang pandemi, og at en mer løpende og sterkere forankring i Stortinget må vektlegges ved den kommende revisjonen av smittevernloven, er det et tydelig signal som regjeringen må forholde seg til i arbeidet med revideringen. Det må bety at regjeringen må se på hvordan en mest mulig normal saksbehandling i Stortinget kan opprettholdes. Det innebærer også at det må tilstrebes at det gjennomføres høringer også i en krisesituasjon. Det handler om mer enn kontroll. Behandling i Stortinget og høringer fører til mer åpenhet. Åpenhet skaper tillit og legitimitet, og det øker også sjansen for at feil oppdages og korrigeres.

Det er sånn at det er naturlig for regjeringssystemet og departementene å søke så vide fullmakter som mulig. Det er Stortinget som må håndheve og gjennomføre kontroll. Med det vedtaket vi ligger an til å gjøre i dag, sier Stortinget også veldig tydelig at det er en rolle Stortinget ønsker å ta. I ulike krise- og beredskapslover er det helt ulike modeller for parlamentarisk kontroll, og det mangler en helhetlig, faglig og politisk vurdering av dette. Så den bestillingen komiteen i dag kommer med til presidentskapet, er en veldig viktig beslutning. Vi skal nå få igangsatt et arbeid, eventuelt få nedsatt et utvalg, for å vurdere modeller for demokratisk og parlamentarisk kontroll med regjeringens bruk av ekstraordinære fullmakter i krisesituasjoner. Det er også vår klare forventning at regjeringen følger nøye med på det i sitt arbeid.

Med det vil jeg takke komiteen for godt samarbeid. Stortinget har selv tatt initiativ til en gjennomgang som har vist seg nødvendig, relevant og viktig.

Frode Jacobsen (A) [12:16:49]: Takk president, og takk til saksordføreren for et godt innlegg og arbeid med komiteinnstillingen, en innstilling som har blitt veldig god.

Saksordføreren har prisverdig nok løftet fram forholdet mellom statsmaktene, Stortingets kontrollfunksjon og behovet for åpenhet når kriser som koranpandemien treffer oss. Arbeiderpartiet er enig i at dette er viktige problemstillinger, og vi stiller oss derfor bak forslaget som er fremmet i innstillingen hvor det bes om at «modeller for demokratisk og parlamentarisk kontroll med regjeringens bruk av ekstraordinære fullmakter i krisesituasjoner» vurderes.

Arbeiderpartiet synes det er både viktig og riktig at Stortinget gjennom ulike rapporter, evalueringer, redegjørelsene fra statsrådene, høring i komiteen, komiteens innstilling og dagens debatt får satt et slags punktum for koronahåndteringen.

Så vil det sikkert i mange år framover komme nye saker, nye utredninger og nye forslag som har sin bakgrunn i svakheter, erfaringer og funn som følge av koronapandemien. Det er også det som er det viktigste, nemlig at vi trekker erfaringer fra det som skjedde, at vi lærer av det og forbedrer oss. Bare slik tar vi med oss noe positivt fra koronapandemien og sørger for at vi er bedre rustet når neste pandemi eller krise kommer. For den kommer. Vi vet ikke når, og vi vet ikke hva, men vi vet at den kommer. Når vi skal skape trygghet for framtida, må vi lære av fortida.

Jeg skal innrømme at det er ingenting jeg savner fra pandemien – absolutt ingenting. Byen min Oslo var nedstengt i 200 dager. Det var stengt for servering og muligheter for samvær, stengte skoler, barnehager og fritidsaktiviteter, og det var hjemmekontor. Kvinner måtte føde alene uten at partneren fikk være med. Folk døde alene uten at pårørende var til stede, og det var begravelser nesten uten sørgende. Det var forbud mot å dra på hytta, 17. mai med tomme gater, digitale 1. mai-tog og digitale partimøter og bystyremøter. Det var juleselskaper, nyttårsfeiringer og andre merkedager med et minimum til stede.

Så har vi alle våre egne erfaringer og historier. Jeg har min om ungdommen som mistet russetiden, om tre avlyste konfirmasjoner og selskaper og om året i gardemusikken som ble et halvt år inne på leiren på Huseby. Nei, det er ikke noe ved det jeg lengter tilbake til.

Koronakommisjonen konkluderer med at Norge ikke var godt nok forberedt da pandemien kom. Det er lett å være enig med dem i det. Vi hadde ikke bygd opp beredskapslagre av smittevernutstyr. Intensivberedskapen på sykehusene var for dårlig. Vi var for dårlig forberedt, selv om advarslene var tydelige: En pandemi var den mest sannsynlige nasjonale krisen som ville ha størst negative konsekvenser. Vi hadde ikke laget scenarioer, og det var ikke øvd med utgangspunkt i det som var det mest sannsynlige. Det burde vi ha gjort, og det må vi lære av.

En enstemmig komite er enig om følgende konklusjon:

«Myndighetene håndterte pandemien på en måte som begrenset smitten og hindret at helsevesenet ble overbelastet, samtidig som inngripende tiltak i stor grad ble forsøkt avviklet så tidlig som mulig og tiltakenes økonomiske og sosiale skadevirkninger forsøkt kompensert.

Komiteen mener dette gjelder for myndighetenes håndtering både i perioden hvor regjeringen Solberg hadde ansvaret, og etter at regjeringen Støre tok over.»

Jeg mener det er viktig at Stortinget er samstemt om dette, og at det sies tydelig.

Det var krevende å håndtere pandemien for både regjeringen, lokale politikere og myndighetsapparatet. Det var krevende for idrettslag, bedrifter, kulturlivet, skoleledere, helsepersonell og andre som måtte forholde seg til regler som ble endret og justert ofte.

Det ble gjort feil. Ting kunne vært gjort annerledes, og i innstillingen kommer komiteen med kritiske vurderinger av enkelte tiltak og vedtak. Det gjør vi fordi vi vil understreke behovet for å lære av de tiltakene som viste seg å gå for langt eller være gjort på sviktende grunnlag. Det er viktig at vi tar med oss erfaring om at myndighetene i en lignende situasjon må være mer bevisste på å gjøre løpende vurderinger av forholdsmessighet, og på at uttalte mål om differensiering overfor ulike grupper faktisk vektlegges når tiltak utformes og iverksettes.

I dag synes vi å være enige om å konkludere med at en del av tiltakene var for strenge, og at de varte for lenge. Ta dette med stenging av skoler og barnehager som eksempel. Som gruppeleder for Arbeiderpartiet i Oslo bystyre var jeg tett på beslutningene her i byen. Da Norge stengte ned 12. mars, hadde Oslo-byrådet stengt skolene noen timer tidligere. Det som utviklet seg dagene i forveien, var en situasjon der stadig flere foresatte nektet å sende ungene sine på skolen av frykt for smitte og fordi de var redde og usikre. Bare fire dager i forveien var det mange som mente det var noe i overkant hysterisk da det ble bestemt at Holmenkollrennene skulle avholdes, men uten publikum.

Poenget mitt er at utviklingen gikk fort, smitten spredte seg raskt, frykten var stor, og usikkerheten var enorm. Det ble fattet beslutninger som var nødvendige, men konsekvensene av beslutningene hadde vi for lite kunnskap om. Vi visste svært lite om pandemiens styrke, hvordan smitten skjedde, hvem som ble syke, og hvor syke de kunne bli. Og vaksinen var fortsatt langt unna. Beslutninger og handlinger må vurderes med dette som bakteppe – ikke i etterpåklokskapens klare lys.

I dag, fem år senere, er vi enige om at barn og unge ble særlig hardt rammet. Koronakommisjonen, koronautvalget og komiteen er enige om at barn og unge burde blitt skjermet bedre. Å stenge skoler var forståelig, men som saksordfører sa, kan vi i dag være enige om at det ikke var nødvendig.

La meg også si noe om utendørsaktiviteter. Her konkluderes det også med at tiltakene kunne vært sluppet opp tidligere, særlig ettersom det var kunnskap om at utendørsaktivitet ikke økte smittefaren. Både regjeringen Solberg og regjeringen Støre iverksatte for strenge tiltak for utendørs breddeidrett. Så må vi merke oss og huske hva Barneombudets oppsummering i komiteens høring er:

• Forholdsmessigheten i tiltakene var ikke godt nok vurdert.

• Kunnskapsgrunnlaget for beslutningene var mangelfulle.

Det må vi ta med oss, og et viktig spørsmål vi må stille oss i dag, er om vi nå har lært. Svaret på det er ja. Anbefalinger fra koronakommisjonen og koronautvalget er fulgt opp. Jeg synes saksordfører Lysbakken fikk dette godt belyst da han i høringen stilte følgende spørsmål til koronautvalgets leder:

«Dette er det åpenbare, siste spørsmålet, og det er om det er noen av de anbefalingene – for dere har kommet med en rekke anbefalinger – som kommisjonen og utvalget har kommet med som dere opplever at ikke har blitt fulgt opp på en tilfredsstillende måte?»

Lederen av det første koronautvalget, Stener Kvinnsland, svarte følgende:

«Jeg har tenkt på det, og tenkte nok at det spørsmålet kom. Jeg må si at når jeg summerer opp det som jeg har lest av offentlige utredninger de siste to–tre årene, er jeg ganske imponert over det arbeidet som har vært nedlagt for å imøtekomme de påminnelser som disse utredningene har gjort. Å si at det er noen åpenbare svakheter, vet ikke om jeg kan si, men det vil ha noe å gjøre med tempoet i hvordan ting blir implementert osv. Jeg vil gjerne understreke, som de andre: Denne faren lurer. Og dette med tilknytning til internasjonale organer tror jeg kanskje er noe av det aller viktigste og noe som jeg skulle ønske at politikerne ville ta på det største alvor. Vi er ikke alene på denne arenaen, og vi klarer oss ikke alene.»

Det oppsummerer vel også alvoret. En ny pandemi kommer, og heller ikke da kommer Norge eller hver enkelt av oss til å klare oss alene.

Peter Frølich (H) [12:25:14] (komiteens leder): Koronapandemien er evaluert mye og grundig. Selv om det virker som en evighet siden regler om ulike metere og snåle hilsener med albuen, røde og gule nivåer og korona-pressekonferanser, så var det nå – over fem år etterpå – helt på sin plass at Stortinget fikk anledning til å samle trådene og diskutere en av de absolutt største utfordringene som norske myndigheter har stått overfor i vårt lands historie. Det satte egentlig absolutt alt og alle på prøve, inkludert demokratiet vårt.

Konklusjonen er jo at vi besto dette godt sammen. Samtidig er det funnet veldig klare læringspunkter, en rekke punkter som ikke ble godt nok håndtert, som f.eks., som vi har vært innom, at barn ble hardt rammet, selv om det selvfølgelig var helt uoversiktlig og helt nødvendig med strenge tiltak, særlig i begynnelsen.

Kontrollkomiteen er også enige om behovet for å vurdere enda nærmere om de politiske prosessene under koronaen kan bli bedre, når noe lignende skjer igjen. Da har jeg lyst til å peke spesielt på det parlamentariske kontrollarbeidet, som vi jo alle er involvert i. Det var veldig vanskelig å drive kontrollarbeid fra Stortinget i perioder, og spesielt var det vanskelig å ettergå de konkrete begrunnelsene for de enkelte tiltakene.

Innføringen av rødt nivå i skolen under omikron vinteren 2021/2022 er et veldig godt eksempel på hvor vanskelig det var å få ut den konkrete begrunnelsen. Hva var det regjeringen vektla da de gjorde det de gjorde? Det at det ble gjort i strid – tilsynelatende – mot underliggende faglige råd gjorde det ekstra viktig å kunne søke etter begrunnelsen. En ting var at vi forsøkte dette under pandemien, men vi forsøkte jo dette også under høringen nå sist, og vi fikk motstridende svar. Vi vet at inngrep skal være formålstjenlige og proporsjonale, men man må kunne ettergå begrunnelsen. Jeg håper at det arbeidet som nå skal gjøres, det utvalget som kanskje presidentskapet setter ned i oppfølgingen av dette, må se på rutiner for etterprøvbarhet. Kanskje skriftlighet er noe som må til for at man skal kunne få en mer klar idé av hva som har vært myndighetenes begrunnelse.

Et annet punkt som vi kom innom i høringen, som jeg bare har lyst til å nevne, var oppdagelsen av den store variasjonen av juridisk kompetanse i de organene som innførte inngripende tiltak mot enkeltborgere. Man har staten med sitt apparat, som jo er enormt. Det er kompetent, de har ressurser til både å kunne utforme forskrifter og regler som de er sikre på lovligheten av, og de kan dobbeltsjekke og de kan trippelsjekke. Det var ikke tilfellet for Kommune-Norge. Der var det et mer sammensatt bilde. Vi har eksempler på helt glitrende, god, trygg juss ute i kommunene, men vi har også skrekkeksempler. Vi oppdaget ganske fort at statsforvalternes rolle er spesielt viktig. Statsforvalterne skal være individets beskytter. De skal kunne gå inn i de enkelte tilfellene og si at dette er ulovlig, dette er en ulovlig forskrift, dette er en ulovlig regel og sette ned foten, men de har også den rollen at de kan gå inn og rådgi og veilede kommuner som er usikre i en sånn situasjon. Der har vi som sagt gode eksempler fra statsforvalterne og hvordan de jobbet under pandemien, mens andre var mer tilbakeholdne. Her håper jeg at det blir trukket noen viktige lærdommer.

Så skal jeg ikke dra dette mer ut og gå gjennom flere enkeltpunkter. Jeg synes saksordføreren har holdt et veldig godt innlegg. Det samme har Frode Jacobsen, og vi er enige om det viktigste og mest sentrale i dette. Jeg synes spesielt saksordføreren fortjener en ekstra takk for det arbeidet som har vært gjort. Dette har blitt en innstilling som rett og slett er et godt produkt – i mangel av et bedre ord. Det er pedagogisk bygget opp, det er poengtert og strukturert, og det vil være veldig nyttig for dem som er så heldige at de skal få lese det i årene som kommer.

Så jeg vil rette en særlig takk til saksordføreren, og ikke minst en takk til dem som på ulike måter og i ulike roller har klart å få dette landet gjennom pandemien på en så god måte som det tross alt ble.

Kjersti Toppe (Sp) [12:30:58]: Først vil eg takka kontroll- og konstitusjonskomiteen for ei veldig bra innstilling og eit godt arbeid med det som alle er veldig opptatt av – den samla gjennomgangen av myndigheitenes handtering av koronapandemien og kva vi kan læra av den. Eg forstår at komiteen må ha gjort nokre avgrensingar i kva dei har gått inn på. Dei viser til at regjeringa allereie har levert ein del saker, f.eks. totalberedskapskommisjonen, som òg følgjer opp lærdomen frå pandemien. Eg har lyst til å gå inn på nokre forhold som rapportane frå koronakommisjonen tar opp, og som eg meiner det er veldig viktig at vi lærer av.

Pandemien fekk fram kva ein kommunelege faktisk betydde for beredskapen. Før det var kanskje ikkje kommunelegar noko folk flest tenkte var så viktig, men pandemien og rapportane her viser at kommunelegane si rolle er utruleg viktig for beredskapen vår. Dei må ha ei veldig tydeleg rolle og myndigheit i den lokale beredskapen. Dette har etter mi vurdering vorte styrkt med det arbeidet vi gjer for å styrkja fastlegeordninga, som er to sider av same sak. Eg tenkjer at vi skal ta med oss kor viktig kommunelegane si rolle vil vera for eventuelle kriser eller nye pandemiar i framtida.

Rapportane har tatt opp kva sengekapasitet i sjukehus og intensivberedskap betyr, både i det daglege og for moglegheita til å ha beredskap ved ei krise. Det er ei klar tilråding i den første rapporten til koronakommisjonen at ein bør auka grunnkapasiteten for intensivsengene, men òg å auka beredskapen, altså moglegheita til fort å kunna skalera opp den intensivkapasiteten ein har. Det trur eg det er utruleg viktig å læra av, for det kan jo bety den store forskjellen i ei verkeleg krise med endå fleire dødsfall enn det trass alt vart i denne pandemien. Koronakommisjonen tar òg opp at det er viktig at ein ved bygging av nye sjukehusbygg gjer slik at dei vert fleksible, sånn at dei raskt kan gjerast om til å ta imot mange pasientar. Eg er bekymra for at vi no byggjer sjukehus som ikkje er fleksible, med berre eisengsrom og med liten kapasitet til raskt å ta imot mange fleire pasientar samanlikna med det dei er i det daglege. Det tenkjer eg vi er nøydde til å ta med oss for framtida. Vi må tenkja beredskap på ein heilt annan måte, òg når vi byggjer nye sjukehus for ordinær pasientbehandling.

Vi har mange gonger vore gjennom korleis det stod til med beredskapen i samfunnet da pandemien kom. Vi hadde f.eks. berre fire vekers forbruk av munnbind i ein normalsituasjon. Det var veldig prekært. Det kunne ha vorte ein veldig stor og vanskeleg situasjon der vi var nøydde til å senda helsepersonell inn til smitteførande pasientar utan beskyttelse. Det vart vel òg brukt som ei grunngiving for nedstenging eller strenge regime på vidaregåande skule – at ein var redd for tilgangen til vaksinar og smitte- og testutstyr. Dette har òg ei stor betydning.

I innstillinga er komiteen veldig opptatt av kva konsekvensane var for sårbare grupper, barn og unge spesielt, og det er eg veldig glad for. Eg er òg utruleg takknemleg for forslaget om å

«gjennomgå alle krise- og beredskapslover og, der det er naturlig, fremme forslag om en bestemmelse som sikrer at hensynet til barnets beste og å bevare en mest mulig normal hverdag for barn og unge skal vektlegges i all krisehåndtering».

I andre del av denne pandemien sat eg sjølv som barne- og familieminister. Eg kan eigentleg skriva under på alt som står her om dei utfordringane ein opplevde ved at barn og unges stemme ikkje vart høyrd. Eg vil seia at når vi ikkje er gode nok til å høyra barn og unge på systemnivå i fredstid, er vi heller ikkje gode når det skjer ei krise. Eg meiner at vi i Noreg i dag ikkje er gode nok til å høyra barn og unge generelt, særleg på systemnivå. Eg er sikker på at det ligg mange saker til behandling i Stortinget no som gjeld barn og unge, der barn og unge ikkje er høyrde direkte. Det er ein kritikk vi har fått, bl.a. frå FNs barnekomité, som vi er nøydde til å sjå på. Før vi får det på plass, tenkjer eg det vert vanskeleg å høyra barn og unge i ei krise. Det er eit utruleg viktig vedtak som eg er veldig opptatt av.

Ein var òg inne på dette med fritidsaktivitetar. Det som iallfall vi gjorde under den andre oppløysinga av pandemien, var at vi gav beskjed til kommunane om at ein ikkje burde stengja ned fritidsklubbar – det vart jo gjort under fyrste nedstenging – fordi vi såg at det var veldig skadeleg. Eg er bekymra for konsekvensane for barn og unge etter pandemien. Vi veit jo ikkje dette sikkert, men eg har fått så mange tilbakemeldingar om at ein ser at dette har slått ut. To år er lang tid i eit barns liv, og som Bent Høie sa det i ein tale: Neste sommar eksisterer ikkje når du er ung. Det var jo perspektivet. Langtidskonsekvensane frå den tida for ein heil ungdomsgenerasjon trur eg var mykje meir skadelege enn nokon av oss kunne tru, og dette må vi læra av.

Det andre gjeld jo dei andre sårbare gruppene, som eldre, pleietrengande og funksjonshemma. Noko av det eg synest kanskje var aller verst i pandemien, var når folk måtte døy åleine, og at sjukehus lagde dei strengaste regima, som ikkje var godt nok grunngitte, og som ikkje var forholdsmessige. Eg fekk tilbakemelding frå mine foreldre om at det kanskje var det verste dei opplevde, og det at dei ikkje kunne gå i gravferd til dei som dei hadde følgt eit heilt liv. Spørsmålet er om det var forholdsmessig.

Da eg var statsråd, hadde eg ansvar for tru og livssyn, og eg var iallfall veldig opptatt av å ha god kontakt med trus- og livssynsorganisasjonane. Dei opplevde jo ein mistillit frå myndigheitene i første del av pandemien – som i saka om fastmonterte sete som vilkår for ei avgrensing. Dei vart eigentleg behandla strengare enn kulturaktørar. Det kunne vera fleire folk på konsertar enn det kunne vera i kyrkjene. Da kjem vi inn på det med trusfridom under kriser. Kor bevisste er vi eigentleg på det? Totalberedskapskommisjonen kom òg inn på at trus- og livssynssamfunna er viktige i ein beredskapssituasjon, og eg brukte dei heilt bevisst for å spreia informasjon. Dei når ut til innvandrargrupper, og Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn er spesielt viktige der. Eg tenkjer det må vera ein lærdom framover at vi tar med trus- og livssynssamfunna og brukar dei til informasjon, men òg tar dei med på råd.

Eg skal avslutta. Eg synest det er viktig det som komiteen tar opp på slutten, om forholdet mellom statsmaktene og forslaget om å vurdera modellar for demokratisk og parlamentarisk kontroll med regjeringas bruk av ekstraordinære fullmakter i krisesituasjonar. Vi har hatt mange debattar om dette no i det siste – dessverre, får eg seia. Det er heilt på sin plass at komiteen fremjar eit slikt forslag, og at vi får det arbeidet tilbake igjen, for det er kanskje den aller viktigaste lærdomen vi kan ta med, slik at vi kan styrkja vår kontroll med og handtering av liknande kriser i framtida. Er det ein ting som er heilt sikkert, er det at det ikkje er siste gongen vi opplever ei liknande krise i Noreg.

Seher Aydar (R) [12:40:52]: Jeg vil først takke saksordfører Lysbakken for et veldig godt arbeid. Jeg tror vi alle er enige om at pandemien var krevende for mange, men mer for noen enn andre. Det betyr ikke at alt gikk dårlig, og grunnen til det er at mange sto på som helter dag og natt for å sørge for at vi kom oss gjennom – helsearbeidere, sosialarbeidere, barnehage- og skoleansatte, bussjåfører, butikkmedarbeidere og mange, mange flere. Og fra politisk hold ble det tatt både gode og også dårlige avgjørelser.

Pandemien rammet skjevt. Arbeidsfolk, barn og unge, syke, aleneboende og andre ble særlig hardt rammet. Et hovedfunn fra koronakommisjonen var at pandemien har forsterket sosiale og økonomiske forskjeller i befolkningen. Et virus gjør kanskje ikke forskjell på folk i seg selv, men myndighetenes pandemihåndtering økte forskjellene.

De økonomiske hjelpetiltakene for næringslivet stilte ikke krav til begrensninger på utbytte, lederlønninger, bonuser osv. Den vilkårsløse støtten ble gitt, samtidig som arbeidsfolk gjorde store offer, enten fordi de måtte jobbe ekstremt mye, eller fordi de mistet jobben. Det burde vært gjennomført en samlet gjennomgang og evaluering av de økonomiske hjelpetiltakene for å danne et kunnskapsgrunnlag for hvordan økonomiske hjelpetiltak bør innrettes for å få en mer rettferdig byrdefordeling ved framtidige kriser. Det kunne også bidratt til å gjøre f.eks. Nav bedre rustet til å på kort varsel implementere nødvendige tiltak uten at det oppstår unødvendige forsinkelser og flaskehalser.

Økonomisk trygghet bidrar til at en lettere kan forholde seg til smittevernråd og restriksjoner. Det er også viktig for å senke belastningen på helsevesenet i krisesituasjoner. Gjennom hele pandemien ble tiltak og restriksjoner utformet ut fra graden av press mot helsevesenet. Med lav intensivkapasitet, lav grunnbemanning og andre utfordringer i helsetjenestene våre ble det nødvendig å innføre restriksjoner og tiltak som ellers kunne vært unngått.

Sykehusene var fulle og beredskapslagrene nesten tomme før pandemien. Vi visste hvilke problemer dette kunne medføre, men den daværende regjeringen var likevel ikke forberedt. Dette var en varslet krise. Regjeringen visste at det ville bli vanskelig å skaffe smittevernutstyr, men likevel bygget de ikke opp beredskapslagre. En viktig lærdom er å være mer selvforsynt og sikre bedre helseberedskap utenom kriser, for så å være bedre rustet. Det handler også om å ikke ha for høyt belegg på sykehusene i normale tider, sånn at kapasiteten i krisetider kan økes. Beredskapsplanlegging, der innleie av helsepersonell inngår, utgjør en betydelig sårbarhet. Det er ikke et godt utgangspunkt for en robust helseberedskap.

Det handlet også om hvordan de ressursene som fantes, ble prioritert. Helsesykepleiere ble i enkelte kommuner benyttet som vaksinekoordinatorer og til å sette vaksiner. Det førte til at helsesykepleiere ikke fikk utført de oppgavene de vanligvis gjør, bl.a. i skolehelsetjenesten. Samtidig ble over 350 private plastikkirurgiklinikker driftet som normalt. Over 80 av disse tilbød behandlinger som krever full operasjonsstue, bemannet med anestesi- og operasjonssykepleier.

Barnas behov må alltid gå foran kommersielle interesser. De samme feilene som ble gjort, må ikke gjentas. Det ble fra starten sagt at barn og ungdom skulle beskyttes. Særlig sårbare barn skulle sikres oppfølging under nedstengingen, men det skjedde ikke. Lange perioder med stengte skoler, barnehager og fritidstilbud betydde en stor endring i barn og unges hverdag.

Vi som har levd noen år – og det er flere i komiteen som har levd noen flere år enn meg, men jeg har levd litt mer enn ungdommen – kan se på pandemien som en periode blant mange, men for barn og ungdom er nesten to år en stor del av deres barndoms- og ungdomstid. Man kan si at dette gikk ut over alle, men mest gitt det ut over dem som var sårbare fra før. Det handlet om, som Barneombudet sa på komitéhøringen, barn fra lavinntektsfamilier, der det var høyere risikofaktor i familien, som rus, psykisk helse, med stress – barn som allerede før pandemien levde i familier med vold eller høyt konfliktnivå, barn med stort behov for hjelp og oppfølging fra det offentlige på grunn av alvorlige og sammensatte psykiske lidelser eller funksjonsnedsettelser, enslige mindreårige flyktninger og andre utsatte grupper uten etablert sosialt nettverk.

Det Barneombudet påpekte i komitéhøringen, var at for disse gruppene ble pandemi og nedstengning en større belastning, spesielt med begrensningen det også inneholdt når det gjaldt både sosiale møteplasser og mangel på hjelpetjenester. Forskjellene som finnes fra før, og risikofaktorene som finnes fra før, blir forsterket når det er kriser, men det tok ikke regjeringen nok hensyn til.

Som det er belyst i rapportene fra koronautvalget og koronakommisjonen, er det grunn til å tro at de negative konsekvensene av skolenedleggingen ble klassemessig skjevt fordelt. Noen barn har tilgang på eget rom og egen datamaskin. Andre barn har det ikke. Uten datamaskin eller et sted å sitte og jobbe er det ikke lett å få noe særlig ut av hjemmeskole. Barn som vokser opp i familier med dårlig råd, har dårligere materielle forutsetninger for å følge og få utbytte av digital hjemmeundervisning. Det ble ikke tatt hensyn til i utformingen av smitteverntiltakene, og jeg tok selv, som daværende vara, opp med daværende statsminister Erna Solberg det å ta hensyn til barna på østkanten, som ble hardt rammet, men det ble ikke gjort.

Noe annet som går sterkt ut over barn, er selv å bli utsatt for eller bli vitne til vold i nære relasjoner. FN ba under pandemien alle land om å inkludere tiltak for beskyttelse av kvinner som en del av landets nasjonale koronatiltak. Til tross for dette kom det i Norge verken ekstrabevilgninger eller krisepakker til det som det var behov for. Og da samfunnet åpnet opp igjen, ble Norge nærmest truffet av en kvinnedrapsepidemi, noe som dessverre var en tendens også i andre europeiske land i forbindelse med gjenåpningen. Det er derfor viktig at beskyttelse av kvinner som utsettes for vold, blir en del av strategiene videre.

Det er riktig som flere har sagt, at årene med koronapandemi var preget av usikkerhet rundt smittens omfang og pandemiens videre utvikling. Man kan tenke at i en usikker tid er det lett å gjøre feil, men det er egentlig også der det er viktigst å gjøre rett, for demokrati og tillit er særlig viktig i tider preget av usikkerhet og kriser.

Koronautvalget og koronakommisjonen har pekt på enkelttiltak de mener var unødvendige eller for svakt begrunnet, og de skriver i sin rapport at i begynnelsen av koronapandemien forsikret ikke myndighetene seg om at smitteverntiltakene var i tråd med Grunnloven og menneskerettighetene. Allerede ved første nedstengning, i mars 2020, bar det nemlig galt av sted. Saken ble ikke behandlet i statsråd, slik Grunnloven egentlig krever. Koronakommisjonen betegner det som tvilsomt om situasjonen var slik at bare Helsedirektoratet kunne fatte beslutningen om nedstenging med den nødvendig hurtighet, og konkluderte med at vedtaket burde blitt fattet i statsråd.

Solberg-regjeringen fortsatte i samme spor med sitt forslag til koronalov, hvor regjeringen forsøkte seg på en lov som skulle gi regjeringen ekstremt vide fullmakter, og som tilsidesatte de folkevalgte. Heldigvis satte Stortinget foten ned og fikk stoppet det, men erfaringene viste at Stortinget var i god stand til å handle raskt. Selv om den politiske behandlingen vil måtte gå raskere i sånne situasjoner, er det likevel stor verdi i å praktisere så mye åpenhet og innsyn som mulig. Det er viktig både fordi det gir mer tillit, og også fordi det ofte fører til bedre og mer treffsikre tiltak.

Åpenhet og mulighet for kontroll er viktig, spesielt i krisesituasjoner. Det er nettopp i slike situasjoner risikoen for at demokratiet og rettssikkerheten settes på prøve, er størst. Og det blir feil å forvente at befolkningen skal underlegge seg regler som krever at de ofrer sin personlige frihet uten å være trygg på at motforestillinger er blitt luftet, og at det har vært en reell debatt og en demokratisk prosess.

Vi skal lære av alle de manglene når det gjelder demokratiske prosesser gjennom hele den perioden, for dette var en krise som ble forårsaket av et virus. Vi kan møte andre kriser i framtiden, og vi er nødt til å lære ikke bare å være robuste i helsetjenestene våre, men også være robuste i velferdstjenestene våre og ikke være klasseblinde for hvem det var som ble mest utsatt – det var de som hadde dårlig råd, og de som hadde risikofaktorer, og det må vi ta med oss.

Tillit er avgjørende. Hvis folk opplever at demokratiske spilleregler blir satt til side, vil det også gå ut over oppslutningen om tiltakene som faktisk er nødvendige. For å si det på denne måten: Demokrati er bra i seg selv, men det er også helt avgjørende for god beredskap.

Statsråd Jan Christian Vestre [12:51:07]: Først vil jeg gjerne takke komiteen for et særdeles godt og grundig arbeid og en helhetlig og veldig god vurdering og gjennomgang. Jeg tror vi nå som nasjon kan si at vi har evaluert erfaringene fra koronapandemien veldig grundig, og at det nå foreligger veldig god dokumentasjon. Vi er et land som kan gjøre dette med bred tverrpolitisk enighet, en viktig og riktig dose selvkritikk i alle politiske partier, ulike regjeringer og skiftende flertall, der vi kan være enige om det som var bra, men også være enige om der vi i ettertid ser at vi kunne – og kanskje burde ha – vurdert ting annerledes. Det mener jeg er en veldig stor styrke ved det norske demokratiet. I en tid med mer polarisering, en tid med større motsetninger, en tid med ledere på mange nivåer i mange land som forsøker å utfordre nettopp dette samholdet, mener jeg det er veldig positivt. Jeg synes derfor at kontroll- og konstitusjonskomiteen – og særlig saksordfører – fortjener stor ros for det arbeidet.

Med koronakommisjonens rapporter del 1 og 2, samt koronautvalgets vurdering, kan vi si at norske myndigheter samlet sett bidro til å håndtere covid-19-pandemien på en god måte. De bidro til å ivareta liv og helse og forhindre at helsetjenestene våre ble overbelastet. Den overordnede vurderingen, som fortsatt står seg, er at myndighetenes krisehåndtering i all hovedsak var basert på solide faglige råd.

Den positive overordnede vurderingen betyr ikke at det ikke ble gjort feil, som jeg sa innledningsvis. For eksempel var strenge smitteverntiltak i barnehager, skoler og på fritidsarenaer en stor belastning for barn og unge, og jeg er enig med dem som sier at vi fortsatt ikke kjenner de langsiktige konsekvensene av disse tiltakene og hvordan det påvirker og kommer til å påvirke en hel generasjon unge mennesker med hele livet foran seg. Erfaringene fra pandemien og kunnskapen vi har fått om negative konsekvenser, gjør at vi helt klart må vurdere tiltak som rammer barn og unge annerledes framover, og når neste krise inntreffer. Komiteen har, slik vi ser det, samme overordnede vurdering av myndighetenes håndtering.

Jeg har merket meg komiteens forslag til vedtak om barn og unge, og også det er jeg helt enig i. I helseberedskapsmeldingen har regjeringen vært tydelig på at det skal tas spesielt hensyn til barn og unge ved vurderingen av tiltak ved kriser, og det skal gjennomføres en barns beste-vurdering. Det skal også legges til rette for god medvirkning, og vi vurderer nå hvordan dette bør og skal lovreguleres. Jeg vil også takke Stortinget for konstruktive møter der jeg opplever at vi har en felles forståelse om veien videre. Regjeringen skal gjøre alt det vi kan for å ivareta det på best mulig måte.

Jeg har også merket meg komiteens forslag til vedtak om å vurdere modeller for demokratisk og parlamentarisk kontroll med regjeringens bruk av ekstraordinære fullmakter i krisesituasjoner. Det er noe vi tar med oss. Regjeringen er nå i ferd med å sluttføre en bred og helhetlig revisjon av lovverket knyttet til smittevern og helseberedskap. Det er helt avgjørende at vi har klare hjemler med tydelige vilkår, spesielt når vi snakker om de mest inngripende smitteverntiltakene. I slike situasjoner må vi også se på hvordan Stortinget kan involveres på best mulig måte. Det handler også om den grunnleggende tilliten vi skal opprettholde i befolkningen til at beslutningene fattes på riktig måte, og at de kan ettergås.

Regjeringen har gjennomført en rekke tiltak for å bedre beredskapen for å være bedre forberedt når neste krise inntreffer. Det gjelder både et styrket system for helseberedskap og en lang rekke konkrete tiltak for å styrke både forsyningssikkerhet og annet, bl.a. gjennom etableringen av et permanent nasjonalt beredskapslager for smittevernutstyr.

Både før og under koronapandemien ble intensivplasser telt ulikt. Jeg tror vi kan si at vi ikke hadde god nok oversikt, og det var ingen enighet om hvordan vi definerer en intensivplass. Fra 2024, også med bakgrunn i lærdommene fra pandemien, er det innført felles definisjoner og årlig rapportering. Det gir oss nå et forutsigbart og transparent system som gjør det mulig å følge med på denne kapasiteten over tid. Vi har også økt antallet utdanningsstillinger for intensivsykepleiere siden 2020, men behovet er fortsatt stort for denne viktige kompetansen i Norge.

En annen viktig erfaring fra pandemien er Norges avhengighet av internasjonalt samarbeid. Dette må være en helt sentral del av Norges helseberedskap. Det er grunnen til at regjeringen arbeider aktivt for deltakelse i EUs styrkede helseberedskapssamarbeid. Jeg er glad for at EU i påsken vedtok mandatet for disse forhandlingene, slik at vi nå forhåpentligvis raskt kan komme i gang. Det handler om noe så grunnleggende som å sikre Norge medisinske mottiltak, f.eks. vaksiner, når en ny helsekrise inntreffer. Er det en ting vi er sikre på, er det at nye helsekriser vil inntreffe. Bakterier og virus kjenner ingen landegrenser, og vi vet at den neste krisen ikke kommer til å bli lik den forrige. Derfor er det viktig at vi er best mulig forberedt på både det tenkelige og det utenkelige.

Jeg mener det er viktig at vi som samfunn har tatt, og – jeg understreker – fortsatt tar, lærdom fra håndteringen av covid-19-pandemien. Vi må vite at vi er best mulig forberedt til å håndtere den når neste krise rammer oss.

Statsråd Astri Aas-Hansen [13:11:23]: Innledningsvis vil jeg for ordens skyld, som vi ofte kaller det, informere om at jeg har vurdert min habilitet som følge av at jeg var medlem av koronakommisjonen og har dermed vært med på å avgi to rapporter til daværende statsminister Erna Solberg. Så er det sagt.

Så vil jeg takke for det arbeidet som kontroll- og konstitusjonskomiteen har gjort. Jeg mener det er en ekstra verdi at man også her på huset har vurdert og forankret oppfølgingsarbeidet av pandemien i landets nasjonalforsamling.

Kontroll- og konstitusjonskomiteen ber i sin innstilling Stortinget om å fatte to vedtak. Det første gjelder barn, og det bes om en gjennomgang av

«alle krise- og beredskapslover og, der det er naturlig, fremme forslag om en bestemmelse som sikrer at hensynet til barnets beste og å bevare en mest mulig normal hverdag for barn og unge skal vektlegges i all krisehåndtering».

Dette er et forslag hvor jeg har stor sympati med det som er formålet med det, formålet forslaget skal ivareta. Jeg mener det er fornuftig og nødvendig å foreta en slik gjennomgang. Samtidig ønsker jeg å nevne tre poeng:

At hensynet til barn alltid skal vektlegges, følger allerede av gjeldende rett med høyeste rang. Det følger både av Grunnloven og av menneskerettighetsloven. Selv om pandemien har vist oss at det kan være behov for å bedre den faktiske ivaretakelsen av barn under krisehåndtering – ikke bare «kan være», men at det var behov for – er det ikke sikkert at det mest effektive middelet er å få det inn i lovtekst flere steder. Jeg vil understreke at en gjennomgang er svært fornuftig. Det jeg er redd for, er at man etter hvert kommer dit at hvis det ikke står at hensynet til barnet skal tas i betraktning og skal legges vekt i de alminnelige lover, begynner man å definere det vekk. Som sagt, dette følger allerede av gjeldende rett med høyeste rang. Det var det ene.

Det andre er at pandemien var en viktig krise som vi skal og må lære av, samtidig som beredskapsarbeidet vårt skal ivaretas i et bredt spekter av krisescenarioer. Tiltak som det kan bli aktuelt å iverksette øverst i krisespekteret, vil gripe inn i barns normale hverdag gjerne i enda større grad enn det det gjorde under en pandemi, f.eks. ved mobilisering av familiemedlemmer og evakuering fra hjemsteder. Igjen: Å få den gjennomgangen som komiteen ber Stortinget om å vedta, bare understreker – mener jeg – behovet for en slik gjennomgang, at vi har dette brede spekteret av krisescenarioer.

Det tredje poenget er, som bl.a. representanten fra Rødt var inne på, at det er mange grupper som i kriser trenger at vi tar særlige hensyn til dem. I beredskapsarbeid bør vi anlegge et bredt perspektiv og vurdere hvordan vi kan sørge for at også flere grupper med særskilte behov ivaretas.

Så til det andre forslaget til vedtak hvor det bes om at Stortingets presidentskap iverksetter arbeid for å vurdere modeller for kontroll med regjeringen. Som kontroll- og konstitusjonskomiteen, koronakommisjonen, koronautvalget, komiteens høring i denne saken – som var interessant å lese, og som ligger som vedlegg til innstillingen – og til slutt diskusjonen som Lysbakken var inne på, diskusjonen om sivil arbeidskraftberedskap, har vist: Maktfordeling og demokratisk kontroll er grunnleggende spørsmål i en rettsstat. Jeg mener også til dette forslaget at det er positivt – det er positivt om Stortinget følger komiteens forslag og foretar en slik gjennomgang. Jeg vil understreke at vi fra min og departementets side gjerne bidrar inn i et slikt arbeid dersom Stortinget ønsker det.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [13:26:12]: Replikkordskiftet i sted om intensivkapasitet gjorde meg egentlig veldig urolig. Det er to partier som har sittet i regjering nå i snart fire år – Senterpartiet også – som massivt kritiserte vår regjering, både før og under pandemien, for ikke å ta på alvor at intensivkapasitet er noe av det viktigste for å sikre alle samfunnsfunksjonene i en pandemi. Vi så hvordan intensivkapasiteten var det som styrte veldig mye. Statsråden sier at man har 466 versus 462 plasser, når han legger sammen intensivsengeplasser og intermediære plasser. Det er i prinsippet ingen vekst overhodet.

Jeg har ikke registrert at selve definisjonen på en intensivsengeplass og en intermediær overvåkingssengeplass har forandret seg faglig, så det må da være mulig å telle antall kategori 1-plasser, intensivsengeplasser, spesialiserte sengeplasser for pasienter som er svært syke. Hvor mange var det i 2020, og hvor mange er det nå? Hvor mange kategori 2-sengeplasser, overvåkings- og intermediærsengeplasser, har man nå versus da? Det er noe helt annet – det er også viktig i beredskap, det er viktig for overvåking, men det er ikke intensivsengeplasser.

Dette synes jeg står i veldig stor, sterk og grell kontrast til det som har vært den store kritikken fra disse partiene over mange år, som nå har hatt snart fire år på å forberede oss bedre på en eventuell kommende ny pandemi.

Jeg er også opptatt av en annen ting, og det er at spesialistgodkjenning for sykepleiere er særlig viktig i beredskapssammenheng. Spesialistsykepleierne er en viktig ryggrad i veldig mye av det som er helseberedskapen vår. Derfor må jeg si jeg er utrolig skuffet over at regjeringen praktisk talt drar beina etter seg når det gjelder å sikre spesialistgodkjenning for intensivsykepleiere, for anestesisykepleiere og for operasjonssykepleiere. Når man gjør det, knytter man spesialistgodkjenningen til helsepersonellnummeret. Da vet vi hvor disse til enhver tid befinner seg – de som er i helse- og omsorgstjenesten, men også de som er utenfor. Det gir oss en helt avgjørende beredskap for at vi mønstrer på plass de skarpeste spesialistene når vi trenger det som aller mest, når vi trenger de intensivsykepleierne. Den utredningen Helsedirektoratet var ferdig med i 2023, har nå ligget og gjæret i to år hos en regjering som ikke klarer å ta en beslutning. Dette mener Høyre man må gjøre noe med, det er avgjørende viktig for vår helseberedskap.

Audun Lysbakken (SV) [13:29:32]: Jeg tenkte at jeg mot slutten skulle komme kort tilbake til dette spørsmålet om kontroll, åpenhet og demokrati i krisehåndtering. Jeg var inne på det i det første innlegget, at det er et spørsmål om legitimitet og tillit. Det å sørge for bedre kontroll bidrar til en åpenhet som skaper legitimitet og tillit. Jeg mener også at erfaringen fra pandemien er at den type åpenhet i noen tilfeller vil kunne føre til bedre kvalitet på beslutningene, selv i en krisesituasjon.

Det store spørsmålet er: Er det mulig å styrke den parlamentariske kontrollen samtidig som man bevarer de fullmaktene som er nødvendige for at en regjering f.eks. skal kunne sette i verk smitteverntiltak raskt nok? Det mener jeg at det er. Komiteen peker i innstillingen på etterhøring som en mulighet for å kunne ha høring knyttet til inngripende tiltak det ikke er tid til å ha høring etter normale prosedyrer for.

Jeg vil også legge til for SVs regning at det er fullt mulig å tenke seg det samme knyttet til etterbehandling i Stortinget. Nå har komiteen valgt ikke å komme med konkrete forslag til hvordan det skal gjøres, vi må ha en prosess rundt dette, men det er et eksempel på at det er fullt mulig. En kan bevare regjeringens mulighet til å handle raskt, samtidig som en så kan sikre en ordinær behandling i dagene eller ukene etterpå. Da får man en demokratisk sikkerhetsventil, man får økt åpenhet, man får økt legitimitet, og sjansen for at feil oppdages og korrigeres øker.

Jeg vil også for egen regning legge til et tilleggsargument som ikke er nevnt i innstillingen. Den autoritære vendingen vi nå ser i USA, som vi tidligere har sett i enkelte andre nærstående land, gir oss etter mitt syn et tungt tilleggsargument for å være mer forsiktige med fullmaktene som gis til den utøvende makten. De som hadde fullmaktene under pandemien, var tilliten verdig, men hva om vi befinner oss under en hardere himmel noen år eller tiår inn i framtiden? Vi kan ikke være så naive at vi tror det er helt utenkelig i Norge, at ingen noensinne vil misbruke makt i vårt land. Vi lever nå i en tid hvor vi også må sikre lovverket vårt mot de tendensene vi ser i verden rundt oss. Det er også et godt argument for at fullmakter til å gripe inn i innbyggernes liv på omfattende måter alltid bør følges av sterke kontroll- og åpenhetsmekanismer, og at både storting og regjering kanskje må være seg det mer bevisst enn vi har vært før.