Mahmoud Farahmand (H) [10:02:46] (ordfører for sakene): I dag skal vi debattere en av de viktigste kildene til finansiering av det norske statsbudsjettet. Jeg ønsker å starte med å takke komiteen for samarbeidet i denne saken. Det at vi på tvers av politiske skillelinjer kan stå samlet i denne saken, vitner også om styrkene i norsk politikk. Det handler om nasjonens og det norske folks langsiktige interesser, ikke politiske kjepphester. Det er i seg selv unikt.

25 pst. eller én av fire kroner i statsbudsjettet kommer fra Statens pensjonsfond utland. Vi er et av få land i verden som har klart å forvalte våre naturressurser på en slik måte at det bidrar til økt velferd og livskvalitet for både nåværende og framtidige generasjoner.

Hadde vi gjort som så mange andre land, slik det landet jeg selv er født i, og enten brukt pengene til elitenes vinning eller sluset inntektene direkte inn i statsbudsjettet, hadde vi som nasjon og som individer vært betydelig fattigere – i dag og i framtiden.

Det er noe unikt med Norge. Det at vi har klart å omsette naturressursene våre på en slik måte at det gir økt livskvalitet til nåværende og framtidige generasjoner, er ikke et resultat av tilfeldigheter, men av langsiktig politisk samarbeid. Det er en langsynthet de færreste klarer å ta innover seg.

Suksessoppskriften for Statens pensjonsfond utland og Statens pensjonsfond Norge er langsiktig forvaltning og klok risikotaking. Det er også avgjørende å forstå at armlengdes avstand til politiske beslutninger har vært helt avgjørende for at fondet ikke skal oppfattes som en forlengelse av norsk utenrikspolitikk. Statens pensjonsfond utland er heller ingen personlig sparekasse for hver enkelt nordmann. Det er fellesskapets penger.

I løpet av de siste tre årene har vi sett en betydelig økning i verdiene i Statens pensjonsfond utland. Det medfører at vi i stadig større grad kan ta ut større kronebeløp. Derfor har også våre statsfinanser blitt mer sårbare for svingningene i de internasjonale markedene. Denne risikoen har blitt påpekt i flere rapporter, og det kan se ut som den utviklingen vi har sett siden januar i år, realiserer noen av analysene som har stått i tekstform på papir tidligere.

Dermed blir det viktig å følge det nylig nedsatte ekspertrådets arbeid framover. Det vil også være viktig å se hvilke råd som kommer fra disse ekspertene, og hvilke vurderinger de gjør av SPUs eventuelle nye aktivaklasser.

Til denne saken er det også framsatt tre representantforslag. Jeg kommer til å omtale disse samlet. De som har framsatt representantforslagene, vil argumentere for sine ståsteder.

På generelt grunnlag vil jeg advare mot å bruke SPU som et utenrikspolitisk virkemiddel. Konsekvensene av det kan være betydelig, ikke bare for fondet, men også for norsk utenrikspolitikk. Etikkrådet har over tid hatt oppmerksomhet på selskaper som opererer i randsonen av det etiske regelverket. De utelukkes regelmessig og basert på systematisk arbeid. Dette er avgjørende for SPUs langsiktighet, men også for troverdighet internasjonalt.

Når det gjelder investeringer i våpenselskaper, er det viktig å være klar over at SPUs aksjekjøp i seg selv ikke bidrar til friske midler inn i selskapene. SPUs investeringer har dermed marginal betydning for finansiering av forsvarsindustrien og kapitaltilgangen til denne industrien.

Det er også viktig å påpeke at de etiske retningslinjene består av både produkt- og atferdskriterium. Selv om de ulike kriteriene i retningslinjene skal ivareta ulike etiske hensyn, kan bruken av dem likevel berøre de samme selskapene.

Det er viktig at SPUs etiske rammeverk gjennomgås regelmessig. En slik gjennomgang ble sist gjort i 2021.

Høyres synspunkt kommer jeg til nå. Den forrige gjennomgangen av det etiske regelverket ble gjort i en helt annen sikkerhetspolitisk situasjon. Kriterier for våpeninvesteringer bør derfor vurderes i en ny, helhetlig gjennomgang av retningslinjene.

Det er allerede åpnet opp for at Den nordiske investeringsbank kan finansiere materiell med både sivilt og militært bruksområde, men finansiering av våpen og ammunisjon er fortsatt ikke inkludert i Den nordiske investeringsbanks investeringsportefølje. Det er viktig at de norske representantene i NIB jobber aktivt med å muliggjøre investeringer i virksomheter som produserer våpen og ammunisjon.

Avslutningsvis observerer jeg at enkelte forfattere og kommentatorer der ute har sterke meninger om dette fondet og hva det kan brukes til. Spørsmålet som ble stilt av en forfatter, var om Norge har blitt for rikt. Jeg vil si at spørsmålet er hvorfor Norge ikke er rikere.

Jeg tar opp Høyres forslag i saken.

Eigil Knutsen (A) [10:07:53]: Jeg vil begynne med å takke saksordføreren og komiteen for godt samarbeid om denne saken, og for at vi stadig står tverrpolitisk samlet om de overordnede linjene for Statens pensjonsfond. Hele komiteen stiller seg bak at «Statens pensjonsfond er fellesskapets formue, som gjennom langsiktig forvaltning og med handlingsregelen som rettesnor, bidrar til at både nålevende og fremtidige generasjoner får ta del i verdiene skapt av felles naturressurser». Dette er viktige ord, for de sier noe om hvem som eier fondene, og hvordan vi sikrer at de eierne som ennå ikke er født, får ta del i verdiene som skapes. For det er ikke bare oss som lever i dag, som eier Statens pensjonsfond. Det gjør også framtidige generasjoner. Handlingsregelen og trygg økonomisk styring i dag gir sitt bidrag til velferd i framtiden.

I den årlige debatten om fondsmeldingen før, under og etter stortingsdebatten er det naturlig nok Statens pensjonsfond utland som får mest oppmerksomhet. Jeg vil likevel nevne Statens pensjonsfond Norge, eller Folketrygdfondet, som har svært gode resultater å vise til over tid. I 2024 var avkastningen 1,15 prosentenheter over referanseindeksen, og siden 2007 har meravkastningen i snitt vært over 1 prosentenhet. I år er mandatet endret for å styrke arbeidet med klimarisiko tilsvarende endringene i mandatet til Statens pensjonsfond utland fra 2022. Det vil styrke den langsiktige forvaltningen av Statens pensjonsfond Norge.

Statens pensjonsfond utland, populært kalt oljefondet, er en gigantisk suksesshistorie vi i Norge bør være stolte av. Svært få, om noen, andre land, som også saksordføreren viste til, kan vise til lignende langsiktig forvaltning av store verdier fra naturressurser. Vi har faset inn deler av avkastningen fra fondet på en måte som ikke har skadet norsk økonomi gjennom såkalt hollandsk syke eller andre økonomiske fenomener vi har sett eksempler på i andre land. Vi forvalter altså fondet, og verdien er langsiktig, men også ansvarlig.

I debatten i dag kommer det til å komme mange påstander om fondet og forvaltningen som jeg ikke er enig i. Mye av årets debatt handler om den forferdelige krigen i Gaza og Israels ulovlige okkupasjon av Vestbredden. Norge har en av de tydeligste stemmene internasjonalt mot krigføringen, for en tostatsløsning og mot bruddene på folkeretten. Folkeretten er et viktig utgangspunkt for hvordan de etiske retningslinjene blir praktisert, sammen med internasjonale konvensjoner, uttalelser og retningslinjer fra FN og OECD. Arbeiderpartiet understreker også dette gjennom merknadene i innstillingen som ligger til grunn for dagens debatt.

Vi vet at Etikkrådet, som tar beslutninger på et faglig og uavhengig grunnlag, i lang tid har satt søkelyset på selskaper som på en eller annen måte kan medvirke til okkupasjonen av Vestbredden. Selskapene ble gjennomgått på nytt i 2024. Noen mener at dagens etiske retningslinjer ikke fungerer etter hensikten eller er relevante for situasjonen på Vestbredden. Jeg er uenig i det. Retningslinjene omtaler krenkelser av menneskerettighetene, krenkelser av individers rettigheter i krig eller konfliktsituasjoner, og ikke minst salg av våpen som blir brukt på en måte som strider mot folkeretten. Et tosifret antall selskaper har blitt utelukket på grunn av sin tilknytning til okkupasjonen, senest nå i mai. Jeg føler meg trygg på at flere kommer til i framtiden, all den tid situasjonen dessverre forverres, ikke forbedres.

Som et statlig fond må Statens pensjonsfond utland være særlig oppmerksom på om investeringene er i tråd med ansvarlig forvaltning, også for å ivareta et godt omdømme hjemme og ute. Forvaltningen av Statens pensjonsfond kan og må stadig forbedres, men vi skal være stolte av måten vi håndterer vår store felleseide formue på. Fondene har strenge retningslinjer for ansvarlig forvaltning, de har lave kostnader og snittavkastning over referanseindeksen, og rammene har bred tverrpolitisk tilslutning.

Geir Pollestad (Sp) [10:12:39]: Meldinga me behandlar, handlar om korleis me sparer vår felles formue, sånn at han skal koma både dagens og framtidige generasjonar til gode. Ein klok forvaltning av våre rike naturressursar har lagt grunnlaget for den velferda me har i dag.

For Senterpartiet er ein god forvaltning av felles ressursar viktig. Dette gjeld òg for Statens pensjonsfond. Formålet med fondet er klart: Den felles sparinga skal støtta opp under finansieringa av folketrygdas pensjonsutgifter og sørgja for at petroleumsformuen kjem både dagens og framtidige generasjonar til gode. Det overordna målet er å oppnå høgast mogleg avkastning med ein akseptabel risiko, og at fondet innanfor denne ramma skal forvaltast ansvarleg. Dette har Senterpartiet si støtte. Eit viktig prinsipp er at fondet skal forvaltast langsiktig, og ein investeringsstrategi som ser forbi meir kortvarig uro i verda og i marknadene.

I meldinga kjem det fram at fonda har auka betydeleg i løpet av 2024, og sjølv om meldinga omhandlar 2024, er det naturleg å knyte nokre kommentarar òg til det verdifallet som har vore i år. Det har falt med 1 100 milliardar kroner. Det er store summar, og det er ingen tvil om at eit fond som er utsett for sånne svingingar, krev ei stødig forvaltning. Det at me har ein langsiktig investeringsstrategi, som det er brei einigheit om, og at me møter urolege tider med brei risikospreiing og brei einigheit om strategien, er i denne samanhengen avgjerande viktig.

Forvaltninga av vår felles formue er at ein har tillit hos folk i Noreg. Openheit og ei ansvarleg forvaltning av fondet er avgjerande. Det inkluderer openheit om kva selskap me investerer i, og kva kriterium som ligg til grunn for avgjerdene.

Som det kjem fram av meldinga, er det stor merksemd om SPU sine investeringar i selskap som opererer i område med krig og konflikt. Me merkar oss at Etikkrådet, som er dei som gjer oss råd om såkalla «observasjon eller utelukkelse» til Norges Banks hovudstyre, i 2024 har brukt ein stor del av si verksemd til å vurdera selskap med verksemd i tilknyting til Vestbreidda og dei israelske busetjingane der, og at råda òg har behandla saker som gjeld verksemd i Myanmar.

Etter vårt syn er det positivt at rådet har ein systematisk og prinsipiell tilnærming til utelukking. Etikkrådet fungerer godt og forvaltar mandatet sitt på ein god måte.

I innstillinga legg komiteens medlemer frå Arbeidarpartiet, SV og Miljøpartiet Dei Grøne til grunn at Etikkrådets oppfølging av dei etiske retningslinjene og Norges Banks arbeid for ansvarleg forvaltning vert basert på internasjonalt anerkjente prinsipp og standardar, som FNs rettleiande prinsipp for næringsliv og menneskerettar og OECDs retningslinjer for fleirnasjonale selskap. Senterpartiet deler dette synet. For ordens skuld presiserer eg at Senterpartiet gjev støtte til denne merknaden, og med det kan ein rekne dette som protokollført.

Me viser òg til at dette prinsippet for ansvarleg forvaltning er teke inn i mandatet for Statens pensjonsfond utland. Statens pensjonsfond forvaltar store verdiar på vegner av fellesskapet. For Senterpartiet er det viktig at denne forvaltninga skal ha eit langsiktig perspektiv. Det handlar om korleis me sparar våre rike naturressursar på ein måte som sikrar oss velferd i dag og velferd for komande generasjonar, på ein klok måte. Statens pensjonsfond er ikkje eit politisk instrument i utanrikspolitikken, men eit økonomisk instrument i velferdspolitikken som skal sikra velferda til nolevande og komande generasjonar i eit æveperspektiv. Fondets oppgåve er å oppnå høgast mogleg avkastning med moderat risiko.

Hans Andreas Limi (FrP) [10:17:43]: Oljepengebruk, eller bruk av avkastningen fra SPU, har nå blitt den viktigste kilden til saldering av statsbudsjettet. Uttakene skal dekke opp underskuddet. Det er mye oppmerksomhet rundt nivået på det vi kaller for oljepengebruk, men det er liten diskusjon og oppmerksomhet rundt innretningen på pengebruken. Hvordan kan avkastningen fra SPN, men i særdeleshet SPU, målrettes bedre for å bidra til innovasjon, vekst i fastlandsøkonomien og å gjøre Norge til et enda mer attraktivt land for investeringer og velstand? Det er jo en viktig debatt – og kanskje mye viktigere enn akkurat det årlige nivået på bruk av oljepenger.

Når det skjer mye på den utenrikspolitiske arenaen, så øker presset på politisk styring av fondets investeringer. Det er nok å vise til høringen om fondsmeldingen, hvor vi opplevde at NGO-ene dominerte. De har også en politisk agenda. Da er det viktig å minne om det finansielle målet: høyest mulig avkastning til akseptabel risiko. Oljefondet skal ikke være en politisk aktør eller politisk styrt utover det rammeverket som Stortinget har vedtatt.

Det er et paradoks at Norge kan kjøpe militært utstyr og materiell fra produsenter som oljefondet ikke kan investere i. Det er en litt spesiell begrensning som er lagt på oljefondets muligheter til å investere. Helt «crazy», kalte Høyres leder, Erna Solberg, dette i et intervju. Da hadde jeg kanskje forventet at Høyre hadde fulgt opp for å fjerne det som er helt «crazy», og støttet forslaget til Fremskrittspartiet, men jeg må bare ta til etterretning at det gjør Høyre ikke.

Det er grunn til å minne om at vi fikk en fullskala invasjon i Ukraina 24. februar 2022. Det er en stor enighet om at det er nødvendig å øke produksjonen av militært utstyr, og spesielt ammunisjon, for å ivareta ikke bare Norges, men også Europas sikkerhet. Så langt skjer det lite konkret.

Vi har en langtidsplan for Forsvaret, som ikke har noe med fondsmeldingen å gjøre, men allikevel. Rapporter og analyser fra Forsvarets forskningsinstitutt tyder på at vi sliter med gjennomføringen allerede. Norsk forsvarsindustri sliter med å få tilgang på tilstrekkelig kraft. I sum er det lite som tyder på at vi har tilstrekkelig handlekraft for å gjøre de rette grepene i en kritisk situasjon. Derfor blir det så viktig å benytte de mulighetene vi har, til å bidra med kapital som er nødvendig for å utvide kapasitet og tilstrekkelig finansiering.

Fremskrittspartiet foreslår å oppheve begrensningen på SPUs mulighet til å investere i våpenprodusenter, inklusiv de som produserer komponenter til kjernevåpen. Det er ingen som liker kjernevåpen, men det er allikevel en viktig forutsetning for vår sikkerhet. Og det er viktig å minne om at de som produserer disse komponentene, produserer også mye annet militært utstyr, som bl.a. Norge kjøper.

Videre er det vanskelig å forstå at Den nordiske investeringsbank har selvpålagte restriksjoner som gjør at de ikke kan bidra til å finansiere våpen og ammunisjon. Vi er helt avhengige av å få opp produksjonen av dette, spesielt i Europa, og da må vi bruke de virkemidlene som er tilgjengelig til å sørge for at produksjon av våpen, men spesielt ammunisjon, øker betydelig. Så langt, etter å ha hatt krig i Europa siden 2022, er det ingenting som tyder på at vi klarer å gjøre det som er nødvendig for å trygge vår sikkerhet, både i Europa og i særdeleshet i Norge.

Jeg tar opp forslaget og varsler at vi vil stemme subsidiært for forslag nr. 1, fra Høyre.

Ingrid Fiskaa (SV) [10:22:40]: I mange månader har me no vore vitne til den rå nedslaktinga av menneske i Gaza, intensivert fordriving av familiar på Vestbreidda og bevisst utsvelting av dei som ikkje blir drepne av militære angrep. I like mange månader har me sett ansvarsfråskriving, bortforklaringar og handlingsvegring her heime. Stortingsfleirtalet og regjeringa har leita etter måtar å sleppa å ta ansvar på. Men det er på høg tid å ta ansvar som vaksne menneske. Me må handla no når det framleis finst menneske igjen å redda. Me kan ikkje påstå at vedtak i denne salen ikkje påverkar dei grove folkerettsbrota me ser rett framfor oss.

Det norske oljefondet er den største europeiske investoren på israelskokkupert område og har i tillegg store investeringar i våpenselskap som forsyner Israel med våpen. Norske sparepengar gjer det altså mogleg å fortsetja å intensivera øydelegginga av Palestina og tvangsfordrivinga av palestinarar. Utan norske oljefondspengar ville det blitt vanskelegare for israelske styresmakter å riva heimane til palestinske familiar, vanskelegare å gjera Gaza til ein ruinhaug og vanskelegare å tvinga folk til å forlata heimlandet sitt.

Dette står i skarp kontrast både til offisiell norsk politikk og innstendige oppfordringar frå FN, ei rekkje ekspertar, 50 norske organisasjonar og eit fleirtal av det norske folket, som ber om at Noreg følgjer folkeretten og trekkjer alle investeringar i selskap som medverkar til folkerettsbrota. Det handlar ganske enkelt om å følgja folkeretten, om å trekkja det særnorske bidraget til massakrar, okkupasjon og etnisk reinsing.

Regjeringa seier at oljefondet har instruks om ikkje å investera i selskap som leverer våpen til Israel, men at det kan vere nokre gråsoner. Me kan bekymra oss for gråsonene seinare. No gjeld det å tetta dei store hola i regelverket. Ifølgje FN har oljefondet investert heile 67 mrd. kr i selskap som leverer våpen til Israel. Me treng tydelegare retningslinjer for oljefondet, slik at dei norske sparepengane ikkje finn vegen inn i palestinske bustadhus, skular og sjukehus i form av dødelege våpen.

To eksempel på at dette skjer: Fondet eig 2,3 pst. av Rheinmetall, som produserer ammunisjon til tanks som er leverte til Israel, og 1,11 pst. av RTX, som har produsert missil til Israel. Ammunisjon og missil til kampfly og tanks er ikkje gråsoner, det er våpen israelske styrkar bruker mot tett folkesette område i Gaza.

Dagens retningslinjer for oljefondet hindrar ikkje investeringar i folkerettsbrot, fordi internasjonale retningslinjer ikkje gjeld fullt ut. Her har me altså to sett med internasjonale retningslinjer som skal hindra investeringar i selskap som bryt folkeretten, eit gjennom FN og eit gjennom OECD. Desse internasjonale retningslinene ligg til grunn for forvaltninga av oljefondet, men dei gjeld ikkje når Etikkrådet skal ta stilling til uttrekk av investeringar. Det enkle prinsippet me føreslår, er at FN og OECD sine retningslinjer, altså folkeretten, òg gjeld ved utelukking av selskapa.

I lang tid har me vore vitne til ei oppvisning i ansvarsfråskriving i spørsmålet om oljefondets folkerettsstridige investeringar. Stortingsfleirtalet peikar på Etikkrådet og Noregs Bank, som igjen peikar tilbake på regjeringa og Stortinget. Etikkrådet seier rett ut at mandatet dei har fått, ikkje er å følgja folkeretten. Terskelen for å trekkja investeringar ut er høgare enn som så, og veldig få selskap blir utelukka. I tillegg tek prosessane svært lang tid. Mandatet for Etikkrådet må difor rettast opp, men samtidig har Stortinget og regjeringa eit sjølvstendig ansvar. Ingen i denne salen kan i ettertid seia at me ikkje visste at norske pengar bidrog til folkemordet. Det er på tide å ta ansvar. Det er på tide å handla.

Eg tek opp forslaga frå SV.

Sofie Marhaug (R) [10:27:51]: I går uttalte utenriksminister Espen Barth Eide: Det er «[u]akseptabelt å skyte mot sultende palestinere». Jeg gjentar: Det er uakseptabelt å skyte mot sultende palestinere. Hør på den setningen! Israel skyter mot mennesker som holder på å sulte i hjel fordi den samme staten – den israelske – holder igjen nødhjelp til en sultende befolkning.

Det som skjer på Gazastripen, er på mange måter ubeskrivelig. Og skulle jeg forsøke å beskrive det fra denne talerstolen, hadde jeg blitt klubbet, for det parlamentariske språket er utilstrekkelig til å beskrive nedslaktingen av palestinerne. Politikken til Benjamin Netanyahu er institusjonalisert ondskap. Rent folkerettslig finnes det flere ord som beskriver det Netanyahu og hans regime gjør: folkemord på palestinere, etnisk rensing, okkupasjon, blokade og apartheid.

Norges offisielle politikk er at vi liksom skal følge folkeretten. Det er liksom alle enig i, og da må vi gjøre det som står i vår makt for å forhindre folkemordet på palestinerne. Det inkluderer å trekke oljefondet ut av Israel, i det minste ut av de selskapene som investerer i den israelske våpenindustrien. Finansminister Stoltenberg har påstått at oljefondet ikke bidrar til Israels krigsmaskineri. Det er feil. Oljefondet har investert i Raytheon som lager bomber, og i ThyssenKrupp, som lager fregattene som angriper Gaza fra sjøsiden med alle typer bomber. Dette er blant selskapene som FN direkte ber Norge om å trekke seg ut av. FNs spesialrapportør Francesca Albanese har som kjent sendt et brev til regjeringen der hun ber oss om å trekke oljefondet ut av okkupasjonen. Finansminister Jens Stoltenberg har svart FN med å avvise kravene. Det er ikke bare spesielt å gi blaffen i FN, det er også farlig, ikke minst for en liten stat som Norge, som er avhengig av internasjonal rett og av en regelstyrt verdensorden, snarere enn at det er den sterkeste rett som skal gjelde.

Når regjeringen og Stoltenberg ikke lytter til FN, forteller det meg at Norge ikke følger opp sine folkerettslige forpliktelser. Sagt på en annen måte: Vi gjør ikke alt vi kan for å stoppe folkemordet på palestinerne. Det er ikke bare helt forferdelig, for meg er det også helt uforståelig. Jeg skjønner ikke hvorfor ikke flere partier støtter forslagene fra Rødt, fra fagbevegelsen, fra Norsk Folkehjelp, fra Redd Barna og fra Palestina-demonstrantene. Jeg skjønner det ikke.

Det er mulig å gjøre noe. Norge har helt egenhendig brukt oljefondet politisk – og la meg legge til: etisk – og fryst investeringene i Russland kort tid etter at Russland gikk til fullskalainvasjon av Ukraina. Det var det helt riktig å gjøre. Rødt er glad for at regjeringen tok det grepet i forsvar for folkeretten og mot Putins-regimets illegitime angrep på ukrainere og deres rett til frihet og selvstendighet.

Så har det vist seg praktisk vanskelig å sanksjonere Russland gjennom oljefondet, men oljefondsjef Nicolai Tangen har uttalt på spørsmål fra Rødt at det er praktisk lettere å selge seg ned i Israel. Det forteller meg at det er praktisk mulig å trekke oljefondet ut av okkupasjon – og det er et argument som har blitt brukt mot Rødts forslag, at det er praktisk vanskelig. Nei, det er lettere enn det vi har gjort i Russland.

Nok en gang: Det er uforståelig for meg at ikke flere støtter forslagene våre i dag. Jeg finner ikke moralske, folkerettslige eller praktiske argumenter som holder vann. Vi er nødt til å trekke oljefondet ut av investeringer i folkemord og okkupasjonen. Det er et minimum.

Helt til sist: Jeg legger fram et løst forslag som Rødt har i denne saken. Vi mener at Norges folkerettslige forpliktelser må løftes til et nytt nivå. Etikkrådet tar ikke det ansvaret. Regjeringen er åpenbart ikke i stand til å ta det på tilstrekkelig alvor, og derfor foreslår vi at Lovavdelingen i Justis- og beredskapsdepartementet skal vurdere Norges medansvar for folkemord gjennom Statens pensjonsfonds investeringer. Jeg håper flere partier vil vurdere å støtte dette.

Ingvild Wetrhus Thorsvik (V) [10:33:19]: Når vi i dag behandler den årlige meldingen om Statens pensjonsfond med disse tilhørende representantforslagene er det på sin plass, som flere andre representanter har gjort før meg, å reflektere litt over hvor heldig stilt vi er som nasjon som har et statlig pensjonsfond, og som med forvaltningen den siste tiden har gitt en rekordstor avkastning og resultat i 2024. Det er positivt.

Spørsmålet som vi likevel må stille oss, er om regelverket knyttet til fondet er godt nok. Noen partier mener helt åpenbart at det er perfekt og avviser alle endringer med henvisning til at fondet ikke er et politisk virkemiddel, eller at fondet ikke skal være et uttrykk for norsk utenrikspolitikk. Det mener også Venstre, men vi mener at det er behov for endringer når det gjelder klimarisiko og klimapolitikk, og vi mener at det er et prekært behov for å klargjøre og tydeliggjøre regelverket når det gjelder investeringer som kan komme i konflikt med Norges folkerettslige forpliktelser knyttet til ulovlig okkupasjon og brudd på folkeretten generelt, og spesielt knyttet til Israels pågående, ulovlige okkupasjon og menneskerettighetsbrudd på Vestbredden og i Gaza.

Akkurat nå utfører Israel systematisk folkerettsbrudd både i Gaza og på Vestbredden. Den palestinske befolkningen utsettes for daglige krenkelser og en brutalitet som nærmest virker grenseløs i form av vold, utsulting og fordrivelse. Dette er overgrep som Venstre fordømmer på det aller sterkeste. Samtidig har vi den siste tiden hatt mange diskusjoner knyttet til Statens pensjonsfond utlands investeringer i selskaper som kan knyttes til Israels ulovlige okkupasjon og brudd på folkeretten i Gaza og på Vestbredden. Det har på mange måter vært et litt merkelig skue, for de fleste partier er tilsynelatende enig i at SPU ikke skal investere i sånne selskaper. Problemet er at definisjonen av hvilke selskaper det gjelder og hvordan det etiske regelverket skal forstås, er uklart. Selv om «alle», inklusiv Etikkrådet og Norges Bank, er enige om at det er grunnlag for å trekke seg ut av flere selskaper enn de man allerede har utelukket som følge av situasjonen i Israel, på Vestbredden og i Gaza, har man vi fått en slags runddans der forskjellige aktører peker på hverandre uten at det skjer så voldsomt mye.

Det siste året har Norges Bank, så langt jeg har fått brakt på det rene, utelukket to selskap på grunn av uakseptabel risiko for at de har medvirket til alvorlige krenkelser av individers rettigheter i krig eller konfliktsituasjoner knyttet til de ulovlige bosettingene på Vestbredden. Det er jo helt åpenbart at det er flere. Vi kan ikke leve med at Norges felles sparepenger, som det blir sagt her, er investert i selskaper som direkte eller indirekte bidrar til Israels systematiske undertrykkelse av palestinere og deres rett til liv, verdighet og frihet i eget land. Etter mitt og Venstres syn tar prosessene om uttrekk av selskaper som bidrar til brudd på folkeretten på Vestbredden og i Gaza, altfor lang tid, og de omfatter for få selskaper. Dagens regelverk er uklart, spesielt med tanke på selskaper som er indirekte involvert i normbrudd, eller som leverer generiske produkter direkte til selskaper som allerede er utelukket fra fondet, eller som bidrar med leveranser av materialer og utstyr til entreprenørfirmaer som bygger ulovlige bosettinger på okkupert område. Det må derfor gå en krystallklar instruks til regjeringen og til Norges Bank sånn at de faktisk kan rydde opp i disse uklarhetene og sikre at norske sparepenger ikke er med på å finansiere den uholdbare uretten Israel nå daglig påfører den palestinske sivilbefolkningen.

For at det ikke skal være noen tvil om Venstres standpunkt når det gjelder Statens pensjonsfond og spørsmål knyttet til Israel og Palestina, vil vi også stemme for mindretallsforslag nr. 21, selv om vi mener at det for alle praktiske formål har samme meningsinnhold som mindretallsforslag nr. 1 i representantforslaget fra SV, om å trekke oljefondet ut av ulovlig okkupasjon, som Venstre allerede er med på.

Til slutt tar jeg opp forslaget Venstre er med på.

Sigrid Zurbuchen Heiberg (MDG) [10:38:17]: Apokalyptisk! Umenneskeleg! Barn som ber om å få døy – dei orkar ikkje meir. Dette er beskrivingar frå norske legar i Gaza, der barn svelt i hel akkurat no.

Me står her for å diskutera forvaltinga av det som ofte vert omtala som folkets formue eller generasjonsfondet. Det er ikkje berre ein formue; det er makt. Det er eit moralsk speilbilde av kven me er som nasjon. Likar me det me ser i speilet no? Er det nokon i denne salen som står inne for det norske sparepengar bidreg til i verda akkurat no?

Miljøpartiet Dei Grøne fremjar i dag det me meiner er heilt nødvendige og akutte forslag. Me ber om at fondet vert trekt ut av selskap som bidreg til folkemord, folkerettsbrot, brot på menneskerettane og miljøøydeleggingar. Men kva møter me? – Ei regjering og eit stortingsfleirtal som klamrar seg til status quo, som bortforklarar, snakkar varmt om ansvarleg forvalting, men som i praksis lèt fondet investera i selskap som bidreg til okkupasjonen på Vestbreidda, drap på tusenvis av barn i Gaza, og som undergrev klimamåla me som nasjon har forplikta oss til.

Det er ikkje radikalt å krevja at fondet, våre felles midlar, ikkje skal bidra til å drepa barn og svelta ut eit heilt folk. Det er ikkje radikalt å krevja at fondet ikkje skal vera investert i eit land som konsekvent gjennom tiår bryt folkeretten på aller grovaste vis. Det er heller ikkje radikalt å krevja at fondet skal brukast til å dra verda i ei meir berekraftig og rettferdig retning. Det burde ha vore sjølvsagt. Det er moralsk grunnleggjande.

Eg vil sitera det Raymond Johansen, tidlegare partisekretær i Arbeidarpartiet og byrådsleiar i Oslo, no generalsekretær i Norsk folkehjelp, har skrive på facebook:

«Det gjentas stadig at Oljefondet ikke skal brukes som et utenrikspolitisk virkemiddel. Men dette er et forsvar som ikke holder – for investeringer i selskaper som bidrar til folkerettsbrudd, kan aldri være politisk nøytrale.

For i det øyeblikket fondet investerer milliarder i selskaper som er direkte involvert i Israels ulovlige okkupasjon og i det som av en rekke FN-organer og internasjonale eksperter beskrives som et folkemord, da har fondet allerede tatt et politisk standpunkt.

Ikke å handle er også et valg. Når Norges sparepenger flyter inn i selskaper som bidrar til alvorlige brudd på folkeretten, sender vi et klart signal: Vi aksepterer overgrep – så lenge det lønner seg.

Det er ikke nøytralt. Det er ikke apolitisk. Det er en aktiv medvirkning til et system som bryter med alt Norge hevder å stå for internasjonalt.

Det er på høy tid med opprydning. Historien vil ikke være nådig mot dem som valgte å se bort – som prioriterte finansielle rammeverk fremfor rettferdighet, folkerett og menneskeliv.»

Massedrapa me no ser i dag, er ein forsmak på den krig og konflikt og menneskelege lidingar som vil utspela seg på alle kontinent om me ikkje lukkast i å avgrensa klimakrisa. Akkurat no kollapsar isbrear, folk døyr i kvelande heite, medan varmerekordar vert knuste over heile kloden. Sveitsiske landsbyar og norske bygder vert vaska bort av flaum og skred, og Amazonas brenn.

Samtidig vert den norske befolkninga si felles formue investert i selskap som øydelegg natur og regnskog, aukar samfunnet fossile avhengnad og undergrev Parisavtalen. Ein ny studie publisert i anerkjende Nature, viser at utslepp frå 111 av verdas største fossil selskap, som Equinor, allereie har påført verda klimaskader tilsvarande 290 000 mrd. kr frå 1991 til 2020. Kor stor skal skadene verta før me snur? Kor mange skal døy? Og kva er poenget med å spara til framtidige generasjonar når ein samtidig investerer i øydelegginga i dei same generasjonane sitt livsgrunnlag?

Miljøpartiet Dei Grøne vil ha full stans i SPU sine investeringar i kôl og fossil energi, og me vil at fondet vert ein motor for grøn omstilling, ikkje ein bremsekloss som i dag. Me har òg føreslått at Etikkrådet må styrkjast. I dag er det openbert for svakt, for lukka og for treigt. Miljøpartiet Dei Grøne vil ha eit fond som er i tråd med våre verdiar, som investerer i framtida, ikkje fortidas feil, som set menneske og miljø framføre kortsiktig profitt. Me veit at me utgjer eit mindretal i dag, men me veit òg at me har historia på vår side – for framtida vil ikkje døma oss etter kor mykje pengar me tente, men etter korleis me brukte vår makt.

Med det vil eg ta opp Miljøpartiet Dei Grøne sine forslag.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [10:43:25]: Jeg føler vi langt på vei har sklidd over i en utenrikspolitisk debatt som vi gjerne skulle kunne diskutert. Min oppfatning er nok at en del av innleggene er litt unyanserte. For Kristelig Folkeparti er det iallfall viktig at fondet ikke skal være et politisk verktøy. Vi har tillit til at Etikkrådet gjør en god og systematisk jobb. Av og til lurer jeg på om en kanskje bare er uenig i de vurderingene Etikkrådet har gjort – men nok om det.

Jeg ønsker å bruke litt tid på det forslaget Kristelig Folkeparti har, og som vi dessverre står alene om i denne saken. Først vil jeg si at noe av suksessen bak dette fondet er at det har blitt tatt kloke og gode beslutninger i denne sal, der en har oppnådd bred enighet. En har gått skrittvis framover. På mange måter er det en følelse av at en står her og diskuterer en helt vanlig politisk sak i Stortinget, men hvis en reflekterer over de 19 000 mrd. kr som står i fondet, er det langt på vei et eventyr, og en står her med stor takknemlighet overfor de som har gått foran.

Det Kristelig Folkeparti ønsker å åpne for, er å ta det neste skrittet: at oljefondet kan investere i unoterte aksjer. Grunnen til at Kristelig Folkeparti mener det – og Norges Bank har for øvrig gitt råd om det i flere år på rad – er at det vil kunne gi mer avkastning til en fortsatt akseptabel risiko. Et poeng med fondet er å spre investeringene, og da vil det også være bra å kunne gå inn i det unoterte markedet. Det har vært en enorm utvikling i unoterte aksjer, og vi vet at veldig mye av verdiskapingen skjer i selskapene før de blir børsnoterte. Når vi da kun tillater fondet å gå inn når selskapene er kommet på børs, har altså mye av verdiskapingen skjedd, og vi går glipp av stor avkastning.

Det er ikke nødvendigvis sånn at vi kun skal se på de forrige ti årene og avkastningen som har vært der, og trekke konklusjoner ut fra det, men jeg synes det er en interessant øvelse. Hvis en ser på de siste ti årene, har det vært 3–4 pst. høyere årlig gjennomsnittsavkastning på unoterte aksjer. Det enkle regnestykket er at hvis en hadde hatt 5 pst. av fondet investert i unoterte aksjer i denne perioden, ville vi de siste ti årene hatt 150 mrd. kr mer, eller vel ett og et halvt samferdselsbudsjett. Det er også penger.

Selv om markedet rundt unoterte aksjer har endret seg vesentlig de siste 15 årene, går fortsatt en del av kritikken ut på at det har vært lite transparens, lite åpenhet, og at det har vært for svak regulering. Det har nok vært riktig kritikk. Jeg kan også se at det har vært få andre offentlige pensjonsfond som har vært investert i unoterte aksjer, men det har nå snudd fundamentalt. For det første er det et mye mer modent marked. Det er et mye større marked for unoterte aksjer, og det er bedre reguleringer. Jeg vil si at det er gode reguleringer, og det er mer åpenhet i det. Som et så stort fond som oljefondet kan vi selvsagt også i større grad stille de kravene vi ønsker, f.eks. når det gjelder transparens og åpenhet. Når det er sånn at nesten alle de andre offentlige pensjonsfondene investerer i unoterte aksjer og dermed også får høyere avkastning, mener jeg at vi burde følge etter.

De etiske retningslinjene vil også kunne gjelde for investeringene i unoterte aksjer, og vi vil også kunne være en større og mer aktiv eier for å styre selskapet dit vi vil, enten det dreier seg om klimaperspektiv, arbeidstakeres rettigheter e.l., gjennom at vi blir en større eier av de enkelte selskapene. Vi vil også komme inn på et tidligere stadium. Det er ikke bare måten vi investerer midlene på, som gir avkastning. Det handler også om å klare å forme selskapene og være med på å gi dem en positiv utvikling som vi er med og styrer.

Jeg er skuffet over at det ikke er flere som slutter seg til dette forslaget. Jeg hadde håpet at debatten i år ville vært litt større enn det den dessverre har vært, men jeg er iallfall glad for at debatten går videre gjennom ekspertrådet regjeringen oppnevner.

Med det tar jeg opp Kristelig Folkepartis forslag.

Statsråd Jens Stoltenberg [10:48:09]: Framsynte og ansvarlige politikere har over tid lagt grunnlaget for at vi i dag har en stor finansformue. En langsiktig, profesjonell og ansvarlig forvaltning av våre felles sparemidler i Statens pensjonsfond utland og Statens pensjonsfond Norge har tjent oss vel. Finanskomiteens innstilling viser at det er bred støtte til Statens pensjonsfonds lovfestede finansielle formål.

Vi lever i en usikker verden med krig og konflikt. Blant annet gir situasjonen på Vestbredden og Gaza grunn til dyp bekymring. Mennesker drepes, og lidelsene er hjerteskjærende.

Norge er blant de landene som klarest har krevd at den ulovlige okkupasjonen av Vestbredden må opphøre, og at krigen i Gaza stanses. Vi har gått inn for umiddelbar våpenhvile, frigivelse av gislene, og at det åpnes for uhindret humanitær hjelp. Norge selger ikke våpen til Israel og har innført sanksjoner rettet mot den ulovlige okkupasjonen. Norge gir betydelig humanitær støtte til FNs arbeid for den palestinske befolkningen og deltar i arbeidet for en varig politisk løsning med en israelsk og en palestinsk stat.

I tillegg har vi politisk fastsatte retningslinjer for Statens pensjonsfond utland som innebærer at fondet trekker seg ut av selskaper som medvirker til Israels ulovlige okkupasjon eller krigføring i Gaza i strid med folkeretten. Dette viser hvor viktig det er at vi har et etablert system for etisk forvaltning av fondet.

Jeg har tillit til at Etikkrådet og Norges Bank følger opp retningslinjene på en god måte. Å utelukke et selskap begrunnet med brudd på etiske normer, er et alvorlig saksforhold. Tilrådingene fra Etikkrådet offentliggjøres og fordrer grundig forarbeid. Saker som kan framstå enkle og åpenbare, kan vise seg å være mindre klare ved nærmere undersøkelser. Vi trekker oss ut av selskaper som medvirker til Israels brudd på folkeretten, men ikke ut av alle selskaper som har tilstedeværelse på Vestbredden.

Det betyr at pensjonsfondet f.eks. har solgt seg ut av selskaper som bygger ulovlige bosettinger eller muren på Vestbredden. Fondet har ikke solgt seg ut selskaper som Airbnb, Carlsberg eller Volvo, som er til stede eller har virksomhet på Vestbredden, men der Etikkrådet ikke har vurdert at de medvirker til folkerettsbrudd. Etikkrådet følger utviklingen nøye. Ny informasjon kan gjøre at vurderingen av enkeltselskaper endres.

Som det har vært nevnt her tidligere i debatten, er det mange land som har hatt store inntekter fra olje, gass eller andre naturressurser, men knapt noen – om noe – land har forvaltet disse inntektene slik Norge har gjort. Vi har spart alle inntektene fra vår olje- og gassvirksomhet. Det har gitt et pensjonsfond som tilsvarer nær fire ganger verdien av Norges bruttonasjonalprodukt.

Handlingsregelen for uttak av fondet sikrer at vi over tid ikke bruker mer enn forventet realavkastning av de oppsparte midlene. Dermed kan fondet i prinsippet vare evig. Det betyr at en ikke-fornybar ressurs – olje og gass i kontinentalsokkelen – er forvandlet til en evigvarende «fornybar» ressurs; en finansformue plassert i et stort antall verdipapirer internasjonalt.

I dag finansierer uttaket fra pensjonsfondet omtrent hver fjerde krone på statsbudsjettet. Fondet er derfor helt avgjørende for å finansiere vår felles velferd, opptrapping av Forsvaret og mange andre gode formål.

Nettopp fordi fondet er blitt så stort, må vi huske at verdens finansmarkeder kan svinge betydelig, slik vi har sett i det siste. Vår langsiktige investeringsstrategi gjør oss rustet til å tåle slik uro. For et så stort fond som Statens pensjonsfond utland, er det ingen steder å gjemme seg. I møte med en mer usikker verden er det derfor fortsatt en god tilnærming å spre investeringene. Jeg legger vekt på at vi også framover må søke bred enighet om viktige veivalg i forvaltningen av vår felles formue, slik debatten i dag også er et uttrykk for.

Til slutt: Regjeringen vil arbeide for fortsatt gode og forutsigbare rammevilkår for handel og investeringsvirksomhet internasjonalt, for å sikre fondet også i framtiden.

Marian Hussein (SV) [11:11:32]: Jeg tar ikke av meg palestinaskjerfet mitt. De som står utenfor, roper akkurat nå: Stopp norsk delaktighet! Trekk ut oljefondet!

Gang på gang har vi sett Jens Stoltenberg gjenta feil til Stortinget. Han gjentar at oljefondet ikke investerer i selskaper som medvirker til folkemord. Han bruker Coca Cola som eksempel. Men samtidig spør jeg meg selv: Hva er viktigst for menneskene i denne salen? Er det penger, eller er det menneskeliv? Og hvorfor betyr ikke palestinske liv like mye som andre liv som vi har vært enige om at vi er nødt til å beskytte i denne sal? Hvorfor er folkeretten så vilkårlig behandlet i Stortinget?

Vi har sett sult bli brukt som våpen. Vi har sett sykehus ødelegges. Vi har sett drap på barn som brennes levende. Vi har sett familier som utslettes. Vi har sett FN-skoler og flyktningleirer bombes. Senest i natt, mens vi lå trygt i vårt hjem, ble enda en gang palestinere drept.

Kjære kollegaer! Hvorfor viser vi stadig vekk dobbeltmoral i denne salen – der noen menneskeliv er verdt mindre enn andre? Jeg har ikke klart å holde følelsene mine i sjakk før denne talen, for jeg opplever gang på gang at noen mennesker kanskje betyr mindre enn andre.

Og jeg har gang på gang lest et dikt som sier:

«Du må ikke sitte trygt i ditt hjem

og si: Det er sørgelig, stakkars dem!

Du må ikke tåle så inderlig vel

den urett som ikke rammer deg selv!»

Vi vet at det kan ramme oss. Vi er en liten nasjon som stadig vekk snakker om at vi trenger en verdensorden. Vi har en finansminister som har vært tidligere NATO-sjef og statsminister, og som vet veldig godt hva dette betyr utenrikspolitisk. Befolkningen i Gaza står på randen av etnisk rensing. Netanyahu har varslet gang på gang hva Israel holder på med å gjøre, og gang på gang har vi sett et verdenssamfunn som ikke evner å gjøre mer.

Nylig traff jeg en sørafrikaner som sa: Da Sør-Afrika tok saken til ICJ, var det fordi det ligger i deres DNA. Deres moralske plikt sa at de måtte handle. Men hva er det som ligger i vårt DNA? Er det hykleri? Er det noe dobbeltmoralsk? Er det at vi sier de riktige ordene, mens vi investerer i og tjener penger på folkemord? Det er akkurat det vi holder på med å gjøre nå. Og dagen i dag – hvis ikke flere partier endrer mening – kommer til å dømme oss.

Kirsti Bergstø (SV) [11:14:57]: Vi mennesker står noen ganger overfor store valg, vanskelige valg – som hvilken side av historien vi skal stå på. I dag er det en sånn dag. I dag er det en sånn dag der hver og en representant i denne salen – hver og en som folkevalgt – må se tilbake på og fortelle barn og barnebarn hva vi selv gjorde, og hvilket ansvar vi tok mens det pågikk et folkemord, systematisk brudd på folkeretten, og da vi så helsepersonell bli målrettet angrepet, sykehus bombet ned, journalister drept og fortvilte foreldre som klarte å redde barna fra bomberegn, for så å oppleve og miste de samme barna i sult.

Jeg er veldig glad for at regjeringen har vært tydelig i anerkjennelsen av Palestina, i fordømmelsen av Israel og folkerettsbruddene, og tar initiativ til fred, men Norge både kan og må gjøre mer. Flertallet i befolkningen er enig i at sparepengene våre ikke skal investeres i folkerettsbrudd. 50 organisasjoner stiller seg bak å trekke oljefondet ut av folkerettsbrudd. LO, Amnesty og Norsk Folkehjelp er blant noen. Over 20 000 har skrevet under på Redd Barnas opprop, og vi har hørt næringslivet ta initiativ og samle over tusen underskrifter for å stoppe ulovlig handel. Andre fond har trukket seg ut, KLP og Storebrand, men ikke vårt. Det vi selv bestemmer over, oljefondet, investerer fremdeles i banker som finansierer ulovlige bosettinger, i bulldosere som river ned palestinske hjem, i våpen som brukes mot palestinske barn, og i selskap som opererer på okkupert jord og bidrar til en okkupasjonsmakts økonomi.

Det er tid for å lytte til FN. Det er tid for å lytte til folket i Norge, til ropene her ute og til de fortvilte ropene fra det palestinske folket. Det er tid for å trekke oljefondet ut av folkerettsbrudd. Det er ikke tid til å la gråsoner trenere, men å kaste lys over dem og rydde opp.

I dag er det tid for å stille seg på den rette siden av historien.

Sofie Marhaug (R) [11:17:51]: Jeg vil kommentere noen av innleggene helt i starten i dag, særlig fra Høyre og Fremskrittspartiet, for de henger ikke på greip.

Høyresiden argumenterer mot å bruke oljefondet som et utenrikspolitisk verktøy. Jeg vil stille spørsmålet til representantene fra Høyre og Fremskrittspartiet, og for så vidt også Kristelig Folkeparti: Er dere imot at vi fryste investeringene i Russland? Er dere virkelig imot det? Svar ærlig på det fra denne talerstolen. Og det dere gjør i neste håndvending fra denne talerstolen, Høyre og Fremskrittspartiet, er at dere sier at vi skal investere mer i våpen gjennom oljefondet, og man begrunner det i den utenrikspolitiske situasjonen. Argumentene deres henger ikke på greip. Jeg vet at det ikke er lov til å anklage folk for løgn denne talerstolen, men det er altså noe veldig løgnaktig i deres argumentasjon. På den ene siden: nei, nei, nei, vi kan ikke involvere oss og stå opp for folkeretten i Palestina. På den andre siden bruker man selv det fondet veldig politisk til egne kjepphester. Det henger ikke på greip. Det var det ene.

Så til det andre: Hvis vi går litt historisk til verks og ser på utelukkelsesmekanismene, som ble opprettet i 2001 og stadfestet i Stortinget i 2003, vedtok Stortinget at vi skulle bruke oljefondet – å trekke oss ut fra selskaper og stater som bryter med våre folkerettslige forpliktelser. Dette forsvinner ut i 2014 under regjeringen Solberg, på tross av at Stortinget, i innstillingen til finanskomiteen, ønsket å videreføre disse prinsippene.

Det er et falskt skille mellom politikk og etikk som får utspille seg i disse debattene. Det er et falskt skille mellom såkalt nøytralitet på den ene siden, og utenrikspolitisk verktøy på den andre siden. Det klart at alle investeringer har en politisk dimensjon. Alle investeringer har en etisk dimensjon. Det vi ber om, er at vi som storting tar det ansvaret, at vi ikke «outsourcer» det til Etikkrådet eller noen andre, men faktisk tar de grepene vi torde å ta da Russland gikk til fullskala invasjon av Ukraina. Jeg mener det ikke er for mye å forlange. Jeg mener at vår oppgave er politisk. Vi er et politisk storting som skal vedta politikk. Det er helt absurd å høre på Høyre og Fremskrittspartiet – og for den del også Kristelig Folkeparti – argumentere med såkalt nøytralitet, og det er også feil av Arbeiderpartiet å gå med på dette.

Sigrid Zurbuchen Heiberg (MDG) [11:21:11]: Aldri meir, sa me. No får me høyra igjen og igjen av Høgre, Kristeleg Folkeparti og Framstegspartiet og finansminister Stoltenberg at oljefondet ikkje skal vera eit utanrikspolitisk verktøy. Men det er jo berre humbug. Det er openbert politiske val at over halvparten av fondet er investert i USA, men nesten ingenting i Afrika eller Latin-Amerika. Det er politiske val at me er tungt investerte i staten Israel og i selskap som bidreg til krigsbrotsverk og okkupasjon. Stoltenberg og Støre har alle verktøy dei treng for å trekkja Noreg ut av folkemordet i Palestina, men dei vel aktivt å la vera. Kvar einaste dag vel finansminister Stoltenberg å la vera å senda ein instruks om å trekkja oljefondet ut av Israel. Og kvar einaste dag døyr palestinske barn av svolt, av bomber. Ungane døyr fordi land som Noreg lèt Netanyahu sitt skrekkregime få fortsetja, fordi det internasjonale samfunnet ikkje set foten ned.

Er det ingen grenser for kva Israel kan gjera før Noreg skal trekkja seg ut? Me kan presentera tal: titusenvis av døde barn, to millionar menneske som svelt, null liter reint vatn. Men hjelper det? Høyrer dei etter? Kva skal til for at Høgre, Framstegspartiet, Kristeleg Folkeparti og Arbeidarpartiet vil handla og gjera dei rette?

Eg deler legen Hanne Edøy Lossius sine ord:

«Før alle sykehusene ble bombet

Før Ambulansearbeiderne ble funnet bakbundet i massegraver med hull i panna

Før alle barna ble brent i teltleire

Før hundene spiste seg fete av lik

Kom et løfte

Disse dyrene skal få mer

Og vi skal alle se på

Vi skal se på til mørket er fullstendig

Og vi?

Vi ser på enda

I 19 måneder

I 600 døgn

Har vi fått øynene brent

Og om femti år skal våre barnebarn kjøre

I hvite busser

For at det aldri skal skje igjen»

Seher Aydar (R) [11:24:11]: Jeg er litt overrasket over at denne debatten ikke varer lenger, at ikke flere av de partiene som mener at det er greit at fellesskapets sparepenger, at oljefondet skal investeres i et land som driver folkemord, at de ikke forklarer hvorfor det er riktig å fortsette sånn, at de faktisk ikke svarer på de mange spørsmålene som har blitt stilt fra denne talerstolen.

Mens vi står her, pågår det et folkemord. Folk sulter i hjel, ikke fordi det har vært en naturkatastrofe, ikke fordi det mangler mat i verden, men fordi staten Israel nekter mat, nekter nødhjelp.

Vi er vitne til at et helt folk sulter. Vi er vitne til at bomberegn ødelegger hjem og sykehus. Ambulansearbeidere som kjører, folk som er skadet, og som kanskje kan få hjelp, blir bombet. Journalister som prøver å fortelle verden hva som skjer, blir drept. Folk blir drept hver eneste dag, flere, flere og flere.

Og vi investerer dessverre ufrivillig, for folk flest i Norge vil ikke investere sparepengene sine i Israel. LO vil ikke at arbeiderpartiregjeringen skal fortsette med disse investeringene. Nå er vi nødt til å ta ansvar. Selvfølgelig har det noe å si hvor pengene våre investeres.

Det sies at oljefondet ikke skal være et utenrikspolitisk virkemiddel. Da vil jeg tillate meg å sitere fra hva Stoltenbergs regjering skrev i revidert nasjonalbudsjett i 2001:

«Det legges til grunn at forvaltningen av Statens petroleumsfond skal være i tråd med målene for norsk utenrikspolitikk. Fondet plasseres i land og selskaper Norge har omfattende samhandel med, og er underlagt de generelle retningslinjene utenrikspolitikken legger for økonomisk samkvem med omverdenen.»

Når regjeringen ikke vil få inn i retningslinjene at oljefondet skal følge folkeretten, og heller ikke trekker oljefondet ut av et folkemord, lurer jeg på hva slags utenrikspolitiske retningslinjer det er regjeringen forsvarer her.

Even A. Røed (A) [11:30:20] (ordfører for sakene): Jeg tror tittelen blir lengre enn innlegget.

Det er en enstemmig komité som stiller seg bak forslagene om lovendringer knyttet til medisinsk utstyr. Forordningen gir en utvidelse av overgangsordningen for medisinsk utstyr på nærmere fastsatte vilkår, som skal ivareta at produktene er trygge – dette på bakgrunn av en risiko for mangel på medisinsk utstyr i EØS-området etter den opprinnelige overgangsperiodens utløp. I tillegg reduseres kravet til registrering av utstyrsidentifikator i EUDAMED for kontaktlinser, noe som gjøres for å sikre at kontaktlinser som innehar mange ulike parametere, som styrke og korreksjoner, ikke hver skal måtte tildeles en unik identifikatorkode og med det ha et uforholdsmessig høyt antall registreringer i EUDAMED.

Kamzy Gunaratnam (A) [11:32:36] (ordfører for saken): Vi behandler her tre saker samlet: Prop. 124 L for 2024–2025 Endringer i tannhelsetjenesteloven, et representantforslag fra SV om en videre utrulling av en tannhelsereform for hele befolkningen og et representantforslag fra Rødt om å gjennomføre en ordentlig tannhelsereform. Representantforslagene omhandler ulike forslag for å utvide den offentlige tannhelsetjenesten, og proposisjonen lovfester retten til nødvendig tannhelsehjelp for personer i alderen 25 til 28 år. Jeg går ut fra at de ulike partiene redegjør for sine standpunkter.

Vi er veldig stolte av hva vi har fått til på tannhelseområdet i budsjettsamarbeidet med SV og Senterpartiet, heiet fram av de andre rød-grønne partiene på Stortinget. Det har blitt bevilget 1,5 mrd. kr mer til tannhelse, unge voksne opptil 28 år får nå en lovfestet rett og grupper med store behov, som rusavhengige og personer som soner, får også lovfestede rettigheter. I tillegg har vi gitt tydelige signaler om at eldre skal få et bedre tannhelsetilbud.

Samtidig som vi er stolte av dette, er det viktig for oss å videreutvikle velferdstjenestene basert på kunnskap og ansvarlig økonomisk styring. Tannhelseutvalget la i fjor høst fram sin rapport, som gir oss et viktig faglig grunnlag. Vi er i gang med å følge opp forslagene. Vi utreder hva som skal regnes som «nødvendig tannhelsehjelp» og «nødvendig tannregulering», og vi ser på hvordan tannhelse bedre kan integreres i sykehus og i spesialisthelsetjenesten. Dette er viktige steg på veien mot et mer rettferdig system.

Selv om tannhelserapporten representerer et viktig utgangspunkt, er det fortsatt betydelige mangler vi må ta tak i.

Ni av ti voksne behandles i privat sektor, som ikke rapporterer helsedata til myndighetene. Dette gjør det vanskelig å beregne kostnader og administrative konsekvenser av foreslåtte tiltak. Uten oversikt over pasientstrømmer, ressursbruk og egenbetalinger mangler vi et pålitelig kunnskapsgrunnlag for å vurdere nye rettigheter til tannbehandling. Skal vi utvide tannhelsetilbudet ansvarlig, må vi først sikre bedre data fra privat sektor.

Avslutningsvis: Vi i de rød-grønne partiene har ulike innganger og løsninger, men til felles har vi et ønske om en utvidelse av den offentlige tannhelsetjenesten, med mål om å likestille den med andre helsetjenester – dette i motsetning til de borgerlige partiene, som vil avvikle all styrkingen vi har gjort på tannhelseområdet. Blå-blå kommuner bruker ikke engang pengene som er bevilget til tannhelse.

Vi ser fram til en stortingsmelding som helhetlig og skikkelig følger opp tannhelseutvalgets anbefalinger, og vi håper vi får inn nødvendige utredninger og data for å gå videre med dette.

Kjersti Toppe (Sp) [11:35:32]: Eg vil takka komiteen for godt samarbeid og takka saksordføraren for å ha fått til fleire fleirtalsforslag. Eg vil òg visa til saksordføraren sitt innlegg, som eg stiller meg 100 pst. bak.

Eg vil først og fremst trekkja fram romartal IV i innstillinga, der regjeringa vert beden om å leggja fram ei stortingsmelding om oppfølging av anbefalingane i NOU 2024: 18 En universell tannhelsetjeneste, med særleg fokus på å redusera geografiske, sosiale og økonomiske forskjellar og gradvis utvida det offentlege ansvaret for tannhelsetenester, og koma tilbake til Stortinget på eigna måte. Utgangspunktet vårt er at vi har fått ei NOU for dette området, og ho kom med veldig mange interessante og viktige både opplysningar og vurderingar. Noko må òg greiast vidare ut. Det er fleire som i høyringa til komiteen åtvara mot enkeltforslag, for dette er eit område som verkeleg treng å bli sett på i ein heilskap. Mellom anna har det kome opplysningar om at det er veldige utfordringar i enkelte delar av landet med å rekruttera tannlegar. Korleis ein skal utdanna både tannlegar og tannpleiarar og bruka dette, er òg grunnlaget for å kunna utvida eit tannhelsetilbod til alle, uavhengig av bakgrunn. Det er mange som reagerer på at det er dyrt å gå til tannlegen, og vi veit at det er mange som ikkje går til tannlege som burde gå til tannlege. Då vert helse ulikt fordelt.

Senterpartiet har lova å sjå gradvis på korleis tannhelsetilbodet kan verta på lik linje med andre helsetilbod. Eg synest det er ein fornuftig måte som fleirtalspartia no har gått saman om, at vi først får ei stortingsmelding. Eg tenkjer det er veldig viktig at ein samtidig set i gang arbeid for å forbereda det som er nødvendig for å kunna inkludera fleire i det offentlege tilbodet. Med det vil eg ta opp det forslaget som Senterpartiet er med på.

Bård Hoksrud (FrP) [11:38:23]: Tannhelse handler om mye mer enn bare fine tenner. Det handler om livskvalitet, helse og verdighet, spesielt for eldre og dem som sliter med alvorlige tannsykdommer. Derfor er det nesten ikke helt til å tro at regjeringen sammen med SV og Senterpartiet har valgt å prioritere i helt feil ende av feltet. Man har valgt å prioritere dem som har de beste tennene, foran dem som sliter og har store utfordringer med tennene sine. Men det er kanskje ikke så rart, for det er dette som er det aller, aller billigste å gjøre.

I stedet for å bruke pengene på dem som faktisk har behov for det, nemlig eldre mennesker som har slitt med tannproblemer i mange år, og pasienter med store, alvorlige behandlingsbehov, har regjeringen valgt å bruke mange hundre millioner kroner på den gruppen som i snitt har den aller beste tannhelsen fra før av: unge voksne mellom 20 og 28 år. Det er sikkert populært i visse miljøer, men det er ikke god prioritering når jeg hele tiden hører Arbeiderpartiet prate om hvor viktig det er å prioritere innenfor de midlene man har til rådighet.

Vi vet at bare rundt 30 pst. av eldre og langtidssyke i institusjon, som faktisk har rett til gratis tannbehandling, får et tilbud i dag. Da kan man spørre seg: Hva hjelper det å gi nye rettigheter hvis ikke engang rettighetene folk allerede har, blir oppfylt? Det virker som regjeringen har undervurdert både kostnadene og ikke minst kapasiteten i den offentlige tannhelsetjenesten. Det vi får tilbakemeldinger om, er at man sliter med å få nok tannleger i den offentlige tannhelsetjenesten. Det betyr at man da bare vil stå lenger i kø. Kanskje noen av dem som har de beste tennene, skal fortsette å stå lenger i kø, til tross for at de tror at de har fått oppfylt en rettighet som man egentlig ikke får oppfylt.

Samtidig som man lover nye ordninger, bygges det ned sykehjemsplasser, og det kuttes i psykisk helsetilbud. Dette henger ikke sammen. Fremskrittspartiet mener det er på tide å prioritere dem som faktisk trenger hjelp. Derfor har vi foreslått å legge fram en opptrappingsplan for å sikre rabatterte tannhelsetjenester til eldre og personer med omfattende tannsykdommer.

Når vi først snakker om prioriteringer, må jeg få si at jeg reagerer sterkt på forslaget fra venstresiden, om å stramme inn og regulere de private tannlegene. Disse private aktørene gjør en kjempejobb. De leverer høy kvalitet, tar imot pasienter raskt og sørger for at vi har kapasitet nok i tjenestene. Å regulere dem mer vil bare svekke tilbudet, hemme innovasjon og skremme vekk dyktige folk fra å bli tannlege. Det er en blindvei vi ikke bør gå inn på.

Fremskrittspartiet kommer til å fortsette å kjempe for en tannhelsetjeneste som setter pasientene først, ikke systemet, og det begynner med å prioritere riktig. Derfor tar jeg opp Fremskrittspartiets forslag.

Erlend Svardal Bøe (H) [11:41:38]: I Norge har vi en god tannhelsetjeneste. Nesten 80 pst. av befolkningen sier at de har en god tannhelse, og store deler av nordmenn oppsøker tannlegen regelmessig. Det forteller at vi er gode i Norge på å forebygge, i tillegg til at tannhelsetjenester er gratis for veldig mange innbyggere.

I dag foreslår regjeringen at en skal utvide retten til nødvendige tannhelsetjenester fra 25 til og med 28 år, som en videre utvidelse av det som allerede er vedtatt, som er fra 21 til 24 år. Høyre mener at det er en dårlig prioritering i tannhelsetjenesten. Det ser vi også i veldig mange tilbakemeldinger i høringssvarene, at det ikke er her skoen trykker når det gjelder hvem som har behov for ulike tannhelsetjenester. For Høyre er det helt klart at vår prioritering i tannhelsepolitikken er de menneskene som er mest sårbare, og som har de største behovene. Det er også grunnen til at når Høyre skal gjøre prioriteringer, prioriterer vi å styrke TOO-ordningen, og vi mener at vi skal styrke tannhelsetjenester for eldre og styrke tannhelsetilbudet for mennesker som sliter med psykisk helse og rus.

Helse- og omsorgstjenesten vår står overfor store utfordringer i årene framover: flere eldre, færre ansatte, men også mindre inntekter. Det betyr at vi er nødt til å gjøre noen tøffe prioriteringer i helse- og omsorgstjenesten i årene framover. Nå har altså regjeringen sammen med Senterpartiet og SV de siste fire årene prioritert nesten 1 mrd. kr til unge og friske personer som ikke har behov for tannhelsetjenester, istedenfor å prioritere dem som har de største behovene. Det mener Høyre er en dårlig prioritering, og det er også grunnen til at Høyre i salen i dag kommer til å stemme imot den utvidelsen som ligger på bordet her. Vår tydelig prioritering er å styrke TOO-ordningen, det er å styrke tannhelsetilbudet for eldre, og det er å styrke tilbudet for de menneskene som sliter med psykisk helse og rus.

Det foreligger også en utredning fra tannhelseutvalget, som bl.a. foreslår at en skal bruke nesten 12 mrd. kr mer, hvis en skal utvide til gratis tannhelse til alle. Når vi allerede sitter med økte ventetider, som Arbeiderparti-regjeringen har bidratt til, og vi ser at eldre sliter med sykehjemsplasser, må også diskusjonen om utvidelse av tannhelsetjenesten ses opp mot andre utfordringer på helse- og omsorgstjenestefeltet. Der har Høyre helt andre prioriteringer, som å sørge for at de som trenger tannhelsehjelp, får det, å få ned ventetidene for pasientene og å sikre at eldre som trenger det, får sykehjemsplass. Dette handler også om hvilke prioriteringer vi velger å gjøre.

Marian Hussein (SV) [11:44:59]: Det er litt paradoksalt å høre på representanten fra Høyre, som viser til økte ventetider for hvorfor man ikke kan prioritere tannhelse. Det hadde vært interessant å lytte til om representanten også mente at vi ikke kunne prioritere fastlegeordningen eller kommunehelsetjenesten fordi det var ventetider i sykehusene.

Én ting må være klart for alle i denne salen: Tennene er en del av kroppen, og det å ha en god tannhelse er også en del av det folkehelsearbeidet vi er nødt til å gjøre. Vi vet at økonomiske barrierer er en grunn til at veldig mange drar sjelden til tannlegen, og vi vet at unge mennesker drar mindre til tannlegen. De har flere hull enn det man finner hos eldre voksne. For oss i SV handler tannhelsereformen også om at vi er nødt til å omfordele mer, at vi faktisk kan bygge velferd i landet vårt, og at vi ikke skal finne oss i at luksusforbruket til de rikeste stadig vekk drar ifra mens vi snakker om at nei, man kan ikke prioritere mer til velferd. Tennene er en del av kroppen. Det betyr at tannhelse skal være en del av den offentlige helsetjenesten, på lik linje med fastlegen, sykehuset og legevakta, og det skal ikke være sånn at hvis du bare er syk nok, hvis du bare er fattig nok, skal vi kanskje finne noe system for deg. Vi skal ha ambisjoner om å fortsette å bygge velferd. Vi vet at dårlig tannhelse ikke bare handler om hull i tennene, det handler om livskvalitet, om psykisk helse, om å kunne smile uten å skamme seg, men også om å kunne spise uten smerte. Det handler om verdighet. Vi i SV er stolte av at vi har klart å få til at nesten en halv million nordmenn, unge voksne, nå har fått billigere tannhelse, men vi er ikke fornøyde. Vi mener at det er mulig å få til tennene som en del av hele kroppen. For neste periode, hvis rød-grønn side vinner, har vi lagt en plan, med forslaget om at vi skal ha en melding, vi skal videre fram, og vi skal bruke mer penger på å styrke den offentlige tannhelsetjenesten. Og representanten fra Arbeiderpartiet var inne på at de private tannlegene er nødt til å rapportere inn hvilke behandlinger de tilbyr.

Vi skal fortsatt ha ambisjoner og håp om å bygge Norge, om å bygge velferd og om å omfordele mer, for det er ikke sånn at bare fordi Erna Solberg eller andre representanter fra Høyre har råd til å betale for tannlegen, er det noe alle i Norge kan.

Med det tar jeg opp alle SVs forslag.

Seher Aydar (R) [11:48:22]: Hos fastlegen har vi frikort, men hos tannlegen er det bankkortet som gjelder. Rødt jobber for en tannhelsereform som gjør at det ikke koster mer å gå til tannlegen enn til fastlegen.

I Norge har vi en velferdsstat som sørger for at fellesskapet bidrar til at alle får den hjelpen de trenger, uansett om man får en sykdom eller en skade, men ikke hvis det gjelder tennene. I tennene våre og i munnen har vi et lite stykke USA, der det er økonomien din og ikke behovene dine som avgjør om man får den helsehjelpen man trenger. Det har gjort at over 300 000 personer i Norge ikke har råd til å gå til tannlegen. Det er usynlige køer av folk som ikke har råd, som blir avhengig av veldedighet, som må ta opp forbrukslån, eller som må sitte der med smerter og lidelse og en tannlegeregning de ikke kan betale for.

Derfor har vi i Rødt jobbet og lagt fram en plan for en ordentlig tannhelsereform for hele befolkningen. Vi har også lagt fram et representantforslag som viser – skritt for skritt – hvordan vi kan nå målet om å likestille tennene med resten av kroppen. Vi har fremmet mange forslag, og jeg skal nevne noen av dem som er i vår plan, og som viser at dette er fullstendig mulig:

• Vi jobber for et egenandelstak på 2 500 kr for alle, der vi reduserer egenbetalingen gradvis over fire år.

• Vi jobber for gratis tannregulering til alle barn opp til 18 år.

• Vi er nødt til å øke refusjonstaket for ulike diagnoser slik at alle som har rettigheter i dag, får dem oppfylt på ordentlig.

• Vi må også sikre tilgang på tannhelsetjenester i distriktene, og at alle skal ha den muligheten, uavhengig av hvor mye man har på kontoen sin, og uavhengig av hvor i landet man bor.

• Akuttjenesten må gjelde alle mennesker, uansett hva slags sykdom man har, og uansett hvor i kroppen det er – det må inkludere tennene.

Rødt jobber for en ordentlig tannhelsereform. Det betyr at vi mener at det fortsatt er en lang vei å gå, men jeg vil samtidig bruke anledningen til å juble for at det er et flertall på Stortinget som her i dag går i riktig retning når det gjelder tannhelse. Det viser også at stortingsvalget blir helt avgjørende. Høyre og Fremskrittspartiet har sagt rett ut at de ikke kommer til å prioritere tannhelse, mens vi nå har et flertall, bestående av Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Rødt, SV og Miljøpartiet De Grønne, som ønsker at tannhelseutvalgets rapport, som sier at man ønsker en universell tannhelsetjeneste, skal tas på alvor.

Med det tar jeg opp Rødts forslag i saken.

Til slutt vil jeg spørre Høyre: Hva er forskjellen på om jeg brekker tennene eller armen? Hvorfor mener Høyre at jeg ikke skal få den samme hjelpen?

Alfred Jens Bjørlo (V) [11:51:47]: Dersom vi meiner alvor med at helsetenesta skal vere for alle, uavhengig av økonomi, bakgrunn eller livssituasjon, må vi faktisk prioritere dei som treng det som mest. Difor må vi òg snakke om fordelingspolitikk når vi snakkar om helsepolitikk, og vi må snakke om prioriteringar. Passande nok skal vi, her i salen, litt seinare i dag behandle prioriteringsmeldinga i helsesektoren. Det burde bli reflektert òg i denne saka, for vi har ikkje uendeleg med pengar og hender, heller ikkje i tannhelsetenesta. Då må vi våge å stille dei nødvendige spørsmåla:

Kven treng hjelpa mest? Kven fell utanfor i dag? Kven blir ståande igjen når tannlegekontora stengjer dørene fordi eigenandelen blir for høg?

Svaret frå Venstre på desse spørsmåla er klart: Det er barn og unge, det er eldre med dårleg tannhelse, det er menneske i rusavhengigheit, det er menneske med alvorlege psykiske lidingar, det er dei som har vore igjennom overgrep, vald og tortur, og som treng tilrettelagd tannbehandling for i det heile teke å tore å setje seg i tannlegestolen. Desse gruppene får ikkje eit godt nok tilbod i dag. Vår første jobb no må vere å rette opp i det. Vi må prioritere dei som står svakast.

Difor kjem vi ikkje til å støtte framlegget om ei generell utviding av ordninga, som ligg føre her i dag. Vi kjem heller ikkje til å støtte mange av dei andre forslaga som ligg på bordet, men Venstre kjem til å støtte forslag nr. 7, frå SV og Raudt, om å be regjeringa leggje fram forslag om å styrkje det tverrfaglege TOO-tilbodet. Vi kjem til å støtte forslag nr. 8, om å be regjeringa leggje fram forslag om å styrkje retten til tannbehandling for personar med samansette psykiske helseplager, og forslaga nr. 16 og 17, frå Kristeleg Folkeparti og Pasientfokus, om å styrkje tilbodet med tannbehandling til personar med sterk angst for behandling, bl.a. offer for seksuelle overgrep, og om at personar med rusmiddelavhengigheit må få gratis tilgang til oppfølging av tannlege.

Når vi skal diskutere prioriteringsmeldinga seinare i dag, kjem vi til å snakke mykje om rettferd, ressursbruk og kva slags helsevesen vi vil ha i framtida, og det same gjeld i denne saka. Ja, regjeringa har utvida det gratis, offentlege tannhelsetilbodet, men det er ei utviding utan klare prioriteringar og utan vilje til å setje dei svakaste først. Vi kjem til å arbeide hardt for eit system som verkar, som prioriterer og som treff dei som treng det mest. Det må vere den raude tråden i all helsepolitikk og burde verkeleg vere det i tannhelsepolitikken.

Irene Ojala (PF) [11:54:54]: I Sverige heter det: Du skal kunne tygge maten din selv. Det er en setning jeg synes vi faktisk skal adoptere hit til Norge så snart som overhodet mulig. Hvis vi skal kunne tygge maten vår selv, må vi jo faktisk ha tenner.

Forskning.no viste i 2016 til finske forskere som så en sammenheng mellom infeksjon i tannens rotspiss og forekomst av koronar hjertesykdom. Andre studier viser at dårlig tannhygiene og bakterieoppbygging i munnen fører til sykdommer i tenner og i tannkjøtt. I tillegg er det påvist en sammenheng mellom tannsykdommer og dårlig tannhelse og diabetes, og noen forskere mener også at dårlig tannhelse kan være en av årsakene til demens og dårlig lungehelse.

Vi må strekke oss etter et mål om at all behandling av tenner, fra undersøkelser til behandling, må inn under samme tak som øvrige helsetjenester. Det er en vei å gå dit, men det må være framtidsmålet vårt. På den måten kan vi bidra til å forebygge andre sykdommer som følger av dårlig tannhelse, for disse sykdommene er alvorlige, og de er kostnadskrevende både for helsetjenestene, for familien og ikke minst for den det gjelder, pasienten. Vi får altså dårligere helse ved at vi ikke ivaretar tennene.

Vi har behandlet tannhelse flere ganger og har nok flere ganger sagt at det ikke skal være sånn at folk som bor i Norge, må leve med smerter, ubehag eller alvorlige lidelser i munnhulen. Det er en menneskerett for alle, uansett alder, å kunne tygge maten sin ordentlig. En frisk tannhelse gjør at folk føler trygghet til å ha sosial omgang uten å måtte holde seg for munnen mens de prater, noe de gjør fordi tennene deres er for dårlige eller helt borte.

At dårlig økonomi holder folk unna tannlegestolen er en kjent sak. Det fører til store sosiale forskjeller når mange lavinntektsgrupper velger bort tannhelsetjenesten fordi utgiftene til undersøkelse og behandling ikke lar seg gjennomføre av økonomiske årsaker. Det gjør at mange ikke har råd til verken forebyggende eller reparerende behandling. Det er ikke alle som har mulighet til å betale 10 000 kr for en rotfylling og krone, og det er heller ikke alle som har mulighet til å betale 1 200 kr for en enkel rutineundersøkelse.

En minstepensjonist med dårlig tannhelse blir tvunget til å spise grøt. Det gjorde min mamma en periode, helt til hun fikk gebiss. Jeg minner om at det svenske ordtaket, du skal kunne tygge maten din selv – også når du er eldre – må kunne bli en del av vårt framtidshåp.

Pasientfokus stemmer for de forslagene vi er med og fremmer i innstillingen, og jeg tar opp resten av disse. Vi stemmer i tillegg for hele komiteens tilråding. Vi kunne også ha stemt for flere av mindretallsforslagene fra ulike partier, men mye er overlappende, og jeg mener vi er godt dekket med våre forslag og komiteens tilråding.

Statsråd Jan Christian Vestre [11:57:53]: La meg få begynne med å takke representantene for engasjementet i en viktig sak. Sosiale helseforskjeller er særlig tydelige innen tann- og munnhelse. Derfor har regjeringen som mål gradvis å utvide den offentlige tannhelsetjenesten, med sikte på å likestille den med øvrige helsetjenester.

Regjeringen har allerede styrket tannhelsefeltet betydelig, i tråd med ambisjonene i Hurdalsplattformen. Sammen med budsjettpartner SV har vi økt tannhelsesatsingen med over 1,4 mrd. kr og gitt flere pasienter lovfestet rett til nødvendig tannhelsehjelp i den offentlige tannhelsetjenesten. Det gjelder f.eks. personer med rusmiddelavhengighet som mottar enkelte helse- og omsorgstjenester, det gjelder innsatte i fengsel, og unge voksne fra 21 til 24 år har også fått styrkede rettigheter. Nå har vi foreslått å utvide dette til også å gjelde personer fra 25 år til og med det året de fyller 28. Det er solide helsefaglige vurderinger som ligger bak en slik strategi, som altså sikrer at pasientene i disse alderskullene får jevnlige undersøkelser og behandling. Det er god forebygging og god samfunnsøkonomi.

Tannhelseutvalgets NOU har gitt viktig kunnskap for videre utvikling av tannhelsetjenesten. Utvalget mener det offentlige ansvaret for tannhelsetjenester må utvides. Deres innstilling har vært på høring, og departementet oppsummerer nå innspillene, men mange av utvalgets forslag krever videre utredning. Derfor har Helsedirektoratet fått i oppdrag å utrede hva som skal regnes som «nødvendig tannhelsehjelp» og «nødvendig tannregulering». Fristen for dette oppdraget er satt til 1. april 2026.

Videre er data om dagens bruk av tannhelsetjenester avgjørende for et godt kunnskapsgrunnlag for framtidige beslutninger, og vi arbeider for bedre datagrunnlag. Private tannhelsetjenester har siden 2022 hatt plikt til å sende inn data til Kommunalt pasient- og brukerregister, men har dessverre unnlatt å sende inn data.

Et bedre datagrunnlag vil, sammen med tannhelseutvalgets rapport og den fortsatte kunnskapsutviklingen, være viktig for vårt arbeid med den videre utviklingen av tannhelsetjenesten.

Regjeringen ønsker som sagt en helhetlig og kunnskapsbasert utvikling av tannhelsetjenesten. Vi mener det er viktig at endringer skjer i sammenheng og ikke gjennom enkelttiltak som svekker helheten. Dette arbeidet er i gang. Vi vil fortsette å styrke tannhelsetjenesten steg for steg. Jeg er glad for at det er et flertall i salen som er enig i det.

Seher Aydar (R) [12:17:49]: Jeg har lyst til å adressere noe som representanten fra Høyre sa tidligere fra talerstolen om dem som har god tannhelse, som et argument for at tennene ikke skal behandles som en del av kroppen også i helsetjenesten.

For det første er det fortsatt over 300 000 personer i Norge som ikke har råd til tannlegen. Jeg skulle ønske at Høyre hadde litt mer omsorg for de menneskene som faktisk ikke har råd til å få helsehjelp i Norge. Det er ganske absurd at vi kan kalle oss en velferdsstat med et så stort hull.

Samtidig er det sånn at jeg har i dag god helse. Jeg har f.eks. god hjertehelse, så vidt jeg vet, men jeg mener likevel at hvis noen ikke har det, så skal de få det dekket av det offentlige. Det er ikke sånn at fordi et flertall av oss ikke har et hjerteproblem, så mener vi at hjertet ikke skal behandles som en del av kroppen i det offentlige – eller bena. Det gir ikke mening at hvis jeg blir utsatt for en ulykke og brekker armen, så skal det offentlige dekke det, men hvis jeg brekker en tann, mener Høyre det er helt urimelig at det offentlige skal dekke det. Da blir det som Erna Solberg sa i partilederdebatten: Jeg har jo råd til det, og det er det mange andre som har. Det er helt riktig, men hva med dem som ikke har det. Vi må jo lage politikk ikke bare for dem som har god råd, men for hele samfunnet.

Tannhelse og annen helse henger sammen, både fordi dårlig tannhelse kan gi andre sykdommer, som diabetes og hjerte- og karsykdommer, og også fordi annen dårlig helse kan påvirke tannhelsen. Når det henger så tett sammen, er det egentlig ganske ulogisk at tennene ikke behandles som en del av kroppen.

La meg gi et eksempel: Hvis noen har et tannhelseproblem som gjør at de får infeksjoner som påvirker andre deler av kroppen, mener altså Høyre det er riktig at det offentlige skal dekke infeksjonene i andre deler av kroppen, men ikke der problemet startet, nemlig infeksjonen i tennene. Det gir egentlig ikke mening.

Videre sier Høyre at man vil at de som trenger det mest, skal få hjelp. Da er det litt ironisk at Høyre kuttet i refusjonsordningene som går gjennom Helfo, da de satt i regjering – 500 mill. kr til sammen. Det er ganske mye penger for de menneskene som faktisk trenger det ekstra, som har rettigheter i dag, men som fikk det innsnevret fordi Høyre valgte å ikke prioritere det og valgte å kutte i det. Det eneste Høyre gjør på tannhelse i sine alternative budsjetter, er å kutte i tannhelsetjenesten. Fremskrittspartiet derimot har på papiret egentlig hatt god politikk på det i en periode. De har ikke gjort veldig mye med det i praksis, men har hatt det på papiret. Nå har de gått tilbake på det og står sammen med Høyre om å ikke prioritere tannhelsen for hele befolkningen. Det synes jeg er synd, og jeg håper egentlig at disse partiene nå skjønner at tennene er en del av kroppen.

Erlend Svardal Bøe (H) [12:21:05]: Jeg tenkte jeg skulle svare litt ut på slutten av debatten. Når det blir hevdet, bl.a. fra statsråden, at Høyre ikke prioriterer tannhelse, så er ikke det riktig. Da vi satt i regjering, var det vi som fikk fart på TOO-ordningen, som har vært veldig viktig for veldig mange mennesker som har vært utsatt for tortur og overgrep, som har psykiske utfordringer, og som trenger å få hjelp i tannhelsetjenesten. Det var òg vi som bl.a. fikk satt i gang arbeidet med flere tannpleiere ute i kommunene, for vi har ment at det er viktig å begynne tidlig i primærhelsetjenesten med å sørge for god forebygging. Vi fremmet også et forslag i statsbudsjettet i fjor som handlet bl.a. om å sørge for at mennesker som er rusavhengige, og som opplever store ettervirkninger av rusavhengigheten på tennene, skal få hjelp til å opprette en god tannhelse, nettopp for at det ikke skal være et argument for å falle tilbake til rusen at en da kan få tannbehandling hvis en har behov for det.

Vi i Høyre gjør tydelige prioriteringer. Vi er også ærlige på de prioriteringene vi gjør. I tannhelsetjenesten er vi ærlig og tydelig på at vi prioriterer de mest sårbare, de som har størst behov, og ikke unge og friske pasienter som ikke nødvendigvis har behov for tannhelsetjenester. Det handler om hvilken ende man begynner i. Og vi gjør prioriteringer i den generelle helse- og omsorgstjenesten, for det er klart at vi kan ikke unnlate å forholde oss til at det koster penger når vi skal utbedre velferdstjenestene. Da gjør vi en tydelig prioritering for å få ned ventetidene, som har økt, og sørge for at eldre som trenger det, også får den sykehjemsplassen de har behov for. Slike vurderinger gjør vi.

Jeg må bare si til slutt at jeg er litt lei av denne debatten: Er tennene en del av kroppen? Ja, tennene er en del av kroppen, men fordi noe er en del av kroppen, betyr ikke det at staten skal gå inn og betale alt på kroppen. Det handler igjen om hvilke prioriteringer vi gjør, og vi prioriterer de sårbare, de som har det største behovet. Det er et helt reelt og legitimt poeng at 80 pst. av befolkningen har god tannhelse, og hvis en skal sørge for at alle skal få dekket tannhelsetjenesten, tror jeg faktisk det ødelegger veldig mye av det forebyggingsarbeidet vi har hatt i Norge i ganske mange år, for det vil jo bidra til at hvis man har et helseproblem, så er svaret å gå rett til tannhelsetjenesten, istedenfor f.eks. å ta et ansvar ved å forebygge og gjøre den slags.

Vi prioriterer de som har de største behovene, de mest sårbare i tannhelsetjenesten. Derfor prioriterer vi rusavhengige, de som har psykiske utfordringer, og eldre, men også TOO-ordningen som en viktig del av det. De prioriteringene har jeg ingen problemer med å forsvare, for vi må også tørre å se helse- og omsorgstjenestene under ett, og de utfordringene som er innenfor tannhelsetjenesten.

Det er klart at Rødt er et parti som ikke har noen sammenheng mellom inntekter og utgifter. En skal ruinere norsk næringsliv, som bidrar til skatteinntekter, og så skal en utvide velferdstilbudet med masse mulige penger. Politikken må være realistisk, og den må henge sammen. Det gjør dessverre ikke Rødts politikk.

Bård Hoksrud (FrP) [12:24:23]: Det kunne jo vært litt morsomt, dette svaret fra statsråden. Han sa at den solide faglige begrunnelsen er at en gruppe som har hele livet foran seg, er viktig. Da betyr det kanskje at en gruppe som ikke har så lenge igjen å leve, ikke er så viktig, til tross for at de faktisk har en rettighet som i 70 pst. av tilfellene ikke blir fulgt opp. Det er altså ikke sånn at Fremskrittspartiet har kuttet i disse pengene her. Fremskrittspartiet har vært med på å bevilge pengene, men vi sier at vi ønsker å prioritere noe annerledes. Det betyr at unge mennesker fra 20 til 28 år også kan ha problemer med tennene sine og trenger å få gjort noe med det. Det er vi villig til å prioritere, men vi er tydelige på at vi ikke ønsker å være med på å bevilge mer penger.

Man vet at enkelte steder har fylkestannlegene store problemer med å fylle opp med nok tannleger. Da skal vel kanskje helseministeren være glad for at det ikke er ventetider på å få behandling hos den offentlige tannhelsetjenesten. Vi vet at det er sånn at det skyves ut i tid, og det hjelper kanskje ikke å skryte veldig av at man nå har fått en rettighet, hvis man ikke klarer å følge opp, og det er akkurat det som skjer innenfor eldreomsorgen. Der klarer man ikke å følge opp den rettigheten.

Jeg har kanskje litt mer respekt for Rødt, men jeg tror også representanten fra Rødt må høre litt mer på hva vi sier, og ikke hva man tror vi mener og sier. De har lagt fram et forslag om det med tannhelse. De har penger til alt mulig, og de skal helst plombere ute i Nordsjøen, som faktisk sørger for at vi har de mulighetene, og så skal de flå næringslivet og vanlige folk der ute.

Når jeg hører på representanten fra SV, begynner jeg å stusse litt, for man argumenterer med at det handler om verdighet, det handler om tennene. Det er vi enige om, og da må man jo kanskje gjøre noe med dem som har de dårlige tennene, dem som synes det er tøft å vise fram smilet sitt, dem som sliter med masse smerter fordi de f.eks. har tannsykdommer.

Grunnen til at ikke vi støtter Høyres TOO-forslag, er at vi synes det var feil at man gikk bort fra at man kunne få denne type behandling hos de private, fordi det ble lagt til de regionale sentrene. Vi mener at også flere tannleger burde kunne få lov til å bidra med det. Vi har altså like mye penger inne som det flertallet har, men vi sier også at når vi har bestemt at det er noen som har noen rettigheter, må man også sørge for at de får de rettighetene før man kanskje innfører til nye grupper, som heller ikke kommer til å få oppfylt rettighetene sine.

Marian Hussein (SV) [12:27:50]: Det sies fra høyresiden at man ikke prioriterer de eldre og de sykeste. Vel, det er veldig mange fylkeskommuner hvor representanter fra Høyre og Fremskrittspartiet faktisk har fått ekstra penger til tannhelse, men hvor de ikke har valgt å prioritere de eldre, de psykisk utviklingshemmede eller folk som har psykiske helseutfordringer. Et av de stedene hvor de ikke har valgt å gjøre det, er her i Oslo. Istedenfor å prioritere å bruke pengene som vi har gitt til tannhelse, har de brukt dem til å gi skattekutt til dem som har de feteste eiendommene i denne byen.

Det er rart at høyresiden hele tiden snakker om at de egentlig er for god tannhelse i befolkningen. Samtidig har de ikke drevet fram en eneste endring for å sikre at vi forebygger mer. Det er absurd å høre på representanten Svardal Bøe, som i veldig mange andre debatter snakker om folkehelsetiltak og forebygging, men akkurat i tannhelse skal vi bare ta dem som har dårligst tannhelse, og som i tillegg til dårlig økonomi har fått tannlegeskrekk.

I mitt forrige virke jobbet jeg i Nav. Jeg møtte veldig mange av dem som hadde behov for å få hjelp av Nav til å få dekket tannhelsetjenester. Men når du faktisk er fattig og allerede stresser med økonomien og blir satt i en situasjon hvor du først skal søke om noe, og så skal noen tannleger vurdere, og det kan for noen ta opptil en uke eller i verste fall tre uker før du faktisk får den behandlingen, da er det ganske lenge å gå rundt og ha vondt.

Men det som hadde vært interessant, er jo ha en debatt om tannhelse, hvor det faktisk er reelle muligheter for høyresiden til å si: Her har vi bygget ut noe. Men det de gjør her, er at de setter opp kunstige motsetninger til vår tannhelsereform, samtidig som vi vet at de kutter i disse pengene, og de prioriterer skattekutt til landets aller rikeste istedenfor velferd. Jeg tror ikke Norge hadde vært det Norge er, hvis det ikke hadde vært en venstreside, en fagbevegelse, som faktisk hadde prioritert pengene til felles velferd.

Det er jo det valget står om nå: om vi fortsatt skal velge å rulle ut velferden og satse på en forebyggende reform som tar vare på hele kroppen vår, eller om vi skal prioritere mesteparten av pengene til landets én prosent rikeste.

Statsråd Jan Christian Vestre [12:30:59]: Det bør være sammenheng mellom ord og handling i politikken. Når jeg hører på representantene fra Høyre og Fremskrittspartiet, blir jeg litt i tvil. Nå har jeg vært inne i Høyres alternative statsbudsjett for 2025 og Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett for 2025. I Høyres alternative statsbudsjett for 2025 foreslår partiet å kutte 420 mill. kr til tannhelsetiltak. Etter å ha hørt representanten Svardal Bøe regnet jeg jo med at de 420 mill. kr da ble flyttet over fra de unge og til folk med rusproblemer og til eldre og til alle dem som representanten Svardal Bøe er opptatt av. Men null kroner ble flyttet til de gruppene. Så partiet Høyre, som her snakker varmt om tannhelse, tar altså 420 mill. kr bort fra formålet – helt ut – og flytter det ikke over til noe annet.

Svardal Bøe har helt rett i at politikk handler om prioriteringer. I det samme budsjettet hadde partiet Høyre handlingsrom til 8 mrd. kr i kutt i formuesskatten. Det er det dette valget kommer til å handle om: Skal vi bruke de store pengene på de store oppgavene og bygge ut vår felles velferd, eller skal vi gi enorme skattekutt til dem i Norge som har de største formuene, og som fint kan betale for tannlegen? Det er politikk, og det er prioriteringer. Det må være samsvar mellom det representanten Svardal Bøe sier, og det partiet hans faktisk foreslår av konkret politikk i Stortinget.

Så er det partiet Fremskrittspartiet. Jeg er helt sikker på at representanten Hoksrud har et brennende og ektefølt engasjement for de eldre, men også representanten Hoksrud må se på sitt eget partis alternative budsjett. Fremskrittspartiet foreslår ikke å kutte 420 mill. kr til billigere tannhelse for 21–24-åringene. Det er fint, det er en riktig prioritering, men Fremskrittspartiet foreslår heller ikke en krone ekstra til å styrke tannhelsetilbudet til de eldre – null kroner til det formålet.

Jeg synes alle politikere og alle partier bør være ærlige om egen politikk. Det er helt ok å mene at man ikke skal prioritere tannhelse, slik Høyre og Fremskrittspartiet mener, men da bør en også være ærlig om det i denne sal og overfor velgerne.

Seher Aydar (R) [12:33:32]: Jeg vil bare svare på det representanten fra Høyre sier om at Rødt har penger til alt mulig. Det er helt riktig at Rødt prioriterer velferd og helse. I våre alternative budsjetter prioriterer vi 3 mrd. kr til tannhelse årlig fordi vi mener at når vi sier at tennene må behandles som en del av kroppen og inngå i en egenandelsordning, så prioriterer vi det. Vi har budsjetter som går i balanse.

Det er forskjell på hvordan man prioriterer pengene. Høyre vil kutte i inntekter til staten gjennom å gi skattegaver til de aller rikeste i samfunnet på 30 mrd. kr. Det er helt riktig at man da får litt dårligere råd til velferd. Rødt har altså de pengene til fellesskapet og bedre råd til velferd enn det Høyre har. Det mener jeg viser at det er litt ulike prioriteringer, og det må man være ærlige om. Vi viser i våre budsjetter at vi prioriterer det, og har faktisk mulighet til å ha budsjetter som går i balanse, gjennom å prioritere mer velferd.

Bård Hoksrud (FrP) [12:34:54]: Det var morsomt å høre på statsråden, og jeg tror han må lese budsjettene blitt bedre.

Det er kommunene som har ansvaret for å sikre eldreomsorgen, og hvis man er i et kommunalt tiltak, er det kommunen som har ansvaret for tannhelseutgiftene. Hvis statsråden hadde lest vårt alternative statsbudsjett ordentlig, hadde han sett at Fremskrittspartiet er det eneste partiet som faktisk er opptatt av å styrke eldreomsorgen i dette landet. Vi foreslår å øremerke 2 mrd. kr mer enn det som ligger inne i statsbudsjettet fra regjeringen.

Så er det sånn at når vi ikke tar bort pengene, men vi har behandlet sakene, har vi vært tydelige på at vi kanskje må prioritere og ønsker å bruke de pengene – 420 mill. kr. Når disse sakene har vært til behandling, har vi også sagt at vi mener man burde kunne prioritert noen av de gruppene som faktisk er dem jeg opplever at mange her prater for, men som de ikke bevilger penger til. For eksempel SV er veldig opptatt av dette forliket og det man har fått til her, men ikke dem man prater om som har dårlig tannhelse og så videre.

Erlend Svardal Bøe (H) [12:36:12]: Først må jeg gratulere statsråden med å ha lest Høyres alternative budsjett. Der står det veldig mye bra som han kan la seg inspirere seg av. Det er helt riktig at vi kutter i tannhelsetjenester for dem som er mellom 21 og 24 år, for vi mener det er en dårlig prioritering. Vi mener at det ikke er der det skal begynne.

Så kunne statsråden også opplyst om at vi i vårt budsjett bruker 1,3 mrd. kr mer til å styrke sykehusøkonomien og kjøpe mer ledig behandlingskapasitet for å få ned de økte ventetidene som pasientene opplever nå. Jeg har ingen problemer med å stå her og være tydelig på hvilke prioriteringer vi gjør, som er annerledes for pasientene og annerledes for befolkningen enn den politikken regjeringen fører.

Så må han gjerne stå her og snakke om prioriteringer og hele den biten der, men sannheten er at vi må ha norske bedrifter som klarer å skape verdier, for å bidra til skatteinntekter til statsbudsjettet for å finansiere de velferdstjenestene som ligger der. Det er klart at når vi har en regjering der pengene bare flyter over i nye velferdstjenester, og den ikke bidrar til å skape mer, er det helt legitimt å stille spørsmål om hvordan en klarer å finansiere det på en god måte.

Så ja, vi i Høyre prioriterer annerledes, og det har vi ingen problemer med å stå for.

Marian Hussein (SV) [12:37:32]: Én ting har representanten fra Høyre rett i: Politikk handler om å prioritere, og når Høyre da snakker om norske bedrifter og at vi er nødt til å ha det, er vi enige om at det er viktig å ha norske bedrifter. Det har aldri gått bedre i norsk økonomi, og tallene fra Kapital viser veldig tydelig at det aldri har vært flere milliardærer i Norge.

Det at vi prioriterer tannhelse, kan ikke bety at det skader norsk økonomi. Det vi har fått til i Norge med en venstreside som bygde reformer og bygde landet, har handlet om at vi har økt levetiden til nordmenn. Vi har alle fastlege. Det kan ikke være sånn at bare fordi vi satser på sykehus, kan vi ikke satse på tannhelse. Det er jo litt absurd. Skal vi la være å vedta en fastlegemelding i dag fordi vi skal satse på sykehusene?

Tennene er en del av kroppen, og vi er nødt til å fortsette å bygge ut den offentlige tannhelsetjenesten.

Statsråd Jan Christian Vestre [12:38:45]: Det var veldig oppklarende å høre Høyre og Fremskrittspartiet, for Høyre sier det jo akkurat som det er: at partiet Høyre tar 420 mill. kr fra tannhelse og bruker det på andre formål, og det største formålet er kutt i formuesskatten. Det er en helt ærlig prioritering, men da må ikke representanten Svardal Bøe stå her og gi inntrykk av at en bruker de midlene på å styrke tannhelsetilbudet til våre eldre, for det gjør en altså ikke når en netto kutter til dette formålet.

Det var også veldig klargjørende å høre på representanten Hoksrud, som sier at en ikke foreslår å kutte disse 420 mill. kr til rimeligere tannhelsebehandling for de yngste, men foreslår å øke bevilgningene til kommunene. Regjeringen er også for å øke bevilgningene til kommunene, derfor har vi levert rekordsterke kommuneoppgjør, men det er altså ikke midler som er øremerket tannhelsebehandling til våre eldre. Hvis Fremskrittspartiet mener at en skal ha en stor satsing på tannhelse til våre eldre, er det også en ærlig sak, men da bør jo det framkomme i Fremskrittspartiets alternative budsjetter. Det er mulig å fremme forslag om det i Stortinget. En bør ikke gi uttrykk for at en mener noe som en faktisk ikke tar konsekvensen av når en må prioritere. Slik er det å ta ansvar. Da må en faktisk prioritere.

Denne debatten handler om tannhelse, men jeg ble litt fristet da representanten Svardal Bøe snakket om verdiskaping, for fakta er at norske bedrifter har satt investeringsrekorder på denne regjeringens vakt. Norske bedrifter har satt overskuddsrekorder på denne regjeringens vakt. Norske bedrifter har satt eksportrekorder på denne regjeringens vakt. Vi har rekordlav arbeidsledighet, og vi har aldri hatt flere i arbeid enn nå. Det er viktig fordi verdiene må skapes før de kan deles, og for å finansiere velferden vår er vi avhengig av et vekstkraftig næringsliv over hele Norge. Da må vi ha stabile rammebetingelser for bedriftene våre, og det kommer vi til å være garantisten for å videreføre.

Det å bruke oppimot 35 mrd. kr av statsbudsjettet for å kutte i formuesskatten, som gjør at de i Norge som har de aller største formuene, ikke skal betale skatt på sine inntekter, er feil prioritering. Det vil ikke styrke investeringene i norsk næringsliv. Det vil bidra til at forskjellene mellom folk i landet vårt øker. Det vil også varig svekke vår evne til å finansiere viktige fellesoppgaver som skole, helse, eldreomsorg og forsvar. Derfor mener vi at det er gal prioritering.

Truls Vasvik (A) [12:42:51] (ordfører for saken): Først vil jeg takke komiteen for et godt og grundig arbeid i denne saken, som da heter Helse for alle – Rettferdig prioritering i vår felles helsetjeneste. Vi har hatt en god debatt og et godt samarbeid på tvers av våre politiske skillelinjer, i arbeidet med en sak som angår oss alle, nemlig hvordan vi fordeler helseressursene våre rettferdig.

Det har heller ikke manglet på innspill. 28 instanser deltok på den muntlige høringen, i tillegg har det kommet 30 skriftlige høringsuttalelser.

Denne meldingen handler i bunn og grunn om hvem som skal få hjelp, når, på hvilken måte og på hvilke vilkår. Den handler om hvordan vi i fellesskap skal prioritere ressursene i en helsetjeneste som aldri vil ha ubegrensede midler, men som langt på vei, og kanskje naturlig nok, har tilnærmet ubegrensede forventninger rettet mot seg.

Vi står i dag samlet om at prioritering må bygge på tre prinsipper: nytte, alvorlighet og ressursbruk. Dette er ikke nye tanker, men resultatet av flere tiårs arbeid. Meldingen bekrefter og viderefører disse kriteriene som bærebjelker i en rettferdig helsetjeneste.

Komiteen støtter også meldingens tre hovedmål: likeverdig og rask tilgang til helsetjenester, tillit til prioriteringssystemene og bærekraft i tjenestene. Dette er mål som det er bred enighet om, og som vil gjelde uansett om pasienten bor i by eller bygd, er rik eller fattig eller er han, hun eller hen.

Vi lever i en tid med enorme medisinske og teknologiske framskritt, samtidig som vi ser økt press på personell, økonomi og kapasitet. Nettopp derfor trenger vi gode, forståelige og forankrede prioriteringssystemer som både pasienter og helsepersonell kan ha tillit til.

Komiteen støtter regjeringens forslag om å øke fleksibiliteten i Nye metoder, styrke brukermedvirkning og innføre en nasjonal ordning for individuell tilgang i særlige tilfeller. En samlet komité støtter også etablering av et nasjonalt råd for prioritering og bærekraft for å sikre bredt forankrede beslutninger på tvers av helsetjenestenivåene. Samtidig ber også en samlet komité om at dette nye rådet plasseres direkte under Helse- og omsorgsdepartementet.

Komiteen er også opptatt av likeverd i praksis. Det betyr at vi må sørge for at prioriteringssystemene ikke diskriminerer små pasientgrupper, som de med sjeldne sykdommer eller de som ikke har sterke talspersoner i offentligheten. Det er vår politiske oppgave.

Vi understreker betydningen av tillit, åpenhet og faglighet i beslutningsprosessene. Beslutningene må være etterprøvbare. Pasientene må kunne forstå hvorfor noen tiltak prioriteres, og andre ikke.

Fra Arbeiderpartiets side vil jeg understreke at rettferdig prioritering handler om mer enn økonomi. Det handler om verdier. Vi mener det er helt avgjørende at prioritering ikke skjer ut fra folks evne til å arbeide, men ut fra helsegevinst og behov. Derfor vil vi advare mot en utvikling der samfunnsøkonomisk lønnsomhet i for stor grad blir en driver i vurderingene.

Et annet viktig punkt er alternativkostnaden. Arbeiderpartiet støtter at dette skal utredes på nytt, basert på norske forhold, men vi advarer samtidig sterkt mot å justere opp dagens terskelverdi uten tilstrekkelig kunnskapsgrunnlag. Det kan gi dyrere metoder, men ikke nødvendigvis mer helse for pengene. Det kan gi vridningseffekter vi ikke vet om i dag, fordi kaka som er til fordeling, ikke automatisk blir større, og å gjøre endringer vi ikke vet konsekvensene av, kan svekke legitimiteten til systemet. Jeg er derfor glad for at det blir et solid flertall for II i innstillingen.

Det har vært reist kritikk fra enkelte partier knyttet til prosessen og bl.a. til at pressen ikke var invitert til framleggelsen av meldingen. La meg være tydelig: Innholdet i meldingen er solid, godt forankret, nødvendig og basert på tidligere vedtak og tre ekspertgrupper sitt arbeid. Prioritering er krevende, fordi det nettopp betyr at noen får og andre ikke får. Derfor vil noen alltid ønske at ting tar lengre tid og utredninger må gjøres enda grundigere. Det har jeg respekt for, men det er vårt lodd som politikere å sikre tydelige rammer for en rettferdig og bærekraftig helsetjeneste.

Prioritering handler ikke bare om tekniske modeller og vurderinger i Excel-ark. Det handler om hva slags helsevesen vi ønsker å ha, og hva slags samfunn vi vil være. Prioritering bidrar rett og slett til likebehandling. Derfor er det viktig og riktig at Stortinget samler seg om grunnprinsippene – at alle mennesker har lik verdi, at behandling skal gis etter behov, og at vi må bruke fellesskapets ressurser på en måte som gir mest mulig helse til flest mulig på en rettferdig måte.

Jeg tar opp det forslaget Arbeiderpartiet står bak.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [12:47:46] (komiteens leder): Uferdig, skuffende, utilstrekkelig, urettferdig, en tapt mulighet – dette var noen av beskrivelsene fra tilbakemeldingene til et ganske bredt fagfelt, både pasientorganisasjoner og andre, på regjeringens prioriteringsmelding. Med et lite stikk til den forrige debatten kan vi kanskje si at å prioritere en prioriteringsmelding, det har regjeringen i hvert fall ikke gjort. Den ble lagt frem på den siste mulige dagen for behandling i denne perioden, etter lang ventetid. Det er vi også vant til med denne regjeringen. Dette er altså et av de viktigste styringsdokumentene for helsetjenesten, som vi dessverre ikke har fått behandlet bredt nok, godt nok og lenge nok i Stortinget.

Prioritering skjer til enhver tid på alle nivåer i helsetjenesten. Hvem skal få hjelp med en gang? Hvilken hjelp skal gis, og hvem skal vente? Hver dag står helsepersonell og vurderer nytte, ressurs og alvorlighet for å sikre mest mulig riktig beslutning om helsehjelp. Tydelige kriterier er helt avgjørende for lik praksis. Dersom helsepersonell ikke opplever kriteriene som nyttige, risikerer vi ulik praksis. Dersom pasienter ikke opplever kriteriene som rettferdige, risikerer vi svekket tillit til helsetjenesten i sin helhet. Det gjorde derfor inntrykk da direktørene ved noen av landets største sykehus i februar 2025 etterlyste på Dagsrevyen en debatt om hvilke tjenester en skal levere på hvilket nivå. Når direktørene ved landets største helseforetak fremsetter usikkerhet om den grunnleggende driften av sykehusene, skal vi lytte. Derfor er det spesielt at vi har en helseminister som svarer på sykehusenes bekymring med at han mener at det ikke trengs en stor, ny debatt om hvordan sykehusene skal prioritere.

Høyre mener denne regjeringen burde vært seg sitt ansvar bevisst og gjort et grundigere arbeid for å sikre riktige prioriteringer for fremtiden. En av de viktigste diskusjonene i prioriteringsdebatten er hvordan vi skal ivareta et bredere samfunnsperspektiv i prinsippet om kunnskapsbaserte og rettferdige prioriteringer i helsetjenesten. Det handler ikke bare om hva som virker for den enkelte pasient her og nå, men også på lengre sikt, og det handler om gevinster sett i et større samfunnsperspektiv.

Vi er glade for at vi har fått gjennomslag for viktige endringer i behandlingen av prioriteringsmeldingen i Stortinget. Noe av det viktigste er at det er flertall for å utrede et sikrere anslag på alternativkostnaden for helse- og omsorgstjenesten i Norge, basert på norske data, og at regjeringen i mellomtiden, innen utgangen av 2025, skal gjøre en hurtigutredning basert på tilgjengelige data, med mål om å justere dagens alternativkostnad for pris- og produktivitetsutvikling inntil det sikrere anslaget er på plass.

Høyre mener også at regjeringens prioriteringsmelding er mangelfull på flere områder, og vi fremmer i dag forslag om at det bl.a. skal gjøres en sekundæranalyse der det er relevant, med tanke på å se samfunnsperspektivet i prioritering.

Vi er også opptatt av at klinikere og brukere skal involveres tidligere i metodevurderinger og beslutningsprosesser. Da evalueringen av Nye metoder ble lagt frem etter valget høsten 2021, var noe av den største kritikken mot systemet som ivaretar prioritering av nye medisiner, at klinikere og brukere følte seg svakt og for dårlig involvert. Det er avgjørende viktig for legitimiteten til de beslutningene som tas når nye medisiner skal innføres i Norge, og vi kan ikke lenger fortsette å sakke akterut i forhold til land rundt oss når det gjelder å skaffe våre pasienter tidlig tilgang.

Prioritering handler om mye mer enn legemidler. Landet trenger en ny regjering som tar tak i de grunnleggende utfordringene, som hvordan helsetjenesten skal prioritere knappe ressurser, hvordan vi skal redusere ventetiden for pasienter, og hvordan vi skal sikre tillit til at det offentlige stiller opp når en trenger det. Pasienter og helsepersonell trenger ikke flere slagord, de trenger bare en god helsetjeneste. Med det tar jeg opp de forslagene Høyre er med på.

Kjersti Toppe (Sp) [12:53:05]: Senterpartiet ønskjer denne prioriteringsmeldinga velkomen. «Helse for alle – Rettferdig prioritering i vår felles helsetjeneste» – det er jo noko som alle er for. Rettferdig prioritering er òg heilt grunnleggjande for at vi skal oppretthalda den tilliten som vi har til helsetenesta vår.

Mange viktige prinsipp og forslag er tatt opp og føreslått, og eg viser til innstillinga, men vil òg ta opp nokre av vurderingane som er gjorde frå Senterpartiets side.

Først vil eg seia at fleire forslag som Senterpartiet stod åleine om ved behandlinga av prioriteringsmeldinga i 2016, no vert tatt opp og vedtatt. Det er vi glade for. Senterpartiet var imot då Solberg-regjeringa bestemte seg for å leggja ned Nasjonalt råd for prioritering i helse- og omsorgstenesta. Vi støtta Nordheimutvalet, som meinte at det var viktig å ha eit rådgivande, uavhengig organ med eit fagleg sterkt sekretariat med relevant prioriteringskompetanse. Vi meinte at det nasjonale rådet for prioritering måtte styrkjast, men i staden vart det altså lagt ned. Difor er vi glade for at regjeringa no har bestemt seg for å oppretta det på nytt. Vi støttar forslaget om at dette må leggjast under politisk nivå i departementet, ikkje som eit råd under direktorat.

Senterpartiet står bak forslaget frå eit fleirtal om å greia ut eit sikrare anslag for alternativkostnaden, basert på norske forhold, og ei hurtigutgreiing for å justera dagens alternativkostnad for pris og produktivitetsutvikling. Her vil eg òg visa til Senterpartiets forslag frå 2016, der vi bad om nettopp dette. Vi bad då Solberg-regjeringa om å gjera ei grundigare vurdering av alternativkostnad for Noreg og setja i gang eit slikt arbeid, men dette vart altså stemt ned av Høgre og Framstegspartiet den gongen.

Vi meiner at det er ein veikskap med denne prioriteringsmeldinga at beredskap ikkje er omtalt som ein viktig verdi i helse- og omsorgstenesta. Helsetenesta er meir enn pasientbehandling. Prioritering i helsetenesta handlar òg om beredskapen for landet. Difor har Senterpartiet med fleire eit forslag om at

«likeverdige og tilgjengelige helsetjenester der folk bor, og helseberedskap, som del av landets totalforsvar, skal være en viktig verdi i arbeidet med rettferdig prioritering i helse- og omsorgstjenesten».

Norsk Sykepleierforbund har hatt innspel i høyringa om akkurat dette, og dei har omtalt den samfunnsverdien det er å oppretta helsetenester i heile landet.

Eg vil òg utfordra helseministeren på at underbehandling er lite omtalt i meldinga. Det er urovekkjande. Vi har skrive merknader der vi føreset at dette vert arbeidd vidare med i tida framover.

Val av perspektiv er viktig for prioritering. Å innlemma samfunnsverknad og gi det stor vekt har både ulemper og fordelar, som det òg står i merknader. Senterpartiet har landa på at vi støttar det regjeringa føreslår om å leggja til grunn det utvida helsetenesteperspektivet som grunnlag for prioritering. Spesielt vil vi åtvara mot å leggja vekt på den framtidige produktiviteten til pasientar, altså om ein kan vera i arbeid eller ikkje, for det vil kunna strida mot prinsippet om likeverdig tilgang til helsetenester, uavhengig av bakgrunn.

Openheit om prioritering er heilt nødvendig for å få tillit til den prioriteringa som vert gjord. Difor er det etter mi vurdering meiningslaust å ha eit system der prisane for legemiddel er hemmelege. Sjølv mange år etter at anboda er gjennomførte, får ikkje Stortinget og samfunnet elles vita om kostnaden. At openheit om pris skal føra til dyrare medisinar i Noreg, er ulogisk. Dette er det den internasjonale legemiddelindustrien som tener på, og det er norske pasientar som er taparane.

Eg er glad for fleirtalsforslaget om at Noreg skal ta ei leiande rolle i arbeidet for større openheit i marknaden for medisinske produkt, i internasjonale fora. Vi meiner at Stortinget burde ha gått lenger – vi burde ha sikra openheit om avtaleprisar etter kontraktsinngåing, slik bl.a. Kreftforeningen har tatt opp i høyringsinnspelet sitt.

Det er positivt at personell no skal vektast ved innføring av nye tenester, og her på slutten må eg seia at om det hadde vorte gjort, burde ikkje ordninga med kommunal nettlege ved sidan av fastlegeordninga ha vorte føreslått. Vi føreslår òg at ein må sjå meir på korleis konsekvensane for personell skal vektast.

Med det tar eg opp dei resterande forslaga Senterpartiet er med på.

Bård Hoksrud (FrP) [12:58:26]: Det er spesielt at vi har en regjering som ikke klarer å legge fram et av de viktigste dokumentene i hele perioden før den aller, aller siste dagen for å få behandlet det i denne sesjonen. Ikke nok med det: Jeg hørte på saksordføreren fra Arbeiderpartiet som sa at dette var et dokument som var solid, godt fundamentert og veldig bra. Hvis det hadde vært så grusomt bra, hadde man vel hatt en pressekonferanse hvor man fortalte hvor flott og fin denne meldingen var. Men nei, man hadde pressekonferanse om en helt annen sak som tydeligvis var viktigere enn denne saken, som er utrolig viktig for de aller fleste pasienter i Norge.

Det er enda mer spesielt, for det er et av de viktigste dokumentene, som de aller fleste brukerorganisasjonene, industri og alle innenfor helseområdet er opptatt av. Fra man var ferdig med høringen og til saken skulle være ferdig avgitt i komiteen fikk komiteen under 30 arbeidsdager på seg. Dette er god prosess, dette er involvering og medvirkning fra alle aktørene som åpenbart har ment mye om denne meldingen. Den er vanskelig å lese, trøblete og veldig dårlig – det var tilbakemeldingene fra veldig mange, både brukerorganisasjoner og andre.

Det snakkes mye om prioriteringer i helsevesenet, og det snakkes om kost-nytte, leveår og budsjettrammer, men for dem som står i kø, for dem som ikke får behandling fordi dokumentasjonen er for svak eller medisinene er for dyre, handler det ikke om teori; det handler faktisk om liv. Fremskrittspartiet mener at vi må ha et system som er både bærekraftig og rettferdig, men først og fremst menneskelig.

Det regjeringen legger fram her, er i stor grad en videreføring av dagens system. Det vi etterlyser, er en evne og vilje til å se hele mennesket og hele konsekvensbildet. Vi mener det er uheldig at regjeringen ikke vurderer å ta inn et samfunnsperspektiv mer i prioriteringene. I dag ser man bare på helsetjenestens gevinster og kostnader, men det å få behandling handler ikke bare om helsetjenestene. Det handler om muligheten til å kunne komme tilbake i jobb, til å kunne ta vare på familien sin og til å leve et verdig liv.

Et av de store problemene er terskelverdien for et godt leveår. Den har ikke blitt justert siden ordningen kom for ti år siden. Verdien av et godt leveår står altså stille, mens inflasjonen løper fra oss. Det betyr i praksis at vi verdsetter liv lavere og lavere for hvert eneste år som går. Det holder ikke. I andre sektorer, som samferdsel, justis, kommune, ja overalt, justerer man slike beregninger jevnlig. Det må vi gjøre i helsesektoren også. Fremskrittspartiet foreslår derfor at man både umiddelbart justerer terskelverdien for prisstigning og etablerer en fast årlig justering framover.

Det er så rart, for det har vært representanter fra partiene som er i flertall, som nå har vært tydelige på at de ønsker å se på dette, og at det man må gjøre, er å sette ned et utvalg som skal se på det fram til nyttår. Vi trenger ikke noen utvalg som skal se på dette, det er bare å støtte Fremskrittspartiets forslag. Vi sier at vi løfter det opp sånn som vi gjør på alle andre områder innenfor budsjettene, nemlig å prisjustere, så det blir likestilt. Det er altså sånn at det er noen partier som prater mye, og når man skal handle, er det bedre å enten lage en handlingsplan eller en strategi eller nedsette et utvalg – nei, vi trenger ikke det.

Det er pasienter der ute som står og venter på å få medisinene sine. Blant de gruppene er de små pasientgruppene med alvorlige sykdommer. Det kan ikke være sånn at sjeldne diagnoser gjør at man ikke får tilgang til behandling. Vi må tåle høyere usikkerhet og større ressursbruk i slike tilfeller, og staten må ta ansvar. Fremskrittspartiet foreslår derfor en nasjonal finansieringsordning for sjeldne sykdommer og at man fjerner føringen om at usikkerhet alltid skal vektlegges negativt. Dessverre er det liten vilje til det her.

Det er 48 medisiner som er godkjent de siste årene. Av dem får man tilgang til åtte i offentlig helsevesen i Norge, men man får tilgang til de aller fleste andre hvis man har penger selv. Da lurer jeg på hvor de partiene som prater om at man skal ha ett helsevesen, og ikke et todelt helsevesen, er hen. Man kan altså få dem privat hvis man enten har penger selv eller har noen som er villig til å betale for seg. Til slutt: Vi må bli flinkere til å lytte.

Jeg tar opp forslagene Fremskrittspartiets er med på, og så får jeg komme tilbake på talerstolen en gang til.

Marian Hussein (SV) [13:03:47]: Vi står i dag egentlig overfor et ganske alvorlig paradoks i det norske helsevesenet, for på den ene siden snakker vi også i denne salen om prioritering og viktigheten av å prioritere, og de offentlige helsetjenestene våre blir bedt om å prioritere stadig hardere, for ressursene er knappe, og behovene er store. Men på den andre siden ser vi en eksplosiv vekst i private kommersielle helsetjenester. Den eksplosjonen har vært stigende så lenge vi har hatt helseforetaksmodellen.

I økende grad tilbys behandlinger og undersøkelser som verken er nødvendige eller anbefalt av helsetjenesten. Stadig vekk ser vi at det er aktører som tjener på folks helsefrykt. De kommersielle aktørene kappes om å finne på nye helsebehov for den delen av befolkningen som har råd til å betale. De reklamerer aktivt for tjenester med lav eller ingen medisinsk nytteverdi. Dette driver fram en etterspørsel etter lavt prioriterte og i mange tilfeller unødvendige behandlinger, mens det offentlige sliter med å dekke de reelle medisinske behovene.

Et eksempel på det kan være at hvis en trenger en botox-injeksjon i nakken for å behandle migrene, må en vente, men ønsker en å fjerne rynker i pannen eller andre steder, så finnes det klinikker på nesten hvert gatehjørne i det området vi befinner oss i, med helsepersonell som er klare til å sette disse sprøytene.

Dette er ikke bare urettferdig. Det er også feil bruk av våre felles ressurser, og vi ser at det ikke bare svekker beredskapen vår, men også bosettingsmønstrene våre. Vi mener at personellressurser må ses i en helhet. Vi må stille flere spørsmål om hvordan vi fordeler helsepersonell, og vi er nødt til å ha en hardere prioritering også i det kommersielle. Det er ikke bærekraftig at det offentlige mangler folk for å sikre de nødvendige tjenestene, mens det kommersielle markedet flommer av tilbud som ikke er medisinsk begrunnet.

Vi må prioritere det som faktisk gir helseeffekt, og vi må sikre at alle, uavhengig av inntekt, får tilgang til nødvendig helsehjelp. Her skulle jeg ønske at Arbeiderpartiet turte å gå enda lenger, men det som er absurd, er å høre på høyresiden i denne debatten og generelt i prioriteringsdebatter. I dag virker de å være mest opptatt av hvorfor det ikke var en pressekonferanse, noe jeg egentlig synes er ganske rart.

Når vi snakker om helseforetakenes utfordringer, må vi også snakke om hva vi faktisk har mulighet til å gjøre for å gi helseforetakene våre, eller sykehusene, som jeg burde kalle det, bedre muligheter til å behandle. Da må vi se på hvor mye penger partiet Høyre er villig til å bruke på de offentlige helsetjenestene våre, i stedet for å snakke om at alle gode krefter skal til. Vi er nødt til å se på hvordan vi kan bruke pengene fra helseforsikringsbonanzaen som foregår, til faktisk å styrk de offentlige helsetjenestene våre.

Vi kan gjøre noe med et todelt helsevesen. Da trenger vi et Arbeiderparti som lytter til fagbevegelsen og innfører moms på helseforsikringer. Vi trenger også at høyresiden slutter å snakke om en pressekonferanse, men heller om hvilke løsninger de har for vår offentlige helsetjeneste.

Med det tar jeg opp det forslaget SV er med på.

Seher Aydar (R) [13:08:34]: De økonomiske forskjellene vokser, og økonomisk usikkerhet betyr noe for helsen til befolkningen. Det må også bety noe for helsepolitikken vi fører.

Vi står overfor en situasjon der grupper av befolkningen har behov for behandling som ikke i tilstrekkelig grad møtes. Sykdommer rammer i større grad folk som har dårlig råd, og folk med dårlig råd har også dårligere tilgang på helsetjenester. Kvinnehelse har blitt systematisk nedprioritert, og det har ført til at mange kvinner har udekkede helsebehov.

Grunnen til at jeg nevner dette, er at den skjevheten som finnes i samfunnet, og tilgangen på helsehjelp, må tas med i vurderingen for å sikre rettferdig prioritering. Tannhelse bør også inngå i prioriteringen, med samme prinsipper som andre helsetjenester, slik at alle reelt vurderes på like fot. I dag er det personlig økonomi som bestemmer hvem som får helsehjelp når det gjelder munnen, ikke behovene.

Det er en situasjon der noen mennesker ikke får den helsehjelpen de trenger, samtidig som vi har overbehandlingsproblematikk. Det må møtes.

Oppgavedeling mellom sykehus og kommunene er viktig. Pasienter har i dag ofte kortere oppholdstid på sykehusene, med desto lenger opphold i kommunehelsetjenestetilbudet. De har da behov for mer observasjon og behandling i kommunene. Dårlig kommuneøkonomi betyr også dårligere kår i arbeidet for å sikre pasientene likeverdige tjenester der de bor. En konsekvens av for små budsjetter er å måtte vekte ressurskriteriet over både nytte- og alvorlighetskriteriet. Her må man også se at ressurskriteriet ikke overskygger de andre to, og da må kommuneøkonomien styrkes.

Helsepersonell som ressurs er en viktig del av arbeidet med prioriteringer og hvordan ressursene skal fordeles. Vekting av konsekvenser på personalressurser kan ha noen negative følger, f.eks. når det gjelder psykisk helse. Det er viktig at metoder og prioriteringer først og fremst er faglig begrunnet. Det er også viktig å bedre situasjonen for personalressurser gjennom å styrke arbeidsvilkårene for helsepersonell. Det har Rødt fremmet forslag om i en annen sak.

Samtidig som de offentlige tjenestene blir bedt om å prioritere stadig hardere, kappes de kommersielle om å finne nye helsebehov for den betalingsdyktige delen av befolkningen. De reklamerer aktivt for helsetjenester som har lav nytteverdi, og de driver fram økt etterspørsel av lavt prioriterte og unødvendige undersøkelser og behandlinger. Den enorme veksten vi ser i private helsetjenester, har skapt en situasjon der det offentlige mangler folk til å sikre nødvendige tjenester til befolkningen, og der regjeringen legger opp til at personellressurser må bli vurdert basert på hva slags prioriteringer som skal gjøres. Vi er i den situasjonen. Samtidig har tilbudet av unødvendige helseundersøkelser i det private kommersielle aldri vært større.

Vi er en situasjon der fødeavdelingene sliter med å få nok jordmødre for å sikre forsvarlig fødeomsorg, men om man kan betale for det, kan man altså få en kvalifisert jordmor til å gi en tredje ultralyd, i farger, uten at det har noen form for medisinsk betydning. Man kan stå i kø i månedsvis for magesmerter som kanskje gjør at man ikke kan jobbe, men privat kan folk få en ultralydsjekk av alle organer utført av en radiolog på dagen. Da kan vi ikke snakke om prioriteringer og personellressurser uten å se på helheten. Det er egentlig det vi ser på. Kommersielle aktørers overbehandling og unødige ressursbruk må begrenses.

Helt til slutt: Vi er enig i at potensialet for å komme tilbake i arbeid ikke bør være prioriteringsgrunnlag, for menneskers verdi og rett til behandling er mer enn det lønnede arbeidet de kan gjøre. Samtidig kan det å være i arbeid gi positive helsegevinster for den enkelte. I de tilfellene arbeidsdeltakelse er helsefremmende, bør det prioriteres. Rehabilitering som gjør at folk kan gjenvinne funksjonsnivå som gjør at de kan delta i samfunnet eller arbeid, er kun positivt. Likevel ser vi at med dagens finansieringsmodell, med kortsiktig gevinst, taper rehabilitering terreng. Selv om det ikke gir like mye poeng i dagens system, har forebygging og rehabilitering stor verdi for folkehelsen og er en god investering i folk og helse.

Alfred Jens Bjørlo (V) [13:13:40]: Sjølv om det dessverre viser seg at prioriteringsmeldinga ikkje har vore den høgast prioriterte saka frå regjeringa og helseministeren si side, er det uansett ei viktig og prinsipiell stortingsmelding, som no iallfall har kome og ligg på vårt bord. Ho burde ha kome før – ja. Men no er ho her, og vi treng ein slik grundig gjennomgang av kva verdiar og prinsipp som bør liggje til grunn når vi som samfunn må prioritere i helsevesenet, i møte med teknologiske framsteg, dyrare behandling, fleire eldre og ei pasientrolle i endring. Det er nettopp det denne meldinga handlar om, som bør og må danne grunnlag for den vidare samfunnsdebatten på helseområdet.

Frå Venstre si side meiner vi det er mykje bra i meldinga, men det er òg sider ved ho som vi er kritiske til, og vi kjem til å støtte fleire forslag i helsekomiteen si innstilling som bidrar til å spisse, korrigere og forsterke politikken. Då vil eg trekkje fram særleg tre hovudpunkt som er viktige for Venstre.

For det første: Vi meiner det må bli meir tydeleg retning og gjennomføring i arbeidet med pasientperspektivet. I dag blir mange pasientar, særleg dei med samansette og langvarige behov, møtt av eit helsevesen der ein må kjempe for å bli høyrt. Vi meiner at det trengst både meir kunnskap om pasienterfaringar og meir systematikk i bruk av brukarperspektivet.

For det andre: Vi meiner prioriteringsdebatten må bli tettare knytt til det store omstillingstrykket og omstillingsbehovet i helsevesenet. Då treng vi meir nytenking, ikkje berre fleire skjema og utgreiingar. Vi treng tverrfaglege team, digitalisering, meir desentralisering av vedtaksmyndigheit og meir førebygging. Prioritering handlar ikkje berre om å seie nei, det handlar også om å få meir helse ut av kvar krone.

For det tredje: Vi meiner meldinga fokuserer for lite på førebygging og helsefremjande tiltak og ikkje minst for lite på tema som kvinnehelse. Det er eit faktum at kvinnene ventar lenger, får dårlegare hjelp og blir tekne mindre på alvor i mange delar av helsetenesta. Kvinner med muskel- og skjelettplager blir sjeldnare viste til MR, kvinner med sterke smerter blir ofte avviste og mistrudde, og kunnskapen om kvinner sin kropp og kvinner si helse er generelt sett for dårleg. Det er eit strukturelt problem, og det handlar om prioritering.

Det same gjeld innanfor psykisk helse. Der blir gapet mellom behov og tilbod stadig større, og difor meiner vi i Venstre at prioriteringsprinsippa må bli betre integrerte i både utbygging og digitalisering av det psykiske helsefeltet, og at barn og unge sin tilgang til hjelp når det gjeld psykisk helse, må prioriterast særskilt. Difor fremjar Venstre følgjande lause forslag i dag, som eg håpar også andre parti kan slutte seg til:

«Stortinget ber regjeringen utrede hvordan forebyggende og helsefremmende tiltak kan gis en tydeligere plass i prioriteringskriteriene, slik at investeringer i psykisk helse, rusforebygging, barne- og ungdomshelse og kvinnehelse i større grad anerkjennes for sin samlede helsegevinst over tid.»

Utover det kjem Venstre til å støtte mindretalsforslag nr. 3, frå Høgre, Framstegspartiet og Pasientfokus, om at klinikarar og brukarar må involverast meir i vedtaksprosessane, forslag nr. 4, frå Høgre og Framstegspartiet, som er såpass tungt at eg ikkje skal prøve å gjenta det her, forslaga nr. 5 og 7, frå Senterpartiet, SV og Raudt, som handlar om m.a. personellkonsekvensar og om openheit om avtalepriser. Vi vil støtte forslag nr. 11, frå Kristeleg Folkeparti, Framstegspartiet og Pasientfokus om å endra på måten ein handterer usikkerheit på i samband med innføring av nye legemiddel, og forslag nr. 12, frå Senterpartiet, om at kunnskap om prioriteringar må sterkare inn i helseutdanningane. Vi meiner desse forslaga vil gje betre og meir rettferdig prioritering i framtida og betre pasientmakt.

Venstre støttar også tilrådinga på alle romertalspunkt, inkludert at Noreg må ta ei leiande rolle i å arbeide for større openheit i marknadene for medisinske produkt i internasjonale fora. Det er òg ein del av vårt ansvar, vår solidaritet og evne til å prioritere, også i eit globalt perspektiv. Med det tek eg opp Venstre sitt forslag.

Hadle Rasmus Bjuland (KrF) [13:18:36]: Det må gjøres prioriteringer i helsetjenesten, men slike prioriteringer bør ikke utelukkende være basert på hva som lønner seg mest. De må bygge på hva som er rettferdig, medmenneskelig og verdig. Det er vårt helsevesen – vårt felles helsevesen – vi debatterer. Det bør også gjelde dem som ikke roper høyest, som tilhører små pasientgrupper, som er født med sjeldne diagnoser, eller som har komplekse og sammensatte behov.

Kristelig Folkeparti er særlig bekymret for utviklingen i tilbudet til barn med sjeldne sykdommer. Når foreldre forteller om en uoversiktlig hverdag, om ansvar som pulveriseres mellom nivåer og manglende forutsigbarhet, må vi lytte. Det haster å sikre bedre koordinering og tydeligere ansvar for disse ungene og for disse familiene.

Kristelig Folkeparti mener at dette burde vært en melding som åpner for en bred og åpen og offentlig samtale. Isteden har regjeringen lagt opp til en hastig behandling uten tilstrekkelig forankring i fagmiljøene, brukerorganisasjonene eller befolkningen. Det svekker tilliten, og det bidrar til avstand mellom system og pasient.

Vi er ikke alene om å mene at denne meldingen burde hatt en bedre prosess. Blant flere organisasjoner har f.eks. Kreftforeningen tydelig uttrykt det samme, at prioriteringsmeldingen er for viktig og for krevende til å presses gjennom en hektisk innspurt på Stortinget, og inn mot en valgkamp. Når det gjelder liv og helse, må det være rom for åpenhet, forankring og tillit. Det skylder vi pasientene.

Dagens praksis, der en sentral beregning i det norske prioriteringssystemet bygger på et britisk tall fra 2015, er ikke holdbar. Når sånne vurderinger påvirker hvem som får tilgang til behandling, må grunnlaget være solid, relevant og oppdatert, og det er ikke godt nok i dag. Kristelig Folkeparti er også opptatt av at prioriteringer må ta høyde for geografiske forskjeller. Tilgang til helsehjelp må ikke bli et spørsmål om postnummer. Vi ber derfor regjeringen vurdere hvordan reisevei og bosted påvirker den reelle tilgangen til helsetjenestene, særlig i distriktene. Vi mener også at pasientmedvirkning i helsetjenesten må styrkes. Det holder ikke med prinsipper i dokumenter. Det må merkes i praksis. Brukerstemmen må ha innflytelse, både i prioriteringer, på systemnivå og i møtet mellom pasient og behandler.

Prioriteringer må ikke gjøres på en måte som forsterker forskjeller. Vi må sikre at helsevesenet vårt fortsatt er bygd på fellesskap, rettferdighet og omsorg, ikke på hvem som har mest, eller på hvem som passer best inn i regnestykkene.

Med dette vil jeg vise til Kristelig Folkepartis forslag i saken.

Irene Ojala (PF) [13:21:53]: Prioritering er å sette noe foran noen andre. Helsetjenestene og helsevesenet gjør det hver dag. De bestemmer hvilke pasientgrupper som skal ha forrang framfor andre når det gjelder diagnostikk, behandling, rehabilitering og pleie. Egentlig handler det om selve livet til mennesker som vi kjenner og ikke kjenner, men som noen av oss skal vurdere livsverdien og nytten av på bakgrunn av de økonomiske kostnadene og ressursene samfunnet er villig til å bruke på den enkelte av oss.

De fleste av oss vet at prioritering er vanskelig. Prioritering handler om mange etiske spørsmål og dilemmaer i møte med de syke og deres pårørende, helsepersonell og det helseforetakssystemet som vi må forholde oss til. Men systemet vi har, må tåle å bli gått etter i sømmene.

I morgen, 5. juni, er det folkemøte i Hammerfest. Befolkningen i Hammerfest gjør det samme som vi gjorde i Alta i 2017. Da samlet folk fra Alta og Kautokeino seg. En tredjedel av Alta kommunes befolkning gikk i tog. Problemet ved Finnmarkssykehuset er et ledelsesproblem som er blitt så stort at folk går mann av huse for å protestere. En av årsakene er at måten vi behandler folk på, og det vi skriver av rapporter, ikke passer de menneskene det gjelder. Helsepersonell erfarer at de ikke får gjort jobben sin i tråd med etisk standard innen helsepleie. Ja, det er så ille at ledelsens prioriteringer går ut over pasienter. Det går ut over deres liv og livskvalitet. Når så skjer, lager vi da de riktige planene? Har vi de riktige målene?

I komiteen skriver vi i våre merknader at dagens prioriteringskriterier er resultat av et arbeid som har pågått i mange tiår, det være seg offentlige utvalg, ekspertgrupper og stortingsmeldinger, som helsepersonellkommisjonens utredning i 2023, framskrivning av perspektivmeldingen stortingsmelding 31 og sykehusutvalgets rapport i 2023. Alle disse peker på at vi mangler titusenvis av ansatte i helse- og omsorgssektoren fram mot 2060. Vi må spørre oss: Har regjeringens prioriteringsmelding gitt oss de nøklene vi trenger for å åpne opp mulighetsveiene til å beholde helsepersonell, og dernest rekruttere nytt personell til helse- og omsorgstjenesten slik at pasienter får en likeverdig behandling? Har vi fått de nøklene? Har dere gitt oss de nøklene? Til det må vi ha fokus på at helseledere i vår butikkdrevne helseforetaksmodell må bli gode personell-ledere. Det er de ikke i dag. Hadde de vært det, hadde de sett de ansatte. Vi må altså prioritere, også fram mot gode ledere. Det er ikke pasienter og ansatte som skaper problemene. Det er problemer som ledere og vi politikere ansvar for.

Da jeg for mange år siden studerte historie, fikk vi en oppgave om at vi skulle se på medisinalrapporten for Nord-Norge i år 1900. Der skrev legene om tilstanden i nord, om kvinner som var løsslupne, og som hadde flere unger. De var rødmussede på hendene og i ansiktet, og de var ikke særlig hygieniske. Det høres fælt ut, ikke sant? Det står ingenting i de rapportene om at kvinnene hadde mange barn, at gubben var på havet og fisket, og at de hadde både eldre foreldre hjemme og et stort fjøs å ta seg av. At hun hadde stått i elven og skylt opp klær hele dagen og var utslitt og trøtt da hun kom til legen, sto heller ikke der. Men legen fikk sympati sørpå, og han reiste sørover til gode stillinger. Det er nesten sånn som når direktørene kommer nordover. De kommer og forteller oss nordpå hvordan vi skal leve vårt liv. Det går ikke. De må huske på at de ikke kan forandre Finnmark og Nord-Norge etter sine målsettinger. De må faktisk lytte til Stanghelle, som sa:

«Søringer har alltid forstått lite av vår nordligste landsdel. Verre er det at vi heller ikke forstår hvor lite vi forstår.»

I morgen er det altså folkemøte i Hammerfest, og jeg ønsker dem virkelig lykke til. Jeg avslutter med en kort stemmeforklaring: Pasientfokus stemmer selvfølgelig for alle forslagene vi er en del av, og så stemmer vi for forslag 1. Vi stemmer også for det løse forslaget fra Venstre, altså forslag 20, og vi stemmer også for komiteens tilråding I til IV.

Jeg håper virkelig at vi lærer noe av det vi holder på med, og at alle de utredningene som er gjort her bare de siste fire årene jeg har vært på Stortinget, får betydning for dem det gjelder, og at det ikke blir bare noe man putter i en skuff, sånn som man gjorde med St.meld. nr. 12 for 2008–2009, En gledelig begivenhet. Men vi er faktisk nødt til å ta tak i det her. Vi må slutte å bare prate, og det gjelder også helseministeren og hans team.

Statsråd Jan Christian Vestre [13:27:14]: Vi står i dag overfor en av de mest grunnleggende utfordringene i vår felles helsetjeneste: hvordan vi skal prioritere rettferdig, bærekraftig og med høy tillit i en tid med økende behov og begrensede ressurser. Regjeringens stortingsmelding Helse for alle gir et helhetlig og framtidsrettet svar på dette.

Meldingen bygger på tre solide pilarer: likeverdig og rask tilgang, tillit til prioriteringssystemene og bærekraft i helse- og omsorgstjenestene våre. Disse målene er ikke bare idealer, de er nødvendige forutsetninger for at vi skal kunne tilby helsetjenester av god kvalitet til hele befolkningen, uavhengig av bosted, inntekt eller diagnose.

Regjeringen viderefører de tre prioriteringskriteriene nytte, alvorlighet og ressursbruk. Dette har bred politisk og faglig forankring. Disse kriteriene skal anvendes likt på tvers av pasientgrupper og behandlingsmetoder. Det er rettferdighet i praksis.

Regjeringen viderefører også det utvidede helsetjenesteperspektivet. Det er et valg som sikrer at vi prioriterer tiltak ut fra det som er selve kjerneoppdraget til helsetjenesten: å gi mest mulig helse for fellesskapets ressurser. Vi anerkjenner at samfunnsperspektivet har verdi, men vi advarer mot at økonomisk produktivitet skal kunne styre hvem som får behandling. Et slikt skifte vil svekke prinsippet om likeverdig tilgang, og det vil kunne føre til at sårbare grupper i samfunnet vårt, som eldre, kronisk syke og uføre, blir nedprioritert. Vi mener at alle mennesker har lik verdi, og at helsetjenesten skal møte behov, ikke bare investere i arbeidskraft.

Vi tar også grep for å styrke systemet Nye metoder. Med økt fleksibilitet og ikke minst individuell tilgang for klinisk eksepsjonelle pasienter sørger vi for at pasienter med særskilte behov ikke faller utenfor. Videre fremmer vi forslag for å forenkle og effektivisere prosesser for vurdering i blåreseptordningen. Vi setter tidskrav for metodevurderinger, og vi vil etablere en ordning for kunnskapsgenerering der usikkerheten er stor. Dette er konkrete tiltak som vil gi raskere tilgang til ny og effektiv behandling.

Vi erkjenner at tillit ikke kan vedtas. Den må bygges. Derfor styrker vi åpenheten i beslutningsprosessene, vi gir klinikere og brukere større innflytelse, og vi etablerer et nasjonalt råd for prioritering og bærekraft. Dette rådet skal være en arena for dialog, refleksjon og faglig forankring – ikke et nytt byråkratisk nivå, men et reelt verktøy for bedre beslutninger.

Vi tar også ansvar for helsetjenestens bærekraft. Det innebærer å synliggjøre konsekvenser av alle nye tiltak for personellbruk og ressursbruk på tvers av sykehus og kommuner. Ja, vi må bruke ressursene klokt – ikke minst helsepersonellets tid og kompetanse. Derfor utvikler vi også beslutningsstøtteverktøy og styrker kunnskapsgrunnlaget i kommunene.

Noen har kritisert prosessen. La meg være tydelig: Regjeringen har levert på sitt løfte om en ny prioriteringsmelding. Meldingen er et resultat av grundig arbeid og bred involvering. Det er tre utvalg som har samlet kompetanse fra over 30 eksperter innen helsefag, økonomi, etikk og helseforvaltning. Vi har lyttet til fagmiljøer, vi har lyttet til pasientorganisasjoner, og vi har lyttet til kommunesektoren. Det er ikke et tegn på svakhet at vi viderefører det som faktisk fungerer – det er ansvarlighet.

Til slutt: Prioritering i helsetjenesten er ikke et valg, det er en nødvendighet, og det er et politisk ansvar. Spørsmålet er ikke om vi skal prioritere, men hvordan vi skal prioritere. Med denne meldingen legger vi grunnlaget for en rettferdig, åpen og bærekraftig helsetjeneste for alle.

Kjersti Toppe (Sp) [13:47:03]: Først ein kommentar til den relativt sterke kritikken frå Høgre og Framstegspartiet om måten dette har vorte behandla på. Eg synest det er greitt nok at det vert sagt, men ein skriv veldig masse om det i innstillinga og brukar masse taletid på det, i staden for å snakke om det som eigentleg er til behandling, og kva Stortinget faktisk vedtar. Det er òg slik at dersom Høgre og Framstegspartiet verkeleg meinte at det var så uansvarleg kort tid, kunne ein ha føreslått å utsetja denne behandlinga til over valet, altså til neste år. Det gjorde ikkje desse partia. Det gjer enkelte andre komitear dersom ein meiner ein har for dårleg tid. At ein òg brukar tid på å kommentera korleis ei stortingsmelding vert lagd fram, korleis pressekonferansen er gjennomført, har eg ikkje opplevd før det vart tatt opp i denne salen som eit argument i saka. Ei stortingsmelding vert lagd fram for Kongen i statsråd, det er der den ordentlege framlegginga for Stortinget er, og det er det som er viktig.

Så til om det er uetisk, som Framstegspartiet utfordra statsråden på, å gjera det slik at verdien av eit menneskeår vert mindre for kvart år. Der synest eg at Framstegspartiet kunne gått litt stillare i dørene, for partiet stemte sjølv imot dette i 2016, når partiet sat i regjering. Då var det tydelegvis ikkje uetisk, men no er det det. Eg er veldig glad for at fleirtalet på Stortinget har vorte einige om korleis vi kan sjå på alternativkostnad ut frå norske forhold, og om å ha ei hurtigutgreiing om pris- og produktivitetsvekst. Det stemmer ikkje at ikkje dette treng ei rask utgreiing, for det er måten vi får gjennomført dette på raskast mogleg. Så kan jo Framstegspartiet fremja forslag som ikkje får fleirtal, men det hjelper ikkje pasientane nokon ting.

Til det lause forslaget frå Venstre som vert fremja i salen i dag sidan partiet ikkje sit i komiteen, der ein ber regjeringa greia ut korleis førebyggjande og helsefremjande tiltak kan verta gitt ein tydelegare plass, og viser til barne- og ungdomshelse og kvinnehelse: For det første er det sett ned eit utval som skal sjå på nettopp prioritering av folkehelsetiltak. Dette forslaget strir litt mot det vi har vorte einige om skal leggjast til grunn for prioriteringar. Vi skal ikkje visa til kjønn, og vi skal ikkje visa til alder, fordi vi har vorte einige om tre prinsipp for prioritering, ut frå alvor, nytte og ressurs. Difor vil ikkje Senterpartiet støtta dette forslaget, sjølv om vi forstår intensjonen. Men meldinga i seg sjølv skal leggja til rette for at det skjer rettferdige prioriteringar, og som sagt kjem det òg noko når det gjeld folkehelseprioriteringar spesielt.

Truls Vasvik (A) [13:50:14]: Representanten Toppe sa mye av det jeg hadde tenkt å si.

Ikke minst denne fascinasjonen fra høyresiden knyttet til pressekonferanser er en interessant øvelse. Da er det nok mange viktige eller mindre viktige ting en skal basere seg på. Er kanskje oppmøtet på pressekonferansen viktig? Det er en veldig rar ting å bruke så mye energi på, synes jeg.

Til representanten Hoksrud: Alle er enige om at vi skal se på terskelverdien. Poenget er at vi må vite hva vi gjør. Hoksrud sier til statsråden i replikkordskiftet at prisene er fastsatt, så ingen mister, og kanskje noen flere får. For det første synes jeg ordet «kanskje» er ganske interessant når vi skal prate om prioritering. For det andre blir det ikke mer penger. Det er jo én kake til fordeling. Med mindre representanten Hoksrud har en magisk sekk med penger som han bare kan hoste opp når han skal gi noen flere medisiner, så har det jo en konsekvens. Det er ikke gitt at konsekvensen nødvendigvis er færre medisiner for noen, men en eller annen konsekvens har det, for det er ikke noen penger på lur her. Det kan kanskje representanten svare på, hva som er konsekvensene av det, for det er iallfall det som er viktig for oss.

Forslaget fra Venstre svarte også representanten Toppe ut. Det er et utvalg som er i gang, det skal faktisk være ferdig om kun kort tid, 1. september 2025, med et arbeid knyttet til folkehelsemeldingen. Det heter faktisk utvalg om prioritering av folkehelsetiltak, så det er liksom «midt i puddingen». I tillegg gir dette forslaget, som jeg kan skjønne intensjonen bak, i seg selv noen føringer for prioritering, som jo heller ikke er meningen.

Det var vel foreløpig det.

Bård Hoksrud (FrP) [13:52:20]: Det var nesten litt morsomt å høre på representantene fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet. De hørtes nesten litt krenket ut fordi vi påpekte at det åpenbart er slik at hver gang man har en god sak, er det sjelden man ikke har pressekonferanse. Jeg skjønner at de mener dette er en god sak, til tross for at jeg tror både statsråden og representanten Vasvik har hørt hva mange organisasjoner har ment om denne prioriteringsmeldingen.

Representanten Toppe likte ikke at jeg var opptatt av om det er etisk forsvarlig å videreføre en modell der man i praksis verdsetter helse og liv lavere for hvert år, fordi vi mente noe om dette i 2016. Det er altså den samme Kjersti Toppe som den gangen var veldig tydelig og kunne vedta det med en gang, som nå må vente – vi må vente og utrede. Nei, vi vet hva prisveksten har vært. Dette klarer man å fikse på veldig kort tid hvis man vil. Man trenger ikke over et halvt år på det.

Statsråden sa at vi må styrke førstelinjetjenestene. Ja, det er vel derfor regjeringen i utgangspunktet fjernet refusjonsordningen for kiropraktorer og nå i revidert egentlig har lagt inn peanøtter og ikke noe som betyr noe skikkelig. Mange kiropraktorer får høyere kostnader og må betale mer fordi de altså må betale for f.eks. å være en del av Norsk helsenett.

Jeg synes dette er spesielt å høre. Jeg registrerer at det var viktigere å være på pressekonferansen om rusreformen, som ble lagt fram av en annen statsråd, enn å mene noe om denne meldingen, som veldig mange har ventet på, ikke bare ett år, ikke bare to år, men tre år. Det var lovet at den skulle komme tidlig i perioden, men så har den blitt utsatt og utsatt og utsatt. Det er vel en konsekvens av at man ikke ønsket at det skulle bli så mye oppmerksomhet rundt denne saken, og det skjønner jeg jo at regjeringen ikke gjorde. Fremskrittspartiet mener imidlertid at det er viktig å lytte til folk, og at vi må bli flinkere til det.

Beslutninger om nye behandlinger må tas i samarbeid med pasientene og fagfolkene. De vet hva som virker, og hva som ikke gjør det. Brukere og klinikere må ikke bare få si sin mening på slutten av prosessen. De må være med tidlig. I Beslutningsforum må de ha stemmerett, mener Fremskrittspartiet. Dessverre får vi ikke flertall for det. De skal få lov å være med, men de skal ikke kunne stemme, slik de regionale helseforetaksdirektørene kan, som selvfølgelig er mest opptatt av økonomi.

For oss handler det om én ting, nemlig at pasientene skal få den hjelpen de trenger, når de trenger den. Fremskrittspartiet har vært villig til å prioritere, både å styrke sykehusene og styrke kjøp av medisiner.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [13:55:39]: Takk for debatt om en viktig sak. Jeg savner litt mer ydmykhet fra regjeringspartiet knyttet til den kritikken som ikke bare kommer fra oss her i Stortinget, men fra veldig mange andre. Prosessen hadde vært veldig annerledes hvis denne stortingsmeldingen hadde vært lagt fram f.eks. i fjor høst.

Man kan flåse over dette – jeg har ikke fra denne talerstolen etterlyst en pressekonferanse, men vi er med i merknader i innstillingen knyttet til det. Det viktigste og mest alvorlige er at veldig mange av dem som hadde ønsket å ytre seg om dette til Stortinget i høring, ikke har rukket det. Hvis man ikke er opptatt av den type medvirkning når man sitter i regjering eller sitter her i Stortinget, synes jeg det er alvorlig. Det er flere av de viktige stemmene vi burde hørt i disse spørsmålene, som kanskje ikke engang har nådd fram.

Da er det også litt krevende når vi får kort tid til å behandle det i Stortinget. Jeg tror at denne meldingen hadde stått seg bedre, hatt et bredere fundament og gitt bedre råd til alle de millioner av prioriteringer som foregår i norsk helsetjeneste, hvis vi hadde hatt noe bedre tid på det i Stortinget. Kanskje hadde vi også funnet fram til flere felles forslag og endringer i komiteen hvis vi hadde hatt bedre tid. Det mener jeg regjeringen godt kunne vise litt mer ydmykhet overfor, istedenfor bare å slå seg på brystet og være veldig fornøyd med egen prosess, fordi man har klart å levere noe i løpet av fire år.

Dette «noe» er noe av det viktigste vi har i norsk helsetjeneste: en prioriteringsmelding som gir råd og viser vei for alle dem som hver eneste dag står der – ikke her hvor vi står, men der ute – med pasientens liv i sine hender, med å fortelle en pasient at man dessverre ikke kan få denne nye medisinen som er tilgjengelig i Danmark, Sverige, Finland, Tyskland og Belgia, fordi prioriteringskriteriene er sånn. Da skal også den legen vite at han har Stortinget i ryggen på de beslutningene han tar, og prioriteringene han gjør.

Til slutt, til representanten fra Senterpartiet: Selvfølgelig kunne vi fremmet forslag om å utsette denne til neste periode, men Høyre driver ikke og fremmer forslag det ikke er noen sannsynlighet for at vi kommer til å få flertall for i salen. Vi tar ansvar. Hvis det skulle gå mot fortsatt Arbeiderpartiet i regjering, er vi bekymret for hvor lang tid det da hadde tatt før prioriteringsmeldingen kom. Nå blir det selvfølgelig et regjeringsskifte, men vi har behandlet den nå, på en ryddig og ansvarlig måte.

Truls Vasvik (A) [13:58:55]: Representanten Hoksrud lurte på om vi ble krenket, og om vi hadde en god sak eller ikke. Jeg satt og tenkte på det, men jeg er litt usikker på om denne saken kan defineres som god eller dårlig. Jeg synes det er for mange etiske dilemmaer i det til at jeg kan si at den er god eller dårlig. Vi kan si at utredningen er god, vi kan si at jobben har vært god, men selve saken synes jeg er litt krevende å si er god eller dårlig, nettopp fordi det har en konsekvens.

Da er jeg tilbake til spørsmålet mitt, som jeg fortsatt ikke har fått svar på fra representanten Hoksrud. Det er visst så enkelt bare å justere prisvekst, men han svarer ikke på hva som er konsekvensene. Jeg vil da lese det som står i tredje avsnitt i innledningen:

«Offentlige helsetjenester drives innenfor en gitt ressursramme. Å forholde seg til en gitt ressursramme får praktiske konsekvenser for prioritering. Hvis man velger å innføre nye typer diagnostikk eller behandling som er mer ressurskrevende, må det dekkes innenfor denne rammen. Å si ja til noe betyr at det blir tilsvarende mindre til noe annet. De samlede helsekonsekvensene i befolkningen må derfor tas i betraktning når man vurderer å utvide eller innføre nye tiltak i helse- og omsorgstjenesten.»

Hvis det er så enkelt, regner jeg med det er veldig enkelt for representanten Hoksrud å si hva konsekvensene er. Hvem eller hva går det utover? Det er nøkkelen. Det har i hvert fall vi i Arbeiderpartiet – og heldigvis et stort flertall i salen – et stort behov for å vite før vi sier noe som faktisk kan bety liv eller død for noen av de folkene som stemmer på oss.

Statsråd Jan Christian Vestre [14:00:36]: Når vi diskuterer så viktige ting som dette, er det selvfølgelig utrolig viktig at vi er grundige og etterrettelige, og at vi ikke tar lett på noen av problemstillingene, for det er vanskelige og krevende avveininger, og det får store konsekvenser for menneskers liv. Det er viktig at dette har tillit også blant helsepersonellet, som står i tøffe prioriteringer hver eneste dag.

Ettersom det insinueres at dette har vært en hastig prosess, eller at den ikke har vært grundig nok, eller at den ikke er fundert på brede vurderinger, har jeg bare et behov for å presisere at vi altså har hatt tre ekspertutvalg som har jobbet med denne tematikken. Det har involvert om lag 40 eksperter. Det ble sendt inn over 240 innspill til disse utvalgene. Det er gjennomført en rekke innspillsmøter og innspillsrunder. Regjeringen la fram stortingsmeldingen helt i tråd med Stortingets praksis for saksbehandlingstid. Jeg har ikke på noe tidspunkt bedt komiteen om en raskere behandling enn det som er helt ordinært. Det ble gjennomført en høring i komiteen der 28 instanser deltok. Det ble der i tillegg sendt inn over 30 skriftlige innspill. Så dette mener jeg er faglig forsvarlig.

Jeg tror også helsepersonell i norske sykehus og i norsk kommunehelsetjeneste som hører denne debatten, og får den med seg, vil synes det er rart at vi reduserer så viktige spørsmål som dette til om regjeringen har hatt en pressekonferanse eller ikke da meldingen ble lagt fram. Det tror jeg rett og slett ikke at helsepersonellet kjenner seg igjen i. Jeg tror til og med at noen av dem kan komme til å lure på hva i all verdens land vi driver med i denne salen.

Regjeringen la fram denne stortingsmeldingen med stolthet over arbeidet – et grundig arbeid, et skikkelig arbeid. Vi er glad for at store deler av Stortinget slutter seg til disse hovedlinjene. Jeg registrerer at det er fremmet noen få forslag til endringer. Noen av disse endringene blir altså tatt inn, men det har vært rikelig med anledning til både å debattere denne meldingen, foreslå andre innganger og andre tiltak, og ikke minst sørge for at vi får vedtatt noe som vil være til god hjelp for helsepersonell, ledere og beslutningstakere i hele Helse-Norge, og det er jeg veldig glad for at vi nå får til.

Bård Hoksrud (FrP) [14:03:31]: Det er andre som har vært veldig opptatt av å fortsette debatten om pressekonferanse eller ikke, men jeg skjønner at krenkingen fortsetter.

I første innlegg sa representanten Vasvik at han var godt fornøyd med saken og meldingen, og nå sier han at han er litt usikker på om saken er god eller dårlig. Det er i hvert fall tydelig at det har skjedd noe gjennom debatten.

Og når man blir utfordret på eksempler: Dette handler om hele helsetjenesten vår. Helfo har nå anbud ute hvor aktører mener de kunne spart samfunnet for 400 mill. kr – men man får altså ikke lov til å legge inn anbud når man ikke har hatt kontrakt. Hvis man kunne det, er det i hvert fall ikke tvil om at det der ligger noen muligheter til å kunne omdisponere mer penger.

Forskjellen på regjeringen og Fremskrittspartiet er at vi er villige til å bruke mer penger på medisiner til pasienter for at flere skal få den behandlingen. Det er en vesentlig forskjell. Det betyr også at folk ser at det er forskjell på hva man vil i politikken. At flere mennesker skal få medisiner raskere, er det Fremskrittspartiets jobber for.

Kjersti Toppe (Sp) [14:04:53]: Eit lite tilsvar til representanten Bård Hoksrud om at Senterpartiet for 10 år sidan føreslo noko, og no går for ei utgreiing. Det stemmer ikkje. I 2016 var forslaget vårt òg å be regjeringa gjera ei grundigare vurdering av alternativ kostnad og bidra til at eit slikt arbeid vart sett i gang. Det vart det dessverre ikkje i 2016, då Framstegspartiet sat i regjering, men no får vi heldigvis det forslaget gjennom, sjølv om Framstegspartiet òg no stemmer imot.

Truls Vasvik (A) [14:05:45]: Jeg forbeholder meg retten til å være fornøyd med både resultatet og hvordan vi har behandlet saken nå i Stortinget, og allikevel være usikker på om vi skal omtale den som en god eller dårlig sak, nettopp på grunn av det det handler om – men det er nå så. Det er imidlertid interessant at representanten Hoksrud har funnet ut at noen har sagt at hvis noen får medisiner, kan man spare 400 mill. kr. Er det samme dagen? Poenget er at vi må vite hva vi gjør. Det er hele nøkkelen, og jeg er glad for at et flertall gjør det.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [14:07:42] (komiteens leder og ordfører for saken): Fastlegeordningen er en hjørnestein i pasientens helsetjeneste. Fungerer den, så fungerer også resten av helse- og omsorgstjenesten bedre.

Jeg vil takke komiteen for arbeidet med meldingen. Til tross for dårlig tid og at vi nok har hatt litt ulike diagnoser på hva som feiler ordningen, har vi samlet oss om viktige vurderinger, og det er i seg selv et sunnhetstegn. Vi er bl.a. enige om å styrke samarbeidet med ideelle og frivillige, utrede forskrivningsrett for avansert klinisk sykepleiere, integrere forebygging bedre i fastlegearbeidet, og det ser ut til at Stortinget samler seg om å sikre studentene et bedre fastlegetilbud.

Enighet er fint, det gir ro i salen og pene flertallsmerknader for folk der ute å lese, men ofte er det uenigheten som skaper endring. Derfor regner jeg også med at de ulike partiene vil legge vekt på sine egne satsinger, og jeg vil i det videre si litt om hva Høyre mener er viktig fremover. Vi vil styrke fastlegeordningen som førstevalg for befolkningen. Den trenger kontinuitet og kvalitet, og det handler om å redusere arbeidsbelastningen, sikre rekruttering og gi pasientene trygghet i hele landet. Det gjelder også de akuttmedisinske tjenestene og legevaktene, som i mange kommuner er limet i beredskapen. Her trengs det både robusthet og faglig trygghet. I Høyre har vi erfaring med å styrke allmennlegetjenesten. Vi reetablerte trepartssamarbeidet og la frem handlingsplanen for allmennlegetjenesten, som har bidratt til utvikling og stabilisering. Vi etablerte også ALIS-ordningen for å utdanne og rekruttere nye fastleger.

Vi mener at fastleger skal være næringsdrivende som hovedregel, slik åtte av ti fastleger er i dag. Det gir effektivitet, og det gir eierskap til bedriften, og vi vet at etter en utredning fra Helsedirektoratet vil en full omlegging til kommunal drift koste over 11 mrd. kr i året og kreve tusenvis av nye leger. Derfor støtter ikke Høyre regjeringens forslag om endringer i finansieringsordningen, som vi mener vil kunne bidra til å svekke attraktiviteten og tilgjengeligheten for pasientene.

Så er det et paradoks at regjeringen i meldingen skriver at

«det mest kraftfulle grepet regjeringen gjør, er å tilrettelegge for oppgavedeling med annet personell i fastlegekontorene.»

Det stemmer virkelig ikke. Derfor håper jeg at stortingsflertallet i dag stemmer for vårt forslag nr. 3 om raskt å utrede profesjonsnøytrale takster i hele fastlegeordningen, slik at vi kan følge opp de svært gode resultatene som pilotforsøket med primærhelseteam viste. Mer tverrfaglighet er særlig viktig for dem som lever med kroniske sykdommer, skrøpelige eldre, dem som har psykiske lidelser, dem som er rusavhengige, dem som har utviklingshemminger og dem som lever med funksjonsnedsettelser.

Det er bra med piloter som primærhelseteamene, men de bør også helst lande. Tverrfaglige fastlegekontorer virker, og da må vi slutte å nøle. Vi må faktisk gjennomføre det. Så sier også Høyre tydelig nei til regjeringens pilot om kommunalt ansatte digitale leger. I stedet fremmer vi forslag om å sikre rask time hos eksisterende fastleger gjennom Helse Norge-appen. Dette bygger på det som fungerer, og det styrker fastlegeordningen som vi har. Forhåpentligvis blir det et flertall i dag også for å si nei til regjeringens pilot.

Sist, men ikke minst: I dag sikrer vi at studenter får et bedre fastlegetilbud. Til nå har det bare vært studenter i Oslo som har fått tilbud om fastlege gjennom velferdstilbudet på campus, men gjennom forslag i innstillingen i dag følger vi opp gode innspill fra studentsamskipnader og velferdsting ved flere av studiestedene våre. Unge studenter trenger fastleger kanskje mer enn mange andre. De er i en sårbar fase, med store omstillinger og tidvis veldig høyt press. En av tre studenter sier at de sliter psykisk. Derfor må vi sikre at fastlegen er kontinuiteten og døråpneren til viktige helsetilbud når studenter trenger det.

Jeg anbefaler Stortinget å stemme for forslag nr. 4, for det tydeliggjør hvordan forskriften bør lyde, og det er også i tråd med det tilbudet som eksisterer i Oslo. Men dersom forslag nr. 4 ikke skulle få flertall, vil Høyre stemme subsidiært for tilrådingens punkt 4.

Med det vil jeg nok en gang takke komiteen for godt samarbeid. Det er litt med denne meldingen som det var med den forrige meldingen: Vi er enige om mye også i komiteen og i Stortinget. Stortingets talerstol er også en stol for å uttrykke uenighet, og den har jeg frembragt for Høyre nå.

Jeg tar med dette opp forslagene Høyre er med på.

Truls Vasvik (A) [14:13:11]: Jeg vil begynne der forrige taler og saksordføreren sluttet. Selv om vi synes det er artig å diskutere, er vi jo enige om mye. Det tror jeg er veldig sunt, også for helsetjenestene våre, at vi faktisk er det.

Dette er en viktig melding. Det handler om grunnmuren i helsetjenesten vår, fastlegeordningen og den akuttmedisinske beredskapen. Det er faktisk et kvart århundre siden fastlegeordningen ble innført, og mye har skjedd siden da. Folks behov for trygghet og forsikring om at storsamfunnet stiller opp når det trengs som mest, har derimot ikke endret seg. Skal vi klare å møte folks forventninger, samtidig som vi tar inn over oss at folk heldigvis lever lenger, må vi altså sikre en bærekraftig allmennlegetjeneste også i framtiden.

Vi vet alle hvor avgjørende det er å ha en fast lege man kan stole på, en som kjenner deg, og som følger deg opp over tid. Som vi vet, viser også forskning at folk som har en fast lege, faktisk lever ganske så mange år lenger enn dem som ikke har det. Derfor er det bred enighet i denne sal om at vi nå må fornye, forsterke og forbedre fastlegeordningen. Det handler om tillit, om tilgjengelighet og om trygghet for pasientene, og ikke minst om bedre rammer for legene og fagfolkene våre.

Fra Arbeiderpartiets side er vi tydelige. Vi vil bygge videre på det som fungerer i dag, men vi må også våge å endre det som ikke lenger svarer på dagens utfordringer. Derfor støtter vi den nye finansieringsmodellen med økt basistilskudd og pasientjustering, noe som gir bedre oppfølging for pasienter med store og sammensatte behov og gjør det mer attraktivt å ta ansvar for de pasientene som trenger det mest.

Vi støtter også målet om mer tverrfaglige fastlegekontorer, slik at ulike og flere fagpersoner kan jobbe sammen med pasienten og avlaste legene. Det gir bedre tjenester, bedre arbeidsmiljø og mer tilgjengelighet.

Jeg vil gjerne, og særlig, løfte fram diskusjonen om nettlegeordningen. Her foreslår regjeringen å prøve ut en offentlig nettlege som en del av det digitale skiftet i helsetjenesten. Fra Arbeiderpartiets side er vi åpne for å utforske digitale løsninger som kan styrke kapasitet og tilgjengelighet. Samtidig må dette skje på en måte som utfyller og ikke underminerer fastlegeordningen. Det er viktig for oss at digitale løsninger ikke går på bekostning av kontinuitet, faglig kvalitet eller nærhet til pasienten. Vi må unngå at helsetjenesten fragmenteres, eller at digitale tjenester utvikles løsrevet fra det som finnes lokalt. Derfor er det viktig at utprøving av nettlege skjer med tydelig styring, evaluering og tett kobling til fastlegeordningen.

En av de største ulikhetene i norsk helsevesen i dag står mellom dem som har råd, og dem som ikke har råd, til å vente på at fastlegen skal bli ledig. På mandag kveld gikk jeg forbi noen store reklameplakater her i Oslo. På dem var budskapet fra Dr.Dropin veldig tydelig: legetime for barn til 695 kr. Alle vi som har unger, vet at vi gjør alt som står i vår makt for at ungene våre skal ha det bra, også når de er pjuske. Samtidig er det faktisk en forskjell på de ungene som går forbi reklameplakaten: mellom dem som har foreldre som har råd, og dem som ikke har råd til legetimen til 695 kr. Sånn vil jeg rett og slett ikke ha det: at vi har et system der de som er bemidlet, skal kunne få fastlegetime kjappere enn dem som ikke er det.

Vi i Arbeiderpartiet skjønner innvendingene. Derfor rammes det inn, og derfor er det en pilot, men vi kan ikke akseptere den ulikheten som finnes i dagens system. Fastlegeordningen er vår felles løsning, og den skal og må være hovedveien inn i helsetjenesten. Likevel kan vi ikke med åpne øyne se på at det er forskjell, som sagt, mellom de barna som har foreldre med råd til elementær legehjelp, og dem som ikke har det.

Arbeiderpartiet støtter tiltakene for å styrke den akuttmedisinske kjeden med bedre samhandling mellom nivåene, nye måter å bruke teknologi og personell på, og styrking av legevakt og ambulansetjenester, særlig i distriktene. Vi vet at folk må kunne stole på at hjelpen kommer, også langt fra sykehus.

Til slutt: Denne meldingen tar tak i både strukturelle og praktiske utfordringer og viser politisk vilje til å gjøre jobben. Vi bygger videre på det som fungerer, men vi gir også rom for nytenkning. Arbeiderpartiet vil sikre en tilgjengelig, bærekraftig og rettferdig fastlegeordning for framtiden, og vi vil styrke det offentlige helsetilbudet for alle, i hele landet.

Siv Mossleth (Sp) [14:17:46]: Arbeiderpartiregjeringa har lagt fram stortingsmeldingen om framtidens allmennlegetjenester og akuttmedisinske tjenester utenfor sykehus. Dette er lagt fram i én melding. Senterpartiet er skuffet over at regjeringa ikke har fulgt opp Hurdalsplattformen og fremmet en egen stortingsmelding om prehospitale tjenester som omfatter legevakttjenesten, responstider og en faglig standard for innholdet i ambulansetjenesten. Dette er for viktig til å ha et lite kapittel i stortingsmeldingen om framtidens allmennlegetjenester. Flere av høringsinnspillene deler vår skuffelse.

Senterpartiet har lagt fram et representantforslag om å styrke den akuttmedisinske beredskapen utenfor sykehus, inkludert legevakt og ambulanse, som behandles i lag med denne stortingsmeldingen, og jeg vil ta opp alle forslagene som Senterpartiet er med på å fremme. Jeg har grunn til å tro at det kan bli flertall for forslagene nr. 24 og 25, og forslagene er en direkte bumerang til arbeiderpartiregjeringa. I forslagene ber vi regjeringa fremme en egen stortingsmelding om akuttmedisinske tjenester utenfor sykehus, med særskilt fokus på kompetanse, struktur, digitalisering og responstid. Det neste forslaget følger opp Stortingets vedtak nr. 726 for 2020–2021, om forskriftsfestelse av responstider for ambulansetjenesten og sette en standard for kompetanse og akuttmedisinsk utstyr i ambulansene og på ambulansebasene.

Senterpartiet ser det som svært positivt at rekrutteringen til allmennlegetjenesten har økt i de årene Senterpartiet har vært i regjering, men fremdeles er det en sårbarhet i ordningen, og fremdeles er det for mange innbyggere uten fastlege. Det er store geografiske forskjeller i tilgangen til fastlege. Senterpartiet vil understreke at det er viktig å sikre likeverdige helsetjenester, uavhengig av sosial bakgrunn eller hvor pasienten bor.

Senterpartiet savner at meldingen omtaler kontinuitet som et mål for fastlegeordningen. Kontinuitet er veldig viktig for pasientenes tilfredshet med ordningen. Fastlegeordningen må finansieres sånn at fastlegene kan ta seg av sårbare grupper, som hjemmeboende, eldre, barn i barnevernet og pasienter med psykiske lidelser, også med hjemmebesøk. Senterpartiet mener det er viktig å styrke kapasiteten, sånn at alle innbyggerne reelt kan velge blant flere fastleger enn tilfellet er i dag.

Senterpartiet vil vise til at rekruttering av fastleger til distriktskommuner kan bedres ved å bedre den generelle distriktspolitikken. Sletting av studielån med 25 000 kr årlig og billigere eller gratis barnehage kan også bidra til å styrke rekrutteringen av fastleger til distriktskommuner. Dette er politisk initierte tiltak som vi vil videreføre.

Senterpartiet er positive til en forbedret digitalisering i fastlegeordningen, men frykter for at en parallelt oppbygd struktur som en kommunal nettlege uten tilgang til pasientens journal gir økt risiko for både feilvurderinger og overbehandling. Derfor står vi bak forslaget om å ikke opprette en ordning med kommunalt ansatt nettlege.

Senterpartiet mener også at styrings- og forskningsdata fra fastlegeordningen må sikres, og det nasjonale helseregisteret Kommunalt pasient- og brukerregister må ikke ødelegges.

Bård Hoksrud (FrP) [14:23:05]: Det er en viktig melding, men det er også en melding som mangler noe av det viktigste, nemlig tiltak som faktisk virkelig virker. Det er mye prat om bærekraft og tilgjengelighet, men vi synes det er litt lite handling, og det er alvorlig når regjeringen snakker varmt om fastlegeordningen samtidig som de svekker det som har gjort ordningen til en suksess, nemlig næringsdrivende fastleger.

Fremskrittspartiet mener fastlegene må ha frihet til å drive utvikling og tilpasse praksisen sin uten at staten skal inn og detaljstyre alt. Vi mener at hovedmodellen fortsatt må være næringsdrift. Det er den modellen som gir ansvarlighet, effektivitet og tilknytning til pasientene. Det er jo en grunn til at ca. 80 pst. av fastlegene fortsatt er næringsdrivende. Det er fordi det virker. Og når regjeringen nå reduserer den aktivitetsbaserte finansieringen og øker basisfinansieringen og det ikke er mer penger totalt, svekker de nettopp dette. Vi mener at aktivitetsandelen må være minst 70 pst. Det gir insentiver til tilgjengelighet og pasientoppfølging, og det belønner innsats og aktivitet.

Vi trenger ikke mer statlig kontroll. Vi trenger et system som belønner dem som faktisk stiller opp, også på kvelder og i helger, og derfor foreslår vi å bruke takstsystemet til å premiere de legekontorene som holder åpent utenom vanlig kontortid, for det kan avlaste legevakten, og det kan styrke beredskapen lokalt.

Apropos beredskap: Det er alvorlig at regjeringen slår sammen to store og viktige temaer, fastlegeordningen og akuttmedisinske tjenester, i én og samme melding. Det svekker oppmerksomheten om et område hvor vi vet at det er store utfordringer. Ambulansetilbud ser vi sentraliseres. Responstiden går opp, og regjeringen følger ikke opp vedtak i Stortinget som allerede er fattet, om å forskriftsfeste responstider. Det er ikke godt nok. Jeg er bekymret og får mye bekymringer fra mennesker rundt omkring i landet som opplever at det nå er hardt press på ambulansetjenestene, og at det nå legges opp til kutt og mindre tilbud mange steder.

Vi trenger absolutt en egen melding om akuttberedskapen, og vi trenger den nå. Vi trenger ikke flere utredninger, for det har det vært også for å lage denne meldingen, og vi trenger ikke flere runde formuleringer. Pasientene trenger trygghet for at hjelpen kommer også i distriktene.

Og folk må kunne få lov til å bytte fastlege når det ikke fungerer. At man i 2025 fortsatt bare får bytte to ganger i året, er ikke annet enn litt gammeldags. Jeg skjønner at det er noen utfordringer fordi alle ikke har en egen fastlege, og vi har fortsatt utfordringer med at det er mange som mangler den fastlegen, men det handler om friheten, og det handler om tillit. Det hender at pasienten og legen ikke matcher helt, og da kan det være bra å kunne få lov til å bytte. Fremskrittspartiet er opptatt av og vil styrke fastlegeordningen. Vi vil ikke svekke den. Vi vil ha et system der leger får være leger, ikke byråkrater, og pasientene kan være pasienter og ikke kasteballer.

Jeg har lyst til å vise til noen av de forslagene som vi er med på. Jeg synes det er litt trist at ikke regjeringspartiene er med på forslag 3, om at Stortinget ber regjeringen utrede innføring av profesjonsnøytrale takster i hele fastlegeordningen, og at den utredningen må foreligge innen mars 2026. Det betyr at man har ganske god tid. Det hadde jeg virkelig håpet at regjeringspartiene hadde villet være med på.

I likhet med Senterpartiets representant vil jeg også vise til forslag 24, om å få denne stortingsmeldingen om akuttmedisinske tjenester utenfor sykehus med særskilt fokus på kompetanse, struktur, digitalisering og responstid. Et utrolig viktig forslag. Det samme med forslag 25, som også går på å forskriftsfeste responstider for ambulansetjenesten.

Som sagt vil jeg også vise til forslag 36, om at regjeringen må sikre at antallsbegrensningen for bytte av fastlege fjernes, og forslag 37, om at vi snarest og innen utgangen av 2025 faktisk får fram en ny apoteklov. Det er lovet. Men det betyr vel kanskje at det er en ny regjering som må legge den fram, og at det er en borgerlig regjering, og ikke den regjeringen som sitter nå. Dette er viktig. Den loven burde vært endret for veldig lang tid siden, Jeg tar jeg opp de forslagene som Fremskrittspartiet har i saken.

Marian Hussein (SV) [14:28:28]: Gode primærhelsetjenester er viktig for å forebygge og for å ivareta behovet til befolkningen. Fastlegeordningen er en bærebjelke i primærhelsetjenesten i vårt offentlige helsevesen. Den skal sikre at alle innbyggere har tilgang på helsehjelp uavhengig av hvor de bor, hvor mye de tjener, hva slags utdanning de har, eller hvilken type jobb de har. En del mennesker står i dag uten fastlege, og vi har sett at det har vært perioder hvor mange leger har vurdert å slutte. Nå virker det som det er en viss stabilisering, men det er samtidig viktig å følge med på utviklingen.

Vi ser at det har skjedd en del riktig i denne perioden, men det er ikke nødvendigvis nok. Vi trenger fortsatt å modernisere og styrke ordningen. Vi trenger at man i tillegg til å øke basistilskuddet ser på hvordan man kan gi flere fastleger mulighet til å bruke mer tid på riktig type pasient og gi god kompetanseoverføring til de pasientene som har de største helsebehovene. Flere steder i landet må man få en reell mulighet til kommunal ansettelse.

Vi må satse på de tverrfaglige teamene. Vi i SV ønsker at man skal gi sykepleierne mulighet til å ta de profesjonsnøytrale takstene. Vi er nødt til å fortsette med kompetansehevingen og styrke laget rundt fastlegene, ikke bare i form av sykepleiere, men også med annet viktig helsepersonell.

Det er gledelig at vi går et skritt i riktig retning med de digitale løsningene, men det skal heller ikke være en erstatning hvor de som klarer å orientere seg i de digitale løsningene, blir premiert. Fastlegene får kanskje også flere oppgaver.

SV har etter veldig mye om og men landet på at vi støtter forslaget om å prøve nettlegevaktordningen. Det skyldes at vi mener dette pilotprosjektet vil gi oss riktig type kunnskap i en tid preget av at veldig mange unge, kanskje særlig unge mennesker i byene, med et tastetrykk fra mobilene sine lett kan få tilgang til digitale legevaktleger – eller hva man skal kalle dem, for det er jo ikke helt legevakt.

Når det gjelder de prehospitale tjenestene og den akuttmedisinske beredskapen, ser vi stadig vekk at det flere steder i landet er ganske store utfordringer, i en tid hvor helseforetakene står overfor store økonomiske utgifter som har eskalert, enten det er Helseplattformens skyld eller sykehusbygg som ikke kompenseres. Vi ser at avstanden til nærmeste ambulansestasjon stadig øker. For veldig mange små kommuner og små samfunn kan minuttene med responstid bety veldig mye. Vi er et langstrakt land. Det er veldig ofte kanskje lett å vise til de stedene som er langt unna denne salen, men man skal faktisk ikke lenger enn til Drammen for å se at debatten om hvordan man organiserer ambulanseberedskapen, pågår for fullt.

Vi trenger fortsatt å satse på den offentlige helsetjenesten vår, og vi må snakke om de reelle utfordringene i denne saken. Med det tar jeg opp de forslagene SV er med på.

Seher Aydar (R) [14:33:43]: Like rettigheter for alle er målet. Da må vi utjevne forskjellene og jobbe for at alle får like og gode livsbetingelser. Fastlegeordningen vil bidra positivt til like helserettigheter når den fungerer som tenkt, altså en fastlege som er tilgjengelig, kjenner pasienten, kan se hele bildet og gi behandling tilpasset hver enkelt. Går denne ordningen opp i limingen, vil det forsterke forskjellene enda mer. Fastlegene er også portvoktere inn til resten av helsetjenesten og sikrer at helsetjenestene bruker ressursene sine riktig, ved å løse det som kan løses på legekontoret, og henvise dem som trenger spesialist, videre.

Samtidig som flere står uten fastlege, har det kommersielle markedet eksplodert. De som kan betale for seg, kan få resepter ved å sende en SMS, eller komme rett til spesialist når de selv vil det.

Kampen for å sikre fastlegeordningen er også kampen mot et todelt helsevesen. De kommersielle bidrar til å flytte tilbudet fra dem som trenger det, til dem som kan betale for seg, uavhengig av hva som er nødvendig. Rødt vil ha på plass en regulering av kommersielle legetjenester for å sikre at fellesskapets midler sikrer gode arbeidsvilkår og økt bemanning, og ikke finansiere kommersielle legeselskaper.

Den siste tiden har vært preget av kommuner som kutter i skole og helse på grunn av dårlig økonomi. Det er kommunenes ansvar å sørge for fastlegetilbudet, og en styrking av fastlegeordningen må derfor innebære penger på bordet til kommunene. De endringene som gjøres, må også løse problemene med store konsern og bemanningsbyråer som skor seg på legemangel i distriktene. Skal vi løse dette problemet, må vi se utfordringene som finnes ute i distriktene, og finne ut hvordan man skal finne gode og helhetlige løsninger.

En viktig forutsetning for et velfungerende helsevesen er oppgavedelingsprinsippet. Vi mener at profesjonsnøytrale takster vil være et tiltak for å bidra til dette. Vi skal ha et trygt og godt rustet helsevesen, og da må vi sørge for god oppgavedeling som sikrer at fagfolkene kan bidra der de kan.

Ved etablering av kommunale nettleger vil pasienten risikere å møte en lege som ikke kjenner en, og heller ikke har tilgang til journalen, der det er oppgitt relevant og viktig informasjon. Det er risiko for at kommersielle aktører får enda en sektor å snikprivatisere, for det er uklart hvor legene til nettstillingene skal komme fra. Tilrettelegging for videokonsultasjon der fastlegen vurderer det som hensiktsmessig, kan fortsatt forekomme, men det er viktig å bevare en viktig kjerne i fastlegeordningen, nemlig at legen og pasienten kjenner hverandre.

Rødt er for alle forslag som styrker vår felles velferdstjeneste, og vi mener også at hver eneste krone bevilget til helse skal gå nettopp til helse. I lys av det har jeg sympati og forståelse for at man ønsker å imøtekomme veksten av f.eks. Dr.Dropin og deres nettlegetjenester, men vi tror ikke at det å videreføre en dårlig ordning fra kommersielle er noe som kan styrke fastlegeordningen. Vi tror heller at man må rendyrke de gode verdiene i fastlegeordningen for å sørge for at det ikke er behov for slike tjenester.

Oppgaven i kommunehelsetjenesten har over tid endret karakter, og fastlegene har blitt oversvømt av ansvar. Fastlegene holder nå i oppfølgingen av mye mer alvorlig syke pasienter, og i tillegg binder dokumentasjonskrav fra Helfo og Nav opp ganske mye tid – attestering av sykefravær, ikke bare til arbeidsgivere og skole. Også reiseselskaper og arrangører krever legeerklæring for å gi refusjon. Fastlegene, mener vi, bør primært bruke sin kapasitet på pasientene sine og mindre på byråkratiske systemer som bidrar til større belastning for både pasienter og fastlege.

Et annet område hvor jeg mener at man bruker legeressurser ganske unødvendig, er ressursbruken med hensyn til egne Nav-leger for å overstyre fastlegene. Det er fastlegen som kjenner pasienten best, og derfor foreslår vi at den rådgivende legetjenesten i Nav avvikles helt.

Så til slutt: Jeg er glad for at vårt forslag om at studentene i hele landet skal få de samme rettighetene som studentene her i Oslo når det gjelder fastleger, er mottatt veldig positivt.

Med det tar jeg opp Rødts forslag i saken.

Alfred Jens Bjørlo (V) [14:38:53]: Dette er ei melding med eit viktig og riktig utgangspunkt – korleis vi sikrar gode helsetenester der folk bur i kvardagen og i krigssituasjonar, og korleis vi møter ei framtid der behova aukar og tilgangen på helsepersonell blir meir krevjande. La meg slå fast at Venstre støttar hovudretninga i meldinga.

Det er rett å styrkje allmennlegetenesta og tenestene utanfor sjukehusa, men likevel opplever vi frå Venstre si side at dette er ei melding som ikkje gjev gode nok svar på dei største spørsmåla, som for det første korleis vi skal avlaste eit system som allereie er pressa, og korleis vi godt nok skal klare å byggje noko som er berekraftig over tid. Blant anna merkar vi oss at det kjem inga stortingsmelding om prehospitale tenester, slik det faktisk var varsla i regjeringserklæringa til denne regjeringa. Det er baka inn som eit mindre element i denne meldinga.

Vi kjem ikkje i mål berre ved å utdanne fleire legar. Vi må tenkje nytt, vi må dele oppgåver betre og bruke heile laget i helsetenesta betre. Det betyr å gje sjukepleiarar og helsefagarbeidarar meir ansvar. Det betyr å gje kommunane større handlingsrom til å organisere tenestene slik det passar lokalt, og å byggje fleire tverrfaglege team rundt pasienten. Dette handlar også om finansiering.

Venstre støttar utviklinga av profesjonsnøytrale takstar og dei framlegga som ligg i saka i dag om det. Det handlar om at det er den faktiske behandlinga som blir gjeven, som skal utløyse finansiering. Det å kome over på profesjonsnøytral takstar, gjer etter vårt syn systemet meir rettferdig og meir fleksibelt, og det gjev rom for at fleire profesjonar, herunder sjukepleiarar, kan bidra til å løyse oppgåvene utan unødvendige økonomiske barrierar for det.

Det er ikkje berre eit effektiviseringstiltak, det er også eit distriktstiltak. Det er klart at meir fleksible løysingar er heilt avgjerande for at kommunar og lokalsamfunn mange plassar i landet skal kunne tilby innbyggjarane sine gode helsetilbod. Vi må, ut i det mangslungne landet vi bur i, gje lokalsamfunna betre verktøy til å rigge robuste, berekraftige helsetenester tilpassa lokale forhold.

Eg skal då kort, sidan Venstre ikkje sit i helsekomiteen, gå igjennom dei framlegga vi kjem til å støtte av dei mange mindretalsframlegga som ligg i saka i dag. Vi støttar framlegg nr. 1, frå Høgre, Senterpartiet og Raudt, om ikkje å opprette ordning med kommunalt tilsett nettlege. Vi støttar framlegga nr. 3 og 4, frå Høgre, Framstegspartiet og Kristeleg Folkeparti, om å greie ut innføring av profesjonsnøytrale takstar i heile fastlegeordninga og å endre forskrifta om pasient- og brukarrettar i fastlegeordninga. Vi støttar framlegg nr. 5, frå Framstegspartiet, SV, Raudt, Kristeleg Folkeparti og Pasientfokus, om ei prøveordning der helsesjukepleiarar får tilvisingsrett til BUP. Vi støttar framlegga nr. 6–9, frå Høgre og Framstegspartiet, som bl.a. handlar om rammevilkåra for å drive som privat næringsdrivande fastlege, om samansetjing av finansieringsordninga i fastlegeordninga og utvida digitale mogelegheiter i Helse-Noreg for fastlegeteama. Vidare støttar vi framlegga nr. 19 og 20, frå Senterpartiet, Raudt og Pasientfokus, som handlar om korleis vi kan få til betre samarbeid mellom naudetatane og andre beredskapsorganisasjonar, noko som er spesielt viktig utover i Distrikts-Noreg. Vi støttar tilsvarande framlegg nr. 23, om ein fornya nasjonal førstehjelpsstrategi. Vi støttar framlegg nr. 28, frå Senterpartiet, som òg handlar om profesjonsnøytral finansiering, og tilsvarande framlegg nr. 31, frå SV og Raudt. Vi støttar grovt sagt det som har med profesjonsnøytral finansiering å gjere. Så støttar vi vidare framlegg nr. 35, frå Kristeleg Folkeparti og Pasientfokus. Og i tilrådinga støttar vi forslag til vedtak I, II, III og IV, men ikkje IV.

Hadle Rasmus Bjuland (KrF) [14:43:56]: Kristelig Folkeparti viser til at en god allmennlegetjeneste og en robust akuttberedskap i hele landet er avgjørende for tilliten til og bærekraften i vår felles helsetjeneste. Vi støtter meldingen på punkter som styrking av basistilskuddet til fastlegene, tiltak for bedre rekruttering og anerkjennelse av den lokale akuttberedskapens betydning.

Samtidig er det flere områder hvor meldingen etter vårt syn ikke svarer godt nok på utfordringene. Vi mener at fastlegeordningen må utvikles med mål om varig bærekraft og høy kvalitet. Kristelig Folkeparti ønsker å legge til rette for fleksible modeller, bl.a. med fastlønnsordninger og teamorganisering, særlig for å sikre rekruttering og stabilitet i distriktene. Meldingen peker på sånne muligheter, men uten å presentere konkrete grep.

Kristelig Folkeparti savner at meldingen i større grad løfter den ideelle og frivillige sektorens rolle som en samarbeidspartner i akuttberedskap, oppfølging og lavterskelhelsetilbud. Vi mener det bør etableres ordninger som gir ideelle aktører stabile og forutsigbare rammer for å bidra langsiktig i helsetjenesten, og tilknytning til akuttberedskap og rehabilitering. Vi støtter prinsippet om oppgavedeling og tverrfaglig samarbeid, men understreker at dette må skje i respekt for de ulike yrkesgruppenes kompetanse og ansvar. Som Norsk Sykepleierforbund påpeker i sitt høringsinnspill, må nye ordninger baseres på tillit og likeverd, ikke på et hierarkisk delegeringsforhold.

Vi foreslår at det innføres profesjonsnøytrale refusjonsordninger, slik at helsesekretærer, sykepleiere og annet personell på fastlegekontorer kan benyttes mer effektivt og likeverdig i det daglige arbeidet.

For Kristelig Folkeparti er det viktig å få fram behov som er med på å løse personellkrisen i kommunehelsetjenesten. Det må komme en tydeligere satsing på rekruttering og ordninger som gjør det enklere å etablere seg og bli i fastlegeyrket, særlig i kommuner med lav dekning. Derfor foreslår vi i dag en konkret strategi for rekruttering og utdanning til fastlegeyrket, herunder tiltak for praksisnære utdanningsløp og etableringsstøtte i kommuner med lav fastlegedekning.

I tillegg stiller Kristelig Folkeparti seg kritisk til at forebygging og helsefremmende arbeid er svakt omtalt i denne meldingen. Fastlegen må ikke reduseres til en ren behandler, men bør også være en sentral aktør i forebygging og tidlig innsats. Denne meldingen er også for vag med tanke på lokal tilstedeværelse og nærhet til helsehjelp. Det er avgjørende at pasienter får rask og kvalifisert hjelp, uansett hvor de bor.

Avslutningsvis vil jeg bare gi en litt oppdatert stemmeforklaring fra Kristelig Folkeparti: Vi kommer til å støtte forslagene nr. 24 og 25. I tillegg vil jeg ta opp det resterende forslaget Kristelig Folkeparti er med på i saken.

Irene Ojala (PF) [14:47:18]: Tilgangen til akuttfunksjoner er helt avgjørende for tryggheten i befolkningen. Når det haster å få hjelp, kan det ikke være veldig langt til nærmeste akutthjelp. I dag er det store geografiske forskjeller i dette tilbudet rundt omkring i Norge, og for sen hjelp gir funksjonstap og tap av livskvalitet. Dette er noe de fleste distriktskommunene i Norge kjenner på kroppen. Jeg håper regjeringen lytter til det gode budskap i forslag nr. 2 i innstillingen:

«Stortinget ber regjeringen legge til grunn geografisk nærhet og lokal tilstedeværelse som styrende prinsipper for utformingen av akuttmedisinske tjenester, og unngå sentralisering som svekker beredskapen i distriktene.»

Som det også påpekes i innstillingen, er det mange som hadde ønsket seg en egen akuttmelding med en dypere analyse og vurdering av temaer som legevaktstruktur, AMK-kompetanse, responstid og beslutningsstøtte.

Når det gjelder ambulansetjenesten, som jo faktisk er vår livline, er det en beredskapstjeneste som det er helt avgjørende at er riktig dimensjonert, og som må ha medarbeidere som har gode arbeidsforhold og får hvile når de skal ha hviletid. Alle må ha minimum åtte timers sammenhengende hvile, og de må ikke bli vekket i den tiden for å kjøre ut på lange turer.

Jeg har stilt noen spørsmål til helse- og omsorgsministeren om arbeidsforholdene i Helse nords område. Det handler om overholdelse av krav til hvile, om antall avbrytelser i såkalt passiv tid, og om døgnberedskap i f.eks. Alta. I november opplyste Finnmarkssykehuset at det innen kort tid vil være tre ambulanser i døgnberedskap i Alta. Seks måneder senere får vi fortsatt dette som svar fra helseministeren: Det skal skje innen kort tid. Men det gjør det ikke – enn så lenge er det to ambulanser i jobb. Med lange avstander til sykehus, og pasienter som må fraktes til sykehus også om natten og i dårlig vær, er det ofte bare én ambulanse igjen i Alta. Den skal sikre akuttberedskapen for 22 000 innbyggere. Dette oppleves ikke som styrket beredskap, og ambulansearbeiderne er redd for pasientsikkerheten, og at de som utslitte ambulansearbeidere skal gjøre en feil når de kjører over vinterveier – at det skal skje en ulykke. Da er det de som må svare for hvorfor de var ute og kjørte, det er det ikke direktørene eller helseforetaket som må gjøre.

Når ansatte, de som beskriver seg som nederst på gulvet, forteller om arbeidsforhold og at beredskapen ikke er bra nok, samtidig som helseforetakene gir svar til helseministeren og til Stortinget – og som kommer til meg – at alt er i skjønneste orden, og at beredskapen stadig styrkes, hvem skal jeg da lytte til? Skal jeg tro på det arbeiderne sier, det helseforetaket sier, eller svaret jeg får fra helseministeren? Det er vanskelig som stortingsrepresentant å se disse sprikene i virkelighetsbeskrivelsen, og jeg håper vi alle lytter til flere kilder, for det er veldig ulike opplevelser som formidles.

Pasientfokus kommer ikke til å stemme for mindretallsforslag nr. 1, fra Høyre, Senterpartiet og Rødt. Grunnen er at vi mener at det er et spennende prosjekt med kommunalt ansatte nettleger som nå settes i gang. Pasientfokus har i lang tid tatt til orde for slike løsninger, og det er særlig viktig i distriktskommunene, hvor det er vanskelig å få fastleger, eller at det er langt til fastlegene og man mangler kollektivtransport. I distriktene er det ofte slik at vi ikke har kollektivtransport utenfor skoletidene. Dette forutsetter selvfølgelig at pasientene har en viss digital kompetanse. Det må vi sørge for at de får. Det er allikevel viktig som et supplement til fastlegeordningen. Det optimale er at alle kunne fått time hos fastlegen raskt når behovet er til stede, men det vet vi alle her i denne sal at er et mål som er svært vanskelig å nå. Når den offentlige helsetjenesten ser pasientenes behov og prøver ut nye løsninger for å legge til rette for pasientene, synes jeg og vi i Pasientfokus at det må testes ut. Kanskje vi er på rett spor, vi vet det ikke før vi har prøvd det. Og så må vi selvfølgelig se på resultatene av prøveprosjektet, og vi må vurdere om det er noe vi bør ha mer av i alle landets kommuner. Det handler om å ha et åpent sinn og vurdere på bakgrunn av ny kunnskap. Vi er nødt til å søke etter ny kunnskap.

Så stemmer Pasientfokus for alle forslagene som vi er en del av, vi er med på komiteens tilråding i innstillingen, og vi stemmer også for forslagene nr. 24 og 25.

Statsråd Jan Christian Vestre [15:49:28]: Det er snart 25 år siden fastlegeordningen ble innført. Det er også 25 år siden forrige stortingsmelding om akuttmedisinsk beredskap ble lagt fram. Allmennlegetjenesten må fornyes, forsterkes og forbedres i takt med samfunnsutviklingen for å være bærekraftig og ikke minst sikre rett og rettferdig ressursbruk. Uansett hvor i landet du bor, skal du oppleve gode og sammenhengende tjenester, også når det haster. Slik kan vår felles helsetjeneste forbli førstevalget også de neste 25 årene.

For å ta oss dit foreslår regjeringen en rekke hovedgrep. La meg trekke fram noen.

For å modernisere, fornye og forbedre fastlegeordningen foreslår regjeringen endringer i finansieringen og reguleringen av fastlegeordningen. Endringene skal understøtte god medisinsk praksis, ledelse, fastlegekontorer med god oppgavedeling og tverrfaglig samarbeid.

Regjeringen har også endret kompetansekravene for allmennleger. Endringene skal legge til rette for tilgjengelig og god behandling, oppfølging og hjelp til egenmestring for alle, med særlig oppmerksomhet rettet mot behovene til personer med store og sammensatte behov. Endringene skal også bidra til å gi kommunene bedre forutsetninger for å yte gode allmenntjenester.

Regjeringen vil også endre finansieringen av legevakt, slik at modellen i større grad samler finansierings- og sørge-for-ansvaret hos kommunene.

Regjeringen har som mål å bruke digitalisering for å øke kapasiteten og tilgjengeligheten i allmennlegetjenesten, både i møte med innbyggeren og gjennom bedre informasjonsutveksling i helse- og omsorgstjenesten. Dette vil vi bl.a. oppnå med forslagene om at fastlegene skal tilby digitale konsultasjoner, prøveordningen med kommunal nettlege og økt bruk av kunstig intelligens.

I denne stortingsmeldingen foreslår regjeringen en rekke andre hovedgrep. Disse omhandler bl.a. et forsterket samarbeid med arbeids- og velferdssektoren, ny strategi for helsekompetanse og en nasjonal prøveordning med henvisningsrett for helsesykepleiere til barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk. Regjeringen vil også styrke pasientsikkerhet og kvalitet gjennom å utvikle verktøy for kommunene som skal legge til rette for god oppfølging, læring og forbedring.

De akuttmedisinske tjenestene utenfor sykehus er viktige for befolkningens trygghet. Vi vil derfor styrke den lokale akuttberedskapen ved å ta alle ressursene i akuttkjeden i bruk og sørge for bedre prioritering og styring av disse. Det viktigste tiltaket for gode akuttmedisinske tjenester er å få til et godt samarbeid og planlegging mellom helseforetak og kommuner. Det gir bedre tjenester og er bra for pasientene, og det gir god bruk av ressursene.

Det finnes mange gode eksempler på hvordan helseforetak og kommuner sammen finner gode løsninger for å opprettholde og videreutvikle akuttberedskapen – som i Telemark, på Lillehammer og på Røros. Nå gir vi helseforetakene i oppdrag å gjennomgå og planlegge de akuttmedisinske tjenestene utenfor sykehus i samarbeid med kommunene. Vi tar også flere grep for å styrke legevakt. Det handler bl.a. om å redusere ventetidene på legevakt og bidra til at kommunene oppfyller plikten til at legevakten er organisert og utstyrt slik at helsepersonell kan rykke ut.

Jeg er opptatt at vi må ta alle ressursene i akuttkjeden i bruk. Helsedirektoratet har fått i oppdrag å se på hvordan kommunalt øyeblikkelig døgntilbud kan benyttes i de akuttmedisinske tjenestene. Vi må også legge til rette for økt helsefrivillighet og styrking av befolkningens egenkompetanse og førstehjelpskompetanse.

Jeg mener at tiltakene som er lagt fram i stortingsmeldingen, bidrar til å styrke allmennlegetjenesten og akuttberedskapen i hele landet.

Tove Elise Madland (A) [16:11:19]: Som saksordførar for Dokument 8: 127 S, om å styrkja den akuttmedisinske beredskapen utanfor sjukehus, inkludert legevakt og ambulanse, viser eg til at det dokumentet blir behandla no, saman med Meld. St. 23 for 2024–2025.

Å sikra befolkninga gode helsetenester er avgjerande for Arbeidarpartiet. Når me treng det, skal me alle vera trygge på at me får god og forsvarleg helsehjelp. Nettopp difor oppretta regjeringa Støre i 2022, då saman med Senterpartiet, eit tilskot for rekruttering til legevakt i små distriktskommunar. Det viser seg no at det har hatt effekt. Dette tiltaket, saman med auka basis- og ALIS-tilskot for å styrkja og satsa på fastlegeordninga, har ført til at fleire no vil bli fastlege. Dette verkar direkte inn på og styrkjer dermed legevaktsordninga.

Helseminister Vestre har ved fleire anledningar uttalt at me skal desentralisera det me kan, og sentralisera det me må. Dette viser at det for Arbeidarpartiet er viktig å sikra god og berekraftig allmennlegeteneste, legevakt og akuttmedisin i heile landet gjennom prioritering og styring av ressursane.

Responstider blir ofte løfta opp i debatten om akuttmedisin. Fleire instansar, bl.a. Fagforbundet, uttalte under behandlinga av totalberedskapsmeldinga, Meld. St. 9 for 2024–2025, at responstid aleine ikkje er ein god kvalitetsindikator. For Arbeidarpartiet er det difor viktig å understreka at dei regionale helseføretaka har ansvar for ambulansetenesta og skal sørgja for at ein sikrar ein forsvarleg beredskap til innbyggjarane. Den enkelte kommune har sitt sørgje-for-ansvar og må styra dette til beste for innbyggjarane i kommunen. Ansvaret som alt ligg hos dei regionale helseføretaka og den enkelte kommunen, må sikrast nettopp på bakgrunn av kjennskap til lokale forhold.

Alt heng saman med alt, sa tidlegare statsminister Brundtland. Det gjer det òg i denne saka. Under behandlinga av Nasjonal helse- og samhandlingsplan 2024–2025, Meld. St. 9, vedtok Stortinget eit varig samhandlingstilskot for nettopp å sikra betre samhandling i helsetenesta. Dette samhandlingstilskotet mellom spesialisthelsetenesta og den kommunale helse- og omsorgstenesta viser at samhandlinga er viktig for å få på plass og sikra gode samanhengande pasientforløp. Ingen skal oppleva å bli kasteball i vår felles helseteneste.

Kjersti Toppe (Sp) [16:14:11]: Eg må snakka litt om forsøk med nettlege i allmennlegetenesta, kommunal nettlege, som på ein måte overskyggjer ein del andre veldig gode tiltak i meldinga. Regjeringa ønskjer at innbyggjarar skal få anledning til å bestilla time hos ein nettlege på helsenorge.no når time hos fastlege ikkje vert opplevd å vera tilgjengeleg, og pasienten skal sjølv vurdera om digital konsultasjon vil kunne vera hensiktsmessig. Dette står i høyringsnotatet.

Det å retta opp i ulikskapane blant befolkninga tenkjer vi må gjerast ved å styrkja fastlegeordninga. Representanten Truls Vasvik omtalte dette i innlegget sitt tidlegare i dag, men ein må ikkje mista trua på at fastlegeordninga vil vera det føretrekte alternativet, og når reklameplakatar for Dr.Dropin vert nemnde, må vi ha tru på at vi kan ordna dette gjennom å få ei fungerande fastlegeordning, som òg er digitalt tilgjengeleg.

Eg er opptatt av at vi må ha ei forståing for kva fastlegeordninga eigentleg representerer, og det faglege i det. Det kostar òg masse pengar, 50 mill. kr totalt i revidert nasjonalbudsjett. Dette er pengar som i staden kunne vore brukte til å styrkja digitaliseringa av fastlegeordninga. Og kvar skal desse nettlegane koma frå? Frå fastlegeordninga sjølv? Det er framleis meir enn godt med pasientar som ikkje har ein fastlege. Eller skal det vera frå bemanningsselskap? Eg berre spør.

Når det gjeld prioritering, burde vi ha sett på konsekvensar for bemanning før ein gjekk inn på eit sånt forslag. Det kan sikkert vera avslappande å vera nettlege utan listeansvar, utan pasientansvar, utan oppfølgingsansvar – og tena ganske bra likevel. Så dette vil kunna rekruttera fastlegar frå fastlegeordninga til ein digital eingongslegeordning.

Helseministeren uttaler at kritikarane overdriv, men i høyringsnotatet frå regjeringa står det at dette kan føra til hyppigare tilvising til spesialisthelsetenesta og meir tilvisingar, rekvisisjonar, osv., og at konsultasjonar med ukjend pasient i seg sjølv gjer at ein har andre føresetnader for gjera gode vurderingar. Eg meiner at vi må ta det på alvor.

No har vi diskutert dette i ulike samanhengar, og eg skjønar at helseministeren står på det han meiner, men eg vil likevel koma med ei oppmoding: Eg forstår intensjonen bak, men lag no denne ordninga inne i fastlegeordninga, ikkje utanfor – så kan vi verta einige om det.

Siv Mossleth (Sp) [16:17:37]: Inntil 2018 publiserte Helsedirektoratet de kommunevise tallene for responstid med en 90-persentil, som viser verdien i det niende av ti tilfeller, dermed bare ekskludert de ti prosentene med lengst responstid. Helsedirektoratet bruker fortsatt 90-persentilen i datasett med stort tallmateriale, men har altså på kommunenivå valgt median, også kjent som 50-persentilen. Om jeg nå forstår ministeren rett, at han ønsker mer åpenhet, forventer jeg å få de kommunevise tallene med en 90-persentil framlagt, og det ser jeg fram til.

Senterpartiet mener i motsetning til Høyre og Fremskrittspartiet at fastlønn og kommunale modeller også må være et tilbud for de kommunene der dette fungerer best, selv om næringsmodellen blir opprettholdt som hovedmodell.

Senterpartiet støtter også regjeringas forslag om å øke andelen av basistilskuddet, forenkle takstsystemet og videreutvikle pasienttilpasset basistilskudd. Dette vil bidra til å styrke kapasiteten, kvaliteten og tilgjengeligheten i fastlegeordningen, og det er viktig, spesielt for pasienter med store og sammensatte behov. Senterpartiet vil vise til tilskuddet til legevakt i distriktskommuner, som er styrket de siste årene, og som har hatt god effekt. Vi merker oss regjeringas forslag til omlegging av legevakttilskuddet til et generelt distriktstilskudd, og vi ber regjeringa følge nøye med på omleggingen og sjekke at den ikke gir uheldige konsekvenser for legevakt.

Senterpartiet mener det må legges til rette for tverrfaglighet og bedre oppgavedeling i primærhelsetjenesten, og vi viser til at det løftes av flere aktører gjennom høringsinnspill, eksempelvis Legeforeningen, LHL og Helsesekretærforbundet. Vi ber regjeringa om å utrede hjemmel for egne takster som kan benyttes av annet helsepersonell på fastlegens kontor, som helsesekretærer, sykepleiere og andre som kan bidra til tverrfaglig samarbeid i primærhelsetjenesten.

Kamzy Gunaratnam (A) [16:20:49]: Gud forby at det offentlige driver med litt innovasjon. Allmennlegene er en bærebjelke i vårt helsevesen. Å gjøre dem tilgjengelige for alle, også digitalt, er en selvfølge i 2025. Derfor ønsker vi å rulle ut en forsøksordning med nettlege, der målet er å øke tilgjengeligheten, som et supplement til fastlegeordningen og legevakten. Dette skal testes og evalueres.

Fastlegen er og skal fortsatt være den personen alle innbyggere i Norge skal gå til når de har behov for legehjelp. Den kommunale legevakten skal være det stedet man oppsøker når det haster. Likevel: Noen ganger kan det være vanskelig å få time hos sin egen lege, eller at timen ikke passer i hverdagen. Da mener vi at man bør få muligheten til å få en time hos en nettlege. Det vil avlaste de øvrige tjenestene og gjøre livet enklere for innbyggere med problemstillinger som kan løses uten å troppe opp fysisk på et legekontor.

Denne utprøvingen skjer samtidig som fastleger blir påbudt å være tilgjengelig på Helsenorge for timebestilling og også ha digitale konsultasjoner for deres pasienter der det er egnet. Det er ikke minst distriktsvennlig, hvor pasienter i dag potensielt må reise et stykke for å avklare problemstillinger man kunne ha gjort digitalt.

Jeg må si at det er både skuffende og overraskende å høre partier som ikke ønsker å gjøre allmennlegetjenesten mer tilgjengelig for folk flest. Det er de samme partiene som ofte snakker om å prioritere pasienten, som nå nøler eller til og med motarbeider tiltak som gir folk mulighet til å møte en kommunal allmennlege, istedenfor å bli tvunget til å kjøpe private tjenester.

Når partier prøver å framstille digitale allmennlegetjenester som en trussel, lager de skremmebilder som ikke henger på greip. En kommunal nettlege er ikke en trussel mot fastlegeordningen eller legevakten, det er et supplement. I kommuner er det sannsynlig at nettlegetjenesten er samlokalisert med legevakt eller fastlegekontor.

Det er ironisk at noen later som om de forsvarer pasientenes interesser, samtidig som de nekter dem muligheten til å møte en moderne allmennlegetjeneste i regi av vår felles helsetjeneste. Det er rett og slett å snu ryggen til virkeligheten, til mange arbeidstakere, småbarnsforeldre og eldre som ønsker fleksibilitet – og nettopp det kan digitale løsninger gi.

Ja, Gud forby at det offentlige driver med litt innovasjon.

Statsråd Jan Christian Vestre [16:23:36]: La det ikke være noen tvil om at fastlegeordningen på mange måter er gullet i helsetjenesten vår. Det er veldig bra at det er tverrpolitisk enighet – ja, alle partiene er for at vi skal ha en sterk fastlegeordning. Fastlegeordningen har veldig mange kvaliteter det er viktig å ta vare på.

Jeg er glad for at det er et stort flertall – jeg tror alle partiene på Stortinget – som er enig i at fastlegeordningen også kan moderniseres, bl.a. gjennom digital timebestilling og gjennom at det tilbys digitale konsultasjoner, også videokonsultasjoner, for henvendelser som egner seg for det.

Jeg forstår at dette forslaget om å gjennomføre en prøveordning med nettlege har skapt mye engasjement. Det har jeg respekt for. Det er viktig at vi diskuterer dette grundig, men jeg har behov for å presisere hva dette forsøket går ut på. Regjeringen ønsker altså å invitere 10–20 kommuner med på en prøveordning der en kan tilgjengeliggjøre allmennlegeressurser for innbyggere som ikke har fastlege, eller som må vente for lenge på fastlegetime.

Slik dette er tenkt organisert i forsøket, vil innbyggerne gå inn på Helsenorge. Der vil en først se om ens egen fastlege har tid. Hvis fastlegen ikke har tid eller ventetiden er for lang, vil man i forsøkskommunene få muligheten til å få avtale hos en annen allmennlege som har avtale med kommunen. Det er for konsultasjoner og henvendelser som egner seg for det. Der vil det ligge begrensninger på både A- og B-preparater og sykmeldinger, og det vil som sagt være for henvendelser som egner seg for det.

Grunnen til at vi ønsker å teste ut dette, er å se om det kan fylle et behov mange innbyggere har. Vi ønsker å se om dette kan bidra til å avlaste legevakter og fastleger, og vi ønsker å teste ut om dette også kan bidra til at de enkleste pasientene, som bruker fastlegen sjelden, og som kanskje en sjelden gang har behov for medisinsk hjelp, kan få gjøre dette. Kall det gjerne en digital legevakt.

KS – kommunene – er veldig begeistret for dette forslaget og vil gjerne teste det ut. Det er flere kommuner som har meldt sin interesse, og jeg synes de skal få muligheten til å teste dette. Vi skal evaluere det grundig, og hvis det viser seg ikke å fungere eller har utilsiktede konsekvenser, er det ikke verdt å gå videre med det.

Til slutt vil jeg si at det ikke er så mye som skiller regjeringens forslag, fra det alternative forslaget Høyre har presentert, som jeg vil si også er ganske spennende. Høyre har foreslått at fastleger som har ledige timer, skal kunne tilgjengeliggjøre det på Helsenorge. Realiteten er at med den forsøksordningen regjeringen foreslår, vil det i stor grad være de samme selvstendig næringsdrivende fastlegene som vil være med i dette prøveprosjektet.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [16:26:57]: Jeg skal innrømme at det hender jeg faktisk henvender meg til Gud, men jeg tror ikke jeg trenger det i dag.

Jeg må si at jeg reagerer litt på intensiteten i innlegget til representanten Gunaratnam, for tenk om Arbeiderpartiet kunne sett nærmere på det forslaget som Høyre har fremmet i saken, som har ligget der lenge, og som faktisk er en ordning for å tilgjengeliggjøre timer hos fastlege innenfor dagens fastlegeordning.

Når statsråden sier at dette er ment for å avlaste fastlegene, er det veldig rart at de samme fastlegene ikke ønsker denne ordningen. Det mange fastleger ønsker, og som har vært testet ut i Oslo, er at man gjennom legelisten faktisk har tilgjengeliggjort timer hos fastleger som har avtale med kommunen – de har tilgjengeliggjort timer som fastlegen ønsker å gjøre tilgjengelig for pasientene. Det er også sånn at det rett som det er, finnes nye leger som går inn i hjemler hvor det ikke er fulle lister. Dette vil gi en mulighet for nye fastleger som skal etablere seg, til å kunne tilgjengeliggjøre de timene enkelt for pasienter, som står i lang kø.

Veldig mange av oss venter lenge på time hos fastlegen. Veldig mange av oss gjør det fordi vi vet at det ikke er nødvendig å få time før om fem-seks uker, at det holder, jeg kan vente. Men det er ikke alle som opplever at de kan det, og da er det viktig at fastlegeordningen oppleves som tilgjengelig for innbyggerne.

Tenk om Arbeiderpartiet kunne ha sett nærmere på vårt forslag. Det vil også være en mulighet for å møte ikke bare digitalt – ikke bare en nettlege som møter deg på skjerm, selv om jeg synes det er flott. Det er ingenting i veien for ny innovasjon, digitalisering og teknologi, og er det noe Høyre er opptatt av, så er det nettopp det. Vi fremmet jo 20 forslag i Nasjonal helse- og samhandlingsplan om en utvikling av helsetjenesten, også innenfor bruk av ny teknologi og digitalisering. Ordningen som vi har fremmet forslag om, gjør at du også faktisk kan møte fysisk hos den fastlegen som tilgjengeliggjør timer for deg.

Jeg føler at vi står og egentlig ønsker det samme, men vi har helt forskjellige måter å løse det på. Jeg tror det siste vi trenger nå, er nye piloter, for å være helt ærlig. Jeg tror vi trenger å bruke fastlegeordningen slik den foreligger, og jeg tror at Arbeiderpartiet til syvende og sist tenker at Høyres forslag er ganske bra.

Kjersti Toppe (Sp) [16:30:12]: Eg hadde heller ikkje tenkt å blanda Gud inn i denne diskusjonen, men eg er ganske sikker på at Gud står på fastlegane si side og ønskjer ei veldig god fastlegeordning i Noreg.

Så blir det jo ein litt sånn hard debatt. Ja, eg har kanskje oppfordra til det sjølv, men dette er eit forslag som eg meiner berre er grunnleggjande feil, opp mot det som er fastlegeordninga sin store styrke i dag. Det er veldig bra med innovasjon, at vi tenkjer på korleis vi kan utvikla fastlegeordninga slik at det blir ei føretrekt teneste til alle over heile landet, men ein har ikkje den forståinga for kva som er det viktige å ta vare på, altså kontinuiteten. Vi snakkar om tilgjenge, men vi snakkar ikkje om kontinuitet. Dette er, trass alt, eit forslag der ein lagar det ved sidan av fastlegeordninga, og det er det som er vår kritikk: å laga det ved sidan av fastlegeordninga. Det vil dra ressursar, og det er eigentleg ein mistillit mot at fastlegeordninga i seg sjølv kan ivareta desse pasientane.

Vi er jo einige om at no skal alle verta påbydde å ha videokonsultasjonar, og at alle skal vera tilgjengelege på Helsenorge. Fastlegane er allereie i dag plikta til å ha akutt hjelp-timar på dagtid, og dei er plikta til å delta i legevakt. Det er moglegheiter innanfor fastlegeordninga til å få til dette. Eg kunne ønskt at vi kunne ha snakka om det og fått det til, for det er moglegheiter innanfor fastlegeordninga. Det som vi er imot, er å lage ei parallell ordning ved sidan av fastlegeordninga, som ein sånn kvasi Dr. Dropin-løysing, og som først og fremst skal konkurrera med Dr. Dropin. Det trur eg ikkje er bra.

Er det vi som lager skremmebilde? Er det vi som ikkje er opptekne av pasientane sine interesser? Husk på at Legeforeininga har trekt seg frå dette samarbeidet, og sjølv om KS og nokre kommunar – eg har lese samtlege høyringsuttaler, og det er ikkje nokon frå Buskerud, eller frå kor som helst, frå kommunehelsetenesta, eller fastlegane der, som er einig i dette. Dei er bekymra for at det vil svekkja deira tenester lokalt. Buskerud legeforening har svart på høyringa – det er tre vekers høyring, det skal rushast litt igjennom – og dei skriv at dei ber regjeringa om å vurdera alternative tiltak som styrkjar digitalt tilgjenge i eksisterande fastlegekontor, og å bruka prosjektmidlane på ein måte som bidreg til å løyse den pågåande fastlegekrisa. Det synest eg er viktig å ta med seg, og eg håpar vi kunne snakka om dette, for då kunne nok alle vore einige om eit sånt tiltak.

Tove Elise Madland (A) [16:34:12] (ordførar for saka): Som saksordførar vil eg takka komiteen for samarbeidet om Prop. 121 L for 2024–2025. Ein samrøystes komité står bak innstillinga. Forslaga i lovproposisjonen er ny meldeordning for alvorlege hendingar i helse- og omsorgstenesta. Føremålet er å styrkja pasient- og brukartryggleiken og å styrkja arbeidet med læring og forbetring for å kunna unngå at alvorlege hendingar skjer i framtida. Eg reknar med at dei ulike partia vil gje sine syn til kjenne vidare i debatten.

Tillit – ordet som blir skrive likt begge vegar – er eit fint ord. Skal innbyggjarane ha tillit til vår felles helseteneste, må dei vera trygge på at den hjelpa dei får, er god. For Arbeidarpartiet har det vore viktig gjennom denne lovproposisjonen å styrkja pasienttryggleiken. Dessverre skjer det alvorlege hendingar i helsetenesta. Dette er hendingar som sjølvsagt aldri skulle ha skjedd, og det er alvorleg for den tilliten innbyggjarane har til vår felles helseteneste. Nettopp difor er denne lovendringa om å gå frå ei varselordning til ei meldeordning viktig.

Etter mange år i den kommunale helse- og omsorgstenesta veit eg at det å varsla om alvorlege hendingar kan vera vanskeleg. Samtidig er det å kunna seia frå om alvorlege hendingar sanksjonsfritt viktig. Å melda avvik er krevjande. Fagfolka våre strekkjer seg langt i sitt daglege arbeid. Me må sikra ordningar som gjev dei den tryggleiken dei treng for å våga å melda. Det meiner eg me gjer gjennom denne lovendringa.

Når alvorlege hendingar skjer, må det vera rom for gjennomgang av episoden, slik at ein kan læra og forbetra helsetenesta. Dette gjev ikkje berre helsepersonellet tryggleik, men det sikrar òg pasientar og pårørande. Å ha ei ordning der pasient og pårørande får tilgang til informasjon og vil ha rett til å uttala seg, er avgjerande for at me skal ha tillit til helsetenesta vår òg i framtida.

At Statsforvaltaren får ei rolle som regional tilsynsmyndigheit har vore viktig for Arbeidarpartiet. Statsforvaltaren er tett på verksemdene og har òg lokalkunnskap. I eit nytt fjerde ledd i helsetilsynslova blir det føreslått at Statsforvaltaren på grunnlag av meldingar og rapportar skal rettleia verksemdene, støtta opp om styringssystema i verksemda og deira systematiske arbeid for å førebyggja, avdekkja, avverja og læra av alvorlege hendingar.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [16:37:00]: Takk til saksordføreren for en god redegjørelse av saken. Vi er jo i stor grad enige i komiteen. Det er viktig å ha en meldeordning som styrker pasient- og brukersikkerheten, og som styrker arbeidet med læring og forbedring. Det er særlig viktig for dem som opplever uønskede og alvorlige hendelser. Det finnes ikke noe mer vanskelig å stå i, verken for den det gjelder, de pårørende eller helsepersonellet. Det er viktig at vi er trygge på at vi har både en kultur for å varsle og si fra og en veldig tydelig ordning og kultur for å lære.

Det vi har vært noe uenige om i denne saken, er de tidlige signalene fra regjeringen om at de ville følge opp varselutvalgets anbefaling om å slå Ukom, undersøkelseskommisjonen, sammen med Helsetilsynet. Vi er veldig glad for at regjeringen har lyttet til den massive høringen, som viste at det ikke er ønskelig å slå sammen Ukom og Helsetilsynet. Det er ønskelig at Ukom skal fortsette som en sanksjonsfri undersøkelseskommisjon som har et helt annet mandat enn det som Helsetilsynet har når det gjelder å følge opp varsler.

Derfor vil jeg bare underbygge det nok en gang. Det er viktig for Høyre at vi verner om Ukom. Vi ønsker på ingen måte å avvikle Ukom. Vi ønsker å utvikle Ukom, og vi fremmer derfor også forslag om en ytterligere utvidelse av mandatet til Ukom, som handler om at man skal sikre at den myndighet eller den institusjon eller det sted hvor statens undersøkelseskommisjon evaluerer en hendelse, også skal ha plikt til å svare på hvordan rapporten fra Ukom vurderes og følges opp. Dette er egentlig helt i tråd med det man gjør i Storbritannia. Norge var det første landet som fikk en helt sanksjonsfri, uavhengig undersøkelseskommisjon for alvorlige hendelser i helse- og omsorgstjenesten. Storbritannia var det neste. De gikk et steg videre. Det ønsker Høyre at vi også skal gjøre i Norge.

Vi er glad for at meldeordningen skal evalueres. Det er viktig. Jeg vil bare understreke at det ikke handler om at vi mener at man om to år nok en gang skal komme med forslag om å legge ned Ukom. Vi har også vært veldig tydelige på at vi mener at man må lytte til innspillene fra statsforvalterne, som handler om oppfølging og involvering. Takk for tålmodigheten, og da tar jeg opp det forslaget Høyre fremmer.

Kjersti Toppe (Sp) [16:40:26]: Senterpartiet støttar det framlagde forslaget og meiner at denne nye meldeordninga er viktig for å kunna styrkja pasientsikkerheitsarbeidet og få til eit moderne tilsyn der ein er meir opptatt av korleis ein unngår at feil vert repeterte, og korleis ein kan læra av feil og uheldige og alvorlege hendingar som dessverre skjer i helsevesenet. Det er ikkje å setje tenestene i gapestokk som er målet med tilsynsarbeid, men korleis vi kan læra og hindra at feil vert gjentatt.

Alvorlege hendingar kan først og fremst følgjast opp der dei har skjedd, og det er viktig, som det òg vert framheva, at ein må involvera både helsepersonell, pasientar og pårørande for å kunna få kunnskap og forståing for både moglege årsaker og risiko og da kunna ha nødvendige tiltak. Det har vore altfor mange tilfelle der spesielt pårørande har opplevd ei helseteneste som ikkje har agert på ein truverdig måte når alvorlege hendingar har skjedd, og pårørande har òg tidlegare opplevd at dei ikkje har vorte tatt med og ikkje vorte høyrde, og det har ført til mistillit til tenestene.

Det er veldig viktig korleis tilsynsmyndigheitene no innrettar arbeidet sitt, og korleis dei klarer å støtta opp om verksemdene sitt arbeid, både med å gi råd og rettleiing og ved å ha tilsyn når det er behov for det.

Det er òg viktig at Helsetilsynet no får ei rolle i å koordinera og få fram kunnskap om det på nasjonalt plan og elles å understøtta verksemdene lokalt.

Eg vil berre seia at eg trur dette er ei veldig god endring, og at viss ein får jobba bra, vil det òg kunna føra til færre uheldige og alvorlege hendingar i helsevesenet framover, og det er faktisk målet både med tilsyn og med dei endringane som vi gjer no.

Bård Hoksrud (FrP) [16:43:23]: Dette er en krevende, men utrolig viktig sak. Når det skjer alvorlige hendelser i helsetjenestene, til og med dødsfall, må vi ha et system som lærer, forbedrer og reagerer når det trengs. Da må vi tørre å stille oss spørsmålet: Har vi et system som fanger opp feil tidlig nok, og som faktisk gjør noe med det?

Fremskrittspartiet mener det er riktig å videreføre Ukom som et uavhengig og sanksjonsfritt organ. Et slikt organ kan bidra til å bygge en kultur der det er trygt å si ifra, og hvor læring faktisk skjer. Men da må det være tydelig hva som er Ukoms rolle, og hva som er Helsetilsynets, for det må ikke være tvil om hvem som gjør hva, særlig når liv og helse står på spill. Samtidig må det finnes mekanismer for å løfte alvorlige forhold videre til Helsetilsynet når det trengs. Et sanksjonsfritt system gir lavere terskel for varsling, men det kan ikke være et lukket system som stopper opp når det virkelig gjelder.

Vi i Fremskrittspartiet er også opptatt av at nesten alvorlige hendelser må meldes inn. Det er nettopp i disse hendelsene vi har mulighet til å fange opp feil før det går riktig galt. Det handler om å lære før det er for sent. Vi må også ha realistiske forventninger til dem som skal følge opp. Små kommuner vet vi sliter allerede med å møte dagens krav. Vi må sørge for at det følger med støtte og veiledning så kravene ikke blir nok en papirøvelse, men faktisk bidrar til å bedre tjenestene og sikre større trygghet for pasientene våre.

Så må det være veldig tydelig at lang saksbehandlingstid hos statsforvalteren ikke er akseptabelt når det handler om varsler i helsesektoren. Det går ikke an at slike saker havner nederst i bunken. Vi har sett mange eksempler på at det er store problemer i saksbehandlingen hos statsforvalteren, bl.a. i Østfold, Oslo, Buskerud og Akershus. Dette gjelder ikke små avvik, men alvorlige helsesaker som blir forsinket eller ikke fulgt opp i tide. Det er rett og slett ikke holdbart. Når det gjelder varsler om alvorlige hendelser i helsetjenestene, må saksbehandlingen være både rask og grundig. Å vente i måneder eller enda lenger på at alvorlige forhold skal vurderes, svekker hele systemets troverdighet og risikerer pasientsikkerheten. Hvis vi skal ha et system der folk våger å si ifra, er det også viktig at vi sørger for at varsler faktisk tas på alvor, og at de behandles med nødvendig tempo og kompetanse. Alt annet kan undergrave tilliten, og tilliten er noe av det aller, aller viktigste vi har i helsetjenestene våre.

Marian Hussein (SV) [16:46:40]: Saken vi diskuterer i dag, er viktig, men det er også viktig at vi debatterer og snakker om hva dette kommer til å bety for folk utenfor dette huset. Det er ikke bare et spørsmål om å ha rett eller melde fra på riktig måte, men også om å få rett.

De siste ukene har historien til Shahram Ariafar, en aktiv, samfunnsengasjert kommunestyrerepresentant for Arbeiderpartiet i Nordre Follo, engasjert meg. Jeg kjenner ham fra tidligere, da han også var aktiv som løvepappa for sitt barn Mitra, et barn som har mange funksjonsnedsettelser. Forleden skrev han på sosiale medier:

«Vi vant. Men det føles ikke som en seier. Statsforvalteren har gitt oss medhold. De bekrefter at datteren min har blitt fratatt rettighetene sine – rett til opplæring, rett til skole og SFO, rett til skyss og ledsager. Et helt år har gått. Et helt år hvor hun ikke har fått den hverdagen hun har krav på. Et år med kamp, søvnløse netter, frustrasjon og maktesløshet. Jeg måtte kjempe for noe som skulle vært en selvfølge. Og underveis ble jeg kalt vanskelig. Lite samarbeidsvillig. Truende. Sint. Men jeg var bare pappa. En pappa som nektet å godta at barnet hans skulle bli nedprioritert, glemt, hindret i å lære, utvikle seg og være trygg. Vi vant. Men hun får aldri tilbake det året.»

Dette handlet om skole og utdanning, men det kunne like gjerne ha omhandlet statsforvalterens klagebehandling når det gjelder helsehjelp, som veldig mange løvemammaer og foreldrene fra Team Pølsa har fortalt oss om. Shahram, og mange andre foreldre som ham, slites ut. Det er umulig å kombinere en fulltidsjobb med omsorg for et barn med store behov når man også må koordinere nesten alt på egen hånd – og klage i tillegg. De telte opp gjennom et år, og det året hadde han hatt 185 møter med hjelpeapparatet. Det gikk et år før statsforvalteren behandlet klagen, et år hvor Mitra var fratatt sine rettigheter, et år hvor hun ikke fikk den hverdagen hun har krav på.

Shahram har fått medhold i klagesaken sin hos statsforvalteren, men hva så? Vi behandler i dag en meldeordning, men vi må også snakke om hvordan vi kan sikre at folk som har behov for helsehjelp, får den helsehjelpen de har krav på.

Med det tar jeg opp de forslagene SV er med på.

Irene Ojala (PF) [16:50:06]: I løpet av årets tre første måneder er det meldt inn til sammen 175 avvik ved Hammerfest sykehus. Det står å lese i iFinnmark fra 30. mai i år. Jeg har snakket med mange blant legene og helsepersonellet, og de er helt fortvilet. Fylkeslegen i Finnmark, Anne Grethe Olsen, sier som svar på dette at «det er sykehusledelsens ansvar å følge med på registrerte avvik, og å komme med tiltak for å hindre at avvikene skjer igjen».

Før jeg kom inn på Stortinget, ble vi kontaktet av Roy Jonas i Alta. Han hadde mistet mammaen sin fordi det ble begått en feil ved Hammerfest sykehus. Legen leste ikke pasientmeldingen om cave. Det er en melding med kritisk informasjon om pasienten. Det ropes nærmest obs, obs, men de tok ikke tak i det. I morens journal står det at journalen ble oversett under legeundersøkelsen ved innleggelsen. Pasienten fikk et medikament hun tidligere hadde hatt en allergisk reaksjon mot. Konsekvensen var en kraftig allergisk reaksjon som medførte hjertestans, og Kirsten Jonas døde.

Statens helsetilsyn fikk saken til behandling, og de sier i sin rapport at de i tråd med Helsetilsynets rutiner innhentet nærmere opplysninger fra overlege per telefon. Det ble ikke innhentet journal, og de vurderte at det ikke var nødvendig å foreta et stedlig tilsyn fra Helsetilsynet, og at det ikke var behov for tilsyn og tilsynsmessig oppfølging av saken fra fylkesmannen. Konklusjonen var at det ikke var utført uforsvarlig helsehjelp.

På grunn av flere sånne saker var vi i Pasientfokus svært glade da Solberg-regjeringen etablerte Ukom våren 2019. Ukom skal undersøke alvorlige hendelser i helse- og omsorgstjenesten for å få mer kunnskap om hva som skjedde, og om årsaken til hendelsen. Det er viktig. Ukom er administrativt underlagt departementet. Den skal utføre sine oppgaver uavhengig og være selvstendig. Den skal ha en bred tilnærming i sitt arbeid og se på ulike faktorer som rammebetingelser, arbeidsmiljø og sikkerhetskultur. Da regjeringen varslet at Ukom skulle legges ned og slås sammen med Helsetilsynet, ble jeg veldig lei meg, for jeg vet hvor nødvendig det er at vi har Ukom. Pasientfokus mener derfor at Ukom er viktig. Det er en kommisjon vi trenger, den er uavhengig, og vi burde hatt Ukom-kontorer alle plasser hvor vi har helseforetak i Norge. Det bør være et mål som vi må jobbe for.

Pasientfokus vil stemme for komiteens tilråding A og B. Vi støtter proposisjonens forslag til ny meldeordning for alvorlige hendelser i helse- og omsorgstjenesten. I tillegg støtter vi forslag nr. 3 fra SV og Rødt.

Statsråd Jan Christian Vestre [16:53:28]: Jeg vil gjerne understreke at pasientsikkerhet er en av våre viktigste prioriteringer, og når alvorlige hendelser skjer, for de skjer, så må vi gjøre vårt aller ytterste for å lære av disse hendelsene og sørge for at de ikke skjer igjen. For å bidra til dette foreslår regjeringen nå en ny meldeordning for alvorlige hendelser i helse- og omsorgstjenesten som en del av oppfølgingen av varselutvalgets rapport. Jeg mener at disse lovendringene samlet vil bidra til å styrke pasientsikkerheten og befolkningens tillit til helse- og omsorgstjenesten.

Det er i helse- og omsorgstjenesten at læring og forebygging må skje. Jeg mener at det er kunnskap og erfaring fra tjenestens egen oppfølging av alvorlige hendelser som først og fremst må bidra til å styrke pasient- og brukersikkerheten. Regjeringens forslag tydeliggjør og understøtter det ansvaret virksomhetene allerede har for å arbeide systematisk med kvalitet og pasientsikkerhet.

Virksomhetene vil få plikt til å melde om alvorlige hendelser til statsforvalterne innen fem dager med kopi til Helsetilsynet og en plikt til å sende rapport med gjennomgang av hendelsen innen tre måneder. Statsforvalterne vil få plikt til å veilede og understøtte virksomhetenes arbeid med å avdekke og lære av alvorlige hendelser. Helsetilsynet får lovfestet ansvar for å systematisere og identifisere risikoområder, formidle kunnskap og bidra til overordnet læring og forbedring. Jeg mener at innretningen på den nye meldeordningen vil bidra til at helse- og omsorgstjenestene våre lærer, både internt i den enkelte virksomhet der hendelsen har skjedd, og på tvers mellom virksomhetene.

Pasienter, brukere og pårørende er ofte avgjørende for å skaffe klarhet i hva som har skjedd, og en viktig kilde til læring og forbedring. Lovendringene klargjør derfor at pasienter, brukere og pårørende skal involveres i gjennomgangen av alvorlige hendelser.

Regjeringen har videre besluttet å evaluere Ukom. Jeg mener det vil gi et bedre beslutningsgrunnlag for en eventuell sammenslåing med Helsetilsynet. At Ukom består, er ikke til hinder for å gå videre med øvrige forslag til ny meldeordning.

Jeg er glad for at en enstemmig komité støtter regjeringens forslag. Jeg mener at den nye meldeordningen vil bidra til økt læring og forbedring i helse- og omsorgstjenesten vår, og dette er viktig for å bidra til færre pasientskader. Takk.

Bård Hoksrud (FrP) [17:00:19]: Det har vært ganske bred enighet i salen, men det er klart at når representanten fra SV klarer å legge en lissepasning, kan jeg ikke dy meg. Fremskrittspartiet er tydelig om statsforvalterne og om mange av oppgavene til statsforvalterne, men vi er veldig tydelig på at vi fortsatt ønsker å ha en kontrollfunksjon hos statsforvalteren. Men alt det andre kunne vi gjøre veldig, veldig mye med.

Jeg har også lyst til å si noe mer, for jeg synes representanten også tok opp en del viktige ting i innlegget sitt. Det som bekymrer meg litt, er at statsforvalterne ofte skal kontrollere at man får de tjenestene man trenger, i kommunene. Men statsforvalteren kan stort sett bare si at kommunene ikke oppfyller dette – det gjelder ofte unge mennesker som ikke får helsetjenestene de trenger, eller andre tjenester de trenger – og si at kommunen ikke gir det tjenestetilbudet man kan forvente. Det skjer ofte etter at man har hatt en klagebehandling i kanskje fire–sju måneder. Når statsforvalteren endelig svarer opp og sier at kommunen ikke leverer de tjenestene den skal, går det tilbake til kommunen, som bruker kanskje en måned eller tre på å vurdere hvilket tilbud de skal gi. Og så er man fortsatt ikke fornøyd med det tilbudet og må sende ny klage til statsforvalteren. Det kan gå lang, lang tid før man faktisk får den oppfølgingen og den hjelpen man trenger. Det bekymrer meg ganske mye, men det er en litt annen debatt enn den vi er i nå. Det er noe med å se på hvordan man kan sørge for og forsikre seg om at det ikke går vinter og vår. Det er også bakgrunnen for at jeg har vært bekymret for å overlate enda mer til statsforvalterne, når vi vet at det er lang saksbehandlingstid på veldig, veldig mange saker der. For det er noe med at det handler om tilliten, at folk må se at det blir agert, at det skjer noe raskt, og at man får svar på klagene sine rask.

Jeg synes det har vært en god debatt. Jeg er veldig glad for at Ukom nå ikke blir lagt ned, til tross for at det har vært ønsker fra noen og det så veldig svart ut i en periode. Derfor er jeg veldig glad for at man nå opprettholder det, og at man forhåpentligvis har fått på plass gode ordninger nå.

Sandra Bruflot (H) [17:03:37] (ordfører for saken): Først vil jeg få takke komiteen for samarbeidet. Det har skjedd store medisinske, teknologiske og organisatoriske endringer i hvordan medisinsk og helsefaglig forskning gjennomføres etter at helseforskningsloven trådte i kraft i 2009. Koronapandemien viste oss også hvor viktig det er å ha et regelverk som kan brukes både når det er krise og ellers, og viktigheten av å få gode styringsdata raskt, sånn at vi kan fatte kunnskapsbaserte beslutninger, samtidig som rettssikkerheten selvfølgelig skal være ivaretatt.

Jeg forutsetter at hvert parti vil redegjøre for sine standpunkt. I det store og hele er helsekomiteen ganske samlet rundt at endringene som foreslås, er gode, og at de er nødvendige for å få god forskning. Det er likevel noen uenighetspunkter.

Departementet foreslår å oppheve lovlighetskontrollen til de regionale etiske komiteene, dvs. at de ikke skal ta stilling til prosjektets lovlighet, men at de skal rendyrke sin rolle som et organ som gjør forskningsetiske vurderinger. Høyre deler den vurderingen. Det er allerede i dag slik at det er virksomhetene som gjør forskningen, som har det juridiske ansvaret for å følge gjeldende rett. Personvernreglene gjelder fremdeles med denne endringen, og de må oppfylles.

Vi ser at det er delte meninger blant høringsinstansene, men vi mener i likhet med både Statens helsetilsyn, Forskningsrådet, Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet at det er positivt med endringen som gjøres.

Til forslaget fra Fremskrittspartiet om å presisere hvem som har forskeransvaret og legge til tekst om forsvarlighet: Vi forstår intensjonen bak forslaget, men mener at det er godt dekket i gjeldende rett. Forsvarlighetskravet gjelder alle som er involvert i forskningsprosjekter, og ved å nevne noen kan det også tolkes antitetisk. Nå er det sånn at forsvarlighetskravet gjelder alle som er involvert i forskningsprosjekt, f.eks. forskningsansvarlig prosjektleder, andre forskere og annet personell. Vi kommer ikke til å støtte forslaget, og vi mener det kan sørge for en innskrenking av forsvarlighetskravet, selv om intensjonen fra Fremskrittspartiet var det motsatte.

Vi er også for endringene når det gjelder samtykke fra foreldre når barn er en del av medisinsk forskning, fordi det er begrensede tilfeller dette skal gjelde for, og det er veldig klare avgrensninger. Vi mener at dette er fornuftige endringer.

Even A. Røed (A) [17:06:18]: Vi har et stort behov for mer medisinsk forskning, og vi vet at det oppleves som at det er langtekkelige prosesser som vanskeliggjør det. Loven trådte i kraft i 2009, og det har siden da vært få endringer av den. I samme periode har det vært både medisinske, teknologiske og organisatoriske endringer som har vært store. Derfor er det også viktig at vi nå legger opp til en modernisering av lovverket.

Det er relativt stor enighet i komiteen knyttet til de fleste av disse endringene, men det er ikke sånn at man nødvendigvis kan få i pose og sekk. Skal vi bidra til at vi får en mindre byråkratisk og tungvint prosess, er det forenklinger i lovverket som må til.

Med disse lovendringene vil det være klare stengsler som bidrar til at samtykke vil være hovedregelen. Samtidig er det viktig at vi ikke har et lovverk som er for strengt, noe som vil bidra til at vi skaper unødvendige hindre. Denne balansen er det viktig å finne. For Arbeiderpartiets del mener vi at vi har funnet den på en god måte i denne proposisjonen. Derfor mener vi også at dette bør gjennomføres allerede nå og ikke i påvente av nye utredninger og NOU-er, som er foreslått i saken.

Høringsinstansene har vært delt på fjerning av krav om lovlighetskontroll hos de regionale etiske komiteene og hvorvidt dette vil være brudd med Helsinkideklarasjonen. Arbeiderpartiets syn er at Helsinkideklarasjonen ikke kan forstås sånn at etiske vurderinger forutsetter en lovlighetskontroll. Vertsinstitusjonen har uansett – også i dag – ansvar for lovlighetskontroll av egne forskningsprosjekter, og REK bør heller rendyrke den etiske vurderingen, ikke gjennomføre unødvendig dobbeltarbeid institusjonene uansett må gjennomføre.

Dette er med andre ord en effektivisering som vil gjøre at REKs vurderinger går raskere og mer effektivt. Den foreslåtte endringen betyr slett ikke at REK ikke har muligheten til å gjennomføre en lovlighetskontroll der det er behov, eksempelvis på forespørsel når det f.eks. er uenighet mellom forskerne og institusjonen om lovligheten til et prosjekt.

Vi diskuterer ofte i forbindelse med livsvitenskap at det er viktig at prosessene går fortere, at vi forenkler, og at vi legger til rette for mer forskning. Når vi i dag behandler lovforslag som vil sikre forskningsdeltagerens rettsvern og sikkerhet, samtidig som vi forenkler formelle prosesser, er det faktisk å handle på bakgrunn av det.

Det har kommet inn et par løse forslag. Når det gjelder forslaget fra representanten Hoksrud i Fremskrittspartiet knyttet til forsvarlighetskravet, har vi samme vurdering som representanten Bruflot akkurat redegjorde for, og det er at ved å nevne noen roller, vil det kunne gjøre at man faktisk får innskrenkninger i ansvaret i forhold til gjeldende rett. Det mener vi ikke er riktig måte å gjøre det på. Dessuten vil vi mene at det er lite forsvarlig å vedta denne type lovverk uten at det er utredet godt.

Kjersti Toppe (Sp) [17:09:37]: Noreg er eit samfunn med høg grad av tillit mellom innbyggjarar og myndigheitene. Den tilliten er ikkje tilfeldig, han er bygd opp over lang tid og gjennom langsiktige politiske val. Når vi skal regulera forsking på menneske og helseopplysningar, må det gjerast på ein måte som tar vare på denne tilliten.

Regjeringa føreslår å fjerna dei regionale forskingsetiske komiteane sine oppgåver med å vurdera om forskingsprosjekt er i samsvar med lov. Det inneber ei betydeleg rolleendring. I dagens lovverk skal regionale komitear, REK, vurdera både dei forskingsetiske og rettslege sidene av prosjekta. Når departementet no føreslår å flytta lovlegskapskontrollane over til forskingsinstitusjonane sjølv, endrar ein balansen i dette forskingsetiske systemet. Fleire høyringsinstansar er bekymra for at endringane kan svekkja uavhengigheita og tilliten til den forskingsetiske vurderinga. Nokon kallar det for ei dramatisk omlegging. Eg viser til merknadene, og Senterpartiet støttar ikkje forslag til endring i § 10 ut frå dette.

Så til forslaget om å fråvika samtykkekravet i helseforskingslova for prosjekt som inneber liten eller ingen risiko for forskingsdeltakarane. Både Legeforeningen og regional forskingsetisk komité vurderer at forslaget gir eit svært vidt løyve til å gjera helseforsking utan å innhenta samtykke. Det tenkjer Senterpartiet ikkje er bra, og vi støtter oss på dei høyringsinstansane som er kritiske til det, og utifrå det vil Senterpartiet stemme imot forslag til ny § 14 a.

Til slutt til departementets forslag om å lovfesta å tillata samtykke frå éin av foreldra eller andre som har foreldreansvar, altså at det skal vera tilstrekkeleg å ikkje måtte ha samtykke frå begge foreldra dersom forskinga ikkje er inngripande for barn. REK skriv i sitt høyringsfråsegn at barns beste ikkje er vektlagt i departementets vurdering. Det er eigentleg ein kritikk i seg sjølv, og Senterpartiet meiner at hovudregelen må vera at samtykke må innhentast frå begge foreldre.

Det er uklart kva forsking som ikkje er inngripande for barn. Gjer vi forsking som er inngripande for barn? Eg googla det, og det er forsking som utgjer ein risiko, og som kan påverka barns helse og så vidare. Det er veldig uvisst. Eg trur at samtykke frå berre den eine forelderen kan verta hovudregelen. Det har med foreldreansvar og barnas syn å gjera. Eg meiner at ein bør vidareføra hovudregelen som er i dag. Difor støttar vi ikkje forslag til endring i den paragrafen.

Bård Hoksrud (FrP) [17:13:04]: Dette er en krevende sak. På den ene siden må vi sikre at Norge er i front når det gjelder medisinsk forskning og bruk av helsedata, til det beste for pasientene. På den andre siden skal vi aldri gå på akkord med folks rettssikkerhet og personvern. Vi må rett og slett klare begge deler.

Fremskrittspartiet støtter at REK rendyrkes som etisk vurderende organ, og at det juridiske ansvaret for lovligheten og forskningsprosjektene ligger hos forskningsinstitusjonene. Det har det i praksis gjort lenge. Det betyr likevel ikke at vi skal fjerne all ekstern kontroll – tvert imot. Vi mener det fortsatt bør være en form for godkjenning eller i det minste meldeplikt for rene registerstudier. Det handler om å ta folks helseopplysninger på alvor. Helseopplysninger er ikke bare tall i et regneark, det er folks liv. Det må være trygt.

Samtidig er det viktig å slå fast at forskernes personlige ansvar ikke må svekkes. Den enkelte forsker må stå til ansvar for det prosjektet han eller hun leder, og det ansvaret kan ikke overføres til byråkrater eller institusjonsledelser. Det er bra med struktur og rutiner, men det må ikke gå på bekostning av akademisk frihet eller svekke muligheten til å holde enkeltpersoner ansvarlig når ting går galt.

Fremskrittspartiet mener også det er på høy tid å gi innovasjon en tydeligere plass i lovverket. Når andre land, som Finland, har klart å etablere klare hjemler for bruk av helsedata til innovasjon, må vi også kunne gjøre det. Det er fullt mulig å være både innovative og trygge på personvernet, hvis vi gjør dette riktig. Derfor har vi foreslått at endringene skal evalueres etter to år. Vi ser at det har gått litt fort, for det står også et flertall i innstillingen bak at man ønsker en evaluering etter to år, så det forslaget behøver vi ikke å ha med.

Vi har fått en del innspill, og det er en del miljøer som er bekymret. Universitet i Oslo har bl.a. sendt inn innspill. Derfor ønsker vi å ta opp et nytt forslag:

Ǥ 5 Forsvarlighet

Medisinsk og helsefaglig forskning skal organiseres og utøves forsvarlig av forskere, prosjektledere og forskningsinstitusjonene. Forskningen skal være basert på respekt for forskningsdeltakernes menneskerettigheter og menneskeverd. Hensynet til deltakernes velferd og integritet skal gå foran vitenskapens og samfunnets interesser.

Medisinsk og helsefaglig forskning skal vareta etiske, medisinske, helsefaglige, vitenskapelige og personvernmessige forhold.»

Jeg ser at noen mener dette er en innskrenkning. Helse- og omsorgsdepartementet skriver at prosjektleder ikke lenger skal ha et ansvar, men opptre på vegne av institusjonen, altså en konstruksjon av ansvarsforhold. I Norwait-saken uttalte påtalemyndigheten at loven ikke dekket det personlige straffansvaret. Det mener vi var feil, og det sier man også.

Jeg synes det er viktig, og jeg håper at et flertall blir med på dette. Vi hadde egentlig noen forslag til flere paragrafer, men med bakgrunn i at dette er en vanskelig og lovmessig sak, er det dette vi fremmer. Jeg tar opp de forslagene vi har fremmet i saken.

Bård Hoksrud (FrP) [17:16:20]: Ja, vi tar ikke opp forslag nr. 5, for det er det samme som i innstillingen.

Statsråd Jan Christian Vestre [17:16:34]: Helse er det største tematiske forskningsområdet i Norge. Regjeringen prioriterer helse i langtidsplanen for forskning- og høyere utdanning. Det er et mål for regjeringen at klinisk forskning skal være en integrert del av pasientbehandlingen, og at kunnskapsutviklingen støtter sektorens behov for omstilling.

Endringene vi foreslår, legger til rette for mer og bedre kunnskap og forenkler de formelle prosessene knyttet til forskningen. Like viktig er det at endringene skal ivareta og i noen tilfeller også styrke forskningsdeltakernes rettsvern og sikkerhet.

De forskningsetiske komiteene bør rendyrke sin rolle som et organ som gjør de gode forskningsetiske vurderingene. De skal fortsatt vurdere om prosjektet er forskningsetisk forsvarlig og om deltakernes interesser ivaretas. Regjeringen foreslår at komiteene ikke lenger skal ha som oppgave å kontrollere om kravene i personvernreglene og andre lover er oppfylt.

Endringene vil bare fjerne kravet om lovlighetskontroll. Komiteene vil fremdeles ha muligheten til å se hen til lovkrav og eventuelt gi veiledning om lovkrav dersom det er behov for det. Ansvaret for at et forskningsprosjekt er lovlig, skal som i dag ligge hos forskningsinstitusjonen. Det skal heller ikke kreves forhåndsgodkjenning fra komiteene for forskning som kun baseres på opplysninger som allerede er samlet inn i helseregistrene.

Vilkårene for å inkludere barn og personer uten beslutningskompetanse i helseforskningen blir klarere. Regjeringen foreslår også en adgang til å fravike samtykkekravet i helseforskningsloven for forskning som innebærer liten risiko for forskningsdeltakerne. Erfaringen fra covid-19-pandemien var at tiltak ble iverksatt uten at det var mulig å evaluere virkningen. Endringen forenkler dette.

Forslagene gir en tydeligere regulering av plikter og oppgaver for forskningsaktørene. Samtidig ligger den akademiske friheten, med forskernes personlige ansvar og forskningsinstitusjonenes systemansvar, fast.

Truls Vasvik (A) [17:26:32] (ordfører for saken): Denne saken omhandler muligheten til å forskriftsfeste krav om godkjenning av virksomheter som yter helse og omsorgstjenester, når dette anses nødvendig for å ivareta kvalitet, pasientsikkerhet, samfunnssikkerhet eller beredskap, i tillegg til regulering av bruken av benevnelsene «sykehus» og «legevakt». Komiteen har avholdt skriftlig høring, det kom inn tre svar, og komiteens tilråding fremmes av Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV og Rødt. Så forutsetter jeg at de ulike partiene redegjør for sine syn.

I denne saken, som i veldig mange andre saker de siste fire årene, kan det veldig gjerne bli sagt fra alle partier, og jeg tror alle på det, at vi skal hegne om vår offentlige helsetjeneste. Noen ganger krever det at vi også tar noen valg for å sikre nettopp det, og dette er en sånn sak. Nå ser det ut til at vi får på plass en godkjenningsordning som både skal sikre kvalitet, pasientsikkerhet og beredskap og sikre personellressurser i offentlig helsetjeneste. Det er bra for pasientene, og det er bra for vår offentlige helsetjeneste.

Til det førstnevnte, nemlig en godkjenningsordning som skal ivareta kvalitet, pasientsikkerhet og beredskap, er det interessant at Aleris i høringssvaret helhjertet støtter en slik ordning. Det er vel talt, og fra Arbeiderpartiets ståsted helt nødvendig, og ikke minst en sikkerhet for at ideelle og private aktører faktisk konkurrerer på like vilkår.

Når det gjelder godkjenning for å sikre personellressurser i offentlig helsetjeneste, er dette en sikkerhetsventil for tilfeller der vi som samfunn står i fare for ikke å kunne ivareta kritiske funksjoner, f.eks. 24-7-akuttberedskap. Det vil, som det også står i merknadene fra flertallet, være en høy skranke for å gå til dette drastiske skrittet, men det er ikke desto mindre viktig eller mindre riktig.

Mindretallet bruker ord som uambisiøst og naivt, og at vi skal tvinge folk til å jobbe spesifikke steder. Med all respekt: Det er ikke å ta inn over seg alvoret som personellmanglene i framtiden kan føre til, særlig ved tunge vaktfunksjoner ved sykehusene våre. Så er det selvfølgelig ikke sånn at dette er det eneste tiltaket for såkalt å rekruttere og beholde personell i vår offentlige helsetjeneste, men det vet vi jo egentlig alle sammen veldig godt.

Til slutt: Det framstår egentlig litt merkelig – hvis det er et parlamentarisk godkjent uttrykk – at ikke en samlet komité kan stille seg bak reguleringen av bruken av betegnelsene «sykehus» og «legevakt». I andre saker er enkelte representanter veldig opptatt av at befolkningens skal kunne ta opplyste valg. Dette er nettopp et skritt i den retningen. Folk skal få vite hva de får, og hva de kan forvente, når de oppsøker et sykehus eller en legevakt. Det skulle vel strengt tatt bare mangle.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [17:29:35] (komiteens leder): Høyre er helt uenig i dette behovet for å innføre en egen godkjenningsordning for private aktører. For det første er kravet til forsvarlighet, kvalitet og pasientsikkerhet allerede godt ivaretatt. Det er tydelig regulert i helsepersonelloven, i spesialisthelsetjenesteloven og i tilhørende forskrifter.

Det er altså sånn at regjeringen med dette lovforslaget åpner for å nekte etablering av nye virksomheter. Ikke bare spesialisthelsetjenester, men også apotek og private sykehjem vil være rammet av denne godkjenningsordningen, og vi er rett og slett sterkt uenige.

Det er en argumentasjon i dette lovforslaget som nærmest sier at private aktører truer det offentlige helsetilbudet, og at det er nødvendig å ha bedre kontroll over framveksten av slike tilbud dersom hensynet til tilgang på helsepersonell tilsier det. Men mangel på helsepersonell er ikke en del av en fjern framtid. Det er en realitet. Allerede i dag er det mange avdelingsledere på avdelinger nær sagt i hele Norge som sliter med å få vaktene til å gå opp. Høy bruk av innleie og høyt sykefravær er veldig sterke indikatorer på at helsepersonell ikke opplever gode nok arbeidsforhold i vår offentlige helsetjeneste. Vi har liten tro på at de arbeidsforholdene vil bedre seg dersom det offentlige kan forby private aktørers virksomhet på bakgrunn av mangel på helsepersonell.

Vi mener lovforslaget er inngripende, uambisiøst og naivt. Det er inngripende å frata helsepersonell frihet til å velge sin egen arbeidsgiver for at staten skal oppnå geografisk fordeling, det er uambisiøst å ha så liten tro på at det offentlige kan vinne konkurransen om helsepersonell, og det er naivt å tro at helsepersonell vil gå tilbake til det offentlige dersom en privat virksomhet ikke blir godkjent, eller dersom godkjenningen trekkes tilbake.

Det er heller ikke dokumentert reelle utfordringer knyttet til bruken av begrepene sykehus og legevakt. Forslaget fremstår mer som et forsøk på å marginalisere private aktører heller enn å løse faktiske problemer. Det vi mener er viktig, er at man må ta tak i de grunnleggende utfordringene og gjøre det offentlige til en mer attraktiv arbeidsplass. Det er den eneste løsningen for å sikre at vi beholder helsepersonell.

Og bare for å avklare: Vi vil ikke stemme for forslaget om endring i § 4-1 andre og tredje ledd i spesialisthelsetjenesteloven, og vi vil heller ikke stemme for ny § 12-7 i helse- og omsorgstjenesteloven.

Siv Mossleth (Sp) [17:33:04]: Senterpartiet støtter forslaget om en godkjenningsordning for å ivareta kvalitet, pasientsikkerhet, samfunnssikkerhet eller beredskap. Jeg synes at Aleris formulerte det godt i høringsinnspillet, der de sier:

«Det kan være klokt å reintrodusere den gamle konsesjonsordningen. For det er ikke for mye forlangt at rutiner for pasientsikkerhet og kvalitet, bemanningens kompetanse og lokalenes utforming kvalitetssikres ved etablering av private som offentlige helsetjenestetilbud.»

Senterpartiet, støtter også en hjemmel som kan benyttes for å sikre tilgang på personalressurser i den offentlige helsetjenesten i kritiske situasjoner, og jeg vil understreke at vi ser på det som en sikkerhetsventil.

Senterpartiet støtter også forslaget om å gi hjemmel til å regulere bruken av betegnelsene «sykehus» og «legevakt» i en forskrift. Det vil gi pasientene større forutsigbarhet for hva de kan forvente av kvalitet og innhold i et sykehus og på en legevakt.

Selvsagt må den offentlige helsetjenesten bli en bedre arbeidsgiver. Det er et potensial for bedring, og vi kan ikke glemme at sykepleiere gjennomsnittlig går av når de er rundt 57 år og ennå burde ha ti år igjen i yrket, samtidig som altfor mange unge sykepleiere forlater yrket. Senterpartiets svar på utfordringene er flere. Vi står bl.a. bak de endringene som er gjort for å dekke kostnadsøkningene i sykehusene med 100 pst., i stedet for 80 pst. Jeg tror det vil tvinge seg fram en skroting av dagens foretaksmodell. Vi kan ikke fortsette å skjære ned på driften for å investere i bygg.

Bård Hoksrud (FrP) [17:35:23]: Ja, dette er en sak hvor man lett kunne latt seg forlede til å være enig i intensjonen, men samtidig er vi helt uenig i virkemidlene. Det er nok en liten feil, for det står at komiteen fortsetter å støtte de andre paragrafene. Fremskrittspartiet var tydelig på at vi kommer til å stemme imot hele loven. Det er vi tydelige på, og det har vi vært hele veien. Fra første gang man begynte å prate om dette greiene her, har Fremskrittspartiet vært tydelig på at vi er imot dette.

Dessverre var det noen partier og noen private som trodde dette var en løsning som ikke var så gæren, men det vi ser nå, er veldig gærent, ut fra at man er opptatt av at pasientene og folk skal kunne få lov til å velge. Vi ønsker alle et helsevesen med høy kvalitet, god pasientsikkerhet og tilstrekkelig bemanning. Det betyr ikke at løsningene skal være mer byråkrati, flere godkjenningsordninger og en stat som i praksis vil kunne nekte nye tilbud – ikke fordi de er dårlige, men fordi staten selv sliter med å være en attraktiv arbeidsgiver. Da bør man heller fokusere på hvorfor man er en lite attraktiv arbeidsgiver og prøve å gjøre noe med det, for å få folk til å ville jobbe her.

Fremskrittspartiet mener at pasienten må stå i sentrum, ikke systemet. I stedet foreslår regjeringen og støttepartiene et lovverk som i realiteten handler mer om å beskytte det offentlige tilbudet mot konkurranse enn å gjøre det offentlige tilbudet bedre. Vi ser allerede i dag at mange helsearbeidere er slitne. Vi vet hvorfor de slutter. Det handler om høyt arbeidspress, dårlig ledelse og for få kollegaer, ikke om at private aktører eksisterer.

Det er ganske spesielt når regjeringen foreslår at man skal kunne nekte etablering av nye private tilbud dersom det trengs for å beskytte personell i offentlig sektor. Det betyr i praksis at man skal kunne stoppe private tilbud, uansett kvalitet, bare fordi staten ikke klarer å konkurrere om de ansatte. Da spør jeg meg: Skal vi virkelig løse personellmangelen med forbud og kontroll, i stedet for å gjøre det offentlige til en mer attraktiv arbeidsplass?

Vi i Fremskrittspartiet tror på valgfrihet, på tillit til fagfolk og på at konkurranse gir bedre tjenester, også i helsevesenet. Derfor vil vi ikke være med på å gi staten en slik vidtrekkende hjemmel til å stoppe nye tilbud. Vi sier også tydelig nei til en ordning hvor staten skal kontrollere hvem som skal få kalle seg sykehus eller legevakt, uten at det er dokumentert at det er et problem i dag. Det er ikke pasientene dette beskytter, det er makten til dem som styrer systemet.

I stedet for å bygge mur rundt det offentlige helsevesenet, må vi bygge det opp. Det gjøres med gode ledere, bedre arbeidsvilkår og flere muligheter for pasientene.

Vasvik synes det er rart at ikke alle kan stille seg bak dette. Jeg er ingen kommunist.

Marian Hussein (SV) [17:38:34]: Foregående taler har også en partikollega som sammenlignet det å drive helsevesen, med å drive skobutikk, så jeg skjønner at det er ganske mye rart som foregår når Fremskrittspartiet snakker om helsepolitikk.

Det er litt absurd når man hører både Høyre og Fremskrittspartiet snakke om at staten må bli en bedre arbeidsgiver og bedre arbeidsvilkårene til de ansatte. Hva er deres forslag, da? Jeg har ikke sett et eneste forslag fra Høyre og Fremskrittspartiet om hvordan man i det offentlige kan bli bedre ledere for helsepersonell. Vi i SV har lenge jobbet for at vi skal ta grep og sikre at vi har nok fagfolk på jobb. Vi har foreslått forslag til hvordan vi skal gjøre det offentlige til bedre arbeidsgivere.

All den tid vi snakker om prioriteringer, er det også viktig at vi får kontroll på veksten i kommersielle helsetilbud. Det er viktig ikke bare for helsepersonell, men også for befolkningen. Det er ikke lenge siden jeg møtte en mamma som etter mistanke om brudd hos sin sønn, hadde oppsøkt et privat legevakttilbud i Oslo. Først kom hun inn og fikk konsultasjon, og så fikk hun beskjed om at hun måtte oppsøke det kommunale legevakttilbudet, for de hadde ikke røntgenmaskin, men de tok gjerne pengene hennes for den konsultasjonen, som ikke var en konsultasjon.

Mangelen på helsepersonell er prekær. Vi trenger ikke bruke helsepersonellressurser på private kommersielle helseaktører som er forbeholdt dem som bor i byer, og dem som kan betale for seg. Et av kvalitetstegnene på vårt samfunn er at vi har en offentlig helsetjeneste som er likt tilgjengelig for alle, og at den prioriterer ut fra helsebehov, ikke størrelsen på lommeboka.

Det er bred enighet også i den norske befolkningen om at vi skal ha et sterkt offentlig helsevesen, at helsehjelp skal være en rettighet for alle, ikke at lommeboka eller bostedet skal avgjøre om man får den hjelpen man trenger. Da må denne forsamlingen også være villig til å ta grepene som må til. Et av dem er kanskje å ha denne godkjenningsordningen. Vi i SV ønsker å gå enda lenger, for vi mener at det ikke kan være sånn at vi i framtiden, når vi har behov for flere sjukepleiere i den offentlige helsetjenesten, også skal drive og tilby botox på hvert eneste gatehjørne i denne byen.

Seher Aydar (R) [17:41:52]: Jeg synes det er litt interessant hvor mye man kan hisse seg opp over at de private må søke om godkjenning. Det er ingen som sier at de ikke skal få det hvis det er forsvarlig, hvis det er bra for beredskapen og så videre, men de skal søke.

Rødt støtter forslaget om godkjenningsordning for å ivareta kvalitet, pasientsikkerhet, samfunnssikkerhet eller beredskap, samt hjemmel som kan benyttes for å sikre tilgang på personalressurser i den offentlige helsetjenesten. Det er et ganske mildt forslag, selv om Høyre og Fremskrittspartiet blir opprørte for det.

Jeg må understreke at hovedtrekkene ikke er noe nytt. I en forskrift var det tidligere et krav om å søke godkjenning, og den forskriften fra 2011 sier bl.a. at det skal søkes om godkjenning ved endring i sykehusvirksomhet som vil få vesentlige konsekvenser for andre regionale helseforetaks tjenestetilbud. Det står det i den forskriften, så dette er ikke noe veldig nytt. Dette er sånn vi har drevet helsetjenester. Den offentlige helsetjenesten har hatt kontroll og kan sette noen premisser. Det er egentlig bare å be om at de må forholde seg til noen spilleregler. Det som har vært problemet, er at det har vært uregulert etablering i altfor mange år. Etter mange år på stedet hvil er det da på tide at det offentlige tar ansvar.

Det er positivt at det kommer på plass, men samtidig mener vi i Rødt at det ikke er tilstrekkelig i møte med de store kommersielle selskapene som ser potensial til inntjening i våre helsetjenester. Hvis det hadde vært helt opp til oss i Rødt, hadde nok dette sett litt mer annerledes ut, så det kan jeg kanskje minne partiene på høyresiden om. Rødt vil fase kommersielle aktører helt ut av velferden. Vi mener at profittmotivet ikke hører hjemme i helsetjenestene. Hver eneste helsekrone må gå til helse, ikke i lommen på noen rike eiere eller utenlandske oppkjøpsfond. De kommersielle aktørenes grunnoppdrag er å tjene penger til investorene, og de har ikke noe samfunnsoppdrag, sånn som den offentlige helsetjenesten har.

Helsepersonellkommisjonen, og sykehusutvalget, for så vidt, har pekt på at det er fare for at det kommersielle markedet for helsetjenester vil vokse som en konsekvens av at det offentlige må stramme inn. De som har råd til å betale selv, vil fortsatt kunne få tilgang til tjenester som det offentlige ikke kan prioritere, og det vil skape et todelt helsevesen der det er dem som har god råd eller private helseforsikringer, som får bedre og raskere tjenester, mens det offentlige tilbudet svekkes av personellmangel. Derfor må den utviklingen stanses, og den viktigste tingen å gjøre for å stanse det, er å sikre det offentlige helsevesenet bedre ressurser og at de ansatte der får gode arbeidsvilkår, sånn at alle har tilgang til helsetjenester der de bor.

Statsråd Jan Christian Vestre [17:45:09]: I Norge har vi både offentlige og private helsetjenester, og det skal vi ha i fortsettelsen også, men det er veldig viktig at en sterk, offentlig, skattefinansiert helse- og omsorgstjeneste som har høy kvalitet, god tilgjengelighet og kortest mulig ventetider, ligger i grunnen. Det er det vi jobber for i helsepolitikken hver eneste dag.

I dag åpner loven bare for å kreve godkjenning av virksomheter som tilbyr spesialisthelsetjenester hvis det er nødvendig av hensyn til bl.a. kvalitet og pasientsikkerhet. I lovforslaget foreslår vi å utvide dette noe, til også å kunne gjelde private tilbydere av andre helse- og omsorgstjenester, som f.eks. allmennlegetjenester. Det gir oss enda et verktøy for å sikre forsvarlige tjenester, legge til rette for at det er seriøse aktører, og forhindre useriøse aktører.

Regjeringen foreslår også å ha en lovhjemmel i beredskap, slik at vi kan kreve godkjenning av private virksomheter som tilbyr helse- og omsorgstjenester hvis – og bare hvis – det er nødvendig for å sikre tilstrekkelig tilgang på helsepersonell i et forsvarlig offentlig tilbud. Som jeg har sagt en rekke ganger, er dette en snever unntaksbestemmelse. Skulle vi komme i en slik situasjon – som det ikke er sikkert at vi kommer i – kan jeg forsikre om at en forskrift vil komme på høring, slik at alle som vil, kan si sin mening om den.

Tilgang til kvalifisert arbeidskraft er en av de tre største utfordringene for helse- og omsorgstjenesten vår. En stor vekst i private tilbud kan føre til enda sterkere konkurranse om fagfolk. Da er jeg helt enig i at målet vårt må være at det offentlige er den beste arbeidsgiveren. Det kan oppstå situasjoner i enkelte deler av landet der mangelen på helsepersonell i det offentlige faktisk blir kritisk, f.eks. for å sikre 24/7 akuttberedskap og sørge-for-ansvaret. Det er i de spesielle tilfellene regjeringen mener at vi ut fra beredskapshensyn må kunne legge begrensninger på etableringer.

Det er andre ting som er viktig for å rekruttere og beholde fagfolk, og det er en hovedprioritet for regjeringen å være en god arbeidsgiver.

Når det er sånn at det vokser fram flere private tilbud, mener vi det er viktig at pasienter og pårørende kan skille mellom hva som er sykehus, hva som ikke er sykehus, hva som er legevakt, og hva som ikke er legevakt. Jeg ser ikke helt hvorfor det skulle være så kontroversielt. Jeg tror faktisk folk synes det er ganske greit at det er noen føringer, og at ikke hvem som helst kan kalle det de driver med, et sykehus.

Vi skal fortsette det gode samarbeidet i helsetjenesten vår.

Tove Elise Madland (A) [18:01:59]: Fyrst og fremst har eg berre lyst til å seia til representanten Hoksrud at når det gjeld ferie og den type ting, er dette regulert i lovverket. Ein har tariffavtalar og ein har kompensasjon viss ferien blir forskuva osv., så dette er godt regulert i et velorganisert arbeidsliv.

Å vedta lover er ein viktig del av dei lovpålagde oppgåvene me har i Stortinget. Å sikra innbyggjarane våre gode og fagleg forsvarlege helsetenester er avgjerande. Denne lovproposisjonen har eit føremål, nemleg å hindra useriøse aktørar og sikra forsvarlege tenester. Innbyggjarane sin tillit til vår helseteneste er verdifull, og den må me sikra og ta vare på.

Fagfolka våre: Utan fagfolka, inga helseteneste. Me skulle hatt fleire av dei. Dei må me behalda, rekruttera og utdanna. Mangel på kvalifisert helsepersonell er den største utfordringa me står overfor. Helsepersonellkommisjonen sin NOU, Tid for handling, levnar ingen tvil. Den bekreftar òg det me som har jobba i helsetenesta over lang tid, har sett: Rekrutteringsutfordringane rammar ikkje lenger berre små distriktskommunar, men òg store bykommunar.

Difor er denne innstillinga om endringar i spesialisthelsetenestelova viktig. Me må sikra oss tilstrekkeleg personell i det offentlege tilbodet, ikkje berre fordi det er offentleg, men fordi det offentlege har eit sørgje-for-ansvar. Me kan gå fem år tilbake i tid – det kjennast som ei æve sidan, men pandemien viste oss vår sårbarheit. Me veit at det vil koma nye utfordringar. Difor meiner Arbeidarpartiet det er avgjerande at det blir stilt krav til godkjenning av bl.a. nyetableringar, for nettopp å sikra tilstrekkeleg med helsepersonell.

Dette lovforslaget me diskuterer no, handlar ikkje berre om å sikra nok helsepersonell, det handlar òg om kvalitet og pasientsikkerheit. Det er ei heilt ærleg sak å vera politisk ueinig, det ligg i politikkens natur. Arbeidarpartiet ønskjer primært å bruka dei personellressursane me har, til å styrkja vår offentlege helseteneste. Denne lova sikrar oss og gjev oss ein beredskap om og når uføresette ting skjer.

For nokon vil det alltid vera ein debatt for eller imot private og offentlege helsetenester. Dette er ikkje det eine eller det andre. Me vil alltid ha private, men me må sikra oss. Me må prioritera å bruka ressursane våre på beste måte.

Erlend Svardal Bøe (H) [18:04:55]: Jeg syns det er ganske hårreisende når det som er realiteten i forslaget fra Arbeiderparti-regjeringen, er å forby nyetablering av private. Statsråden kan stå her og snakke om hvilke intensjoner en har og ikke har, men da mener jeg det også er viktig å se på hva slags historikk Arbeiderparti-regjeringen har hatt de siste fire årene på private i helse.

Noe av det første en gjorde i regjering, var å avvikle fritt behandlingsvalg og kalle det en gledens dag, selv om vi har sett konsekvensene av det etterpå – der et rusfelt nå er fullstendig, med kutt i ulike aktører og kutt i behandlingsplasser. Avkommersialiseringsutvalget ble satt ned av regjeringen for å se på hvordan en kunne fase ut private. Vi har anbudet på rehabilitering som foregår i flere helseregioner nå, der private som står for mye av det, nesten blir neglisjert, i tillegg til avviklingen av godkjenningsmodellen for fritt brukervalg. En må gjerne snakke om hvilke intensjoner en har, men historikken er i hvert fall tydelig på at en ikke ønsker å ha private aktører i helse, med denne begrensningen av nyetablering og utvidelse av private ved mangel på helsepersonell.

Private aktører er viktig i helsetjenesten vår, for mange av dem bidrar til innovasjon, og mange av dem er viktige i kriseberedskapen. Det så vi ikke minst under koronapandemien. Selv om representanten Hussein fra SV ikke anerkjente det, er mange av dem faktisk også en viktig premissleverandør for levering av spesialisthelsetjenester i distriktene. Når en nå prøver å bygge ned private, går det faktisk utover en del distrikt som har behov for spesialisthelsetjenester.

Det er ingen tvil om at vi har utfordringer knyttet til helsepersonell i Norge. Helsepersonellkommmisjonen var veldig tydelig på at vi blir færre ansatte per pasient. Navs tall viser at helsepersonell er den største mangelen vi har av arbeidskraft i Norge. Den mangelen på helsepersonell regjeringen her prater om, er godt dokumentert, både i helsepersonellkommisjonen og gjennom Navs behov for arbeidskraft.

Jeg tror ikke at svaret på den utfordringen vi har med helsepersonell, handler om å forby hvor folk skal få lov til å jobbe og ikke. Det vil bare bidra til at en ikke sørger for å løse de utfordringene vi har. Svaret må være å gjøre det offentlige til en mer attraktiv arbeidsgiver, enten det handler om å se på mer fleksible turnusordninger, fortere ta i bruk teknologi for å få ned belastningen eller mer oppgavedeling – som Høyre har tatt til orde for flere ganger, uten at det har skjedd mye på det.

Det er ingen tvil om at Høyre vil ha en sterk offentlig helsetjeneste, men det å ha private og ideelle aktører som et supplement, er viktig for helsetjenesten i seg selv, og det er også viktig for pasienter som har behov for valgfrihet, mangfold og et annet tilbud. Dette er ikke svaret, når ventetidene går opp eller en ikke får hjelp i hverdagen, og vi ser en nedbygging av rus, psykisk helse og rehabilitering. Vi trenger private aktører også i helsetjenesten. Dette forbudet kommer ikke til å hjelpe på situasjonen.

Truls Vasvik (A) [18:08:17]: Vi nærmer oss forhåpentligvis slutten, og så skjønner jeg at enkelte har behov for å både svartmale, rope høyt og tegne bilder som ikke finnes der, og det får være opp til dem.

Representanten Hoksrud sa at dette ikke er bra for pasientene som vil velge. Men poenget er at når dette eventuelt skal kunne slå inn, så er valget mellom å få hjelp eller å ikke få hjelp, ikke en palett av private aktører som skal være der. Det er at det faktisk er så alvorlig at valget står mellom å få hjelp eller å ikke få hjelp. Da skal dette slå inn. Vi må forholde oss til virkeligheten.

Det å gi befolkningen vår mulighet til å forstå hva som reelt sett er sykehus og legevakt, er visstnok kommunisme. Det er nesten litt søtt.

Jeg måtte google litt, og det er interessant at for å kunne kalle et produkt for en ost, må det være basert på rene melkeråvarer. Inneholder produktet fett fra palmeolje og ikke melkefett, kan man ikke kalle det en ost. Det er altså strengere regler for hva vi kan kalle en ost, enn hva Fremskrittspartiet har lyst til å kalle et sykehus. Jeg tenker at det at vi har et regelverk som sørger for at befolkningen faktisk vet hva de oppsøker og hva de kan forvente der, er veldig fornuftig og ikke kommunisme.

Bård Hoksrud (FrP) [18:09:52]: Heldigvis har vi noen av verdens beste oster, og jeg vil ha verdens beste helsevesen også. Det er fullt mulig. Da tror jeg mer på at å ha muligheten som helsearbeider til å kunne få lov til å velge litt, vil være veldig bra. Representanten Vasvik sier at dette bare gjelder hvis det er helt, helt krise. Denne regjeringen har altså lagt ned fritt behandlingsvalg og sørget for at pasienters mulighet til å kunne velge selv har blitt innskrenket. Det er realiteten. Vi har altså en regjering som på tross av at helsekøene vokser og vokser og vokser, har nedsatt et avkommersialiseringsutvalg og brukt millioner av kroner. Det er ganske utrolig.

Vi hørte statsråden sa at man hadde brukt 350 mill. kr hos kommersielle for å få ned køene. Ja, det er peanøtter når vi vet hvilke utfordringer som er, og hvor mange pasienter som står i kø. Statsråden driver nå rovdrift på helsepersonell i offentlig helsevesen. Det er helseforetakene som riktignok gjør det, men fordi man nå skal få ned køene fram til valget, er det altså beintøft der ute, og vi får meldinger fra helsepersonell i det offentlige helsevesenet som er veldig bekymret.

Så sier man: Ja, men det er sånn og sånn og sånn. Men jeg synes jo det er spesielt når den samme legen som på et offentlig sykehus opererer to og en halv til tre hofter i løpet av uken – det er litt rart å operere to og en halv til tre, men det betyr vel at man fordeler utover – på et privat sykehus klarer å operere fire til seks pasienter hver eneste dag. Det betyr at det er ganske mange pasienter. Hvis man skal bruke denne loven for å gjøre det vanskelig for private, betyr det at det kommer til å være mange flere som må stå i kø, fordi det tar lengre tid å få gjort de samme typer operasjoner på det ene sykehuset enn det gjør på det andre sykehuset. Det synes i hvert fall vi er litt synd. Vi synes det er bra at man har noe å velge i.

Private må være mer innovative, de må tenke nytt, de må være mer frampå. Så mener jeg det skjer masse bra i offentlig helsevesen også, men de har ofte ikke de samme mulighetene. De private må gjøre det for faktisk å levere. De må også levere til en lavere pris fordi staten er beinharde forhandlere. Det ser vi nå på anbudet som er ute i Helse sør-øst. Nå så jeg at det ble avlyst. Det er også spesielt: at man avlyser hele anbudet på rus og psykiatri i Helse sør-øst. Man skulle tro at en så stor virksomhet hadde klart å få det til på en god måte.

Statsråd Jan Christian Vestre [18:12:59]: Jeg skjønner at det gjør litt vondt for Høyre og Fremskrittspartiet at våre felles sykehus kjøper mer private helsetjenester nå enn de noen gang gjorde da Høyre og Fremskrittspartiet satt i regjering, også når vi tar hensyn til prisveksten. Men forskjellen mellom oss og Høyre og Fremskrittspartiet er at for oss er det ikke et mål at det tallet skal være så høyt som mulig. Det tallet skal være på et riktig nivå. Det offentlige må ha hovedansvaret for å sikre 24/7 akuttberedskap, utdanne helsepersonell og behandle alle alvorlig syke og akutt syke. De offentlige sykehusene kan ikke velge pasientene sine. De offentlige sykehusene kan ikke stenge kl. 16 og i helgene og si at nå går vi hjem. De offentlige sykehusene kan ikke velge å ikke ha sengeplasser og kun satse på dagbehandling, selv om det også er veldig positivt. Det offentlige må ta hensyn til alle pasientene. Det er derfor den offentlige helsetjenesten må være grunnmuren – og så har vi da et pragmatisk syn på samarbeid med de private.

Årsaken til at regjeringen fjernet fritt behandlingsvalg, var at den ordningen ikke fungerte etter hensikten. Solberg-regjeringens egen evaluering viste at fritt behandlingsvalg ikke reduserte ventetidene, at bruken økte med 500 pst. samtidig som ventetidene i helsetjenesten gikk opp.

Arbeiderpartiet er ikke imot å velge. Det var vi som innførte fritt sykehusvalg i sin tid, som vi fortsatt har, som innebærer at pasienter med rett til helsehjelp kan velge mellom offentlige sykehus og private sykehus som har avtale med det offentlige. Det er en grunnleggende valgmulighet som vi er for, vi innførte den, og vi kommer til å beholde den.

Så hører jeg det blir sagt at ventetidene går opp, og representanten Hoksrud sa at helsekøene fortsetter å vokse og vokse og vokse. Men fakta er jo det motsatte: Helsekøene er nå redusert med over 65 000 på ett år. Det er 40 000 færre i helsekø nå enn da Erna Solberg forlot regjeringslokalene. Ventetid for ventende har gått ned med 22 dager på ett år, ventetid for påbegynt helsehjelp har gått ned med 6 dager. Fristbruddene er nesten halvert, og alle underliggende tall fra helseregionene viser at ventetidene kommer til å fortsette å falle markant de neste månedene. Det er beviset på at ventetidsløftet virker – et partnerskap der fagforeningene er med, arbeidsgiverorganisasjonene er med, offentlige sykehus bidrar, ideelle sykehus bidrar og private sykehus bidrar. Det er fordi vi er opptatt av at resultatene skal nås, og vi må ta i bruk de ressursene vi har, for å få det til.

Jeg tror, for å være helt ærlig, at disse skremmebildene om hva som er regjeringens syn på offentlig-privat samarbeid, rett og slett ikke biter på, for det er veldig enkelt å ettergå dem og motbevise dem med fakta på bakken.

Kjersti Toppe (Sp) [18:16:16]: Som venta er det litt temperatur i denne debatten, men eg synest jo at når Høgre omtaler dette forslaget som galskap, tenkjer eg at her må ein gå inn og sjå på realitetane. Er det galskap å få ein definisjon på kva som er sjukehus i Noreg? Er det galskap å få ein definisjon på kva som er legevakt? Det skulle jo vore på plass for lenge sidan av omsyn til kvalitet og pasientsikkerheit.

Så må eg ta fram ein merknad i innstillinga frå Høgre og Framstegspartiet, som seier litt om korleis dei ser på dette på med det offentlege helsevesenet og korleis ein skal ta vare på dei tilsette. Dei skriv at dei «er bekymret for arbeidssituasjonen til helsepersonell i det offentlige dersom det offentlige ikke trenger å kjempe for å beholde sine ansatte». Det synest eg er ei så utruleg setning. Kan dei verkeleg meina at det er veldig bra at det vert ei knappheit på helsepersonell til offentlege, for elles vert det vanskeleg å vera helsepersonell i det offentlege? Det synest eg er vanskeleg å forstå.

Det er òg ein ting til i innstillinga som eg vil ta opp, og det er at etablering og utbygging av sjukehus òg tidlegare har vore regulert gjennom ei forskrift som stilte krav. Det skulle søkjast godkjenning ved nyetablering, utviding, endring og så vidare. Dette er jo heller ikkje noko revolusjonerande nytt, og det betyr ikkje at vi skal forby private tilbydarar, som det vert sagt gjentatte gonger her, eller at det er ei dramatisk endring og ein venstresving og alt mogleg. Dette handlar om at vi tar ansvar for den offentlege tenesta i Noreg, ansvar for beredskap, og sikrar at pasientar faktisk kan få ei teneste i ein situasjon der det kanskje ikkje er eit alternativt tilbod.

Debatten bør takast litt ned. Ein kan vera ueinig om kor mykje bruk av private ein skal ha, men dette forslaget er etter mi vurdering veldig klokt og veldig nødvendig, og eg trur at når det har gått nokre år, er alle veldig glade for at det vart gjort eit sånt vedtak i Stortinget. Takk.

Erlend Svardal Bøe (H) [18:19:01]: Jeg vil bare først begynne med at jeg ikke brukte ordet galskap. Jeg brukte ordet hårreisende, og iallfall for meg er det en forskjell.

Når det er krav om godkjenning der en skal begrense nyetablering eller utvidelse av private i mangel av helsepersonell, er det noe vi etterlyser. Hva er mangel på helsepersonell? Når helsepersonellkommisjonen er tydelig på at det vil bli færre ansatte per pasient, er det da mangel på helsepersonell nå? Når Nav er ute og sier at den største mangelen på arbeidskraft i Norge er innen helsepersonell, er det da mangel på helsepersonell nå? Jeg synes faktisk en kan gjøre en tydeligere avgrensning på når det er mangel på helsepersonell, for jeg tror veldig mange opplever at det er mangel på helsepersonell allerede i dag. Og det er jo det som er poenget vårt. Det som Stortinget og flertallet kommer til å vedta, griper jo egentlig inn allerede nå hvis det er mangel på helsepersonell. Hvis en ikke mener at det er mangel på helsepersonell, tror jeg at vi har en utfordring. Å avklare den balansen med når det er mangel, synes jeg en skal gjøre.

Og jeg synes det er litt lettvint, for istedenfor å se på hva vi skal gjøre for å gjøre det offentlige til en attraktiv arbeidsgiver, og faktisk se på hva som er utfordringene med at noen kanskje har lyst til å jobbe i det private eller ideelle og ikke i det offentlige, hopper en bare glatt over det, istedenfor å se på hvordan vi får mer fleksible turnusordninger, hvordan vi får fart på oppgavedelingen, som vi har snakket veldig mye om i salen her uten at det har skjedd så veldig mye. Høyre og Fremskrittspartiet har iallfall hatt en del forslag til hvordan vi kan gjøre det. Jeg mener diskusjonen må være hva vi skal gjøre for å gjøre den offentlige helsetjenesten til en mer attraktiv arbeidsgiver. Det private og ideelle ville være et godt supplement til det, ikke bare for helsetjenestene i seg selv, men også for de pasientene som har behov for det.

Det er også sånn at statsråden snakket veldig mye om at en ikke skal prøve å gjøre en konkurranse av hvem som kjøpte mer privat eller ikke. Det er jo akkurat det statsråden gjør når en gang på gang på gang sier det. Sannheten er jo bl.a. at veldig mye av det som vi kjøper av private og ideelle i dag, er – det vet statsråden godt selv – faste avtaler som har vært der ganske lenge. Vi hadde f.eks. fritt behandlingsvalg, og det ble avviklet. Det var flere hundre millioner som forsvant da fritt behandlingsvalg-ordningen ble fjernet. Vi la også inn i vårt alternative statsbudsjett 1,3 mrd. kr mer, f.eks., til kjøp av ledig privat kapasitet og sykehusøkonomi. Det hjelper ikke å gjøre sånn som statsråden gjør nå, bare å kartlegge kjøp av privat kapasitet. En må faktisk også kjøpe det til det beste for pasientene.

Vi kunne godt ta en lengre diskusjon her. Nå begynner vi å spore litt av, men at ventetidene har gått opp med denne regjeringen, er det ingen tvil om. Og det å stå her og snakke om ventetidsløftet, som på mange måter er et skippertaksløft for pasientene, men også for ansatte som nå sliter seg ut i helsetjenesten, er iallfall ikke en bærekraftig måte å holde ventetidene nede på framover.

Bård Hoksrud (FrP) [18:22:20]: Jeg klarer ikke å dy meg når statsråden var så stolt av at han hadde fått ned ventetidene lite grann, og det skulle jammen blott mankere når man har brukt over 5 mrd. kr. Det er bra, men det han ikke prater om, er at avslagene rundt omkring i helsevesenet fyker i været. Det er altså pasienter som ikke kommer til en eneste konsultasjon på sykehuset, til tross for at fastlegen eller spesialist har henvist til sykehusene. Det synes jeg kanskje er rart.

Men på mandag var jeg og møtte en pasient. Det mange pasienter nå opplever, er at de får første konsultasjon, og da er man ute av ventelistene, men de blir bare plassert i en ny kø. Det var det hun fikk beskjed om, hun fikk en telefon fra legen, som sa: «Du skal ha operasjon, men vi vet ikke helt når du får den», og da er man jo ute av ventelisten, men man er fortsatt i kø for å få behandlingen sin, og det er jo en kjempeutfordring.

Bård Hoksrud (FrP) [18:24:13] (ordfører for saken): Det kunne vært morsomt å starte med en morsomhet, men jeg skal la det være.

Regjeringen har lagt fram forslag til endringer i tobakksskadeloven, og regjeringen mener at forslaget følger opp den nasjonale tobakksstrategien i folkehelsemeldingen om nasjonal strategi for utjevning av sosiale forskjeller. Forslaget legger opp til å utvide røykeforbudet til å gjelde utendørs idrettsområder, lekeplasser og i private kjøretøy med barn, samt til et forbud mot grensekryssende fjernsalg av tobakks- og nikotinprodukter. I tillegg foreslås enkelte språklige og tekniske endringer samt justeringer i sanksjonsreglene i tilknytning til strålevernloven og atom- og energiloven.

Jeg vil takke komiteen for samarbeidet med saken, og jeg regner med at de forskjellige partiene kommer til å eventuelt redegjøre for sitt syn.

Derfor tar jeg for meg Fremskrittspartiets standpunkt i saken. Fremskrittspartiet er helt enig i at folk ikke bør røyke på lekeplasser, på idrettsarenaer og i private kjøretøy når man har barn med i bilen, men det er jo noe som i veldig stor grad er bredt sosialt forankret i befolkningen. Derfor er Fremskrittspartiet i utgangspunktet kritisk til en del partiers ønske om og tro på at bare man forbyr det, så blir alt bra. Sånn er det ikke. Jeg mener vi ikke trenger nye forbud og påbud. I Fremskrittspartiet er vi veldig klare på at vi ikke ønsker å støtte et forbud mot fjernsalg av tobakksvarer heller, fordi dette vil være konkurransevridende. Derfor fremmer Fremskrittspartiet sammen med Høyre et forslag om akkurat det.

Fremskrittspartiet mener også at forslaget om å forby grensekryssende fjernsalg av tobakksvarer og e-sigaretter er lite treffsikkert. Ulovlige produkter er allerede forbudt, og dette forbudet vil derfor ha svært liten eller ingen effekt. Fremskrittspartiet mener det er viktig å slutte med motarbeidelsen av produkter som er dokumentert mindre skadelige alternativer til tradisjonell røyking. Vi viser derfor til at røykfrie produkter som e-sigaretter og nikotinposer / tobakksfri snus er vesentlig mindre skadelige enn sigaretter, og at mange røykere bruker disse for å slutte. Derfor fremmer vi også forslag om akkurat det.

I 2016, da grunnlaget for dobbel aldersverifisering ble skrevet, fantes det ikke pakkebokser, og BankID var i liten grad benyttet av personer for å identifisere seg i nettbutikker og ved utlevering. I dag, ni år senere, har verden blitt mye mer teknologisk og automatisert, og det er fullt mulig å verifisere at det er korrekt person og alder uten at det er et menneske som gjør det. Jeg håper derfor at partiene som sier at de er opptatt av å ta i bruk ny teknologi, viser det ved å stemme på Fremskrittspartiets forslag om å be regjeringen åpne opp for digital aldersverifisering for fjernsalg av nikotinprodukter. Det er det ingen problemer med. Det fungerer veldig, veldig bra i vårt naboland, og det er ingen grunn til at det ikke skal kunne fungere veldig, veldig bra i Norge også.

Jeg vil ta opp forslagene i saken.

Even A. Røed (A) [18:27:04]: I dag tar vi viktige grep for at den skal fortsette, den utviklingen vi har sett i Norge over mange år, og det er at tobakksbruken går ned, i hvert fall bruken av tobakksrøyk. Vi vet at det gjør stor skade på helsen vår, og hvor viktig det er at vi tar grep som gjør at tobakksbruken fortsetter å gå ned. Når vi nå går et steg videre og innfører røykeforbud på utendørs idrettsområder, på lekeplasser og i private biler med barn til stede, gjør vi det for at flere skal ha frihet fra tobakksrøyk. Å skåne barn og unge for tobakksrøyk er ikke overformynderi, det er å la barn og unge slippe noe som er helseskadelig, og noe som i de fleste tilfeller er ubehagelig og lite ønskelig. Ingen barn i Norge bør bli utsatt for tobakksrøyk, fordi de i mange tilfeller ikke vil kunne velge det selv, og fordi det vil kunne gå ut over helsen deres på både kort og lang sikt. Det bør være veldig lite kontroversielt å sørge for at lekeplasser og idrettsområder blir røykfrie. For mange er dette allerede en selvfølge, men det er viktig at vi følger det opp og sikrer at alle barn faktisk opplever at de kan leke og bedrive idrett uten å bli utsatt for tobakksrøyk.

Selv med denne lovendringen vil det for mange av dem som røyker, være nok av steder der man har muligheten til å ta seg en røyk, uten at det går ut over barn og unge. Men det er vanskelig å gå med på et premiss der en persons frihet til å ta seg en røyk skal frata et barn friheten til ikke å bli utsatt for passiv røyking. For oss i Arbeiderpartiet er det valget veldig enkelt.

Vi tar også grep knyttet til grensekryssende fjernsalg av tobakksvarer og e-sigaretter. Det vil fortsatt være mulig å handle tobakksvarer via norske aktører som f.eks. Oda. Selv om enkelte merknader i saken skulle tilsi at man ikke hadde muligheten til det, vil man ha det også i fortsettelsen. Dette forbudet sikrer at norsk tobakkspolitikk blir førende for omsetning av tobakk i Norge. Det gjør at utenlandske aktører ikke kan bedrive salg grensekryssende og med det potensielt drive aggressiv markedsføring overfor norske forbrukere via sosiale medier. Skal vi sikre oss at tobakkspolitikken fungerer, må vi faktisk modernisere oss når behovet er der. Da må vi justere lovverket slik at reklameforbudet reelt sett består.

Det er viktig at vi har en tobakkspolitikk som bidrar til at færre bruker tobakk i Norge. Det er spesielt viktig å verne barn og unge, og derfor er det bra at vi nå får styrket lovverket på flere områder. Det vil gagne mange i framtiden.

Erlend Svardal Bøe (H) [18:29:51]: Vi kan ikke bare krangle i salen; vi må jo være litt enige om en del saker også. Høyre mener det er viktig å fortsette arbeidet med å redusere tobakksbruken i Norge, og at arbeidet med å forebygge bruk av tobakk i befolkningen må videreføres og styrkes. Derfor støtter vi i Høyre utvidelsene av røykeforbudene til bl.a. utendørs idrettsområder og lekeplasser, noe som jo var et forslag som ble sendt på høring av Solberg-regjeringen i 2021. Høyre mener det er viktig å bidra til at vi får et mest mulig røykfritt område også offentlig.

Jeg må si at jeg stusser litt over partiet SV, som i denne saken ikke støtter f.eks. å ha et røykeforbud på lekeplasser. Er noen vi må hindre at blir rekruttert til tobakksbruk, så er det virkelig barn og unge. Da trenger vi å sørge for at disse utvidelsene av røykeforbudene kommer på plass.

Da Stortinget i 2023 behandlet folkehelsemeldingen, gikk regjeringen inn for å forby fjernsalg av tobakksvarer. Det gikk Høyre imot den gangen, med bakgrunn i at vi har innført en registerordning for fjernsalg i Norge, som EUs tobakksdirektiv krever, og at forbud mot fjernsalg ville være konkurransevridende til fordel for etablerte dagligvareaktører med fysiske butikker framfor nye dagligvareaktører som selger varene gjennom apper og nettsider og leverer dem direkte til kundene.

Nå registrerer jeg at regjeringen har gått tilbake og snudd i det spørsmålet og på mange måter argumenterer på samme måte som Høyre gjør i det spørsmålet. Det er jeg glad for. Men regjeringen foreslår heller å forby grensekryssende fjernsalg. Det er et forslag Høyre ikke kommer til å støtte. Vi mener at lovlige varer må kunne kjøpes innenlands og utenlands, og at vi har en registerordning som fungerer. Vi støtter forslaget om å presisere bl.a. forbud mot innførsel for mindreårige, for vi synes det er en viktig presisering, men i utgangspunktet handler det for oss om hvilke varer som er lovlige og ikke lovlige.

Jeg er veldig glad for at vi i dag går inn for å utvide røykeforbudene og tar opp innsatsen for å sørge for å redusere tobakksbruken i samfunnet vårt, og at vi er enige om det.

Siv Mossleth (Sp) [18:32:43]: Senterpartiet støtter at det ikke skal røykes utendørs på idrettsområder og lekeplasser og i private biler med barn til stede. Dette er forhåpentligvis allerede praksis, men nå kommer det et tydelig lovfestet vern.

Senterpartiet støtter også et forbud mot grensekryssende fjernsalg av tobakksvarer, e-sigaretter og oppfyllingsbeholdere og et godkjenningssystem for nye tobakks- og nikotinprodukter. Senterpartiet er med på komiteens tilråding, og vi ønsker å tydeliggjøre og modernisere lovverket.

Senterpartiet vil jobbe for tiltak som forebygger at ungdom begynner å bruke ulike tobakksprodukter. Vi mener at mindre bruk av tobakk vil bidra til at flere lever et lengre og sunnere liv, og Senterpartiet vil tilby gratis legemidler til røykeslutt. Senterpartiet mener også at det er viktig å sikre økt informasjon om skadevirkninger av tobakksbruk under svangerskap. Det kom mange høringsinnspill i denne saken, og jeg merket meg spesielt Kreftforeningens høringsinnspill, som var veldig tydelig på at mindre tobakk gir bedre helse.

Marian Hussein (SV) [18:34:34]: Vi i SV støtter målet om å redusere røyking i vårt samfunn. Det hadde vært bra om vi hadde fått et lovforslag fra regjeringen som hadde tatt tak i en av de største utfordringene som er i dag, og det er at mange unge mennesker har begynt å røyke. Det er ikke de unge som er på lekeplasser eller idrettsarenaer, men unge tidlig i 20-årene og også videregående skoleelever som vaper i disse dager. Men det er ikke det vi har fått på bordet. Vi har fått et lovforslag som er resirkulert fra da Bent Høie var minister.

I dag har allerede norske barn rett på et røykfritt miljø, i tobakksskadeloven. Det er jo et spørsmål når vi skal innføre nye påbud og forbud i denne salen, da må det være fordi det er reelle utfordringer. Jeg må være ærlig og innrømme at jeg til nå ikke har sett barn bli nesten kvalt av mye røyk rundt omkring på norske lekeplasser. Det er faktisk veldig få jeg har snakket med dette om som forteller at de har sett veldig mange foreldre som røyker mens de ser på poden spille fotball eller rett utenfor en håndballhall rundt omkring i Norge. Spørsmålet er: Løser vi reelle utfordringer, eller driver vi med en eller annen form for moralisme overfor de få røykerne som er rundt omkring? Samtidig er det veldig mange Høyre-styrte kommuner nå som begynner å åpne for skjenking under idrettsarrangementer. Da er spørsmålet: Hvilket folkehelsetiltak er det vi skal gjøre, med slike forbud?

Jeg må si at det som har vært inngangen vår – og det er veldig få her som jeg klarer å se har noen prinsipielle innganger – er at vi skal regulere markedet. Nå ser vi at det er ganske mange barn og unge som utsettes for massiv reklame rundt omkring i sosiale medier for det som kalles vaping. Det er et økende problem. Vi mener at det er riktig å støtte forslaget fra regjeringen om å forby grensekryssende røyking. Men samtidig er det lurt og viktig at når Stortinget skal vedta nye lover, skal vi løse faktiske utfordringer. Når det gjelder dette lovforslaget om å forby røyking på lekeplasser, er det ikke et folkekrav der ute om at vi er nødt til å stoppe disse voksne som røyker på lekeplasser.

Statsråd Jan Christian Vestre [18:37:49]: Med dette lovforslaget følger regjeringen opp den nasjonale tobakksstrategien. Nærmere bestemt ønsker vi å beskytte barn og unge mot passiv røyking og redusere tilgangen til tobakksvarer og e-sigaretter for mindreårige.

Jeg er glad for at flertallet i komiteen støtter forslagene om å utvide røykeforbudet til utendørs lekeplasser og idrettsområder samt i biler hvor barn er passasjer. Røyking i bil er særlig helseskadelig for barn, og det forundrer meg derfor litt at SV og Pasientfokus betegner forslaget som «overformynderi». Det er altså 120 000 unger som utsettes for passiv røyking. Det har ganske store helsekonsekvenser. Dette forslaget fikk stor støtte i høringen, og både Folkehelseinstituttet og Kreftforeningen trakk fram at det er stor støtte i befolkningen for et slikt forbud, også blant røykerne selv. Folkehelseinstituttet har pekt på at røykeforbud som dette kan være effektive for å redusere barns eksponering for tobakksrøyk og for å motvirke sosiale helseforskjeller.

Når det gjelder forslaget om et forbud mot grensekryssende fjernsalg av tobakksvarer og e-sigaretter, har regjeringen landet på en mellomløsning for å ivareta ulike hensyn. Vi foreslo opprinnelig et totalforbud mot fjernsalg, både grensekryssende og innenlands. Det kom imidlertid høringsinnspill om at et slikt totalforbud kunne få negative konsekvenser for forbrukere i distriktene, for personer med funksjonsnedsettelser og for nettbutikker i Norge som forsøker å utfordre den tradisjonelle dagligvarebransjen. Derfor har vi i pragmatismens navn lyttet til disse innspillene, og vi foreslår likevel ikke et forbud mot innenlands fjernsalg. Jeg registrerer at Høyre og Fremskrittspartiet likevel ikke støtter forslaget. Det respekterer jeg, selvfølgelig, men jeg har lyst til å minne om at denne mellomløsningen som regjeringen landet på, også ble trukket fram som en ønsket løsning fra store deler av bransjen.

For denne regjeringen er det ikke akseptabelt at barn utsettes for svært helseskadelig tobakksrøyk inne i en bil, eller at mindreårige kan bestille tobakksvarer og e-sigaretter på nett og motta dem rett i postkassa. Vi kommer til å fortsette arbeidet for å oppnå en tobakks- og nikotinfri generasjon, og lovforslagene som skal behandles av Stortinget nå, er et viktig skritt på veien mot dette målet.

Kjersti Toppe (Sp) [18:46:51] (ordførar for saka): Det er langt på dag, og vi har debattert mange saker, men dette er ei veldig gledeleg sak for barn i Noreg og helsa deira.

Stortingsfleirtalet følgjer opp vedtaket frå behandlinga av folkehelsemeldinga om å innføra eit forbod mot marknadsføring av usunn mat og drikke retta mot barn under 18 år. Regjeringa har fått vedtatt ei forskrift som skal erstatta sjølvreguleringsordninga, som dessverre ikkje har fått den verknaden som ein hadde forventa.

Det vert i denne saka føreslått å ta inn ei ny bestemming i matlova, ein heimel for gebyr for brot på forskrifta. Forskrifta som gjeld forbod mot marknadsføring av visse næringsmiddel som er retta særskilt mot barn, er som sagt allereie stadfesta. Departementet føreslår å innføra gebyr som skal brukast der dei etablerte reaksjonsmidla i matlova ikkje er rekna som tilstrekkelege, og difor ikkje kan ha nødvendig preventiv effekt, som er nødvendig for å sikra at lovverket vert etterlevd. Det vert òg føreslått forskriftsheimlar for utmåling og betaling av gebyret.

Tilrådinga frå komiteen om å støtta denne endringa i matlova vert fremja av Arbeidarpartiet, Senterpartiet, SV, Raudt, Kristeleg Folkeparti og Pasientfokus, tilrådinga om ei evaluering etter to år vert fremja av ein samla komité, og tilrådinga om utsett iverksetjing til 1. januar 2027 vert fremja av Arbeidarpartiet, Senterpartiet, SV, Raudt og Pasientfokus.

Barn er ei sårbar forbrukargruppe. Barn fortel sjølv at dei mottar masse reklame, meir enn det dei sjølv ønskjer. Barn har allereie eit særskilt vern i marknadsføringslova, og det er ut frå at vi veit at reklame verkar sterkt på barn. Barn er naturleg godtruande, som det faktisk står i lova, noko som er heilt sant, og manglar erfaring. Difor er eg glad for prinsippet om at vi faktisk bryr oss om at barn skal ha eit særskilt vern mot marknadsføring – og særskilt mot marknadsføring som er særleg retta mot barn.

I denne saka handlar det om marknadsføring av usunn mat og drikke. Forskrifta regulerer det. No er det gebyr for brot på forskrifta Stortinget er invitert til å gi tilslutning til, og det gir vi tilslutning til i dag. Når vi får ei utsett iverksetjing, får òg næringslivet rom til å tilpassa seg regelverket, og rettleiaren vil vera utarbeidd og tatt i bruk. Det meiner eg er ei god ordning.

Truls Vasvik (A) [18:50:16]: Jeg er oppriktig glad for at Stortingets vedtak om markedsføringsforbud for usunn mat og drikke særlig rettet mot barn og unge under 18 år er fulgt opp og allerede fastsatt i forskrift. Dette er viktig ved et fagområde, eller et felt innenfor vårt felt, vi ofte prater om i denne salen, uten at vi nødvendigvis har så gode svar, nemlig hvordan vi skal sikre bedre folkehelse. Her har vi et av de svarene vi så ofte etterlyser.

Det har ikke manglet på engasjement i denne saken, verken når det gjelder selve forskriften som nå er innført, eller den saken vi behandler i dag, nemlig hjemmel for overtredelsesgebyr hvis man bryter forskriften. Påstander har nærmest haglet, noen mer rettmessige enn andre.

Arbeiderpartiet er tilfreds med at departementet har tatt dette på alvor og justert forskriften på en måte som sikrer klarhet. Det er klart at skal dette ha den ønskede effekten, må aktørene vite hva de skal forholde seg til. Derfor er jeg også glad for at vi ber om en evaluering etter to år fra ikrafttredelse, for å sikre at vi treffer merket.

Selve innføringen av forskriften er fyldig debattert tidligere i denne salen, med et ønsket resultat fra vår side. Det vi debatterer i dag, er konsekvensen av å bryte forskriften. Skal jeg være helt ærlig, er det en veldig interessant debatt. For meg er det åpenbart at det må få en konsekvens hvis man ikke følger lover og forskrifter. Hvis det ikke er det, kan de useriøse aktørene ture fram akkurat som de vil, mens de som følger lover og regler, i utgangspunktet kan få en konkurranseulempe. Det er ikke sånn vi i Arbeiderpartiet vil ha det.

Forskriften om markedsføringsforbud for usunn mat og drikke særlig rettet mot barn og unge under 18 år har vært etterspurt av mange, både organisasjoner og enkeltmennesker, i stor grad foreldre. Det er rett og slett veldig få i Norge som ser på det som en menneskerett for barna våre at de skal utsettes for reklame som er usunn.

Det er bra at vi får på plass dette nå. I det lange løp kan det være et avgjørende virkemiddel for bedret folkehelse.

Erlend Svardal Bøe (H) [18:52:30]: Da Stortinget i 2023 behandlet folkehelsemeldingen, mente Høyre det var riktig å se på flere tiltak for å verne barn og unge bedre mot markedsføring av usunn mat og drikke, men vi mente at andre tiltak måtte vurderes før eventuelle forbud. Regjeringen ville ikke det og gikk rett på forbudslinjen. I fjor høst ble det vedtatt en ganske bred hjemmel i matloven til å forby markedsføring, uten at det er godt nok utredet, og uten at jeg tror regjeringen egentlig kjenner godt nok konsekvensene og avgrensningene dette vil føre med seg.

Høyre har flere ganger problematisert at det vil være juridisk og praktisk vanskelig å gjennomføre og håndheve et sånt forbud. De som kommer til å tjene på dette, er internasjonale aktører som kan markedsføre på internasjonale plattformer vi ikke har kontroll på, i tillegg til at en i nok en sak fjerner foreldreansvaret. Dette vil også ramme norske lokale bedrifter, og det vil gå utover idrettslag og foreninger, som vil miste viktige inntekter, sånn at det blir økt deltakeravgift for barn og unge i idretten. Det er ikke bare en påstand jeg kommer med, en ser veldig tydelig fra mange av høringssvarene som kommer, at idretten er bekymret for det.

Høyre kommer ikke til å støtte denne saken. Det er kanskje ikke så overraskende, for som forrige taler var inne på, har vi diskutert denne saken flere ganger. Det virker som regjeringen har hatt et større behov for å vise handling framfor å gjøre ting på en skikkelig måte, og se på andre tiltak før en har gått rett på forbud.

Høyre vil bidra til bedre vern mot markedsføring av usunn mat og drikke overfor barn og unge, men da burde vi ha bedre praktisering av den aldersgrensen som allerede er der i dag, og vi burde ha bygget videre på eksisterende tiltak, f.eks. å se på om vi kunne ha gitt Matbransjens Faglige Utvalg flere virkemidler å kunne benytte seg av.

Det er veldig mye usikkerhet knyttet til dette. For eksempel vil en del produkt som ligger under nøkkelhullordningen, produkt som er definert som sukkerfrie alternativ, også være forbudt å reklamere for. Det er litt spesielt at en her har tenkt å praktisere en absolutt grense på 18 år. Det betyr at vi kan komme i den situasjonen at vi har en kriminell lavalder i Norge på 15 år, der en må i fengsel hvis en gjør et lovbrudd, en kan øvelseskjøre, en kan ta viktige utdanningsvalg, men en kan altså ikke få lov til å se på reklame for sukkerfri sjokolademelk. Jeg beklager å si det, men det er overformynderi, og det viser igjen at en her har valgt den enkleste løsningen, istedenfor å se på hvordan en kan sørge for mer sunnhet og bedre andre virkemidler for å hindre usunn mat og drikke.

Høyre støtter ikke denne saken, på samme måte som vi ikke støttet det som var til behandling i høst.

Bård Hoksrud (FrP) [18:55:53]: Vi er alle enige om og ønsker at barn skal ha gode vaner og god helse, men spørsmålet er jo: Skal vi virkelig møte det med et reklameforbud så uklart at selv jurister river seg i håret? Fremskrittspartiet er imot denne forskriften. Vi mener den griper for vidt inn, at den er dårlig utredet, og at den åpner for vilkårlig skjønn i tolkning og håndheving. Vi snakker altså om en forskrift som i verste fall kan bety at markedsføring av produkter som leverpostei og makrell i tomat kan være ulovlig fordi de inneholder litt tilsatt sukker. Dette har regjeringen forsøkt å avkrefte, men det står altså ikke tydelig i forskriften. Det burde vi kunne forvente. En representant var opptatt av ost her i stad. Det kan vel hende at noen oster heller ikke vil være godkjent å kunne fortelle om til unge under 18 år. Jeg tror kanskje en 17-åring eller en 16-åring vil være ganske provosert av at de ikke kan få lov å høre om gode oster eller annet godt pålegg.

Når vi i tillegg får en ny hjemmel for å ilegge overtredelsesgebyr, altså bøter, uten at det er gitt klare og forutsigbare rammer for hva som faktisk er lov og ikke lov, er vi over i det i hvert fall enkelte vil mene fort kan utfordre både Grunnloven og menneskerettighetene. Vi vet at markedsføring har kraft spesielt overfor barn, men det er stor forskjell på å beskytte barn og innføre et uklart forbud som gjør det nærmest umulig for norske bedrifter å vite hva de har lov til og ikke. Det er matbransjens faglige utvalg, bransjens egen selvreguleringsordning, som i mange år har hatt ansvaret for å regulere dette. Det er ikke dokumentert at den ordningen har sviktet grovt. Likevel går regjeringen nå mye lenger og innfører et forbud som totalt kan få store konsekvenser for norske bedrifter. Nå kommer også sanksjonsmulighetene, og det er helt nye gebyrer – uten klare rammer, uten et tak og med vidt skjønn.

Det er ikke sånn vi bør regulere næringslivet i Norge. Vi trenger forutsigbarhet, klare rammer og et forholdsmessig lovverk, ikke flere uklare forskrifter med kraftige reaksjonsmidler og store rettssikkerhetsutfordringer. Derfor står i hvert fall Fremskrittspartiet klart og tydelig fast på vår motstand mot selve forskriften og mot forslaget om nye gebyrhjemler som ligger her. Som sagt: Jeg tror dette provoserer ganske mange unge – 16–17-åringer som er flinke til å ta ansvar for egne valg og handlinger – men som denne regjeringen dessverre ikke har tiltro til.

Marian Hussein (SV) [18:59:10]: Jeg må nok si at jeg skvatt litt der jeg satt, av at foregående taler nevnte menneskerettigheter i sitt innlegg, for til vanlig er det noen gruppers menneskerettigheter Fremskrittspartiet ikke er opptatt av. Menneskerettighetene til folk med rusavhengighet er det ikke så farlig med, de skal jo straffes hardere og gjerne med bøter også, hvis jeg har lest riktig det Fremskrittspartiet har sagt den siste tiden. Da er spørsmålet: Hvor er det hjertet ligger? Er det hos disse rike bedriftseierne som nå ikke får lov til å drive med utstrakt reklame mot barn og unge?

Da vi behandlet folkehelsemeldingen i sin tid, husker jeg det var en historie som satte en trøkk i meg, og som gjorde at det var et av disse forslagene vi ville jobbe for. Det var om et barn som måtte pumpes etter å ha drukket energidrikken Prime, som i den perioden gikk viralt i sosiale medier. Det er sosiale medier og ikke nødvendigvis alltid vanlige reklameskilt langs skoleveien som er den største utfordringen, og vi er fortsatt nødt til å gjøre mer for å kunne kontrollere disse aktørene. Vi i SV har foreslått flere grep Stortinget kan ta for å få kontroll over dette, enten det er TikTok eller Meta.

Vi skal fortsette å jobbe for bedre folkehelse i Norge, og vi skal fortsette å beskytte barn og unge. Vi ser en utfordring med at flere og flere barn og unge får store helseutfordringer grunnet denne typen reklame. Jeg mener dette er et godt forslag som får oss et stykke på vei. I altfor lang tid har Høyre hatt makten. De gjorde ikke noen endringer i den ordningen som var, hvor man kunne straffe dem som ikke fulgte regelverket. Det er veldig rart at man har hatt et regelverk hvor de samme aktørene som bryter reglene, også skal bestemme over hvordan regelverket skal følges.

Dette er et skritt på riktig vei mot en bedre folkehelse.

Statsråd Jan Christian Vestre [19:02:10]: Jeg er stolt over at regjeringen nylig har vedtatt forskrift om forbud mot markedsføring av usunn mat og drikke særlig rettet mot barn. Vi fulgte da opp et viktig anmodningsvedtak fra Stortinget, dette til tross for lobbyvirksomhet fra bransjen, der enkelte har lagt ganske mye energi i å skape forvirring rundt forskriften.

Det er viktig at overtredelser av forskriften følges opp på en effektiv måte, dette for å forebygge nye overtredelser og ivareta barna og for å sikre like konkurransevilkår i bransjen. Det skal ikke lønne seg å bryte forbudet.

Overtredelsesgebyr er et viktig virkemiddel for å sikre etterlevelse, da de etablerte reaksjonsmidlene i matloven ikke anses tilstrekkelige for å sikre dette. Dersom en overtredelse er avsluttet når tilsynsmyndigheten blir klar over saken, vil ikke tvangsmulkt kunne benyttes, da vedtak om tvangsmulkt er en trussel om plikt til å betale penger dersom et ulovlig forhold ikke opphører. Vi har i dag ikke hjemmel til å reagere med overtredelsesgebyr ved brudd på markedsføringsforbudet, og det må på plass.

Jeg er ikke enig i Fremskrittspartiets uttalelser om at denne forskriften er uklar. Før vedtakelse ble forskriften justert og klargjort på flere viktige punkter, som følge av høringsinnspill fra idretten, fra frivillig sektor, fra bransjen og fra ESA.

Jeg er glad for at komiteens flertall støtter regjeringens forslag om hjemmel for overtredelsesgebyr. Dette er et viktig virkemiddel ved brudd på markedsføringsforbudet i den nye forskriften. I dag har vi hjemmel for overtredelsesgebyr i flere andre lover som regulerer markedsføring, som markedsføringsloven, alkoholloven og tobakksskadeloven. Jeg mener det er viktig at også brudd på reglene i den nye forskriften kan følges opp med effektive reaksjoner. Jeg noterer meg at flertallet ønsker at overtredelsesgebyr ikke skal innføres før i 2027, og vil selvfølgelig forholde meg til det. Jeg kommer også til å følge opp komiteens vedtak om å evaluere forskriften, men i dag er jeg først og fremst glad for at vi setter barn og unge først.

Kjersti Toppe (Sp) [19:15:37]: Eg føler behov for å korrigera noko som har vorte sagt frå denne talarstolen. Representanten Erlend Svardal Bøe seier at barn kan verta fengsla, men dei får ikkje lov til å sjå reklame for sukkerfri sjokoladedrikk: Det er jo sånn at denne forskrifta og gebyret for brot på forskrifta ikkje handlar om kva barn har lov til å sjå – det handlar om kva næringslivet har lov til å reklamera for, og som er særleg retta mot barn. Og eg synest ein skal vera forsiktig med kva ein fortel frå talarstolen av ting som er uriktige, og som kan gjera at folk blir usikre på kva som er lov og ikkje lov. Leverpostei og makrell i tomat har vi jo diskutert veldig mykje, og det er jo ikkje så veldig godt for nokon ting, men det viser jo, som statsråden sa i replikkvekslinga, at ting frå høyringa vert gjentatt, og forskrifta er faktisk endra.

Angåande om dette er eit veldig uklart reklameforbod: Viss vi ser på marknadsføringslova som gjeld i dag, så kan vi snakke om eit uklart marknadsføringsforbod av reklame retta særskilt mot barn og unge, for der er det ikkje lov for næringslivet å ha reklame retta mot barn som spiller på sosial usikkerheit og dårleg sjølvtillit. Det er jo ikkje konkret. Matvarer i ei liste er faktisk ganske konkret.

Med den utsetjinga av iverksetjing så er det gode at då vil ein òg få den rettleiaren på plass – som vi veit at næringslivet vart invitert inn til utarbeiding av – og den får òg verka. Då trur eg at ein skal koma godt ut av det, viss det er snakk om usikkerheit om korleis dette marknadsføringsforbodet skal gjelda.

Politisk er det greitt å vera imot ei forskriftsfesting av marknadsføringsforbodet, men då burde ein òg vera mot den marknadsføringslova som er i dag, og som gir barn eit særskilt vern. Eg synest ikkje at verken Høgre eller Framstegspartiet får fram at dei faktisk er opptatt av at barn i Noreg skal få mindre reklame retta mot seg, og det er det dette forslaget handlar om. Det er ein god dag for barn i Noreg når dette vert vedtatt, både for deira helse og at dei skal få mindre reklametrykk retta mot seg, så det er eg veldig glad for.

Even A. Røed (A) [19:18:39]: Det er en litt interessant debatt å være vitne til, for MFU tror jeg regulerer og er en veldig god ordning for mange av de store, seriøse aktørene i Norge. Men vi ser også en økning i sosiale medier, i veldig stor grad, av mindre seriøse aktører som driver ganske hissig markedsføring som definitivt er rettet mot barn og unge.

Den andre siden av denne debatten er at man snakker om at barn skal «få lov til» å se på en reklame om sjokolademelk, eller at unge visstnok skal være provosert over at de ikke får bli utsatt for reklame for usunn ost, eller få høre om oster, som representanten Hoksrud kalte det.

Jeg tror de fleste av oss har ristet på hodet over den reklamen som dukker opp på tv-en, eller de har klistret en lapp på postkassen der det står nei takk til reklame, og de av oss som er såpass teknologisk oppegående at vi klarer å installere en «ad-blocker», har det for å unngå reklame på internett. Her er det jo snakk om å gi dem under 18 år muligheten til å slippe reklame, noe de aller fleste i den voksne befolkningen setter pris på å slippe, og som til og med gjør en hel del grep for å slippe. Så det er jo ikke sånn at dette er en eller annen frihetskamp for barn og unges mulighet til å bli utsatt for reklame. Det er akkurat det motsatte – man slipper å bli utsatt for reklame. Det tror jeg barn og unge er veldig glad for.

Da ender vi opp med oppsummeringen, som statsråden gjorde veldig godt: Denne saken handler om om du står på barn og unges side, eller på de kommersielles side. Vi står på barn og unges side, og det er jeg veldig stolt av.

Erlend Svardal Bøe (H) [19:20:24]: Jeg synes debatten blir litt parodisk når det avslutter med om en er på barnas side eller på næringsaktørene side. Ikke skap motsetninger som ikke er der.

I dag er det sånn at vi i Norge har et forbud mot markedsføring av usunn mat og drikke mot barn og unge under 13 år. Det burde statsråden vite, og det er ikke det vi diskuterer. Høyre støttet forbudet som er i dag, på 13 år. Så det å komme med påstander om at vi vil åpne opp for å markedsføre for barn og unge under 18 år er ikke riktig. Vi praktiserer det forbudet som allerede er der i dag – så legg det vekk.

Da vi satt i regjering, tok vi en del grep. I 2014 opprettet vi Matvarebransjens Faglige Utvalg, men jeg har ikke sett et eneste forsøk på å se på om det var en ordning en kunne forbedret eller innført med flere sanksjonsmuligheter eller -tiltak. Det var vi som fikk på plass intensjonsavtalen i 2016, som skulle bidra til mindre innhold av salt, sukker og mettet fett i produktene, og som strammet inn på f.eks. innholdsmengden av koffein i energidrikker. Så det er ikke slik at vi ikke gjorde noe da vi satt i regjering.

Det handler om å ta litt på alvor de tilbakemeldingene som kommer fra flere aktører. Jeg mener det er overformynderi når en har en absolutt grense på 18 år, sett opp mot andre ting en kan gjøre i samfunnet når en er under 18 år. En må ta på alvor den tilbakemeldingen vi får fra breddeidretten, som er bekymret for dette. Det er en bekymring som fortsatt står seg, til og med etter de justeringene som har kommet bl.a. i forskriften.

Det at en åpner opp for at utenlandske aktører kan herje fritt på internasjonale plattformer, må en ta alvor, for det som kommer til å skje, er at en gir dem et annet konkurransefortrinn enn det en del lokale aktører får, der en f.eks. kunne ha regulert enda bedre når det gjelder markedsføring. At det f.eks. er usikkerhet fra Justisdepartementets og regelrådets vurdering av dette, tar en heller ikke på alvor, og en innskrenker muligheten til å reklamere f.eks. for de sunneste alternativene i butikkene, som en i praksis gjør. Det å adressere foreldrenes ansvar mener jeg faktisk er helt legitimt i disse diskusjonene, for foreldreansvaret ligger der.

Det handler ikke om at Høyre er imot markedsføring av usunn mat og drikke for barn og unge, men det handler om hvor en skal sette grensen. I dag har vi et forbud på 13 år. Det forholder vi oss til. Så mener vi at vi heller burde ha prøvd andre tiltak for å oppnå det målet vi alle har her.

Truls Vasvik (A) [19:23:16]: Jeg klarte ikke helt å dy meg da representanten Svardal Bøe ville belære statsråden og oss andre om hva vi egentlig diskuterer. Vi diskuterer ikke markedsføringsforbud mot barn og unge under 18 år, for den saken vant vi for et par år siden. Det er ikke det vi diskuterer. Det vi diskuterer, er om det skal få en konsekvens å bryte en forskrift. Mener virkelig Høyre og Fremskrittspartiet at det ikke skal medføre noen konsekvens hvis man bryter loven? For da må jeg spørre: Hva i all verden er poenget med at vi lager lover hvis det ikke skal ha en konsekvens å bryte dem? Da behøvde vi ikke å være her til sankthans, da kunne vi tatt ferie 2. januar. Vi lager en lov fordi vi har et ønske om å oppnå noe, og så blir det bestemt. Det er helt fair at dere er imot – det heter demokrati – men når man taper en sak og det blir laget en lov, må det være på sin plass å si at det faktisk skal ha en konsekvens. Det er det vi skal diskutere. Det er det denne saken handler om – ikke den saken som vår side av politikken vant for noen år siden.

Statsråd Jan Christian Vestre [19:24:40]: Representanten Svardal Bøe har nå flere ganger hevdet at det ikke har vært vurdert alternativer til dette forslaget, men også det er beviselig feil, for vi så på andre løsninger enn dette forslaget. Ja, vi løftet sågar fram andre alternativer i høringsforslaget som var på åpen høring. Et alternativ var å gå i dialog med MFU-ordningens eiere om å justere den ordningen vi har i dag. Et annet alternativ vi pekte på, var å utvikle MFU -ordningen sammen med forskriftsfestede regler, såkalt samregulering. Og et tredje alternativ var å oppfordre og overlate til næringsaktørene å gjøre en innsats for å begrense markedsføringen. Alt dette ble grundig belyst i høringen, og så vurderte vi at de forslagene var lite hensiktsmessig med tanke på det vi ønsker å oppnå. Det begrunnet vi med at en justering av dagens MFU-ordning ikke vil kunne ivareta det ansvaret som en offentlig tilsynsmyndighet kan ha med tanke på uavhengige tilsyn og muligheten for å kunne ilegge reaksjoner ved brudd på reglene.

Det er flott at vi har mange seriøse, skikkelige næringsaktører som følger disse reglene, men det er jo ikke greit at aktører som ikke følger spillereglene, får muligheten til å gjøre det uten at det får konsekvenser. Det er faktisk konkurransevridende, og det går ut over det seriøse næringslivet i Norge. Derfor mente vi at forskriftsfesting ville føre til likere konkurransevilkår i bransjen, og det opplever vi at veldig mange av dem som har levert høringssvar, støtter.

Og da kommer vi tilbake til det grunnleggende spørsmålet: Hva er det som er viktigst? Er det det å ivareta barn og unges interesser, sørge for at de skal kunne vokse opp uten å bli utsatt for utidig kjøpepress og ganske aggressiv markedsføring med usunn mat og drikke, eller er det viktigere at det skal være næringsfrihet, og at aktører som tjener penger på dette, skal få muligheten til å gjøre det framover? Der mener jeg at vi landet på den riktige siden, og jeg er helt sikker på at denne ordningen kommer til å stå seg også inn i framtiden.

Bård Hoksrud (FrP) [19:27:29]: Jeg kan ikke dy meg når representanten Vasvik går opp på talerstolen og sier at denne saken vant vi for to år siden, så nå får dere bare legge dere på rygg og stemme for det vi foreslår her. Selvfølgelig er ikke verden sånn. Vi var imot da, og vi er imot nå. Derfor er vi ikke enige med representanten Vasvik og statsråden og Arbeiderpartiet – eller flertallet. Vi har våre egne forslag, og vi hadde våre egne forslag.

Jeg blir litt oppgitt av han som nå er helseminister og før var næringsminister, for det høres ut som det bare er useriøse aktører i næringslivet som er opptatt av denne problematikken, og som er bekymret. Det er faktisk skikkelige, seriøse og ordentlige norske selskaper, også svære, som driver på en ordentlig måte og er opptatt av noe av det samme. De er opptatt av å ivareta barn og unge på en god måte. Jeg synes, med respekt å melde, at man ikke bør skyve useriøse foran seg, for de kan vi være enige om at finnes. Det er derfor man hadde matvarebransjens faglige utvalg; det var nettopp for å slå ned på useriøse. Men jeg skjønner jo at for noen er det å få det inn i det offentlige, sørge for at det er noen byråkrater som skal overta ansvaret, det som løser ting. Jeg er ikke så sikker på det. Jeg synes i hvert fall at skikkelige, seriøse norske selskaper, som er bekymret, som mener at det er ting her som er trøblete med det som nå ligger i forskriften, burde man faktisk ha litt mer ydmykhet for og lytte litt mer til, ved å sørge for at man får en god oppklaring, og at det er objektive kriterier som ligger i forskriften. Det har ikke statsråden villet svare ordentlig på, og det skjønner jeg at flertallet blåser i, og det er trist overfor de bedriftene.

Det er altså et lovverk der i dag, og matvarebransjens faglige utvalg gjorde, sånn jeg ser det, en veldig god jobb nettopp for å ivareta mye av det som man nå legger opp til. Men jeg skjønner jo at for noen er det viktigste at det er det offentlige som skal gjøre det, istedenfor å ha tillit til dem som driver, og er seriøse aktører i næringslivet. Jeg synes også det er litt trist at en tidligere næringsminister er så lite positiv til dem som jeg tror han har møtt mye som næringsminister, og som driver på en seriøs og ordentlig måte, og vil gjøre dette på en god måte.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) [19:30:49] (ordfører for saken): Regjeringen la fram en proposisjon til Stortinget for å innføre en ny lov om besøksbidrag. Næringskomiteen avholdt muntlig høring i saken 6. mai og åpnet for skriftlige innspill med frist 7. mai.

I proposisjonen foreslås det å gi kommunene anledning til å kreve inn besøksbidrag i form av en overnattingsavgift, der avgiftsplikten pålegges den som tilbyr overnatting mot betaling. Regjeringen varslet i proposisjonen en utredning for å utvide besøksbidraget til også å gjelde cruisevirksomhet.

I proposisjonen foreslås det også at det at det kan gis forskrift om besøksbidrag for Longyearbyen, men ikke med en løsning med lokal selvråderett over en slik avgift, slik som på fastlandet. Komiteen er samstemt i at reiselivsbransjen er en viktig distriktsnæring, og viktigheten av å tilrettelegge for vekst og lønnsomhet i næringen gjennom gode og forutsigbare rammevilkår. Næringen var hardt rammet under koronapandemien, men det har vært en positiv utvikling i overnattinger de siste årene, og antallet er på et høyere nivå nå enn før pandemien.

Jeg vil takke komiteen for samarbeidet i saken og vil videre i innlegget mitt fremme Fremskrittspartiet syn på saken. Jeg regner med at andre partier redegjør for sine standpunkter.

Fremskrittspartiet mener regjeringens forslag til besøksbidrag er svakt utredet og en lite treffsikker modell. Til tross for at turismen i all hovedsak bringer med seg en rekke positive ringvirkninger til lokalsamfunnene, erkjenner vi at det finnes utfordringer knyttet til press på parkeringsplasser, avfall, renhold, offentlige toaletter og turistattraksjoner. Regjeringens forslag til besøksbidrag løser ikke de nevnte utfordringene og vil gi negative konsekvenser særlig for hotellnæringen.

I komiteens muntlige høring i saken var det kun Fellesforbundet og KS som var positive til regjeringens forslag, og resten av høringspartene mente forslaget var så dårlig gjennomarbeidet at hele saken burde sendes tilbake til regjeringen.

Hovedvekten av press skjer gjennom stor trengsel av bobiler, turistbusser og annen uorganisert trafikk, mens regjeringens forslag går ut på å avgiftsbelegge overnatting. Modellen som Arbeiderpartiet nå er kommet til enighet med SV og Senterpartiet om, vil i hovedsak føre til at hotellene må ta hoveddelen av regningen, mens andre turister enten går fri fra lovverket eller lett kan unngå lovverket.

Det har vært flere uavklarte forhold i forslaget fra regjeringen, som gjorde at et flertall på Stortinget ville skrote regjeringens forslag til besøksbidrag, men allikevel ville innføre en cruiseavgift, som regjeringen ikke hadde klart å finne en løsning på da proposisjonen ble levert til behandling i Stortinget. Sånne på-tampen-forslag som er snekret sammen uten noen god konsekvensutredning, er sjelden gode forslag, og et løst forslag levert noen timer før debatten i Stortinget er etter vårt syn på grensen til det uforsvarlige fordi man ikke kan vurdere konsekvensene av forslaget.

Med det tar jeg opp Fremskrittspartiets forslag i saken.

Rune Støstad (A) [19:34:12]: I går kveld møtte jeg en delegasjon med ordførere fra alle partier og næringsfolk fra Lofoten og Tromsø-regionen. De takket – noen med klemmer, andre med tårer i øynene. Det gjorde inntrykk. For dem handler dette ikke bare om politiske vedtak, men om svar på mange år med frustrasjon og press. Reiselivet er en av Norges viktigste næringer. Det skaper arbeidsplasser og ringvirkninger lokalt over hele Norge, men et attraktivt land med mange besøkende får også utfordringer: veier som slites, natur som overbelastes, toalettanlegg og søppelhåndtering og kommunale tjenester som må strekkes til det ytterste.

I dag vedtar vi en ny løsning, en ny lov som gir kommuner med mange besøkende mulighet til å innføre besøksbidrag, et virkemiddel kommuner med høyt reiselivspress lenge har etterspurt. Jeg vil takke Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti for et veldig godt samarbeid, og for at vi sammen har kommet fram til en ansvarlig, treffsikker og rettferdig modell.

Denne loven er frivillig, men tydelig. Bare kommuner med særlig stor belastning kan bruke ordningen. De må dokumentere presset, lage en plan for bruk av midlene, involvere næringslivet og få en godkjenning fra departementet. Lovens formål er klart: å gjøre det mulig for slike kommuner å finansiere reiselivsrelaterte fellesgoder. Midlene skal brukes i tråd med dette, og det skal være åpenhet om bruken. Kommuner kan samarbeide på tvers. Regioner med felles reisemål, som Lofoten, Tromsø-regionen, deler av Helgeland eller fjordkommuner på Vestlandet, kan sammen utvikle løsninger for både innbyggere og besøkende.

Arbeiderpartiet og statsråden har hele veien vært tydelige på at cruisetrafikk skulle inn. Gjennom arbeidet i Stortinget får vi dette på plass. Loven skal evalueres etter tre år. Et besøksbidrag løser ikke alle utfordringene når mange tilreisende kommer, enten landeveien eller sjøveien, men det er et nytt og viktig verktøy for å gjøre det mulig å utvikle fellesgoder som parkering, stier, toalett og infrastruktur. Dette er politikk på sitt beste.

Med det tar jeg opp forslag nr. 12, på vegne av Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV, som da vil erstatte vår posisjon i tilrådingen. Jeg varsler også at Arbeiderpartiet går inn for forslag nr. 3.

Sveinung Stensland (H) [19:37:20]: De som mener at politikk ikke er gøy, har aldri vært med på en sånn prosess som dette. Jeg lo ganske godt i går da denne enigheten kom, for her har det skjedd mye. Ting som var umulig for noen uker siden, er nå en del av komiteens tilråding, og ting som var helt uaktuelt for enkelte partier for en uke siden, er nå snart nedfelt i lov – og sånn går det. Det er vel det som er demokrati. Noen kan se på dette som en seier, men jeg er redd for at dette fort blir en pyrrhosseier – en seier som kanskje kan påføre litt mye ekstraarbeid –for det er en del ting som er uklart her. Siden vi har så kort tid til behandlingen her, må jeg nesten ta det i mitt hovedinnlegg.

Det ene er: Hva er en særlig stor belastning for reiselivet? Det finnes ingen legal definisjon av hva en særlig stor belastning av reiselivet er, og noen kommuner skal lage en plan i tråd med det. Jeg tror vi må bruke denne debatten til å få litt klarhet i hva flertallet mener med nettopp særlig stor belastning. Sånn jeg ser det, er «særlig stor belastning» en veldig begrensende formulering, så det betyr at det vil være svært få kommuner som vil falle inn under den definisjonen – ikke vet jeg hvor mange det er. Vi har også andre ordninger. Man kan f.eks. søke om å ha søndagsåpent fordi det er en turistkommune, men det er jo noe helt annet, for da får man lov til å holde butikkene åpne på tvers av det som står i loven. Her er det jo snakk om å hente inn et besøksbidrag – en avgift og ikke en skatt, har jeg blitt fortalt i dag – og da blir det noe helt annet, for da er det noen næringsdrivende som kanskje vil stille seg tvilende til om de bor i en kommune som har en særlig stor belastning fra reiselivet. Det er det ene.

Noe annet jeg mener flertallet bør ta tak i, så vi får en lov som kan funke, er sammenhengen mellom § 2 andre ledd og den godkjenningen som skal være i departementet. Nå står det at § 2 andre ledd skal være i tråd med § 1 andre ledd, i det som skal være en godkjenning i departementet, men det må være veldig tydelig uttalt fra talerstolen her at departementet også må godtgjøre at det faktisk er en kommune som har en særlig stor utfordring med turisme.

Ellers har Høyre skrevet riktig mange merknader. Til vår store glede står Senterpartiet inne i mange av dem. De er rett så kritiske til det som de nå sørger for skjer rundt i hele landet, kanskje.

Jeg vil gjerne fremme vårt løse forslag. Vi vil ikke stemme for forslag nr. 1, som vi står inne i. Høyre vil stemme for tilrådingen, for vi mener at en cruiseavgift er på sin plass, og nå lager vi en hjemmel for å innføre det.

Erling Sande (Sp) [19:40:31] (leiar for komiteen): Vi lever i eit fantastisk land som er eit populært reisemål, og vi skal vere stolte av at folk kjem frå både ulike delar av landet, naboland og andre delar av kloden for å oppleve natur, kulturlandskap, kultur og tradisjonar her hos oss. Vi har også ei reiselivsnæring vi kan vere stolte av. Det er små og store aktørar, det er destinasjonsselskap, det er transportselskap – det er ei rekkje aktørar som tilbyr ulike varer eller produkt med dei reisande som målgruppe.

At Noreg er eit populært reisemål, har også nokre andre sider ved seg. Enkelte stader i landet har ei særleg stor belastning på grunn av reiselivsaktivitet. Dersom nødvendig infrastruktur ikkje er på plass for å handtere store folkemengder, kan det oppstå ein konflikt mellom reiselivet og lokalbefolkninga, og det kan òg svekkje opplevinga for den reisande. I nokre tilfelle vert kommunane påført ein urimeleg stor kostnad knytt til fasilitetar som i all hovudsak er retta mot pågangen frå mange tilreisande.

Dagens lov om besøksbidrag er tenkt for slike særskilde tilfelle. Det er ikkje urimeleg at også dei tilreisande er med på å dekkje slike reiselivsrelaterte utgifter i kommunane i akkurat desse områda. Alternativet kan fort vere at innbyggjarane trekkjer det kortaste strået, ved at kommunen må nytte midlar som var tenkt til andre viktige føremål, for å sikre velferdsnivået i kommunane. For Senterpartiet har det vore ein føresetnad for å stemme for denne lova at ho er ramma inn for å sikre at besøksbidraget treff dei områda med ei særskild stor belastning frå reiselivet. Og vi veit at det eigentleg berre dreier seg om ei handfull kommunar eller område som har desse særskilde utfordringane, og der det er naturleg å nytte heimelen for overnattingsavgift som vi vedtek no. Men for akkurat dei områda er dette ei stor og viktig sak.

Det har i komitéarbeidet vore stort engasjement, eksempelvis frå kommunane i Lofoten og i Tromsø-regionen og enkelte andre. At lova no gjennom dei endringane fleirtalet har lagt fram her i salen i dag, med tydelegare innstramming på heimelen til overnattingsavgift – både kriteriet og kravet om godkjend plan – med eit kapittel som opnar for at kommunane kan hente besøksbidrag frå cruise, og med ei nødvendig skjerming av dei fritidsbåtane, campingvognene og -bilane som nettopp brukar lokale campingplassar og gjestehamner og ikkje står langs vegen – alt dette i sum gjer at Senterpartiet no støtter å få ei lov om besøksbidrag på plass. Eg har lyst til å takke Arbeidarpartiet og SV for dei konstruktive samtalane vi har hatt, som har gjort at vi har fått fram eit omforent forslag her i denne salen.

Eg vil også fremje forslag nr. 3.

Kari Elisabeth Kaski (SV) [19:43:40]: Endelig får vi på plass turistskatt, eller besøksbidrag. Dette har mange, særlig rundt omkring i landet, kjempet for i lang, lang tid.

Reiselivet og turister har mange gode sider ved seg. Det er viktig for næringsliv og lokalsamfunn i hele landet. Men at det også medfører stor belastning på de samme lokalsamfunnene, innbyggerne, naturen, infrastrukturen og andre kommunetjenester, er det heller ingen tvil om. Derfor er det så bra at det nå er flertall for å innføre en lov om besøksbidrag som gir kommuner i hele landet med særlig stor belastning fra reiselivet mulighet til å innføre et besøksbidrag, som nettopp skal bidra til å finansiere fellesgoder. For det er ikke rettferdig og det er ikke bærekraftig at det er kommunenes innbyggere som tar regningen for merking av stier, etablering av parkeringsplasser og toaletter eller for den del investeringer i vann og avløp eller legevakt med kapasitet til mange, mange flere enn innbyggerne i kommunen. Skal vi derfor kunne fortsette å ha et reiseliv i vekst, og at det skal være en distriktsnæring, må denne loven på plass.

Jeg vil takke for gode forhandlinger med Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Tidligere har vi inngått et budsjettforlik om at turistskatt skal komme på plass, og nå har alle tre partiene tatt ansvar og inngått de nødvendige kompromissene for å lande denne saken. Da vi møtte Lofotens ordførere i går, tror jeg vi alle tydelig fikk se hvor viktig dette er for hele det området og befolkningen der.

I behandlingen av regjeringens forslag har det vært viktig for SV å få på plass besøksbidrag også for cruiseturisme, og det gjør vi nå. Jeg vil understreke at flertallet har en forventning om at regjeringen leverer dette raskt. Dette blir også en nasjonal ordning, som har vært spesielt viktig for SV. For å innføre besøksbidrag må kommunen dokumentere reelt press på fellesgoder og infrastruktur og utarbeide en plan for hvordan inntektene skal brukes, i tråd med lovens formål. Man må også involvere næringslivet og få planen godkjent av departementet før avgiften kan tre i kraft. SV skulle gjerne ha sett at også campingvogner og bobiler var inkludert fordi de også bidrar til belastning rundt om i landet, men i kompromissets ånd skal vi la den gå.

Nå blir loven vedtatt, og vi kommer i gang, og etter tre år skal hele ordningen evalueres. Evalueringen skal se på hvordan ordningen fungerer, hvordan midlene brukes, og om det er grunnlag for å endre den og utvide den. Det tror jeg er klokt.

Avslutningsvis: Dette har vært en sak som har skapt stort engasjement. Takk til alle som har tatt kontakt underveis og bidratt med innspill. Så tror jeg vi skal ha i mente at turisme arter seg svært ulikt rundt om i landet. Det er store forskjeller mellom reiselivet i Øystre Slidre kommune, som har Beitostølen, på Nordkapp, i Geiranger, i Oslo eller i Tromsø. Belastningen vil kunne være svært ulik, men også stor, og det er viktig at departementet er nennsomt og utviser nødvendig skjønn.

Geir Jørgensen (R) [19:47:03]: Dette er en god dag, og det er et godt vedtak som nå får flertall. Jeg skal imidlertid gå noen år tilbake. Det er ikke lenge siden oljelobbyen, oljeselskapene og en rei av politikere reiste rundt i Lofoten, og for den saks skyld i Tromsø-regionen, og sa: Hva skal vi leve av her? Får vi ikke oljen hit, blir det nød og død for disse plassene. Da måtte jo vi som sto i kampen, og som for så vidt også står i den ennå, motprogrammere det budskapet som gjorde at folk mistet troen på sin region. Og hva var det som var motprogrammeringen? Jo, fiske og reiseliv, bl.a., som de to hovedstolpene.

Det er en grunn til at denne loven og dette resultatet kommer. Det er at vi har en sånn eventyrlig vekst i reiselivsnæringen at vi er nødt til å gjøre noe med det. Samtidig lever vi i det kapitalistiske systemet som er sånn at profitten privatiseres og kostnadene veltes over på fellesskapet.

Lille Moskenes kommune, med 1 000 innbyggere og 1,5 millioner turister i år: Selvfølgelig skal de få lov til å kreve noe tilbake fra dem som kommer. Det merkeligste her er jo at denne loven ikke har kommet for lenge siden.

Det har vært et ganske merkelig skue både å delta i komitébehandlingen og se debatten. Hadde dette vært et hopprenn, må vi vel si at svevet har vært ganske uryddig, men landingen ble ganske bra. Det er interessant å se at et parti som Høyre, som hele tiden snakker om at vi må lytte til dem som har skoene på, ikke vil innrømme at de på mange måter har en ideologi. De klarer ikke engang å komme sine tolv ordførere i Nord-Norge, to fylkesledere, mange framtredende høyrefolk som har bedt om å få dette på plass og få det raskt, i møte. Men det får være opp til Høyre.

Vi i Rødt er veldig glad for at vi har fått denne loven, og så vil vi gjerne se om vi kan videreutvikle dette, sånn at det også treffer andre grupper, som f.eks. bobiler, villcampere og andre, for vi deler også en analyse med motstanderne her om at dette ikke er presist nok, det er ikke godt nok. Dette er likevel en god start, og vi gleder oss til fortsettelsen. Så takk for det!

Alfred Jens Bjørlo (V) [19:50:05]: Dette er jo ei sak som handlar om dei utfordringane og problema reiseliv skaper, og difor har eg lyst til å byrje med å seie noko som vi veldig fort hoppar over i heile denne debatten. Det er at reiselivsnæringa er ei fantastisk næring. Ho er unik av iallfall tre grunnar. For det første skaper ho aktivitet og arbeidsplassar over heile landet, frå Svalbard i nord til Lindesnes i sør, frå aust til vest. Dette er ei næring som verkeleg skaper aktivitet i heile landet.

For det andre er det ei næring som skaper arbeidsplassar for alle. Det er ei næring som har plass for folk med høg utdanning og for folk med fagutdanning, og som har plass for dei som kanskje slit med å kome inn i arbeidslivet på andre måtar. Det er ei utruleg mangfaldig næring som samtidig er ei stor eksportnæring. Den kombinasjonen trur eg ikkje du finn i noka anna næring i Noreg.

For det tredje er det ei næring som er sånn at dei goda dei skaper for turistar og tilreisande, i dei aller fleste tilfelle også kjem lokalbefolkninga til gode. Anten vi snakkar om hotell, restaurantar, opplevingstilbod eller kva det er, er det noko med at når dette blomstrar ut frå ein marknad av turistar, er det også eit tilbod som dei som bur nær, kan bruke. Det er ei fantastisk næring, og det trur eg vi skal ha med oss.

Og så er det heilt reelt: Det er trengselsutfordringar knytte til reiseliv. Det er press på fellesgode som må regulerast, og som det må finnast løysingar på. Det framlegget som kom frå regjeringa, meinte Venstre var ein skivebom, for det var i praksis ein rein hotellskatt. Det gav altså ei skattlegging av dei som allereie legg igjen mykje verdiar i lokalsamfunnet frå før og ikkje skaper den typen trengselsproblem, mens det ikkje trefte dei verkelege trengselsproblema knytte til cruise, knytte til bubilturisme, knytte til dagsturisme, alt dette.

Derfor var Venstre veldig glad for at vi i komiteen klarte å snu opp ned på regjeringa sitt framlegg, få vekk hotellskatten og få inn cruiseskatten. Som kloke parti i komiteen sa, inkludert Senterpartiet: Ein fryktar denne modellen som skattlegg hotell og ikkje dei turistgruppene som reelt sett skaper utfordringar i lokalsamfunna.

Det er ei ganske spesiell oppleving å lese at Senterpartiet no eigentleg berre har ei glideflukt vekk frå alt dei har sagt, og går over i nettopp å støtte den hotellskatten som dei var imot i innstillinga. Venstre hadde også møte med Lofoten-ordførarane i går. Dei var svært godt fornøgde med det som er vårt forslag her i dag i lag med Høgre, nemleg ei forsøksordning med besøksbidrag i Lofoten og Tromsø, som også omfattar dagsbesøkjande, bubilar og villcamparar.

Alfred Jens Bjørlo (V) [19:53:17]: Denne representanten vil heller ikkje ta opp forslaget.

Rasmus Hansson (MDG) [19:53:32]: Et reiseliv som baserer seg på å selge norsk kultur og norsk natur må ha som forretningsmodell å ta vare på de verdiene som næringen selv selger. Den norske turistnæringen er en stor og flott suksess. Den trekker til seg kunder i store antall, men er altså nå kommet i en situasjon hvor den må be Stortinget om hjelp til å rydde opp i konsekvensene av sin egen suksess.

Miljøpartiet De Grønne har lenge påpekt at det er naturens og lokalmiljøenes tålegrenser som må være rammen for næringslivet, og vi mener at næringslivet i mye større grad selv burde være i stand til å ivareta dette med sin egen kapasitet og kompetanse og selvsagt i dialog med myndigheter og folk.

Når det er for mye turister på Preikestolen, er det ingen heksekunst å regulere antallet, og når det mangler toaletter, finnes det altså massevis av proffe firmaer i Norge som smeller opp toaletter på festivaler og idrettsarrangementer i løpet av en natt, og det er litt mystisk at det ikke finnes noen kontakt mellom disse næringene enkelte steder.

Men når næringen altså har havnet i det uføret som er årsaken til at vi har denne saken oppe, støtter Miljøpartiet De Grønne et besøksbidrag eller en turistskatt som et bidrag til å løse noen av problemene. Vi støttet regjeringens opprinnelige forslag, fordi det var en start, men vi påpekte at det trengs flere virkemidler som er tilpasset forskjellige problemer og områder, ikke minst cruiseturisme, buss- og bobilturisme og så videre. Når det nå legges fram – langt på overtid – et løst forslag som er mer omfattende, støtter vi det. Det er bra. Men Arbeiderpartiets ymse hallingkast i denne saken er jo dårlig politisk håndverk.

Tross årevis med medieoppslag har tydeligvis både regjeringen og departementet og næringen selv vært uforberedt på denne saken. Turistskatt kan være et nyttig verktøy, men det løser ikke turistnæringens grunnproblem, som er for stor appetitt, for lite magemål og for lite plan. De piruettene vi nå har hatt om turistskatt i Stortinget, kommer bare til å være nyttige hvis de også vekker regjeringen til et mer systematisk arbeid videre med turismen.

Det må være politiske og forvaltningsmessige mål og krav som styrer volum og type turisme, og næringen må tilføre kommunene nok midler til at de har kapasitet til å håndtere turisme eller redusere volumet. Hvis natur og lokalbefolkning og kommuner får regningen for overdimensjonert turisme, har ikke turismen en bærekraftig framtid i Norge, og da tar jeg opp Miljøpartiet De Grønnes forslag.

Statsråd Cecilie Myrseth [19:56:52]: Det er et historisk vedtak som vi nå er i ferd med å gjøre, når man har flertall for å innføre besøksbidrag i Norge. Jeg vil også begynne med å takke for samarbeidet med Senterpartiet og SV. Det har vært veldig bra, og det gjør at vi nå står her i dag.

Vi har en helt fantastisk næring som handler om reiselivet i Norge, som sysselsetter over 180 000 personer og skaper verdier og levende lokalsamfunn i de fleste store og små samfunn rundt om i hele landet vårt. Det er vi veldig stolte av. Det er også en av våre største eksportnæringer, og det at vi har destinasjoner i Norge som er på høyde med resten av Europa, som det skrives om, som folk har på bucket-listen sin å besøke, skal vi være grådig stolte av her i Norge. Det skal vi ha stor selvtillit på også når vi innfører de verktøyene som trengs for å utvikle disse reisemålene.

Nå kommer det også en rekordsommer. Vi har hatt en fantastisk vintersesong, og dette har vært en utvikling med en fantastisk fart, men det har manglet noen verktøy, og det måtte et regjeringsskifte til for å få fart på utviklingen av verktøyene til denne næringen.

For å få til den utviklingen vi ønsker, er vi avhengige av tillit, et godt samspill mellom lokalbefolkningen, dem som er bedriftene, og ikke minst dem som kommer på besøk. Det er mange som over tid – i hvert fall siden jeg begynte på Stortinget, og lenge før det – har bedt om å få dette på plass, for noen steder i Norge skaper det også friksjon, det skaper utfordringer vi som politikere er nødt til å løse.

Politikk handler om å ville, og derfor har det vært mange diskusjoner og runder rundt disse mange forslagene som har vært, og de mange vurderingene som er gjort. Vi kom med et forslag, og nå står vi igjen med dette. Det er jeg stolt av, og jeg veldig glad for det på vegne av de mange som har bedt om det. Det er lokalbefolkningen, ikke de som kanskje sitter i høringsrommet, men det er de som får oppleve dette på kroppen som problematisk, som skriver plakater i stedet for å ønske velkommen. Det kan man ha forståelse for, men det alle ønsker, er å kunne ønske velkommen, utvikle sine destinasjoner og gjøre dem bedre og mer bærekraftige og sikre kvaliteten for dem som kommer på besøk.

De tre partiene har redegjort godt for den enigheten som er. Det er viktig for meg å si at det hele tiden har vært regjeringens mål å innlemme cruise. Nå kommer det. Det er vi også veldig glad for.

Nå er det også mulighet for å innføre besøksbidrag i Longyearbyen. Det har de spurt etter lenge. Det er veldig viktig.

Dette forslaget er selvfølgelig litt mer begrenset enn det som regjeringen la fram, men dette er en god dag, vi kommer nå i gang, og det er mange som er glade rundt om i landet, og det skal også jeg fortsette å være.

Tom Einar Karlsen (A) [20:12:17]: Reiselivsnæringen i nord har hatt en eventyrlig vekst de siste årene, og det er vi veldig glad for, for det skaper arbeidsplasser, det skaper inntekter og det gir grunnlag for å utvikle landsdelen vår videre.

Samtidig har det lenge vært klart for oss at medaljen har en bakside og en kostnad, og den kostnaden bæres i stor grad av folk som ikke nødvendigvis har bedt om besøk, men som lever livet sitt midt i en turiststrøm som tidvis langt overgår det lokalsamfunnet er i stand til å håndtere.

Slitasje på natur og viktige friluftsområder, forsøpling og mangel på toalettfasiliteter, kø og trengsel på trange fylkesveier og press i boligmarkedet når Airbnb blir mer lønnsomt enn studenter og fastboende – det er nok av ting å ta tak i. Vi kan ikke forvente at lokalpolitikerne våre skal måtte ta penger fra velferdstjenestene til folk for å rydde opp etter feriegjestene. Turistene som kommer, og reiselivsnæringen må bidra med finansiering. Med bedre tilrettelegging kan vi styre trafikken bedre og redusere presset i de mest populære områdene.

Det har tatt tid å komme dit vi er i dag. Til tross for at behovet har vært kjent veldig lenge, lå det ingenting klart i skuffen i regjeringskvartalet da Arbeiderpartiet og Senterpartiet overtok regjeringsmakten høsten 2021. Det har vært gjennomført et omfattende nybrottsarbeid som Arbeiderparti-regjeringen nå har fått til Stortinget.

Så har jeg registrert kritikken fra Høyre og Fremskrittspartiet i denne saken, både her i salen i dag og i medieoppslag gjennom vinteren. Den synes jeg har vært både underlig og sprikende. Regjeringen har visstnok, etter det jeg forstår, både jobbet for sakte og samtidig levert et hastverksarbeid. Høyre synes å være for besøksbidrag – bare ikke når forslaget kommer fra Arbeiderpartiet. Jeg skal ikke bruke mer tid på den kritikken fra høyresiden; jeg tenker resultatene i saken taler for seg. Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV leverer nå i en svært viktig sak for Nord-Norge.

Det vi skal vedta nå, er neppe perfekt, og det kommer neppe til å løse alle utfordringer. Vi har også måttet gi i forhandlingene her i Stortinget, men nå kommer vi endelig i gang med å redusere det første hinderet som lokalpolitikere støter på når de skal ta reiselivet i en mer bærekraftig retning, nemlig mangel på finansiering.

Jeg vil derfor rette en stor takk til næringsministeren og til gode kollegaer i Senterpartiet og SV, for i dag lander vi en svært viktig sak for Nord-Norge og reiselivsnæringen. Det gir meg håp om at vi kan fortsette å utvikle en viktig næring i nord på en langt mer sosialt bærekraftig måte.

Mona Fagerås (SV) [20:15:22]: I 2017 sa jeg i et intervju i NRK at det var på tide å få på plass turistskatt i Lofoten:

«Det er mange små kommuner i Lofoten, og mange sliter mye med økonomien fra før. Politikerne der må prioritere sine egne innbyggere.»

Like etter kom jeg inn på Stortinget, men med fortsatt høyreregjering kunne vi i Lofoten se langt etter et besøksbidrag. Alle SVs forslag ble stemt ned – det hadde NHO bestemt.

Dette er åtte år siden nå. Turisme er dessverre i ferd med å bli et skjellsord i Lofoten, i sterk kontrast til da de første cruiseskipene kom inn Buksnesfjorden og korpset stilte seg opp for å spille på kaia, og jeg drillet selvsagt.

Det skulle gå noen år før jeg skjønte hvorfor turistene kom til Lofoten. Etter noen år i Oslo skulle jeg hjem på ferie. Da jeg så Lofotveggen på turen over Vestfjorden, gråt jeg. Tårene trillet. Og da Ballstad var godt synlig, hulket jeg. Det var hjem. Det var så vakkert. Jeg flyttet til Lofoten like etterpå.

Vi må ta vare på det vakre, naturen vår – så enkelt er det – for ungene våre og for Lofotens framtid. Det er en nordnorsk region med vekst – tenk det!

Så jeg er så glad i dag, så glad og lettet. Vi skal få lov til å legge bedre til rette ikke bare for turistene, men også for innbyggerne våre. For turismen har medført goder for oss som bor der, på Vestvågøy og i Lofoten for øvrig. Nå har vi mange tilbud vi ikke ville hatt uten den. Et nytt fantastisk serviceanlegg er på plass ved en av verdens vakreste strender. Ja, Hauklandstranda er kåret av Lonely Planet til Europas vakreste strand. Vi har mange restauranter å velge mellom og tre sherpatrapper som holder oss i form.

For å forhindre at lokalbefolkningen ikke lenger ser det positive, får vi i dag en lovhjemmel som gir oss muligheten til å gjøre mer, som å kloppe stier. Stien opp mot Offersøykammen ser ut som en firefelts motorvei. Nå kan vi gjøre noe med det og sørge for sanitæranlegg, parkering, en enkel ting som at søppel blir tømt, at slam tømmes, og at vi får legetjenester til alle som kommer.

Hvordan noen har ment at en liten kommune skal klare dette alene, er for meg en gåte. En lang kamp er i dag forhåpentlig over for Lofoten. Det eneste skåret i gleden min, er at dette kan bli trenert av en eventuell ny høyreregjering til høsten. Det vil være en katastrofe for turistmagneten vår i nord, og jeg håper realiteten også har sunket inn hos Høyre. Lofoten trenger dette bidraget, og vi trenger det fort.

Tobias Hangaard Linge (A) [20:18:42]: Jeg må starte med å si at det er noe påfallende å høre representanten Strifeldt omtale det som skjer her på Stortinget, som hjemmesnekkeri. Jeg tenker at det sier mer om representantens tro på egne evner enn så veldig mye annet. Jeg må legge til at opposisjonens bekymringer for å betale 60 kr mer for en overnatting, eller problematiseringen av et enkelt ord i lovteksten sier noe om partienes evne til å snakke om hva som faktisk er deres politiske standpunkt. De gjemmer seg bak formaliteter istedenfor å snakke om hva dette faktisk er. Jeg skulle ønske partiene kunne vært mer ærlig om at de ikke ønsker å gi dette verktøyet til alle de kommunene som faktisk ber om det.

En ting er helt sikkert, og det er at Norge er et vakkert land. Vi har flotte fjorder, ruvende fjell, moderne byer og varme bygdesamfunn. Norge har med andre ord mye å tilby for dem som ønsker en naturnær og unik ferie. De siste årene har vi sett en kraftig vekst i antallet besøkende, både norske og utenlandske. Det er veldig godt. 2024 var et rekordår med over 38 millioner overnattinger. Det er positivt. Turisme skaper arbeidsplasser, verdiskaping og liv i distriktene. Det kommer imidlertid også med en kostnad, for i mange kommuner, særlig de som er små i innbyggertall, men store i naturopplevelser, har belastningen blitt stor. Veier, toaletter, søppelhåndtering, stier og parkeringsplasser er dimensjonert for lokalbefolkningen, ikke for titusener, for ikke å snakke om hundretusener av besøkende i sommersesongen og etter hvert også vinterhalvåret, som er blitt en viktig tid å reise på.

Det koster mye med turisme, og regningen har foreløpig havnet på innbyggernes bord. Det gir grobunn for lokal misnøye. Vi vil nødig havne i situasjoner som dem vi ser i andre land, der turister blir møtt med demonstrasjonstog, blir sprutet ned med vannpistoler eller får beskjed om å reise hjem. Derfor har vi i Arbeiderpartiet vært en sterk pådriver for å få på plass et besøksbidrag. Det er ikke et nytt eller radikalt grep. Dette møter vi hver eneste sommer når tusenvis av nordmenn reiser nedover til enten Italia, Frankrike eller Spania, for å nevne noen land.

Et moderat besøksbidrag på overnatting og cruise vil gi kommunene et etterlengtet verktøy for å håndtere de reelle kostnadene som følger med turismen. Det handler ikke om å skremme bort turistene. Det handler om å gjøre turismen bærekraftig. Det er særlig viktig i møte med klimaendringer og økt press på natur. Besøksbidraget skal brukes målrettet til bedre tilrettelegging, vedlikehold av stier, flere toaletter, turistinformasjon og styrking av nødvendig beredskap. Det er tiltak med stor betydning.

Det er viktig å understreke at besøksbidraget ikke er en ekstraskatt for hotellnæringen, slik opposisjonen hevder. Det er tvert imot en måte for å sikre at alle de som bruker tusenvis av kroner på dyr ferie i Norge, får gode og bærekraftige opplevelser. Bidraget betales av turistene, men kommer hele samfunnet til gode.

Erlend Svardal Bøe (H) [20:22:08]: Vi har hatt en stor vekst i reiselivsnæringen med særlig vekt på Lofoten og Tromsø. Det har vært veldig positivt for de regionene, for det har bidratt til aktivitet og viktige arbeidsplasser. Det er imidlertid også sånn at den veksten ikke har kommet uten utfordringer. Det er helt klart et behov for å få på plass et besøksbidrag, som også Høyre har bedt om, men vi valgte å begynne i en litt annen ende. Vi ønsket f.eks. å få på plass en cruiseavgift. Det sa regjeringen var helt umulig. I dag er det plutselig helt mulig. En cruiseavgift alene vil kunne gi Tromsø nesten 20 mill. kr, som er betydelige inntekter som vil bidra til å utvikle Tromsø som en reiselivsby og -region.

Det som er dumt, er at regjeringen har tatt ut bobil og camping. Det får konsekvenser for flere distriktskommuner som har en stor del av det. Storfjord kommune er et veldig godt eksempel. Vi ønsker også å sørge for at en ser litt mer på dagsbesøkende for de kommunene som ikke nødvendigvis har overnattingsplasser, men som har ulike opplevelser og attraksjoner.

Høyre ønsker å sette i gang en forsøksordning, og det har vi fremmet et forslag om. Det var med utgangspunkt i at vi ønsket å innhente mer kunnskap og erfaring. Det er litt spesielt å høre SV og Senterpartiet i debatten her i dag, for da NRK i går ringte rundt og stilte spørsmål om hva de to partiene syntes om det, var de ifølge NRK positive til det forslaget Høyre hadde kommet med. Det er likevel helt tydelig at det har skjedd ting på tampen som ikke har bidratt til det.

Jeg skjønner at regjeringen i dag har et stort behov for å hylle seg selv og kjøre ut et voldsomt show på det i media, men dette er altså en helt annen løsning enn det regjeringen først la på bordet, og enigheten kom helt på tampen før saken skulle behandles. Det sier kanskje litt om det politiske håndverket. Jeg håper ikke det forslaget som nå foreligger, bidrar til ytterligere utredning og mer byråkrati for kommunene når de skal dokumentere, skal ha dialog, skal ha en plan og så skal søke departementet.

Jeg synes det er litt bemerkelsesverdig, når jeg utfordrer statsråden med et enkelt spørsmål om definisjonen på hva særlig belastede områder er for noe, at hun ikke engang kan svare på hva kriteriene for det vil være. Det synes jeg er litt oppsiktsvekkende. Jeg mener at de kommunene som nå kan få besøksbidrag, burde få en avklaring av nettopp det, sånn at en ikke skaper falske forhåpninger ute i kommunene og hos dem som ønsker å få på plass dette besøksbidraget.

Helt til slutt: Jeg er glad for at Høyre fikk gjennom cruiseavgiften, selv om det var «helt umulig». Jeg synes det er synd at en ikke har med bobil og camping. Vi var positive til å sette i gang en forsøksordning i Tromsø-regionen og Lofoten-kommunene, for det er to regioner som har stort behov for det. Jeg håper at en nå kommer i gang og sørger for å få et besøksbidrag som bidrar til å gjøre noe med infrastrukturen, og med de grelle eksemplene på turisme vi har sett rundt om i landet vårt.

Alfred Jens Bjørlo (V) [20:25:18]: Det er fascinerande å høyre Arbeidarpartiet sitt sjølvskryt av den prosessen ein har hatt. La meg berre kjapt oppsummere historia dei siste fire åra. Fyrst kom denne regjeringa til makt på ei regjeringserklæring, Hurdalsplattforma, der det stod at ein skulle køyre i gang forsøk med lokale besøksbidrag. Så sette ein ned eit reisemålsutval – breitt samansett, svær prosess – som tilrådde innkrevjing av ei nasjonal avgift ved innreise til landet, som alle som kom, skulle betale. Dei frårådde innføring av ein hotellskatt. Departementet gjekk så inn i sitt løynderom og kom ut igjen ved siste moglege frist, nesten fire år etter at prosessen begynte, med ei tilråding til Stortinget som ikkje er det som står i Hurdalserklæringa, ikkje er det som var tilrådd frå reisemålsutvalet, ikkje å innføre ei avgift på cruise, men å innføre ein hotellskatt som ein er oppteken av å presisere ikkje er ein hotellskatt, men ei overnattingsavgift. Det er visst noko heilt anna, men det får nokon andre enn eg forklare forskjellen på.

Uansett: Det viktige å ha med seg er at det som kjem til å gje effekt, det som er viktig, og det som går rett på og er med og adresserer dei problema som ein med rette har skrike ut om i Lofoten, i Tromsø og andre plassar, er det framlegget som Venstre har vore med på å arbeide fram, nemleg at vi innfører ein cruiseskatt, ei cruiseavgift i Noreg. Det går direkte på den delen av reiselivet som verkeleg skapar stort press på ein del destinasjonar, der ein ikkje betaler for overnatting i Noreg i dag, og der det verkeleg er ein ein-til-ein-samanheng mellom å ileggje avgifta og utfordringane det gjev.

Kva er det ellers som er utfordringane i ein region som Lofoten eksempelvis, viss ein spør dei? Jo, det er kombinasjonen og det samla trykket av cruise, av dagsbesøkande, av bubilar og av villcamping. Det er det som er utfordringa til desse destinasjonane. Det er veldig få av dei som påpeikar at det er hotella i Lofoten som skapar problema for dei som bur der – eller la meg seie overnattingsplassane, sidan det tydelegvis ikkje er ein hotellskatt, men ei overnattingsavgift.

Det er ei overnattingsavgift som no kjem, og den treffer ikkje dagsbesøkande, ikkje bubilar, ikkje villcamparar, ikkje det som er det reelle problemet på desse destinasjonane, og dermed er vi like langt. For det er òg interessant: Kvar er overvekta av hotellovernattingar i Noreg? Jo, det er i dei største byane. Det er kommunar som Ullensaker, med alle flyplasshotella. Det er ikkje ein kommune som Moskenes, som knapt har ein einaste overnattingsplass, som skal betale avgifter på dette.

Venstre er glad for cruiseavgifta, men resten må løysast på ein annen måte.

Rune Støstad (A) [20:28:38]: Nei, dette lovforslaget og dette besøksbidraget løser ikke alt, og flere representanter her har nå vært på talerstolen og pekt på alt det ikke løser. Likevel er det en veldig god start. Vi er i gang med et besøksbidrag som vil løse store utfordringer i mange kommuner, og det å problematisere hva det ikke løser, blir ganske så dårlig bruk av tid.

Jeg hører representanten Svardal Bøe sier at Høyre har fått igjennom en cruiseavgift. Det er interessant å høre fra en som ikke sitter i komiteen, og som ikke har deltatt i de prosessene som har pågått. Det begynte vi å jobbe med fra Arbeiderpartiets side allerede da saken kom til Stortinget, for statsråden har hele veien vært tydelig på at cruiseavgift skal med, og vi visste at det var regjeringens ønske. Vi tok det på alvor fordi det var mange innspill i høringsprosessen her på Stortinget som sa det samme, og de andre partiene sa også det samme. Derfor tok vi i Arbeiderpartiet tak i det og gjorde et stort arbeid for å få det på plass. At Høyre har fått det igjennom, forstår jeg ikke helt hvordan representanten Svardal Bøe kan si.

Jeg har også lyst til å rette en kommentar til det saksordføreren sier, for han spør: Hva står i loven, hva står i forarbeidene her? Da spør jeg tilbake: Har saksordføreren egentlig lest lovproposisjonen? Der er jo loven beskrevet. Så er det gjort noen justeringer fram til i dag, og det er jo helt vanlig. Hvis en lovgivende forsamling ikke kan gjøre justeringer på et lovforslag, hvem er det da som kan gjøre det? Det å kalle det «hjemmesnekret», synes jeg er også respektløst overfor et meget dyktig embetsverk, og jeg synes ikke en saksordfører skal omtale vårt embetsverk på den måten.

Det ble også sagt at saken ikke er utredet, og selvfølgelig er saken utredet. Det meste av det som nå legges fram gjennom det løse forslaget, er godt utredet, og det er viktig å fastslå det fra denne talerstolen.

Videre blir det problematisert hva som er «særlig stor belastning». Det er jo da opp til kommunene å vurdere. Det er opp til kommunene nå å se på om de synes de har stor belastning, et stort turistpress, og det blir opp til dem å lage en plan og dokumentere det. Det har jeg stor tiltro til at kommunene selv skal klare å gjøre.

Mona Fagerås (SV) [20:31:53]: Jeg legger merke til at Høyres Svardal Bøe prøver å lage storm i et vannglass. Da NRK ringte meg i går om Høyre-forslaget, svarte jeg at det var kritisk å finne en løsning for flere turistregioner i Norge, og at hvis dette var det eneste kompromisset – det eneste kompromisset – som kunne få flertall, skulle vi i SV stemme for.

Poenget mitt var bare at vi måtte finne en løsning. Det er kritikkverdig at komiteen ikke var ferdig da de avga saken. Det satt flere regioner som har ventet på denne løsningen i mange, mange, mange år, og ikke visste sin arme råd. Jeg uttalte til Lofotposten etter at komiteen hadde avgitt saken, at jeg var fortvilt og lei meg. Det var vi mange i Lofoten som var.

Hvis dette hadde vært det eneste forslaget som kunne ha fått et flertall, skulle jeg stemt for det, men nå har vi fått et mye, mye bedre forslag – en lovhjemmel som gjør at vi kan få dette på plass fort. Vi trenger å få det på plass fort. Som jeg sa, har vi ventet i mange, mange, mange år.

Jeg håper at Høyre legger merke til at Høyres ordførere i Lofoten – fem av seks ordførere har de i Lofoten – er strålende fornøyd med det Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet leverer på, og at Høyre ikke har kunnet levert i like stor grad.

Så til Venstre: De sier at hotellgjester og Airbnb-gjester ikke bruker naturen, at de ikke skader seg og trenger legevakt. Det blir for meg helt håpløst, for det trenger de vitterlig.

Statsråd Cecilie Myrseth [20:34:25]: Denne saken handler jo ikke om å hylle seg selv. Det handler om å hedre alle som har jobbet for dette så lenge, at de endelig får en løsning. Det er det som gjør at man er så glad for at man har fått denne type flertall i denne sak, som gjør at vi får et historisk vedtak.

Så er det selvfølgelig sånn at når man er en mindretallsregjering, er det et sjansespill å legge fram et lovforslag uten å vite om den loven har et flertall. Da kan man jo selvfølgelig velge å bare la være, men regjeringen mente at denne saken er for viktig til ikke å prøve å få til løsninger. Derfor har vi hele tiden vært veldig tydelige på at vi er villige til å kompromisse, til å gå i dialog, til å finne løsninger, gode løsninger, som vi nå har funnet. Jeg merker meg at høyresiden nå er mest opptatt av å problematisere, til og med helt vanlige ting som å gjøre justeringer på lovforslag i Stortinget, som at det skulle vært et problem. Det er jo derfor man sitter i denne salen, for å vedta lover i lovgivende forsamling. Så det er utrolig viktig.

Så prøver representanten Svardal Bøe å vise til at jeg som statsråd ikke kan svare på spørsmål. Det ville vært veldig rart å skulle stå her og utbrodere ulike kriterier av et vedtak som Stortinget ennå ikke har fattet. Men når Stortinget fatter sine vedtak og sender saken til regjering, så skal vi følge det opp. Vi skal følge opp de vedtakene som fattes her, også de begrensningene som flertallet nå legger, både gjennom forskrift og gjennom veiledere, på hvordan vi skal få dette til. Det skal vi gjøre for at det skal være enkelt for kommunene å forholde seg til dette lovverket.

Det har vært viktig for oss hele veien: Når vi har sett på ulike modeller, har det vært viktig at det skal være enkelt – både for kommunene, for næringen, for turistene – å forstå hvordan denne ordningen skal være. Derfor ble det på overnatting vi valgte å gjøre det. Alle de andre forslagene som her tas opp, har jo vært vurdert, også i dialog med de berørte områdene og regionene.

Jeg mener at det å legge inn en dagsavgift ikke er et bra forslag, for det å ta inngangsbillett i områder som har mye natur, og som er store i utstrekning, mener jeg ikke er riktig. Så mener jeg at det fremdeles skal være mulig å campe rundt om i våre frie natur uten at en skal ta betalt for det. Vi har allemannsretten, som vi alle hegner veldig om, og det håper jeg at vi også skal gjøre framover.

Så dette forslaget er godt utredet. Det som ikke er utredet, er det som går på cruise, og derfor skal vi selvfølgelig gjøre den jobben. Det er jo rart at man her trekker fram enigheten man har, alle sammen, på cruise, men ikke på det som faktisk er utredet. Men vi skal nå gjøre jobben, og jeg gleder meg til man kan ta inn det første besøksbidraget.

Kari Elisabeth Kaski (SV) [20:37:44]: Jeg har også lyst til å avlegge Høyre en liten visitt – og om det er et råd eller hva det er, får jo Høyre vurdere. Generelt – hvis man ønsker å få gjennomslag – tror jeg man skal prøve å forhandle direkte med partiene og representantene, og ikke via NRK, for det er det som har vært prosessen fra Høyre i denne saken, og da får man ikke flertall.

Det har vært fullt mulig for både Høyre og Fremskrittspartiet – og Venstre, for den del – hele veien å signalisere at de vil snakke om dette, med utgangspunkt i det forslaget som har foreligget fra regjeringen. Men i stedet har – det er i hvert fall mitt inntrykk, og det vises jo også i innstillingen – man kategorisk avvist denne modellen og heller fremmet andre forslag, som jo i praksis ville ha gitt nye utredninger og fortsatt usikkerhet. Vi kan altså ikke alltid i denne stortingssalen ende opp med å fatte vedtak som fører til en evig loop av utredninger. Noen ganger er man nødt til å skjære igjennom og si at nok er nok, dette er forslaget, og nå må vi komme i gang. Nei, det er ikke perfekt, men det er veldig sjelden at vi faktisk vedtar perfekt politikk i denne salen. Det er den beste løsningen vi har, og den kommer til å funke, og sluttresultatet har blitt godt.

Så er det en grunnleggende misforståelse, og det er at dette besøksbidraget kommer til å løse alle utfordringer med reiselivsbelastning. Selvfølgelig kommer det ikke til å gjøre det. Og selvfølgelig, som jeg også var inne på i mitt første innlegg, har reiselivet ulik form for belastning på ulike steder, men det må reguleres på annet vis, bl.a. gjennom parkeringsregler, der vi også har et forslag som vi nå får flertall for i denne saken.

Vi kan heller ikke, fra Stortingets side, lage en detaljert sjekkliste på hva det er som vil utgjøre særlig stor belastning. Selvsagt kan vi ikke det. Det kommer til å være ulikt mellom de ulike kommunene, som har vidt forskjellig og ulik type turisme og ulike lokale forhold.

La nå denne loven få virke, og så skal den evalueres. Så får vi gjøre opp status da, både på lovens formål og på innretningen av den – med planen, som kommunene skal lage, men også hva pengene brukes til. Så får vi se hvordan det har gått etter tre år, og så får vi heller komme tilbake til det da, men nå må denne saken få ro. Vi må komme i gang, og så får vi se.

Erling Sande (Sp) [20:40:35]: Det var innlegget frå Høgres representant Svardal Bøe som fekk meg òg til å ta ordet. Det framstår altså meir og meir uklart kva Høgre eigentleg ser føre seg i denne saka. Eit eksempel som er nemnt frå denne talarstolen, er at han blei skuffa over at bubil og camping var teke ut av paragrafen. Då begynner eg verkeleg å lure. For det fyrste var ikkje dette ein paragraf Høgre hadde tenkt å stemme for i det heile teke. Når ein har skjerma campingvogner, campingbilar og fritidsbåtar som eksempel, er det nettopp fordi ein ikkje skal ramme dei som parkerer inne på ein parkeringsplass, men at ein slepp avgifter om ein står langs vegen. Det er ei klok innretning på forslaget slik det ligg no. Det framstår fullstendig uklart korleis Høgre har tenkt at dette bidraget skal krevjast inn etter deira modell. Korleis skal ein krevje inn desse pengane? Kva heimlar ønskjer ein å få for å krevje inn desse pengane?

Eg trur vi må vere ærlege. Sanninga her er at Høgre ikkje har vore villig til å lytte til sine folk lokalt. Det såg vi uttrykt i går då vi såg jublande ordførarar frå Høgre som var fornøgde med at det blei gjeve nokre verktøy no. Om dette skulle vere så dumt som representanten Svardal Bøe antydar, kvifor er då Høgre sine folk lokalt tilhengjarar av desse verktøya? Kva er det som gjer at dei då ønskjer nettopp desse verktøya på sin plass, som utvilsamt har stor belastning knytt til reiselivet?

Det er slik som representanten Støstad seier: Dette forslaget fangar ikkje opp alt. Om Høgre eksempelvis ønskjer å nå nokon av fricamparane, kan dei då sjå på forslaget som ligg der no, forslag nr. 3, som handlar om parkeringsreglementet. Det kan godt hende parkeringsreglementet ikkje er godt nok for å vere med og krevje inn bidrag i dag. Då kan vi jo endre det. Eg er strengt teke ganske overraska over at Høgre ikkje ser ut til å slutte seg til det eingong.

Erlend Svardal Bøe (H) [20:43:20]: Nå var jeg nevnt så mange ganger at jeg nesten måtte gå opp igjen.

Når vi problematiserer det med særlig stor belastning, som representanten Støstad for så vidt også avklarte litt i sitt innlegg, er det fordi en er opptatt av hva det faktisk innebærer. Det er en del kommuner som faktisk lurer på om de kommer inn under den ordningen som nå ligger. Det tenker jeg det er helt legitimt å utfordre, når det er kommuner som lurer på om de vil bli omfattet av det lovforslaget som i dag går gjennom. Da tenker jeg det er helt greit at en har utfordret på hva det innebærer.

Det jeg har vært opptatt av, er å prøve å finne en løsning også for min landsdel, som stortingsrepresentant fra Troms. Vi kan godt være enige eller uenige om en forsøksordning – det er helt greit – men vi mente at vi ville begynne med en forsøksordning som rammer både Lofoten og Tromsø, nettopp for å innhente mer kunnskap og erfaring. Så kunne vi gjøre justeringer og utvidelser av det etter hvert. Jeg skal være helt ærlig: Jeg har ikke vært så bekymret for Tromsø-regionen, for jeg tror Tromsø-regionen hadde kommet godt ut av dette uansett hva slags forslag som hadde gått gjennom. En ville f.eks. ha fått en cruiseavgift, som nå vil bidra til nesten 20 mill. kr mer i inntekt, og en ville i tillegg kunne hatt flere ulike forsøk for å teste ut det.

Det er også helt legitimt at vi tar opp det med bobil og camping. Det bør egentlig Senterpartiet være litt opptatt av, når det er flere distriktsordførere, f.eks. i Storfjord, som nå mister selvstendig grunnlag til å få inn de inntektene. Vi får håpe at en i Tromsø-regionen også deler på noen av de inntektene, sånn at kommunene rundt også får noe ut av dette.

Jeg er helt enig med representanten Støstad. Nei, dette vil ikke løse alt, men det handler om i hvilken ende vi ønsker å starte det forsøket som vi hadde og la opp til. Det at en har fått en cruiseavgift, er veldig bra, for det omfatter også den turismen som er der. Det er bra at en kommer i gang, men det må være rom for å problematisere noe av det som ligger i forslaget. Jeg skal ikke bruke mer tid på å gå inn på den NRK-artikkelen som var ute, men det blir litt bekreftet her at en var villig til å stemme for et forslag før en satte i gang forhandlinger i løpet av dagen i går. At vi påpeker det – at en så at det var noen som ønsket å støtte vårt forslag – synes jeg bare er bra. Det ville gitt en løsning til Tromsø-regionen. Det ville gitt en løsning til kommunene i Lofoten. Høyre er for et besøksbidrag, men her handler det om hva slags innretning vi ønsker. Vi ønsker en annen innretning enn utgangspunktet i forslaget som regjeringen la opp til.

Alfred Jens Bjørlo (V) [20:46:13]: Debatten går mot slutten, men eg har ein mistanke om at dette ikkje er siste gongen vi diskuterer dette temaet på Stortingets talarstol. Representanten Kaski slo fast at nok er nok – ikkje fleire utgreiingar, no må vi kome i gang. Samtidig seier statsråden at når det gjeld cruiseavgift, som Stortinget har vedteke, så har ikkje det blitt greidd ut, det må ein no gå i gang og greie ut i departementet. Men samtidig seier departementet blankt nei til å greie ut det regjeringa sjølv sa i si eiga regjeringserklæring, nemleg lokale modellar som også inkluderer dagsbesøkjande, bubilar og villcamparar. Så min spådom er at det kjem til å bli nye rundar. Eg håpar at statsråden iallfall kan stadfeste når ho no skal ha ordet, at den utgreiinga om cruise vil gå så raskt at ei cruiseavgift kan kome på plass i Noreg neste sommar.

Statsråd Cecilie Myrseth [20:47:26]: Det er vel åpenbart at man må utrede dette med cruise, for man vet ikke hvordan innretningen skal være – det har ikke vært gjort. Det er grunnen til at vi ikke kunne legge det inn i loven da vi la den fram. Men vi mente det hastet såpass mye å få det på plass at vi la vi den fram og sa at det skulle komme en del 2 om cruise. Den utredningen skal gjøres, og vi skal gjøre dette så raskt som overhodet mulig, men det skal selvfølgelig være innenfor forsvarlige rammer, det tror jeg også er viktig. Jeg synes det er litt utfordrende å skulle svare – på den ene siden er ikke ting godt nok utredet, og så er det nesten et problem at man skal utrede – men det jeg kan garantere, er at vi kommer til å jobbe så raskt som overhodet mulig for å få på plass dette og det som kommer sammen med det, ut fra det som Stortinget gir oss beskjed om når man voterer over saken, som vel sikkert blir i morgen.

Om piloter: Jo, det har vært gjort vurderinger av det vi hadde i Hurdalsplattformen. Det ble gjort vurderinger ut fra veldig mange ulike modeller som ble lagt på bordet. Ikke minst fra mange av regionene, enten det var Lofoten eller Troms eller verdensarvfjordene, kom man med ulike modeller. Det var viktig å få én type modell, som skulle være frivillig å innføre for dem som ønsket det. Da viste det seg at skulle man få dette på plass med en ordning som var kjent, var overnatting – og det er ikke bare hotell, det handler om Airbnb, om hytter, om rorbuer, det handler om mye, mye mer enn hotell, selv om man prøver å framstille det som om det er det – veien å gå. Hadde det vært mulig å bare innføre piloter på den måten som man hadde et ønske om, hadde vi gjort det. Derfor er det litt spesielt når man sier at Høyre har hatt et forslag som ville gjort det mulig for f.eks. Tromsø å bare innføre dette om det ble vedtatt. Det stemmer ikke. Det man ber om, er at regjeringen skal gjøre utredninger og gå i dialog for å finne løsninger på dette. Hvordan skal en dagsavgift egentlig se ut? Det sier man ingenting om. Skal det være en veiavgift som en må betale når en kjører inn i et område, slik at en må gjøre avtaler med de ulike landene som skal kreve inn dette? Skal det være en inngangsbillett når en kommer til f.eks. Storfjord, Lyngen, Tromsø eller Moskenes? Det mener jeg er en dårlig idé. Det er ganske mye som er uklart med forslaget fra Høyre. Det er viktig å legge til at det også var uten overnatting. Da skulle man altså unnta både hoteller som ikke tjener dårlig, f.eks. i Tromsø, og Airbnb, for idet man stemmer imot loven i seg selv, kan man heller ikke ha en forsøksordning etter denne loven.

Men flertallet i salen er kloke. Det er jeg veldig glad for på vegne av alle dem som har jobbet år etter år, som ikke var på høringen som komiteen hadde, men som har gitt uttrykk for overalt at dette haster. Nå kommer det på plass, og vi skal gjøre alt vi kan for at det skal være enkelt for kommunene å ta det i bruk.

Tom Einar Karlsen (A) [20:50:46]: Ja, det er lov å problematisere. Noen ganger er det til og med nyttig, fordi det kan bidra til å avklare saker og standpunkter. Men når Høyre problematiserer i denne saken, opplever ikke jeg at man gjør det for å opplyse. Snarere opplever jeg at man gjør det i et forsøk på å gjøre jakten på det perfekte til det godes verste fiende, for å fortsette lenger på en sak som vi trenger en løsning på nå.

I likhet med representanten Erlend Svardal Bøe er jeg opptatt av hvordan de vedtakene som vi skal gjøre nå snart, vil slå ut i vårt felles hjemfylke, Troms. Da kan jo jeg gjøre samme problematiseringsøvelsen som Svardal Bøe gjør med regjeringens forslag, og så kan jeg spørre: På hvilken måte løser Høyres forslag de utfordringene vi har i Troms? Jeg ser at Høyre vil ha et pilotprosjekt i Tromsøregionen, og jeg ser at man er opptatt av dagsbesøkende bobiler og villcampere. Hva da med Senja? I går var jeg på Finnsnes og snakket med et ungt par som er i ferd med å stifte bo på utsiden av Senja. Da de ble spurt om hvor lang tid de brukte fra Finnsnes til Senja, svarte de kjapt at det går ca. 1 time – eller 1 time og 20 minutter i bobilsesongen. Hvordan løser Høyres forslag utfordringene de har på Senja?

Eller hva med Harstad? Her om dagen var overskriften i min lokalavis, Harstad Tidende: «Her tramper turistene over sprekkeferdig bru: – i verste fall må vi stenge stien.» Det dreier seg om stien langs sjøen. Det er tiltak som en velforening i Harstad har dratt i gang for å lage en pent opparbeidet sti for byens befolkning som de kan lufte seg på, og de har laget noen flotte trebruer, slik at en skal komme seg over de verste steinurene og ikke ramle. Nå er belastningen på stien så stor at de har et vedlikeholdsbehov som begynner å nærme seg en million. De har greid å samle inn 200 000 kr selv, og så håper de å få en halv million fra Sparebankstiftelsen. Da er det 300 000 kr igjen som de må dekke. Hvordan løser Høyres forslag utfordringene i Harstad?

Så skjønner jeg at med en gang jeg har sagt dette, kommer jeg til å bli møtt med at jeg gir falske forhåpninger, fordi jeg ikke er i stand til å svare 110 pst. her fra denne talerstolen på hva «særlig stor belastning» betyr. Vel vel, mulig det er falske forhåpninger. Men det jeg kan konstatere, er at med Høyres forslag i dag er det i hvert fall ingen håp for de stedene som jeg nå nevnte.

At vi nå endelig kommer videre i denne saken, er jeg veldig glad for. Det tror jeg er veldig bra for mitt hjemfylke, Troms, og for mange andre steder her i landet.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) [20:53:38]: Jeg har full forståelse for gleden til Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV og Rødt. I dag får de flertall for å innføre en ny avgift, så det er forståelig nok en gledens dag. Samtlige partier som står bak forslag nr. 12, har vært her oppe og sagt at loven er ikke helt god ennå, men det er et skritt i riktig retning. Så vi er ikke i mål, men det er veldig viktig at den vedtas.

Regjeringen leverte en proposisjon til Stortinget som ikke ville få flertall i Stortinget. Da mener Fremskrittspartiet at det beste er at vi sender hele saken tilbake til regjeringen for å få den bedre gjennomarbeidet. Og til representanten Karlsen fra Arbeiderpartiet: Dette lovforslaget løser ikke utfordringene med bobilturismen på Senja – overhodet ikke. Hele proposisjonen bærer preg av hastverk og av at man må levere en proposisjon til Stortinget før sesjonsslutt. Det var det også høringspartene sa i den muntlige høringen, og samtlige høringsparter, unntatt KS og Fellesforbundet, ba om at proposisjonen ble sendt tilbake til regjeringen.

Turistnæringen skaper arbeidsplasser. Turistnæringen skaper skatteinntekter. Turistnæringen skaper nye flydestinasjoner. Da er det merkelig at Arbeiderparti-styrte Tromsø må ha en turistskatt for å bedre kommuneøkonomien. Dette burde vært returnert tilbake til regjeringen.

Og ut fra replikkvekslingen: Dersom innbyggerne i Nord-Norge skal ha helsetjenester ved sitt universitetssykehus og er nødt til å ta inn på et hotell som ikke er sykehotellet, så må man betale turistskatt. Det er kanskje et forsøk fra Arbeiderpartiet på å ta ned de økende helsekøene. Det framgår heller ikke av det løse lovforslaget hvordan innkvartering i forbindelse med arbeid skal kunne unntas. Dersom du innlosjeres på Scandic: turistskatt. Innlosjering mot vederlag: turistskatt: Den største utfordringen i Lofoten er vel den uregulerte bobilturismen, som dette lovforslaget ikke treffer.

Støstad nevnte embetsverket – at vi hadde et veldig dyktig embetsverk. Er det regjeringen eller er det Stortinget som har levert et løst forslag i denne saken? Jeg lurer på hva slags embetsverk han henviser til. Det er forskjell på å fremme forslag i en komitébehandling og på å levere et komplett lovforslag som et løst forslag i Stortinget etter at komiteen har avgitt sin innstilling.

Mona Fagerås (SV) [20:56:46]: Høyres løsning var en løsning som ville ta tid, en løsning på lang sikt. Hvis representanten ikke klarte å lese hvor kritisk jeg var til den løsningen i NRK-artikkelen, tror jeg kanskje han må ta et intensivkurs i lesing. Når NRK ringer, sier ikke jeg til dem at SV er i forhandlinger – da tror jeg at jeg ville ha fått mye juling internt.

Til Fremskrittspartiets representant: Jeg tror kanskje han skal ta en telefon til varaordføreren sin i Vestvågøy. Det tror jeg hadde vært lurt i denne sakens anledning.

Etter denne debatten sitter jeg egentlig igjen med det jeg avsluttet hovedinnlegget mitt med: Jeg er livredd for at en ny høyreregjering til høsten skal trenere dette. Det vil være en katastrofe for turistmagneten Lofoten i nord, og jeg håper at realiteten har sunket inn også for høyresiden. Lofoten trenger dette bidraget, og vi trenger det fort.

Sveinung Stensland (H) [20:58:03]: Først av alt vil jeg gi en takk til representanten Kaski for gode råd om hvordan vi får flertall på Stortinget. Jeg lever i den villfarelsen at de diskusjonene jeg hadde hatt med en del partier her i en del uker, også kanskje innebar en enighet. Om en leser innstillingen og merknadene, ser en at det var noe der. Det var en ganske bisarr opptreden vi hadde med representanten Sande og statsråden, som raljerte over forslaget til Venstre og Høyre som bygde på det forslaget som Sandes eget parti la inn i innstillingen på avgivelsesmøtet, og som vi gikk inn i. Det er altså mye moro for oss som har vært inne i og levd med denne saken.

Representanten Støstad har helt rett: Det var Arbeiderpartiet som leverte merknader og lovtekst om cruise, men fra utsiden så det ut som om det med cruise var umulig, for det var det som ble sagt i debatten. Jeg har ikke for vane å sitte og fortelle folk hvem som har lagt inn hva i komitémøter, for så vidt jeg vet, er det noe som tilhører komitérommet. Her har det imidlertid blitt sagt så mye rart at jeg fant det naturlig å ta det opp.

Det er mange henvisninger til Høyre her. Representanten Svardal Bøe har jobbet godt med denne saken og tydelig skapt mye engasjement. I mitt hovedinnlegg sa jeg ikke noe galt om lovforslaget som var kommet. Jeg har ikke noe problem med at det kom i form av et løst forslag, jeg har til og med gratulert statsråden i dag for at hun endelig fikk landet dette. Samtidig er det et problem for Høyre her: Vi er uenige i overnattingsavgiften. Det har vi vært tydelige på, og vi har sagt at vi vil ha cruiseavgift først. Vi er også uenige med statsråden når det gjelder piloter, for vi mener at det kunne ha vært prøvd ut. Det er vi helt uenige om.

Når jeg nå først holder på med denne korreksen min, til representanten Bjørlo: Det var regjeringen Solberg som satte ned reisemålsutvalget i 2021, og det var Trine Skei Grande som ledet det, så det var ikke helt tomt i skuffen da det kom.

Jeg tok opp noe som var viktig, og som er et problem med det som nå blir vedtatt. Sande sier at kommunenes særskilte utfordringer er en liten håndfull, at det er noen veldig få kommuner dette gjelder. Samtidig sier representanten Støstad at det er opp til kommunene selv å vurdere om de har en særlig stor belastning, og hans partifelle Linge sier at dette er et verktøy som de kommunene som ber om det, skal få. Da har ikke flertallet sagt noe om hva som ligger i «særlig stor belastning» for kommunene.

Jeg har i dag fått en telefon fra gruppelederen i Stavanger Høyre, som lurte på om dette er noe som kommer til anvendelse i Stavanger. Jeg svarte at jeg vet ikke, men at debatten i dag kanskje viser om Stavanger har særskilt stor turistbelastning.

Til representanten Karlsen fra Harstad, som jeg kjenner godt: Jeg er rimelig sikker på at Harstad ikke har en særskilt stor turistbelastning. I så fall vil det gjelde et stort kobbel med kommuner. Det må faktisk lovgiveren si noe om, og det har ikke vært tydelig fra salen i dag. Det kommer til å bli en sak i fortsettelsen – tro meg.

Rune Støstad (A) [21:01:14]: Jeg har en kommentar til saksordføreren: Nei, vi innfører ingen avgift, vi gir kommunene en mulighet til å innføre en ordning der kommunen selv må legge fram en plan, en plan som må vise at kommunen har stort turistpress. Hastverk? Nei, det er ikke hastverksarbeid. Dette er en sak som er godt utredet, og det vet saksordføreren godt som har lest proposisjonen. Derimot haster saken, fordi kommunene som besøkte Stortinget i går, har ventet i årevis på å få en mulighet til å løse de store problemene. Så ja, saken haster, og vi gir dem muligheten.

Så er det ingen som har sagt at loven ikke er god. Loven er god, men den løser ikke alt som blir problematisert i salen her.

I dag er det en stor dag for alle kommuner som venter på denne muligheten. Det er ikke sikkert det er veldig mange, men de som har utfordringen, får nå muligheten.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) [21:02:33]: I og med at representanten Støstad ikke ville svare på mitt spørsmål om hvem som hadde laget og lagt fram det løse forslaget, tolker jeg det dithen at det er embetsverket i regjeringen som har laget forslaget.

Statsråden forsøkte seg litt i replikkvekslingen på en belæring om at man må utrede ting før man vedtar det. I dag behandles det, og det skal vedtas en cruiseavgift som faktisk ikke er utredet. Samtlige partier som står bak forslag nr. 12, har vært der oppe flere ganger. Det er et skritt i riktig retning, men jeg vil si det er halvveis.

Så til representanten Mona Fagerås: Ja, lokalpolitikere ønsker mer skatt. Det er også enkelte som ønsker mer eiendomsskatt. Det er ikke dermed sagt at vi ønsker å gi dem det. Min sympati ligger mest hos de næringsdrivende, de gründerne som hver dag prøver å skape arbeidsplasser og prøver å tjene til livets opphold. Da er det ikke skatt og avgift de ber mest om.

I høringen hadde vi veldig mange fra næringslivet som pekte på proposisjonen, og at den var for dårlig, den måtte sendes tilbake til regjeringen og gjennomarbeides bedre. De pekte på reiselivsutvalget, og de pekte på NOU-en – hvorfor fulgte ikke regjeringen anbefalingene fra reiselivsutvalget?

Det nevnes her at vi i tillegg må se på parkeringsreglementet. Det er faktisk med all respekt å melde en halvveis jobb som er gjort. Nå skal ting sendes ut, nå skal ting prøves ut, og så skal det evalueres. Men det er faktisk private gründere og de som prøver å tjene til livets opphold, man skal teste det ut på.

Erling Sande (Sp) [21:05:08]: Kort til representanten Stensland: Dette er ikkje eit generelt verktøy for kommunane i Noreg til å hente inntekter etter eige skjøn. Heile den innstramminga som vi har gjort, er meint å presisere og avgrense og vise at dette er eit verktøy. Besøksbidrag på overnatting er eit verktøy til dei kommunane, og ganske få kommunane, som har særskilt store belastingar knytte til reiseverksemd. Då er det ikkje Stavanger vi tenkjer på, vi snakkar om nokre ganske få område i landet. Skulle Høgre vere redd for at kommunane trur dei har ei stor belasting, men ikkje har det, skal altså departementet godkjenne planen til kommunane etter kriteria i lova. Det er altså ikkje opp til kommunane åleine å vurdere om dei har ei stor belasting knytt til reiseliv.

Kari Elisabeth Kaski (SV) [21:06:09]: Tre ting:

Jeg kan slutte meg til det som representanten Sande her sier. Dette er ikke et generelt verktøy for kommunene til å øke sine inntekter. Til det har vi andre saker til behandling akkurat nå, bl.a. kommuneproposisjonen, der man kan fremme forslag om å øke inntektene til kommunene. Det vil for øvrig være lurt. Men denne saken dreier seg ikke om det.

Så, til Høyre: Det er mulig det har vært en underlig prosess for Høyre, men det var altså ikke noe flertall i innstillingen som ble avgitt. Høyre hadde ikke flertall. Nå har vi ordnet et flertall for å få vedtatt dette besøksbidraget, og det er godt. Det er et godt flertall og et godt lovforslag som blir vedtatt her i dag.

Og så, for ordens skyld, så det ikke foreligger misforståelser etter saksordførerens innlegg: Selvsagt har det kompetente embetsverket bidratt inn på bestilling fra parlamentarikerne som har forhandlet. Det er vanlig når Stortinget forhandler og behandler saker, og godt er det.

Sveinung Stensland (H) [21:07:20]: Til representanten Kaski: Det var jo en tilråding som alle partiene sto bak, med et etablert flertall for cruiseavgift, noe vi alle er fornøyd med. Men jeg ble faktisk enda mer forvirret av Sande, for nå sier han igjen at dette gjelder veldig få kommuner, en liten håndfull, og hvis vi er bekymret, skal departementet stramme inn. Det skal de passe på. Samtidig har fortsatt Støstad og Linge sagt at dette er et verktøy som de kommunene som vil, kan bruke; det er opp til kommunene selv.

Det er faktisk veldig viktig. Dette blir nå et nytt lovverk som gir kommunene et verktøy til å hente inn et bidrag fra næringsdrivende og andre som driver med overnattingsvirksomhet, uten at det står noen plass i merknads form, noen plass i proposisjonen, noen plass – det står ingen plass – annet enn det som blir sagt akkurat her og nå. Det er de eneste forarbeidene vi har til å tolke den loven. De er nå et faktum.

Erlend Svardal Bøe (H) [21:08:29]: Innlegget til representanten Sande viser jo egentlig hvorfor det er et problem å ikke få tydelige avklaringer, for her blir det sagt i salen at «særlig stor belastning» er det kommunene selv som skal bestemme hva skal være, og så kommer det samtidig fra representanten Sande at det bare skal gjelde noen få kommuner. Det viser jo hva som er utfordringene når en får et forslag så sent, på tampen, at det skaper usikkerhet for kommunene. Også jeg har fått flere telefoner fra kommuner som lurer på om de kan være en del av den ordningen som nå blir lagt fram. Det viser og illustrerer egentlig bare det som var litt av vårt poeng i stad, at her har en ikke tydelige kriterier for hva dette skal gjelde. Skal det da være sånn at kommunene skal bestemme det, som Arbeiderpartiet sier, eller er det, som Senterpartiet sier, bare noen få kommuner som skal avgjøre dette? Her må en bestemme seg, for dette er viktig for de kommunene det eventuelt gjelder. Jeg ser fram til en eventuell presisering fra Arbeiderpartiet på akkurat det.