Stortinget - Møte fredag den 6. juni 2025 *

Dato: 06.06.2025
President: Masud Gharahkhani
Dokumenter: (Innst. 330 S (2024–2025), jf. Dokument 8:181 S (2024–2025))

Søk

Innhold

*) Referatet er ennå ikke korrekturlest​.

Sak nr. 26 [10:56:49]

Innstilling frå kommunal- og forvaltningskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Erlend Wiborg, Himanshu Gulati og Per-Willy Amundsen om en mer restriktiv politikk for sekundærbosetting og bosetting av innvandrere (Innst. 330 S (2024–2025), jf. Dokument 8:181 S (2024–2025))

Talere

Presidenten []: Etter ynske frå komiteen vil presidenten ordna debatten slik: 3 minutt til kvar partigruppe og 3 minutt til medlemer av regjeringa.

Vidare vil det – innanfor den fordelte taletida – verta gjeve anledning til inntil fem replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av regjeringa, og dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida, får òg ei taletid på inntil 3 minutt.

Birgit Oline Kjerstad (SV) [] (ordførar for saka): Kommunal- og forvaltingskomiteen har behandla og skal no debattere eit representantforslag om ein meir restriktiv politikk for sekundærbusetjing og busetjing av innvandrarar frå tredjeland.

Det er fremja fire forslag i saka med føremål om å redusere faren for framvekst av parallellsamfunn og forslag om å leggje sterkare føringar for kvar i landet flyktningar og menneske med ikkje-vestleg bakgrunn kan busetje seg. Komiteen fekk brev frå arbeids- og inkluderingsminister Tonje Brenna, datert 29. april, der statsråden svarar ut forslaga. Komiteen har halde skriftleg høyring i saka, og det kom ingen høyringssvar.

Eg vil takke komiteen for samarbeidet i saka. Eg går ut frå at forslagsstillarane og dei ulike partia sjølv gjev grundig greie for bakgrunnen for sine syn i saka. Eg går over til å forklare SVs syn.

Busetjing av flyktningar skjer kontrollert og styrt i samarbeid med kommunane når flyktningane kjem til landet. Eg reknar ikkje med at den busetjinga er det som først og fremst er tenkt på i dette forslaget.

Eg deler uroa over klassedelte byar med store område der menneske med små økonomiske ressursar og sosioøkonomiske utfordringar bur tett og dårleg, og uroa over framveksten av parallellsamfunn med ein svart økonomi og med lite bruk av norsk til kommunikasjon. Eg er likevel ikkje einig i løysinga på det. Eg reagerer på at eit parti som Framstegspartiet, som er så oppteke av fridom og enkeltmenneske sin rett til sjølv å bestemme, føreslår at ein skal begynne å styre kvar folk skal bu.

Det er sjølvsagt nokre utfordringar med at ein har stor opphoping av folk med sosioøkonomiske problem, men eg meiner at både bustadpolitikken, arbeidslivspolitikken og det å jobbe meir med tiltak i byområde for å motverke ei utvikling som går i feil retning, er viktigare enn å styre valet til enkeltpersonar. Tvert imot kan det av og til vere fornuftig at folk kan flytte nærmare sine, når dei har budd veldig avsides til i ei bygd der det ikkje er nokon andre som forstår dei.

Vi støttar ikkje forslaget, og vi meiner at desse utfordringane som bydelar og byar har, bør løysast på anna vis enn å bestemme kvar folk skal bu.

Sverre Myrli (A) [] (komiteens leder): I år markerer vi at det er 200 år siden den første utvandringen fra Norge til Amerika. De første som reiste over, kom til et sted uten så mange andre, et ukjent land, men etter hvert kom det flere nordmenn. Det skulle vise seg at det det neste hundreåret kom over 800 000 nordmenn til Amerika fra Norge. Jeg er ganske sikker på at de nordmennene som etter hvert reiste over, søkte til steder der det var landsmenn å finne. Sånn er det med oss alle. Derfor ser vi i dag i Minnesota, Nord-Dakota, Sør-Dakota og andre steder at det er store grupper med etterfølgere av nordmenn som utvandret.

Jeg vil trekke noen paralleller til dagens situasjon i Norge, derfor startet jeg slik. Skal vi lykkes med bosetting og integrering, spiller kommunene i Norge en viktig rolle – jeg vil si en helt avgjørende rolle – med den måten vi bosetter mennesker på i Norge. Samspillet mellom de nasjonale myndighetene, ved IMDi, Integrerings- og mangfoldsdirektoratet, og kommunene er helt avgjørende.

Bosetting av flyktninger skal være styrt og spredt. Jeg regner med det er mange som får tilbakemeldinger fra kommuner og ordførere om at mange kommuner rundt i Norge er helt avhengig av flyktninger. Det er viktig arbeidskraft rundt i mange kommuner og mange bygder. Skulle vi gått inn på Fremskrittspartiets forslag, kunne følgene blitt at det hadde blitt vanskeligere å bosette en del flyktninger ute i kommunene, at de hadde blitt værende lenger i mottak. Det er i alle fall ikke bra.

Jeg må også si at det er regjeringens politikk at hvis en flyktning flytter i løpet av den perioden det mottas integreringstilskudd, som da er fem år, og søker sosiale ytelser i den nye kommunen, kan vedkommende vises tilbake til bosettingskommunen. Vi skal styre bosettingen, vi skal ha god integrering. Det er med innvandrere som med alle oss andre: Skal en lykkes i livet, må ungene ha skole, de voksne må få jobb, og familiene må ha tilgang på bolig.

I et liberalt demokrati – og jeg understreker liberalt når jeg ser hvem som har fremmet forslaget – må vi altså balansere det at vi skal styre bosettingen når flyktninger kommer, men etter hvert som årene går, er de frie mennesker og kan bevege seg akkurat som oss andre.

Anne Kristine Linnestad (H) []: Integreringen av flyktninger starter ikke når introduksjonsprogrammet begynner, den starter allerede når vi bestemmer hvor flyktninger skal bosettes. Derfor ble det i Solberg-regjeringens integreringsreform gjort flere endringer for å skape en bedre og mer effektiv bosetting av flyktninger. Det ble innført nye anmodningskriterier for bosetting der det bl.a. ble lagt større vekt på integreringsresultater i kommunene og på å forhindre segregering. I praksis betydde dette at bosetting av flyktninger skal være spredt og styrt, og at det som hovedregel ikke skal bosettes flyktninger i områder med særskilt høy innvandrerandel.

Nå har endringen i integreringsloven fått fungere i fire år, og vi ser at det er behov for å gjøre flere tiltak for å gjøre systemet bedre. En utfordring mange kommuner opplever, er at mange flytter fra bosettingskommunen etter endt introduksjonsprogram, og at sekundærbosetting skaper utfordringer både for kommunen de flytter til, og for flyktningen selv.

Høyre mener derfor det er behov for tiltak som gjør at flyktningen blir boende i første bostedskommune lenger. Vi mener man må vurdere hvordan perioden en kommune kan henvise en flyktning tilbake til første bosettingskommune for å motta sosiale ytelser, kan forlenges. Målet er å skape mer stabile forhold som gir bedre grunnlag for vellykket integrering.

Vi mener at man i den spredte bosettingsmodellen skal prioritere kommuner som har gode resultater med integreringen, og et godt fungerende introduksjonsprogram. Kommuner som leverer gode resultater, skal få flere flyktninger å bosette. Dette handler om å sikre at flyktninger får de beste mulighetene til å lykkes. Det er dårlig integreringspolitikk å bosette flyktninger på steder hvor erfaringer viser at de ikke kommer seg i jobb eller ikke lærer seg godt nok norsk.

Høyre mener det er på tide å oppdatere bosettingskriteriene slik at flyktninger som hovedregel ikke bosettes i områder med levekårsutfordringer eller høyere innvandrerandel enn 25 pst. Erfaringer viser at integrering lykkes best når flyktninger bosettes i områder med god tilgang på arbeidsplasser, gode skoler og et mangfoldig lokalsamfunn. Områder med levekårsutfordringer og høy innvandrerandel kan skape barrierer for å komme inn i majoritetssamfunnet.

Bedre bosetting handler om å gi alle flyktninger de beste mulighetene til å lykkes i Norge. På denne bakgrunn tar jeg opp de forslag Høyre er en del av.

Presidenten []: Representanten Anne Kristine Linnestad har teke opp dei forslaga ho refererte til.

Heidi Greni (Sp) []: Etter invasjonen i Ukraina har Norge bosatt bortimot 100 000 flyktninger. Alle norske kommuner har gjort, og gjør fortsatt, en formidabel innsats med bosetting og integrering. Det fortjener kommunene stor ros for. Frivilligheten er også en uvurderlig bidragsyter.

Den norske modellen med spredt og styrt bosetting fungerer godt, og i motsetning til de mange årene da regjeringen Solberg styrte, anmodes nå alle kommuner om å bosette, også de minste kommunene.

Senterpartiet mener det er en stor fordel med spredt bosetting, og det at flyktninger bosettes i de mindre sentrale kommunene, bidrar til befolkningsvekst og arbeidskraft der det trengs mest. Derfor bør vi bosette flest mulig i de minste kommunene, men med dagens tilstrømming må også de større kommunene bidra.

Det er viktig å unngå at nyankomne flyktninger bosettes i områder med levekårsutfordringer eller områder med høy andel fremmedspråklige. Det jobbes det heldigvis bevisst og målrettet med å unngå. Dette er noe man er veldig bevisst på både fra kommunenes og IMDis side, og vi støtter derfor ikke forslaget om en statlig detaljstyring helt ned på bydelsnivå.

Etter Senterpartiets mening er den største suksessfaktoren for vellykket integrering at det er kommunene selv som bestemmer hvor mange de vil ta imot. Det er de lokale folkevalgte som har lokalkunnskapen, og som vet hvor mange de evner å bosette og integrere, og det er de lokale folkevalgte som vet best hvor i kommunen de skal bosette.

En stor utfordring i mange kommuner er at både ledig skolekapasitet og ledige boliger finnes i områder uten kollektivtilbud. Det bør jobbes for å finne løsninger for å ivareta dette transportbehovet, slik at vi klarer å bosette også i årene framover.

Forslaget vi behandler i dag, bryter med frivillighetslinjen. Forslagsstillerne åpner for at staten skal bestemme hvor mange flykninger en kommune kan ta imot. I denne saken er det snakk om et maksimumsantall, men hvis det åpnes for en slik praksis, kan det i neste omgang komme forslag om et minimumsantall per kommune. Ville Fremskrittspartiet stille seg positiv til det? Hvorfor skal det ikke være opp til kommunene selv, og hvorfor har Fremskrittspartiet forlatt frivillighetslinjen?

Det fremmes også forslag om at flyktningene må bo i første bosettingskommune inntil de er selvforsørgende. Senterpartiet erkjenner at stor sekundærbosetting kan være krevende for en del kommuner, men dette forslaget vil ikke løse det – det vil skape mange nye utfordringer. Jeg lurer på: Vil det å nekte flyktninger å flytte for å studere få flere ut i arbeid? Hva med de eldre som vil flytte nærmere familie? Dette virker veldig lite gjennomtenkt.

Erlend Wiborg (FrP) []: Stikker man hodet ned i sanden, blir ikke et problem borte. Det at Norge har store utfordringer knyttet til integrering, er noe Fremskrittspartiet har vist til over mange år. Vi har også god dokumentasjon på det, og jeg tror veldig mange utenfor dette hus også ser de store utfordringene vi har når det gjelder dårlig integrering.

Integrering avhenger av mange faktorer, men det henger tett sammen med hvor mange som kommer til Norge, hvor mange som bor i den kommunen man bor i, og hvor mange som bor i den bydelen. Innvandring og integrering henger tett sammen.

Se bare på den byen vi er i nå. Stovner bydel har rundt 80 pst. innvandrerandel. Det er ekstremt høyt. Det sier seg selv at når minoriteten blir en majoritet, vanskeliggjør det integreringen. Vi ser utfordringene knyttet til voksne parallellsamfunn. Vi ser utfordringene knyttet til skremmende lav sysselsetting og arbeidsdeltakelse. Vi ser utfordringene knyttet til den økende gjeng- og ungdomskriminaliteten, som dessverre i all hovedsak skyldes innvandrerungdom. Det er en stor utfordring.

Når problemet er så stort og så åpenbart, må vi også våge å sette inn tiltak. Et av tiltakene er å sørge for at man ikke får en for høy innvandrerandel i et område, for rett og slett å kunne få til god integrering. Jeg hører at både saksordfører Kjerstad og Senterpartiet snakker om den såkalte frivillighetslinjen. Det vi snakker om her, er ikke hvor mange den enkelte kommune skal bosette, men utfordringen er etter de fem årene, for da ser vi at veldig mange flytter ut av den kommunen der de har begynt et integreringsløp, og de flytter til sentrale byer, gjerne på Østlandet – gjerne Fredrikstad, Sarpsborg, Moss, Halden, Drammen og så videre – og det skaper store integreringsutfordringer.

Da synes jeg det er synd at flertallet her i dag velger å ikke ta tak i de problemene. Fremskrittspartiets forslag om at man skal ha en andel på maks 15 pst. ikke-vestlige innvandrere, gjør det mulig å få til god integrering av dem som allerede er der. Det er også å stille krav om at hvis man selv velger å flytte ut av den kommunen man er bosatt i, skal man ikke ha rett til offentlige ytelser. Det må være krav om at man faktisk skal komme i jobb og være selvforsørgende, ikke bare påføre skattebetalerne i en annen kommune kostnadene.

Jeg tar opp forslagene Fremskrittspartiet står bak.

Presidenten []: Representanten Erlend Wiborg har teke opp dei forslaga han refererte til.

Tobias Drevland Lund (R) []: Jeg vil starte med å si at det er en fordel med spredt bosetting og at også flyktninger bosettes i de mindre sentrale kommunene for å bidra til befolkningsvekst og arbeidskraft der det trengs.

Dette var ikke mine ord – dette er altså noe flertallet i komiteen slår fast. Det er viktig, for det er helt riktig med styrt og spredt bosetting. Derfor fremmet Rødt tilbake i 2023 et representantforslag om bedre og raskere integrering i hele landet, der vi bl.a. foreslo å be regjeringen endre framtidige kriterier som gjelder kommunens størrelse, og la alle kommuner i Norge, uavhengig av antall innbyggere, få lov til å bosette flyktninger etter den kapasiteten de selv har, og etter det ønsket de uttrykker.

Vi foreslo også å be regjeringen endre vektleggingen av kriterier som blir satt for bosetting av flyktninger, slik at arbeidsmarkedet og resultater fra introduksjonsprogrammet og integreringsarbeidet vektes i større grad enn antall innbyggere i kommunen. Vi foreslo også å be regjeringen arbeide for at bosetting i kommunene skal skje raskere, slik at den enkelte flyktning tilbringer kortere tid på mottak, og det siste ble vedtatt.

Jeg vil derfor slå et slag for mer bosetting i distriktskommuner. På tross av den relative størrelsen i innbyggertall kan distriktskommuner ha veldig gode forutsetninger for å integrere flyktninger og asylsøkere, og de kan vise til gode resultater i integreringsarbeidet. Disse kommunene har ofte sammensveisede lokalmiljøer som gir godt utgangspunkt for integrering av flyktninger. Dette er kommuner som samtidig ofte er mer utsatt for fraflytting, for befolkningsnedgang, og som dermed har særlig behov for å få muligheten til å bosette flyktninger. Jeg ser det på min egen kommune: Hadde det ikke vært for innvandring, hadde vi jo ikke hatt befolkningsvekst. Behovet for arbeidskraft og folk som tar i bruk kommunens mange tjenester, som skole, barnehage og helsetjenester, er ofte også større i disse kommunene.

Jeg deler bekymringene, særlig for det økonomiske, for enkelte kommuner som kan ha en stor tilstrømming av det som blir kalt for sekundærbosetting. Rødt fremmer også i dag forslag her. Da kan jeg vise til det bl.a. ordføreren i Tokke sa i NRK Vestfold og Telemark 12. desember 2024, at han ønsket å se på muligheten for å øke summen og kommunenes tilskudd for bosetting av flyktninger. Det kan være et godt tiltak. Jeg er helt enig med Senterparti-ordføreren i Tokke – og fremmer altså forslaget her i dag:

«Stortinget ber regjeringen utrede å øke kommunenes tilskudd for bosetting av flyktninger og å øke antall år tilskuddet skal utbetales, for å få flyktninger til å bli værende lenger i kommunen de bosettes i.»

Det som er viktig, er at man da også blir værende lenger i den kommunen man først kommer til, og særlig gjelder det i distriktskommunene, som jeg nå har snakket om.

Presidenten []: Då har representanten Tobias Drevland Lund teke opp det forslaget han refererte til.

Statsråd Tonje Brenna []: Vi skal stille de samme kravene til dem som kommer til Norge, som vi gjør til dem som allerede bor her. Regjeringens integreringspolitikk handler om å få folk ut i jobb eller utdanning.

Bosettingen av flyktninger skal være styrt, spredt, rask og treffsikker. Styrt bosetting innebærer at flyktningene ikke kan bestemme selv hvor de skal bo den første tiden i Norge. Spredt bosetting betyr at vi bosetter i nesten alle landets kommuner. Samtidig skal altså bosettingen være treffsikker. Nyankomne flyktninger skal bosettes i områder der de kan få relevant kvalifisering, utdanning, arbeid og tjenester. Det handler ikke bare om å ha et sted å bo, men om å få muligheten til å jobbe, forsørge seg selv og delta i samfunnet. Bosetting skal altså skje raskt, slik at de som har kommet til landet og skal være her, kan komme i gang med livet sitt.

Jeg vil likevel understreke at det er kommunene selv som vedtar hvor mange de vil bosette, og ikke minst hvor i kommunen de bosettes. Det er de lokalt folkevalgte som kjenner egen kommune best, og det er de lokalt folkevalgte som best kan bestemme hvor flyktninger skal bosettes. Regjeringen oppfordrer kommunene til å unngå at flyktninger bosettes i levekårsutsatte områder. Det er en oppfordring som står ved lag, men det er altså de lokalt folkevalgte som selv tar denne beslutningen.

Regjeringen er opptatt av å bidra til at flest mulig blir boende i den kommunen de er bosatt i, og at vi unngår en utvikling der det over tid blir en økende opphopning av utfordringer i enkeltkommuner eller enkeltområder.

Det viktigste vi gjør, er å bidra til at flere kommer seg i jobb. Regjeringen har derfor tatt en rekke grep for å styrke arbeidsrettingen av introduksjonsprogrammet og for at flere kommer raskere i arbeid. Dersom en flyktning flytter før introduksjonsprogrammet er avsluttet, uten en avtale, mister vedkommende rett til introduksjonsstønad. Jeg har også ved flere anledninger gjort kommunene oppmerksom på at de kan nekte å gi sosialhjelp og sosiale tjenester. Men igjen: Det er viktig at det er lokalpolitikerne som er på banen, og som aktivt følger dette opp.

Det er helheten i arbeidet, fra bosetting til arbeid, språk og fellesskap, som avgjør om vi lykkes. Et samfunn der alle opplever tilhørighet og deltakelse, er et samfunn som står sterkere, og som også vil lykkes med integreringen.

Presidenten []: Det vert replikkordskifte.

Erlend Wiborg (FrP) []: For en stund siden kunne vi i Fredriksstad Blad lese et oppslag om arbeidet i programkomiteen til Arbeiderpartiet, som statsråden ledet, hvis jeg ikke tar helt feil. På side 69 i programmet står det om akkurat den utfordringen Fremskrittspartiet her tar opp – i motstrid til det komitéleder Myrli var oppe og snakket om. Et av punktene som står der, er at Arbeiderpartiet vil se på muligheten til å ta ytelser fra personer som velger å flytte ut av kommunen de er bosatt i. Statsråden nevnte i sitt innlegg det med sosialhjelp, men det står også at man skal vurdere å ta fra dem muligheten til å få bostøtte.

Mitt spørsmål er: Vil statsråden og regjeringen følge opp det?

Statsråd Tonje Brenna []: Vi følger egentlig opp og vurderer flere tiltak i dette samme sakskomplekset. Jeg er grunnleggende sett enig i problembeskrivelsen. Det tror jeg alle partier er. Vi har et problem hvis vi får store opphopninger av sosiale problemer i enkeltområder.

Det er også noen dilemmaer knyttet til måten vi organiserer dette på. Det en er at man i Norge i og for seg kan bosette seg akkurat der man vil. Det kan vi alle sammen. Da er spørsmålet: Når har man bodd i Norge lenge nok til å bestemme selv hvor man skal bo, hvis man ikke lenger er mottaker av en ytelse? Det er et dilemma som kommer veldig tydelig til uttrykk med de forslagene Fremskrittspartiet her har fremmet.

Et annet poeng jeg mener er veldig viktig, er at noe flytting også er bra. Hvis man flytter fra arbeidsledighet i kommunen man ble bosett i, til en kommune hvor man faktisk får jobb, er det veldig bra at man flytter – også om det er en kommune hvor det er mange innvandrere fra før, for det å delta i arbeidslivet er det aller viktigste.

Vi jobber stadig med å forsøke å finne nye måter å lykkes bedre med integreringen på, og vi vil selvfølgelig også vurdere hvordan vi kan få bedre grep om sekundærflytting.

Erlend Wiborg (FrP) []: Det er dessverre ikke sånn at det store flertallet av den gruppen vi her snakker om, flytter til en annen kommune for å få seg jobb. Sosialhjelpstallene viser at 69 pst. av all utbetalt økonomisk sosialhjelp i Norge i fjerde kvartal 2023 går til personer som ikke er født i Norge. Vi ser også bl.a. at det kun er 11 pst. av syriske kvinner som er i full jobb i Norge, selv om de aller fleste har en botid på rundt 10 år.

Tidligere har statsråden vist til at hun er fornøyd med integreringen i Norge, at hun mener at den går riktig vei, og at vi lykkes med integreringen. Mener statsråden at vi har lykkes med integreringen når f.eks. syriske kvinner har en sysselsetting på 11,4 pst.?

Statsråd Tonje Brenna []: Det er i grunnen det samme spørsmålet representanten stiller meg hver eneste gang vi treffes i denne salen, og svaret er det samme fra undertegnede hver gang, nemlig at det på en del områder går ganske bra, på en del områder har vi store utfordringer.

Det er selvfølgelig et problem for Norge, men også for de kvinnene det gjelder, at så få kvinner med bakgrunn fra f.eks. Syria er i arbeid. Vi trenger flere hender i arbeid, og vi trenger også at innvandrerne våre blir selvforsørget. Det er egentlig bortkastede ressurser for dette landet at innvandrerdamene våre jobber i så liten grad som de gjør. Derfor jobber vi med politikk også for å sørge for å få flere i arbeid.

Ganske mye av det som handler om å få folk i aktivitet, eller det å avtale mellom kommuner at man kan nektes sosialhjelp dersom man flytter før introduksjonsstøtten opphører, er ting som håndteres i kommunene. Fremskrittspartiet er med og styrer alle de største kommunene i dette landet. Fremskrittspartiet har lokalpolitikere over hele landet som kan håndheve dette strengere enn i dag, for rammeverket ligger der. Spørsmålet til representanten er om han også bruker eget parti til å oppnå det han selv her peker på at vi bør løse bedre.

Presidenten []: Replikkordskiftet er omme.

Dei talarane som heretter får ordet, har òg ei taletid på inntil 3 minutt.

Birgit Oline Kjerstad (SV) []: Representanten Wiborg tek opp nokre veldig viktige spørsmål. Lokalpolitikarane mine er òg bekymra for ein del av Østfold-byane når det gjeld sosioøkonomiske forhold. Men eg deler ikkje forteljinga om dette – ei enkel forteljing der det er innvandringa i seg sjølv som er problemet –, for les ein notatet «Sekundærflytting blant flyktninger på sosialhjelp. Hvor flytter de til og fra?», som er laga av fylkeskommunane i dette området, står det også at 70 pst. av sosialhjelpa går til folk med norsk bakgrunn. Så her er det meir samansette problemstillingar.

Det vi veit om det sentrale austlandsområdet, er at det er eit område som trekkjer til seg veldig mykje tilflytting frå heile landet, innvandrarar òg. Det er nært Sverige, det er godt klima, og nedover Østfold er det billegare hus rett og slett. Eg tenkjer at om ein skal kome i inngrep med dette, må ein ikkje minst gjere tiltak i desse byane for å få opp bustadbygginga, som vil hjelpe både norske folk med utfordringar og innvandrarar som slit med bukostnader som er for høge. Å begynne å gjere denne gruppa endå fattigare vil ikkje føre til mindre kriminalitet og mindre elendigheit i dei familiane der det er problem. Tvert imot vil det forsterke problema. Viss ein ser på svenske tilstandar, er det nettopp problem med å kome seg inn i arbeidslivet og for dårleg hjelp til busetjing som er noko av det som skapte store problem der borte, i tillegg til det å privatisere offentlege tenester, som gjorde at kriminelle nettverk fekk eit fotfeste i økonomien på ein heilt ny måte.

SV stikk ikkje hovudet i sanden når det gjeld dette. Eg tenkjer at dette med sosioøkonomiske utfordringar, inkludert i innvandrarbefolkninga, er det veldig viktig å ta tak i politisk framover, ikkje minst når det gjeld bustadpolitikken. Og så tenkjer eg at det er veldig farleg å begynne å skulle sortere folk. Når har folk budd så lenge i landet at dei ikkje er innvandrarar lenger? Eg har møtt unge med mykje melanin i huda som kjenner seg som norske, og som føler seg veldig utstøytte og lite velkomne når den som snakkar til dei, trur dei veit alt om Afrika.

Erlend Wiborg (FrP) []: Til det siste, fra representanten Kjerstad: Hva hudfarge har med dette å gjøre, forstår i hvert fall ikke undertegnede. Det er kun Sosialistisk Venstreparti som snakker om hudfarge her. Fremskrittspartiet mener at det er helt irrelevant, så det håper jeg egentlig Sosialistisk Venstreparti kan forklare litt bedre.

Grunnen til at jeg tegnet meg på nytt, er at det representanten fra Sosialistisk Venstreparti sa her på talerstolen, er direkte feil, og da mener jeg det er viktig å korrigere det. Det gikk på sosialhjelpsutbetalingene. Her kan helt sikkert statsråden også bekrefte at undertegnede har rett, og at representanten Kjerstad har feil. Hvis du går inn i Arbeid og velferd nr. 2-2024, og ser på tabellen som er basert på datagrunnlaget for SSBs publiseringer av KOSTRA-tallene, viser den at 31 pst. av all utbetalt økonomisk sosialhjelp for 2023 går til norskfødte, resten går til personer som ikke er født her. Jeg ber derfor saksordfører Kjerstad om å gå opp og rette opp den feilen hun kom med.

Presidenten []: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 26.

Votering, se voteringskapittel
Forrige kapittel
Neste kapittel