Presidenten [10:04:53 ]: Etter ønske
fra familie- og kulturkomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 5 minutter
til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.
Videre vil det – innenfor den fordelte taletid
– bli gitt anledning til inntil sju replikker med svar etter innlegg
fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten
utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.
Mona Nilsen (A) [10:05:24 ] (ordfører for saken): Som saksordfører
vil jeg takke komiteen for et veldig godt samarbeid. Det er en samlet
komité som støtter de aller fleste tiltakene, og som har en tverrpolitisk
enighet om at sektoren både har utfordringer og trenger å styrkes.
Kvalitetsløftet bygger på arbeidet fra to offentlige
utvalg, og fokuset har vært å styrke kvaliteten og rettssikkerheten
i barnevernet. Jeg vil gjerne knytte noen kommentarer til dette.
Barnevernet skal være sikkerhetsnettet for
barna når de trenger offentlig omsorg, og vi vet at det har vært store
utfordringer i barnevernet i flere år. Derfor er det så viktig at
regjeringen har prioritert barnevernet, og en samlet komité står
i lag for å gi det både barnevernet og ungene trenger.
Barnevernet skal gi nødvendig hjelp, omsorg
og beskyttelse til de aller mest sårbare barna våre. Da er de ansattes
kompetanse og erfaring den viktigste faktoren for at både barn og
foreldre får den hjelpen de trenger. Derfor mener vi også at kompetansebehovet
i barnevernet burde løses på andre måter enn gjennom universelle
og formelle krav. Ansatte med høy formell kompetanse skal fortsatt
være en viktig del av barnevernet, samtidig som vi nå også legger
til rette for at en større del av kompetanseutviklingen skjer i
jobb.
Barn er og skal være hovedpersonen i eget liv.
Derfor er det også avgjørende at barns medvirkning både styrkes
og forbedres. Da er aldersgrensen for partsrettigheter et viktig
spørsmål, og hele komiteen ber nå regjeringen om å gi barn fra 12
år partsrettigheter innen 1. januar 2028.
De siste årene har det vært avdekket alvorlige
mangler i deler av institusjonstilbudet. Det har faktisk betydd
at altfor mange barn ikke har fått den hjelpen de har både krav
på og behov for. Da er det viktig at vi nå får en ny innretning
av institusjonstilbudet. Det er et retningsskifte som skal gi et
fleksibelt og faglig sterkt tilbud, hvor institusjonene skal tilpasse
seg barna, ikke motsatt. Forhåpentligvis vil det medføre færre flyttinger,
bedre omsorg og trygghet for ungene.
For at vi skal lykkes med det, må vi også styrke
samarbeidet og tydeliggjøre ansvarsdelingen mellom både barnevern,
helse, justis og skole, sånn at ungene får et helhetlig og samordnet
tilbud. Da er også tverrfaglig kartlegging og ambulante helseteam
viktig.
Fosterhjem er det viktigste tiltaket for ungene
som ikke kan bo hjemme. Det er utfordringer med rekruttering av
fosterhjem, og også med å beholde de hjemmene vi har. Kvalitetsløftet
viser en ny retning for fosterhjemmene, med lovforslag som skal
bidra til økt stabilitet i fosterhjemmene og ikke minst gi fosterforeldrene
bedre muligheter til å ivareta omsorgen for fosterbarna. Med disse
endringene får nå fosterforeldrene økt beslutningsmyndighet, bedre
økonomiske rammer og også klagerett på flyttevedtak.
For de mest sårbare ungene våre og deres familier
er god og riktig hjelp fra barnevernet helt avgjørende. Derfor vil
jeg avslutte med igjen å takke regjeringen for et godt grunnlag
og komiteen for en bred tilslutning til å sette i gang dette viktige
arbeidet, som skal skape framtidens barnevern for dem som trenger
det aller mest.
Tage Pettersen (H) [10:09:35 ] : «Endelig» vil nok mange si
om at Stortinget nå behandler barnevernsloven. På mange måter har
de fleste debatter, runder i spørretimen og rapporter om kriser
i barnevernet – og listen kunne ha vært mye lenger – blitt svart
ut med at løsningen kommer i «kvalitetsløftet i barnevernet».
Kunnskapsgrunnlaget bak er flere NOU-er og
utredninger som har hatt lange lister med gode og konkrete forslag
til løsninger, men kun et utvalg er med i denne proposisjonen. Underveis
har det også vært skifte av statsråd, og samtidig pågår det fortsatt
et utredningsarbeid som ser på organiseringen av det statlige barnevernet.
Vi kan aldri si at vi er ferdig og har en lov
som er god nok for de utfordringene barnevernet til enhver tid står i,
for det vil den aldri bli. Derfor bør vi kanskje ikke gjennomføre
et tilsvarende oppsamlingsheat ved neste korsvei.
Her på Stortinget har flertallet listet opp
flere ulike bestillinger til regjeringen, som i neste runde vil
være med på å gjøre loven enda bedre. Beskjeden til statsråden er
at dette arbeidet må prioriteres. Jeg vil også benytte anledningen
til å takke saksordføreren for å ha ledet oss gjennom prosessen
og fått avklart mange spørsmål underveis.
Komiteens medlemmer er enige om veldig mye, men
jeg vil si litt om uenighetene.
Høyre har i lang tid advart mot regjeringens
barnevernspolitikk, der fjerning av gode og velfungerende tilbud
fra private aktører har vært viktigere enn å sikre at bistandsplikten
i barnevernet har blitt overholdt overfor sårbare barn og unge.
Derfor er det bra at regjeringen nå retter seg etter bl.a. Riksrevisjonens
kraftige kritikk av denne politikken, og innser at private aktører
må være med om vi skal garantere at alle barn og unge som trenger
det, får et godt tilbud fra barnevernet.
Det framstår derfor merkelig når flertallet
nå legger opp til at kun kommuner kan etablere og drifte kommunale
botiltak med døgnbemanning. For Høyre er det naturlig at også private
godkjente barnevernsaktører bør kunne få tilby også disse, og vi
fremmer derfor forslag om dette.
Der få skjønner de rød-grønne partiene, er
når det gjelder kompetansekrav – eller fravær av krav. Å bruke ordet
«kvalitetsløft» i tittelen på denne proposisjonen, samtidig som
man fjerner kompetansekravet, blir et stort paradoks for meg.
Det er uforståelig at man på den ene siden
senker kompetansekravet i barnevernsinstitusjonene og samtidig foreslår
økt adgang til bruk av makt og tvang. Forslaget innebærer at barnevernsinstitusjoner
kan ansette personer som verken har kunnskap om bruk av makt og tvang
eller har gjennomgått en god skikkethetsvurdering. Dette kan få
skadelige konsekvenser, spesielt sett i lys av de avsløringene om
overgrep i barnevernet som vi har sett over tid.
Også det kommunale barnevernet barberes for kompetanse.
I proposisjonen står det:
«God faglig, kollegial og emosjonell
støtte og veiledning er viktig for at ansatte og ledere i barnevernet
skal oppleve det inspirerende og holdbart å arbeide i tjenesten
over tid.»
Bufdirs egen rapport om turnover blant ansatte
i barnevernet viser at de tjenestene som har flest ansatte utdannet
på masternivå, har lavest turnover. Ansatte i barnevernstjenestene
står i saker som medfører store emosjonelle belastninger, og som
kan medføre utbrenthet og langvarig fravær. God faglig, kollegial
og emosjonell støtte krever kompetanse.
En masterutdanning gir tjenestene et faglig
løft og den enkelte økt faglig trygghet og relasjonskompetanse. Kompetansen
styrker også de ansattes evne til å utnytte de erfaringene de har,
og er selvfølgelig også svært verdifull for arbeidsgiver og for
fagfeltet.
Når kompetansekravet nå fjernes, vil det kunne medføre
at færre av de som i dag jobber i barnevernet, får mulighet til
å ta en mastergrad fordi kommunene ikke lenger må legge til rette
for dette. Høyre fremmer derfor forslag som innebærer en videreføring
av kompetansekravene, men med en lengre overgangsperiode for å lette
utfordringene for enkelte kommuner.
Jeg skal ikke avslutte med bare å fokusere
på uenigheten. Jeg har lyst til også å framheve mye av det positive som
vi faktisk nå er enige om, som senket aldersgrense for partsrettigheter
til 12 år, større vekt på barnas beste, bedre rammevilkår for fosterhjemmene
og det at vi nå gjør det enklere å stanse uheldig samvær.
Da tar jeg opp de forslagene som Høyre er med
på. Samtidig vil jeg gi en stemmeforklaring og opplyser om at Høyre
vil støtte mindretallsforslagene nr. 3 og 5.
Presidenten [10:14:19 ]: Det er notert.
Representanten Tage Pettersen har tatt opp
de forslagene han refererte til.
Per Olav Tyldum (Sp) [10:14:39 ] : Dagens behandling bygger
på anbefalinger som er gjort i gode utredninger. Det er utredninger
med klare ambisjoner om å peke ut en langsiktig retning og foreslå
rammer som vil kunne stå seg over tid. Senterpartiet mener, i likhet med
et samlet utvalg, at vi som samfunn må ha de aller høyeste ambisjoner
til beste for barna. I likhet med barna trenger også sektoren ro,
forutsigbarhet og trygghet.
Staten har en plikt til å tilby et forsvarlig
institusjonstilbud når kommunene ber om det. Denne bistandsplikten
er en grunnleggende og viktig sikring for de barna som i en periode
av livet trenger mer hjelp enn de kan få i en familie. Derfor er
det viktig at hjelpen som skal gis, bygger på barnets behov og ressurser.
Det betyr at de løsningene som velges, og de tjenestene som ytes, må
bygge på barnas behov, ressurser og egne talenter. Tilbudet skal
bygge på at barna skal oppleve normalitet, at barna i all hovedsak
skal få være i ro, og at der institusjoner trengs, skal barna i
den nye tilværelsen oppleve et nytt hjem med trygghet. Det er slik
at flere av barnevernsbarna i dag dessverre må flytte ofte og langt.
Jeg mener vi må legge større vekt på å kjenne
barnas behov og ressurser gjennom tverrfaglig kartlegging. Det gjelder
både kartlegging av helse og risiko og tilpasning av opplæringstilbud.
Det skal kunne sikre riktig helsehjelp, valg av institusjonstilbud
og en løsning for hvordan opplæringstilbudet best kan bidra i barnets
utvikling.
Jeg er glad for at regjeringen i sin strategi
fra april 2024, ledet av daværende barne- og familieminister Kjersti
Toppe, fikk samlet fem statsråder bak en rapport som tydelig viser
et felles ansvar – en ny retning for barnevernets institusjonstilbud.
Skal vi kunne tydeliggjøre forpliktelser, ansvar og samhandling
mellom sektorene, må forståelsen være forankret i alle nivåer –
også på regjeringsnivå. Med dagens behandling, der også Stortinget
tar et godt og sterkt eierskap, og med regjeringens nevnte strategi
har jeg tro på at vi sammen skal lykkes bedre med hjelpen enn vi
gjør i dag.
I 2014 ble jeg i rollen som ordfører for Midtre
Namdal samkommune idømt en foretaksstraff fra Riksadvokaten for
forsømmelser innenfor barnevernstjenesten. Kommunene Namsos, Overhalla,
Fosnes og Namdalseid fikk gjennom samkommunen et forelegg fordi
barnevernet viste grov uaktsomhet og uforstand i tjenesten. Det
var en svært krevende situasjon der Fylkesmannen i Nord-Trøndelag
anmeldte Midtre Namdal samkommune. Vår felles tjeneste hadde ikke
gitt barna den behandlingen de hadde krav på. Medietrykket var stort
og krevende, men aller mest var det tungt å kjenne på å ikke ha gjort
en god nok jobb overfor ungene.
Heldigvis sto vi fire ordførere og øvrige folkevalgte
i eierkommunene samlet om utfordringen, og i lag med ansatte og
Fylkesmannen fikk vi navigert oss ut av store fristoverskridelser.
Her var det mangelfull samhandling, men vi folkevalgte fikk bedre
eierskap og nærhet til tjenesten – noe jeg tror var kritisk viktig
framover. I tillegg fikk vi jobbet med en viktig rolleavklaring
mellom politisk og administrativt nivå. Derfor er det godt å kjenne på
at jeg her i dag, elleve år senere, har hatt muligheten til å delta
sammen med gode kollegaer i stortingskomiteen i å skape en forbedring
for barnevernsbarn generelt.
Hos alle ansatte jeg møtte i tjenesten den
gangen, eller har møtt nå i min nye rolle, er det et inderlig ønske om
å bidra til beste for barnet. Det finnes mange og gode fagpersoner
rundt barna, men systemskapte utfordringer gjør likevel at hjelpen
ikke kommer fram.
Stene-utvalgets avslutningsord sier det godt,
og jeg har lyst til å sitere dem til slutt:
«Vi må alle gjøre litt mer, strekke
oss litt lengre og bygge lag rundt barna som gjør at de ikke faller mellom
sektorsiloer. Barna skal lære å klare seg selv, men de skal ikke
gjøre det alene. Barna skal kunne ha tillit til at vi er med dem
hele vegen, og aldri gir dem opp.»
Med det vil jeg ta opp forslagene Senterpartiet
har alene og sammen med andre.
Presidenten [10:18:59 ]: Representanten
Per Olav Tyldum har tatt opp de forslagene han refererte til.
Sigbjørn Framnes (FrP) [10:19:15 ] : Det er få lover som er
viktigare enn barnevernslova. Det skuldast at lova kan gripe så
djupt inn i livet til enkeltmenneske og familiar. I dei tilfella
der barnevernet er involvert, er det alltid ei moglegheit for at
det offentlege må gripe inn for å sikre barnet. I alle slike saker
må rettstryggleiken til barn, foreldre og andre involverte partar
tryggjast. Det vil alltid vere ei utfordring. Mange av dei føreslåtte endringane
går i rett retning ved å styrkje rettstryggleiken for alle partar.
Difor vil også dei fleste endringane få vår støtte.
Regjeringa Solberg sette i gang eit høgst nødvendig kompetanseløft
i barnevernet. Det er i dag rett å erkjenne at den auka formelle
kompetansen i barnevernet ikkje har ført til tilstrekkeleg heving
av kvaliteten i tenestene. Det er i dag eit ønske om fleire mastergradar
i barnevernet. Det kan vere positivt, men det må ikkje handhevast
rigid. Det finst mange med god kompetanse sjølv om dei ikkje har
formelle papir på det.
Det blir føreslått å senka alderen for å få
prosessuelle rettar til 12 år. Argumentet er at det vil styrkje
rettstryggleiken til barn i slike saker. Det er eit argument me har
stor sans for. Samstundes er ei slik endring mangelfullt utgreidd.
Difor er det grunn til å spørje om kostnadene kan bli langt større
enn effekten.
I denne saka ser me eit skarpt og viktig skilje
mellom dei to sidene i salen. Dei raud-grøne har i fleire år ført
eit ideologisk løp mot private leverandørar av barnevernstiltak.
Dei har avgrensa gode og velfungerande private tilbod, i mange tilfelle
sjølv om det ikkje finst offentlege eller ideelle tilbod som er
like gode. Også Riksrevisjonen har kritisert regjeringa sin politikk
for å avgrense bruken av private leverandørar.
For Framstegspartiet er det heilt klart at
det er uinteressant kven som leverer tenestene. Det einaste interessante
er at det offentlege sikrar barn og unge i barnevernet ein best
mogleg oppvekst. Barn er altfor viktige til at me kan la dei raud-grøne
med ideologiske skylappar gje dei eit dårlegare tilbod. Me fremjar
difor, saman med Høgre og Venstre, eit forslag om private godkjende
barnevernsaktørar og bustadtiltak.
Sjølv om barnevernet stort sett er til god
hjelp for barn og familiar, er det sterkt fokus på dei tilfella
som ikkje blir handterte godt nok. Nokre av dei sakene som går gale,
blir slått stort opp i media. Nokre endar i tragedie for dei involverte.
I desse dagar går det føre seg ei rettssak med eit slikt tilfelle:
hjarteskjerande og med tragisk utfall. Samtidig veit me at det finst
saker som går gale utan å få merksemd i media. Dei er like triste.
Til slutt vil eg peike på at alle i denne salen
ønskjer at barn skal få ein best mogleg oppvekst. Difor håpar eg at
me med dei endringane som no blir gjorde, bidreg til betre tenester
for alle involverte, særleg for dei sårbare barna.
Kathy Lie (SV) [10:22:40 ] : Et kvalitetsløft i barnevernet
har vært etterlengtet, og vi skal nå gjøre viktige endringer i barnevernsloven.
Jeg vil si til alle barnevernsbarn der ute at jeg virkelig håper
de nye tiltakene får den gode virkningen som trengs for å gjøre
livet bedre og mer forutsigbart. Når det gjelder alle barn som er
i kontakt med barnevernet, vet vi at det skyldes oppvekstvilkår
som ikke er trygge og gode.
Barn har rett til en trygg oppvekst med trygge
rammer og stabile voksne rundt seg. Når de biologiske foreldrene
ikke klarer å gi barna de nødvendige, stabile rammene for en god
oppvekst, trengs et barnevern som kan stille opp. Jeg er veldig
spent på virkningen av den nye retningen for institusjonsbarnevernet.
Da vi i fjor fikk en presentasjon av barnevernsinstitusjonsutvalgets rapport,
satt vi politikere på tvers av ulike partier og nikket og syntes
det vi hørte, var spennende og positivt. Derfor er vi også enige
om veldig mye i denne saken.
Det å sørge for mer fleksible institusjoner
og bedre helsekartlegging og riktig behandling for psykiske lidelser
og rusproblemer vil forhåpentlig føre til et barnevern hvor barna
slipper å bli kasteballer i systemet. Målet er at barna skal slippe
den store mengden flyttinger som skjer i dag, for er det noe vi
vet, er det at flyttingene river barna opp fra venner, skole og
fritidsaktiviteter og gjør dem rotløse og utrygge. Da er det ikke
rart at barn reagerer og gjør ting de ellers ikke ville gjort. Når
du føler deg sviktet og forlatt og stadig med fremmede voksne å forholde
deg til, blir livet vanskeligere, ikke lettere. Dette håper jeg
vi klarer å endre med de lovendringene vi gjør nå, og med den nye
modellen for institusjonsbarnevernet.
Det er ikke mastergrader som avgjør om vi får
et godt og faglig kompetent barnevern. Det er ikke mastergrader
som etterlyses av barna. Det er viktig med god kompetanse og riktig
kompetanse, og det er ikke tvil om at den analytiske og systematiske
kompetansen som en masterutdanning skal gi, er viktig å ha i barnevernstjenesten,
men det betyr ikke at det er den eneste saliggjørende kompetansen
for alle ansatte. Vi er enig i regjeringens forslag om å justere
kompetansekravet i kommunalt barnevern, slik at masterkravet nå
gjelder for leder og leders stedfortreder.
Så heier vi på en styrking av andre kompetansetiltak.
Det finnes allerede flere gode etter- og videreutdanninger som kan
bygge kompetanse på toppen av barnevernsfaglige bachelorgrader.
Vi tror den enkelte barnevernstjeneste best ser hva de trenger av
kompetanse. Vi har sett at det kan omfatte mange fagfelt, som f.eks.
jus, familieøkonomi, relasjonskompetanse og mangfoldskompetanse.
Ikke minst har det blitt pekt på nødvendigheten av god styring og
ledelse, og vi støtter de tiltakene som tilbys for å styrke ledelseskompetansen.
KS og FO understreker at kompetansetiltakene må ta utgangspunkt
i kommunenes, tjenestenes og barnas og de ansattes ulike behov og
bidra til variert og praksisnær kompetanse. Vi støtter at det vurderes
nasjonale modeller for støtte til kompetanseutvikling. Det er også
viktig at det legges opp til god veiledning av nyansatte og mulighet
for å ta videreutdanning for dem som allerede er i tjenesten.
Når det gjelder kompetansekrav i institusjonene, mener
vi det fortsatt skal være barnevernsfaglig eller relevant bachelorutdanning
som er hovedregelen og utgjør hovedandelen av miljøterapeutisk personale,
men det må også være mulig å ansette folk med annen relevant kompetanse,
og vi sier nå at man kan ansette folk med erfaring fra relevant
arbeid tilsvarende tre år i full stilling, og også å ansette studenter
underveis i en barnevernsfaglig utdanning.
Barn i fosterhjem trenger også mer forutsigbarhet. Det
forutsetter at fosterforeldre får nok hjelp og støtte, og at fosterforeldre
har økonomiske rammer som gjør at de ikke taper på å gjøre denne
viktige jobben. Vi har ganske nylig behandlet fosterhjemsmeldingen,
hvor vi vedtok flere viktige saker for fosterforeldre og for barn
i fosterhjem. Dessverre er det gått for liten tid fra vi vedtok
disse i mars, til å få de med i lovbehandlingen nå. Derfor har vi
presisert i behandlingen nå at det vi vi bestemte der, må følges
opp snarest mulig.
Vi i SV er skuffet over at flertallet ikke
støtter at alle enslige mindreårige asylsøkere skal ivaretas av
barnevernet. Dagens skille mellom barn over og under 15 år er en
kunstig grense hvor staten plutselig ikke regner dem over 15 år
som barn. Dette har vi fått kritikk for av FN flere ganger, og det
er på tide å gjøre noe med det.
Jeg er glad for at flertallet nå vedtar at
aldersgrensen for partsrettigheter skal senkes fra 15 til 12 år,
men vi får dessverre ikke flertall for at barn under 12 år skal
få oppnevnt egen advokat. Det hadde styrket rettighetene til de
yngste barna, som utsettes for store og inngripende tiltak.
Det er med store forventninger og håp for et
bedre barnevern jeg er med på å vedta kvalitetsløftet i barnevernet
og endringer i barnevernsloven, og det er med en varm takk til alle
de barn og unge som har bidratt med sin innsikt og tilbakemeldinger
til oss politikere.
Med dette tar jeg opp forslag nr. 12, fra SV
og Venstre.
Presidenten [10:27:32 ]: Representanten
Kathy Lie har tatt opp det forslaget hun refererte til.
Naomi Ichihara Røkkum (V) [10:27:55 ] : La meg starte med det
Venstre er glad for med barnevernsloven før jeg kommer inn på det
som vi oppfatter som mer problematisk.
Venstre synes det er svært gledelig at barn
fra 2028 skal få partsrettigheter fra de er 12 år. Vi feiret nettopp dette
med organisasjonene og barn og unge som har kjempet for dette. Det
vil styrke barns stemmer i saker som angår spørsmål som griper dypt
inn i deres liv. Så er det synd at det ikke ligger an til å bli
flertall for at barn under 12 år skal få oppnevnt advokat i saker
for barneverns- og helsenemnda, slik Venstre ønsker. De får verken
partsstatus eller oppnevnt advokat. Også barn under 12 år hadde
fortjent en styrket rettssikkerhet i saker som kan endevende livet
deres.
Vi er også glad for økt klagerett for barn
når det gjelder flytting knyttet til fosterhjem, og vi er enige
med Forandringsfabrikken og andre som har kjempet for alternative
tiltak utenfor hjemmet og botiltak som ligner mer på et hjem. Ikke
minst er det bra at vi senker terskelen for stans av samvær fra
«vesentlig skadelidende» til «skadelidende».
Men det er noen barn som fortsatt ikke er godt
nok hørt i barnevernsloven. Hvert år kommer det asylsøkende barn
til Norge uten omsorgspersoner. Enslige mindreårige asylsøkere er,
som andre barn, sårbare. Sårbarheten deres forsterkes ytterligere
av at de er i et fremmed land og uten sine primære omsorgspersoner.
Alle har opplevd relasjonsbrudd. Mange er traumatiserte og utrygge.
Derfor har de et særlig behov for stabil og god omsorg.
I dag får barn og ungdom som er mellom 15 og
18 år når de ankommer Norge og søker beskyttelse, tilbud om å bo
på asylmottak for enslige mindreårige i regi av UDI, til forskjell
fra barn under 15 år, som får tilbud om plass på et omsorgssenter
for mindreårige i regi av Bufetat. FN har ved flere anledninger
kritisert Norge for dette skillet, som i praksis innebærer store
forskjeller i bemanning og barnefaglig kompetanse.
Norges institusjon for menneskerettigheter,
NIM, har også ved flere anledninger pekt på at barn som bor på asylmottak,
får et mer begrenset omsorgstilbud enn barn som barnevernsmyndighetene
har omsorg for. NIM har samtidig minnet oss om at barnekonvensjonen
forplikter staten til å sørge for at enslige mindreårige asylsøkere
får et omsorgstilbud som er likeverdig med øvrige barn under statens
omsorg. I en temarapport om enslige mindreårige asylsøkere fra 2016
viser NIM til at det alternative omsorgstilbudet som gis enslige
mindreårige asylsøkere på mottak, ikke er likeverdig med det alternative
omsorgstilbudet som tilbys enslige mindreårige asylsøkere under
15 år. Det skiller seg også markant fra det tilbudet som gis øvrige
barnevernsbarn.
NIM gir i rapporten uttrykk for at det er vanskelig
å se noen legitim begrunnelse for dette utover økonomiske hensyn.
Retten til nødvendig omsorg er så grunnleggende at økonomiske hensyn
vanskelig kan begrunne en slik forskjellsbehandling. NIM viser til
forskning som viser at også enslige mindreårige asylsøkere over
15 år har store omsorgsbehov, slik at de store forskjellene vanskelig
kan legitimeres ut fra mindre omsorgsbehov. I 2023 uttalte Kirsten
Kolstad Kvalø, som er seniorrådgiver hos NIM, at forskjellsbehandlingen
av enslige mindreårige asylsøkere under og over 15 år er «et av
de aller mest eksplisitte og tydelige menneskerettighetsbruddene
vi har i Norge».
Barnevernsutvalget har anbefalt at barnevernsloven
endres slik at det framgår av loven at tilbud om opphold på omsorgssenter
for enslige mindreårige asylsøkere skal gjelde for alle barn under
18 år. På tross av gjentatt kritikk fra FN, en klokkeklar beskjed
fra NIM og en klar anbefaling fra et utvalg regjeringen selv har
nedsatt for å stanse forskjellsbehandlingen, velger altså regjeringen
allikevel å ignorere denne anbefalingen. Det er svært vanskelig
å forstå rasjonalet bak dette. Det er også vanskelig å se hva mer
som skal til for at Arbeiderpartiet og de øvrige partiene i komiteen,
med et hederlig unntak av SV, skal få øynene opp for alvoret i situasjonen.
Statsråd Lene Vågslid [10:32:48 ] : Fyrst og fremst: Tusen
takk til saksordførar for eit veldig godt innlegg, og takk til komiteen
for behandlinga av denne viktige saka. Kvalitetsløftet i barnevernet
er eit nødvendig løft for ein sektor eg er sikker på at me alle
brenn sterkt for.
Representanten frå Senterpartiet hadde heilt
rett: Det er gjort eit veldig grundig og godt arbeid før regjeringa
kunne leggje fram endringar i barnevernslova og dette kvalitetsløftet.
Det var basert på NOU-ar og ein viktig strategi, som min forgjengar,
Kjersti Toppe, skal ha honnør for å ha arbeidd veldig, veldig godt
med.
Når me no legg fram ei ny retning for institusjonsbarnevernet,
handlar det om at det er systemet som må tilpasse seg ungane, og
ikkje motsett. No sikrar me ei ny retning for institusjonsbarnevernet,
som skal hindre at det blir for mange flyttingar, og som skal sikre
eit meir heilskapleg og meir fleksibelt tilbod for dei aller mest sårbare
ungane i Noreg.
Ambisjonsnivået for barnevernet må vere høgt.
Me er nøydde til å sikre at både det kommunale barnevernet og det
statlege barnevernet kan vareta ansvaret sitt. Då har eg òg lyst
til å seie tusen takk til alle som jobbar i barnevernet, til alle
som jobbar i det kommunale barnevernet og i institusjonsbarnevernet.
Dei gjer ein ekstremt viktig jobb, og ikkje alle har mastergrad.
Ja, me er ueinige med Høgre og Venstre om at
det er mastergrad som avgjer om du er kompetent og eigna til å jobbe
i barnevernet. Me veit at det er veldig mange dyktige folk som i
dag arbeider i kommunalt barnevern eller i institusjonsbarnevernet,
som gjer ein veldig god innsats, som har kompetanse, fordi dei har
teke etterutdanning, som har erfaring, og som me høyrer frå barn
i barnevernet at dei har fått veldig god hjelp av. Difor er eg glad
for at det er eit solid fleirtal i Stortinget for regjeringas forslag
til å justere det rigide masterkravet, der me no beheld det for
leiar og stadfortredar, men der me kan sikre at me får ein god bredde
i kompetansen blant dei som skal arbeide i det kommunale barnevernet.
Eg er òg veldig glad for at heile komiteen
har funne brei og god einigheit når det gjeld partsrettar for barn. Det
at fleirtalet i komiteen går inn for at ein skal innføre partsrettar
for barn frå 1. januar 2028 er eg glad for, for då kan me òg få
tid til å sikre og leggje til rette for gode og barnevenlege prosessar.
I dei rundane me har hatt i denne salen, iallfall
sidan eg blei statsråd, har fleire av partia vore veldig opptekne av
brota på bistandsplikta. Eg har lyst til å ta opp problematikken
sjølv, for eg meiner at dei brota me har sett, har vore veldig alvorlege.
Det er ein situasjon der veldig mange av dei mest sårbare ungane
no har store, samansette behov, og me har ikkje klart å gje dei
eit godt nok tilbod. Difor er den nye retninga for institusjonsbarnevernet
så viktig. Eg er glad for at me heldigvis no ser ein positiv tendens,
der ein ser ein ganske kraftig nedgang i brota på bistandsplikta.
Det må me ha høg merksemd rundt, og det prioriterer me arbeidet
med.
Innlegga før mitt var veldig gode, og eg er
einig med alle som har sagt at barn skal ha rett på ein trygg og
god oppvekst. Då er me avhengig av gode samarbeid. Barnevernet kan
ikkje løyse alt aleine, dei er nøydde til å kunne samarbeide godt
med kommunane, med politiet, med helse og med skule. Eg er glad
for tilslutninga frå komiteen til det aller meste av det me legg
fram i dette kvalitetsløftet for barnevernet.
Presidenten [10:37:32 ]: Det blir replikkordskifte.
Tage Pettersen (H) [10:37:44 ] : Aller først: Gratulerer med
dagen til statsråden. Som jeg også var inne på i mitt innlegg, er
vi enige om det aller, aller meste, og dette er en viktig sak for
veldig mange. Men replikkordskiftet kan ikke brukes til den slags:
Det er også noen uenigheter, og det er ikke overraskende at jeg
kommer til å løfte kompetanse i den sammenheng.
Statsråden sa at hun var uenig med Høyre og
Venstre, og jeg kan da også legge til et titalls andre høringsaktører
i denne prosessen. Riksrevisjonen skriver at både barnevernsledere
og ansatte i det kommunale barnevernet ser verdien av master. Barneombudet
mener fjerning av kompetansekravet fører til at kvaliteten blir dårligere,
og Bufdir selv skriver at lavest turnover er der det er flest med
en masterutdanning.
Da er spørsmålet til statsråden: Hvilke faglige grunnlag
er det statsråden har lagt til grunn når hun nå har foreslått og
får flertall i dag for å fjerne kompetansekravet i det kommunale
barnevernet?
Statsråd Lene Vågslid [10:38:40 ] : Regjeringa ser òg verdien
av masterutdanning. La det ikkje vere nokon tvil om at masterutdanning
i barnevernet er eit gode. Difor fjernar me heller ikkje kravet
til masterutdanning, me justerer det. Me føreslår at masterkravet
blir gjeldande for leiarar og stadfortredarar i det kommunale barnevernet.
Det er eit politisk fleirtal i Stortinget som støttar dette.
Eg opplever òg i min dialog med fagrørsla,
som er viktig for Arbeidarpartiet, både med fagrørsla i FO og i fagforbundet,
at ein ynskjer denne endringa fordi me er nøydde til å ta på alvor
dei utfordringane me ser fram i tid. Me kjem til å kunne mangle
folk i det kommunale barnevernet. Eg og regjeringa meiner òg at
ein kan løyse kompetanseutfordringane på ein annan måte, gjennom å
få betre fagleg oppdatering gjennom heile yrkesløpet.
Tage Pettersen (H) [10:39:38 ] : Det er barnets beste som gjennomsyrer
hele denne loven, og for barnet er det viktig at man i en sårbar
situasjon møter et kompetent personell. Når det kommunale barnevernet
f.eks. rykker ut på nattestid, hjelper det fint lite om leder eller stedfortreder
har god utdanning når de ligger hjemme og sover i sin seng, hvis
ikke den ansatte er trygg på jussen og det faglige der ute i møte
med en familie i krise, et barn i krise.
Jeg har derfor lyst til å gjenta spørsmålet
om barnets beste-perspektiv. Et avbøtende tiltak som Høyre har lagt inn
i sitt forslag, er å forlenge overgangsperioden fram til 2040, slik
at de kommunene som eventuelt vil slite med å rekruttere, har ti
år lenger enn det som lå inne i den opprinnelige loven. Jeg vil
igjen stille spørsmålet, men med en litt annen inngang: Mener statsråden
at det er barnets beste som er lagt til grunn når denne endringen i
loven foreslås?
Statsråd Lene Vågslid [10:40:35 ] : Barnets beste er grunnleggjande
både i barnevernlova og i arbeidet barnevernet gjer. Eg trur det
rett og slett er ein stor forskjell på Høgre og Arbeidarpartiet.
Eg meiner ikkje at det einaste saliggjerande for ein kompetent og
dyktig tilsett i barnevernet er at ein har ei masterutdanning. Eg
er ikkje einig i at den som rykker ut frå barnevernsvakta, må ha
ein masterutdanning. Me har kompetente tilsette i barnevernet som
har bachelorutdanning, me kan ha ekspertar på spedbarn, me kan ha
sjukepleiarar, me kan ha andre yrkesgrupper inn i dette viktige
vernet av barna våre.
Eg held fast på at eg meiner ein kan løyse
kompetanseutfordringane på ein annan måte i barnevernet. Særleg
er Arbeidarpartiet – og fleirtalet i Stortinget, ser det ut til
– oppteke av den nytilsette, at me skal få på plass betre rettleiing
fyrste år, og ikkje minst at me skal få på plass ein ny kompetansemodell
i barnevernet, der ein skal kunne ta utdanning etter at ein har
kome i jobb.
Presidenten [10:41:39 ]: Replikkordskiftet
er avsluttet.
De talerne som heretter får ordet, har en taletid
på inntil 3 minutter.
Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [10:42:00 ] : I løpet av de åtte årene
jeg har sittet i denne komiteen med ansvar for barnevern, har det
blitt tydeligere og tydeligere for meg at vi må gjøre langt større
endringer i barnevernet, særlig i institusjonene, om vi skal få
bukt med den strømmen av rapporter om svikt og svært alvorlige saker
omtalt i media, når våre aller mest sårbare barn lider. Det finnes
ikke den politikeren i dette landet som ikke vil at barnevernet
vårt skal fungere optimalt, men siden barnevern er så komplekst,
har vi politisk ikke lyktes med alt. Forrige barnevernsreform hadde
gode intensjoner om at kommunene skulle få mer ansvar, slik at tidlig
innsats ble bedret.
Foreløpig er det mest fokus ute i kommunene
på finansieringen, og at den ikke har kommet. Jeg håper både finansieringen
og resultatene kommer med tiden. Innen da må vi endre mye annet,
slik Kjersti Toppe ønsket da hun som ansvarlig minister ga et nytt
og mer omfattende mandat til barnevernutvalget, la fram en fosterhjemsmelding
for å styrke fosterforeldrenes og barns rettigheter og bedre rekruttering
og nedsatte et eget institusjonsutvalg, som på toppen av det hele
fikk et eget ungdomsutvalg med seg til å komme med anbefalinger til
framtidens barnevernsinstitusjoner.
Den meldingen og den loven vi vedtar i dag,
bygger mye på disse utvalgene og meldingene, ikke minst for hvordan
man nå foreslår å organisere institusjonsbarnevernet, og også det
å endelig gi helsevesenet mer ansvar for de utfordringene mange
barn i barnevernet har med rus og psykiatri. Disse foreslåtte endringene
har høstet stor støtte. Litt mer kontrovers har det vært rundt behovet
for ikke å være så rigid med tanke på masterkrav blant de ansatte.
Jeg er helt overbevist om at vi får et bedre barnevern og mer rekruttering
når annen kompetanse – som definitivt også trengs – verdsettes mer
og også får kompetanseheving.
Dessverre ble ikke like mange av anbefalingene
til de ulike utvalgene tatt med i lovforslaget fra regjeringen som
vi i Senterpartiet hadde forventet. Et av dem var forslaget som
utvalgene og mange aktører over tid har kjempet for, nemlig å gi
barn i barnevernet partsrettigheter fra de er 12 år. Det er deres
sårbare liv som barnevernet forvalter, og barna må bli hørt. Jeg
er veldig glad for at en samlet komité, med unntak av Fremskrittspartiet,
i dag støtter dette forslaget, også ministeren.
Fremskrittspartiet er med på å sørge for flere
flertall med oss og andre partier for andre styrkinger av barn i barnevernets
rett til helsehjelp, som tverrfaglige team med spisskompetanse,
at alle barnevernsinstitusjoner er tilknyttet helseteam, og at regjeringen
skal sikre langtidsopphold og mer kapasitet i BUP for institusjonsbarna
våre, sånn at de blir prioritert.
Det gleder meg at et flertall i komiteen ser,
som oss i Senterpartiet, at barnevernet er best tjent med at Bufdir rendyrkes
som fagetat framover. Jeg ser fram til at departementet kommer med
anbefalinger om det, samt at alle de andre gode tiltakene vi i dag
vedtar for å heve kvaliteten i barnevernet, settes ut i livet.
Maren Grøthe (Sp) [10:45:18 ] : Jeg glemmer aldri mine første
møter med ungdommer i barnevernet. På en dag der vi diskuterer lovparagrafer,
skal vi ikke glemme at det nettopp er dem dette handler om. Politikken vi
vedtar i dag, handler om tjenestene som skal møte våre unger, ungdommer
og familier i morgen. Nettopp derfor er jeg glad for at Stortinget
gjør viktige vedtak på veien dit.
Forebygging vil alltid være viktigst – et Norge
med små forskjeller, løft i levekår, en god omsorg i barnets første
1 000 dager og oppfølging av familiene gjennom det kommunale barnevernet.
Likevel vil ikke det bestandig være nok. Derfor er fosterhjemsomsorgen grunnplanken
i det norske barnevernet, og vi trenger flere av akkurat dem. Endelig
får fosterforeldre lovfestet rett til tjenestepensjon, flere rettigheter,
som klagerett på flytting, og vi får på plass muligheten til varig
fosterhjem.
Noen unger vil likevel ha behov for plass i
institusjon. Med Senterpartiet i Barne- og familiedepartementet
la vi fram en ny institusjonsstrategi, Vårt felles ansvar – ny retning
for barnevernets institusjonstilbud. Målet med den var klart: Barn
i barnevernet skal flytte mindre, de skal oppleve stabilitet og
ro, og de skal få bedre helsehjelp. De skal få flere tilbud i nærheten
av der de bor. For oss utenfor barnevernet kan det høres ut som
en selvfølgelighet. Realiteten er at den organiseringen vi har hatt med
sju institusjonskategorier, har vært en driver for flytting. Jeg
har møtt ungdommer som har flyttet ti ganger før de fyller 14 år.
Sånn kan vi ikke ha det. Derfor er vi heller på ingen måte i mål.
Den nye retningen trenger mer påtrykk i årene
som kommer. Vi har fortsatt for liten kapasitet i institusjonsbarnevernet.
Turnoveren blant ansatte er høyere enn det vi kan akseptere, og
Senterpartiet fremmer flere forslag i dag for å få fortgang i de
ambulante helseteamene og om etablering av pårørendesenter.
Vi skal fortsette å holde denne fanen høyt.
I dag skal vi likevel feire. Særlig er jeg glad for den største
endringen fra Arbeiderpartiet-regjeringens forslag, som nå får bredt
gjennomslag i Stortinget, nemlig å senke partsrettighetene for barn
i barnevernet til 12 år.
I morgen skal vi fortsette å jobbe. Jeg vil
avslutte der jeg startet: Det handler om tjenestene som skal møte våre
unger, ungdommer og familier, og ingenting er vel viktigere enn
å satse på nettopp det.
Per Olav Tyldum (Sp) [10:48:12 ] : La meg også få lov til å
takke saksordføreren for den jobben som er gjort i denne saken.
Det har vært forbilledlig. Jeg har også lyst til å rose statsråden
for tydeligheten i innlegget hennes. Det gir gode signaler, spesielt
til alle barn, at man nå for alvor tar fatt på en viktig sak.
Senterpartiet er opptatt av at vi som samfunn
har et ekstra stort ansvar for barn som har det ekstra vanskelig, og
som ikke får den hjelpen og støtten de trenger i egen familie. Det
aller beste er at de fleste av dem skal få hjelpen der de bor. Derfor
skriver vi i en flertallsmerknad at vi ønsker at barn skal bo i
hjemlige og trygge omgivelser, og – så langt det lar seg gjøre –
slippe å flytte vekk fra sitt kjente og nære miljø.
Senterpartiet ønsker å poengtere viktigheten
av å sikre mer tverrsektorielt samarbeid rundt barnet, og at deres
observasjoner og vurderinger i større grad må få betydning for videre
undersøkelser av valg av tiltak. Derfor foreslår Senterpartiet at
det legges til rette for at kommuner som ønsker det, kan sette i
gang forsøk med praksisorienterte, tverrfaglige team med spisskompetanse
som kan få fram nødvendig faglig og klinisk kunnskap om utsatte
barns og familiers problemer, ressurser og behov. Målet må være
å få fram kvalifiserte vurderinger av barnets omsorgssituasjon og
hvilken hjelp som trengs.
Et annet viktig bidrag til kvalitetsløftet
for barnevernstjenester, er å dreie tjenestene fra problemfokuset til
sterkere verdifulle ressurser hos både barn og foreldre. Jeg er
glad for å ha fått en flertallsmerknad som trekker fram en ofte
glemt ressurs: pårørende til barn i barnevernet. De tar med seg
erfaringer som det er viktig at barnevernet lytter til og bruker
for å forbedre tjenestene. Foreldre og foresatte har selv opplevd
store belastninger og kriser og trenger hjelp og oppfølging. I dag
er oppfølgingen for dårlig, og vi i Senterpartiet mener det er et
behov for å styrke den oppfølgingen.
Vi tar også til orde for å få opprettet dialogforum
på lokalt nivå, der foreldre med ulike erfaringer kan møte hverandre
og gjerne ha dialog med tjenester, også på det politiske nivået.
Det samme gjelder et nasjonalt pårørendesenter for barnevernsforeldre
der tilsvarende dialog med innspill og vurderinger kan deles på
nasjonalt nivå.
Vi håper på støtte for våre forslag og å ta
del i utviklingen av vår viktige tjeneste til beste for barna, basert på
erfaringer kombinert med bred faglig kunnskap.
Mona Nilsen (A) [10:51:06 ] : Det har vært mye diskusjon rundt
kompetanse og masterkravet i det kommunale barnevernet. Undertegnede
har også reist mye rundt, snakket med ansatte i barnevernet og hatt
dialog med Fellesorganisasjonen, som organiserer de fleste ansatte
i den kommunale barnevernstjenesten. Jeg er selv utdannet barnevernspedagog.
Jeg har en bachelor og flere videreutdanninger, men med det rigide
masterkravet kunne jeg altså ikke ha jobbet i det kommunale barnevernet.
Det flere påpeker, er utfordringen det er å rekruttere og beholde
de gode fagfolkene vi har i barnevernet. Da oppleves masterkravet
som rigid, og terskelen blir for høy.
Det er nettopp summen av både videreutdanning, fagutvikling
og erfaringskompetanse som gir den viktige kompetansen vi trenger
i barnevernet. FO og KS har uttalt seg om kompetansemodellen som
ligger i proposisjonen, og sagt at dette skal styrkes. Bufdirs kompetansemodell
gjelder både barnevern og juss, kunnskap om vold og overgrep og
flere saker som fagfeltet der ute etterspør. Mastergrad i seg selv
er ikke garantisten for god kvalitet. Det undrer meg litt at Høyre
og Venstre ikke har tillit til at det er kommunene selv, sammen
med lederen i barnevernet, som kan sette sammen den mest kompetente
arbeidsgruppen de trenger for å yte gode tjenester.
Likevel vil jeg avslutte med å takke komiteen
for et godt arbeid. Det er flere viktige, nye retninger: å senke
aldersgrensen for partsrettighetene til barn, styrke barns medvirkning,
stanse skadelig samvær og senke terskelen for det, og ikke minst
den nye institusjonsinnretningen, som skal sikre god, trygg og forutsigbar
omsorg. Fosterhjemmene er grunnplanken i barnevernet. Det er mye styrking
av disse, og det er viktig. Det er viktige grep også for de mest
sårbare barna og deres familier i framtiden.
Statsråd Lene Vågslid [10:53:58 ] : Eg er einig med representanten
Grøthe og fleire i at det er mange grunnar til å feire i dag, og
eg synest det er veldig fint at Stortinget kan einast om så sentrale
delar av eit kvalitetsløft for barnevernet. Men me må alltid vidare.
Det er 15 år sidan eg stod på denne talarstolen
for fyrste gong, som saksordførar for ei barnevernsmelding. Arbeidet
med barnevernet må gå føre seg kontinuerleg, men ei stor endring
no er den nye retninga for institusjonsbarnevernet. Det er det me
byggjer på frå institusjonsstrategien og frå det gode arbeidet utvalet
gjorde. Eg er veldig glad for så mykje støtte, men ver ikkje i tvil om
at me framleis har mykje å ta tak i både i staten og i kommunane.
Det er ein del forslag i innstillinga som òg
handlar om helsehjelp. I utgangspunktet meiner ikkje eg det er nødvendig
for Stortinget å votere over sikkerheitspsykiatrisk tilbod til barn
og helseteam på barnevernsinstitusjon, for dette er område som regjeringa
det føregår eit veldig godt arbeid på i regjering. Men eg er heilt
einig i at det er viktig at det blir knytt ambulante helseteam til alle
barnevernsinstitusjonar så raskt som mogleg, slik me òg seier i
kvalitetsløftet, og mitt departement har eit tett samarbeid med
Helse- og omsorgsdepartementet for å følgje opp dette.
Eg er òg einig i at det er behov for eit sikkerheitspsykiatrisk
tilbod til barn, og difor er det forslaget som er Arbeidarpartiet
òg er ein del, eller kjem til å stemme for i dag, i tråd med regjeringa
sin politikk og pågåande arbeid i helseføretaka, som allereie greier
ut behovet og organiseringa. Eg tolkar fleirtalet dit at det er
stor støtte til det arbeidet.
Tage Pettersen (H) [10:56:05 ] : La meg innledningsvis få rette
opp litt tallproblematikk eller -rot knyttet til hvilke forslag
Høyre støtter, som jeg hadde en forklaring av i mitt første innlegg.
Jeg hadde en gammel innstilling. Høyre støtter mindretallsforslagene
nr. 4 og 7, bare for å være tydelig på det.
Jeg kunne ikke unnlate å ta ordet når representanten
Mona Nilsen igjen tok opp kompetanse. Jeg er helt enig med dem som
har sagt at vi har utrolig mange særdeles dyktige ansatte i norsk
barnevern, bare for å være veldig tydelig på det. Det jeg er opptatt
av, og det Høyre er opptatt av, er at de også skal få kollegaer
som er dyktige som skal jobbe sammen med dem i årene framover.
Som jeg prøvde å få fram i replikkordskiftet
på gulvet i sted, tror jeg det er viktig at vi legger de rådene
vi får, til grunn. Både representanten Nilsen, undertegnede og mange
andre her har reist rundt og pratet med mange ansatte, men tilbakemeldingene
vi som komité har fått fra Riksrevisjonen, fra Barneombudet, fra
Bufdir og fra Norsk Fosterhjemsforening, for å nevne noen, er veldig tydelige
med tanke på den diskusjonen vi nå har om kompetanse. Jeg tror det
er viktigere enn enkeltmøter vi har der ute som representanter.
Fellesorganisasjonen sa sågar på høringen at de står i en spagat,
for de har både positivt og negativt innstilte medlemmer når det
gjelder et kompetansekrav, men at de hadde landet på å være negative
i sin høringsuttalelse. Også de mener altså faktisk at det er rom
for begge meninger her.
Representanten Nilsen sa at det var opp til
kommunene å få bestemme. Det er jeg helt enig med representanten
i. Utfordringen med det som nå gjøres i barnevernsloven, er at man
samtidig fjerner de midlene som er satt av til det kompetanseløftet.
Man tar altså bort flere hundre millioner kroner som var øremerket
til kommunene, som følge av kompetansekravet. Det betyr at hvis
kommunene skal ta det valget i dag og ansette mennesker med en master,
må de gjøre det over sine egne budsjetter. Med den kommuneøkonomien
vi er vitne til der ute i dag, vet vi at det er de færreste kommunene som
kommer til å prioritere det, og det kommer til å ramme veldig mange
barnevernstjenester der ute.
Presidenten [10:58:18 ]: Flere har ikke
bedt om ordet til sak nr. 1.
Votering, se voteringskapittel