Erlend Svardal Bøe (H) [10:13:51]: Altfor mange unge i distriktet får ikke bygd seg bolig. En viktig grunn til det er den strenge praktiseringen av jordvernet. De siste årene har vi sett flere saker der byggeplaner stopper opp nettopp på grunn av det. Resultatet er at folk som ønsker å bosette seg og skape et liv i lokalsamfunnet sitt, ikke får muligheten til det.

Et helt konkret eksempel er Kenneth Sande på 27 år fra Balsfjord i Troms. Han får ikke bygge bolig på hjemgården sin etter at myndighetene sa nei til omdisponering av areal. Han ønsker å etablere seg på eiendommen, ved siden av foreldrene sine, men fikk avslag og måtte enten bygge et annet sted eller gi opp planene, selv om han har forpliktet seg til å drive hjemgården videre. Et annet eksempel er Miriam Waltenberg fra Lyngen, som vil ta over hjemgården og bygge bolig til seg og sin familie i nærheten av gården. Hun fikk klart nei til å skille ut en boligtomt på familiens landbrukseiendom i Lyngen. Hun har som kompensasjon forpliktet seg til nydyrking av et område på 8 dekar, og boligtomten er målt til 2 dekar. Jeg kunne ha fortsatt med alle eksemplene vi har sett på dette bare det siste året.

Vi skal ta vare på matjorden i Norge. Jordvern er viktig, og det skal fortsatt stå sterkt, men når små jordflekker, som i praksis kan være avgjørende for om noen får bygge bolig, veier tyngre enn muligheten for bosetting i distriktet, mener jeg balansen har blitt feil. Vi kan ikke si at vi ønsker levende distrikt, og at flere unge skal etablere seg i distriktet, men samtidig skape et regelverk som gjør det vanskeligere å få til nettopp det, et regelverk som er veldig rigid.

Det er viktig å si at utfordringene med boligbygging i distriktet selvsagt handler om mer enn bare jordvern. Lange og kompliserte planprosesser, mye byråkrati og sene innsigelser gjør det både dyrere og mer usikkert å bygge. Mange opplever også at statlige myndigheter kommer sent inn i prosessene, etter at både tid og ressurser allerede er brukt. Likevel mener jeg at det ikke er tvil om at praktiseringen av jordvernet også har blitt en viktig del av problemet i mange saker.

Kommunal- og distriktsministeren kommer sikkert i sitt innlegg til å fortelle om alt det fantastiske arbeidet regjeringen gjør, og det er sikkert snakk om mål om 130 000 nye boliger innen 2030, men problemet er at folk ikke ser dette i virkeligheten, i hverdagen sin. I Nord-Norge ser vi f.eks. at boligbyggingen er på sitt laveste på over 10 år. I byene i nord bygges det ikke nok boliger, og boligene som er til salgs, er for dyre, mens i distriktene er det på grunn av strenge verneregler vanskelig i det hele tatt å få bygd, og boligen taper seg i verdi så fort en setter nøkkelen i døren. Dette er ikke bra i en landsdel som ønsker økt bosetting og å hindre fraflytting. «Folk treng hus, og hus treng folk», som Kari Bremnes synger så fint.

Det er mye vi kan ta tak i av lover og regler som gjør det vanskelig å bygge seg en bolig i Norge. Jeg har valgt å ta opp dette elementet i dag, den strenge praktiseringen av jordvernet, for vi må få til en mye bedre balanse mellom behovet for å ta vare på matjorden i Norge og behovet for at unge skal kunne etablere seg og bo i distriktet. Derfor er det helt nødvendig at vi ser på om den strenge praktiseringen av jordvernet kan mykes opp, og om vi kan gjøre regelverket mer fleksibelt og bruke mer skjønn i praktiseringen av jordvernet. Vi trenger at unge ønsker å bo og leve i distriktet, og det må være mulig å sørge for at en har regler som muliggjør det, samtidig som en ivaretar matjorden på en god måte.

Derfor er mitt spørsmål til regjeringen i dag: Hva vil regjeringen gjøre for at praktiseringen av jordvernet ikke skal være et hinder for at flere unge skal kunne bygge seg bolig i distriktet, slik vi ser at det er i mange saker i dag?

Statsråd Bjørnar Skjæran [10:18:24]: Jeg er enig med representanten Svardal Bøe i at det er viktig å legge til rette for at unge velger å bosette seg i distriktene. Jeg bor sånn selv, det kan anbefales. Tilgang til egnede boliger tilpasset innbyggernes og lokalsamfunnets behov er et fundament for vekst og utvikling i distriktet. God boligpolitikk skal bidra til bosetting, men også til tilgang til arbeidskraft, tjenestekvalitet og næringsutvikling.

Jeg mener imidlertid at dette langt på vei kan gjøres uten at vi trenger å bygge ned dyrka mark. Ved å utvikle gode tettsteder og bygder, kan unge bo i nærheten av venner og familie og med tilgang til lokale tjenestetilbud og sosiale møteplasser. Dette kan de fleste steder gjøres uten å måtte omdisponere god landbruksjord. Jeg har stor forståelse for at endel ønsker en annen boform, f.eks. gjennom å restaurere gamle gårdsbruk. Det er noe jeg støtter helt og fullt. At gamle bygg folk kunne bodd i, står og forfaller, er ikke en ønsket utvikling.

Jeg mener at distriktskommunene har gode verktøy i verktøykassen for å oppnå bosetting i hele kommunen, med ulike typer boligtilbud. Kommunene må likevel følge hovedregelen, som er å legge til rette for ny utbygging gjennom planlegging, i stedet for gjennom bruk av dispensasjoner. Dispensasjonsadgangen er strengt lovregulert, og den åpner ikke for tiltak som er i vesentlig strid med arealformålet. Dette er også grunnen til at flere dispensasjonsvedtak som åpner for boligbygging i det vi kaller LNFR-områder, blir påklaget av statsforvalteren. En dispensasjonspraksis som åpner for tiltak som er vesentlig i strid med arealformålet, er rett og slett ikke lov.

Det beste kommunene kan gjøre hvis de ønsker å legge til rette for noe mer utbygging i LNFR-områdene – altså landbruks-, natur- og friluftsområder – er å bruke arealformålet LNFR spredt bebyggelse i kommuneplanen. Ved å avsette arealene til LNFR spredt, kan det f.eks. legges til rette for oppføring av enkeltboliger innenfor disse områdene. Muligheten til å bruke LNFR spredt er viktig for distriktskommuner med lite utbygging og der det ikke er enkelt å forutse hvor etterspørselen etter en bolig, fritidsbolig eller næringstomt vil komme. En planmessig avsetting av områder for spredt boligbebyggelse kan redusere potensialet for konflikt og stimulere til positiv utvikling i et område.

Det ligger imidlertid en begrensning i at kommunene må forvalte arealene i samsvar med nasjonal politikk, besluttet her i Stortinget. Dette gjelder også med hensyn til det nasjonale jordvernmålet. Stortinget vedtok i 2023 et nytt og innskjerpet mål om ikke å omdisponere mer enn 2 000 dekar dyrka mark per år innen 2030. Å ta vare på dyrka marka blir stadig viktigere, også for den nasjonale forsyningssikkerheten. Bare 3,5 pst. av Norges fastland er dyrka jord, og vi har over lang tid bygget ned store jordbruksarealer, bit for bit. Dette er bakgrunnen for at jordvernet bør praktiseres strengt. Den som ønsker å bygge, kan i de aller fleste tilfeller finne andre arealer å bygge på som ikke er egnet for matproduksjon.

Alt i alt mener jeg at regelverket vi har, er godt, og at vi fortsatt bør ha en streng praktisering av jordvernet. Jeg ønsker likevel å se nærmere på om vi kan gjennomføre tiltak som forenkler og effektiviserer planprosessene, slik at det blir enklere for kommunene å ha et oppdatert planverk.

Erlend Svardal Bøe (H) [10:22:35]: Vi er helt enige om at det er viktig å ivareta matjorden på en god måte. Det har jeg heller ikke sådd tvil om i mitt innlegg. Det er likevel en utfordring at 1 dekar er like viktig uansett hvor hen det er, for landet vårt er forskjellig. Det ser forskjellig ut fra byer og fra distrikter, noe som gjør at en er nødt til å se på en differensiering av noe av dette regelverket.

Det er litt av det som kanskje også er problemet, for jeg synes at regelverket er veldig rigid. La meg ta et eksempel fra Senja. Der hadde en to tilfeller der det var et behov for og et ønske om boligbygging knyttet til et generasjonsskifte på aktive landbrukseiendommer. I det ene tilfellet sa bonden at en skulle opparbeide og nydyrke nytt produktivt jordbruksareal til erstatning for det arealet som var ønsket til boligbygging. Da ble det sagt: Nei, i henhold til regelverket går ikke det. Det er det samme i det tilfellet jeg nevnte i stad, med Miriam Waltenberg fra Lyngen. Der sa en: Vi ønsker å bygge på en boligtomt på 2 dekar, men vi forplikter oss til å lage nytt produktivt areal på 8 dekar. I det tilfellet ville det gjort at vi hadde fått mer matjord, mer landbrukseiendom, men det tillater ikke regelverket i dag.

Det er det som er litt av poenget mitt. Poenget med å ta opp interpellasjonen er at en er nødt til å se på noe fleksibilitet i dagens regelverk, for en gjør det så vanskelig for veldig mange unge som ønsker å bo på sin hjemgård, i nærheten av sine foreldre, og skape et familieliv og et aktivt liv. For en del av disse vil alternativet være fortsatt å bo i en by eller bo et annet sted og risikere at de ikke får drive hjemgården eller landbrukseiendommen videre. Så jeg mener at statsråden bør se på om en kan sørge for at en tillater mer erstatning av produktivt landbruksareal. Jeg håper statsråden også sier noe om det i sitt oppfølgingsinnlegg her.

Det handler også om hvilke signaler som sendes fra departementet. Det vi opplever nå, er at veldig mange kommuner og veldig mange enkeltaktører anker disse sakene inn til statsforvalteren og videre til departementet. Vi ser også at det er veldig ulik praktisering av veiledningsbiten og retningslinjene knyttet til dette. Så jeg hadde håpet at regjeringen kunne vært litt mer tydelig i sitt svar på hva en konkret skal gjøre. Det er veldig fint å se nærmere på ting. Jeg kan også se nærmere på ting med mine briller, men det må fortsatt være konkrete ting – hva en faktisk har tenkt å gjøre med de problemene som veldig mange ser i dag.

Jeg tror at både jeg og statsråden deler ønsket om at flere skal bo i distriktet, og da handler det om å legge til rette for en god boligpolitikk der regelverket ikke blir så rigid og vanskelig som vi ser i veldig mange tilfeller nå. Så hva helt konkret skal en gjøre for å følge opp praktiseringen av jordvernet i dag, og er det mulig å få til mer erstatningspolitikk knyttet til nytt produktivt landbruksareal?

Statsråd Bjørnar Skjæran [10:25:51]: Jeg tror det viktigste bidraget jeg kan levere på kort sikt, handler om å sørge for at planprosesser kan bli mer effektive, at de kan bli enklere og kan gå raskere. Jeg vil gjenta det som er mitt hovedsvar når det gjelder problemstillinger knyttet til landbruks-, natur- og friluftsområder. Der er mitt hovedsvar at hvis kommunene ønsker spredt boligbygging i disse områdene, må kommunene sørge for at arealplanen legger det formålet i de områdene der det er ønskelig.

Jeg har god erfaring med det. Jeg har vært kommunepolitiker i 28 år og har vært med på å vedta kommunale arealplaner og kommunedelplaner i flere omganger. Det er fullt mulig å få det til hvis forholdene ligger til rette for det. Jeg bor i en ren landbruksbygd. Der er det nå boligbygging i gang. Det er en bygd som det er rom for å bygge i, selv om det er en viktig landbruksbygd. Det handler om at den kommunale planleggingen ikke må legge opp til at den ønskede utviklingen skal komme gjennom dispensasjoner, for dispensasjonsadgangen i det lovverket som Stortinget har gitt oss, og som en mindretallsregjering selvsagt styrer på, gir en smal åpning for at dispensasjoner skal være veien å gå.

Jeg sa i mitt innlegg at vi er i gang med å se nærmere på det tiltaket som handler om en mer effektiv planprosess, sånn at man kan få forenklet den. Jeg vil bare understreke, også her fra denne talerstolen, at det å benytte dispensasjonsadgangen til alle mulige formål vil kunne uthule og svekke arealplanene som ordinære styringsverktøy. Det vil kunne vanskeliggjøre samordning av sektorinteresser og gi dårligere forutsigbarhet for både grunneiere og tiltakshavere.

Jeg er opptatt av at kommunene er planmyndighet. Det er kommunene som sitter i førersetet og har begge hendene på rattet når man utvikler arealplaner, og det er i forbindelse med arealplanene disse vurderingene må gjøres.

Historien viser at når Stortinget tar beslutninger, betyr det noe. Jordvernet er strammet opp i flere omganger, og i 2025 – hvis jeg ikke husker feil, det kan hende at tallet var fra 2024 – er vi altså nede i en omdisponering på 2 500 dekar per år. Det er langt mindre nedbygging enn vi hadde for bare noen få år siden. Nå er målet å komme ned til 2 000 dekar innen 2030, og da må det også ligger til grunn for kommunenes arbeid. En av mine forgjengere deltok i å sende ut et brev til kommunene der man understreket jordvernstrategien, og jeg ser at kommunene tar i bruk det verktøyet og tar den beskjeden.

Jeg vil bestride at det ikke går an å bygge i distriktene på grunn av jordvern. Det er massevis av arealer som kan bygges på. Vi må ta vare på den viktigste landbruksjorden.