Solveig Vestenfor (A) [09:12:39]: Det er eit djupt alvor over saker som dette, og me er mange som deler bekymringa for auken i talet på bustadlause, ikkje minst når ungar er involverte. Det at ungar og ungdom over lengre tid ikkje har ein fast plass dei kan kalla heime, er djupt alvorleg og veldig krevjande.

Arbeidarpartiet meiner likevel ikkje at nye strategiar eller handlingsplanar er det som trengst for å løysa utfordringane som forslagsstillarane viser til. «Bustadmeldinga – Ein heilskapleg og aktiv bustadpolitikk for heile landet», som vart lagd fram, behandla og vedteken i Stortinget i 2024, har gode tiltak som det vert jobba med. Det må vera meir effektivt og mykje betre for alle som er fortvila over bustadsituasjonen, at regjeringa heller følgjer opp denne meldinga, enn å bruka tid og ressursar på å utarbeida nye planar og strategiar.

For det finst tydelege nasjonale føringar for den bustadsosiale politikken i denne meldinga. Målet er bl.a. at ingen skal vera bustadlause, og at bruken av mellombelse butilbod skal ned, akkurat slik forslagsstillarane vil. Og kanskje viktigast: Ein har kunnskap om kva slags tiltak som fungerer. Difor bør regjeringa få tid til å følgja opp tiltaka, og sjølvsagt undervegs vurdera om det er behov for nye tiltak som kan gje raskare resultat.

Regjeringa har styrkt låneramma til Husbanken og til startlån. Målet må vera at det skal verta bygd fleire bustader som folk har råd til å bu i. Bustøtta er styrkt, og det er sett i gang fleire tiltak for å letta på trykket i leigemarknaden. 2025 vart eit rekordår for bygging av nye studentbustader. Det vart sett i gang bygging av over 3 000. Det frigjer andre husvære og er difor positivt for alle som treng bustad.

For å lukkast treng me eit sterkt lag av gode krefter. Kommunane har ei nøkkelrolle og eit stort ansvar, som m.a. er presisert i ny boligsosial lov. Kobo – Husbanken sitt digitale fagsystem for bustadsosialt arbeid – gjev kommunane støtte så dei kan følgja opp lova. Ei ny husleigelov er òg meldt.

Tid må forvaltast med klokskap. Det er ingen tvil om at forslagsstillarane har dei beste intensjonane her, men fleire planar gjev ingen nye tiltak eller auka tilgang på bustader.

Rune Midtun (FrP) [09:15:43]: Fremskrittspartiet mener at boligpolitikken må handle om å gi folk reelle muligheter til å eie sitt eget hjem – ikke å produsere enda flere dokumenter som beskriver problemer uten å løse dem. Etter å ha gått grundig gjennom representantforslaget om en ny nasjonal boligsosial strategi, er vår vurdering klar: Forslaget mangler operative tiltak, det gir ingen styringskraft, ingen målbare resultater – og blir i praksis en bestilling av en redegjørelse uten innhold.

Regjeringen har selv satt et mål om 130 000 igangsettingstillatelser innen 2030. Det målet når vi ikke med dagens rammevilkår. Kostnadsnivået i boligbyggingen drives opp av reguleringer, gebyrer og lange offentlige prosesser. Det hjelper ikke å skrive en ny strategi hvis man ikke tar tak i de faktiske barrierene som hindrer bygging.

For Fremskrittspartiet er en boligsosial strategi kun verdifull dersom den inneholder konkrete strukturelle tiltak som reduserer kostnader og øker tilgjengeligheten. En strategi uten slike elementer er – helt ærlig – ubrukelig. Derfor har vi selv foreslått tiltak som faktisk vil gjøre en forskjell:

• et tidsbegrenset regelstopp

• styrking av BSU

• oppheving av kommunale særkrav på byggeplasser som driver kostnadene opp

• reduksjon av gebyrer og reguleringer som forsinker prosjekter

• avvikling av kravet om 10 pst. egenkapital

• fjerning av dokumentavgiften

• mindre statlige innsigelser, mer kommunal myndighet og raskere planprosesser

• gjeninnføring av 20 pst. verdsettelsesrabatt på sekundærboliger.

• Dette er tiltak som faktisk vil senke kostnader, øke utbyggingstakten og gi flere mulighet til å eie sin egen bolig. Likevel presenteres vi i dag for et forslag som ikke inneholder et eneste tiltak som vil gjøre det billigere å bygge, eller enklere å komme inn på boligmarkedet.

Fremskrittspartiet ønsker en sosial boligpolitikk som virker – ikke en politisk øvelse i å skrive flere strategier. Det er resultatene som teller. Skal vi hjelpe flere inn i boligmarkedet, må vi redusere kostnader, fjerne unødvendige krav og sikre at det faktisk bygges flere og rimeligere boliger.

Derfor støtter vi ikke representantforslaget.

Mudassar Kapur (H) [09:18:12]: Det er ingen tvil om at hvis vi skal gjøre noe med boligmangelen i Norge, er det som vanlig på tilbudssiden at vi kan påvirke. Det å holde et langt innlegg om hvor viktig det er å gjøre noe med tilbud- og etterspørselskurven, er ikke noen særlig rakettforskning, og jeg tror at min gode medrepresentant fra Fremskrittspartiet rett og slett på autopilot har skrevet et fint innlegg, men i feil sak. Dette er ikke en sak om byggteknisk forskrift, eller om hvordan vi kan gjøre endringer i plan- og bygningsloven for å få raskere saksbehandling osv. Det har Høyre levert mange gode forslag på, og FrP har alltid støttet dem, og det er bra at FrP følger Høyre i de sakene, men det er litt synd at de ikke gjør det i denne saken – selv om jeg tror de innerst inne støtter den likevel, men det er lov å vise litt motstand noen ganger.

For å gå til selve saken: Dette handler ikke bare om å lage en strategi på et papir. Dette handler om å komme opp med treffsikre tiltak for den delen av boligmarkedet som består av folk som står lengst unna å få sin egen bolig, folk som er blant de aller svakeste i boligmarkedet. Derfor er det også veldig synd at Arbeiderpartiet heller ikke støtter dette forslaget. De har faktisk selv tidligere støttet den type tiltak, men nå gjemmer man seg bak regjeringens egen boligmelding, som først og fremst handler om å sitte stille i båten og vurdere.

Dette handler helt konkret om å komme tilbake til Stortinget med treffsikre tiltak, som hadde gjort at flere av dem som står varig utenfor boligmarkedet, får en fot innenfor i stedet for å ha begge utenfor. I en tid hvor man på få år har sett at antall bostedsløse har blitt tredoblet, synes jeg det er ganske oppsiktsvekkende at flere i salen ikke tar alvoret inn over seg. Det er en ærlig sak at man noen ganger stemmer imot bare for å være imot, men jeg mener – og det har jeg sagt fra denne talerstolen før – at man veldig ofte, i saker hvor skillelinjene ikke er så harde, bør kunne finne sammen.

Jeg noterer meg, i hvert fall i komiteen, at FrP og Arbeiderpartiet nok en gang finner sammen om å være imot gode løsninger som ville hjulpet de svakeste blant oss. Men jeg har et håp om at hvis vi fortsetter å jobbe med dette, også via andre typer dokumenter, vil særlig Arbeiderpartiet og FrP se dette behovet og komme oss i møte. I mellomtiden kommer vi til å ta kampen for mange av dem som står lengst unna boligmarkedet, og dersom FrP ønsker å støtte Høyre i å forenkle plan- og bygningsloven, har vi også mange andre gode forslag som kommer til behandling ganske snart, og jeg håper at de støtter dem – i stedet for å legge fram halvveis forslag selv.

Bengt Fasteraune (Sp) [09:21:35]: Senterpartiet støtter forslaget som blir fremmet, for vi ser med bekymring på situasjonen for bostedsløse. Bolig er helt sentralt for at folk skal ha trygghet i hverdagen. Dessverre har det vært en negativ utvikling her de siste årene. Den forrige strategien har også gått ut, samtidig som antallet bostedsløse og bruken av midlertidige botilbud øker.

Et flertall av de skriftlige innspillene til saken støtter behovet for en koordinert strategi for å hjelpe på situasjonen med bostedsløshet. Det er jo ikke slik at en strategi nødvendigvis er det tiltaket som gjør at dette skjer hurtig, men i dette tilfellet mener vi at en strategi må på plass, for å koordinere alle de tiltakene som vi nå jobber med når det gjelder bosteder. Den sosiale dimensjonen av det må ikke bli glemt. Innspillene framhever særlig behovet for konkrete tiltak mot bostedsløshet, styrket kommunal kapasitet og oppfølging av boligsosialloven samt prioritering av barnefamilier, personer med rusutfordringer og psykiske helseutfordringer og mennesker med funksjonsnedsettelser.

Dette er såpass viktig at vi, etter min oppfatning, vel ikke behøver en type diskusjon i Stortinget der vi sier at dette er vi for, eller dette er vi mot. Dette er noe vi må løse i fellesskap. Boligpolitikk betyr enormt mye for mennesker i hverdagen. For dem som har det verst, og som har de største utfordringene, er dette helt avgjørende.

Det er et politisk ansvar å hjelpe vanskeligstilte med å komme seg inn på boligmarkedet og å motvirke at innbyggere i Norge blir bostedsløse. Belastningen ved dårlige boforhold, og ofte med hyppige flyttinger, er stor. Derfor trenger vi en ny og helhetlig boligsosial strategi, som tar tak i de utfordringene vi nå står i. Senterpartiet støtter forslaget om at regjeringen utarbeider en slik strategi. Uansett om det ikke blir flertall i denne saken, tror jeg når det gjelder disse momentene, som også forrige representant var inne på, at vi har all mulighet ved senere anledninger til å prøve å løfte disse sakene så samlet som mulig, slik at vi i fellesskap får fortgang for noe som er krevende i Norge i dag.

Hanne Beate Stenvaag (R) [09:24:27] (komiteens leder): For ett år siden gikk Kirkens Bymisjon ut og ropte varsku. De pekte på at antallet bostedsløse hadde økt med nær 60 pst. fra 2020 til 2024. Ikke minst var de bekymret for den store økningen i antall barnefamilier med midlertidig botilbud. NRK Troms skrev i desember om en mor med tre barn som da hadde flyttet fire ganger siden mai, til ulike midlertidige boliger. Mor fortalte at hun ofte gråter, at det er veldig dyrt å leie i det private markedet, og at de fleste ikke engang svarer henne på henvendelser. Et av barna sa til avisen: «Det er slitsomt å flytte (…).» Og videre: «Jeg ønsker meg eget soverom.»

Hovedlinjene i det boligsosiale arbeidet har ligget fast i en generasjon, og verktøykassen består i hovedsak av kommunale boliger som et midlertidig tilbud til dem som trenger det. Staten gir husleiestøtte til befolkningen gjennom Husbanken og statlig bostøtte, og hovedvirkemiddelet er på individuell basis å hjelpe enkeltpersoner inn på eiemarkedet gjennom startlånordningen. Men prisene i både leie- og eiemarkedet har hatt en vekst de færreste så for seg da denne verktøykassen ble utformet. Det som da ble vurdert som tilstrekkelige virkemidler, er ikke lenger det.

Er man en enpersonshusstand og er ufør, kan man se langt etter å kunne få startlån og kjøpe seg en bolig i en by som Tromsø, selv om man har stabil, om enn lav, inntekt. Tallene på hvor mange husstander som har bostøtte og samtidig boutgifter over utgiftstaket, og da snakker vi langt over utgiftstaket, er i de store byene på 75–85 pst. I Tromsø kan det f.eks. bety at hvis man bor alene, får man regnet inn i underkant av 9 000 kr i regnestykket. For det får man knapt en hybel i Tromsø. Husleien er sannsynligvis på minst 15 000 kr.

Antallet leietakere har økt i Norge, og ikke minst er det en økning når det gjelder langtidsleietakere. Det er opplagt ikke tilfeldig hvem som leier. Blant den fjerdedelen som har lavest inntekt, leier over halvparten bolig. Bare halvparten av leietakerne tror det er sannsynlig at de en dag vil få eie sin egen bolig.

Det er seriøst på tide å få på plass en ikke-kommersiell boligsektor plassert mellom kommunale sosialboliger og det såkalt frie markedet. Andelen av det vi kan kalle sosial boligbygging, er minimal i Norge sett opp mot andre nordiske land. Vi bruker også atskillig mindre på bostøtte enn nabolandene våre. En tredje boligsektor ville være veldig bra for dem som leier innenfor den sektoren, men ville også fungere dempende på det generelle prisnivået. Boligmarkedet i Norge er en enorm forskjellsmaskin. Prisene fortsetter å øke uforholdsmessig, både leiepriser og prisen for å kjøpe boliger.

Vi har lagd oss et samfunn som ikke henger sammen, når lønnen for mange vanlige jobber og prisen for å bo ikke henger sammen. Dette rammer dem som har dårligst økonomi. En boligsosial strategi vil ikke kunne løse disse store, overordnede problemene, men det er åpenbart at vi har mye å gå på når det gjelder de mest utsatte, og både at verktøyene vi har i verktøykassen i dag, må forbedres, og at vi trenger flere verktøy, særlig en rimelig og regulert leiesektor.

Statsråd Bjørnar Skjæran [09:27:44]: Jeg er glad for at representantene engasjerer seg på dette viktige området. I likhet med forslagsstillerne er jeg bekymret over økningen vi nå ser i antall bostedsløse personer, og at bruken av midlertidig botilbud øker. Jeg er særlig bekymret for utviklingen blant barnefamilier. Jeg kan forsikre Stortinget om at vi arbeider løpende med hvordan vi kan forbedre vår innsats for å redusere antall bostedsløse.

Mange kommuner melder om at flere innbyggere trenger hjelp til å skaffe seg eller beholde en egnet bolig, og at det er vanskelig å finne boliger i et presset leiemarkedet. Økt rentenivå, bosetting av rekordmange flyktninger og lav boligbygging har bidratt til å øke disse utfordringene.

Skal vi lykkes med å gi de mest vanskeligstilte et trygt og godt botilbud, må vi ha en helhetlig boligpolitikk. Regjeringen har et ambisiøst mål – igangsette bygging av 130 000 boliger innen 2030. I tillegg øker vi botryggheten og tilbudet i leiemarkedet. Vi fornyer husleieloven og bygger flere studentboliger. Bostøtten er styrket og startlån bidrar til at mange får bistand til å kjøpe egen bolig.

Kommunenes boligsosiale ansvar er tydeliggjort i boligsosialloven fra 2023. Gatejuristen undersøkte i fjor hvordan loven følges opp i kommunene. De fant at kommunene i for liten grad kjente til og følger opp loven. Vi ba derfor Husbanken undersøke hva kommunene trenger av veiledning og bistand i sitt arbeid. Med bakgrunn i disse innspillene, vurderer vi nå hvordan vi kan bistå kommunene om loven.

Vi må unngå at folk blir bostedsløse etter løslatelse fra fengsel, utskrivelse fra institusjon, etter tiltak i barnevernet eller etter opphold i krisesenter. Vi må ha et godt system for å hjelpe vanskeligstilte i sårbare overganger. Husbanken utreder nå hvordan Kobo, fagsystemet for boligsosialt arbeid, kan videreutvikles for å styrke samarbeidsstrukturene i sårbare overganger og forebygge bostedsløshet. Jeg ønsker at Kobo skal bli et slags finn.no for kommunene, der de kan sette seg ned med innbyggere som trenger kommunal bolig, og finne den som passer best for hver enkelt.

Jeg deler representantenes ønske om strategisk og god innsats mot bostedsløshet. Det er verdt å peke på at Norge ikke har like store økonomiske forskjeller som mange andre land i Europa. Mye av dette kan trolig forklares av velferdsordninger og omfattende omfordelingspolitikk som demper forskjeller. Eierlinjen har også bidratt til gode boforhold for det brede lag av befolkningen, samtidig som vi vektlegger viktigheten av et trygt og velfungerende leiemarked. Jeg mener at vi allerede har tydelige nasjonale føringer for den boligsosiale politikken. Min viktigste prioritet er å følge opp mål og tiltak vi har, og vurdere behov for nye tiltak som gir raskest mulig resultater for dem det gjelder.

Helge André Njåstad (FrP) [09:43:34]: Det var Høgre som fekk meg til å ta ordet. Dei sa i stad at denne saka handlar om ein bustadsosial strategi. Når me høyrer innlegga til Høgre i denne salen, skulle ein tru det handlar meir om politikken til Framstegspartiet, for dei har brukt mesteparten av taletida si på å omtala politikken til Framstegspartiet. Det er noko me sjølvsagt set veldig stor pris på.

Me er opptekne av bustadsosialt arbeid, me er opptekne av bustadpolitikk, me er opptekne av at folk skal ha eit tak over hovudet, og me er opptekne av at alle dei barnefamiliane som i dag ikkje har tak over hovudet, skal få det. Hadde me trudd at å be regjeringa lage ein bustadsosial strategi hadde gjort at desse hadde fått tak over hovudet, hadde me røysta for, men me trur at oppskrifta for å gje dei tak over hovudet er handlekraft, å få opp bustadbygginga, å bruke dei verktøya som finst, og setja kommunane i stand til å bruka verktøya til Husbanken. Eg trur ingen vil få seg ein bustad av ein bustadsosial strategi som regjeringa ikkje ønskjer å laga sjølv. Det vil berre vere ei kvilepute, der ein ventar på noko som vil koma. Me treng handlekraft no, og me treng ein meir offensiv politikk for å få meir bustadbygging. Ikkje minst treng me å sørgja for at folk har råd til å bu i bustadene sine. Me skal seinare i dag ha ei sak om eit avløpsdirektiv som vil påføra norske hushald fleire titusen kroner meir i buutgifter. Me har ei regjering som er glad i eigedomsskatt, som er glad i formuesskatt på bustad, som har ingen problem med å innføra avgifter, og som i tillegg lèt hushalda ha andre dyre utgifter. Dei har ein matmoms dei ikkje vil setja ned, bensinavgiftene vil dei ikkje setja ned, og dette gjer at det er dyrt for folk å bu. Det er noko som me er opptekne av, og som Framstegspartiet ønskjer å gjera noko med, slik at det skal vera billegare for folk å bu i bustadene sine, for me ser på det som ein bustad og ikkje som eit skatteobjekt, som Arbeidarpartiet gjer.

Me må byggja fleire bustader, det seier seg sjølv. Me kan ikkje ha eit system der me har så mange reguleringar, krav, forventningar, motsegner og innvendingar frå statsforvaltarar og fylkeskommunar, noko som gjer at kommunane føler seg heilt matte når dei ønskjer å byggja fleire bustader. Det er jo slik det har vorte, at norske kommunar føler at staten seier nei til alle initiativ som kommunane tek. Der er hovudkjernen av problemet, at kommunane ikkje får lov til å regulera nok bustader og byggja nok bustader. På den måten har me ikkje nok bustader til å dekkja det behovet som er i landet vårt. Difor vil Framstegspartiet ha handlekraft. Me vil ha konkrete tiltak for å få ned planleggingstida og for å få ned byggjekostnadene, og me trur ikkje at ein bustadsosial strategi vil løysa nokon av dei problema. Difor røyster me imot i dag. Eg trur Høgre heller skal fokusera på å røysta for forslaga til Framstegspartiet for å forenkla bustadbygginga, meir enn å gjera narr av at me ikkje vil laga ein strategi. Bustadproblemet i Noreg er eit større problem enn at ein treng ein strategi, ein treng handlekraft.

Erlend Svardal Bøe (H) [09:46:45]: Statsråden snakket om verktøykasse, at vi må gå dypere ned i det og massevis av tiltak regjeringen har satt i gang. Jeg synes det er veldig mye politikerprat. Det hjelper ikke å stå her på talerstolen og framstå som en handlingens mann, når resultatene uteblir.

Måten statsråden også snakker om da vi i Høyre satt i regjering på, er som å høre en person som aldri blir ferdig med eksen sin. En er kun opptatt av å snakke om hva Høyre gjorde i regjering, men sannheten er at Arbeiderpartiet har styrt landet de siste fem årene. Hva er det vi ser? Vi ser en tredobling i antall bostedsløse. Vi ser at det er enda flere familier som er nødt til å benytte seg av nødboliger. Å stå her og snakke om alt en gjør, og alt som har vært før, men ikke se framover, er det som er hovedproblemet til Arbeiderpartiet. En evner ikke å ta ansvar for den situasjonen folk opplever med boligmarkedet og boligpolitikken.

Nå har vi en boligkrise på begge fronter. Vi har en boligkrise i det ordinære boligmarkedet, som gjør at folk ikke har råd og mulighet til å kjøpe boliger, fordi det bygges for få boliger. Når vi har en boligkrise i det ordinære boligmarkedet, går det også utover de vanskeligstilte menneskene innen rus, psykisk helse og andre grupper. Det er bare å ta signalene fra Kirkens Bymisjon på alvor – folk som ser dette i hverdagen sin, folk som er ute på gulvet og ser situasjonen, når det blir flere bostedsløse og nødboliger. Da må vi se framover.

Jeg bor selv i Tromsø. Jeg har vært på besøk i mange av disse kommunale boligene og sett hvordan det ser ut. Jeg synes det er en skam hvilket tilbud vi tilbyr noen av disse menneskene som er nederst på rangstigen i samfunnet vårt, som er vanskeligstilte. Det blir ikke noe bedre når Arbeiderpartiet i regjering kutter tilskuddet for utleieboliger for vanskeligstilte i kommunene. Det har gjort det enda vanskeligere for kommunene å bygge disse boligene vi har behov for.

En må gjerne stå her og latterliggjøre at Høyre bare går inn for en boligsosial strategi, men akkurat nå er det faktisk bedre at vi har en boligstrategi enn at vi ikke har noen ting. Den boligstrategien som ble lagt fram da Høyre satt i regjering, som jeg er veldig stolt over, hadde konkrete tiltak. Den sørget for at vi bygde opp Husbanken, den sørget for at vi hadde mer leie-til-eie, den sørget for at en faktisk gjorde noe med disse tingene. En må gjerne stå her og framstille seg selv som handlingens mann, men det er resultatene som teller.

Vi må huske på det som har blitt sagt fra flere her: Dette er virkelige mennesker som står i en vanskelig situasjon, fordi de ikke har fått tak i bolig og har det vanskelig allerede. Vær så snill – vi må se framover, sørge for at vi gjør noe med dette, sørge for at flere vanskeligstilte faktisk får seg en bolig og får muligheten til å leve et verdig liv. Det er det denne saken handler om.

Mudassar Kapur (H) [09:49:43]: Takk til representanten Svardal Bøe for et veldig, veldig godt innlegg. Man må jo få skryt fra sine egne når det ikke er så mye støtte å hente fra resten av salen i dag, særlig Arbeiderpartiet og FrP, som framstiller seg som handlingens menn, men samtidig i møte med et helt konkret forslag bare står og mumler fram selvfølgeligheter.

Hvis alt hadde vært så såre vel, hadde vi ikke hatt tregangeren i økning av antall bostedsløse. Hvis alt var så såre vel, hadde vi ikke hatt en regjering som ligger an til å gjøre tidenes mageplask når det gjelder sin egen målsetting, som en gang i tiden ble solgt ut som å bygge 130 000 boliger, men etter hvert har blitt reversert til å være å utstede 130 000 igangsettingstillatelser. Som kjent er det ingen som flytter inn i en tillatelse, de flytter bare inn i bygde boliger.

Dette er faktisk snakk om to forskjellige debatter. Den ene er den om teknisk forskrift, plan- og bygningsloven, forenkling av krav, få til en ordentlig rengjøring av alt som har med byråkrati og fordyrende prosesser å gjøre. Der har Høyre fremmet en rekke forslag. I motsetning til andre partier greier vi også å tenke på et par av de andre pilarene som bygger oppunder boligpolitikken i Norge, bl.a. den sosiale boligpolitikken. Dette handler om å legge til rette for leie-til-eie-ordninger, det handler om å sørge for å være et av de partiene – som Høyre nå har vært i Stortinget, sammen med andre – som er garantisten for at kommunene kunne fått tilskudd til utleieboliger. Det har regjeringen kuttet og velger ikke å gjeninnføre, selv om Stortinget har sagt at de skal det. Jeg synes regjeringen burde gå litt i seg selv på hvordan de ikke følger opp Stortingets vedtak.

Jeg håper at dette først og fremst bærer preg av at man bare ikke vil, for noen ganger er det sånn at når man først har bestemt seg for å si nei, er det litt flaut å snu. Det merker jeg at innleggene fra både statsråden og FrP bærer litt preg av. Når dette har lagt seg litt og man har fått tenkt seg litt om, håper jeg at man ved senere anledninger ser verdien av å stille opp for de aller svakeste i samfunnet, de som ikke har de vanlige veiene inn til boligmarkedet.

Vi skal sørge for at byggekostnadene går ned og byggetakten går opp, men vi må også sørge for den boligsosiale strategien. Dette er et alvorlig tema, og det er egentlig litt synd at ikke flere tar dette innover seg. Vi kan sikkert lese fine rapporter om boligmeldinger, og statsråden har sett på det ene og det andre. Det var nesten litt morsomt å høre at statsråden mente han ikke har innført noen strenge krav, men likevel går boligprisene opp. Det heter marked, statsråd. Det handler om tilbud og etterspørsel, og statsråden har ikke bidratt til at tilbudet har blitt bedre. Dette er ganske enkel matematikk.

Anne Lise Gjerstad Fredlund (SV) [09:52:55]: Det er ikke så innmari ofte SV stiller seg sammen med Høyre i salen når vi skal gjøre vedtak. Det er heller ikke så innmari ofte SV, Høyre, Rødt, Senterpartiet og Miljøpartiet De Grønne står sammen om forslag til vedtak, men det gjør vi i dag fordi saken er viktigere enn egne politiske kjepphester. Noen ganger må kjepphesten plasseres i stallen fordi vi skal ha handling. Her er handlingen at de 645 barnefamiliene i Norge uten fast bopel skal ha muligheten til ikke bare å ha et midlertidig tak over hodet, men trygghet i veggene rundt seg.

Dette handler ikke nødvendigvis om et marked som løper løpsk, men det handler om hvordan vi som samfunn er i stand til å ta vare på dem som trenger bolig og trygghet i veggene. Det handler ikke om TEK17 eller om hvor mange igangsatte boliger man skal ha innen 2030. En igangsatt bolig er det ikke mulig å bo i, men en bygd bolig, der det er vann og avløp og mulighet til å ha et eget soverom, er det mulig å bo i. Og den kan ikke komme i 2030 for dem som ikke har et sted å bo nå.

Jeg sa i mitt første innlegg at den utfordringen vi står overfor nå, ikke er naturkrefter. Det er et resultat av politiske valg og et boligmarked som trekker i feil retning for stadig flere. Derfor har SV, Høyre, Rødt, Senterpartiet og Miljøpartiet De Grønne en mening om at vi skal ha en forpliktende nasjonal innsats, for vi velger i denne saken å prioritere fellesskap og enkeltmenneskets behov for tak over hodet og trygghet i veggene framfor markedslogikk, som Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet åpenbart synes er viktigere å prioritere.

Det handler om det mest grunnleggende av alt: muligheten til å ha et trygt sted å bo. Da er det slik at hvis du skal vite hvor du vil, må du ha en strategi som gjør noe mer enn bare å peke på gamle stortingsvedtak. Her mener mange i dette stortinget at det regjeringen la fram, og som man var enige om, ikke lenger er godt nok.

Rune Midtun (FrP) [09:56:02]: Jeg registrerer at Høyre reagerer på at jeg får skryt av statsråden. Jeg må innrømme at det er kjekt å få skryt av statsråden, og jeg håper at statsråden tar til etterretning og hører på de konkrete forslagene vi har.

Vi er ikke imot det SV, MDG, Rødt og Høyre sier. En strategi og en plan er kjempefint, men det må være substans i det. Det må være noe konkret, og det må være handling. Drømmer er fint, og visjoner er kjempefint, men det skjer ikke noe med det. Det må være noe konkret, og det må være handling. Det er det markedet trenger, og det er det de som trenger boliger, trenger: konkrete handlinger, ikke drømmer.

Vi lagde merknader til innstillingen, med åtte konkrete tiltak. Man hadde mulighet til å gi støtte til det. I våre innlegg i dag har vi nettopp sagt at dette må en plan inneholde, konkrete tiltak, men det ville man ikke være med på. Da blir det nok en plan, mer byråkrati og mer av alt man er imot, egentlig, så man slår her i hjel egne visjoner, og det er trist. Jeg håper at man kan revurdere eller komme med et nytt forslag med noe mer konkret, som innebærer at det fort skjer noe.

Sigurd Kvammen Rafaelsen (A) [09:57:53]: Argumentene blir ikke bedre av å skru opp volumet. Det ble snakket om Husbanken og hvor flott det var med Husbanken under Høyres periode, men nå er altså rammene nesten doblet.

Man har satt i gang distriktspolitiske virkemidler som jobber med kommunene for å finne gode løsninger for hvordan man kan få utløst mer boligbygging i distriktene. Selv bor jeg i en bygdevekstkommune, Lebesby. Der får man nå 625 000 kr i støtte for å bygge bolig. Det er en dobling der også, gjennom bygdevekstarbeidet, og kommunene får se på modeller for å lykkes selv. Også i hjerteregionen i bygdeveksten jobber man med å se på tiltak for hvordan man kan få flere boliger. Det er også leid ut boliger til folk som vil flytte nordover, og man har prøveprosjekter i små distriktskommuner.

Det gjøres mange grep. Vi har styrket bostøtten, vi har styrket Husbanken, og vi skal gjøre mer. Som stortingsrepresentanten Gjerstad Fredlund sier, er det nettopp gjennom samarbeid vi får det til. Vi ser fram til et fortsatt samarbeid på venstresiden i norsk politikk, for vi vet at vi faktisk prioriterer folk først, og ikke kroner og øre til dem som har mest.

Solveig Vestenfor (A) [09:59:31]: Det er iallfall ingen tvil om at denne salen samla tek inn over seg det alvoret som me står i. Det er det viktig å få understreka. Og at det er eit stort engasjement, også kjenslemessig, er det ingen tvil om.

Strategi er éin ting, men det løyser i seg sjølv ikkje problemet. Alle er bekymra. Det høyrest ut som at enkelte her frå talarstolen påstår at me ikkje er bekymra.

Så er det også snakk om dette med TEK-krav. Det er snakk om prisar på materiale, det er snakk om kommuneøkonomi, og så er det nokon som kritiserer at ein tek det opp her – jo, men alt heng saman med alt. Det er det ei som har sagt før meg. Det er faktisk slik at me må sjå alt i samanheng, og eg trur at kanskje det viktigaste grepet her er det me har starta med. Me går no igjennom og forenklar lovverket, f.eks. dette med leie-til-eie-modellen, dette med burettslagsmodellen, at det går an å regulera. Me har starta det, og det er meir som skal gjerast.

Så trur eg at kommunen vil spela ei kjempeviktig rolle – kanskje endå meir enn det som er vorte gjort til no – og då må me hjelpa dei til å gjera dei gode, kloke vala, og til å verta klår over kva slags moglegheiter dei har.

Når det er sagt: Eg har også lest med interesse alle forslag frå SV og FrP og frå alle andre som vert ramsa opp i dette dokumentet som me no har framfor oss. Det er jo ikkje slik at ein ikkje kan ta med seg gode forslag og innspel utan at du må laga ein strategi for det. Samarbeidet no framover må me hegna om, fordi dette er viktigare enn at det skal verta ein politisk polemikk på det.

Erlend Svardal Bøe (H) [10:01:56]: Jeg synes det blir litt forutsigbart fra Arbeiderpartiet når en snakker om alt det som en gjør, og hva det sosialdemokratiske står for. Det er klart, en må gjerne snakke om alle disse tiltakene som en gjør, men det må være en sammenheng mellom den handlingen som en gjør, og de resultatene som en får. Det er jo det som er poenget her, at en opplever at de tiltakene som nå settes i gang, ikke har resultater, for en er ikke nok «hands on» på faktisk å gjøre noe med disse tingene.

Det er viktig å ta ansvar for den situasjonen en er i, for det er en boligkrise i landet vårt, både på det ordinære boligmarkedet og på det boligsosiale markedet. En har flere som er bostedsløse, og det er flere som bor i nødbolig. Vi kan diskutere her alle mulige boligsosiale tiltak, for det er viktig å gjøre i selv, men jeg tror at en av grunnene til at det har blir flere bostedsløse, er knyttet til hva vi gjør i helsetjenesten. For eksempel når regjeringen har sørget for at en har mindre kapasitet innen psykisk helsevern og rusbehandling, som gjør at flere ikke får den hjelpen de trenger, så har det konsekvenser på en del andre områder i samfunnet vårt, f.eks. nå når det ble kuttet i behandlingstiden knyttet til det. Disse tingene henger sammen – tilgangen på hvem som blir bostedsløse, og hva slags tilbud og hjelp en får ellers, f.eks. i helsetjenesten vår.

Så er det sånn at Høyre har løftet Husbanken, og det har vi tatt opp her i debatten, både det at vi vil ha tilbake det uteleietilskuddet for boliger for vanskeligstilte i kommunene, som Arbeiderpartiet har kuttet, og at vi har foreslått i våre alternative budsjetter at en f.eks. skal ha en egen ordning der Husbanken matcher egenkapitalen til dem som har lavinntekt. Dette er nettopp tiltak for å styrke Husbankens rolle inn mot dem som er vanskeligstilte, de som har vanskeligheter med å komme seg inn på boligmarkedet.

Det er heller ingen tvil om at en må få fortgang i forenklinger av regelverket knyttet til boligbygging. Ta f.eks. Nord-Norge, min landsdel, som nå opplever sin laveste boligbygging de siste ti årene. Det bygges veldig, veldig lite boliger. Det er klart at det også har konsekvenser, for det er et marked, det er tilbud og etterspørsel, og når en ikke har det tilbudet en trenger i det boligmarkedet, gjør det at prisene blir høyere. En skviser ut de som er vanskeligstilte på boligmarkedet. Så både boligsosiale tiltak, på den ene siden, er viktig, men det er også viktig med tiltak i det ordinære boligmarkedet knyttet til dette.

Men jeg blir bare litt satt ut når en bruker tiden på å snakke om alle mulige tiltak, snakke om ting som skjedde for fem–seks år siden. Bruk heller tiden på å se framover. Hva skal vi gjøre for at færre skal bli bostedsløse? Hva skal vi gjøre for å få ned andelen nødboliger? Det er det vi må diskutere her. Så kan en godt være enig eller uenig i boligstrategi. Jeg mener det viktig, fordi det setter en retning, og det er en tydelig retning knyttet til hva slags tiltak vi skal ha, eller hva slags tiltak vi ikke skal ha.

Anne Lise Gjerstad Fredlund (SV) [10:05:06]: Jeg fikk et underlig behov for å kommentere noen av innleggene som har vært så langt.

Til representanten Midtun må jeg bare si at det foreligger ingen merknader fra FrP i denne saken, og det er dermed heller ingen forslag å ta stilling til. Det er en liten epistel i innstillingen fra komiteen, og det er ikke noe åtte forslag som ligger der.

Til representanten Vestenfor: Det er veldig fint at alle partienes merknader blir lest, men det er bare ett forslag i denne saken, og det ene forslaget handler om hvorvidt man skal ha en boligsosial strategi eller ikke, og forslaget – fra flere av partiene i komiteen – er at vi skal ha en boligstrategi. Det er fordi at hvis man vil et sted, må man formulere hvor det stedet er, i stedet for å peke på tidligere stortingsmeldinger, som helt åpenbart ikke hjelper, fordi vi har en økning i antall bostedsløse.

Så her er det bare ett forslag som foreligger i saken, fra et mindretall, riktignok, men det er ikke åtte forslag fra FrP, og det er ikke mange forslag fra andre partier. Det er ett forslag og én tilråding.

Bengt Fasteraune (Sp) [10:07:02]: Vi snakker her om de aller vanskeligst stilte i samfunnet vårt. Vi er enige i salen om at vi har store utfordringer når det gjelder å bygge boliger. Vi vet at det er et marked som sørger for at vi har kommet i denne situasjonen. Vi vet også at det er en del føringer som kan gjøres fra Stortinget, som vi ikke har fått på plass. Man er i ferd med å gjøre endringer som peker ut retninger med tanke på både bruk av husbank og dette med å bevilge penger, men fortsatt er dette noe som står i stampe.

Statsråden poengterte at man hadde lagt fram en boligmelding. Det tror jeg er veldig klokt. Jeg tror det er veldig klokt å lage en boligmelding når man skal beskrive et såpass stort spekter som man har innenfor akkurat dette boligmarkedet. I en boligmelding peker man på en del utfordringer man skal jobbe med. Jeg er ikke i tvil om at denne regjeringen jobber med å løse de utfordringene, men jeg har nok en litt annen oppfatning av at man ikke trenger å velge om man lager en boligmelding eller om man lager en strategi. I min verden er faktisk strategi et verktøy man kan bruke politisk for å ivareta det som er viktigst når ressursene er knappe, og når utfordringene er store.

Derfor stemmer vi i Senterpartiet for dette ene forslaget. Vi mener at når situasjonen er vanskelig, må vi prioritere de vanskeligstilte først. Det er det som skal gjøres i dette strategiarbeidet, slik vi oppfatter det. Dette er etter min oppfatning ikke partipolitikk. Når vi klarer å samle oss såpass bredt i en blomstrende bukett – for det er egentlig det som står bak dette forslaget – er det et signal til regjeringen om at vi ønsker at dette skal prioriteres. Om man så da ikke stemmer for det, er det i hvert fall for meg svært viktig at man tar disse signalene – i en debatt som går på overtid, som folk trodde skulle ta rimelig kort tid, fordi man mener det er viktig.

Rune Midtun (FrP) [10:09:55]: Det er trist at vi må ta en debatt om løgn eller ikke løgn. Det er trist å registrere at saksordføreren i saken ikke får med seg at det i prosessen før avgivelse av saken er levert inn merknader. Merknadene står der, der kan man velge å gå inn eller ut – man valgte ikke å gå inn i det, og da ble det ikke en del av avgivelsen. Autokrati, der en produserer en løgn for å få gjennom en egen sak, er trist i denne saken, for vårt felles mål er at det skal være nok boliger til alle.

Anne Lise Gjerstad Fredlund (SV) [10:10:52]: Nå kan det hende at presidenten må veilede en ny representant, for jeg må stille noen spørsmål om hva jeg har lov til å si og ikke fra Stortingets talerstol. All den tid jeg har blitt kjent med forretningsordenen, er det vel sånn at det som foregår i komiteen mellom saken er referert i Stortinget og avgivelse, er noe som er unntatt offentlighet. Det vil vel innebære at hva de ulike partier har levert til merknader, hvem som har gått inn eller ut, og hvordan de ulike prosessene har foregått, ikke er noe som omtales fra Stortingets talerstol. I så tilfelle er det vel slik at det heller ikke er mulig å mene at noen har løyet eller ikke løyet. Dermed er det det dokumentet som foreligger til sakens behandling i Stortinget, man må omtale.

I det tilfellet vil det vel også være sånn, president, at når jeg som saksordfører sier at det ikke foreligger merknader annet enn et lite avsnitt fra partiet Fremskrittspartiet – som er tydelig på at det ikke inneholder noen andre forslag, heller ikke de åtte representanten Midtun pekte på i sitt eget innlegg – kan jeg egentlig ikke mene noe om dette. Har jeg forstått forretningsordenen riktig?