Farukh Qureshi (A) [13:52:06] (ordfører for saken): Jeg vil starte med å takke komiteen for arbeidet i denne saken. Saken gjelder et representantforslag om å utrede opprettelsen av et eget, uavhengig antikorrupsjonsorgan i Norge.

Komiteen er samstemte om at korrupsjon og økonomisk kriminalitet utgjør en alvorlig trussel mot tilliten i samfunnet, men det komiteen er uenige om, er hva som faktisk virker. Flertallet mener at arbeidet mot korrupsjon best styrkes gjennom å videreutvikle og styrke de institusjonene vi allerede har.

La meg så gå over til Arbeiderpartiets syn i saken. For Arbeiderpartiet handler dette om noe helt grunnleggende: tillit. Norge er et av landene i verden med høyest tillit mellom folk og myndigheter. Det er en styrke, men det er ikke en selvfølge. Tillit må fortjenes, gjennom kontroll, gjennom åpenhet og gjennom klare konsekvenser når regelverk brytes.

Arbeiderpartiet tar kampen mot korrupsjon og økonomisk kriminalitet på største alvor. Vi er opptatt av én ting: hva som virker – ikke hva som høres bra ut, men hva som faktisk gir resultater. Derfor er ikke vårt svar å bygge nye organer og institusjoner. Vårt svar er å styrke det som virker.

Arbeiderpartiet har, sammen med Senterpartiet og de andre partiene som er en del av budsjettenigheten, tatt konkrete grep for å styrke innsatsen mot økonomisk kriminalitet og korrupsjon. I 2025 ble det bevilget 90 mill. kr til styrket innsats mot hvitvasking, korrupsjon og organisert kriminalitet. I tillegg er Økokrim styrket med 35 mill. kr i år. Dette gir flere etterforskere, sterkere fagmiljøer og mer spesialisert kompetanse – og viktigst: bedre evne til faktisk å bekjempe økonomisk kriminalitet.

Forslaget om et nytt antikorrupsjonsorgan høres enkelt ut, men spørsmålet er: Hva er det dette faktisk løser, som ikke allerede håndteres i dag? Vi har sterke institusjoner, vi har fungerende kontrollordninger, og vi har et system som virker. Utfordringen er ikke mangel på organer. Utfordringen er å gi dem vi har, nok kraft. Det er nettopp det Arbeiderpartiet gjør: mer kapasitet, mer kompetanse og mer gjennomføringsevne.

Kampen mot korrupsjon vinnes ikke ved å tegne nye kart. Den vinnes ved å styrke dem som står i førstelinjen. Arbeiderpartiets mål er klart: et samfunn med høy tillit, sterke demokratiske institusjoner og nulltoleranse for korrupsjon. Tillit er ikke noe vi vedtar én gang. Det er noe vi bygger – og forsvarer – hver eneste dag.

Stian Storbukås (FrP) [13:55:06]: Jeg vil begynne med å ta opp FrPs to mindretallsforslag i saken.

Situasjonen i verden generelt, og kanskje Epstein-saken spesielt, har vist oss alle at behovet for kamp mot korrupsjon er langt større enn vi liker å tro, også i Norge. Den kampen deltar FrP mer enn gjerne i.

Det kan godt hende at forslagsstillernes forslag om implementering av en fransk modell kan ha noe for seg, men Frankrike er et land med et annet lovverk, en annen kultur og en annen statsforfatning enn det Norge har. Det er ingen automatikk i at å kopiere et lovverk en-til-en vil gi samme resultater i Norge.

Det er også slik at å opprette et nytt utvalg, uavhengig eller ikke, vil generere flere kostnader og mer byråkrati. Vi vet veldig godt at politiet har knapt med ressurser og må f.eks. prioritere vakthold foran andre viktige oppgaver. Derfor mener FrP, i likhet med saksordføreren, at gjeldende institusjoner og ordninger fint kan håndtere denne kampen videre, selvfølgelig også med mer midler til Økokrim. Skarpere fokus på kompetanseheving, slik vi foreslår i forslag nr. 2, er avgjørende, i tillegg til mer midler.

Uansett er arbeidet mot korrupsjon, som alle andre politioppgaver, begrenset av et underernært justisbudsjett, som forslagsstillernes parti er støtteparti for.

Epstein-saken blir kanskje en gang et tekstbokeksempel på hvorfor korrupsjonssaker ikke bør foreldes. Enorme mengder data og dokumentasjon har avslørt grov korrupsjon, og også norske politikere og samfunnstopper har fått alvorlige anklager rettet mot seg.

Teknologi gjør det mulig å avdekke alvorlig og grov korrupsjon, også langt tilbake i tid. Da er det underlig om Stortinget under voteringen løper fra muligheten vi nå har til å fjerne foreldelsesfristen.

Mahmoud Farahmand (H) [13:58:03]: Norge er et høytillitssamfunn, noe som har tjent oss som samfunn og individer godt. Korrupsjon og maktmisbruk undergraver både tilliten til de demokratiske institusjonene vi har, og ikke minst tilliten blant oss som borgere.

Med det sagt vil jeg også si at Norge allerede har et solid fundament for å bekjempe korrupsjon. Vi har et sektorvist ansvar. Man kan si mye om det prinsippet, men det er opp til departementer og direktorater å gjøre grunnarbeidet med å bekjempe korrupsjon. Vi har statlige etater som jobber målrettet mot korrupsjon, som jobber med å avdekke og håndtere det.

Så er det slik at den siste tids utvikling, både her hjemme og der ute, har vist oss at vi ikke er noe unntak fra det som skjer i verden. Vi rammes også av enkeltindividers vilje og ønske om å bryte de uskrevne og skrevne reglene i samfunnet vårt. Problemet i Norge er ikke mangel på organer, men mangel på samordning og effektivitet i de eksisterende systemene. Et nytt organ vil kreve store ressurser og lang oppbyggingstid, og det vil risikere å skape byråkratisk dobbeltarbeid med etater som allerede jobber med disse oppgavene. Det er ikke mangel på koordineringsentre i norsk offentlighet. Problemet er at de ikke fungerer slik de er tenkt.

Vi ser heller for oss at regjeringen jobber mer målrettet med å styrke de eksisterende etatene og informasjonsdelingssystemene som er der, og at man jobber mye mer bevisst ned mot departementer og direktorater for å bygge opp fundamentet, grunnmuren, mot korrupsjon.

Korrupsjon er til syvende og sist et personlig moralsk valg. Om man velger å bryte de moralske og faktiske reglene i et samfunn, så er det opp til individet å gjøre det. Da må man også bygge opp disse moralske kompassene, spesielt hos tjenestemenn og -kvinner i dette landet og politikere, til å vite hva som er rett og galt.

Jeg må avslutningsvis også si at forslagsstilleren peker på den franske modellen. Som det ble sagt i et annet innlegg: Den franske politiske og institusjonelle tradisjonen er noe helt annet enn den norske. Å få noe sånt på plass i Norge vil ta tid. Det vil ikke gi den effekten vi tror, og jeg tror nok franskmenn har helt andre både historiske og nåværende problemstillinger, som ikke er relevante for oss.

Mirell Høyer-Berntsen (SV) [14:00:56]: Vi tenker ofte på korrupsjon som noe som skjer i land som ikke er sammenlignbare med Norge. Korrupsjon i Norge ser sjelden ut som korrupsjon. Det ser ikke alltid ut som åpenbare lovbrudd, men det kan se ut som om bindinger, tette relasjoner og beslutninger der habilitet er formelt ivaretatt, men der helheten likevel kan svekke tilliten.

Nettopp derfor er denne saken viktig. I dag behandler vi forslag som tar sikte på å styrke Norges antikorrupsjonsarbeid, bl.a. ved å samle og styrke innsatsen på tvers av forvaltningen. For vi vet at risikoen ikke først og fremst ligger i de store overskriftene. Den ligger i det vi kan kalle gråsonene – i offentlige anskaffelser der leverandører har tette koblinger til beslutningstakere, i konsulentbruk der roller går på tvers av bestiller og utfører, eller i saksbehandling der uformelle nettverk får stor betydning over tid. Dette er ikke enkeltstående feil. Det er strukturer som kan bygge seg opp gradvis hvis ikke systemene er sterke nok til å fange dem opp.

Flere av forslagene tar derfor opp sentrale grep, nettopp dette med å styrke og samordne det nasjonale korrupsjonsarbeidet, å vurdere mer uavhengige og tydeligere fagmiljøer, å forbedre kunnskapsgrunnlaget og analysekapasiteten, og å sikre bedre koordinering mellom relevante kontroll- og tilsynsaktører.

Dette er etter SVs syn nødvendige grep for å møte en langt mer kompleks virkelighet der økonomisk kriminalitet og uønsket påvirkning ikke følger sektorgrenser. Samtidig er det viktig å understreke at dette ikke handler om mistillit til enkeltpersoner i offentlig sektor eller oss i politikken. Det handler om å bygge systemer som gjør det lettere å gjøre rett og vanskeligere at uheldige mønstre få utvikle seg.

Vi befinner oss i en tid med økt press på demokratiet og målrettet påvirkning av folkevalgte i sentrale maktposisjoner. Vi bør ta grep og ikke videreføre dagens struktur i for stor grad, der samordning og uavhengighet blir for svak og fragmentert.

Tillit er en av de viktigste ressursene vi har i Norge. Derfor må vi også være villige til å styrke systemene som bærer den. SV vil stemme for forslagene nr. 2–5 og mot komiteens tilråding.

Julie E. Stuestøl (MDG) [14:04:19]: Korrupsjon er ikke et problem som oppstår plutselig og synlig, det er noe som utvikler seg gradvis, i gråsoner, i uklare ansvarsforhold og der kontrollmekanismene ikke er sterke nok. Nettopp derfor er det også noe vi må arbeide systematisk med å forebygge.

Norge er fortsatt et land med lav korrupsjon. Det er et gode vi ikke kan ta for gitt. Tvert imot vet vi at høy tillit og lavt korrupsjonsnivå er resultatet av politiske valg over tid. Vi vet også at dette endrer seg. Vi har kanskje lenge vært naive og tenkt at korrupsjon nesten ikke skjer her hos oss, men de siste årene har vi sett at inhabilitet, uformelle nettverk utenfor diplomatisk kontroll og korrupsjonsskandaler er en realitet, at makt korrumperer også i lille, nøkterne Norge.

Statsråden peker i sitt svar til justiskomiteen på noe viktig: Kampen mot korrupsjon krever både forebygging, avdekking og reaksjon. Der er vi helt enige. Det krever også sterke institusjoner, kontinuerlig oppmerksomhet og en kultur der korrupsjon ikke aksepteres.

Det er nettopp derfor jeg spør: Er systemene våre gode nok i dag? Er vi helt sikre på det? Eller burde vi sjekke at gråsonene ikke er for store, og at forebyggingen får nok oppmerksomhet? Hvem har i dag det samlede ansvaret for å holde oversikt over habilitet og interessekonflikter på tvers av regjering, departementer og storting? Slik systemet er i dag, er svaret uklart, og det bør bekymre oss.

Per i dag finnes det ikke noe organ som har som hovedoppgave å forebygge korrupsjon og interessekonflikter. Politiet, Økokrim, domstolene, tilsynsorganene og Stortingets kontrollfunksjoner er viktige, og de gjør et godt arbeid, men de griper stort sett inn i etterkant. I praksis faller ofte ansvaret for å avdekke korrupsjon og uheldige bindinger på medier, varslere og tilfeldigheter. Det er ikke sterkt nok vern for demokratiet i 2026.

Forslaget vårt om et antikorrupsjonsorgan handler ikke om at enda et byråkratisk organ skal overta oppgavene til Økokrim eller frita hver enkelt myndighetsperson for sitt personlige moralske ansvar. Det handler om at systemet vi lener oss på, har hull og svakheter.

Vi vet at Frankrike har andre systemer og lover enn oss. Poenget er ikke å kopiere deres modell, men hente inspirasjon. Antikorrupsjonsetaten i Frankrike har en sterk, forebyggende og avskrekkende effekt, fordi alle vet at uregelmessigheter i rapportering og reiseregninger blir fulgt opp og får konsekvenser. Det er nettopp det som er poenget. God antikorrupsjonspolitikk handler om å være i forkant.

Vi vet at det pågår et viktig arbeid i Stortingets granskingskommisjon, og det er klokt å se dette i sammenheng. Vi skal ikke forhaste oss, men sørge for en grundig utredning. Vi ber derfor Stortinget be regjeringen om å sette ned et utvalg for å utrede opprettelsen av et norsk antikorrupsjonsorgan som kan være uavhengig politisk og ha et eget budsjett.

Med det tar jeg opp MDGs forslag.

Hans Edvard Askjer (KrF) [14:07:47]: Kristelig Folkeparti støtter komiteens innstilling om ikke å opprette et nytt antikorrupsjonsbyrå.

La det være helt klart: Kampen mot korrupsjon er avgjørende for tilliten i samfunnet vårt. Den tilliten er selve fundamentet for demokratiet, forvaltningen og næringslivet. Derfor må vi også ta dette arbeidet på største alvor. Svaret er ikke nødvendigvis flere organer. Norge mangler ikke institusjoner, tvert imot. Vi har sterke fagmiljøer i Økokrim, en uavhengig og grundig riksrevisjon og klare ansvarslinjer i departementer og underliggende etater. Disse har både mandat og kompetanse til å håndtere korrupsjonssaker.

Utfordringen er ikke først og fremst struktur, det er samordning og prioritering. Det er evnen til å bruke ressursene riktig, dele informasjon og sørge for at innsatsen faktisk treffer. Derfor mener KrF at det er bedre å styrke og koordinere det vi allerede har, framfor å bygge nye byråkratiske lag oppå det eksisterende.

Samtidig er det viktig å minne om at korrupsjonsbekjempelse ikke bare handler om kontroll og etterforskning. Det handler i like stor grad om forebygging, om kultur, om holdninger og om ansvar. Det betyr å bygge en forvaltning preget av åpenhet, etterprøvbarhet og god praksis, og det betyr at både offentlige og private aktører må ta et aktivt ansvar for integritet i eget arbeid. Til syvende og sist handler dette også om individuelle valg, om moral og ansvar hos den enkelte.

KrF ønsker en målrettet og effektiv innsats mot korrupsjon. Den innsatsen styrkes best ved å videreutvikle, ikke duplisere, de sterke institusjonene vi allerede har.

Statsråd Astri Aas-Hansen [14:10:07]: Korrupsjon utgjør en alvorlig trussel mot demokrati, rettsstat, menneskerettigheter og vår nasjonale sikkerhet. Korrupsjonsforebyggende arbeid krever kontinuerlig innsats og er en oppgave som må løses i mange ledd med innsats fra sentrale og lokale myndigheter, enkeltpersoner, sivilt samfunn, akademia, media og privat næringsliv.

Vårt system er godt satt opp for dette. Vi jobber forebyggende med integritetsfremmende arbeid i mange sektorer og har gode kontrollmekanismer. Økokrim er en viktig spydspiss i den strafferettslige innsatsen mot korrupsjon og er ytterligere styrket i fjor med etableringen av et spesialisert antikorrupsjonsmiljø i politiet som jobber effektivt med både forebygging og etterforskning, og som samarbeider godt med privat sektor.

Gjennom oppfølgingen av tiltakene i stortingsmeldingen om økonomisk kriminalitet har regjeringen også sørget for at Økokrim og eksisterende fagmiljøer i politidistriktene har fått tilførsel av nye spesialetterforskere med økonomifaglig kompetanse, og at det har blitt etablert et særskilt etterforskningsstudium om økonomisk kriminalitet ved Politihøgskolen med oppstart høsten 2026. I tillegg jobber Norge internasjonalt for å bidra til å styrke globale antikorrupsjonsstandarder og etterlevelse av disse.

Jeg er opptatt av at en eventuell etablering av et antikorrupsjonsorgan i Norge må være basert på et konkret behov. Granskingskommisjonen som ble nedsatt av Stortinget i forbindelse med offentliggjøringen av Epstein-dokumentene, Utenriksdepartementets interne granskning og Økokrims etterforskninger vil gi oss en bedre forståelse for om det foreligger et slikt behov. Disse prosessene vil også gi oss verdifull innsikt i om det er andre handlingsalternativer som vil kunne være mer effektive og tilpasset norske forhold.

I likhet med forslagsstillerne ønsker jeg oppmerksomhet om vår antikorrupsjonsinnsats. Jeg er åpen for å vurdere innretningen på antikorrupsjonsarbeidet i Norge, men jeg mener at tiden ikke er moden for å nedsette et utvalg nå.

Anette Carnarius Elseth (FrP) [14:18:04]: Korrupsjon er en alvorlig trussel mot tilliten til offentlige institusjoner og vårt demokratiske system. Intensjonen om å styrke innsatsen mot korrupsjon støttes, men å opprette et nytt antikorrupsjonsorgan er feil vei å gå. Et slikt organ vil kreve betydelige ressurser og bidra til mer byråkrati. Samtidig er det langt fra sikkert at effekten vil stå i forhold til kostnadene.

Norge har jo allerede fagmiljøer med kompetanse på økonomisk kriminalitet og korrupsjon, i politiet og i Økokrim. Innsatsen bør heller rettes mot å styrke disse miljøene og ikke bygge opp nye strukturer. Der er jeg helt enig med flere andre representanter som har kommentert dette. Politiet står allerede i en krevende situasjon med stramme ressurser og harde prioriteringer. Da mener Fremskrittspartiet at ressursene heller bør brukes på flere etterforskere, høyere kompetanse og større kapasitet til å håndtere komplekse korrupsjonssaker. Kampen mot korrupsjon vinnes gjennom effektiv etterforskning og straffeforfølging, ikke gjennom flere administrative organer.

Forslagsstillerne viser til en fransk modell, men Frankrike har et annet lovverk, en annen kultur og en annen forvaltning enn Norge. Det er derfor ingen automatikk i at en slik modell vil fungere her.

Et lovverk må gjenspeile alvoret i korrupsjonskriminalitet. Det er viktig å slå ned på korrupsjon som kan få konsekvenser for landet i mange år og undergrave tilliten til offentlige beslutninger.

Derfor er det viktig å oppheve foreldelsesfristen for korrupsjonssaker – i tillegg til å styrke politiet på antikorrupsjonsarbeid. På den måten kan vi føre en mer effektiv kamp mot korrupsjon, samtidig som vi bygger videre på de fagmiljøene og den kompetansen som allerede finnes.