Tobias Hangaard Linge (A) [11:08:09] (ordfører for saken): Jeg vil starte med å takke forslagstillerne for å fremme tre viktige saker om mineralnæring i Norge: et om å sikre tilstrekkelig nasjonal kontroll gjennom et statlig mineralselskap, et om å realisere Fensfeltet og et om gjenvinning. At vi denne våren behandler nettopp tre ulike representantforslag, understreker hvor avgjørende det er at vi får sikker tilgang på mineraler vi trenger i industrien vår, i grønn industri, i teknologien vi omgås med hver eneste dag, og i en forsvarssektor i sterk vekst.

I dag har Kina dominans i utvinningen og prosesseringen av flere kritiske råvarer. Det har de sikret gjennom produksjon på eget land og gjennom kontroll av virksomheter i utlandet. Det er en dominans som kan utnyttes og brukes som pressmiddel, noe vi så senest i fjor, da Kina truet med eksportrestriksjoner på sjeldne jordarter. Det er en situasjon som gjør oss sårbare. Derfor må Europa ta mer ansvar for utvinning og prosessering av kritiske råvarer, og Norge kan lede an, særlig fordi vi har en rik berggrunn med mange muligheter for viktige prosjekter.

Fensfeltet, med det som er Europas største dokumenterte forekomst av sjeldne jordarter, er ett av dem. Der har staten overtatt planansvaret for å sikre framdrift nettopp fordi det er et strategisk viktig prosjekt ikke bare for Norge, men for hele Europa. Det er også fordi mineralprosjekter ofte har ulike og til tider motstridende interesser, med industrielle behov, natur- og miljøavtrykk og hensyn til lokalbefolkning, som alle krever grundige avveininger. Her føler jeg meg imidlertid sikker på at vi skal klare å balansere de ulike hensynene på en klok måte, slik at dette strengt nødvendige prosjektet blir realisert innen rimelig tid.

Fensfeltet er likevel ikke den eneste interessante mineralforekomsten i Norge. Vi har flere over store deler av landet, så mens Fensfeltet nå følger sitt eget spor vi prioriterer høyt, må vi også ha rammevilkår som gjør at øvrige samfunnsnyttige prosjekter kan gjennomføres.

Derfor landet Arbeiderpartiet en helt ny minerallov som skal sikre bedre samordning mellom offentlige myndigheter for mer effektive konsesjonsprosesser. Vi samordnet undersøkelsestillatelsene for de mest kritiske mineralene, og vi fikk inn viktige bestemmelser om sikkerhet og beredskap. I tillegg må vi jobbe for mer effektive planprosesser og sørge for at vi har et virkemiddelapparat som også treffer denne svært nødvendige næringen.

Avslutningsvis vil jeg si at det er bra at Stortinget nå slutter seg til flere viktige forslag om å løse opp de gjenstående flaskehalsene som hindrer framdrift i mineralprosjekter, utrede et statlig mineralselskap eller fond og ikke minst hvordan vi kan legge til rette for økt gjenvinning av mineraler. Det viser at mineraler står høyt på dagsordenen, også på Stortinget. Jeg ser fram til det jeg tror blir en god debatt.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) [11:11:28]: Mineraler har kommet i sentrum for geopolitikken på den globale scenen. Norge spiller en viktig rolle for europeisk industris forsyningssikkerhet som et land rikt på mineralressurser fra naturens side, og Fensfeltet representerer den største ressursen av sjeldne jordarter på kontinentet.

Fremskrittspartiet mener det er viktig å legge bedre til rette for utvinning og prosessering av kritiske mineraler og sjeldne jordartsmetaller i Norge. Den sikkerhetspolitiske situasjonen krever at Europa og Norge får større kontroll over tilgangen til slike mineraler for å sikre strategisk autonomi. Norge har betydelige forekomster av både kritiske mineraler og sjeldne jordartsmetaller, og vi mener derfor det er viktig at Norge bidrar til utviklingen av robuste og bærekraftige verdikjeder.

Lønnsomheten i mineralprosjektene vil avhenge fra mineral til mineral, og det vil være krevende å være konkurransedyktig på pris på mineraler der f.eks. Kina har dominans. Det er derfor ønskelig å se på felles ordninger i Europa, som f.eks. minstepris eller prisgarantiordninger. Det er viktig at Norge er tett påkoblet disse prosessene.

Samtidig er det viktig å påpeke at enkelte mineralprosjekter kan være verdt å satse på til tross for at de ikke nødvendigvis er økonomisk lønnsomme, men fordi tilgangen til de mineralene er viktige for nasjonale interesser, infrastruktur og tilrettelegging. Hensynet til verdiskaping og arbeidsplasser må veie tyngre i avveiningene.

Jeg vil vise til representantforslaget om etablering av et statlig mineralselskap og understreke at statlig eierskap kun bør benyttes der det foreligger klar markedsmessig svikt. Dette er ikke dokumentert for mineralnæringen. Norges konkurransefortrinn ligger i stabile og forutsigbare betingelser for private aktører, og offentlige virkemidler må ikke fortrenge private investeringer.

Norge er i en særstilling med betydelige forekomster av mineraler på fastland og havbunn. Tilgang på kritiske råvarer er et geopolitisk spørsmål, og den sikkerhetspolitiske situasjonen forsterker behovet for å akselerere norsk mineralnæring. Norge bør ta en tydelig rolle som leverandør av strategiske mineraler til allierte land og bidra til økt europeisk selvforsyning som en del av vestlige forsyningskjeder.

Fensfeltet har en av Europas mest lovende forekomster av sjeldne jordartsmetaller, som er avgjørende for energiteknologi, forsvarsindustri og digital infrastruktur, og representerer en historisk mulighet for norsk verdiskaping og industriutvikling. Fremskrittspartiet mener realisering av Fensfeltet må gis høy nasjonal prioritet, og nasjonal kontroll må sikres gjennom konsesjonssystemet for å drive utvinning av en ressurs i en tidsavgrenset periode, i tillegg til sikkerhetsloven og tilstramminger i den nylig vedtatte mineralloven.

Jeg vil ta opp de forslag FrP står inne i, og samtidig vil jeg varsle at vi vil stemme for de løse forslagene nr. 20 og 21.

Bård Ludvig Thorheim (H) [11:14:49]: USA bøyde av for Kina over mineraler. Norge har ressursene til å gjøre oss selv og allierte mer selvforsynte og bygge ny industri. Vi må ha med oss markedet. Det innebærer en tilslutning til EUs CRMA, som gir oss tilgang til strategiske prosjekter – på linje med våre naboland –, innkjøpsordninger, minstepriser og støtte av store dimensjoner om det er nødvendig. Jeg viser i denne sammenheng til Høyres mange forslag om dette, og vil ta opp de resterende forslagene Høyre er med på.

Norge har allerede strategisk viktige mineraler – silisium, grafitt, titan og kobbermalm –, og Fensfeltet med sjeldne jordarter er av særlig strategisk betydning. Norske private bedrifter står klare til å bygge industri. Det står på regjeringen, om den kan sikre raske, smidige konsesjonsprosesser og se den særegne prioriteten som disse prosjektene har. Det står også på finansiering, men jeg ser at regjeringen gir direktestøtte gjennom både Eksfin og virkemiddelapparatet til datasentre, som ikke har den samme strategiske betydningen som disse mineralene, mens de norske private aktørene ikke får tilgang til det. Da er ikke apparatet godt nok innrettet.

Vi trenger ikke et Morrow for mineraler, et helstatlig Gråstein AS. Vi trenger samarbeid med Europa om å reise et industriprosjekt av enorme dimensjoner og stor betydning for vår selvforsyning, og vi trenger myndigheter som gir de nødvendige tillatelsene raskt.

Jeg startet med geopolitikken, og jeg avslutter med den: Det kan samtidig ikke være sånn at det er rett fram for eiere fra land som vi overhodet ikke har sikkerhetssamarbeid med, å kunne skaffe seg både lisenser og rettigheter. Derfor er jeg veldig glad for at det har vært dialog med regjeringspartiet Arbeiderpartiet, med Senterpartiet, med mange partier, også Fremskrittspartiet, og på bakgrunn av denne dialogen har jeg gleden av å sette fram to løse forslag som skal sikre mer nasjonal kontroll og kontroll over reelt eierskap.

Ingrid Fiskaa (SV) [11:17:49]: I dag tek me eit nødvendig steg vidare for å sikra nasjonal kontroll og demokratisk styring over naturressursane våre. Det raud-grøne fleirtalet går saman for å få på plass ei utgreiing av og forslag om eit statleg mineralselskap.

Det er på høg tid, meiner me i SV. Å utvinna mineral og andre rike naturressursar er ikkje i seg sjølv oppskrifta på velstand og velferd – snarare tvert imot, viss me ser på erfaringar med gruvedrift rundt om i verda. Dei fleste område med denne typen ressursar er eksempel på det me kallar ressursforbanninga, nemleg at rike naturressursar gjer det meir sannsynleg at folket lever i fattigdom, med ekstreme forskjellar, stor korrupsjon og væpna konfliktar.

Noreg er ikkje resten av verda, tenkjer me. Nei, Noreg er eitt av unntaka frå denne regelen, og det er fordi me har teke kloke val i fellesskap tidlegare i historia, i utbygginga av vasskrafta, i forvaltninga av fisken og då me starta å henta opp olje. Ressursane skulle vera eigedomen til folket, forvaltninga skulle koma fellesskapet til gode, og lokalsamfunna skulle sjå positive ringverknader.

Spørsmålet me no må stilla oss, er om me skal læra av våre eigne gode erfaringar, eller kopiera dei mange feila andre har gjort – om Noreg skal bli ein reindyrka råvareeksportør, med store naturinngrep og få positive ringverknader, eller om me skal sikra at mineralutvinninga skjer innanfor strenge miljøkrav, at inntektene kjem fellesskapet til gode, og at det blir utvikla lokale industriarbeidsplassar med fast arbeid.

Eit statleg mineralselskap er ikkje svaret på alle desse utfordringane, men det er ei nødvendig brikke i ein breiare politikk der samfunnsnytte veg tyngre enn kortsiktig gevinst for nokre få enkeltpersonar.

Om mineralutvinning skal bli til gevinst og ikkje ei ulempe for fellesskapet og lokalsamfunna, er ikkje hastverk og utanlandsk, privat eigarskap vegen å gå.

For SV er det òg avgjerande å minimera naturinngrepa. Det betyr å prioritera gjenvinning og resirkulering framfor ny mineralutvinning, det betyr underjordsdrift i plassen for opne dagbrot, og det betyr å avgrensa bruken av deponi og å ha eit utvinningstempo som gjev moglegheit for å nytta restmassane fullt ut.

Med det tek eg opp dei resterande forslaga SV er med på.

Geir Pollestad (Sp) [11:20:56]: Senterpartiet er oppteke av å utnytta Noregs store mineralressursar. Me treng mineral, og me treng det for å ikkje vera for avhengige av import. Me treng å ha nasjonal kontroll over ressursane, og me treng eit system som sikrar fellesskapet og lokalsamfunna ein del av verdiskapinga.

Trass i mykje undersøking har me ikkje full oversikt over kva for og kor mykje mineral og jordartar me har. Det er mykje. Magnetitt, hematitt, ilmenitt, parisitt, donalditt og apatitt er berre noko av det me har funne, eller kan finna, i grunnen vår.

For Senterpartiet har det vore viktig å få på plass eit statleg mineralselskap som kan delta aktivt i denne næringsverksemda. Det vedtaket som Stortinget gjer i dag, meiner me er eit stort steg nærmare dette. Det er viktig, for det vil gje oss innsikt og moglegheit til å påverka prosessar. Det vil sikra oss nasjonal kontroll, og det vil gje fellesskapet ein del av verdiskapinga.

Litt forenkla – om ein går tilbake til då olja vart funnen: Kva er det Senterpartiet ser føre seg? Ser me føre oss eit Statoil, eit Equinor? Nei, det gjer me ikkje. Me ser føre oss eit Petoro som er til stades, som har meiningar, men som ikkje står for sjølve jobben sjølv.

Om me framleis held oss til då Noreg vart ein oljenasjon: Då var det nettopp ein politisk debatt om kva ein skulle velja. Skulle ein satsa på regulering åleine, eller skulle ein òg gå inn for eigarskap? Høgresida, med Høgre og FrP, peikte på at me måtte ha regulering, me trong ikkje at staten var inne med eigarskap. Det ville gjeve oss mindre kontroll. Når me diskuterer dette med olja og kven som gjorde kva til kva tid, vert det frå høgresida ofte peikt på at det er lenge sidan. No ser me likevel at dei gjer akkurat den same feilen igjen. Ein har klokkartru på reguleringssporet. Senterpartiet meiner at det ikkje er nok, og at me òg treng eigarskap inn i dette.

Til sjuande og sist handlar det både om verdiskapinga og ikkje minst om kven som skal få og ta del i dei verdiane som vert vunne ut.

Geir Jørgensen (R) [11:23:49]: Med den flertallsinnstillingen som ligger fra næringskomiteen i dag, har vi kommet et lite skritt videre mot en mineralnæring som er mer rettferdig enn den vi har i dag.

Følger man sporene til internasjonal gruvekapital, både i utlandet og her hjemme, skal man ikke gå langt tilbake før man finner menneskerettighetsbrudd, krenking av urfolks rettigheter, irreversible naturinngrep, forurensing av vann, grunnvann og elver, og at folk som bor i et rikt område, har endt opp med å bli de aller fattigste på grunn av aktiviteten til den internasjonale gruvekapitalen.

Vi kan gå tilbake til 1994. Da dro daværende sametingspresident Ole Henrik Magga opp i utmarka utenfor Karasjok – til Raitevarri. Der adresserte han selskapet Rio Tinto Zink, en gigantisk aktør, ikke bare i mineralnæringen, men også i å bryte urfolksrett verden over. Han ga dem tydelig beskjed om at de ikke hadde noe å gjøre i disse områdene – ikke hadde man blitt forespurt, og ikke visste kommunen noe. Han ba dem på sitt parlamentariske vis om rett og slett å forsvinne. Dette var i 1994. Det var i Norge. Dette var vi nødt til å gjøre.

Vi er i dag kommet et stykke videre fra det punktet. Med den utredningen og beskjeden som nå kommer om å begynne å se på et statlig mineralselskap, kan det ta oss videre. Det er ikke gitt at vi kommer helt i mål, slik det er, men det er i hvert fall begynnelsen på en prosess som også vi i Rødt tror vil komme til å gjøre mineralnæringen mer rettferdig, slik at vi skal komme oss på et bedre spor enn det den internasjonale gruvekapitalen setter oss på.

Vi står inne i flertallsinnstillingen. Vi er glade for det. Samtidig vil vi advare mot å tilnærme seg EU i den grad regjeringen her forsøker med CRMA, altså Critical Raw Materials Act. Skal vi ha en mineralnæring i vårt land, skal vi utvinne etter en samfunnsmessig plan. Det skal være basert på våre egne behov og våre egne beslutninger i denne salen. Slik vi ser det, er ikke EU vår venn verken i mineralnæringen eller i annen industriutvikling, slik de utvikler seg til å bli mer og mer selvsentrert. Det vil vi på det sterkeste advare mot.

Une Bastholm (MDG) [11:26:59]: Det er en høy, men også litt mørk himmel over denne saken som Stortinget debatterer i dag. Norge og Europa trenger tilgang på kritiske mineraler for det grønne skiftet og for tryggheten, sikkerheten og beredskapen vår i en urolig verden. Vi kan også legge til noe jeg av og til tenker: at mye av de kritiske mineralene går til ting vi ikke har så kritisk behov for, til å dekke et høyt forbruk, som vi har. Derfor mener jeg at framover vil Stortinget i større grad måtte ta stilling til prioritering av de kritiske mineralene.

Når vi nå står foran et nytt kapittel i mineralpolitikken, er det nettopp på grunn av beredskap veldig viktig at vi gjør det riktig. Hvis svaret på klimakrisen og ressurskrisen blir en politikk som skaper enda mer natur- og ressurskrise, har vi ikke løst problemet; vi har bare flyttet det.

Miljøpartiet De Grønne er med på en rekke flertallsforslag i innstillingen og er glad for det. Jeg vil takke de andre partiene i komiteen og saksordføreren for et godt arbeid med å sy oss sammen. Det er positivt at Stortinget nå anerkjenner behovet for økt gjenvinning, bedre ressursutnyttelse og mer nasjonal kontroll over strategiske mineralressurser. Vi er spesielt glad for at Arbeiderpartiet og regjeringen er med på presiseringen som også ivaretar miljø, og som skaper mer lønnsomhet framover, håper vi, i sirkularitet.

Mineralpolitikken i Norge, som veldig mye i vår økonomi, har vært preget av en gammeldags bruk-og-kast-tenkning, der målet først og fremst er å hente ut mest mulig nye jomfruelige råvarer raskest mulig. Vi vil understreke at vi må passe på at vi ikke gjentar de samme feilene som før, som å skrive pent om sirkularitet og gjenvinning, men at alle virkemidler, fokuset og ressurser blir satt inn på det som er innenfor den lineære tankegangen, altså hente ut mest mulig nye mineraler.

Det er den letteste veien å gå, for det er det vi har brukt å gjøre i et par hundre år av vår historie i Europa, men vi er nødt til å tvinge oss selv til å tenke nytt og også putte inn ressurser på å få til mer gjenvinning og gjenbruk, også innenfor mineraler. Vi kan ikke fortsette å tro f.eks. at vi kan bygge og forbruke oss ut av problemene. Redusert forbruk, gjenbruk og resirkulering må ha minst like stort fokus som ny utvinning. En fordel er at gjenvinning av mineraler ikke gir de samme arealkonfliktene og heller ikke kommer i konflikt med urfolksrettigheter.

I dag ligger det enorme mengder kritiske mineraler i elektronikk, batterier, magneter og industrirester som allerede er i økonomien vår. Derfor har Europa et stort fokus på det. Jeg vil jo si det motsatte av forrige taler: Det er et arbeid vi bør knytte oss tett til.

Harry Valderhaug (KrF) [11:30:23]: Alle i salen her er vel einige om ein ting, og det er at Noreg treng meir mineralutvinning. Europa treng kritiske mineral. Forsvarsindustrien treng kritiske mineral. Den grøne omstillinga treng kritiske mineral. Spørsmålet er ikkje om vi treng dei. Spørsmålet er om vi faktisk klarer å få dei opp av bakken. Der er eg ikkje så imponert over regjeringa sin innsats til no. Samstundes som regjeringa snakkar om strategiske mineral, beredskap og redusert avhengigheit av Kina, møter næringa lange prosessar, uklare tidslinjer og stadig nye utgreiingar. Vi treng ikkje først og fremst fleire utgreiingar. Vi treng meir handling.

Fensfeltet i Telemark er kanskje Europas viktigaste førekomst av sjeldne jordartar. Det er ei historisk moglegheit for Noreg, ei moglegheit til å skape arbeidsplassar, byggje industri og styrkje forsyningstryggleiken for våre europeiske allierte. Då held det ikkje å behandle prosjekt som om dei var ei heilt vanleg reguleringssak. Det må prioriterast. Difor meiner KrF at utviklinga av Fensfeltet må få status som eit nasjonalt prioritert prosjekt, med rask framdrift, nødvendige løyve og avklaringar. For geopolitikken ventar ikkje.

Samstundes ser vi forslag om eit statleg mineralselskap. Eg meiner det er å starte i feil ende. Utfordringa i norsk mineralnæring er ikkje mangel på stat. Noreg har allereie nasjonal kontroll gjennom konsesjonssystemet, tryggingslova og den nye minerallova. Vi treng ikkje eit nytt statleg selskap for å fortelje oss at mineral er viktig. Vi treng rammevilkår som gjer at prosjekta faktisk blir realiserte. Det er private aktørar som skal investere milliardane, og dei skal ta risikoen. Å sørgje for føreseielege vilkår, rask saksbehandling og gode rammevilkår er det som staten må gjere.

Samstundes må vi gjere to ting på ein gong. Vi må utvinne meir og gjenvinne meir. Verdas behov for mineral kan ikkje dekkjast av gjenvinning aleine. Difor støttar KrF både auka utvinning og utvikling av sirkulære verdikjeder.

Det handlar også om Europa. KrF meiner Noreg må vere ein del av det europeiske samarbeidet om kritiske råmateriale. Difor må CRMA inn i EØS-avtalen innan 2026. Det gjev norske prosjekt tilgang til kapital, marknad og status for strategiske prosjekt i Europa. Det styrkjer både norsk industri og europeisk tryggleik.

KrF ønskjer ein mineralpolitikk som kombinerer nasjonal kontroll med privat verdiskaping. Vi ønskjer raskare prosessar og at Noreg skal ha ei leiande rolle i dei vesentlege verdikjedene for kritiske mineral. Men då må vi slutte å diskutere nye statlege selskap og byrje å diskutere korleis vi faktisk skal få prosjekt gjennom systemet.

Statsråd Cecilie Myrseth [11:33:48]: Først vil jeg takke komiteen for et grundig arbeid på mineralfeltet og for den brede deltakelsen på departementets mineralseminar forrige uke. Jeg tror det er bra at vi sitter på felles kunnskap og forståelse når vi i fellesskap også skal utvikle denne viktige næringen. Norge er en viktig industrinasjon. Vi har mineralene, vi har prosesskompetansen, og vi har råvarene, så vi har alle muligheter til å lykkes. Men det er også i et krevende landskap. Kritiske mineraler er strategisk viktige ressurser for forsvar, for grønn industri og for forsyningssikkerheten, og vi har et ansvar for å forvalte dem på en måte som både sikrer nasjonal kontroll, og som kommer fellesskapet til gode. Nettopp derfor har jo Arbeiderpartiet prioritert denne næringen nå når vi har vært i regjering noen år. Vi har utarbeidet en mineralstrategi som setter klare ambisjoner for at vi skal utvikle verdens mest bærekraftige mineralnæring, og vi har fulgt opp strategien vår. Vi har lagt fram en ny minerallov som skal bidra til raskere realisering av mineralprosjekter. Den ble vedtatt i Stortinget i fjor, og den svarer i stor grad på mange av de mindretallsforslagene som foreligger i innstillingen.

Vi er nødt til å få realisert flere prosjekter, og derfor er det bra at man også tar så stort eierskap til feltet i Stortinget. La meg derfor begynne med forslaget om et statlig mineralselskap. Jeg støtter det som foreligger i innstillingen, også for å se hvordan staten kan bidra mer til best mulig ressursutnyttelse i mineralsektoren, også dette med å se på tilgangen på kapital. Det er også viktig for en næring hvor vi vet at kapital er en veldig kritisk og krevende faktor, og vi må forstå om og hvordan eventuelle utfordringer holder disse investeringene tilbake. Og dette er ikke bare en norsk utfordring, det er en internasjonal utfordring. Hensynet til nasjonal kontroll ivaretas primært gjennom regulering. Sikkerhetsloven, den nye mineralloven som nå trer i kraft om en måned, og det pågående arbeidet med en ny lov om investeringskontroll gir samlet sett et godt fundament også for å sikre nasjonal kontroll. Jeg kan også si at Forskningsrådet og Prosess21 allerede er i gang med en helhetlig kartlegging av de norske strategiske verdikjedene, og det vil være et viktig bidrag i det videre arbeidet. Vi støtter også forslagsstilleren fra MDG om også å ha fokus på gjenbruk.

Så til dette med CRMA, for her ber man også om å komme tilbake til en vurdering. Det trenger vi ikke. Vi har allerede meldt inn til EU at vi skal innlemme den forordningen. Men det er også viktig at de andre EØS-landene er enige i det, og det er ikke mulig å ha samtaler med mine internasjonale kollegaer uten at vi snakker om mineraler. Derfor er Norge med på alle de prosjektene og løpene som nå går internasjonalt.

Rune Støstad (A) [11:45:42]: (komiteens leder): Norge er bygd på naturressurser. Først var det fossefallene. Vi bygde ut vannkraften og skapte arbeidsplasser og industri over hele landet. Så kom olje og gass. Kloke valg sørget for nasjonal kontroll, statlig eierskap og at inntektene kom fellesskapet til gode. Nå står vi framfor en ny mulighet. Mineraler og sjeldne jordarter trengs i alt fra mobiltelefoner og batteri til forsvarsutstyr og ny industri. Mange av disse ressursene kontrolleres i dag av noen få land, og i hovedsak av Kina. Da er det viktig at Norge og Europa tar mer ansvar for egen forsyning.

Jeg mener vi bør møte denne muligheten på samme måte som vi møtte vannkraften og oljen. For Arbeiderpartiet er det helt avgjørende å føre en aktiv næringspolitikk, være med og ta styring ved å sørge for at ressursene skaper arbeidsplasser, industri og verdier her hjemme. Derfor er jeg glad for at flertallet i dag sier at staten skal ha en mer aktiv rolle i utviklingen av nye mineralprosjekt, og at vi skal utrede et statlig mineralselskap eller et mineralfond – ikke fordi staten skal gjøre alt, men fordi vi har lært at når det gjelder strategisk viktige naturressurser, er det klokt at fellesskapet er med rundt bordet.

Fensfeltet er et godt eksempel. Her har vi en av Europas mest spennende forekomster av sjeldne jordarter. Derfor har regjeringen på klokt vis valgt statlig plan for Fensfeltet. Det er egentlig ganske typisk norsk. Når vi ser at en ressurs er viktig for landet, tar vi ansvar for å få ting til å skje. Dette handler ikke bare om mineraler. Det handler om arbeidsplasser, om beredskap, om å bygge nye næringer i Norge. Det handler om å sørge for at verdiene fra naturressursene våre kommer fellesskapet til gode, også i framtiden, slik at vi kan skape verdier og dele rettferdig.

Det er ikke et valg mellom stat og privat næringsliv – tvert imot. De største industrieventyrene er et resultat av at staten og næringslivet har spilt på lag. I denne saken må vi tenke stort, vi må tørre å ta styring, sørge for at mineralutvinning blir en del av historien om hvordan Norge skaper verdier av naturressursene sine, til beste for hele landet.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) [11:48:37]: Spørsmålet om statlig eierskap og statlige virkemidler hører mer naturlig hjemme i en diskusjon omkring kapitaltilgang til mineralprosjekter, for prosjekter som dette kan være krevende å tiltrekke investeringskapital til når konsesjonsprosesser kan ta opp mot 15–20 år. Kortere og mer transparente konsesjonsprosesser er den fremste løsningen på den utfordringen.

Kommuner med mineralvirksomhet kan få positive ringvirkninger i form av flere arbeidsplasser, kompetanse og verdiskaping. Samtidig kan det være en belastning for kommunen og dens innbyggere, og det er viktig at det lønner seg lokalt å satse på næringsvirksomhet basert på naturressurser.

Sverige har planer om å utvikle et felt for utvinning av sjeldne jordarter utenfor Kiruna. Det vil være hensiktsmessig at Norge og Sverige ser på industrielle synergier som kan utnyttes for de to potensielle strømmene av sjeldne jordarter i en felles verdikjede.

Forvaltning av naturressursene i landet er et grunnleggende spørsmål om nasjonal råderett, sikkerhet og fordeling av verdier. De betydelige forekomstene av sjeldne jordartsmetaller på Fensfeltet i Telemark tydeliggjør at Norge besitter ressurser som er av stor strategisk betydning både nasjonalt og internasjonalt.

Fremskrittspartiet vil framheve at kontroll over kritiske mineraler i økende grad må ses i lys av en skjerpet geopolitisk situasjon, hvor tilgangen til strategiske innsatsfaktorer ikke bare er et spørsmål om økonomisk betydning, men i stor grad et spørsmål om beredskap og sikkerhet. I en situasjon med stor avhengighet av leveranser fra få andre land, er det avgjørende at Norge utvikler egne ressurser på en måte som styrker nasjonal handlefrihet og reduserer sårbarhet.

Jeg vil vise til representantforslaget fra Miljøpartiet De Grønne og til representantforslaget om å realisere Fensfeltet. Vi mener begge forslagene i stor grad bærer preg av økt statlig styring og politisk detaljstyring framfor friere rammevilkår. Norges hovedutfordring er ikke mangel på politiske mål, men mangel på gjennomføringsevne. Eksisterende prosesser er for trege og lite forutsigbare, og regjeringen har over tid vært for passiv. Løsningen er heller å rydde opp i byråkratiet ved å sørge for kortere saksbehandlingstid, tydeligere tidsfrister og færre innsigelser. Privat kapital og næringslivets initiativ er avgjørende, og staten bør legge til rette gjennom gode rammebetingelser, ikke styre kapital og industriprosjekter. Skatter og avgifter som svekker investeringsevnen, må gjennomgås og reduseres. Da vil man kunne skape fart på det norske mineraleventyret.

Bård Hoksrud (FrP) [11:51:45]: Fensfeltet er jo en fantastisk mulighet. Det handler om sikkerhet, det handler om beredskap, og det handler om industri. Det handler om hvorvidt Norge og Europa skal være avhengig av Kina for kritiske råvarer i årene som kommer, eller om vi skal ta i bruk denne unike, fantastiske muligheten vi har her.

Sjeldne jordarter brukes, som alle vet, i forsvarsindustri, teknologi, energi og elektronikk, og de er en viktig del av det moderne samfunnet. Når verden blir mer urolig, blir kontrollen over slike råvarer enda viktigere. Derfor er Fensfeltet i Nome en stor mulighet, ikke bare for Telemark, men for hele Norge og for Europa. Da må vi slutte å behandle det litt som en vanlig plansak. Jeg opplever at regjeringen endelig gjorde det.

Vi mener at Fensfeltet er et prosjekt som det er viktig at får høy nasjonal prioritet. Det er bra, som jeg sa, at regjeringen etter hvert kom til at statlig reguleringsplan er nødvendig, også etter lokalt initiativ fra kommunen, men statlig plan er ikke nok hvis resultatet blir nye år med venting, nye utredninger, nye innsigelser og enda flere nye runder med byråkrati. Vi har sett det før. Engebø og Nussir er prosjekter hvor det tok enormt lang tid før man kom til at det skulle skje noe. Hvis Fensfeltet ender i det samme sporet, mener jeg at vi ikke har forstått alvoret.

Dette prosjektet må ha tempo. Det må settes tydelige frister. Statlige aktører må sørge for å trekke i samme retning. Innsigelser må avklares raskt, og regjeringen må sørge for at planarbeidet faktisk får ressursene som trengs. Fremskrittspartiet er derfor med på forslag som peker i riktig retning. Fensfeltet må bli et nasjonalt prioritert prosjekt. Vi må sikre rask framdrift i den statlige reguleringsplanen. Det må jobbes aktivt opp mot både EU og andre europeiske ordninger, og vi må ha kortere konsesjonsprosesser for strategiske mineralprosjekter.

Dette handler ikke bare om å hente ut mineraler – dette handler om å bygge industri, arbeidsplasser og verdikjeder. Skal Norge bare eksportere råvarer, eller skal vi faktisk også ta del i videreforedling, teknologi og verdiskaping? For Fremskrittspartiet er svaret klart: Vi må ha ambisjoner om mer industri, også i Norge.

Nome kommune og lokalsamfunnet må også føle at de får noe igjen for å være med på dette løftet. Det må lønne seg å være vertskommune for prosjekter som er viktige for hele landet. Arbeidsplasser, inntekter og lokale ringvirkninger må være en del av det.

Telemark har gjort det før. Sam Eyde og Kristian Birkeland var med på å bygge industrihistorie gjennom kraft, teknologi og handlekraft. Fensfeltet kan bli en ny industrimotor hvis vi tør å gripe muligheten. Det var gøy å få Fremskrittspartiet med på å sørge for at det ble penger til prøveboring på Fensfeltet i 2017, som sørget for at man har kommet dit man er.

Vi trenger handling. Europa trenger sjeldne jordarter. Norge har dem. Telemark kan levere. Da må regjeringen sørge for at Fensfeltet ikke blir utredet i hjel, men faktisk realisert.

Jone Blikra (A) [11:54:58]: Fensfeltet i Telemark er ikke bare et lokalt anliggende, det er et område med nasjonal og internasjonal betydning. Mineralene på Fensfeltet er avgjørende i mange sammenhenger. Det gir Norge en mulighet, men det gir også et ansvar.

I Telemark har vi over tid sett en offensiv og viktig satsing fra Rare Earths Norway, REN, som sitter på ca. 90 pst. av rettighetene til mineralforekomstene. De har løftet fram Fensfeltet som en strategisk ressurs ikke bare for Norge, men for Europa. Det er en ambisiøs og framtidsrettet tilnærming som kan bidra til å bygge nye verdikjeder, skape arbeidsplasser og styrke vår egen forsyningssikkerhet. Det fortjener ros. Samtidig er det positivt å se at selskapet legger vekt på kunnskap, dialog og langsiktighet i utviklingen av prosjektet.

Det er lett å snakke om verdier og potensial på nasjonalt nivå. Det er noe helt annet å stå i det lokalt, i en relativt liten kommune som Nome kommune, som skal være både reguleringsmyndighet, samfunnsutvikler og nabo. Nettopp her vil jeg også trekke fram det imponerende arbeidet som er gjort i kommunen. Å håndtere en sak av denne størrelsen, med komplekse faglige spørsmål, stort offentlig engasjement og sterke interesser, stiller enorme krav til kapasitet og kompetanse. Kommunen har vist vilje til grundighet, til involvering og til å legge til rette for åpne prosesser. Det står det respekt av. Når en kommune får et prosjekt av denne størrelsen på bordet, handler det ikke bare om økonomi og arbeidsplasser. Det handler om natur, om lokalsamfunn, om tillit og om evne til å ta beslutninger under press med mange sterke interesser rundt seg.

Derfor må vi også erkjenne at små kommuner trenger støtte i slike prosjekter. Vi kan ikke forvente at små fagmiljøer alene skal bære ansvaret for beslutninger som får konsekvenser langt utover kommunegrensene. Vi kommer ikke videre ved å snakke forbi hverandre. Vi kommer videre ved å lytte. Vi må ta bekymringer på alvor og være villige til å justere kurs, og vi må sikre at beslutninger som tas, er kunnskapsbaserte, åpne og forankret.

Fensfeltet kan bli et viktig kapittel i norsk industrihistorie, men hvordan det kapittelet skrives, avhenger av oss, av hvordan vi balanserer behovet for utvikling med hensynet til natur, lokalsamfunn og demokrati. Samtidig er det er tidskritisk å komme videre. EUs mineraltog går nå. Vi har en plikt til å sørge for at vi ikke bare er på perrongen, men om bord på toget.

Trond Giske (A) [11:57:55]: Det fortelles en historie om en politiker som sitter inne og hører at det går et tog forbi med korps og demonstranter, som springer ut og foran toget for å gi inntrykk av at det var akkurat han som hadde ledet an i denne marsjen. Det samme inntrykket får jeg når jeg leser både merknader og forslag fra Høyre og FrP i denne innstillingen. Det ser ut som de har gått gjennom hva regjeringen driver med, og så skyndet seg å fremme en rekke romertallsforslag for å vise at det egentlig var de som fant på at vi måtte ha en mineralstrategi, forenkle saksbehandlingen, sørge for raskere framdrift og for at dette blir en viktig næring. Noen ganger blir det direkte komisk, som når man fremmer romertallsforslag som man ikke engang rekker å få votert over i salen før det er gjennomført av regjeringen. Det tror jeg i mine 25 år på Stortinget jeg aldri før har opplevd.

Mineralnæringen kommer til å bli veldig viktig framover. Det er sagt mye om tilgangen på kritiske mineraler og sjeldne jordarter, osv., men det er viktig også å minne om at det, som all annen næringsvirksomhet, må være en lønnsom næring. Næring har det ved seg at det må gå med overskudd, ikke med tilskudd. Ja, det er kjempeviktig at vi bidrar til Europas sikkerhet og forsyning, men vi må også sørge for at det er verdiskaping. Lønnsomheten øker heller ikke automatisk av at det blir et statlig selskap. Det er rammebetingelsene rundt det, saksbehandlingen og markedene som avgjør.

Mineralnæringen i Norge har et velfortjent dårlig rykte. 300 års virksomhet etterlot døde elver, lokal forurensning, giftige metaller og stoffer i bakken. Opprydningen har kostet mange millioner, og den kostnaden ble lagt på fellesskapet. I dag har vi en moderne minerallovgiving som sørger for at det er aktørene selv som må sette av penger og bidra til at det blir opprydning. Bare det er en trygghet for lokalsamfunnene som skal gi plass til ny næringsvirksomhet. Vi så ingenting fra kongen i Danmark når det måtte ryddes opp i Røros eller Løkken eller andre steder; verdiene var tatt ut for lengst.

Vi har ny lovgiving, vi har ny teknologi, og vi har nye muligheter, men det kommer til å kreve at private aktører også engasjerer seg. Statlige selskap er vel og bra, men vi må sørge for at vi bruker den kompetansen som finnes. Jeg synes det er spesielt når Høyre og FrP til og med foreslår at man skal ha en reduksjon av skatter og avgifter som bidrar til disse investeringene. Hvis det er formuesskatten de tenker på, vil ikke den påvirke om pengene går til dette prosjektet eller til andre. Selskapsskatten i Norge er lavere enn i mange andre land, og det har ikke vært Høyre og FrP som har gjennomført de endringene.

Bård Ludvig Thorheim (H) [12:01:05]: Jeg tar ordet for å kommentere debatten, som jeg egentlig synes er god. Jeg merker at avstanden egentlig ikke er veldig stor. Jeg tenker det er positivt for nettopp de private aktørene som skal utvikle mineralnæringen i Norge, at det iallfall er noenlunde enighet, selv om vi også er uenige om noen spørsmål. Jeg kan også legge til at vi får ha representanten Trond Giske unnskyldt, siden han ikke var på Stortinget i forrige periode, men da foreslo altså Høyre veldig mange av de forslagene som vi nå også står for, men som ikke har blir fulgt opp – så det er ganske konsekvent og konsistent, det vi foreslår.

Det spørsmålet jeg synes er interessant for næringskomiteen og Stortinget å fundere over, er: Hva er egentlig de politiske myndighetenes rolle i å tilrettelegge for ny verdiskaping, og særlig i mineralnæringen, som er så viktig sikkerhetspolitisk? Jeg mener det er veldig viktig at vi da løfter blikket. Vi må ha markedet med oss. Det er et samarbeid med Europa og selvfølgelig Canada, USA og Australia – mange vestlige land. Vi kommer ikke videre med Fensfeltet hvis vi ikke har et veldig godt etablert og definert samarbeid med EU og Europa, som jo er det største markedet – og jeg nekter å tro at Island og Liechtenstein har blokkert CRMA-lovgivningen i snart to år i EFTA. Jeg ser at utenriksministeren er til stede i salen, og jeg er helt sikker på at han kan ordne det veldig raskt, eller kommentere det hvis han ønsker.

Så er det et annet prinsipielt spørsmål vi har foran oss, som jeg føler Arbeiderpartiet er i ferd med å erkjenne mer og mer etter Morrow og mange satsinger som ikke har gått så godt, og det er at privat kapital må være i front, og så kan staten støtte opp under prosjekter som de private er villige til å tape pengene sine på. Da står man igjen med reguleringer og sikkerhetshensyn, som er en veldig konkret statlig oppgave som vi må gjøre godt, og også støtteordninger. Hadde man ønsket et statlig deleierskap på Fensfeltet, har vi allerede et instrument som heter Siva, som skal fremme industriutvikling i Norge. Det er en liten sak å justere lite grann på mandatet der.

Ruth Mariann Hop (A) [12:04:11]: De vedtakene vi behandler i dag, handler om noe av det mest grunnleggende for framtidens industri og omstilling, og det er tilgang på kritiske mineraler. Dette er ressurser som er avgjørende for det grønne skiftet, for teknologiutvikling og for vår nasjonale verdiskaping, og derfor er det særdeles viktig at Norge tar en aktiv og strategisk rolle på dette området. I forslagene til vedtak som vi kommer til å stemme over senere i dag, ber vi regjeringen se på hvordan staten kan bidra sterkere i etableringen og utviklingen av mineralprosjekter. Det handler ikke bare om kapital, men også om å få på plass mer effektive planprosesser og vurdere nye virkemidler, som f.eks. mineralselskap eller mineralfond i statlig regi. Dette er grep som skal bidra til å redusere risiko, utløse investeringer og sikre at ressursene våre utvikles til beste for fellesskapet.

For det andre sier vi at det avgjørende at vi får på plass en helhetlig gjennomgang av hele verdikjeden, fra forskning og utvikling til utvinning, prosessering og ikke minst gjenvinning. I dag vet vi at det finnes flaskehalser, enten det er regulering, kompetanse eller infrastruktur, og hvis vi skal lykkes, vet vi at vi må identifisere disse og gjøre noe med dem.

For det tredje skal Norge posisjonere seg tydelig i møte med EUs satsing på kritiske råvarematerialer. Europa øker tempoet, og vi må følge med. Vi må bidra til økt gjenvinning, utvikle sirkulære verdikjeder og styrke kartleggingen av våre egne ressurser. Her ligger det store muligheter for det norske næringslivet og et ansvar for å være en pålitelig partner for Europa. Vi vet at næringsministeren og regjeringen er på ballen. Det er bra, for dette er ikke bare næringspolitikk, det er sikkerhetspolitikk, det er miljøpolitikk, og det er distriktspolitikk. Derfor er de vedtakene vi gjør i dag, et steg i riktig retning.

Statsråd Cecilie Myrseth [12:06:27]: Først takker jeg også for en god og viktig debatt her i salen. Jeg er helt enig med representanten Thorheim i at vi langt på vei er enige om mye. Det er bra ikke bare for næringen, men for det arbeidet regjeringen gjør, både i inn- og utland, at man er så tydelig på det.

Bare til et par av de tingene som kommer: Hva skjer i EU med CRMA? Det som i hvert fall er et faktum, er at Norge meldte inn vår posisjon i mai 2025, og det er nå gjort, men alle EØS/EFTA-statene må gjøre det samme før vi kan ta den tilbake til Stortinget. Det kan man tro på eller ikke, men det er nå sånn det er. Arbeidet med CRMA har høy prioritet for regjeringen, og vi jobber også veldig tett med EFTA-sekretariatet og de andre EØS-landene, med mål om å innlemme dette så fort som mulig.

Så til disse internasjonale initiativene: Markedet er jo selvfølgelig helt avgjørende, hvordan det ser ut, hvis man skal sikre lønnsomhet i prosjektene. Også her er Norge på ballen. Vi jobber både med minstepriser og internasjonalt samarbeid. Den dialogen har vi, sammen med Europakommisjonen, med andre land. Det er amerikanske initiativer på flere områder, og det er mange internasjonale diskusjoner på dette. Det er jo fordi vi anerkjenner at Europa er sårbar for dumping av priser fra andre land. Her er Norge på ballen. Vi er med i de foraene, vi er med i de samtalene, fordi Norge er et viktig, strategisk mineralland, også for våre allierte.

Veldig mange av de rundene som går i salen nå, handler om at vi skal gjøre ting enklere, få til bedre reguleringer, få til ting raskere, men det er jo nettopp det som kommer i mineralloven, som trer i kraft om akkurat én dag under en måned. Det tenker jeg er en bra ting, både det med samordningsplikt og en del av de andre tingene som ligger der. Det at vi kommer med forskrift om nasjonal kontroll i løpet av høsten, har vi også varslet tidligere, og det er også en del av vedtaket til flertallet i Stortinget i dag.

Poenget mitt er at regjeringen er på ballen. Så må man gjerne si – det er jo et privilegium som opposisjonen har – at ting går for sakte, at vi burde gjort mer, og at det egentlig er andre partier som har kommet med de initiativene. Jeg vil bare minne om det dramaet som skjedde rundt innføringen av mineralloven i fjor. Det var i hvert fall ikke Arbeiderpartiet som var på vei til å sette nasjonale interesser i fare. Det var det andre partier som gjorde, men heldigvis – også takket være stemmer fra Fensfeltet – fikk man snudd om på det, og vi får nå på plass en viktig, god minerallov som også ivaretar forenkling og nasjonale interesser på en veldig god måte.

Trond Giske (A) [12:09:40]: Det er enighet om mye, og det er bra. Et lite land trenger felles innsats for å utnytte dette store potensialet. Jeg synes likevel man ikke skal slippe helt unna med å skrive ting som rett og slett er i strid med hverandre. For i forslag 12, fra Høyre og FrP, skriver man at «Stortinget ber regjeringen sikre stabile og konkurransedyktige rammevilkår (…) gjennomgang og reduksjon av skatter og avgifter som svekker investeringsevnen». Spørsmålet er da: Hvilke skatter og avgifter er det man vil fjerne, som skal øke investeringsevnen?

Det kan neppe være eiendomsskatten eller eventuelle lokale arealskatter, for i forslag 6, fra de samme partiene, står det at «Stortinget ber regjeringen forbedre incentivene for vertskommuner som åpner for næringsvirksomhet (...)». Her sier man jo det motsatte, at kommunen skal sitte igjen med mer av overskuddet. Er det da statens eller grunneiers eierandel Høyre og FrP vil svekke? Det ville jo være ganske oppsiktsvekkende, vil jeg si, hvis Høyre og FrP vil frata eiendomsrett til mineralressursene.

Formuesskatten har ingen påvirkning om man investerer i gruver, eller investerer i andre ting. Når man har formuesskatt, bør man investere i det som er mest mulig lønnsomt, både for å få overskudd og for å betale formuesskatt. Selskapsskatten er rekordlav, og Høyre og FrP har hittil ikke kjempet for det. Så det er et ubesvart spørsmål. Er dette bare noe man må ha med som et siste punkt i forslagsrekken, at skatter og avgifter må ned, eller er det en konkret tanke om hva man skal gjennomføre for såkalt å øke investeringsevnen?