Lise Selnes (A) [10:04:54]: Stortingets godtgjøringsutvalg har gjort en grundig vurdering av nivået på godtgjørelsen til stortingsrepresentanter og regjeringsmedlemmer, i tråd med presidentskapets retningslinjer og det mandatet Stortinget har gitt. Den generelle lønnsutviklingen er den mest relevante indikatoren for vurdering av endringer i godtgjøring, og utvalget har lagt til grunn den økonomiske rammen for frontfaget, 4,4 pst., ved regulering av godtgjørelsene for stortingsrepresentanter og regjeringsmedlemmer.

Godtgjøringsutvalget har, i tråd med retningslinjene, vurdert og konkludert med at det ikke er særskilte samfunnsmessige forhold som tilsier at profil eller ramme for anbefalt regulering av godtgjøringene bør fravikes i 2026. Femte visepresident Ingrid Fiskaa har et alternativt forslag og vil nok kommentere det selv. Innstillingen fra presidentskapet fremmes altså av flertallet, alle unntatt femte visepresident Ingrid Fiskaa, og innebærer å følge frontfaget med 4,4 pst. tillegg.

Ingrid Fiskaa (SV) [10:06:17]: Då eg var ny stortingsrepresentant for snart fem år sidan, var godtgjeringa for representantar nesten 990 000 kr i året. Då gjekk eg kraftig opp i løn frå jobben som lærar i lektorstilling med fleire års ansiennitet i vidaregåande skule. Snart fem år seinare er godtgjeringa her, viss fleirtalet får viljen sin, snart 1,3 mill. kr i året. Det er ein lønsauke på nesten 300 000 kr. Eg kan lova at lektorløna ikkje har blitt auka tilsvarande i mellomtida. Det vil altså seia at overgangen frå stortingslivet til lærarlivet blir større når eg ein gong går tilbake, og då med negativt forteikn når det gjeld løn, enn det var då eg gjekk hit frå læraryrket.

Kvart år sidan eg kom på Stortinget har SV og eg føreslått å setja ned godtgjeringa og laga eit nytt system, der stortingsrepresentantar ikkje er blant dei 10 pst. høgast løna i Noreg, og med årlege kronetillegg tilsvarande frontfagsauken av ei gjennomsnittsløn. Kvart år har SV blitt stemd ned, men me gir oss ikkje, og me fremjar altså dei same forslaga på nytt i dag. Påstanden min er at det framleis vil gje stortingsrepresentantar ei heilt brukbar løn.

Når me føreslår dette år etter år, er det av ein grunn, og det er med stort alvor. For det fyrste føyer den sterke auken av stortingsgodtgjeringar og godtgjeringar for regjeringsmedlemer, og eg vil seia veldig mange av dei lokale folkevalde rundt omkring, inn i eit mønster der inntektsforskjellane i Noreg som heilskap aukar, og der dei på toppen drar ifrå. Store forskjellar i eit samfunn er gift for samfunnet. For det andre er det sånn at folkestyret, eller demokratiet, som me gjerne kallar det, òg i Noreg er under kraftig press, og ein av grunnane til det er at avstanden mellom innbyggjarar flest og folkevalde aukar. SV meiner at folkevalde og regjeringsmedlemer hadde hatt godt av litt meir bakkekontakt. Me hadde hatt godt av å vita litt meir om korleis dei fleste av dei me representerer, har det. Det trur eg òg hadde gitt oss meir tillit. Med det tar eg opp forslaga.

Sofie Marhaug (R) [10:09:33]: Dette er den flaueste debatten jeg deltar i, og den kommer hvert eneste år. Hvert eneste år foreslår politikerne å øke sine egne godtgjørelser, dvs. sine egne lønninger. Flertallet i denne salen mangler fullstendig magemål. De vil helst at denne lønnsøkningen skal forbigås i stillhet, at det skal være en slags tverrpolitisk enighet om at politikerne bare skal bli rikere og rikere. Den enigheten går ikke Rødt med på.

Ja visst skal stortingspolitikere ha en lønn å leve av. Det har vi vitterlig også. Men for flertallet i denne salen er ikke 1,2 mill. kr nok. De vil øke stortingslønnen med nesten 60 000 kr, statsrådenes lønn med over 80 000 kr, og statsministerens lønn med over 100 000 kr. Når man øker i prosent, øker man også lønnen til dem som tjener aller mest i kroner og øre. På bunnen er det motsatt, og dette er dypt urettferdig.

Det økonomiske gapet mellom trygdemottakere – vi skal behandle den saken senere i dag – og vanlige lønnsmottakere har økt med 60 000 kr de siste fire årene. Når folk ikke betaler regningene sine i prosent, men i kroner og øre, skjønner vi jo at dette lønnsgapet er dramatisk. Vi som sitter på Stortinget, er i motsatt ende av den lønnsskalaen. Vår prosentvise økning er stor når vi allerede har millionlønn. Dette gjør noe med tankesettet vårt. Politikernes evne til å ta inn over seg virkeligheten til pensjonister, uføre og lavtlønte blir dårligere når vi drar ifra økonomisk, når vi i stadig større grad blir en egen politikerklasse med høye lønninger og egne privilegier, deriblant privilegiet til å bestemme vår egen lønn.

I tillegg til å stemme for mindretallsforslaget fra femte visepresident om å legge ned godtgjøringsutvalget og innføre lønnsfrys, fremmer Rødt et eget løst forslag til satser som kutter i lønnen istedenfor å øke den. Det er ingen grunn til at vi på Stortinget skal tjene over 1 mill. kr. Vi kan komme med alle mulige unnskyldninger for oss selv – at jobben er viktigere enn andre jobber, at det er slitsomt med pendling osv. – men fortell det til offshorearbeideren som må pendle månedlig, fortell det til sykepleieren som gjør en utrolig viktig jobb med å redde liv, eller fortell det til renholdsarbeideren som sørger for at sykehjemsplassene er rene og trygge. Argumentasjonen holder ikke mål, så i dag er jeg flau.

Rødt stemmer mot disse lønnsøkningene. Det er en del av kampen mot Forskjells-Norge.

Mímir Kristjánsson (R) [10:12:43]: Dette er en merkelig dag på Stortinget. Jeg vil til og med si at det er en slags skammens dag. I dag skal vi fatte vedtak i to saker. Først skal vi gjøre noe som nesten ingen i Norge får lov til, nemlig å vedta vår egen lønn, og den skal altså øke med nærmere 60 000 kr. Etterpå – på slutten av denne dagen – skal vi vedta det som heter trygdeoppgjøret. Da skal vi vedta at selv om vi som sitter her inne, mener vi må ha 1,3 mill. kr i godtgjørelse for å gjøre vår jobb, skal man som minstepensjonist leve på under 300 000 kr i året. På samme dag vedtar man på den ene siden å øke politikerlønningene med nærmest en fjerdedels minstepensjon, og på den andre siden å godta at vi har ytelser i Nav-systemet som ligger under alle fattigdomsgrenser vi har.

Det som gjør denne dagen ekstra skamfull, er jo at nærmest ingen av dem som øker lønnen, tar ordet. Det er et mål for de aller fleste partiene i salen at denne dagen skal forbigås i stillhet – at man verken skal ta ordet om politikerlønningene eller om trygdene, at det bare skal reguleres som om det var snøen som falt, som om det var solen som skinte, som om det ikke var politiske avgjørelser vi tok.

Men selv om begge disse ytelsene reguleres i prosent, skjønner jo alle i Norge at man betaler regningene i kroner. Man betaler strømregningen i kroner. Man betaler lånet i kroner. Man betaler i butikken i kroner. Når vi øker vår lønn med den samme prosentsatsen som vi øker den minste uføretrygden med, betyr det at vi rykker mange titusener av kroner fram fra de uføretrygdede og lenger bort fra deres virkelighet.

Etter å ha sittet her i fem år, må jeg si jeg er særlig overrasket over at ingen i Fremskrittspartiet tar ordet i denne debatten. Jeg har jo hørt at Fremskrittspartiet er mot offentlig sløsing, og at de er for å kutte i offentlige utgifter, men det er tydeligvis ikke noe problem å sløse med penger på seg selv og grabbe til seg og øke de offentlige utgiftene til egne lønninger. Nei, det er ikke sløsing, det er ikke et problem for Fremskrittspartiet.

Det er merkverdig at så mange i denne salen mangler det magemålet som skal til når man samtidig som man øker sine egne lønninger uten debatt, nærmest uten diskusjon, godtar at man har minsteytelser i velferdsstaten som ligger langt under det vi kan være bekjent av.

Seher Aydar (R) [10:15:52]: Jeg veksler litt mellom å være veldig flau over denne salen og samtidig ganske forbannet. Jeg er flau over at partier som f.eks. Fremskrittspartiet, som sier de vil kalle en spade for en spade, ikke kommer opp på talerstolen og forsvarer at de vil øke sin egen lønn med 57 000 kr. Det er feighet, og det er faktisk ganske frekt overfor mennesker som jobber hardt hver eneste dag, gjør utrolig viktige jobber, kommer slitne hjem til familien sin, føler at de ikke strekker til, verken med penger eller tid, at stortingspolitikere, folkevalgte for akkurat de samme folka, ikke engang kommer på talerstolen og forklarer hvorfor de fortjener 57 000 kr mer i lønn i år enn i fjor. Dette skjer samtidig som vi har hatt en langvarig streik i hotell- og serveringsbransjen. De tjener så dårlig at flere av dem fikk bedre inntekt i streikebidrag enn lønnen i seg selv.

Prosenttillegg for stortingspolitikere er ikke det samme som prosenttillegg for en helsefagarbeider eller en barnehagelærer – folk vi så sårt trenger i velferden vår. Hvis man tjener 500 000 kr i året, på en god dag 600 000 kr, er prosenten av det noe litt annet enn prosenten av 1 mill. kr pluss. Selvfølgelig fortjener de som løfter velferden på sine slitne knær og skuldre, mer av både tid og penger. Selvfølgelig fortjener renholdsarbeiderne, butikkarbeiderne og alle dem som får samfunnet til å gå rundt, mer. Jeg har aldri hørt eller sett noen andre bestemme sin egen lønn, slik politikerne kan gjøre, men ikke stå for det nok til å komme her og ta ansvar for sine avgjørelser.

I dag har FrP krevd full sal. De har krevd at alle skal være til stede i salen under votering. Men å komme opp på talerstolen og forsvare sitt eget standpunkt – nei, det vil de ikke gjøre.

Det er derfor jeg blir litt flau. Jeg blir flau på vegne av alle de folkene som forventer at politikere tar litt mer ansvar. Jeg blir også forbannet på vegne av alle som jobber hardt, men opplever at politikere rykker fra når de i dag er bekymret for hva som kommer til å skje med renten. Når rentebeslutningen skal tas, lurer de på: Hva er det jeg må kutte for å kunne betale en høy rente, hvis det kommer – neste gang det kommer? Det er realiteten folk befinner seg i, og den realiteten må stortingspolitikere i større grad forholde seg til.