Konstanse Marie Alvær (A) [16:21:08] (ordfører for saken): Jeg vil først takke komiteen for et godt samarbeid i saken og vil benytte resten av taletiden til å framlegge Arbeiderpartiets syn i saken.

Jeg må innrømme at jeg i dag er glad for at man i årets oppgjør har klart å få alle partene med på en felles avtale. Det sikrer lik lønn for likt arbeid for alle statens ansatte.

Organisasjonsgraden i Norge er høy, faktisk er den også stigende. Takket være det er arbeidsforholdene i Norge også veldig gode. Fagforeningene har sørget for goder de aller fleste nordmenn tar for gitt – 8-timersdag, sykelønn og foreldrepermisjon, for å nevne noen. Disse godene kom ikke av seg selv, men etter en god innsats.

Alle gode ting er tre – det gjelder også partssamarbeidet. Partssamarbeidet gir grunnlaget for godt samarbeid om både lønn og arbeidsforhold. For Arbeiderpartiet er dette helt grunnleggende. Vi skal bygge et trygt og rettferdig arbeidsliv gjennom samarbeid og sterke fellesskapsløsninger. Det er nettopp det vi ser i årets oppgjør. Partene har blitt enige gjennom forhandlinger og kompromiss, og det gir løsninger som både er ansvarlige og rettferdige.

Rune Midtun (FrP) [16:22:52]: Vi i Fremskrittspartiet støtter innstillingen og de nødvendige budsjettmessige oppfølgingene av årets tariffoppgjør i staten.

Lønnsoppgjøret er først og fremst et ansvar for partene. Det er ikke Stortingets oppgave å opptre som tariffpart eller å overprøve resultatet av forhandlingene. Derfor registrerer vi også at partene etter mekling er kommet fram til en løsning som alle hovedsammenslutningene har sluttet seg til. Likevel: Selv om vi støtter vedtaket, betyr ikke det at vi deler syn på alle vurderingene som kommer til uttrykk i flertallsmerknader.

FrP mener at organisasjonsfrihet, forhandlingsfrihet og avtalefrihet er grunnleggende verdier i norsk arbeidsliv. Derfor er det fullt legitimt at ulike arbeidstakerorganisasjoner kan ha ulike prioriteringer og ulike tariffavtaler. Når enkelte partier nærmest framstiller det som en seier at staten igjen har fått likelydende avtaler, mener vi at de beveger seg farlig nær en politisering av tariffsystemet. Spørsmål om avtalestruktur må avgjøres av partene selv, ikke av Stortinget.

Vi har de siste årene sett at ulike organisasjoner har hatt ulike syn på hvordan lønnsmidlene bør fordeles. Noen har ønsket større sentrale tillegg, andre har ønsket seg større lokale lønnsdannelser. Begge syn er legitime.

For staten handler dette om evnen til å rekruttere og beholde kompetanse. Gjennom flere år har vi sett diskusjoner om hvordan staten skal klare å konkurrere om jurister, IT-spesialister, ingeniører og annen høyt kvalifisert arbeidskraft. Da er det ikke gitt at én modell passer for alle. Derfor er det positivt at partene selv skal fortsette arbeidet med å vurdere avtalestrukturen, gjennom en partssammensatt arbeidsgruppe. Det er nettopp sånn den norske modellen skal fungere – ikke gjennom politiske vedtak fra denne salen, men gjennom forhandlinger mellom partene.

Fremskrittspartiet kommer derfor til å støtte innstillingen, samtidig som vi står fast ved at framtidens avtalestruktur må avgjøres av arbeidslivets parter, ikke av politikere som ønsker å detaljstyre lønnsdannelsen i staten.

Mudassar Kapur (H) [16:25:25]: Som det framgår av innstillingen, støtter Høyre proposisjonens innhold og innstilling. Jeg har bare noen refleksjoner knyttet til saken.

Organisasjonsfrihet, forhandlingsfrihet og avtalefrihet er bærebjelkene i norsk arbeidsliv. Dette er prinsipper som vi ikke kan ta for gitt. Staten er en arbeidsgiver som forhandler med flere selvstendige hovedsammenslutninger. Nettopp derfor er det både naturlig og legitimt at det eksisterer flere tariffavtaler i staten. Dette er et uttrykk for et velfungerende og mangfoldig organisasjonsliv.

Forslag om eller forsøk på å påtvinge likelydende hovedtariffavtaler vil kunne svekke avtalefriheten og gripe inn i den norske forhandlingsmodellen, som nettopp er bygget på tillit, ansvar og samarbeid mellom partene.

Anne Lise Gjerstad Fredlund (SV) [16:26:40]: Vi behandler nå lønnsoppgjøret for ansatte i staten. Rammen for frontfaget er 4,4 pst., men det som faktisk fordeles, er rundt 2,7 pst. når glidning og overheng er trukket fra. Det er altså det vi og partene mener er ansvarlig lønnsvekst.

Hvis jeg hadde vært i min sivile jobb, og om den var i staten, ville dette oppgjøret ha gitt meg ca. 12 000 kr mer i årslønn, og da har jeg regnet ut fra 2,7 pst. Det er det nivået vi i denne saken sier er riktig, det som er framforhandlet mellom partene.

Samtidig: Litt tidligere i dag, for ganske kort tid siden, gjorde vi noe helt annet for oss selv. Da ga vi som representanter oss selv en økning på rundt 57 000 kr, altså godt over 40 000 kr mer. Det er jo en forskjell.

Vi kan godt si at dette er to ulike saker – og formelt sett er det jo sånn – men det oppleves ikke sånn, for det folk ser, er ganske enkelt: Når det gjelder andre, som f.eks. meg, får de 12 000 kr, og da er det ansvarlig. Når det gjelder oss, som representanter, snakker vi om 57 000 kr – 4,71 pst. Det er klart det reageres sterkt på dette, ikke nødvendigvis fordi tallene i seg selv er så store, men fordi forskjellen er så innmari tydelig. Det oppfattes fort som én standard for andre, og en annen for oss.

Samtidig vil jeg være tydelig på at SV mener at oppgjøret i staten er ansvarlig. Det er framforhandlet mellom partene i tråd med frontfaget, og det er sånn systemet skal fungere. Det er viktig at vi holder fast ved det organiserte arbeidslivet og trepartssamarbeidet. Det er en av grunnene til at vi over tid har hatt små forskjeller og høy tillit i Norge. At vi fortsatt holder på trepartssamarbeidet, er særlig viktig nå når vi også ser at forskjellene er i ferd med å øke.

Det er positivt at vi er tilbake til en mer samlet struktur i staten. Det gir bedre forutsetninger for å sikre lik lønn for arbeid av lik verdi, og det er også viktig for å unngå at forskjeller utvikler seg uten gode grunner. Samtidig flytter vi ansvaret nedover, gjennom at hele denne potten skal fordeles lokalt. Det betyr at ansvaret for en rimelig lønnsutvikling i stor grad ligger ute i virksomhetene, og det er mange av dem. Det kommer til å kreve mye av både tillitsvalgte og arbeidsgivere, og det vil også gi ulike utslag. Derfor kan heller ikke staten bare fastsette rammen og si seg ferdig. Staten må også ta ansvar for hva resultatet faktisk blir. Hvis ikke vet vi at forskjeller øker over tid, og at målet om lik lønn svekkes i praksis.

For å være tydelig: SV støtter oppgjøret i staten, men det er helt nødvendig å påpeke sammenhengen mellom sakene vi har behandlet i dag, for mens vi ber andre være nøkterne, valgte vi noe helt annet selv. Det er det folk sitter igjen med.

Hanne Beate Stenvaag (R) [16:29:55] (komiteens leder): For Rødt står de fagorganisertes forhandlingsfrihet sentralt, men det skal ikke være tvil om at vi samtidig er glade for at det på nytt er etablert en felles avtale for statsansatte. Det er i tråd med tidligere flertallsvedtak i Stortinget, som har bedt regjeringen initiere nettopp dette. Slik var situasjonen før 2016, og slik skal den være framover. Rødt mener at dette etablerer nødvendige rammer for i framtiden å kunne sikre lik lønn for likt og likeverdig arbeid i staten. Det vil bidra til å forhindre usaklig forskjellsbehandling av ansatte.

Partene i oppgjøret har videre blitt enige om at årets lønnsdannelse skal avgjøres lokalt, og da blir det sånn, men da ligger det et stort ansvar på staten som arbeidsgiver. Rødt er glad for signalene fra statens personaldirektør, Bente Kraugerud, som kom 3. juni. I en offentlig orientering til alle ansatte sa hun følgende:

«Det er ganske lenge siden det ble ført felles forhandlinger mellom alle partene som er representert i virksomheten med en felles lønnspott, men det er altså det man skal gjøre i år. Med denne profilen, med all lønnsfordeling til lokale forhandlinger, så er det partene lokalt som må ivareta en rimelig lønnsutvikling for alle. Det er fortsatt statens lønnspolitikk, men dette ansvaret skal nå løftes lokalt.»

Felles lønnsmasse med felles forhandlinger er nettopp måten staten kan oppfylle sitt ansvar for en helhetlig lønnspolitikk på. Da påligger det staten som arbeidsgiver et stort ansvar for å sørge for at det skjer på en måte som ivaretar statens lønnspolitikk, altså i tråd med hva personaldirektøren i staten selv nylig har understreket. I Rikslønnsnemnda i november 2024 gikk staten langt i å stadfeste at splittingen i to avtaler, sånn den hadde vært praktisert spesielt de to siste årene, hadde ført til ulikebehandling og urimelige lønnsforskjeller mellom ansatte med ellers like oppgaver. Det er det nå slutt på.

Jeg merker meg samtidig at staten har i underkant av 200 ulike virksomheter, og i alle disse skal det nå forhandles lokalt. Det vil medføre en betydelig ressursbruk, både for dem som representerer arbeidstakerne, og for dem som representerer arbeidsgiver. Men sånn er det denne gangen, og det er det partene har blitt enige om.

Jeg vil gratulere de fagorganiserte i staten med igjen å ha fått en felles avtalestruktur. Det var på høy tid.

Statsråd Karianne O. Tung [16:32:18]: Jeg er fornøyd med at vi har kommet til enighet med alle hovedsammenslutningene i årets lønnsoppgjør under mekling. Statens mål i dette lønnsoppgjøret har vært likelydende hovedtariffavtaler og et oppgjør innenfor en ansvarlig økonomi, i tråd med frontfaget. Det har vi oppnådd. Ulikelydende avtaler med forskjellige økonomiske profiler kan skape lønnsforskjeller for ansatte i samme stillingsgrupper, kun avhengig av organisasjonstilknytning. Det er en utvikling som har vært uheldig.

Hovedtariffavtalene som partene nå har blitt enige om, ivaretar hovedsammenslutningenes ulike interesser og gir samtidig de statlige virksomhetene et nødvendig lokalt handlingsrom. Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre understreker at staten forhandler med flere selvstendige hovedsammenslutninger, og at det derfor er både naturlig og rettslig adgang til å ha flere tariffavtaler i staten. De understreker også at politiske pålegg om likelydende hovedtariffavtaler vil kunne innebære et inngrep i partenes avtalefrihet og svekke den norske forhandlingsmodellen.

Hovedtariffavtalene i staten er et resultat av forhandlinger mellom frie forhandlingsparter, hvor staten er én av partene. I et hovedtariffoppgjør er alle elementene i hovedtariffavtalene gjenstand for forhandlinger, og avtalestrukturen er ett av dem. Forhandlinger handler om å arbeide seg fram mot kompromisser og løsninger som alle sammen kan være med på. Det har vi lyktes med denne gangen, og resultatet er likelydende avtaler.

Komiteens medlemmer fra SV og Rødt mener det påligger staten et stort ansvar for å sørge for at fordelingen i de lokale forhandlingene skjer på en måte som ivaretar statens lønnspolitikk. Når all lønn i årets oppgjør skal fordeles lokalt, ligger ansvaret for å sikre alle en rimelig lønnsutvikling nå hos lokale parter. Samtidig er det, som allerede nevnt, viktig å understreke at statens lønnspolitikk fortsatt ligger fast, og vi er opptatt av å sikre lønnsutvikling til alle.

Jeg vil helt til slutt benytte anledningen til å takke hovedsammenslutningene for et godt og konstruktivt samarbeid gjennom lønnsoppgjøret. Det gir et godt grunnlag for veien videre.