Julie E. Stuestøl (MDG) [10:28:30] (ordfører for saken): Saken handler om oppfølgingen av Riksrevisjonens rapport om at Politiets sikkerhetstjeneste, PST, ikke har hatt de nødvendige rammene for å levere på sitt samfunnsoppdrag. Jeg vil først takke Riksrevisjonen for et viktig arbeid. Så vil jeg takke komiteen for et konstruktivt samarbeid og en grundig prosess med en omfattende og alvorlig sak.

Komiteen har lagt ned et betydelig arbeid med å sette oss inn i både åpen og gradert versjon av rapporten. Vi har gjennomført tre dager med kontrollhøring, hvorav to var lukket av hensyn til sikkerhet og at personene som ble invitert, skulle kunne gi et tydelig svar på det vi behøvde klarhet i. På tross av at mye informasjon ikke kan deles åpent, har det vært viktig for komiteen å levere en åpen og mest mulig dekkende innstilling for å gi et godt grunnlag for å vurdere det som har vært, og å peke ut veien videre.

Det er viktig å få fram at komiteen, gjennom vår behandling, ikke har funnet grunnlag for å motsi Riksrevisjonen på noen punkter. Kontroll- og konstitusjonskomiteen står derfor samlet om det aller meste og det mest vesentlige: at vi stiller oss bak Riksrevisjonens kritikk og anbefalinger.

Funnene i rapporten er så alvorlige at Riksrevisjonen konkluderte med det sterkeste uttrykket de har: sterkt kritikkverdig. Selv om PST har fått noe økte ressurser i perioden, står det ikke i forhold til et vesentlig forverret trusselbilde og radikalt økte oppgaver. Uforutsigbar og stor oppdragsmengde for beskyttelse av myndighetspersoner har hatt negative konsekvenser for de andre kjerneoppgavene.

PSTs kapasitet som nasjonal etterretnings- og sikkerhetstjeneste har vesentlige begrensninger, og PSTs organisering og ressursbruk er ikke tilstrekkelig målrettet og effektiv. PSTs effektivitet og evne til å oppfylle sitt mandat som etterretnings- og sikkerhetstjeneste begrenses av at regelutviklingen går sent og av begrensede ressurser til informasjonsinnhenting. Utfordringene med IT-ressurser reduserer PSTs effektivitet og begrenser PSTs evne til å fylle sitt mandat. Samarbeidet mellom PST og E-tjenesten er vesentlig forbedret, men ulike ressurser påvirker samhandlingen og effektiviteten i begge tjenester. Justis- og beredskapsdepartementets styring av PST er svak og utydelig.

Kanskje aller viktigst er den overordnede vurderingen: at det er sterkt kritikkverdig at PSTs organisasjon og ressursbruk ikke er tilstrekkelig målrettet og effektiv for at PST skal kunne utføre sine oppgaver som innenlands etterretnings- og sikkerhetstjeneste gitt dagens trusselbilde.

Funnene er sjokkerende og nedslående, men det er positivt at det er en samlet komité som stiller seg bak Riksrevisjonens anbefalinger, som bl.a. handler om å sørge for at PSTs økonomiske ressurser, kapasitet, verktøy og virkemidler er i tråd med mandatet og trusselbildet og at beskyttelse av myndighetspersoner ikke går på bekostning av andre kjerneoppgaver, som kontraterror og kontraetterretning. Det er også positivt at komiteen står samlet om et forslag som peker retning for regjeringens oppfølging når det gjelder å sikre at PST kan fylle den rollen samfunnet og Stortinget forventer.

Komiteen er altså enige om svært mye, noe innstillingen også viser, men ikke om alt. Jeg skal bruke tiden som nå er igjen, på å si noe om MDGs syn, og jeg regner med at de andre partiene vil gjøre rede for sitt ståsted.

I likhet med flertallet i komiteen mener MDG og jeg at det også er komiteens oppgave å slå fast hvor ansvaret ligger for de alvorlige utviklingene og utfordringene som har utviklet seg betraktelig over tid. Fra 2019 til 2021 har hovedproblemet vært svak styring fra departementets side, og statsråden har ikke evnet å fange opp og følge opp PSTs økende og skrikende behov for mer ressurser, på tross av tydelig rapportering fra PST til departementet om dette. Derfor retter vi kritikk mot Monica Mæland.

I 2022 ble gapet mellom ressursene og behovene kraftig forverret, med Russlands fullskala invasjon av Ukraina og terrorhendelsen 25. juni. PSTs oppgavemengde eksploderte, mens samlet ressurssituasjon sto på stedet hvil, selv med økte midler. Derfor retter vi sterk kritikk mot Emilie Mehl. Selv om bevilgningene til PST har økt, har det også vært tydelig at disse økningene i stor grad har vært midlertidige og blitt spist opp av inflasjon, økte kostnader og en kraftig vekst i oppgavemengden.

Jeg vil komme tilbake og utdype noe mer av bakgrunnen for forslagene i innstillingen, som MDG er med på, i mitt neste innlegg.

Sverre Myrli (A) [10:33:50]: Riksrevisjonens undersøkelse av PST er alvorlig lesning. Deres undersøkelse dreier seg om årene 2019 til 2024, altså tre år av Solberg-regjeringens regjeringstid og tre år av Støre-regjeringens regjeringstid.

La det være helt klart: Arbeiderpartiet slutter seg til Riksrevisjonens konklusjoner, vurderinger og anbefalinger. Det er avgjørende – med økende terrortrussel og økende etterretningstrussel mot Norge – at PST fungerer og kan håndtere alvorlige trusler mot landets sikkerhet. Derfor må vi lære av Riksrevisjonens undersøkelse, og derfor må vi handle. En rekke tiltak er gjennomført for å styrke PST, og flere tiltak må gjennomføres – fordi trusselbildet krever det.

Jeg vil tro at mye av debatten i dag vil dreie seg om de tre kritikkforslagene som er fremmet – eller daddelforslag, som det også kalles. I Dagsnytt 18 i NRK forrige torsdag hevdet lederen av kontroll- og konstitusjonskomiteen, Per-Willy Amundsen, at det er helt naturlig at når Riksrevisjonen bruker «sterkt kritikkverdig», følger også kontroll og konstitusjonskomiteen det opp med forslag til kritikkvedtak, og at det har skjedd ved alle anledninger tidligere – det har skjedd ved alle anledninger tidligere, sa han i Dagsnytt 18. Det stemmer rett og slett ikke.

I innstillinga fra kontrollkomiteen skriver flertallet, og her er faktisk også Høyre med, at

«utover 2000-tallet har Stortinget behandlet en rekke forslag til kritikkvedtak som har inneholdt formuleringer om at den aktuelle statsråden eller regjeringen har opptrådt ‘kritikkverdig’ eller ‘sterkt kritikkverdig’».

Igjen: Det stemmer rett og slett ikke. «Sterkt kritikkverdig» er Riksrevisjonens sterkeste kritikk. Dette ble lagt om i 2022. Før det het sterkeste kritikk fra Riksrevisjonen «svært alvorlig».

Av undersøkelsene Riksrevisjonen har lagt fram de siste ti årene, og det er mange, er det tolv undersøkelser som har konkludert med det sterkeste kritikknivået, altså «svært alvorlig» fram til 2022 og «sterkt kritikkverdig» etter 2022 – tolv undersøkelser, og disse opplysningene får en enkelt hos Riksrevisjonen. Av disse tolv undersøkelsene er det bare i saken om politiets og Forsvarets objektsikring at det har ført til kritikkvedtak de siste ti årene, før altså nå i denne saken.

Det komitéleder Amundsen påstår – at det er vedtatt kritikkvedtak ved alle anledninger tidligere når Riksrevisjonen har kommet med den sterkeste kritikken – stemmer altså overhodet ikke. Det er selvsagt stortingsflertallets privilegium å vedta den kritikken de mener er nødvendig, til både nåværende og tidligere statsråder og regjeringer, men slike kritikkvedtak bygger altså på rent subjektive, politiske vurderinger.

Fra Arbeiderpartiets side slutter vi oss til Riksrevisjonens konklusjoner, vurderinger og anbefalinger – i merknader i komitéinnstillingen, slik det er vanlig å gjøre i slike saker. Riksrevisjonens undersøkelse hadde et svært alvorlig innhold. Derfor må vi lære av den, og derfor har regjeringen styrket PST betraktelig – og vi må fortsette å styrke PST med det alvorlige trusselbildet vi nå ser.

La meg avslutte med noe av det PST-sjef Beate Gangås sa i den åpne høringa som kontrollkomiteen gjennomførte 6. mars:

«La meg starte med å slå fast at PST har blitt styrket, særlig de siste årene. Vi har både fått økte budsjettrammer, vi har blitt flere ansatte, og vi har blitt bedre stilt når det gjelder teknologi. Det har også kommet noen etterlengtede og viktige endringer i lovverket.»

Det er et politisk ansvar å videreføre satsingen på PST. Derfor er jeg glad for et det er full tilslutning til forslaget Arbeiderpartiet lanserte – forslag til vedtak I i innstillingen – om at regjeringen skal sørge for at PST er riktig dimensjonert når det gjelder organisering, styring og rammevilkår for å møte dagens sikkerhetspolitiske situasjon.

Per-Willy Amundsen (FrP) [10:39:18] (komiteens leder): Det er heldigvis svært sjelden Stortinget har til behandling en sak som er så alvorlig som den saken vi behandler i dag. Dette handler altså om vår evne til å motstå terror på norsk jord, vår evne til å drive kontraetterretning – og det i en svært utrygg tid, hvor disse funksjonene selvfølgelig burde være på plass.

Alvoret understrekes av at Riksrevisjonen bruker den strengeste formen for kritikk. Dersom vi skal se tilbake, som jeg opplever at representanten Myrli er opptatt av, har vi lignende saker hvor Stortinget har brukt daddelvedtak, men som overhodet ikke er i nærheten av alvoret i denne saken. Da henviser jeg til objektsikringssaken tilbake i 2018.

Det er det med denne saken at den er svært underkommunisert, dvs. at den i liten grad er diskutert i offentligheten. Det er naturlig fordi de viktigste delene av Riksrevisjonens rapport, detaljene, selvfølgelig ikke fremkommer i denne debatten. Det er gradert Hemmelig. Derfor har vi også gjennomført en høring som har vært unntatt offentlighet og gradert. Jeg vil oppfordre Stortingets 169 representanter til å lese disse dokumentene dersom man ønsker å forstå det fulle alvor.

Det er derfor det er så leit at kontroll- og konstitusjonskomiteen ikke står samlet i sine vurderinger og om sine vedtak, slik kontroll- og konstitusjonskomiteen klarte i den såkalte habilitetssaken. På sitt beste klarer kontroll- og konstitusjonskomiteen å heve seg over politikk og klarer å ta det konstitusjonelle ansvaret som komiteen har. Jeg konstaterer dessverre at i denne saken har Arbeiderpartiet og Senterpartiet vært mer opptatt av å drive forsvar av egen regjering enn av å ta det jeg oppfatter som objektive fakta, inn over seg. Man har altså valgt å politisere denne saken. Det taler ikke til komiteens fordel – dessverre. Jeg håper at man klarer å agere annerledes i tiden som kommer.

Arbeiderpartiet har valgt som slagord – i hvert fall har Arbeiderpartiets politiske kommunikasjonsrådgivere på Youngstorget laget det som en «catchphrase» – trygg styring i en urolig tid. Vi hører det gjentatt på inn- og utpust fra regjeringspartirepresentanter og medlemmer av regjeringen. Det står ikke til troende.

Ja, Fremskrittspartiet er veldig glad for at vi klarer å samle oss om å styrke Forsvaret, og at vi klarer å samle oss om å bygge beredskap, med på dette punktet tror jeg dessverre vi må konstatere at regjeringen står til stryk etter hendelsene i 2022. PST skal verne oss mot terror på norsk jord. De skal forhindre etterretning fra andre, fiendtlige stater på norsk jord. Det fremkommer helt klart at man dessverre ikke i tilstrekkelig grad har utrustet PST med de virkemidlene og de budsjettmidlene de trenger til å kunne gjøre den delen av jobben – i hvert fall hvis vi skal ta Riksrevisjonen på alvor, og i hvert fall dersom vi som representanter velger å ha en objektiv tilnærming til saken.

Denne saken fortjener sterk kritikk av regjeringen. Den fortjener sterk kritikk av tidligere justisminister Emilie Mehl. Hun har ikke levert. Regjeringen har ikke levert. Statsminister Jonas Gahr Støre har ikke levert på dette viktige oppdraget, som er en av de aller, aller viktigste oppgavene til en stat, nemlig å verne oss mot indre og ytre fiender.

Jeg tar opp det forslaget Fremskrittspartiet er med på.

Ove Trellevik (H) [10:44:38]: Me står i dag i den mest alvorlege tryggingspolitiske situasjonen sidan andre verdskrig. Trusselbildet vert prega av statleg spionasje, digital sabotasje og samansette truslar. Midt i denne stormen står Politiets tryggingsteneste, PST.

Riksrevisjonsrapporten me har til debatt i dag, er ein rapport som rokkar ved fundamentet for norsk beredskap. Konklusjonen er klokkeklar og djupt urovekkjande: Regjeringa, ved Justis- og beredskapsdepartementet, har svikta. Dei har ikkje gjeve PST dei nødvendige ressursane, rammene eller den styringa som trengst for å verna Noreg i ein krevjande kvardag etter den russiske invasjonen i Ukraina. Dette er ikkje berre ei administrativ ripe i lakken. Det er ein alvorleg svikt i den nasjonale tryggleiken vår.

Dei siste åra har PST fått nye oppgåver, bl.a. som følgje av ein ny geopolitisk situasjon og eit endra trusselbilde. Likevel har ikkje ressursane, dei overdordna strategiane, lovane og rammene – eller dei operative verktøya for den del – følgt etter.

Riksrevisjonsrapporten viser fleire kritiske punkt. IKT-systema er utdaterte, og PST manglar teknologien som trengst for å analysera store mengder data effektivt. I ein digital tidsalder kjempar dei fremste analytikarane våre med verktøy som høyrer fortida til. Vidare viser rapporten til at PST har måtta velja bort viktige førebyggjande tiltak mot spionasje og sabotasje fordi ressursane er knappe. Til sist: PSTs lokalkontor og nærvær i politidistrikta vert svekte. Dei som skal fanga opp signal lokalt, har ikkje hatt god nok kapasitet.

Det andre hovudelementet i kritikken handlar om leiing. Riksrevisjonen rettar ein spesielt skarp peikefinger mot styringsevna til Justisdepartementet. Styringa vert beskriven som «svak og utydelig». Regelverksutviklinga heng etter. Departementet har ikkje klart å prioritera kva som er viktigast. Når alt er viktig, vert jo ingenting viktig. PST har mangla klare politiske føringar for korleis dei skal balansera det enorme krysspresset av oppgåver. Dette har skapt frustrasjon internt i tenesta og svekt effektiviteten.

I Høgre meiner me at denne rapporten, inkludert den graderte delen og dei to kontrollhøyringane me har hatt i komiteen, viser at ein kan setja alvorlege spørsmålsteikn ved styringsevna til regjeringa i justissektoren. Kritikken går på at regjeringa snakkar høgt om beredskap, men sviktar i den praktiske gjennomføringa. PST sjølv har i etterkant langt på veg stadfesta Riksrevisjonens funn. Dei uttrykkjer at dei kjenner seg igjen i kvardagen som vert beskriven, og at dei sårt treng meir føreseielegheit.

Riksrevisjonens og Stortingets kritikk handlar om at regjeringa har vist manglande kriseforståing. Ein kan ikkje tryggja Noreg med gode intensjonar åleine. PST må ha budsjett, teknologi, regelverk og ei politisk leiing som matchar den farlege verda me lever i. Det har dei ikkje hatt i viktige delar av perioden etter Russlands invasjon i Ukraina. Difor stiller Høgre seg bak fleirtalsforslaga i innstillinga.

Lars Haltbrekken (SV) [10:48:28]: Riksrevisjonens rapporter er svært alvorlige, og SV stiller seg også bak konklusjonene i rapportene.

Vi har de siste årene sett stadig flere angrep, bl.a. fra ytterste høyre, mot mennesker i Norge. Det er angrep som har vært svært alvorlige, og med det verst tenkelige utfall: dødsfall. Vi er nå i pridemåneden, og vi minnes med gru terrorangrepet i Oslo 25. juni 2022. Det var også noe som førte til gransking av PSTs arbeid og forebygging og håndtering av terrorhandlinger.

Det er grunn til å stille spørsmål om hvorvidt den tidligere regjeringen, Solberg-regjeringen, i stor nok grad sikret et PST som kunne ha bidratt til å avverge den typen handlinger og den typen terrorangrep vi så i Oslo 25. juni.

Riksrevisjonens konklusjon om at det er sterkt kritikkverdig at Justis- og beredskapsdepartementet over tid ikke har bidratt tilstrekkelig til at PST har nødvendige virkemidler til å fylle rollen som innenlands etterretnings- og sikkerhetstjeneste, gitt de senere års endringer i trusselsituasjonen, har bred tilslutning i komiteen. De siste årene har det også vært en økning i bevilgningene til PST fra den sittende regjeringen, også med støtte fra SV. Denne økningen har vært viktig.

Vi hører at leder av kontroll- og konstitusjonskomiteen i sitt innlegg sier at man burde heve seg over politiske skillelinjer. Det er grunn til å spørre om flertallet i denne saken faktisk gjør det. Hvis vi ser på et av kritikkvedtakene som fremmes, forslag til vedtak III, står det:

«Stortinget mener det er kritikkverdig at tidligere statsråd Monica Mæland ikke var kjent med signaler fra PST om ressurssituasjonen.»

Og i forslag til vedtak IV står det:

«Stortinget mener det er sterkt kritikkverdig at tidligere statsråd Emilie Mehl ikke i tilstrekkelig grad fulgte opp tydelige signaler fra PST om økende ressursbehov.»

Det er en ganske stor forskjell på de to forslagene. I det første forslaget, angående tidligere justisminister Monica Mæland, rettes kritikken ikke først og fremst mot ministeren, men mot at hun ikke fikk tilstrekkelig informasjon. Det er en omgåelse, og jeg mener det er grunn til å hevde at det er en politisk begrunnet omgåelse av kritikken. Det står i sterk motstrid til forslag til vedtak IV, og det til tross for at Mehl har bidratt til en økning i budsjettene til PST. Når man ber om at vi skal heve oss over de politiske skillelinjene, bør man kanskje også tenke på det på egne vegne.

Jeg vil bare avslutningsvis legge til at SV kommer til å stemme for det løse forslaget som etter hvert vil bli fremmet av Rødt i denne saken.

Geir Pollestad (Sp) [10:53:39]: Senterpartiet sluttar seg til funn, konklusjonar og anbefalingar i rapporten. Eit velfungerande PST er viktig for vår nasjonale tryggleik, men det er ikkje det einaste tiltaket som skal ivareta vår sikkerheit.

Senterpartiet er med på dei forslaga i innstillinga som peikar framover, og som peikar på forbetringar. Me er opptekne av å bruka ein sånn rapport til å læra. Eg har òg lyst til å seia at budsjettprioriteringar mellom ulike føremål og kva verkemiddel PST skal ha tilgang til, er midt i kjernen av den politiske debatten og den politiske oppgåva.

Så til kritikken: Komitéleiaren beklagar at det ikkje er ein samla komité. Det trur eg har si enkle årsak. Det var eit sjølvstendig mål å fremja kritikk. Mehl skulle takast. Sanninga er at Mehl overtok eit Justisdepartement i 2021 etter ein periode med svært lite kontinuitet. Justisministrar av ulik karakter hadde kome og gått – eg skal ikkje seia dagleg, men det var åtte ulike justisministrar i løpet av åtte ulike år. Det er ingen tvil om at det ikkje skapar stabilitet, føreseielegheit og tryggleik.

Det har òg kome fram i denne prosessen at PST er på ein betre plass i dag enn dei var i 2019. Mehl skal ha ein betydeleg del av æra for det, for ho greip fatt i ting. Det har kome fram både gjennom høyringa og i rapporten. Det er litt underleg når det vert framstilt som at Mehl nærast ikkje veit opp og ned på PST. Sanninga er at budsjettet auka med Mehl, PST fekk nye verkemiddel, og dette er òg verkemiddel som har hatt effekt etter at ho gjekk av som statsråd.

Det er verdt å merka seg at det er eit svært stort mindretal som ikkje støttar forslaga om kritikk, verken mot Mehl, mot regjeringa Støre eller mot tidlegare justisminister Mæland.

Så til dei konkrete forslaga til vedtak i innstillinga, der forslag IV er retta mot Mehl. Eg meiner at desse forslaga for så vidt kan stå seg kvar for seg og argumenterast for viss ein meiner dei, men i samanheng er forslaga IV og V inkonsekvente, ulogiske og tilnærma umoglege å kunna forstå.

Forslag IV er retta mot Mehl. Kva har Mehl gjort? Ho var kjend med situasjonen i PST, ho gjorde ei vurdering av situasjonen i PST, og det har ikkje kome fram informasjon om at ho ikkje har meldt dette vidare til regjeringa, gjennom både ønske om verkemiddel og budsjettbehov. Det kan ein på ein måte ta stilling til, men ein har òg vald å fremja kritikk mot regjeringa for ikkje å ha løyva nok. Her må ein bestemma seg, for viss ein statsråd har gjort si plikt og informert regjeringa, har den statsråden gjort si plikt. Det kan ikkje vera sånn at kontrollkomiteen skal driva etterkontroll av gjennomslag på budsjettkonferansen. Anten ligg dette ansvaret på statsråden eller så ligg det på regjeringa – ein må greia å bestemma seg.

Eg skal ikkje gå inn på kva som er rett, for me er som sagt ikkje med på nokon av forslaga til vedtak, men det er interessant når me veit at budsjettet under Mehl auka med 45 pst: Kor går grensa for å sleppa kritikk – 55 pst. auke, 65 pst. auke, 85 pst. auke? Eg er usikker på det.

Berre for å visa kor tydeleg spel ein driv, har altså eit parti i komiteen greidd å fremja sterk kritikk mot ein person som i perioden rapporten tek føre seg, var tingrettsdommar for ei anna statsmakt. Det er smått absurd. Astri Aas-Hansen får sterk kritikk frå KrF i ein periode ho var tingrettsdommar. Det minner om at dette er eit stort spel.

Me har òg sett at parti har fronta sine standpunkt ute i media før komiteen har konkludert. Då kan ein på ein måte ikkje koma i etterkant og beklaga at det ikkje var mogleg å få til ein skikkeleg prosess.

Senterpartiet er oppteke av å læra, men det politiske spelet som har utspelt seg no, er ikkje kontrollkomiteen og Stortinget verdig.

Hege Bae Nyholt (R) [10:58:48]: Rapporten vi har fått fra Riksrevisjonen, er alvorlig. Dette reflekteres i at revisjonen har valgt å legge seg på det sterkeste kritikknivået den har tilgjengelig, nemlig «Sterkt kritikkverdig», og at komiteen har stilt seg bak kritikken.

Det er Stortinget som vedtar statsbudsjettet. For å kunne tildele de ulike departementene og underliggende etater bevilgninger som står i stil med oppgaven de er satt til å løse, er Stortinget avhengig av å være informert om hvilke behov de faktisk har. I denne saken har det gjennom Riksrevisjonens rapport og komiteens høringer blitt klart at Stortinget ikke har vært tilstrekkelig kjent med stoda i PST. Dette har gjort at Stortinget ikke har hatt det nødvendige beslutningsgrunnlaget for å kunne rette opp i budsjettproposisjoner fra både Solberg- og Støre-regjeringen som har inneholdt for lite midler til PST.

Heller enn å være med og gjøre denne saken til et politisk sirkus, fokusert på enkeltpersoner, er Rødt opptatt av at vi nå får på plass ordninger som sikrer at Stortinget har informasjonen en trenger for å sikre at PST ikke går for lut og kaldt vann. Rødt stiller derfor følgende forslag:

«Stortinget ber om at regjeringen årlig, i forbindelse med budsjettproposisjonen, i egnede former legger fram for Stortinget en høygradert vurdering av operativ evne for Politiets sikkerhetstjeneste (PST).»

Forslaget er inspirert av en ordning som allerede er på plass for Forsvaret, hvor Stortinget årlig, i forbindelse med budsjettproposisjonen fra regjeringen, mottar en gradert redegjørelse for Forsvarets operative evne, utarbeidet av forsvarssjefen. Denne ordningen kom på plass gjennom vedtak i Stortinget i sesjonen 1999–2000, etter forslag fra det som den gang het forsvarskomiteen på Stortinget.

Komiteen mente den gangen at «erfaringen (…) tilsier at Stortinget på en langt bedre måte må holdes orientert om krigsstrukturens operative status», og at «dette heretter bør skje på en systematisk måte i forbindelse med de årlige budsjettene». I 2023 anbefalte forsvarskommisjonen i sin rapport å videreutvikle denne ordningen, som de beskrev som et viktig verktøy for å styrke forsvarsevnen og kontrollere militærmakten.

Den alvorlige saken vi nå debatterer, viser klart at det er behov for at Stortinget i større grad enn i dag holdes løpende orientert om PSTs operative evne. Med ordningen Rødt foreslår, vil en legge bedre til rette for at Stortinget i framtiden vedtar adekvate bevilgninger for PST.

Med dette tar jeg opp Rødts forslag.

Jonas Andersen Sayed (KrF) [11:01:36]: I fredstid er det PST som har hovedansvaret for å håndtere de mest alvorlige truslene mot rikets sikkerhet. Det er den mest grunnleggende oppgaven en stat har. Derfor er det vanskelig å overdrive alvoret når Riksrevisjonen bruker sin sterkeste kritikkform i sin vurdering av regjeringens styring av PST – sterkt kritikkverdig. Det er ikke en formulering de bruker ofte eller lettvint. Det er først ved behandlingen av denne saken at Stortinget for alvor har blitt kjent med hvor store kapasitetsutfordringene har vært. Det er vanskelig å komme til noen annen konklusjon enn at PSTs avgjørende betydning for rikets sikkerhet og grunnleggende nasjonale interesser har vært en alvorlig blindsone for Støre-regjeringen.

Bakteppet er et trusselbilde som blir stadig forverret. Terrortrusselen er ikke borte, og samtidig har etterretningstrusselen fra fremmede stater vokst kraftig. I trusselvurderingen for 2025 sa PST rett ut at det er sannsynlig at russisk etterretning vil forsøke sabotasje mot mål i Norge. Presset kommer altså på alle kjerneoppgavene samtidig: på kontraterror, på kontraetterretning og på beskyttelsen av myndighetspersoner. Da blir det lite rom igjen til å se framover, til å gi norske myndigheter den situasjonsforståelsen og beslutningsstøtten som er selve poenget med en etterretningstjeneste. Det er nettopp konklusjonen om PSTs mandat som innenlands etterretningstjeneste jeg mener er mest underkommunisert i denne saken. Riksrevisjonen slår fast at PST i relativt begrenset grad har fylt rollen som nasjonal etterretningstjeneste, og at arbeidsmåten har vært, og jeg siterer, «hovedsakelig reaktiv». Det er en alvorlig og oppsiktsvekkende konklusjon. Dette er en annen og videre oppgave enn kontraetterretning. Det handler om å løfte blikket fra enkeltsaker, drive strategisk og kunnskapsbasert etterretning og gi myndighetene situasjonsforståelse og beslutningsstøtte.

Og hvorfor er dette så viktig? Da vi debatterte den sikkerhetspolitiske redegjørelsen i februar, var vi i stor grad enige om alvoret. Den største trusselen mot Norge i dag er ikke stridsvogner over grensen. Det er angrep under terskelen for krig: sabotasje, cyberangrep og påvirkningsoperasjoner. PST beskriver selv hvordan russisk etterretning tar i bruk kriminelle nettverk, og hvordan Russland vil teste NATOs samhold. Slike trusler er enkelthendelser som hver for seg kan se ubetydelige ut, men som først gir mening satt sammen. Det krever akkurat den evnen Riksrevisjonen sier PST ikke har hatt kapasitet til. De sier rett ut at en følge av utilstrekkelig kapasitet er økt risiko for skadelige konsekvenser for grunnleggende nasjonale interesser.

Så til kritikken. Vi fremmer i dag forslag om sterk kritikk mot tidligere justisminister Emilie Enger Mehl. Hun satt med ansvaret gjennom perioden der trusselbildet ble radikalt forverret etter Russlands fullskalainvasjon av Ukraina. Signalene fra PST var tydelige og ble ikke fulgt opp godt nok. Det er svært alvorlig, men alvoret stopper ikke opp hos én statsråd. Ansvaret for rikets sikkerhet ligger hos regjeringen samlet, og først og fremst hos statsministeren. Han leder selv regjeringens sikkerhetsutvalg. Han har visst hvor alvorlig situasjonen er, og det er nettopp han som har kalt dette den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig. Derfor fremmer KrF også et eget forslag om sterk kritikk mot statsministeren. Vi fremmer også et forslag om sterk kritikk mot sittende justisminister Astri Aas-Hansen. Undersøkelsen dekker årene 2019 til 2024, men høringene har jo også handlet om situasjonen i dag. I den lukkede høringen stilte både sjef i PST og avdelingsdirektøren for kontraterror og kontraetterretning. Bildet de ga, gjør meg ikke trygg på at manglene er lukket. På direkte spørsmål i den åpne høringen om PST i dag har de ressursene de trenger, var svaret på den at de er på vei.

Mangler politiet ressurser og må kutte i patruljering og forebygging, er det synlig. Da kan en politimester stille opp i media og fortelle at det trengs mer penger. En PST-sjef kan av åpenbare grunner ikke gjøre det samme. Dermed sitter statsråden og regjeringen alene på mye av informasjonen. Riksrevisjonen har gitt oss en grundig og objektiv vurdering av hvordan regjeringen og justisministeren har håndtert dette ansvaret, og gjennom høringen, spesielt den lukkede, har vi fått innsyn vi ellers ikke ville hatt. Nettopp derfor mener KrF at Stortinget også ville hatt stor nytte av en raskere oppfølgingsrevisjon enn de vanlige tre årene.

Til slutt: PST er i dag svært langt unna et kontrollsamfunn, og verken Riksrevisjonen eller noen av partiene i denne sal ønsker å ta Norge dit. Det vil være en restrisiko, men det er ikke det Riksrevisjonen har vurdert. De har vurdert hvordan regjeringen har sikret at PST har hatt de ressursene de trenger i den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig. Sterkt kritikkverdig, er konklusjonen. Jeg tar opp forslagene KrF er en del av.

Grunde Almeland (V) [11:07:02]: Det er alvorlig lesning å gå gjennom Riksrevisjonens rapport. Jeg vil starte med å takke Riksrevisjonen for den jobben de har gjort. Det er viktig for Stortinget å ha den samlede gjennomgangen som Riksrevisjonen leverer til oss, fordi vi trenger å lære av de åpenbare manglene i systemet vårt for at vi skal klare å ivareta Norges sikkerhet i det videre og ivareta de nasjonale interessene på en god måte. Det må selvsagt være hovedformålet også etter denne saken. Det viktigste vi kan gjøre, er å forbedre de systemene som svikter, og sørge for at ting fungerer bedre framover.

Stortinget har imidlertid også den rollen at vi skal drive parlamentarisk kontroll. Selv om man skal være opptatt av hva man skal gjøre framover, er det samtidig Stortingets oppgave å plassere ansvar når Stortinget mener det er riktig å gjøre det. Det er også en viktig bit av det arbeidet vi gjør, og en viktig bit av arbeidet med tydelig å signalisere at det tross alt er noen som har det utøvende ansvaret for det som skjer i Norge.

Det har vært en god gjennomgang av de ulike forholdene, særlig fra saksordføreren i starten, så jeg skal ikke gå inn i det. Jeg vil likevel på vegne av Venstre si at vi i stor grad slutter oss til det flertallet sier i innstillingen. Jeg mener flertallet har – gjennomgående – en god og nøktern beskrivelse av situasjonen og også av plasseringen av ansvaret. Derfor kommer Venstre til å stemme for de ulike romertallsvedtakene. Vi kommer ikke til å stemme for noen av mindretallsforslagene. Det er rett og slett av den enkle grunn at vi mener at man i en del av mindretallsforslagene ganske tydelig bommer når man forsøker å plassere ansvaret, i motsetning til det romertallsvedtakene og flertallet gjør.

Jeg vil knytte noen kommentarer til noen av de påstandene som har kommet fra talerstolen så langt, bl. til det SV-representanten sa om III – altså kritikkvedtaket mot tidligere statsråd Monica Mæland. Det er altså sånn at uavhengig av hva som er grunnen til at en statsråd ikke hadde tilstrekkelig informasjon, er det statsråden selv som er ansvarlig for det. Så la det ikke være noen tvil: Når Venstre stemmer for en sånn type kritikkvedtak, er det fordi det også innebærer et personlig ansvar med hensyn til å være statsråd – at man hadde ansvaret for dette, og derfor også skulle ha gjort tydelige grep for å tilegne seg denne informasjonen. Det at systemene ikke fungerer, er ikke en unnskyldning, og det skal, iallfall sett fra Venstres side, ikke leses som en unnskyldning for at man ikke har fått den tilgjengelige informasjonen. Det har man som statsråd ansvar for å legge til rette for. Det har også Stortinget tydelig sagt i en rekke andre saker der vi har gitt kritikk.

Når det gjelder IV og kritikken mot statsråd Emilie Mehl, må vi være tydelig på også fra Stortinget at den perioden hun hadde det overordnede ansvaret – det konstitusjonelle ansvaret – var det en tydelig endring i trusselbildet. Kontrollkomiteen og Stortinget har behandlet en av sakene som var det tydeligste eksemplet på det, nemlig saken etter 25. juni-terroren, og det er verdt å minne om at i den saken erkjente man – eller anerkjente – at regjeringen hadde gjort en delvis styrking av PST, men det var allikevel gjennomgående fra komiteen og Stortinget i sin helhet en forståelse av at måten PST var organisert på, og også måten midlene var allokert, ikke var tilstrekkelig til å følge opp situasjonen. Dette er en gjennomgående forståelse som ligger til grunn hos Stortinget, som også begrunner dette vedtaket.

Så vil jeg avslutningsvis si til representanten Myrli at han har helt rett i at det er ingen praksis for at Stortinget gjentar kritikken fra Riksrevisjonen. Riksrevisjonens kritikkvedtak er uavhengig av den parlamentariske kontrollfunksjonen Stortinget har. Men det er helt feil av representanten Myrli når han og Arbeiderpartiet går ut av beskrivelsen på sidene 18 og 19 som refererer til at Stortinget gjennomgående har gjort vurderinger av kritikkvedtak på Stortinget utover 2000-tallet. Dette er en beskrivelse av den parlamentariske kontrollen som vi har vært enige om.

Statsråd Astri Aas-Hansen [11:12:22]: Jeg ønsker å starte med å understreke at PST – og det betyr alle som jobber i PST – hver eneste dag gjør en svært viktig jobb for å forebygge, avdekke, etterforske og avverge ulovlig aktivitet og alvorlige hendelser som truer nasjonens sikkerhet.

Jeg tar komiteens behandling og kritikk på stort alvor. Jeg er enig i at det har vært store utfordringer i PST og i styringen av PST i deler av perioden 2019–2024. Dette er også bakteppet for en rekke grep som er tatt etter at Støre-regjeringen tiltrådte i 2021, og vi har fortsatt å styrke PST også etter undersøkelsesperioden til Riksrevisjonen og fra jeg tiltrådte i februar 2025. Vi er i dag på et bedre sted enn det vi var da denne regjeringen tok over i 2021. Jeg mener at dette kom tydelig fram både i den åpne og i den lukkede kontrollhøringen.

PST har fått økte budsjetter og nye hjemler. Det er bl.a. gjort flere grep for å sikre at oppgaveløsningen innenfor beskyttelse av myndighetspersoner ikke går på bekostning av de andre kjerneoppgavene. Et bedre samarbeid med departementet har gitt tydeligere styring.

I min styring av PST legger jeg vekt på resultater og effekter for brukere og samfunn. PST skal levere god beredskap og trygghet i samfunnet og avverge alvorlige hendelser. Den viktigste kapitalen PST besitter, er de ansatte, men hvordan de ansatte skal disponeres, og hva som skal til for at de kan løse sitt oppdrag og levere på de forventningene jeg setter, er det PST som vurderer.

Vi har sett at kortsiktig styring og for stor oppmerksomhet rettet mot innsatsfaktorer har virket negativt inn på evnen til å løse samfunnsoppdraget og til å drive god økonomistyring. PST vet best hvordan deres oppdrag skal løses mest mulig effektivt, og det avgjørende er at PST har autonomi og myndighet til å styre sine ressurser helhetlig og i tråd med de overordnede føringene jeg har gitt, som igjen baserer seg på de vedtak som fattes i denne sal.

I etatsstyringen følger vi opp for å sikre at PST har god nok evne og kapasitet til å oppnå målene som er satt. På den måten måles PST samtidig på de reelle effektene og resultatene. Dette er god styring i praksis.

Vi skal sørge for å gi muligheter for langsiktig styring samtidig som en har fleksibilitet nok til å løse samtidighetsutfordringer som PST står i. Vi må unngå en start-stopp-situasjon med store, årlige svingninger i bevilgninger.

Samtidig står PST fortsatt i en krevende situasjon. Trusselbildet innebærer at PST har store oppgaver for å løse sitt overordnede samfunnsoppdrag om å trygge Norges sikkerhet. Vi har derfor etter kontrollhøringen i mars jobbet videre med flere tiltak for å redusere risikoen for at eksempelvis terror eller etterretningsaktivitet kan skje.

Vi fremmet i mars et lovforslag om endringer i reglene om skjult kameraovervåkning i straffeprosessloven, som vil ha betydning for PSTs avvergende etterforskning og PSTs forebyggende virksomhet etter politiloven. Vi vil raskt komme tilbake til når reglene kan settes i verk.

Regjeringen jobber også med konkrete tiltak for å redusere PSTs utgifter knyttet til beskyttelse av norske myndighetspersoner på reise til Ukraina, og PST jobber stadig med å maksimalisere nytten av sin lokale tilstedeværelse i distriktsenhetene.

Jeg forventer at PST framover fortsetter å utvikle virksomheten på den gode måten de har gjort de senere årene. Departementet vil fortsette å utvikle styringen til å bli enda mer målrettet, bl.a. gjennom arbeidet med en langsiktig plan for PST.

Jeg er glad for å se hvordan Riksrevisjonens rapport og komiteen løfter fram hvordan PST opererer innenfor rammene av et liberalt demokrati, og avveiningene som må foretas mellom sikkerhet, personvern og rettssikkerhet.

Statsminister Jonas Gahr Støre [11:34:18]: Jeg vil takke komiteen for grundig arbeid med behandlingen av Riksrevisjonens rapport om ressursbruk og effektivitet i PST.

La også meg slå fast: PST og deres ansatte gjør en svært viktig jobb for Norges nasjonale sikkerhet – jeg vil si til alle tider, men ikke minst etter fullskalainvasjonen av Ukraina i 2022.

Gjennom grundig kontraetterretningsarbeid bidrar de til vår trygghet. La meg ta et eksempel fra nyere tid. PST arresterte i 2022 en illegalist som var i Norge under dekke av å være brasiliansk forsker. Vi vet at bare et fåtall europeiske tjenester har klart å avdekke slike agenter. PST har også selv offentlig uttalt at de har bidratt til å avverge terrorangrep på norsk jord. Det skal vi være glad for.

Jeg er også en av dem som har dyktige livvakter fra PST rundt meg hver dag, hver time. Et av spørsmålene i denne saken er om vi bruker for mye ressurser på beskyttelse av myndighetspersoner. Jeg mener det er en legitim diskusjon. Men i et trusselbilde der myndighetspersoner blir stadig mer utsatt som en del av terrortrusselen, vil jeg anerkjenne jobben PST gjør for å beskytte oss som er valgt til å styre landet. Jeg har erfart dette konkret, da PST reddet meg ut av en kritisk situasjon på Serena Hotel i Kabul i 2008.

PST har møtt et stadig mer krevende trusselbilde det siste tiåret, og særlig etter februar 2022. Da krigen i Ukraina kom, var PST ikke godt nok rustet til å håndtere konsekvensene. Derfor har jeg sagt at jeg i all hovedsak slutter meg til Riksrevisjonens kritikk av ressurssituasjonen i undersøkelsesperioden 2019–2024.

Min regjering tar ansvar for PSTs budsjett og kapasitet på vår vakt. Men at PST ikke var godt nok rustet da fullskalainvasjonen kom i februar 2022, er et ansvar som må deles av flere. Det må ses i lys av en utvikling over mange år, hvor PST har advart mot terrorfare og trussel fra russisk og kinesisk etterretning. PST ba også om flere virkemidler tilbake i 2014, bl.a. hjemmel til å behandle åpen tilgjengelig informasjon. Det ble lagt bort fram til 2021.

Den løpende styringsdialogen fra Justisdepartementet er en sentral del av driften av PST. Hyppige skifter av justisministre i perioden 2016–2021 bidro ikke til stabilitet i den politiske ledelsen av Justisdepartementet og PST.

Jeg mener at min regjering tok raskt flere relevante grep for å styrke PST:

• Allerede to måneder etter krigen brøt ut, la vi fram en særskilt Ukraina-proposisjon, hvor vi foreslo å øke bevilgningene til Forsvaret, men også til PST.

• PSTs budsjett har økt med over 50 pst. på min regjerings vakt.

• Vi har tatt initiativ til at flere viktige lovendringer har blitt vedtatt i Stortinget.

• Vi har styrket etatsstyringen og oppfølgingen av PST. Jeg har også tett dialog med PST gjennom møter i Regjeringens sikkerhetsutvalg, som er blitt hyppigere, mer omfattende og mer alvorspreget i lys av den internasjonale situasjonen.

• Styrkingen har fortsatt etter at Riksrevisjonen avsluttet sin undersøkelse. PSTs budsjett ble økt med over 200 mill. kr i 2025 og over 100 mill. kr i år.

Det er legitimt å diskutere om regjeringen burde foreslått enda større bevilgninger til PST de første årene etter 2021. Jeg merker meg at et flertall retter sterk kritikk mot regjeringen for dette, og jeg tar den kritikken på alvor.

Samtidig gjør kombinasjonen av styrket budsjett, bedre regelverk og tettere styring av PST at sikkerhetstjenesten har bedre forutsetninger i dag enn da vi overtok. Jeg er glad for at en samlet komité ber oss sikre at PST er riktig dimensjonert for å møte den sikkerhetspolitiske situasjonen framover.

Å sikre at Norge kan håndtere den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig, har lenge vært en hovedprioritering for min regjering.

La meg legge til. Den neste krisen er, i tråd med all erfaring, forskjellig fra den forrige. Den neste hendelsen kan ikke kopieres fra hva vi har erfart. Derfor må en tjeneste som PST også ha muligheten til å forstå den situasjonen vi lever i og ikke minst legge vekt på forebyggende arbeid. Jeg synes det er verdt å merke seg fra PSTs ledelse, at forebygging er et breddeanliggende for hele samfunnet, ikke bare for PST. Derfor er også samordningen mellom PST og resten av myndighetsapparatet en viktig oppgave for min regjering.

Jeg vil takke for komiteens arbeid. At storting og regjering samarbeider godt om hvordan vi skal ivareta landets sikkerhet, er av avgjørende betydning for oss alle.

Tom Staahle (FrP) [11:56:57]: Rapporten tar for seg perioden 2019–2024, og når Riksrevisjonen bruker sin sterkeste kritikkform og slår fast at Justis- og beredskapsdepartementets håndtering av PST er «sterkt kritikkverdig», må alle varsellamper blinke. Dette handler om forvaltningssvikt av en justisminister og regjering, og det handler om statens manglende evne til å beskytte Norge mot terror, spionasje, sabotasje og påvirkningsoperasjoner. Det er nær en total svikt i en av de viktigste arbeidsoppgavene en til enhver tid sittende regjering har.

Rapportens konklusjon er knusende: Trusselbildet har blitt dramatisk verre, men ressursene, verktøyene og styringen har ikke holdt tritt. PST har fått økte budsjetter, men det er langt fra nok i forhold til de radikalt økte oppgavene tjenesten er satt til å løse.

Vi står altså i en situasjon med krig i Europa, økt russisk og kinesisk etterretningsaktivitet, hybride trusler, cyberangrep og terrorhendelser på norsk jord. Når Riksrevisjonen da dokumenterer det mange har visst lenge, at PST har betydelige kapasitetsbegrensninger, mangelfulle IT-systemer, utilstrekkelige hjemler og en organisasjon som ikke er tilstrekkelig rustet for dagens sikkerhetsutfordringer, skulle man jo tro at de som sitter øverst i makthierarkiet, skulle ta sitt ansvar – men nei.

Det som gjør saken enda mer alvorlig, er at dette ikke kommer overraskende. Riksrevisjonen dokumenterer at PST over tid varslet om et økende gap mellom trusler og kapasitet. Likevel har departementet reagert for sent og for svakt. Det er åpenbart at den til enhver tid sittende regjering og statsråd har et ansvar for å sørge for at PST har nødvendige ressurser, virkemidler og styring for å utføre samfunnsoppdraget. Og når departementet ikke følger opp utfordringene PST rapporter om og informerer Stortinget, må man jo lure på hva som har skjedd i departementet og regjeringen.

For Fremskrittspartiet er kjernen i saken at nasjonal sikkerhet er statens viktigste oppgave. Da holder det ikke å vise til prosesser, områdegjennomganger og interne styringsdialoger. Når PST varsler om økende risiko, må regjeringer handle. Det er nødvendig å minne oss selv om at vi i vår historie har sviktet hva gjelder sikkerhet og beredskap ved flere anledninger, og det er skremmende at evnen til å lære og gjøre noe med det åpenbart er svært liten. Om det er fordi vi er naive eller udugelige, lar jeg henge litt i luften, men at noen ikke har gjort jobben sin, er helt på det rene.

Nå har altså Riksrevisjonen og kontrollkomiteen konkludert med at styringen av PST har vært svak, at ressursene ikke står i forhold til trusselbildet, og at departementet ikke har reagert raskt nok på varsler om økt risiko. Da er den naturlige konklusjonen Stortinget må trekke at Norge ikke kan møte morgendagens trusler med gårsdagens prioriteringer.

Fremskrittspartiet mener PST må få de ressursene, verktøyene og lovhjemlene som dagens sikkerhetssituasjon krever. Nasjonal sikkerhet må prioriteres høyere enn byråkratiske prosesser. Riksrevisjonens rapport er ikke bare en kritikk av fortiden, det er en advarsel om framtiden.

Mari Holm Lønseth (H) [12:00:10]: Konklusjonene i Riksrevisjonens rapport om PST er slående, og det er nødt til å føre til endringer. Vi står i den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig, og truslene vi møter i dag, og har møtt de siste årene, særlig fra 2022, skiller seg også mye fra de truslene vi har levd med tidligere. Oppdragsmengden har økt både for politiet og for PST uten at ressursene eller regelverket har holdt tritt.

Spionasje, sabotasje og andre hybride trusler er noe som går igjen i de lokale trusselvurderingene i ulike politidistrikt. Vi ser også at enkeltsaker tar store ressurser fra både PST og politidistriktene. PST har ikke den kapasiteten som trengs for å fylle den rollen de har som nasjonal etterretnings- og sikkerhetstjeneste. Rapporten slår også fast at styringen av PST har vært svak.

Vi har også hatt situasjoner tidligere hvor det har vært varslet om krevende situasjoner i PST. Vi husker f.eks. i 2024, hvor det var en rapport om tilstanden i PST som regjeringen også da valgte å ikke offentliggjøre, men som også har vist omfattende svakheter.

Noe av det viktigste framover er likevel at denne rapporten fører til at det blir konkrete endringer. Det er viktig at ressursene til PST må økes, men det hjelper ikke bare med mer penger, organiseringen er nødt til å bli mer effektiv, IT-systemene er nødt til å oppdateres, og regelverket er nødt til å oppdateres. Det er også veldig viktig at politiet har effektive etterforskningsmetoder i møte med de nye hybride truslene.

Samtidig er det viktig for Høyre at tempoet i regelverksutviklingen går opp. Det har over tid tatt for lang tid å utvikle nye regler, som også gjør politiet og PST dårligere i stand til å beskytte oss som innbyggere enn de burde ha vært. Jeg vil trekke fram ett eksempel, og det handler om reglene knyttet til spionasje i straffeloven. De har ikke vært oppdatert på om lag 40 år. Vilkårene for å dømmes for det er at det er hemmelige opplysninger som kan true rikets sikkerhet, som deles. Det er en strengere regulering i Norge enn i land vi ellers sammenligner oss med, enten det er Danmark, Sverige eller Storbritannia. Det gjør det krevende for politiet å benytte disse bestemmelsene, og det gjør det krevende å få etterforskningsmetoder. Det er også noe av det som fører til at vi ikke har hatt en spionsak i Norge på mange, mange år, selv om det ikke er noen grunn til å tro at det ikke forekommer spionasje og etterretningsvirksomhet i vårt land som vi burde ha slått ned på.

Høyre forventer at det kommer en kraftig styrking av politiet generelt, men også PST spesielt, i forslag til statsbudsjett. Vi ser også fram til raskt å behandle lovendringen som skal komme til Stortinget, som sikrer at PST også blir et mer effektivt organ.

Jon Engen-Helgheim (FrP) [12:03:22]: Rapporten og den påfølgende komitébehandlingen viser at vi står i en veldig alvorlig situasjon, og at det har vært store, store svakheter. Det viktige nå er at vi lærer av saken. Der er jeg svært usikker på om regjeringen har skjønt alvoret tilstrekkelig.

Denne saken handler om flere ting, bl.a. at det tok urovekkende lang tid før signaler om situasjonen ble tatt på alvor og fulgt opp. Det har vært svak og utydelig styring, og økte oppgaver har gått på bekostning av andre viktige oppgaver. Dessverre er det mulig å se klare likhetstrekk mellom det som framkommer i rapporten og denne saken, og det hele politiet står i i dag. Politiet har gjentatte ganger varslet om tilsvarende forhold, men da er det ikke bare for ett organ, det er for hele politiet.

Hvis vi går tilbake til juni 2025, kom Riksrevisjonen med en annen rapport om ungdomskriminalitet, som peker på manglende forebygging og manglende tilstedeværelse fra politiet. Politiet mener selv at det kommer av manglende ressurser.

I april 2026 var politimesteren i Oslo ute og kom med en kraftig advarsel og sa at det er begrenset hvor lenge de kan stå i dette uten at konsekvensene blir for store. Hun sa bl.a. at det ulmer under overflaten, og at man har problemer med å ivareta hovedstadsoppdraget på grunn av ressurssituasjon. Vi ser jo resultatene. I juni, altså inneværende måned, ble det klart at Forsvaret må settes inn for å løse politioppgaver i hovedstaden. Da viser dette at vi har en tilsvarende situasjon i hele politiet som det rapporten viser for PST. Det burde jo fått alarmklokkene til å ringe for lenge siden.

Under denne regjeringen har antallet operative politifolk, altså IP3- og IP4-personell, gått ned med hele 700. Det rapporterer regjeringen selv på FrPs budsjettspørsmål. Det er selvfølgelig veldig alvorlig å stå i.

Jeg vil bare avslutte med at det er urovekkende å høre Støre ikke ta alvoret tilstrekkelig på alvor. Han sier at andre partier heller ikke har bevilget mer penger. Men saken handler jo om at det er regjeringen som sitter på denne informasjonen. Nå har det kommet en hemmelig rapport for å belyse hva som har gått feil, og det er regjeringen som har den informasjonen som ikke vi har hatt, og som burde tatt ansvaret. Hvis regjeringen ikke forstår det, har man ikke forstått alvoret i saken.

Anette Carnarius Elseth (FrP) [12:06:42]: Når skoleelever kommer på besøk til Stortinget, lærer de at jobben til regjeringen er å være den utøvende makt, den som gjennomfører. I fredstid skal regjeringen påse at politiet sørger for innbyggernes trygghet, og justisministeren har da et særlig ansvar.

Trusselbildet og oppgavemengden har blitt endret radikalt, men Støre-regjeringen har ikke fulgt med i timen. Det skrytes dog av økt budsjettutvikling, men den spises i realiteten opp av lønnsvekst, prisvekst og vekst i pensjonsutgifter. Selv om PST har fått noe økte ressurser i perioden, står det uansett absolutt ikke i forhold til et vesentlig forverret trusselbilde og radikalt økte oppgaver.

Antallet FrP-justisministre er kommentert, men det som er viktigst, er jo at de var fokusert, tok jobben på alvor og møtte trusselbildet på riktig måte. Det har altså ikke tatt mer enn tre justisministre å rive ned det syv justisministre fra FrP bygget opp.

Støre-regjeringens manglende styringsevne og kriseforståelse har blitt et alvorlig problem. Vi står nå i en sikkerhetspolitisk krise og har akutt mangel på politifolk, uten at regjeringen engang har et mål om hva bemanningen bør være. Med et datasystem fra OL på Lillehammer er det store etterslep i etaten, og manglende IT-ressurser reduserer PSTs effektivitet og begrenser deres evne til å fylle sitt mandat.

Riksrevisjonen konkluderer med «sterkt kritikkverdig», som er den aller sterkeste kritikkformen, og som kun benyttes når de avdekker alvorlige svakheter, feil og mangler som kan få svært store konsekvenser for enkeltmennesker eller samfunnet. Det har de altså gjort i sin rapport. Det er sterkt kritikkverdig at Justis- og beredskapsdepartementet ikke har bidratt til at PST har nødvendige virkemidler til å fylle rollen. Styringen av PST har vært svak og utydelig. Støre-regjeringen har altså ikke fulgt med eller ikke forstått alvoret. Til tross for at PST har rapportert om gap mellom trusler og kapasitet, samt høy risiko på flere sentrale kjerneoppgaver, er det ikke i tilstrekkelig grad fulgt opp. Uforutsigbar og stor oppdragsmengde for beskyttelse av myndighetspersoner har hatt negative konsekvenser for de andre kjerneoppgavene.

Stortinget har bedt regjeringen legge fram en langtidsplan for politiet, men det skjer lite, for regjeringen viser ingen eller liten interesse for politiet og den sikkerhetspolitiske krisen vi står i.

Lars Rem (FrP) [12:10:03]: Riksrevisjonen og kontrollkomiteen har gitt et krystallklart bilde. PST er underdimensjonert i en tid der trusselbildet er alvorlig forverret. Det er ikke lenger bare en faglig debatt, det er et nasjonalt sikkerhetsproblem.

Flertallet i komiteen slår fast at departementets styring av PST har vært svak og utydelig. Det er sterkt kritikkverdig at regjeringen ikke har foreslått de bevilgningene som trengs. Det burde få alle til å slå alarm.

Kjerneproblemet er åpenbart midlertidig tilskudd i stedet for varig styrking, manglende langsiktighet i budsjettene og et handlingsrom for PST som ikke står i forhold til realitetene.

At kostbare livvaktsoppdrag ble dekket gjennom nysaldering eller revidert budsjett, gikk ut over tjenestens evne til å forebygge og etterforske. Det er ikke forsvarlig styring. Det svekker sikkerheten vår.

Det er også alvorlig at komiteen retter sterk kritikk mot tidligere justisminister Mehl og regjeringen Støre for ikke å ha fulgt opp PSTs tydelige signaler.

Sikkerhetspolitikk kan ikke bygges på gode intensjoner alene. Den trenger varige midler, klare politiske prioriteringer og en helhetlig plan for å bygge kapasitet, teknologi og kompetanse over tid. Derfor må vi forlange konkrete tiltak nå.

Vi må ha en flerårsplan med varig grunnfinansiering til PST, en bærekraftig løsning for finansiering av livvaktoppdrag, som i dag går på bekostning av kjerneoppgavene og etablere tydeligere mål i dialogen mellom departementet og tjenesten. Å vente på neste krise er ikke et alternativ. Kostnadene for nasjonal sikkerhet er for høy. Stortingets sterke kritikk må føre til handling. Norge må sikre at PST får de ressursene og den styringen den trenger – nå.

Stig Atle Abrahamsen (FrP) [12:12:52]: Tryggheten til innbyggerne våre er en av de mest grunnleggende oppgavene vi som statsmakt har.

Riksrevisjonens knusende rapport viser med all mulig tydelighet at regjeringen ikke har levert på det som er noe av det viktigste i samfunnsoppdraget som landets regjering har. Når vi kan lese i rapporten til Riksrevisjonen at det ikke er tilstrekkelige ressurser til å møte det sikkerhetspolitiske bildet som vi alle nå er kjent med, og at regjeringen har hatt informasjon om dette som man ikke har tilført Stortinget, da er det en selvfølge for Fremskrittspartiet at det skal vedtas sterk kritikk av denne regjeringen.

Jeg vil bare lese ett av punktene som står i rapporten:

«PSTs kapasitet som nasjonal etterretnings- og sikkerhetstjeneste har vesentlige begrensninger, og PSTs organisering og ressursbruk er ikke tilstrekkelig målrettet og effektiv.»

Det er fullstendig uakseptabelt. Denne tjenesten skal bl.a. sikre oss mot terror på norsk jord. Alvoret i denne saken kan ikke overdrives.

Jeg må si at jeg undrer meg over debatten når det gjelder om man skal være villig til å stemme for sterk kritikk fra Stortinget til regjeringen – med dette som underlag. Da skal man ha en alvorlig dragning mot mer partipolitiske hensyn, om ikke dette danner grunnlag for å vedta sterk kritikk mot regjering og statsminister.

Rett etter kontortid i går satt jeg på et sted her i Oslo som har opplevd terror på norsk jord, mot mennesker som bare var ute for å ha en trivelig kveld og møtes med bekjente. Det at ikke Stortinget i dag skulle vedta sterk kritikk av regjeringen når man svikter på den typen samfunnsoppdrag, det hadde vært uforståelig. Jeg er glad for at Stortinget plasserer ansvaret der det hører hjemme og forlanger forbedringer.

Mahmoud Farahmand (H) [12:16:03]: Hver dag går kvinner og menn på jobb i PST for å gjøre Norge tryggere. De henter inn informasjon, lager etterretningsprodukter, distribuerer dem og beskytter myndighetspersoner. Det må vi aldri glemme. Dette er en tjeneste som har vært – med PST-sjef Gangås’ egne ord – «svært strukket» i en tid der trusselbildet har blitt mer alvorlig enn på flere tiår.

Siden 2022, som flere her har påpekt, har den sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa endret seg radikalt: Russlands fullskalainvasjon av Ukraina, et mer autoritært og aggressivt regime i Moskva, et offensivt Kina og framvekst av hybride trusler som ikke respekterer grenser mellom krig og fred. Samtidig har etterretningsvirksomheten mot Norge økt betydelig. Fremmede staters spionasje, sabotasjeforberedelser og forsøk på å skaffe kunnskap om kritisk infrastruktur er ikke lenger et unntak, men ofte regelen. Det er en del av et fast trykk vi må forholde oss til i hverdagen som kommer. Og det er PST som har hovedansvaret for å beskytte oss mot disse typene trusler. Dette er ikke trusselbilde som har utviklet seg gradvis, det har skiftet karakter ganske brått, men det er med dette bildet den sterke kritikken fremmes i denne sal.

Jeg må også legge til at veldig mange som har kommet opp på denne talerstolen, har vært veldig opptatt av budsjettmidlene. Det er riktig. PST må ha de pengene de trenger for å kunne gjøre jobben, men dette handler ikke utelukkende om penger – det handler om hjemler, og det handler om oppgavemangfoldet som PST forvalter. Uten å ha de riktige hjemlene og uten å ha den riktige oppgaveporteføljen vil PST alltid være strukket til det ytterste og vil ikke kunne levere på hovedoppdraget. Det mener jeg og vi i Høyre er viktig å ha med seg.

Avslutningsvis må jeg legge til: Alle som er i denne salen, har en felles interesse av at PST fungerer optimalt, at PST klarer å levere på de oppdragene de har – for å holde oss samlet i dette landet trygge, for å holde våre interesser trygge. Det er det denne saken handler om, og enigheten om hvem som får kritikk, er en sideevent, slik jeg ser det.

Pål Morten Borgli (FrP) [12:18:33]: Jeg må få lov til å starte med å takke saksordfører Stuestøl for et grundig, samlende og imponerende arbeid i en veldig krevende sak. Rapporten vi behandler i dag om Politiets sikkerhetstjeneste, er kompleks og alvorlig, og saksordføreren har ledet arbeidet på en måte som har bidratt til å belyse saken på en grundig og tillitvekkende måte.

Riksrevisjonens rapport tegner et alvorlig bilde. Politiets sikkerhetstjeneste har over flere år stått i en situasjon med et stadig mer krevende trusselbilde, samtidig som ressurser, styring og organisering ikke i tilstrekkelig grad har vært tilpasset oppgavene.

Vi lever i en tid hvor truslene mot Norge er blitt mer sammensatte og mer alvorlige. Russlands angrepskrig mot Ukraina har endret sikkerhetssituasjonen i Europa. Truslene fra fremmede stater, spionasje, påvirkningsoperasjoner, sabotasje og terror krever at vi har en sikkerhetstjeneste som har både kapasitet, verktøy og organisering til å møte disse utfordringene.

Det mest alvorlige ved rapporten er ikke nødvendigvis at det finnes utfordringer. Det alvorlige er at utfordringene har vært kjent over tid, og at oppfølgingen ikke har vært tilstrekkelig. Det er sterkt kritikkverdig at departementet ikke har bidratt tilstrekkelig til at PST har nødvendige virkemidler til å fylle rollen som innenlands etterretnings- og sikkerhetstjeneste, gitt de senere års endringer i trusselbildet.

Komiteens oppgave er ikke å drive operativ sikkerhetspolitikk. Vår oppgave er å undersøke om Stortingets forutsetninger er fulgt opp, om styringen har vært forsvarlig, og om regjeringen og departementene har ivaretatt sitt ansvar på en tilstrekkelig måte. Det er derfor det er så viktig at vi tar Riksrevisjonens rapport på største alvor i dag.

Jeg vil også benytte anledningen til å oppfordre alle representantene i Stortinget til å sette seg inn i hele sakskomplekset. Den graderte delen av rapporten gir et enda mer alvorlig og detaljert bilde av utfordringene som omtales i denne saken. For oss som har hatt anledning til å lese den, understreker den nettopp alvoret i saken. At vi tar dette på alvor, skylder vi befolkningen, de ansatte i PST og den nasjonale sikkerheten.

Julie E. Stuestøl (MDG) [12:21:27]: Som jeg var inne på i mitt innledende innlegg, har det vært viktig for meg som saksordfører å forsøke å samle komiteen om en innstilling. Jeg mener det var behov for at komiteen gjorde to ting: å samle Stortinget om et vedtak som legger press på nåværende og kommende regjeringer til faktisk å sørge for at anbefalingene blir fulgt opp, og å rette kritikk dit hvor ansvaret ligger i vedtaksform, slik at det blir tydelig hvor alvorlige disse konklusjonene er for rikets sikkerhet.

Vi lyktes dessverre ikke med å samle komiteen så mye som jeg hadde ønsket. Som det har kommet tydelig fram i debatten, er det ikke sånn at alle mener det er nødvendig med kritikk i vedtaksform mot dem som faktisk satt med ansvaret. Politisk spill? Det kan godt hende.

MDG lurer på: Hvis ikke Stortinget skal vedta kritikk i en så alvorlig sak som denne, når skal vi egentlig det? De ansatte i PST går på jobb hver dag og strekker seg til sitt ytterste for å holde både myndighetspersoner og alle oss andre trygge fra grupper, hybride trusler og statlige aktører som vil oss vondt. De skal avverge og avdekke terrorhendelser, og hvis de ikke klarer det, kan liv gå tapt. Det er en tung bør å bære for dem som sitter med denne jobben.

Vi vet at de ansatte i PST har skyhøy kompetanse, høy arbeidsmoral og stort samfunnsengasjement, og at PST gjør det beste de kan med de ressursene de har. Da blir det for enkelt å si at ansvaret for tilstanden som Riksrevisjonen beskriver, ligger hos så mange, og at det ikke er noen enkelte som har et særlig ansvar. Det er justisministerens ansvar å sikre at departementet og underliggende etater leverer på det Stortinget forventer, og samfunnet behøver. Det er et livsviktig samfunnsoppdrag for PST.

Jeg merker meg hvordan flere partier, kanskje dessverre særlig FrP og Arbeiderpartiet, benytter denne alvorlige saken til å snakke om en del andre ting. Riksrevisjonen har ikke sett på perioden før 2019 eller dagens situasjon, selv om både funn og anbefalinger peker på forhold både lenger tilbake og fram til i dag. Det er derfor også viktig for meg å påpeke at komiteen ikke har det samme grunnlaget for å vurdere hva som skjedde før 2019 eller i 2024 som vi har for å vurdere det som skjedde i perioden.

I 2019–2021 har problemet vært svak styring fra departementets side, og at statsråden ikke har evnet å fange opp PSTs økende og skrikende behov for mer ressurser. I 2022 ble gapet mellom ressursene og behovet kraftig forverret, og resultatet er at gapet mellom det PST vurderer som nødvendig, og det ressursnivået som faktisk er lagt til grunn, ikke har blitt mindre.

MDG støtter Rødts forslag om at regjeringen årlig legger fram en høygradert vurdering av PSTs operative evner, slik man gjør for Forsvaret.

Finn Krokeide (FrP) [12:24:54]: Det er en svært alvorlig sak Stortinget nå behandler. Riksrevisjonen har konkludert med at styringen av PST er svak og utydelig, og at PST verken har blitt gitt ressursene eller den forutsigbarheten som er nødvendig for å løse sitt samfunnsoppdrag.

Den mest alvorlige neglisjeringen skriver seg fra tiden da Emilie Mehl fra Senterpartiet var justis- og beredskapsminister. Derfor vil jeg nå omtale den perioden, årene 2021–2024.

Det Riksrevisjonen har avdekket, er svært alvorlig, men dessverre ikke helt enestående for de årene Senterpartiet hadde den politiske ledelsen av Justis- og beredskapsdepartementet. I denne perioden er det flere hendelser som tyder på neglisjering av det nasjonale sikkerhets- og beredskapsaspektet. For å ta et konkret eksempel: Evalueringsrapporten etter terrorangrepet 25. juni 2022 var knusende og påpekte flere alvorlige feil hos PST i forkant av angrepet. Dette går rett inn i kjernen av det vi behandler i denne saken, og det ligger midt i rapporteringsperioden til Riksrevisjonen.

Et annet eksempel: Høsten 2022 var den kinesiske applikasjonen TikTok installert på justis- og beredskapsministerens tjenestetelefon. Dette var stikk i strid med rådene fra Nasjonal sikkerhetsmyndighet om digital sikkerhet. Til alt overmål er Nasjonal sikkerhetsmyndighet en av Justis- og beredskapsdepartementets underliggende etater. Statsråden måtte i 2023 møte i Stortinget for å svare på hvorfor denne informasjonen ble tilbakeholdt, på flere direkte spørsmål fra Stortinget om dette over en periode på flere måneder.

Når Nasjonal sikkerhetsmyndighet først er nevnt, kan det også pekes på et tredje eksempel. Mot slutten av 2023 sprakk nyheten om at Nasjonal sikkerhetsmyndighet hadde tatt opp et ulovlig lån på 200 mill. kr. En etat under Justis- og beredskapsdepartementet som forplikter staten ved å ta opp et lån, vitner jo om et totalt fravær av etatsstyring fra departementet. Det tegner seg et bilde av en statsråd som neglisjerte ansvarsporteføljen knyttet til nasjonal sikkerhet og beredskap. Dette ble tilsynelatende ikke viet særlig mye oppmerksomhet. Det ble heller ikke gitt den nødvendige budsjettprioritet, og det i en tid der den sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa og verden ble dramatisk forverret etter krigsutbruddet i Ukraina.

Det er et nærliggende spørsmål å stille seg: Hva ble prioritert av denne statsråden i den tiden hun styrte Justis- og beredskapsdepartementet? Det som ble prioritert, var opprettelsen av nye polititjenestesteder, i strid med faglige råd, og reversering av en domstolsreform som var unisont godt mottatt i justissektoren. Det å realisere symbolpolitiske seire i distriktspolitikken ble viet oppmerksomhet, og det ble gitt prioritet i budsjettene. Det er det etterlatte inntrykket som står igjen etter de årene Emilie Mehl styrte Justis- og beredskapsdepartementet, og det skjedde under ledelsen til en statsminister som i fjor gikk til valg på slagordet trygg styring.

Erik Hager (A) [12:28:03]: Jeg vil starte med å takke de ansatte i PST. De kan ikke gå ut og kreve større budsjetter eller mobilisere opinionen, slik mange andre statlige virksomheter og interessegrupper kan. Derfor har vi som politikere et særlig ansvar for å lytte når PST over tid peker på kapasitetsutfordringer og behov for nye virkemidler.

Jeg mener denne regjeringen og justisministeren har gjort viktige grep. Bevilgningene er økt, styringen er styrket, og flere nødvendige lovendringer er allerede vedtatt.

Samtidig må vi erkjenne at trusselbildet utvikler seg raskere enn lovverket. Hybride trusler, spionasje, påvirkningsoperasjoner og cyberangrep bryr seg lite om budsjettår eller valgperioder. Derfor må vi handle raskt og ha søkelyset på det som skjer nå og framover.

PST har selv vært tydelig på at dagens spionasjebestemmelser ikke i tilstrekkelig grad fanger opp hvordan fremmed etterretning arbeider i dag. Dette må vi ta på alvor. Derfor har jeg stilt et skriftlig spørsmål til justisministeren om status for arbeidet med å utvide straffansvaret for etterretningsvirksomhet. Jeg er utålmodig etter å få på plass et lovverk som er tilpasset dagens trusselbilde, samtidig som det ivaretar særlig rettssikkerhet og personvern.

Vi skal selvfølgelig diskutere det som ikke har fungert godt nok, og lære av det, slik Riksrevisjonen her legger opp til. Men det viktigste er hva vi gjør nå, og å se framover. Norge må ha et PST med de ressursene, virkemidlene og det lovverket som er nødvendig for å beskytte landet mot dagens og morgendagens trusler. Det skylder vi både de ansatte i PST og det norske samfunnet.

Simen Velle (FrP) [12:30:08]: I dag har jeg drøye 260 dager med ansiennitet i Stortinget. Jeg ung, jeg er engasjert og kanskje også litt naiv, for jeg har hele mitt liv hatt en tro på at det som skjer bak lukkede dører, der de viktige beslutningene tas, er noe som gjøres skikkelig. Da jeg satt og leste den graderte rapporten til Riksrevisjonen om tilstanden i PST, ble jeg, for å være helt ærlig, skuffet.

Jeg ble skuffet over at en etat som vi alle har så stor tillit til, kan nedprioriteres og underfinansieres så systematisk over tid. I PST jobber det menn og kvinner som hver eneste dag kjemper mot fremmed etterretning, mot terrorplanlegging og for å stoppe de mest alvorlige truslene mot rikets sikkerhet i Norge. Hvis alt går som det skal i PST, hører vi nesten aldri om den enorme innsatsen som legges ned.

Folket har en forventning om at PST rett og slett bare skal funke. Det er ikke som andre etater, hvor et tog kan stå eller en vei kan stenges en gang i ny og ne, for hver eneste gang PST glipper, så kan det ha enorme konsekvenser. Men i motsetning til i Bane NOR eller i Statens vegvesen vet ikke folk hvordan det ser ut i PST. Den informasjonen holdes hemmelig, og det er nettopp da vi politikere må vise oss tilliten verdig og sørge for at de klare forventningene folket har, rett og slett imøtekommes. Som en som bare for noen måneder siden var en helt vanlig borger, må jeg si at det er rystende å se hvordan denne etaten har blitt behandlet av regjeringen Støre.

I en tid hvor autoritære krefter er på frammarsj, en tid med krig i vårt nærområde og med stadige terrortrusler, så har PST ropt om oppskalering, midler og hjemler. PST har bedt om rammene som skal til for å håndtere de enorme forventningene vi nordmenn har, og de enorme utfordringene som banker på vår dør.

I den tiden har ikke regjeringen svart på forventningene. De har ikke møtt problemene i PST med i nærheten av det ansvaret som burde forventes, og det er svært kritikkverdig. Det er også grunnen til at Fremskrittspartiet i dag støtter at det rettes sterk kritikk mot regjeringen Støre – fordi Emilie Enger Mehl visste, fordi Trygve Slagsvold Vedum visste, fordi Jens Stoltenberg visste, og fordi statsminister Jonas Gahr Støre visste. Det er bare så skuffende å se at deler av denne salen ikke forholder seg like prinsipielt til kontrollkomiteens arbeid som andre. Det som ligger til grunn i denne rapporten, er helt åpenbart grunnlag for kritikk, og det å late som noe annet, er politikk. Spesielt skuffet er jeg over partiet Rødt, som i valgkamp etter valgkamp har fortalt velgerne at de skal stå opp mot makten, men i denne saken viser seg mindre som en vaktbikkje og mer som en logrende valp overfor regjeringen Støre.

Jonas Andersen Sayed (KrF) [12:33:13]: Geir Pollestad sa i sitt innlegg at flertallet må bestemme seg for hva vi mener i denne saken. Jeg vil egentlig snu det og inkludere flere av partiene på venstresiden, for enten stiller en seg bak Riksrevisjonens kritikk, eller så gjør en det ikke. Dette er en svært alvorlig sak. Det at det ikke skal være noe personlig ansvar i en sånn sak, når Riksrevisjonen konkluderer med sitt øverste kritikknivå, framstår for meg som ansvarspulverisering.

I vårt parlamentariske system er det statsråden som bærer ansvaret for sin sektor. Det kan ikke bli skjøvet over på et system eller på en etatssjef. Derfor støtter vi også forslag om kritikk av Monica Mæland i den perioden hun var statsråd. Bekymringer om kapasiteten til PST ble formidlet i hennes periode, og det burde hun vært kjent med. Spesielt når det gjelder tidligere statsråd Mehl, ble de signalene kommunisert svært tydelig. Hun kjente til behovene, men handlet ikke godt nok. Hun hadde ansvaret for sikkerheten vår i en av de mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonene, med et kraftig forverret trusselbilde.

Jeg hører diskusjonen knyttet til hvor langt vi skal gå, men Norge er langt fra et kontrollsamfunn. Hva er nok? Det blir nesten en avsporing å dra dette mot at hvis vi gir PST ressursene de trenger, er vi på vei mot et slags «orwellsk» 1984. Ja, det vil åpenbart være en restrisiko, men det vil ikke være et slikt samfunn vi beveger oss mot hvis vi følger Riksrevisjonens anbefalinger i denne saken. KrF er ikke betrygget av at en har dette godt nok ivaretatt i dag heller, basert på det som har kommet fram, spesielt gjennom den lukkede høringen. Da tar vi konsekvensen av det.

Jeg hører innvendingen om at partier på Stortinget som kritiserer regjeringen i denne saken, ikke prioriterer nok penger til PST. Det er åpenbart, vi har jo ikke fått informasjon om hvor alvorlig situasjon PST står i, før i forbindelse med behandlingen av denne saken.

I første budsjett som kommer etter behandlingen, prioriterer vi derfor 300 mill. kr til varig styrking av PST. Vi mener at den virkeligheten som blir presentert, også om situasjonen i PST i dag, ikke er godt nok. Det er også grunnen til at vi retter kritikk mot dagens regjering. I denne behandlingen – inkludert i høringen – har vi også hatt situasjonen i PST i dag som tema, og mange av de sårbarhetene som blir beskrevet i Riksrevisjonens rapport, også den graderte, er fortsatt tilfelle i Norge i dag.

Helt til slutt: Vi vil også stemme for Rødts løse forslag som er fremmet i denne saken i dag.

Sverre Myrli (A) [12:36:35]: La det ikke være noen tvil: Regjeringen har ansvaret for PST, på samme måte som regjeringen har ansvaret for politiet. Regjeringen har også ansvaret for Forsvaret, herunder E-tjenesten. Slik er det i vårt system, at regjeringen som utøvende myndighet har ansvaret for de virksomheter og etater som sorterer under den. Men det er ikke det samme som enkelte her i debatten har hevdet, at Stortinget ikke har vært kjent med situasjonen i PST.

Den mye omtalte områdegjennomgangen i PST har flere vært inne på. Den var det diskusjoner om. Stortinget ønsket den – og ja, det var en diskusjon fram og tilbake. Den ble sendt til Stortinget med alt dens innhold, og i 2024, det er ikke veldig lenge siden, konkluderte kontroll- og konstitusjonskomiteen med at det ikke var grunnlag for å gå videre med den. Til komitéleder Peter Frølich: Det finnes en rekke sitater på det. Men det var altså kontrollkomiteen som konkluderte med at det ikke var grunnlag for å gå videre med den.

Som jeg sa i mitt første innlegg: De siste ti årene er det tolv av undersøkelsene fra Riksrevisjonen som har konkludert med det sterkeste kritikknivået, og det er kun den om objektsikring som har ført til kritikkvedtak, daddelvedtak, i Stortinget, før nå PST-saken, eventuelt. Det vanlige er at kontroll- og konstitusjonskomiteen i merknads form slutter seg til Riksrevisjonens konklusjoner, vurderinger og anbefalinger. Det er den vanlige måten å gjøre det på. Så det er en subjektiv politisk vurdering som ligger til grunn om en skal rette kritikken i merknader i kontrollkomiteen eller i vedtak i Stortinget.

Det er ikke noe galt i å fatte den typen vedtak. Stortinget driver med politikk; det er en politisk vurdering. Hva ellers skal Stortinget drive med? Parlamentarisk kontroll er politikk; Stortinget er ikke en domstol. At komitélederen prater om at vi ikke skal blande politikk inn i dette, blir ganske så hult. Enkelte var jo ute med sitt syn i saken lenge før kontrollkomiteen var i nærheten av å konkludere. Kristelig Folkeparti var ute i offentligheten med at de skulle ha kritikkvedtak mot Emilie Mehl lenge før komiteen var i nærheten av å konkludere – og når sant skal sies: Komitélederen hadde nok ganske sikkert også bestemt seg for det.

Takk for debatten. Nå må vi videre.

Geir Pollestad (Sp) [12:39:44]: Talarlista i dag er litt som Slottsplassen under Solberg-regjeringa: alle desse FrP-arane som kom og gjekk.

Eg held fast ved at kritikken i dei to vedtaka ein har, der ein både rettar sterk kritikk mot Mehl og mot regjeringa Støre, er ulogiske i samanheng og ikkje konsekvente. I debatten har det vore snakka om svak styring, det har vore snakka om tilgang til verkemiddel, men kritikken er jo retta mot ressursbehovet, altså knytt til løyvingane. Det er ingen tvil om at statsråd Mehl har gjort si plikt og informert vidare kva PST har meldt inn, men sjølvsagt òg gjort ei vurdering av det PST har meldt inn som behov. Det finst ingen etatar i Noreg som har blankofullmakt til å få dei løyvingane som dei sjølve finn for godt. Eg er glad for at me har både statsrådar som føretek prioriteringar, og at me har ei regjering som føretek prioriteringar.

Apropos pengar: Eg skal gje litt ros til KrF og FrP, som i litt ulik grad har lagt inn pengar i revidert budsjett. Viss ein ser på Høgre sitt alternative budsjett etter at denne rapporten var vel kjent, har dei funne pengar til eit sykkelritt, men ikkje ei einaste krone til PST. Eg har òg sett på medieutspela frå MDG i forkant av revidertforhandlingane. Det var heller ikkje sånn at løyvingar til PST var ein hovudprioritet for MDG. Til sjuande og sist kokar dette ned til at me gjer ulike politiske prioriteringar. Men me er einig i at PST burde ha vore prioritert høgare, det burde kanskje ha vore gjeve fleire verkemiddel, og sånn sett stiller me oss bak kritikken som er.

Når det gjeld forslaget frå Raud, kjem Senterpartiet ikkje til å støtta det. Når me har lese både den graderte og den ugraderte rapporten, ser me at begge to gjev nokolunde det same inntrykket: Det er fullt mogleg å gje informasjon til Stortinget utan at det skjer i form av ei høggradert vurdering som Stortinget kan byggja sine vurderingar på. Me meiner òg det er eit viktig prinsipp at dette ansvaret faktisk ligg til regjeringa, og at Stortinget ikkje skal ta over etatsstyringa av PST. Men me deler intensjonen om å få god informasjon, og det ligg òg i vedtak I i tilrådinga.

Til slutt, for ordens skuld, til representanten Simen Velle, som hadde ei oppramsing av ulike statsrådar som visste: Senterpartiet har ikkje sidan 2013 sete i den same regjeringa som Jens Stoltenberg.

Pål Morten Borgli (FrP) [12:42:57]: Etter å ha hørt debatten her i dag er jeg ikke først og fremst bekymret over det som står i Riksrevisjonens rapport, for den bekymringen deler heldigvis flertallet i denne salen i dag. Det som er mer bekymringsfullt, er å se hvordan enkelte partier ser ut til å gå fra alvorlige funn i rapporten til bortforklaringer og en pekelek om hvem som har gjort hva.

I dag, som nyvalgt stortingsrepresentant, fikk jeg også oppleve at vi har en statsminister i Norge som sitter i stortingssalen og rister på hodet og vifter med armene i en ganske alvorlig debatt som faktisk også retter kritikk mot sittende regjering. Det er noe av det i hvert fall jeg har opplevd som veldig rart her i saken i dag. Det er faktisk en ganske alvorlig rapport vi i dag diskuterer.

Derfor synes jeg at denne debatten i dag, i denne salen, burde ha handlet mer om læring og forbedring, ikke om å beskytte tidligere statsråder eller regjeringer. Dette handler om noe så mye, mye viktigere enn dette. Det handler, som mange har påpekt her i dag, om sikkerheten i landet vårt. Det burde være større enn partipolitikken og partipisken i en sak av denne typen.

Ronny Aukrust (A) [12:44:57]: Representanten Elseth fra Fremskrittspartiet sier at to justisministre i Støre-regjeringen har klart å ødelegge det sju FrP-justisministre bygget opp. Jeg må si det ganske rett ut: Det er en litt spesiell historieskriving.

For det første er ikke sju justisministre på få år nødvendigvis et bevis på solid bygging. Det kan like gjerne være et ganske tydelig bilde på manglende styring. Justissektoren er ikke et område hvor man kan komme inn, holde en pressekonferanse, bytte kontor og så tro at man er under huden på etatene. Her trengs det langsiktig styring, tett oppfølging og et ansvar over tid.

For det andre: Arbeiderpartiet løper ikke fra de alvorlige funnene i PST-saken. Dem skal vi ta på største alvor. Samtidig bør vi være redelige nok til å si at dette ikke startet i oktober 2021. Riksrevisjonen har sett på en periode som også omfatter borgerlig styring, og komiteen har også pekt på forhold under tidligere justisministere.

For det tredje: PST er faktisk styrket betydelig under denne regjeringen. Regjeringen viser til at PSTs budsjett er økt nominelt med over 50 pst. siden 2021. Få, om noen, andre etater har vel fått tilsvarende økning i samme periode.

Fremskrittspartiet kan gjerne snakke høyt i ettertid, men når man ser på de alternative budsjettene, har heller ikke FrP stått fremst med store økninger til PST. VG har omtalt at opposisjonspartiene i liten grad har foreslått økte midler til PST i det hele tatt.

Denne saken handler ikke om hvem som kan rope høyest. Den handler om hvordan vi skal styrke PST, styrke styringen og best sikre Norge bedre framover. Det ansvaret tar Arbeiderpartiet. Vi kommer ikke til å gjøre norsk beredskap bedre ved å skrive om historien til fordel for FrPs eget selvskryt.

Hege Bae Nyholt (R) [12:47:06]: Det er interessant å bli sammenlignet med ulike dyr, men dette er ikke et sirkus, så jeg foreslår at vi holder debatten på et litt annet nivå enn det.

Min bevegelse har selvfølgelig en litt annen og spesiell historie knyttet til PST, det vil si forgjengeren til PST. Jeg har vokst opp med en far som hadde T-skjorta med «Jeg vil se mappa mi!». Jeg kjenner mange som har opplevd at deres barndom ble tett fulgt, overvåket – kall det hva man vil. Likevel står jeg her i dag og argumenterer for at vi skal sikre gode rammer for PST.

For Rødt er det viktig at vi har dette på et strukturelt nivå. Vi trenger PST for å sikre at man kan feire at man er skeiv, at man kan gå på jobb selv om man ikke er kritthvit, at det skal være trygt å leve i Norge, både med tanke på terror internt og med tanke på fremmede makter.

Jeg vil på det sterkeste anbefale at vi holder denne diskusjonen på et saklig nivå, og at vi sikrer at den får den oppmerksomheten og det alvoret den fortjener. I tillegg vil jeg anbefale at man tar en liten ekstrarunde inne på bakrommet eller det hemmelige rommet – kall det hva man vil – og ser om det er mulig å stemme for Rødts løse forslag, sånn at vi kan sikre at denne salen har den informasjonen man trenger når vi skal vedta rammene til PST.

Per-Willy Amundsen (FrP) [12:49:00]: Det har vært en litt bemerkelsesverdig debatt. Jeg opplever at det eneste svaret man i denne debatten klarer å produsere fra Arbeiderpartiets side, men også fra regjeringens side, er beskyldninger mot Stortinget for at vi ikke har bevilget de pengene som er nødvendig. Det er for det første en innrømmelse av at man ikke har bevilget de pengene som er nødvendig. Videre er det ganske spesielt, all den tid Stortinget ikke har sittet på den nødvendige kunnskapen og informasjonen for å kunne gjøre de bevilgningene som er nødvendig for å sette PST i stand til å bekjempe terror på norsk jord og drive kontraetterretning på det nivået som er nødvendig.

Jeg vil gå så langt som å si at jeg synes det er nesten nedrig å bruke den typen argumentasjon. Hadde vi visst om dette, hadde vi også foreslått mer penger. Det å henvise til en kort og spisset områdegjennomgang fra mars 2024 og si at Stortinget med det har fått all informasjon som er nødvendig, er spesielt, for dette burde fremkomme i de årlige budsjettene. Det burde fremkomme i stortingsproposisjonene som alle partiene på Stortinget tar stilling til og utgangspunkt i.

Jeg er ikke tvil – man har ikke bidratt til å informere Stortinget om den reelle situasjonen. Det er derfor denne riksrevisjonsrapporten får så sterke reaksjoner fra de aller fleste partiene i Stortinget, i hvert fall slik jeg opplever det. Her har man virkelig ikke levert, og det å skylde på Stortinget holder bare ikke. Det holder bare ikke.

Fremskrittspartiet foreslår i revidert å styrke grunnbevilgningen til PST. Vi kommer også til å følge det opp videre i våre årlige alternative budsjett, når vi nå er klar over den reelle situasjonen, som vi ikke var tidligere.

Jeg vil avslutte med å skryte av det arbeidet som saksordføreren, representanten Stuestøl, har gjort. Hun har utført et veldig grundig og samvittighetsfullt arbeid som har bidratt til at komiteen har fått den informasjonen som er helt grunnleggende viktig for å kunne vurdere denne saken. Det handler selvfølgelig om den åpne høringen, men ikke minst om den lukkede høringen. Jeg skulle ønske det var en enstemmig komité som kom med de vedtakene som gjøres i dag. Jeg erkjenner at det dessverre ikke blir slik, men la oss i det minste håpe at man lærer, og så tror jeg vi må komme tilbake til hvorvidt vi støtter forslaget fra Rødt.

Sverre Myrli (A) [12:52:22]: Jeg vil bare kommentere det forslaget Rødt har lansert, forslag nr. 4 – eller arabertall fire, som vi kalte det her på huset tidligere.

Det er mye godt i det forslaget, men det er regjeringens ansvar å styre PST. Det må selvsagt være veldig god dialog med Stortinget, og vi er opptatt av å finne løsninger på det, men om det må skje akkurat i forbindelse med budsjettproposisjonen, og om det skal være egen møtevirksomhet eller hvordan det nå skal fungere, tror jeg vi må få bruke litt tid på å vurdere og komme tilbake til.

Men som sagt: Vi deler mange av tankene om at det er behov for god dialog mellom regjeringen og Stortinget i den typen saker – det var både justisministeren og statsministeren inne på i sine innlegg – men vi må altså jobbe noe videre med hvordan vi rent praktisk skal finne løsninger på det. Vi kommer ikke til å stemme for forslaget fra Rødt, slik det nå ligger.