Til Stortinget
Framtidas samfunn vil være flerkulturelt, og Norges
politikk når det gjelder innvandring og integrering, må ha
dette som positivt utgangspunkt. Nasjoner og samfunn trenger den
kulturelle og økonomiske stimulans som immigrasjon og emigrasjon
gir. Sett i lys av et stadig mer globalt kunnskaps-, arbeids- og
varemarked er behovet for langt bredere og mangfoldig kompetanse
udiskutabel. Nyheter, varer og finansielle tjenester er globale
på en måte de aldri var før. Åpenhet
og globalisering har til nå vært for ensidig på finanskapitalen
og industriens premisser. Globaliseringen må møtes
med spilleregler og regelverk som setter rammer for de mektigste
og skaper en mer rettferdig global fordeling.
Framtidas arbeidsplasser skal skapes av mennesker med mangfoldig
kunnskap og evne til å kombinere utradisjonelt på tvers
av fag og kulturer. Kontaktnett skal bygges både for nærings-
og kulturliv. Mellommenneskelige vennskaps- og familiebånd
som knyttes vil være uunnværlige nettverk i en globalisert
verden. Internasjonaliseringen må ta utgangspunkt i hva
som tjener økt samhandling mellom vanlige folk, større
kunnskap og forståelse for mangfold og ulikheter. En slik
innsikt i hverandres liv er avgjørende viktig for enkeltmennesker,
samfunn og næringsliv og vil være en uunnværlig
kompetanse for å utvikle en ny og solidarisk internasjonalisme.
Vårt eget behov for og ønske om å lære
andre å kjenne og å ha frihet til sjøl å kunne
velge å reise hvor vi vil, blir stadig viktigere og må balanseres
med mulighet for andre til å komme til Norge.
Holdninger til andre kulturer gjenspeiles også i innvandringspolitikken.
En streng og lukket lovgivning gir signaler om at innvandring er
truende og negativt. En åpnere lov vil gi signaler om at
Norge ønsker et mangfoldig samfunn og gjennom sin politikk ønsker å bidra
aktivt til det.
Norge får et økende behov for arbeidskraft
og folk i produktiv alder for å fylle ledige stillinger.
I februar i år la en arbeidsgruppe sammensatt av folk fra
flere departementer fram en rapport om arbeidskraftbehovet fra utlandet.
Regjeringen arbeider med å myke opp deler av regelverket
for utlendingspolitikken og har lagt fram en stortingsmelding om å øke arbeidsinnvandringen.
Disse regelendringene tar i hovedsak utgangspunkt i akutte arbeidskraftbehov og
fokuserer mindre på de mer langsiktige og holdningsmessige
sidene ved norsk regelverk.
Norsk innvandringspolitikk er svært streng og Norge
framstår som et svært lukket land for alle som ikke
kommer fra EØS-området. Istedenfor å akseptere
og anse det som positivt at flere utenlandske statsborgere fra fjernere
deler av verden rett og slett vil bo og arbeide i Norge og leve
her sammen med oss som noe positivt og berikende, har norske lover utestenging
som prinsipp. Dette er en gammeldags og isolasjonistisk politikk
som det må løses opp på.
I nyhetsbrev av 17. november 1999 beskriver Regjeringen
det norske lovverket på følgende måte:
«I dag er nordiske borgarar i stor grad jamstilt
med norske borgarar. Statsborgarar i dei nordiske landa er sidan
1954 fritekne frå det generelle kravet om at utlendingar
må ha arbeidsløyve for å kunne ta arbeid
i Noreg og opphaldsløyve for opphald utover tre månader.
Dette inneber at nordiske borgarar kan ta arbeid på lik
linje med innanlandsk arbeidskraft.
For utlendingar som er omfatta av EØS-avtalen er det
gitt særlege reglar etter EØS-avtalen som trådde
i kraft 1. januar 1994. Utlendingar som er omfatta av EØS-avtalen,
er statsborgarar av EØS-landa og nokre av deira familiemedlemar
(nærare bestemt i avtalen). Som for nordiske borgarar kan
og EØS-borgarar ta eit kva som helst arbeid i konkurranse
med arbeidskrafta som allereie bur i landet. Dei treng ikkje arbeidsløyve, men
må skaffe seg opphaldsløyve etter ei tid, som
regel tre månader. Forslag til endringar av regelverket gjeld
utlendingar som ikkje er nordiske borgarar eller er omfatta av EØS-avtalen.
Desse to gruppene har allereie fritt høve til å ta
arbeid i Noreg.
Alle som søkjer løyve til arbeid eller opphald
i Noreg må vere omfatta av ei gruppe som er uttrykkeleg
nemnt i utlendingsforskrifta sine §§ 3
- 5 for at søknaden skal bli innvilga. Hovudregelen er
at alle løyver må være søkt
og innvilga før utlendingen reiser inn i landet. For at
arbeidsløyve skal kunne bli gitt første gong må verken
utanrikspolitiske, tryggingspolitiske eller innvandringspolitiske
omsyn tale mot det. Det er lagt til grunn at for å ha rett
til løyve må husvære og økonomisk
underhald vere sikra.
Det blir gitt tre typar arbeidsløyve: (1) løyve
som kan danne grunnlag for busettingløyve etter tre år butid
og søknad om busetting, typiske døme er forskjellige
spesialistar som ikkje frå før finnest i den norske
arbeidsmarknaden; (2) løyve som kan bli fornya men ikkje
gir grunnlag for busettingsløyve, typiske døme
er au pair eller misjonærar; (3) løyve som ikkje kan
bli fornya og som blir gitt for tre månader eller eitt år,
til dømes for arbeidskraft til typiske sesongnæringar.»
Dagens innvandringspolitikk ser ut til å ha som utgangspunkt
at det er uønsket med innvandring fra personer bosatt utenfor
EØS-området. Regelverk og praksis tyder på at
myndighetene anser innflytting som uønsket med unntak av
de tilfeller der vi etterspør ekspertise vi ikke kan skaffe
på annen måte.
De som av en eller annen grunn har lyst til å komme
til Norge for å bo her, har i dag svært små eller begrensede
muligheter til å flytte til eller søke arbeid her,
med unntak av nordiske og EØS-borgere og dels for spesialisert
arbeidskraft, i hovedsak fra USA og andre rike land. På denne
måten fungerer innvandringsstoppen svært strengt,
utestenger folk fra fattige land i Afrika, Asia og Sør-Amerika,
og kan på mange måter oppleves som diskriminerende
for mennesker fra disse kontinentene.
Regjeringen hevder i nyhetsbrevet fra KRD av 17. november
1999 at Norge er et innvandringsland. Dette dreier seg i all hovedsak
om flyktninger og asylsøkere og innflytting fra nordiske
land:
«Heilt fram til 1985 låg nettoinnflyttinga
nokså stabilt på 4 000-5 000
personer årleg. I 1986 begynte ei ny tid med store svingingar
i flyttebalansen, og eit gjennomsnittleg høgare nivå på nettoinnflyttinga.
Ei kraftig auke i talet på asylsøkjarar fann stad
i 1987, og overskottet i innflyttinga det året kom opp
mot 13 800. Også i 1988 blei nettoinnflyttinga
svært høg i høve til det som hadde vært
vanleg sidan 1971. Men i 1989 snudde det totalt, og vi opplevde
det eineste året sidan 1970 med netto utvandring. Hovudforklaringa var
at mange nordmenn drog frå norsk lavkonjunktur for å finna
arbeid i ein svensk økonomi som gjekk for fullt. 1990 var
eit år med lavt nivå på innvandringa. Men
i 1993 kom nettoinnvandringa på nytt nesten heilt opp på det
høge 1987-nivået. Det var flyktningane frå Bosnia
som gjorde utslaget. Dei tre åra etter 1993 gjekk nettoinnflyttinga
kvart år ned mot nivået som var vanleg i den stabile
perioden på 1970-talet, for så å snu
brått i 1997. Året etter blei rekorden i innflytting
frå 1987 tangert. Stor tilstrøyming av svenskar
er den viktigaste årsaka til dei høge tala for
1997 og 1998.
Skal ein dømme etter tal for første halvår
1999, kan det siste året i dette tusenåret bli året
med størst innvandring til Noreg, både brutto
og netto og i høve til folketalet. Dei siste ti åra
vil på tilsvarande måte overstige noko anna tiår.
Nettoinnflyttinga kan bli vel 90 000 i denne perioden.
Vi veit enno ikkje korleis det siste halvåret i 1999 vil
bli, derfor kan ikkje tala bli nøyaktige.
Det hundreåret vi er i ferd med å leggje bak
oss kan frå eit innvandringssynspunkt bli delt i omtrent
tre like delar. Ei bølgje av utvandring til Amerika tok
til frå 1900, og fram til 1930 utvandra det 259 400
fleire personar enn det innvandra. Dei neste 40 åra var
utslaga relativt små og nettoutflyttinga berre på 800
personar i alt. I perioden frå og med 1971 til 2000 vil
det kan hende komme til å flytte inn 190 000 fleire
enn det flyttar ut.»
Dette viser klart at innvandring skjer fra innbyggere i naboland
som fritt kan reise og ta arbeid i Norge og gjennom flyktning- og
asylinstituttet, og at innvandring ut over dette er minimal. Flyktningepolitikken
er begrunnet i behovet for å gi beskyttelse ved forfølgelse,
og vil derfor måtte basere seg på helt andre argumenter
enn innvandringspolitikken. Nå misbrukes flyktningepolitikken
som en arena for eller imot et flerkulturelt samfunn. Å legge
alt ansvar for å profilere fordelene ved et flerkulturelt
og mangfoldig samfunn på asylsøkere og flyktninger
er en helt urimelig byrde. Fordi dette dreier seg om mennesker som
har flyktet og i utgangspunktet ikke har hatt noe ønske
om å komme til Norge, vil deres inkludering i det norske
samfunnet by på langt større utfordringer enn
det vil være for grupper som kommer hit av eget ønske.
Lov om utlendingers adgang til riket inneholder restriktive og strengt
begrensende regler som kan formidle en negativ holdning til utlendinger.
Dette rammer flyktninger og asylsøkere og gjør
arbeidet med inkludering og mot diskriminering vanskeligere. Endring
av lovverket slik at det åpnes for en begrenset innvandring
fra land i hele verden, vil gi positive signaler om at innvandring
er ønskelig og bra og ikke farlig i seg selv.
Det er derfor et stort behov for å lage en legal, om enn
begrenset ordning som gjør det mulig å bosette seg
i Norge ut fra et positivt ønske om å bo her.
En slik begrenset ordning må være åpen
og «ikke diskriminerende» i form.
USA har et velprøvd system for å sikre immigrasjon
fra hele verden. Gjennom det såkalte Diverse Immigrant
Visa Program tar USA inn flere tusen immigranter med den begrunnelsen
som ligger i programmets navn: For å sikre mangfold. Motivet
med å få variert innvandring er viktig i det amerikanske
systemet. Derfor er det regulert slik at det sikrer innvandring
fra land som det fra før er få immigranter fra, slik
som Canada, England, Polen, Mexico og Vietnam. Ellers kan borgere
fra de fleste land søke. De siste års kvote på 55 000
er jevnt fordelt utover verdensdelene. I 1997 ble 42 nordmenn trukket
ut. Det settes en øvre grense for hvor mange som kan komme
fra ett enkelt land. Det eneste kravet som settes for å søke
på kvoten er å ha gjennomført utdanning tilsvarende
videregående skole eller ha to års yrkeserfaring
fra et yrke som krever to års opplæring. Ektefelle
og barn under 21 år får automatisk være med
dersom en blir trukket ut. Den amerikanske ordningen kalles i dagligtale
for Green Card Lottery.
Søknaden om å få være med
er enkel og gratis, uten andre formelle krav enn søknadsbrev
og passfoto. De som blir trukket ut må gjennom en mer formell prosedyre
som koster noe for den enkelte, men totalt sett framstår
ordningen som ubyråkratisk og enkel. Personer som kommer
inn i landet på denne måten, har ikke krav på annen
oppfølging eller andre rettigheter enn det som eksisterer
for alle andre. De må klare seg selv, og erfaringene fra
USA er at de aller fleste gjør det helt utmerket. De bidrar
positivt til det samfunnet de flytter til.
Et tilsvarende system i Norge kunne i korthet gå ut
på at Stortinget fastsatte en kvote for innvandring hvert år.
Alle voksne statsborgere i søkerlandene som ønsker
det, kunne søke arbeids- og oppholdstillatelse og dermed
over tid også kunne opparbeide rett til norsk statsborgerskap.
Ordningen bør ikke inngå som en del av internasjonale
hjelpeprogrammer, men kun ha økt arbeidsinnvandring som
mål. Det må foretas en helt nøytral loddtrekning
mellom søkerne, men gjerne med en fordeling mellom land/verdensdeler. Dette
er en utvelgelse der alle i prinsippet stiller likt. Det er viktig
at en slik ordning følger slike prinsipper strengt og ikke
innrettes for å fremme andre mål enn ønsket
om økt arbeidsinnvandring. Alle former for behovsprøving
og prioritering på personer vil skape stort byråkrati,
uklarhet om hensikt og sette hele legitimiteten til utvelgelsesprosessen
i fare. Erfaringene fra USA tyder på at ordningen tiltrekker
seg mennesker med pågangsmot og initiativ. Uansett hva slags
kompetanse de som kommer har, vil en slik tilførsel av
virketrang og arbeidskraft slå positivt ut for norsk økonomi.
Det er naturlig at de som kommer med i en slik kvote får
tilbud om og forplikter seg til opplæring i norsk språk
og samfunnsliv.
Fordelene med et slikt system er mange. Symboleffekten er viktig. Å ønske
et mangfoldig samfunn krever at en i praksis legger til rette for
det. Samfunnet gir et positivt signal om at vi ønsker folk
velkommen og at ordningen gir nødvendig åpenhet
som Norge har behov for. I internasjonal og europeisk sammenheng
ville en åpning for en økt, men begrenset arbeidsinnvandring
være et sterkt signal om at vår restriktive grensekontroll
ikke er begrunnet i fremmedfrykt og frykt for andre kulturer.
Innvandringen i Norge ville bli mye mer sammensatt og representativ
for det faktiske mangfold som finnes blant verdens land og kulturer.
Samfunnet ville bli mangfoldig, samtidig som mange små grupper
fra ulike land vil minske risikoen for gettodannelser og øke
muligheten for inkludering i det norske samfunnet.
Det er mange initiativrike ressurspersoner blant mennesker med
utenlandsk opprinnelse. Alt for ofte har alt for mange vent seg
til å betrakte utlendinger i Norge som hjelpetrengende. Å åpne
for at flere mennesker, selv om de ikke har vært på flukt,
får mulighet til å bo og arbeide her vil også gi
en mulighet til å balansere dagens syn på utlendinger. Det
er nødvendig på terskelen til det 21. århundre.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
Stortinget ber Regjeringen utrede et forslag til en fastsatt
arbeidsinnvandringskvote pr. år.
Ordningen skal baseres på søknad, og utvelgelse skal
skje via en nøytral og ikke diskriminerende metode.
17. desember 1999