Det bør etableres en sterkere sammenheng mellom tildelingspolitikken og utvinningsgrad. Både overfor bransjen som helhet og som et vurderingselement av enkeltselskap. Myndighetene bør derfor gjennomgå sin tildelingspraksis og gi incentiver slik at letearealer selekteres og de mest tidskritiske prosjektene kommer først. Videre må det utredes om krav til økt utvinningsgrad kan kobles direkte til tildelingskriterier for nye lisenser (kvalifisering og tidspunkt). Evne og vilje til å oppnå høyest mulig utvinningsgrad må vurderes gjennom statlige revisjoner hvor man har lisensspesifikke virkemidler til rådighet hvis selskapene ikke har utredet eller investert tilstrekkelig i forhold til tilgjengelig teknologi eller hentet ut mulige synergieffekter med andre lisenser og selskaper. Aktuelle virkemidler i så måte kan være pålegg om investeringer, krav om salg av lisensen eller bøter. I lisenskravene bør det stilles klare krav til innhold i utvinningsstrategier. Dagens praksis med boreforpliktelser bør gjennomgås med hensyn på å innskjerpe for områder som er tidskritiske.

Regjeringen må, i tråd med petroleumslovens intensjon, også utrede om det er samfunnsøkonomisk formålstjenlig å innføre en ordning med letemoratorium for nye områder inntil gitte resultater er oppnådd for utvinningsgraden i Nordsjøen og Norskehavet. Dette for å oppnå at ressursene totalt sett best "forvaltes i et langsiktig perspektiv slik at de kommer hele det norske samfunn til gode" (petroleumsloven).