Til Stortinget
I 1999 vedtok Stortinget i Innst. S. nr. 78 (1998-1999) å øke
satsingen på kompetanse- og kunnskapsutvikling, gjennom å iverksette
en reform for etter- og videreutdanning, kalt Kompetansereformen.
Reformen skulle bidra til et koordinert nasjonalt kompetanseløft
for voksne arbeidstakere - så vel som arbeidssøkende.
Det var bred politisk enighet om nødvendigheten av en
slik reform. I en tid preget av rask teknologisk utvikling og omfattende
globalisering spiller kunnskap og kompetanse en stadig viktigere
rolle, og stabil tilgang på kompetent arbeidskraft vil
være avgjørende både for den enkeltes
og for virksomheters evne til å overleve og videreutvikles.
For norsk nærings-, arbeids- og samfunnsliv handler det
om å sikre økt verdiskaping i årene framover.
I Innst. S. nr. 78 (1998-1999) uttalte et samlet storting:
"Komiteen vil sterkt understreke behovet for en etter- og videreutdanningsreform.
I et stadig mer omskiftelig samfunn er det nødvendig med
en gjennomtenkt strategi for å tilby store grupper etter-
og videreutdanning. Utfordringen for norsk arbeidsliv er at tradisjonelle
konkurransefortrinn blir svekket. Årsaken er først
og fremst å finne i åpnere markeder, ny teknologi
og økende handel over landegrensene. Komiteen vil påpeke
at Norge som samfunn og våre bedrifter bare kan møte
denne utfordringen gjennom å yte det beste innen sine nisjer.
Komiteen mener at økt kompetanse og bedre bruk av menneskelige
ressurser er nødvendig for at den enkelte selv og næringslivet skal
makte å hevde seg i en kunnskapsbasert økonomi."
Reformen innebar en rekke tiltak for å forsterke investeringene
i kompetanseutvikling og voksenopplæring, og satsingen
ble koordinert som et trepartssamarbeid, der både arbeidsgivere,
arbeidstakere og det offentlige skulle bidra aktivt. Dette gjaldt
så vel finansiering og organisering som gjennomføring.
Et av Kompetansereformens viktigste satsingsområder
har vært å gi grupper med lite utdanning bedre
muligheter. Her har reformen bidratt positivt med hensyn til formelle
rettigheter. I 2000 fikk voksne rett til videregående opplæring,
og fra 2002 rett til grunnskoleopplæring, jf. Innst. O.
nr. 89 (1999-2000). Samtidig har mulighetene til høyere
utdanning blitt langt større gjennom det nye nasjonale
systemet for dokumentasjon og verdsetting av realkompetanse, jf. Innst.
O. nr. 65 (2002- 2003), som innebærer at utdanningssøkende
uten formell studiekompetanse kan vurderes for opptak til høyere
studier basert på den erfaringsbaserte kompetansen de besitter.
Permisjonsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven er også endret
slik at arbeidstakere som ønsker ny eller videre utdanning
nå har rett til utdanningspermisjon.
Likevel har ikke reformen bidratt til det kompetanseløftet
man ønsket. En undersøkelse fra forskningsstiftelsen
Fafo (SNF notat nr. 58/2003) viser at svært få voksne
så langt har benyttet seg av muligheten til utdanningspermisjon
og etterutdanning, og en undersøkelse fra VOX (VOX- rapport:
"Men hvor skal vi henvende oss", oktober 2003) avdekket at halvparten
av de voksne ikke en gang kjenner til sine utdanningsrettigheter.
Problemet viser seg tydeligst i den videregående opplæringen,
der flere fylkeskommuner oppgir at de av økonomiske årsaker
unnlater å opplyse om voksnes rettigheter til videregående
utdanning. Dette resulterer i færre søknader,
som i sin tur leder til reduserte utdanningstilbud. Kompetansereformen
har dermed ikke nådd en av sine viktigste målsettinger,
som var å få flere voksne til å ta videregående
opplæring. Dette er alvorlig, ettersom det er dette utdanningsnivået
som kvalifiserer til både videre studier og arbeid. Yrkesutdanning
gir fagbrev som sertifiserer til flere yrker, mens ulike studieretninger gir
studiekompetanse til høyere utdanning. For mange voksne
er derfor videregående opplæring avgjørende
for en videre yrkeskarriere og en nødvendig åpning
til nye utdanningsveier.
Kompetansereformen har dermed så langt lagt til rette
for utdanningsmuligheter, uten at disse har blitt godt nok benyttet.
En vesentlig forklaring på den manglende realiseringen
er å finne i at det økonomiske grunnlaget og organiseringen
av reformen fremdeles ikke er avklart. Hensikten var at finansieringen skulle
være et delt ansvar mellom staten og partene i arbeidslivet,
men så langt har det ikke vært mulig å få en
slik løsning på plass. Det eneste man har enes
om er å tilrettelegge Statens lånekasse for utdannings
tilbud til voksne utdanningssøkende bedre, slik at de kan
finansiere utdanningen gjennom Statens lånekasse for utdannings
stipend- og låneordninger. Utover dette har manglende oppfølging
i partssamarbeidet ført til få muligheter for
finansiering av livsopphold for voksne under utdanning.
At reformen sliter med realiseringen, er imidlertid ikke et uttrykk
for at behovet for den har avtatt. Snarere tvert om. Økende
arbeidsledighet og nye krav til folketrygdsystemet framover påskynder
behovet for omstilling og nyskaping i næringsliv og offentlig sektor.
Etter- og videreutdanning er et av de viktigste verktøyene
vi har for å kvalifisere folk til et yrkesliv som stadig
endres, både i struktur og arbeidsmåter, og en økt
satsing på kompetanseutviklende tiltak vil være
et viktig virkemiddel for å bidra til at landets over 100 000
arbeidsledige kan komme ut i og forbli i arbeid. I NOU 2004:1 "Modernisert
folketrygd" foreslår pensjonsutvalget et folketrygdsystem
med incentiver til å få folk til å være
flere år i arbeidslivet, i den forstand at det skal lønne
seg å arbeide lenger. Dette vil forsterke etterspørselen
etter etter- og videreutdanning. Skal folk stå flere år
i arbeidslivet, vil behovet for livslang læring tilta,
fordi kompetent arbeidskraft vil måtte fornye seg i takt
med det arbeidslivet de skal delta i. Derfor vil Kompetansereformen være
en viktig utdanningsreform, og utgjøre en vel så viktig
arbeidslivsreform i årene framover.
Etterspørselen etter kompetansehevende og kunnskapsutviklende
utdanningstilbud vil måtte styres både av arbeidslivets
behov og av arbeidstakernes interesser. Det er viktig å understreke
at de voksne selv må kunne velge hvilken utdanning de ønsker. Utdanningsmålene
må ikke nødvendigvis være knyttet opp
mot det yrket en har, men kan like gjerne være en utdanning
over til noe annet. En yrkeskarriere kan utøves på mange
måter; gjennom ulike oppgaver innen en enkelt bedrift,
gjennom nye roller innenfor samme bransje eller gjennom bevegelse
over til noe helt annet. Det viktige er å tilrettelegge
for voksnes muligheter til å velge nytt i takt med at arbeidslivet og
den enkeltes behov endres. Det er dårlig ressursutnyttelse
at folk faller fra og går ledige eller over på trygd.
Med arbeidslivets tiltagende krav til innsats og omstillingsevne,
er det et felles ansvar og i felles interesse for alle parter å gi
rom for omskolering og ny skolering av arbeidsstyrken.
Mye av dette spillerommet betinges av at man får på plass
et system for finansiering av livsopphold under utdanning, som gjør
det økonomisk mulig for den enkelte å søke
kompetanseheving. Et av de store problemene med etter- og videreutdanningsreformen
i dag er at omkostningene knyttet til utdanning av voksne stort
sett blir betraktet og behandlet som et økonomisk problem
for den enkelte arbeidstaker og arbeidsgiver, selv om kompetansebyggingen
har en samfunnsbetydning langt utover dette. Arbeidskraftens kompetanse
er et konkurransefortrinn som må ivaretas og videreutvikles.
Skal vi få voksne til å benytte seg av muligheten
til å ta utdanning i løpet av yrkeslivet, må det
gis økonomisk sikkerhet for at livsoppholdet er finansiert.
Likeledes må finansieringen være lagt opp på en
slik måte at det vil lønne seg også for
arbeidssøkende og andre å søke videre
utdanning. Slike incentiver savnes i dag, hvor arbeidsledige og
permitterte som begynner på utdanning, mister sin rett
til arbeidsledighetstrygd.
Utfordringen for Kompetansereformen nå er derfor først
og fremst å få etablert et finansieringssystem -
og samarbeid mellom partene og det offentlige - som motiverer dem
til å investere midler i voksnes livsopphold under etter-
og videreutdanning. Ettersom partenes behov vil variere, er det
viktig å understreke den felles interesse alle har i en
stabil tilgang på kompetent arbeidskraft. Partene i arbeidslivet
bør som en del av dette samarbeidet ta et større
ansvar for å stille midler til rådighet til etter-
og videreutdanning knyttet til produksjons- og kvalitetsforbedrende tiltak
internt i den enkelte bedrift og bransje, mens staten i større
grad bør ta et overordnet ansvar for tiltak rettet mot
enkeltmedarbeidere som av ulike årsaker er i ferd med å bli
"overflødige" og som trenger ny - eller omskolering for å klare
seg i arbeidsmarkedet. Dette kan være ved å legge
til rette for utdanning som kvalifiserer til andre bedrifter, bransjer
eller sektorer.
Gjennom Kompetanseutviklingsprogrammet, som er et ledd i iverksettingen
av Kompetansereformen, er det utviklet en rekke gode strategier
for kompetanseutvikling på arbeidsplassene. Blant annet
har man utviklet pedagogiske og praktiske metoder for en større
bruk av arbeidsplassen som læringsarena. Dette er verdifulle
erfaringer. Å bruke arbeidsplassen som læringsarena
gir rom for en mer erfaringsbasert læring enn den tradisjonelle
skoleundervisningen, samtidig som det løser mange av problemene
knyttet til det å måtte ta produksjonsarbeidere
ut av produksjonen når de skal utdannes videre. Skal det
tilrettelegges for en høyere utdanningsaktivitet hos voksne, er
det viktig at dette utviklingsarbeidet fortsetter.
For at Kompetansereformen skal revitaliseres og bli det utdanningsløftet
for fellesskapet og den enkelte som var forutsatt i Innst. S. nr.
78 (1998-1999), er det nødvendig å prøve
ut ulike former for finansiering av livsopphold under utdanning.
Slike opplegg bør i første omgang være
ulike prosjekter innenfor sektorer og bransjer, der partene har
en egeninteresse av at de ansatte får nødvendig
kompetanseheving. Sammen med partene må staten inngå i
et spleiseslag som skal legge det økonomiske grunnlaget
for at ansatte kan ta utdanning med støtte til både
livsopphold og finansiering av selve utdanningen. Med grunnlag i
erfaringer fra prosjektene må det etableres universelle
ordninger. Trepartsfinansieringen kan eksempelvis organiseres med
en avgift fra partene, som sammen med offentlig støtte
inngår i et fond som øremerkes utdanningstiltak.
Gjennom etablering av bransjevise fond vil det bli skapt en etterspørsel
etter utdanning fra voksne. I stor grad vil det være de
etablerte utdanningsinstitusjonene som vil være tilbydere.
En del av denne opplæringen vil kunne dekkes av egne bransjevise
opplegg. Partene innenfor bygg- og anleggssektoren har eksempelvis
utviklet egne utdanningstilbud som kvalifiserer til ulike spesialoppgaver.
For mange voksne vil videregående opplæring, enten
fram til fagbrev eller som studieforberedende kurs, være
det mest aktuelle. Skal man lykkes med Kompetansereformen, er det
derfor helt avgjørende at fylkeskommunen legger til rette
for opplæringstilbud rettet mot voksne. Rapporter viser
at fylkeskommunene prioriterer 16-19-åringer. Dette skyldes
hovedsakelig trange økonomiske rammer. Det er derfor helt
nødvendig å foreta en gjennomgang av inntektssystemet
for å få vurdert om det fanger opp fylkeskommunenes
ansvar overfor voksne.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
1. Stortinget ber Regjeringen ta
initiativ overfor partene i arbeidslivet for å få prøvd
ut pilotprosjekter for etter- og videreutdanning innenfor en eller
flere bransjer. Prosjektene skal baseres på en trepartsfinansiering.
Stortinget ber Regjeringen i statsbudsjettet for 2005 legge inn
de midler som skal være statens andel i prosjektene.
2. Stortinget ber Regjeringen i budsjettet for 2005 vurdere
om inntektssystemet i tilstrekkelig grad fanger opp fylkeskommunenes
ansvar overfor voksnes rettigheter til videregående opplæring.
10. mars 2004