I dette kapitlet vil forslagsstillerne belyse en rekke faktorer
og innsatsområder for å få på plass en helhetlig rusomsorg. Slik
forslagsstillerne ser det, har det vært en mangel på helhetlige
tilnærminger til rusomsorgsutviklingen i Norge. Det er, slik forslagsstillerne
ser det, viktig at man har en bred tilnærming i arbeidet med å få
på plass en helhetlig rusomsorg i Norge.
Det er en rekke tilnærminger til arbeidet med forebygging, blant
annet knyttet til skoleverket. Forslagsstillerne er positive til
mye av det arbeidet som gjøres, men mener dette er et felt som må
videreutvikles i langt større grad enn hva som er tilfellet i
dag. Forslagsstillerne viser til at alkohol og tobakk er lovlige
varer for dem som er fylt 18 år. Det må derfor være et mål å heve
debutalderen for bruk av lovlige rusmidler, for på den måten å hindre
at barn under 18 år utvikler et misbruk i ung alder. Forslagsstillerne
er videre av den oppfatning at en heving i debutalder vil medføre
mindre rusmiddelmisbruk i voksen alder.
Forslagsstillerne mener at forebygging har vært et område med
for lite fokus i Norge, samt at forebyggingen ofte har vært innrettet
på en ovenfra og nedholdning. Forslagsstillerne er tvilende til
hvorvidt pekefingerprinsippet er det mest hensiktsmessige når det
gjelder å få ungdom til å utsette sin rusdebut, og mener man må
se på andre virkemidler enn skrekkampanjer. Det vises i denne sammenheng
til kampanjen "rolig nå" som er en kampanje utarbeidet av ungdom,
for ungdom. Det er, slik forslagsstillerne ser det, viktig at denne
typen kampanjer bygges opp over et langsiktig perspektiv. Forslagsstillerne
er videre av den oppfatning at USA har kommet langt både med erfaringsgrunnlag
og kunnskap med hensyn til hvilke typer kampanjer som virker. Det
vil derfor være naturlig å gjøre seg nytte av den kunnskap som erfaringene
fra USA viser oss.
Et annet eksempel kan være jentegrupper, som blant annet har
vært benyttet i regi av Borgestad-klinikken.
Astrid Henriksen, som er SLT-koordinator i Røyken kommune, uttaler
følgende på Borgestad-klinikkens hjemmeside:
"Utgangspunktet for jentegruppene i Røyken var en ungdomsundersøkelse
i 2003 som avdekket flere utfordringer knyttet til jenter, som rusbruk,
tidlig rusdebut og dårlig trivsel i skolen. I Røyken, som i landet
for øvrig, er det en overvekt av jenter som drikker alkohol 1-3
ganger i måneden, det er flere jenter enn gutter som har vært beruset,
de trives dårligere på skolen, og de oppgir i undersøkelsen og ha
større fysiske og psykiske plager. Røyken har også valgt å satse
på jentegrupper siste året på barneskolen for å jobbe forebyggende
i forhold til det som kan bli en vanskelig overgang i til ungdomskolen.
Vi ser at satsingen i barneskolen
har virket positivt. Det er mindre krangling og utestenging jentene
i mellom. Vi tror at dette er riktig og viktig satsing før ungdomskolen,
hvor utfordringene i forhold til atferd og rusproblematikk kan komme for
fullt, sier Astrid Henriksen."
Forslagsstillerne vil påpeke viktigheten av å øke kompetansen
knyttet til rusproblematikk i skolehelsetjenesten. Det å få på plass
god kunnskap og kompetanse i dette leddet av helsetjenesten, kan
bidra svært positivt i det forebyggende arbeidet. I tillegg må det
påpekes at foreldre har hovedansvaret for å følge opp sine barn
med en oppdragelse som fremmer sunne verdier når det gjelder rus.
Det må derfor legges til rette for at foreldre får lett og god tilgang
til kunnskap om rus blant unge, noe som blant annet kan gjøres gjennom
foreldremøter og lignende i skoleverket.
Forslagsstillerne mener det vil være liten effekt i å ha generelle
ruskampanjer som varer i korte perioder. Det vil, slik forslagsstillerne
ser det, være mer hensiktsmessig å ha målrettede tiltak inn mot
risikogrupper, noe som har blitt gjort med gode resultater i Sveits.
Supra-F prosjektet i Sveits har hatt som mål å innrette individtilpassede
programmer for barn og unge som utviser adferd som kan defineres
som problematiske. Programmet baserer seg på et samarbeid med skoleverket,
foreldre og rettsvesenet, som blant annet kan idømme unge kriminelle
til et slikt program. Supra-F-konseptet handler om tidlig intervensjon
og oppfølging av barn og unge i risikogruppene. Forslagsstillerne
viser videre til at det er ulik grad av oppfølging etter en individuell
vurdering av den enkelte. Grovt sett har man i Sveits inndelt personene
i tre hovedgrupper, der omfanget av oppfølgingen varierer fra noen
få timer i uken, til fulle opplegg som følger skolehverdagen.
Forslagsstillerne mener det vil være hensiktsmessig å utforme
lignende programmer i Norge, rettet mot risikogrupper av barn og
unge. Forslagsstillerne er kjent med at Ungdom mot narkotika er
i gang med et prosjekt som har likhetstrekk med Supra-F-prosjektene
i Sveits. Det er grunn til å tilrettelegge for at dette prosjektet
får gode rammevilkår, samt sørge for en utvidelse av denne typen
prosjekter. Det bes derfor om at Regjeringen iverksetter og legger
til rette for prøveprosjekt knyttet til slike målrettede tiltak
etter modell fra Supra-F prosjektene i Sveits.
Forslagsstillerne viser til FemmeTISCH-prosjektet i Sveits som
best kan sammenlignes med "Home-parties". Prosjektet er innrettet
slik at en samling av 8–10 mødre samles med en ressursperson på
ungdom og rus som veileder. Slike samlinger foregår hjemme hos en
av mødrene og går på rundgang på lik linje med homepartysystemet.
Forslagsstillerne viser til at målgruppen for dette i Sveits er
innvandrerkvinner, men at det kan tenkes at slike prosjekter bør
omfatte en større del av befolkningen i Norge. Dette er allikevel
et positivt redskap som bør innføres i Norge, og som kan gi svært
gode resultater i det forebyggende rusarbeidet. Forslagsstillerne
mener det må igangsettes forsøk med slike kvinnegrupper, som er
et lavkostnadstiltak, men som også kan generere en snøballeffekt
som gir svært positive resultater for det forebyggende arbeidet.
Forslagsstillerne mener det kan være hensiktsmessig å ikke bare
rette slike grupper mot mødre, men mot foreldre. Det bes om at Regjeringen
vurderer dette i sitt arbeid med å implementere slike grupper i
Norge.
Forslagsstillerne mener det er behov for en bred tilnærming til
forebyggingsarbeidet som gjøres rettet mot ungdom, og ber derfor
Regjeringen komme tilbake til Stortinget med en egen sak om dette
så snart som mulig.
Forslagsstillerne viser til de mange ungdomsorganisasjoner og
andre frivillige organisasjoner som jobber målrettet opp mot rusproblematikk
blant unge. Ungdom mot narkotika er et godt eksempel i denne sammenheng.
Forslagsstillerne er opptatt av at disse organisasjonene har gode
økonomiske rammevilkår, slik at de kan utføre en så god jobb som
mulig. Det bør, slik forslagsstillerne ser det, være en tilskuddsordning
som innretter seg mot denne typen forebyggende arbeid.
Stortinget ber Regjeringen igangsette prøveprosjekt knyttet til
forebyggende programmer etter modell fra Supra-F-prosjektene i Sveits.
Stortinget ber Regjeringen igangsette prosjekter rettet mot foreldre
etter modell fra FemmeTISCH-prosjektene i Sveits.
Stortinget ber Regjeringen igangsette en evaluering av det forebyggende
arbeidet knyttet til rus, samt iverksette tiltak for å heve debutalderen
for bruk av rusmidler, og herunder lage et eget undervisningsopplegg
for ungdomsskolen for å øke kompetansen knyttet til skadevirkningene
av rus.
Stortinget ber Regjeringen sørge for at organisasjoner som jobber
målrettet med rusproblematikk blant barn og unge blir gitt gode
økonomiske rammevilkår.
Forslagsstillerne er av den oppfatning at hverdagsalkoholismen
er en av de største rusutfordringene samfunnet står overfor. Det
vises i denne sammenheng til estimatene som er gjengitt i punkt
1.4.1 Alkoholkonsum. Estimatene anslår at om lag 100 000 nordmenn
lider av alkoholisme.
Roar Gjelsvik, samfunnsøkonom ved Rokkansenteret i Bergen lagde
en rapport på oppdrag fra Sosial- og Helsedirektoratet i 2004, som
slår fast at alkoholmisbruk koster det norske samfunnet mellom 18–19 mrd.
kroner pr. år.
"Den største posten er tapt produksjon for samfunnet
på grunn av alkoholmisbruk. Kostnadene knyttet til sykefravær og
redusert arbeidskapasitet er om lag 11,5 milliarder kroner, sier
Gjelsvik."
"Videre koster alkohol helse- og sosialvesenet årlig om lag 1,2
milliarder kroner. Tallene er tatt fra blant annet sykehus, lege
og barnevern. Kostnader påført tredjepart fra alkoholrelatert kriminalitet, ulykker,
politi og rettsvesen koster rundt 5,3 milliarder kroner. I dette
regnestykket er trygdeutgifter på grunn av alkoholmisbruk ikke tatt
med."
Forslagsstillerne mener det er grunn til å hevde at samfunnskostnadene
knyttet til alkoholmisbruk er svært høye, samtidig som det er grunn
til å understreke de lidelsene dette misbruket medfører for den
enkelte misbruker, men også for pårørende, kolleger, venner og bekjente.
Mye av dette rusmiddelmisbruket foregår i hjemmet, og er dermed
i stor grad skjult for offentligheten. Forslagsstillerne er imidlertid
opptatt av at denne problematikken ikke blir usynliggjort som følge
av manglende synlighet i samfunnet. Det er lett å ha fokus på det
synlige misbruket, enten i form av narkomane som lever på Plata
i Oslo, eller de tunge alkoholikerne som lever på gata. Dette er
selvsagt grupper som er viktig å ha fokus på, men man må ha flere tanker
i hodet på én gang. Hverdagsalkoholikeren som drikker hjemme ødelegger
ofte sitt, og andres liv, over tid. Hverdagsalkoholikeren mister
ofte sitt sosiale nettverk, familie, barn, kolleger, naboer og venner.
I mange tilfeller vil også den enkeltes økonomiske situasjon bli
forverret som en følge av rusmisbruket. Dette kan skje gjennom at
hverdagsalkoholikeren mister jobben, at ekteskap/samboerskap ryker eller
andre faktorer. Ofte kan flere av disse faktorene inntreffe over
en kort tidsperiode, noe som igjen medfører en forverret livssituasjon
for den enkelte. Denne onde sirkelen er vanskelig å bryte ut av.
Forslagsstillerne viser i denne sammenheng til flere bøker som er
skrevet av ekteparet Frode og Bente Hagen, som selv er tørrlagte
alkoholikere. Blant bøkene som ekteparet Hagen har skrevet finner
vi titlene "Alle sa jeg drakk for mye", "Medavhengige på arbeidsplassen"
og "Konfrontasjon – den nødvendige samtalen".
Forslagsstillerne viser til nødvendigheten av å lytte til forhenværende
alkoholikere når man skal utforme tiltak for å møte de store utfordringene
som dette misbruket medfører i dagens samfunn. Det er viktig å ha
en bred tilnærming til disse problemene, og det er derfor nødvendig
å få integrert forskningsmiljøer, medisinfaget og alkoholikerne
selv i arbeidet med å utforme tiltak.
Det er vanskelig å se en av sine nærmeste utvikle et alkoholmisbruk,
og ofte for vanskelig til å foreta den nødvendige konfrontasjonen.
Dette medfører ofte at familie, venner og kolleger stilltiende aksepterer
at en rushistorie får utvikle seg over tid. Det er også verdt å
merke seg ordene som ekteparet Hagen bruker knyttet til å beskrive
den enkelte misbrukerens evne til å benekte sitt eget problem. Denne
benektelsen, og evnen til å lyve for sine nærmeste, er en av de
største utfordringene knyttet til å konfrontere hverdagsalkoholismen.
Boken "Det er OK å bli sint på dem du er glad i!" skrevet av
Frode og Bente Hagen gir en god innsikt i hvordan det arter seg
å være pårørende, venn eller kollega av en rusmisbruker, og hvordan
de kan lære å hjelpe seg selv og dermed bedre hjelpe misbrukeren.
Et tilsynelatende "glemt" problem er de pårørendes arbeidssituasjon.
Dette er en problematikk som antakeligvis koster arbeidslivet det
samme som rusmisbruket, så vel økonomisk som rent arbeidsmiljømessig.
Behovet for forebygging er tidligere omtalt. Forslagsstillerne
vil presisere at forebygging handler om svært mye mer enn kampanjevirksomhet
rettet mot ungdom. Forslagsstillerne mener arbeidsplassen bør være
en sentral arena for å forebygge og bekjempe rusmisbruk.
For å få dette til er man nødt til å iverksette tiltak for å
heve kompetansen blant ledere, mellomledere, tillitsvalgte og ansatte
på arbeidsplassene. Forslagsstillerne viser i denne sammenheng til
at mange arbeidsgivere har et sterkt fokus på dette, blant annet gjennom
kurs/seminarer i regi av AKAN eller Ruskompetanse. Forslagsstillerne
mener man må se på tiltak som sørger for å øke kompetansen på arbeidsplassene
ytterligere, for på den måten å kunne forebygge eller avbryte enkeltindividers
rusmiddelmisbruk. Det er viktig, i denne sammenheng, å understreke
behovet for et sterkt fokus på alkoholmisbruk, da dette misbruket
er det som i omfang er størst i Norge.
Forslagsstillerne er videre av den oppfatning at sykdommen alkoholisme
er tabubelagt. Det er svært liten åpenhet rundt denne sykdommen,
og de som lider av den oppfatter det ofte som skamfullt, noe som også
er tilfellet for pårørende til alkoholikeren. Forslagsstillerne
mener derfor det er et påtrengende behov for en bevisstgjøring knyttet
til sykdommen alkoholisme, og mener derfor det må igangsettes målrettede
tiltak for å nå denne målsettingen.
Forslagsstillerne har videre merket seg at Sosial- og helsedirektoratet
i sin rapport for 2007 gir klare anbefalinger med hensyn til å heve
kompetansen knyttet til rusproblemer i primærhelsetjenesten. Dette
er noe forslagsstillerne støtter. Behovet for økt kompetanse blir
fremhevet av direktoratet og av flere ulike instanser som forslagsstillerne
har vært i kontakt med. En økt kompetanse kan medføre tidlig intervenering
knyttet til å avdekke, og stoppe, enkeltindividerts ruskarriere
før den kommer ut av kontroll. I denne sammenheng mener forslagsstillerne
at det også er behov for å øke bruken av lavintensive intervensjoner
knyttet til alkoholismeproblematikken, som blant annet kan bestå
av en kartlegging av pasientens alkoholkonsum, og en samtale som
klargjør risikoen for den enkelte pasient.
Stortinget ber Regjeringen innføre tiltak som hever kompetansen
knyttet til rusmisbruk på arbeidsplassen.
Stortinget ber Regjeringen innføre tiltak som øker bevisstgjøringen
knyttet til sykdommen alkoholisme.
Stortinget ber Regjeringen om å igangsette tiltak som sørger
for at fastlegene og andre deler av primærhelsetjenesten øker sin
kompetanse når det gjelder å avdekke rusproblemer blant pasientene.
Stortinget ber Regjeringen om å igangsette tiltak som sørger
for økt bruk av lavintensive intervensjoner knyttet til alkoholismeproblematikken.
Forslagsstillerne er av den oppfatning at det bidraget som gjøres
av frivillig sektor rettet inn mot rusomsorgen i Norge er av svært
stor betydning. I dette kapitlet vil forslagsstillerne omtale behovet
for å legge til rette for økt bruk av frivillig sektor i rusomsorgen.
Slik forslagsstillerne ser det er det en rekke ting frivilligheten
bidrar med, og kan bidra med i rusomsorgen. Spesielt er dette rettet
opp mot hverdagstrening og sosialisering i ettervernsforløpet, men
det presiseres at det også er mange tiltak som gjøres med hensyn
til sponsorvirksomhet, besøkstjenester i fengsler og en rekke andre
tiltak som bidrar i norsk rusomsorg. Forslagsstillerne viser til
at det er en rekke frivillige aktører som bidrar, og at det derfor
er problematisk å trekke frem enkeltorganisasjoner. Forslagsstillerne
mener allikevel det er riktig å vise til Kirkens Bymisjon og Fransiskushjelpen,
som over en årrekke har bidratt i norsk rusomsorg. Forslagsstillerne
viser blant annet til tilbudet Gatehjelpen, som er et viktig lavterskeltilbud
for mange rusmisbrukere.
Forslagsstillerne viser videre til at en rekke lag og organisasjoner
i mange sammenhenger bidrar svært positivt i et ettervernsforløp,
der tidligere rusmisbrukere deltar i aktiviteter som fører til økt
grad av sosialisering.
Forslagsstillerne mener det er behov for å legge til rette for
at frivilligheten i enda større grad blir gitt muligheten til å
bidra positivt i norsk rusomsorg. Det vises i denne sammenheng til
følgende merknad i Budsjett-innst. S. nr. 2 (2008–2009):
"Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig
Folkeparti og Venstre minner om at utgangspunktet for kompensasjonsordningen
er Stortingets vedtak om at de frivillige organisasjonene skal kompenseres
fullt ut for merkostnadene som følge av merverdiavgiftsreformen.
Disse medlemmer er kjent med at en samlet frivillig sektor framholder
innføring av fullt momsfritak for frivillige organisasjoner som
ett av de viktigste spørsmålene for å bedre sektorens økonomiske
rammebetingelser framover. Disse medlemmer er oppmerksom på at enkelte
organisasjoner anfører at dagens regime pålegger dem å betale merverdiavgift
for varer og tjenester i en størrelsesorden som medfører at en stor
andel av det organisasjonene mottar i offentlige tilskudd, i realiteten
tilbakeføres til staten i form av merverdiavgift. Disse medlemmer
vil også påpeke at dagens regelverk innebærer at oppføring av ellers
tilsvarende hus og anlegg skattelegges ulikt etter hvorvidt oppføringen
skjer i regi av en frivillig organisasjon eller en kommune.
Disse medlemmer viser til Budsjett-innst. S. nr. 1 (2008–2009)
der regjeringspartiene nok en gang gikk imot forslag som har til
hensikt å sørge for fortgang og avklaring i saken om frivillige
organisasjoners utgifter til merverdiavgift.
Disse medlemmer viser til Budsjett-innst. S. I (2008–2009) hvor
disse partier fremmet følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett
for 2009 legge fram et opplegg for å frita frivillige organisasjoner
for momsbelastningen knyttet til innkjøp, som kan etableres fra og
med 2010."
Disse medlemmer mener at kap. 315 post 70 bør omgjøres til en
overslagsbevilgning, slik at de frivillige organisasjonene kompenseres
fullt ut for merkostnadene som følge av merverdiavgiftsreformen.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen om å legge frem en egen sak om momsfritak
for frivillige lag og organisasjoner.""
Forslagsstillerne viser til at Fremskrittspartiet var det partiet
som først foreslo en slik ordning, og mener fortsatt dette må gjennomføres,
slik at frivilligheten blir gitt gode rammevilkår, noe som også
vil medføre økt bidrag i rusomsorgen.
Forslagsstillerne mener videre det er behov for å innføre et
eget takstsystem innenfor spesielle tjenester i ettervernsperspektivet,
som også kan gis til frivillig sektor. Dette kan eksempelvis være
knyttet opp mot besøkstjeneste og støttekontaktfunksjoner.
Det er viktig for forslagsstillerne at frivilligheten blir gitt
muligheten til å bidra til å løse de offentlige oppgaver knyttet
til ettervernstilbudet, og det må derfor sørges for at det blir
gitt økonomisk kompensasjon for de tjenester som utføres i regi
av frivilligheten på vegne av offentligheten.
Stortinget ber Regjeringen utrede, og innføre, et takstsystem
på offentlige ettervernstjenester, som også utløser finansiering
for tjenester som frivilligheten bidrar med, etter avtale med Nav.
LAR står for LegemiddelAssistertRehabilitering med metadon eller
Subutex/Suboxone i regi av spesialisthelsetjenesten i samarbeid
med kommunal helse- og sosialtjeneste inkl. fastlegene.
Det vises til at tall fra SERAF (Senter for rus og avhengighetsforskning)
viser at det pr. 31. august 2008 var 4 755 pasienter som var innenfor
LAR-systemet i Norge. Ca. 2 000 av disse tilhørte helseregion Øst.
Det vises videre til at det siden 1998 har vært 6 970 pasienter
som har vært inkludert i LAR-systemet. Pr. 31. august 2008 var det
116 personer som sto på søkeliste til LAR, mens det var 271 pasienter
som sto på venteliste. Det vises videre til at SERAF anslår at ca.
7 000 heroinmisbrukere i Norge hadde nytt godt av LAR-behandling.
Forslagsstillerne mener LAR-behandlingen som gis i Norge kunne
inkludert flere pasienter, samt at ventelister og søkerlister må
avvikles, slik at de som ønsker å få LAR-behandling, og oppfyller
kriteriene for LAR, får hjelp umiddelbart. Dette er viktig med tanke
på til å gi et tilbud til pasientene umiddelbart når motivasjonen
er til stede.
LAR har vært et landsdekkende tilbud siden 1998 til pasienter
som er avhengige av heroin. Forslagsstillerne viser til de krav
som stilles for at man skal få komme inn i LAR-systemet:
Pasienten må ha fylt 25 år
Pasienten må ha hatt en langvarig narkotikamisbrukskarriere,
og misbruket skal på søkertidspunktet og over flere år ha vært klart
opiatdominert
Pasienten må i rimelig omfang ha gjennomgått behandling
og rehabilitering uten bruk av meradon og opioder med sikte på rusfrihet.
Forslagsstillerne mener kriteriene for å komme inn til LAR må
endres slik at det er den enkeltes rushistorie som er avgjørende
for om man kommer inn i LAR, og ikke alderen. Det er, slik vi ser
det, meningsløst at en 23 år gammel pasient som har hatt et tiårig
heroinmisbruk ikke skal kunne omfattes av LAR. Det viktigste må
være å ha en individuell vurdering av hvorvidt LAR kan være et aktuelt
behandlingstilbud, og ikke rigide og strenge regler som er satt
i system. Forslagsstillerne vil nok en gang påpeke at rusmisbrukere
er like forskjellige som alle andre mennesker, og at det derfor
er helt essensielt at man får på plass en individuell tilnærming
til denne problematikken for å kunne gi et optimalt behandlingstilbud
for den enkelte. Det er imidlertid naturlig, slik forslagsstillerne
ser det, at vedkommende har nådd myndighetsalderen på 18 år for
å innlemmes i LAR-behandling.
Forslagsstillerne viser til de signaler som har kommet angående
store geografiske forskjeller knyttet til LAR. Det kan ikke være
sånn at det er bostedsadressen som er avgjørende for hvordan LAR
praktiseres ovenfor den enkelte pasient. Det må derfor sørges for
at LAR-systemet blir et helhetlig og godt tilbud for alle som trenger
det, uavhengig av hvilken helseregion og/eller kommune den enkelte
hører til. Det vises i denne sammenheng også til omtale vedrørende
finansieringssystemet der dette beskrives nærmere. Det vises også
til den makten LAR-tiltakene har over inntak, utskrivning, medikamentvalg,
dosering, urinprøvekontroller, samt at det delegeres i svært ulik
grad til førstelinjetjenesten. Dette medfører, slik forslagsstillerne
ser det, en uheldig ulik praksis knyttet til hvordan det enkelte
individ blir fulgt opp. Dersom man ser på statusrapporten for 2007 som
er publisert fra SERAF, finner vi følgende opplysninger om tilfredshet
blant pasienter og behandlere:
Pasienter som er fornøyd med LAR-behandlingen:
Oppland 43,9 pst.
Oslo 48,0 pst.
Hedmark 49,4 pst.
Hordaland 50,5 pst.
Akershus 50,8 pst.
Nord-Norge 52,5 pst.
Norge 55,3 pst.
Vestfold 55,9 pst.
Rogaland 57,2 pst.
Buskerud 57,3 pst.
Østfold 58,4 pst.
Telemark 65,4 pst.
Midt-Norge 65,4 pst.
Vest-Agder 66,4 pst.
Aust-Agder 67,6 pst.
Behandlere som er fornøyde med LAR-tilbudet som gis:
Oslo 43,7 pst.
Hordaland 48,1 pst.
Oppland 49,1 pst.
Akershus 50,3 pst.
Vest-Agder 50,9 pst.
Nord-Norge 51,7 pst.
Norge 53,1 pst.
Hedmark 53,5 pst.
Østfold 53,5 pst.
Buskerud 55,8 pst.
Vestfold 57,5 pst.
Rogaland 58,0 pst.
Telemark 58,3 pst.
Aust-Agder 63,1 pst.
Midt-Norge 70,1 pst.
Forslagsstillerne viser til at tallene viser en relativt stor
forskjell knyttet til tilfredshet med LAR-behandlingen fordelt på
fylker, dette gjelder både når det gjelder pasienter og behandlere.
Dette underbygger, slik forslagsstillerne ser det, signalene knyttet
til ulik praksis knyttet til LAR, både ut fra helseregioner og i
forhold til oppfølging i kommunehelsetjenesten. Forslagsstillerne
vil også understreke at de som har blitt kastet ut av LAR eller
står i kø for å komme inn i LAR ikke er tatt med i denne undersøkelsen,
og det er grunn til å anta at de fleste av disse ikke er fornøyde
med det tilbudet de mottar, eller rettere sagt, ikke mottar.
Det vises til omtalen og forslagene knyttet til individuell plan,
noe som forslagsstillerne finner helt nødvendig for å få på plass
en god oppfølging av de narkomane som har nytte av LAR. Rehabiliteringsperspektivet
i behandlingen må gjøres til den sterkere faktor, og dette må gjøres
gjennom bindende avtaler og en helhetlig finansiering, samt at individuell
plan brukes som det obligatoriske hjelpeverktøyet i behandlingskjeden.
Forslagsstillerne viser til den ulike praktiseringen som gjøres
innenfor LAR-systemet. Vi er blant annet blitt gjort kjent med at
en rekke pasienter i LAR-systemet er blitt tatt ut av behandlingen
som følge av sidemisbruk, uten at det er gitt tilbud om andre behandlingsformer.
Forslagsstillerne er sterkt kritiske til en praktisering der forhenværende
tunge heroinister blir tatt av LAR-behandling som følge av sidemisbruk knyttet
til mildere rusmidler, som for eksempel cannabis. Forslagsstillerne
er av den oppfatning at dersom en tung heroinist har klart å slutte
og injisere eller inhalere heroin, så er man kommet langt. Det må derfor
legges til rette for at sidemisbruk i LAR ikke automatisk medfører
en utkastelse av behandlingen. Sagt med andre ord, så ønsker forslagsstillerne
at de rigide krav som enkelte steder har medført at pasienter innehørende
under LAR-behandling blir kastet ut som følge av sidemisbruk, opphører.
Forslagsstillerne viser videre til at Stortinget har vedtatt
en forsøksordning hvor fastleger gis mulighet til å forskrive LAR-prepartater.
Forslagsstillerne viser i denne sammenheng til den franske modellen, hvor
dette er gjennomført. Det er, slik vi ser det, viktig at dette videreutvikles
i Norge, og at det gjøres til en permanent ordning.
Stortinget ber Regjeringen iverksette tiltak som sikrer at:
LAR gjøres lettere tilgjengelig for
de som oppfyller kravene
LAR Ikke har for rigide og strenge krav til sidemisbruk
av mildere rusmidler
Det er den enkeltes rushistorie som er avgjørende for hvorvidt
man kommer inn i LAR-systemet.
Ventetidene både på søknad og behandling i LAR reduseres
til et minimum
At det eksisterer en helhetlig rehabiliteringsplan gjennom
obligatorisk bruk av individuell plan.
Pasientrettighetene gjøres gjeldende for pasienter omfattet
av LAR.
At fastleger gis mulighet til å forskrive LAR-preparater
på permanent basis.
Forslagsstillerne vil i dette kapitlet omtale forslag til forbedringer
knyttet til justispolitiske virkemidler i det forebyggende perspektivet.
Forslagsstillerne viser til den beskrivelse som gis av Narkotikaprogram
med domstolkontroll (ND), som gis i St.meld. nr. 37 (2007–2008),
Straff som virker – mindre kriminalitet – tryggere samfunn:
"Rusmisbrukere som tidligere ville ha blitt dømt til
ubetinget fengselsstraff for kriminelle handlinger, kan nå dømmes
til å følge et rehabiliteringsprogram. En treårig prøveordning med
narkotikaprogram med domstolskontroll trådte i kraft 1. januar 2006
som straffereaksjon for rusmisbrukere i Oslo og Bergen. Prosjektperioden
ble forlenget til 2011 i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett
2008. Ordningen er frivillig, slik at domfelte kan velge fengselsstraff
i stedet. Formelt sett er deltakelse i rehabiliteringsprogrammet
et vilkår for betinget dom, jf.. straffeloven § 53 nr. 3e. Hvis
programmet ikke følges etter vilkårene, kan reaksjonen bli omgjort
til ubetinget fengselsstraff for resttiden.
Ordningen har så langt omfattet tunge rusmisbrukere som har begått
narkotikarelatert kriminalitet.
Etter at prøveordningen har vart i to år, er 53 personer blitt
idømt ND, herav 23 i Oslo og 30 i Bergen. Tre personer har fått
ND-dom to ganger. Pr. 31.12.2007 deltok 26 personer i programmet,
16 i Oslo og 10 i Bergen."
Forslagsstillerne er positive til denne form for avstraffelse
for rusmisbrukere, og ønsker å følge denne forsøksordningen nøye
for å se hvorvidt denne formen for avstraffelse fungerer positivt
for de tunge misbrukerne. Forslagsstillerne mener videre det kan være
behov for å gjøre denne ordningen obligatorisk, og dermed fjerne
den frivilligheten som den domfelte har i dag. Dette bør man ta
stilling til etter at prosjektperioden er ferdig i 2011, og evalueringen
foreligger.
Forslagsstillerne vil videre vise til dagens system der små beslag
av brukerdoser av narkotiske stoffer avstraffes med bøter. Det vises
i denne sammenheng til blant annet Frankrike, der slike tilfeller
av kriminalitet blir straffet med programmer som finansieres av
den som har mottatt et forenklet forelegg. Forslagsstillerne mener
det vil være positivt, spesielt for unge personer som blir tatt
med brukerdoser av narkotika som i dag medfører forenklet forelegg,
å måtte delta i et program knyttet til bruk av narkotiske stoffer.
Dette vil, slik forslagsstillerne ser det, ha en preventiv virkning,
men også åpne for at unge personer avbryter sin ruskarriere. Dette
kan derfor ses på som et forebyggende tiltak som kan være svært
virkningsfullt.
Slike programmer kan innrettes på en slik måte at de som blir
idømt forenklet forelegg, i stedet blir bedt om å betale den samme
summen for å delta på et program. Programmene bør være organisert
på en måte som gjør at den enkelte unge brukeren får et møte med
tunge misbrukeres hverdag, enten tilknyttet institusjoner, organisasjoner
eller lignende. Programmene vil være tilnærmet selvfinansierende
all den tid det er den enkelte selv som må finansiere dette, i stedet
for å betale en bot. Forslagsstillerne peker på at et slikt system
kan karakteriseres som en øremerket bot.
Forslagsstillerne viser videre til praksisen knyttet til promilleprogram
som er beskrevet i St.meld. nr. 37 (2007–2008), Straff som virker
– mindre kriminalitet – tryggere samfunn:
"Promilleprogram er formelt sett et særvilkår til betinget
dom, som alternativ til ubetinget fengsel. Målgruppen var opprinnelig
promillekjørere med et erkjent alkoholproblem, som hadde kjørt med
høy promille eller som var tiltalt for gjentatt promillekjøring.
Ordningen vil i løpet av 2008 bli gjort permanent og utvides etter
lovendringer til å omfatte all ruspåvirket kjøring."
Dersom man ser på utviklingen av antall dommer som har medført
promilleprogram, finner vi følgende:
År | Antall dommer |
1997 | 163 |
1998 | 195 |
1999 | 170 |
2000 | 176 |
2001 | 190 |
2002 | 239 |
2003 | 334 |
2004 | 448 |
2005 | 579 |
2006 | 474 |
2007 | 467 |
Kilde: St.meld. nr. 37 (2007-2008)
Forslagsstillerne er positive til at ordningen ble gjort permanent
i 2008, men mener det må vurderes hvorvidt ordningen bør utvides
til å også gjelde annen kriminalitet som er knyttet til alkoholmisbruk.
Forslagsstillerne er av den oppfatning at politiet bør ilegges
en plikt til å følge en ruset mindreårig hjem til foreldrene til
vedkommende, der politiets kapasitet tilsier at dette er mulig.
Dette kan ha en god preventiv effekt, samtidig som foreldrene kan
få en større forståelse av alvoret knyttet til rusmiddelmisbruk
blant barn og unge. For å si det på en annen måte, så ønsker forslagsstillerne
at politiet gjøres pliktig til å følge en beruset/ruset mindreårig
hjem til foreldrene, umiddelbart etter anholdelse. Spesielt viktig vil
dette være for de aller yngste.
Det fremmes derfor følgende forslag:
Stortinget ber Regjeringen vurdere å utvide praksisen knyttet
til å bruke behandlingsdommer, både hva gjelder omfang og grupper.
Stortinget ber Regjeringen innføre en plikt for politiet til
å følge berusede/rusede mindreårige hjem til vedkommendes foreldre,
der politiets kapasitet tilsier at det er mulig.
Forslagsstillerne vil innledningsvis understreke at innsatte
i fengsel skal ha lik rett til helsehjelp som den øvrige befolkningen,
enten det er somatiske, psykiske eller rusrelaterte diagnoser.
Forslagsstillerne viser til at det er et behov for å styrke fagkompetanse
om rus og psykisk lidelse i fengselsvesenet. Det er en stor andel
av de innsatte som har psykiske problemer og rusproblemer. Det er videre
viktig å sørge for at langt flere innsatte settes under behandling,
slik at man kan få startet veien tilbake til det ordinære samfunnsliv.
Blant annet vil det være viktig å se på kriteriene for LAR-behandling, slik
at innsatte med behov for legemiddelassistert rehabilitering kan
få startet med dette mens de soner sine dommer.
Forslagsstillerne mener videre det må utarbeides en individuell
plan for innsatte med rusproblemer, med en avtalefestet ettervernsplan
fra dag 1 etter endt soning. I tillegg skal vedkommende ha samme
rett til en velferdskonsulent i Nav, med ansvar for oppfølging av
den enkelte. Disse elementene vil bli omtalt i andre deler av dokumentet,
men forslagsstillerne ønsker å presisere at disse punktene også
vil være gjeldende for innsatte i fengsel med rusdiagnoser.
Forslagsstillerne viser videre til følgende komitémerknad i Budsjett-innst.
S. nr. 11 (2008–2009):
"Komiteen har mottatt signaler om at norske fengsler i perioder
har vanskeligheter med å få overført psykisk syke innsatte til psykiatriske
institusjoner. Det bør, slik komiteen ser det, til enhver tid være plasser
avsatt ved sikkerhetsavdelinger i de regionale helseforetakene,
som på kort varsel kan ta imot sterkt psykisk syke fra fengselsvesenet.
Dette vil være til det beste, både for de pasientene det gjelder
og for medfanger og ansatte i fengselsvesenet."
Forslagsstillerne mener dette fortsatt ikke er ivaretatt på en
tilfredsstillende måte.
Forslagsstillerne vil peke på viktigheten av å få på plass en
bedre samordning mellom psykiatrien og rusomsorgen. Dette må gjøres
parallelt. Forslagsstillerne vil derfor påpeke at det er uheldig
at opptrappingsplanen for psykiatri ikke videreføres med øremerkede
midler fra 2009.
Stortinget ber Regjeringen sørge for at det er kapasitet ved
psykiatriske sikkerhetsavdelinger i alle landets helseregioner som
på kort varsel kan ta imot psykisk syke innsatte fra fengselsvesenet.
Forslagsstillerne er opptatt av å tydeliggjøre og stadfeste rusmisbrukeres
juridiske rettigheter. Det er mottatt signaler som tyder på at rusmisbrukere
ikke blir gitt de samme tjenestene, oppfølgingen, behandlingen og
rettigheter som øvrige pasientgrupper. Forslagsstillerne mener dette
er totalt uakseptabelt.
Det vises til pasientrettighetsloven:
§ 2-1. Rett til nødvendig helsehjelp
Pasienten har rett til øyeblikkelig hjelp. Pasienten har rett
til nødvendig helsehjelp fra kommunehelsetjenesten.
Pasienten har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten.
Retten gjelder bare dersom pasienten kan ha forventet nytte av helsehjelpen,
og kostnadene står i rimelig forhold til tiltakets effekt. Spesialisthelsetjenesten
skal fastsette en frist for når faglig forsvarlighet krever at en
pasient som har en slik rettighet, senest skal få nødvendig helsehjelp.
Helsetjenesten skal gi den som søker eller trenger helsehjelp,
de helse- og behandlingsmessige opplysninger vedkommende trenger
for å ivareta sin rett.
Dersom det regionale helseforetaket ikke har sørget for at en
pasient som har en rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten,
får den nødvendige helsehjelpen innen det tidspunktet som er fastsatt i
medhold av annet ledd, har pasienten rett til å motta nødvendig
helsehjelp uten opphold, om nødvendig fra privat tjenesteyter eller
tjenesteyter utenfor riket.
Dersom det regionale helseforetaket ikke kan yte helsehjelp til
en pasient som har rett til nødvendig helsehjelp, fordi det ikke
finnes et adekvat tilbud i riket, har pasienten rett til nødvendig
helsehjelp fra tjenesteyter utenfor riket innen den frist som er
fastsatt etter annet ledd.
Kongen kan gi forskrifter om hva som skal anses som helsehjelp
som pasienten kan ha rett til.
Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om fastsettelse
av og informasjon om tidsfristen for å yte helsehjelp som nevnt
i annet ledd, herunder en frist for når barn og unge under 23 år
med psykiske lidelser eller rusmiddelavhengighet senest skal motta
nødvendig helsehjelp. Departementet kan i forskrift også gi nærmere
bestemmelser om organiseringen av og oppgjøret for tjenester pasienten
har rett til å motta fra privat tjenesteyter eller tjenesteyter utenfor
riket etter fjerde ledd.
§ 2-2. Rett til vurdering
Pasient som henvises til sykehus, spesialistpoliklinikk eller
institusjon som tilbyr tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelmisbruk,
som omfattes av § 2-4, har rett til å få sin helsetilstand vurdert innen
30 virkedager fra henvisningen er mottatt. Det skal vurderes om
det er nødvendig med helsehjelp, og gis informasjon om når behandlingen
forventes å bli gitt. De regionale helseforetakene kan bestemme hvilke
institusjoner som skal fastsette tidsfrist for å yte helsehjelp
som nevnt i § 2-1 annet ledd når pasienten er henvist til tverrfaglig
spesialisert behandling for rusmiddelmisbruk.
Det skal vurderes om pasienten har en slik rettighet overfor
spesialisthelsetjenesten som omtalt i § 2-1 annet ledd, og eventuelt
fastsettes en slik frist som omtalt i samme ledd annet punktum.
Pasienter som har en slik rettighet, skal underrettes om dette og
om fristen. I underretningen skal pasienten også gis opplysning
om klageadgang, klagefrist og den nærmere fremgangsmåten ved å klage.
Henvisende instans skal også underrettes.
Vurderingen skjer på grunnlag av henvisningen. Om nødvendig skal
supplerende opplysninger innhentes eller pasienten innkalles til
undersøkelse.
Ved mistanke om alvorlig eller livstruende sykdom har pasienten
rett til raskere vurdering.
Departementet kan i forskrift bestemme at barn og unge under
23 år med psykiske lidelser eller rusmiddelavhengighet har rett
til vurdering raskere enn innen 30 virkedager.
Forslagsstillerne viser til at loven på en god måte tydeliggjør
rettighetene som også pasienter med rusdiagnoser har krav på. Forslagsstillerne
viser videre til at vi er gjort kjent med at pasientrettighetene
til rusmisbrukere ikke følges opp. Forslagsstillerne mener dette
er totalt uakseptabelt. Alkoholisme og narkomani er sykdommer som
skal utløse de nøyaktig samme pasientrettighetene som gjelder for
andre sykdomsgrupper i det norske helsevesenet.
Stortinget ber Regjeringen iverksette tiltak som sørger for at
pasienter med rusproblemer blir gitt den behandlingen de har krav
på i henhold til pasientrettighetsloven.
Forslagsstillerne vil innledningsvis påpeke viktigheten av at
individuell plan benyttes, også knyttet til pasienter med rus eller
rus/psykiatrirelaterte diagnoser. Signalene som er kommet tyder
på at dette ikke er tilfellet for mange i denne pasientgruppen, noe
som er totalt uakseptabelt. Individuell plan må gjøres til det verktøyet
som det er tenkt å være, for på den måten å sikre den enkelte et
adekvat og godt behandlings- og rehabiliteringsforløp. Individuell
plan er en forutsetning for å få på plass en helhetlig behandlningskjede
som legger til rette for og stiller krav til den enkelte pasient.
Forslagsstillerne viser til pasientrettighetsloven:
§ 2-5. Rett til individuell plan
Pasient som har behov for langvarige og koordinerte helsetjenester,
har rett til å få utarbeidet individuell plan i samsvar med bestemmelsene
i kommunehelsetjenesteloven, spesialisthelsetjenesteloven og lov
om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern.
Forslagsstillerne viser videre til viktigheten av at individuell
plan utarbeides tidlig i et behandlingsforløp. Dette vil kunne medføre
en langt sterkere motivasjon hos den enkelte, da man blir gitt et
perspektiv for hvordan behandlingsforløpet, og ikke minst rehabiliteringsforløpet,
vil arte seg. Forslagsstillerne mener videre det er behov for en
konkret velferdskonsulent i Nav for den enkelte, som har ansvaret
for oppfølgingen. Velferdskonsulenten vil ha en svært sentral rolle
i utarbeidelsen og oppfølgingen av den enkeltes individuelle plan.
Forslagsstillerne vil i tillegg påpeke at det må stilles krav til
den enkelte pasient i den individuelle planen. Dette er, slik forslagsstillerne
ser det, en forutsetning for å lykkes i å få rusmisbrukere tilbake
til en så normal hverdag som overhodet mulig.
Stortinget ber Regjeringen sørge for at retten til individuell
plan gjøres obligatorisk, og at det iverksettes tiltak som gjør
at individuell plan blir utarbeidet tidlig i behandlings/tiltaksforløpet.
Forslagsstillerne vil påpeke at det så og si alltid vil være
pårørende til en rusmisbruker, enten dette er ektefelle, samboer,
barn, venner, slekt, kolleger eller naboer. Det er viktig at også
pårørendeaspektet huskes i forhold til rusmisbrukere. I dette punktet
vil forslagsstillerne beskrive ulike tiltak som tar vare på pårørende
av rusmisbrukere. Forslagsstillerne mener den mest utsatte gruppen
som blir rammet av andres rusmisbruk er barn, og nettopp barna vil
være et av de sterkeste fokusområdene i dette punktet.
I begynnelsen av 2006 kom Sirus med rapporten "Tilbud til barn
av foreldre med rusmiddelproblemer". Dette var en oppfølging av
rapporten "Barn innlagt sammen med foreldre som er i behandling
for rusmiddelproblemer" som kom i 2005. Hovedkonklusjonen til forskerne
bak undersøkelsen, Bjørn Solbakken og Grethe Lauritzen var ifølge
skribent Sidsel Skotland følgende: "Det mest slående med dagens tilbud
til barn av rusmiddelavhengige foreldre er hvor tilfeldig og lite
helhetlig det er bygget opp. Hva slags tilbud barnet og familien
har tilgang til avhenger av hvor i landet de bor."
Forslagsstillerne er enig i behovet for en systematisk endring
i forhold til arbeid knyttet opp til barn av rusmiddelavhengige.
Dette er et arbeid som må gjøres over en rekke fagfelt og sektorer.
Barn av rusmiddelavhengige er ikke en homogen gruppe som har
de samme problemene. Det eneste de har til felles, er at en eller
flere av deres nærmeste har et rusmiddelproblem. Det må derfor settes
inn ulike tiltak som er individrettet og treffsikkert i forhold
til det enkelte barn. En av hovedutfordringene knyttet til tidlig
intervensjon er manglende kompetanse i ulike ledd. Forslagsstillerne
mener det er svært viktig å heve kompetansen i primærhelsetjenesten,
både blant leger, helsesøstre og andre. I tillegg er det viktig
å heve kompetansen knyttet til rus i barnehager og skoleverk. Forslagsstillerne
mener det må iverksettes et bredt arbeid knyttet til å heve kompetansen
med hensyn til barn av rusmiddelmisbrukere.
Forslagsstillerne viser videre til Sidsel Skotlands artikkel
"Hjelpetilbudet – Tilfeldig og lite helhetlig", som omtaler funnene
i den overnevnte SIRUS-rapporten fra 2006:
"Forekomsten av spesifikke tiltak innen førstelinjetjenesten
var på knappe 3 prosent – hvorav helsestasjonene ligger suverent
i tet: 16 av de 18 virksomhetene på førstelinjenivå som rapporterer
om spesifikke tiltak, er helsestasjoner.
Av behandlingsinstanser for rusmiddelproblemer er det 22 som
har et spesifikt tilbud til barn – inkludert de tilbudene som er
beskrevet i Sirus-rapport 5/2005. Men et stort flertall, 78 prosent,
av behandlingsinstansene har ikke noe spesifikt tilbud til barn.
De døgninstitusjonene som har tilbud til barn legger dem enten
inn sammen med foreldrene som er til behandling i institusjonen,
eller institusjonen inviterer barna til foreldre som er innlagt
til å delta i familiebehandling eller motta et pårørendetilbud.
Barnas deltakelse kan være poliklinisk eller de kan bo i kortere
eller lengre tid på institusjonen."
Forslagsstillerne mener gruppeterapi uten foreldrene for barn
over en viss alder er meget viktig, ledet av mennesker med ruskompetanse.
Det er viktig at disse barna får prate sammen og dele sine erfaringer
slik at de kan oppdage at de ikke er alene om problemet og at ingenting
av dette er deres skyld.
Dersom ikke barna får adekvat hjelp, vil traumene kunne innhente
dem, og mange av disse vil selv utvikle rusproblemer. Rus blir
en måte å takle problemene på.
Psykisk helsevern har enda lavere forekomst av særskilte tiltak
enn behandlingsinstansene for rusmiddelproblemer. Dette var også
den virksomhetstypen som hadde lavest svarprosent på spørreskjemaet –
bare to av 29 instanser svarte. Solbakken og Lauritzen mener det
er svake tradisjoner for å forholde seg til rusmiddelproblematikk
i denne delen av helsevesenet. Samtidig må en regne med at disse
virksomhetene har kontakt med mange barn og unge som har rusmiddelbelastede
familier uten at dette er kjent for behandlerne. Det kan synes som
om barne- og ungdomspsykiatrien i langt større grad kan arbeide
med rusrelaterte skader og samspillsmønstre dersom det finnes kompetanse
på identifisering av rusmiddelproblemer i familier, og det er tilrettelagt
for metodisk tilnærming, skriver forskerne.
Når det gjelder de frivillige og ideelle tiltakene, finnes det
mange som har generelle tiltak som kan nå fram til barn fra familier
med rusmiddelproblemer, men det er få som har spesifikke tiltak
retta mot denne gruppa.
Forslagsstillerne mener funnene som er gjengitt ovenfor, er bekymringsfulle.
En av hovedutfordringene er, slik forslagsstillerne ser det, manglende
fokus på avdekking av rusmiddelproblematikk i barnas familie, også
innenfor barne- og ungdomspsykiatrien. Forslagsstillerne mener derfor
det må igangsettes et omfattende arbeid knyttet til å utvide kapasiteten knyttet
til tilrettelagte tilbud til barn av rusmiddelmisbrukere, men også
når det gjelder å øke kompetansen knyttet til disse problemstillingene
i helsetjenesten generelt, og i barne- og ungdomspsykiatrien spesielt.
Forslagsstillerne vil påpeke viktigheten av å rydde opp i barnevernets
rolle knyttet til barn av rusmisbrukere, og barn som rusmisbrukere.
Forslagsstillerne mener derfor det må foretas en evaluering av det statlige
og kommunale barnevernets håndtering av barn i familier med rusproblematikk.
Stortinget ber Regjeringen om å igangsette tiltak som sørger
for at primærhelsetjenesten og skoleverket får økt kompetanse knyttet
til problematikken rundt barn av rusmiddelmisbrukere.
Stortinget ber Regjeringen iverksette tiltak som hever kapasiteten
og omfanget av tilbud til barn av rusmiddelmisbrukere.
Stortinget ber Regjeringen igangsette de nødvendige tiltak for
å heve kompetansen knyttet til problematikken rundt barn av rusmiddelmisbrukere
i barne- og ungdomspsykiatrien.
Stortinget ber Regjeringen sørge for en evaluering knyttet til
det statlige og kommunale barnevernets håndtering av barn i familier
med rusproblematikk.
Forslagsstillerne er opptatt av at familievernet styrkes. Dette
gjelder både det offentlige og det private familievernet. Forslagsstillerne
finner det uakseptabelt at tilgangen på familievernstjenester er
avhengig av hvilken bostedsadresse den enkelte familie har, og vil
derfor sørge for at alle landets innbyggere har tilgang til familievern,
enten dette er i offentlig eller privat regi. Familievern kan, slik
forslagsstillerne ser det, være en viktig faktor for å hjelpe familier der
en eller flere har et rusmiddelproblem. Familievernet kan komme
inn på et tidlig tidspunkt, noe som kan bidra til at familier ikke
går i oppløsning og at uskyldige pårørende rammes hardere enn nødvendig. Forslagsstillerne
mener derfor at et godt familievern, med tidlig intervensjon, kan
være et svært viktig tiltak, både for pårørende og rusmiddelmisbrukeren selv.
Stortinget ber Regjeringen legge til rette for at alle landets
innbyggere har tilgang til familievern, uavhengig av den enkeltes
bostedsadresse.
Forslagsstillerne har merket seg at flere innenfor rusomsorgsmiljøet,
blant andre ekteparet Hagen, som er omtalt under punktet hverdagsalkoholisme,
mener det for hver rusmisbruker er minimum 4–5 pårørende. Forslagsstillerne
erkjenner at man ikke har noen signifikant undersøkelse som støtter
påstander om et gitt antall pårørende per rusmisbruker, men mener
likevel det er god grunn til å komme med påstanden om at det er
svært mange pårørende til mennesker med en eller flere former for
rusrelaterte problemer. Dette kan være barn, familie, venner, kolleger
eller naboer. For de pårørende medfører deres kjæres rusproblem
svært mange utfordringer. Dette kan være påkjenninger av følelsesmessig
karakter, men også økonomiske utfordringer og andre problemer. Mange pårørende
har også en skyldfølelse, noe som sammen med andre faktorer ofte
medfører ulike grader av psykiske problemer. For den enkelte rusmisbruker
medfører ofte rusen at sosiale nettverk forsvinner. Eksempelvis
kan man miste familie, venner, jobb og kolleger. Sagt på en annen
måte opplever mange rusmiddelmisbrukere at hele deres normale hverdag, som
er bygd opp rundt ulike sosiale nettverk, forvitrer i takt med
det voksende eller vedvarende misbruket. Forslagsstillerne er opptatt
av å iverksette tiltak som sørger for at de sosiale nettverkene
til den enkelte rusmiddelmisbruker ikke forsvinner, eller at man
i et behandlingsforløp legger stor vekt på å gjenskaffe gamle sosiale
nettverk der dette er mulig, eller skape nye sosiale nettverk der
det er nødvendig. Forslagsstillerne viser i denne sammenheng til
punkt 4.3.3, der viktigheten av å inkludere den enkeltes familie
og øvrige nettverk i habiliterings- og rehabiliteringsfaen, er omtalt
i forhold til ettervern.
Det er som tidligere nevnt mange former og måter å være pårørende
til en rusmiddelmisbruker på. Dette kan være ektefelle, foreldre,
barn, venner, naboer mv. Dette medfører at man må jobbe på mange
arenaer for å sørge for at ulike pårørende blir "fanget opp" og
tatt vare på. Kompetansen knyttet til primærhelsetjenesten er tidligere
omtalt, og denne sektoren vil også være en viktig faktor hva gjelder
pårørendeproblematikken.
Bruk av tvangsbehandling av rusmiddelmisbrukere er i Norge relativt
begrenset sammenlignet med en del andre land. Forslagsstillerne
har tidligere omtalt utvidet bruk av behandlingsdommer, og da spesielt
rettet opp mot yngre domfelte.
Forslagsstillerne er videre av den oppfatning at det for mange
foreldre er fortvilende å se deres barn gå til grunne uten å kunne
yte nødvendig hjelp. Forslagsstillerne mener derfor det er behov
for en gjennomgang av dette området i Norge, med det formål å se
på hvorvidt det er mulig å finne nye løsninger knyttet opp til tvangsbehandling,
og spesielt i forhold til yngre rusmisbrukere.
Forslagsstillerne mener videre det er grunn til å foreta en vurdering
knyttet til bruk av tvangsbehandling for gravide rusmisbrukere.
Dette er enkeltindivider som ikke bare er til skade for seg selv,
men også for fosteret.
Stortinget ber Regjeringen foreta en vurdering knyttet til tvangsbehandling
av rusmisbrukere, og at det fremmes en sak for Stortinget om dette
innen utgangen av 2009.
Forslagsstillerne har vært i kontakt med en rekke rusavhengige
som har vært ruset i store deler av sitt liv, men som i dag er rusfri.
Ut fra tilbakemeldinger forslagstillerne har mottatt fra denne
gruppen, er den største utfordringen egentlig ikke å bli rusfri,
men å komme inn i et normalt liv. De opplever at det å skaffe seg
jobb, få en vennekrets, ja, leve som andre, er svært vanskelig.
De har videre store problemer med å vite hvor man skal gå, eller
hva slags hjelp som er tilgjengelig. I en jungel av tilbud og utfordringer
er det vanskelig å navigere for en nedslitt rusmisbruker. I dag
er tilbudet svært fragmentert, og det er signaler som tyder på at
de som jobber med ulike tilnærminger i rusomsorgen, ikke er kjent
med hverandres arbeidsområder. Forslagsstillerne mener det er behov for
en betydelig samordning av tjenester og tilbud når det gjelder denne
gruppen. Uten en mer helhetlig tilbudskjede og større fokus på samordning
blir det vanskelig å kunne tilby den brede og individuelle hjelpen
som trengs.
Utgangspunktet og intensjonen knyttet til Nav-reformen var og
er riktig. Men vi har nå sett en rekke eksempler på at den ikke
har fungert i henhold til hva som var hensikten. Sivilombudsmannen
fremla en rapport i februar 2008 hvor blant annet følgende fremkom:
"En rekke kritikkverdig forhold ved NAV-ansattes veilednings-
og opplysningsplikt, og deres holdning til, og kompetanse om funksjonshemmede
og kronisk syke, og brukere med psykiske problemer." I rapporten
fremkom det også at flere mente at saksbehandlere i NAV ikke hadde
tilstrekkelig kompetanse om brukernes sykdom til å gi dem den veiledningen de
har krav på. Brukere med psykiske problemer opplever at NAV i for
stor grad er opptatt av å spare penger, og forsøker å finne en måte
å avslå søknader på."
Forslagsstillerne mener dette er bare noen av mange eksempler
som bekrefter viktigheten av at man så raskt som mulig klarer å
iversette de nødvendige tiltak slik at man sikrer at Nav kommer
på "skinner". Det er videre viktig at man øker kvaliteten og sikrer
riktig kompetanse til de ansatte, slik at de blir i stand til å
møte den enkelte bruker ut fra deres behov og muligheter.
Forslagsstillerne mener det økonomiske finansieringsansvaret
for forebygging, ettervern og behandling av rusmisbrukere må legges
inn under Nav. Dette bør finansieres over statsbudsjettet med overslagsbevilgninger
basert på prinsippet om at pengene følger brukerne. I tillegg må
man i langt større grad inngå samarbeid med private foreninger,
organisasjoner, lag og bedrifter med tanke på at disse kan utføre
ulike tjenester. Dette må skje etter klare lover, forskrifter, regler
og avtaler/kontrakter.
Forslagsstillerne vil påpeke, og understreke, viktigheten av
at den enkelte rusmisbruker får én person å forholde seg til i Nav.
Forslagsstillerne mener en slik velferdskonsulent skal ha ansvaret
for at vedkommende rusmisbruker blir gitt nødvendig oppfølging og
informasjon til å takle de ulike omstendighetene rundt habilitering/rehabilitering
tilbake til ordinært hverdagsliv. En slik velferdskonsulent vil
være den personen som har hovedansvaret for å påse at individuell
plan brukes som det verktøyet det er ment å være.
Stortinget ber Regjeringen sørge for at rusmisbrukere får én
saksbehandler og forholde seg til vedrørende hele behandlings- og
ettervernsforløpet.
Stortinget ber Regjeringen overføre det økonomiske finansieringsansvaret
for forebygging, ettervern, og behandling av rusmisbrukere til Nav.
Stortinget ber Regjeringen opprette egen koordinator i Nav med
ansvar for utarbeidelse av individuelle planer for innsatte før
løslatelse og med oppfølging etter løslatelse. Det vil være viktig
at slik oppfølging skjer i god tid før løslatelse.
I 1997 besluttet Stortinget etter en treårig forsøksperiode å
opprette et landsomfattende tilbud om metadonassistert rehabilitering,
utformet slik at målet ikke bare skulle være å dele ut metadon,
men også å bruke medikamentet som virkemiddel i et systematisk arbeid
for å bedre livsvilkårene og funksjonsevnen til den enkelte.
MARIO, "Senter for medikamentassistert rehabilitering i Oslo",
ble formelt åpnet 1. april 1998 og var en egen seksjon under Rusmiddeletaten,
Oslo kommune. Ved siden av å være behandlingssentrum for Oslo, var
MARIO også regionsenter for Helseregion Øst og et nasjonalt kompetansesenter.
I løpet av prosjektperioden skjedde det en del endringer i organiseringen
av dette behandlingsapparatet. Frem til utgangen av 2003 besto MARIO
av en administrasjon og en fagstab, samt fire avdelinger (poliklinikker
hvor LAR-pasienter får oppfølging) og en døgnavdeling.
Fra 1. januar 2004 ble MARIO delt i MAR Oslo med behandlings-
og oppfølgingsansvar for brukere i medikamentassistert rehabilitering
i Oslo kommune, og MAR Øst med spesialistfunksjon samt nasjonale og
regionale oppgaver underlagt helseregion Øst. MAR Øst har senere
skiftet navn til LAR Øst.
Prosjektet "Medikamentassistert rehabilitering i yrkeslivet"
(MARY) ble igangsatt av Rusmiddeletaten i Oslo kommune og Aetat
Arbeidsdirektoratet. Hensikten var å utvikle et tilbud om yrkesrettet
rehabilitering til personer som mottar metadon- eller annen legemiddelassistert
rusbehandling. Prosjektet var et 5-årig forsøksprosjekt med oppstart
1. mars 2001 og avslutning den 31. desember 2005.
Hovedmålene var:
1. Å utvikle et yrkesrettet rehabiliteringsopplegg for
denne målgruppen
2. utvikle metoder i tilknytning til et tverrfaglig og tverretatlig
samarbeid
3. drive kunnskapsproduksjon og kunnskapsformidling.
Bakgrunnen for MARY-prosjektet var at Aetat ikke hadde noe godt
tilbud for personer under medikamentassistert rehabilitering. Attføringstiltak
som ble sett på som særlig aktuelle, var Arbeidspraksis i skjermet
virksomhet (APS) og Arbeid med bistand (AB).
Ved inngangen av oktober 2005 hadde det vært i alt 154 deltakere
i prosjektet. Av dem var 112 skrevet ut og 42 personer var fremdeles
aktive i prosjektet. Omtrent to tredjedeler av deltakerne har vært
menn. Gjennomsnittsalderen har vært 40 år, og rundt tre fjerdedeler
var mellom 30 og 45 år. Av de 112 personer som hadde sluttet i prosjektet
før oktober 2005, hadde de aller fleste vært med i mindre enn 18
måneder. Nesten halvparten hadde vært med mellom 6 og 12 måneder.
Kvinnenes prosjektdeltakelse var gjennomsnittlig av noe kortere
varighet enn mennenes.
Rundt en tredjedel av MARY-deltakerne sluttet i prosjektet fordi
yrkesrettet attføring i MARY ble vurdert som ikke aktuelt, og like
mange på grunn av rusproblemer, fordi de hadde mistet behandlingsplassen i
MAR/LAR eller fordi de rett og slett ikke møtte opp som avtalt.
Om lag en fjerdedel ble skrevet ut fordi de var for syke. Kun ca.
7 pst. ble skrevet ut fordi de hadde fått vanlig jobb eller utdanning.
Hovedtiltaket for formidling til – og oppfølging i – ordinært
arbeid skulle være Arbeid med bistand (AB). Det tok lang tid før
tilretteleggerne fikk den nødvendige opplæringen. MARY-deltakerne
slet ofte med alvorlige psykiske problemer, og tilretteleggerne
har arbeidet annerledes med MARY-deltakerne enn det som er vanlig
i AB ellers. Mye av tiden har gått med til kartlegging, samtaler
og også til rent sosialfaglig arbeid, blant annet fordi tilretteleggerne opplevde
at sosialtjenesten ikke bisto i tilstrekkelig grad.
De øremerkede plassene for skjermet arbeidstrening (APS) ble
ikke sett på som tilfredsstillende av prosjektgruppa, og man valgte
å gi deltakerne andre tilbud isteden. Datakurs har vært populært.
Det kan se ut som om MARY-deltakere har dratt nytte av tiltakskjeding
og ulike kombinasjoner av tiltak. Forslagsstillerne har mottatt
signaler om at prosjektgruppa generelt har sett behov for bedre
å kunne tilpasse bruken av arbeidsmarkedstiltak for MARY-deltakerne,
noe som har vært vanskelig både på grunn av Aetats regelverk og
tiltaksarrangørers føringer.
Sett fra sosialtjenestens side har samarbeid med MARY vært en
stor suksess, og informantene fra samtlige sosialkontorer vi har
vært i kontakt med, uttaler seg positivt om prosjektet. Særlig fremheves prosjektmedarbeidernes
tilgjengelighet og kompetanse. Også det at man for første gang fikk
forpliktende samarbeidsrelasjoner med Aetat oppfattes som svært
positivt.
Trekantsamtaler har fungert positivt. Det var viktig å jobbe
individuelt med brukerne, få dem i gang, gi dem håp og sørge for
at de ikke forsvinner. Det at samme saksbehandler har fulgt deltakeren
fra de første samtalene på MAR-avdelingen og videre gjennom hele
prosjektdeltakelsen, skapte trygghet og ga kontinuitet.
Ansvarsgruppene har spilt en svært viktig rolle for koordinering
av hjelpeapparat, planlegging og igangsetting av tiltak, samt oppfølging
av framdrift. De har hatt stor betydning i positiv retning dersom
de har fungert som de skulle, men erfaringene med ansvarsgruppene
er blandet.
Overgang til ordinært arbeid framstår klart som et av de viktigste
målene for deltakerne i MARY-prosjektet. Det å være selvhjulpen
og kunne leve av en normal lønn ser ut til å være viktige motivasjonsfaktorer,
men også "det å ha noe å gjøre". Noen ønsket også å få mer utdanning,
eventuelt i forbindelse med en jobb.
Deltakerne har både gode og dårlige erfaringer fra prosjektet.
Noen forteller at de gjennom prosjektet har fått hjelp til å håndtere
økonomiske forhold, de har kommet seg ut av den "vanlige tralten",
truffet flere folk, fått mer å gjøre, kommet seg bort fra negative
miljøer. For noen var det viktig å ha tilgang til pc og kontor,
mens andre fremhever arbeidslivserfaringer som det viktigste. Blant
de deltakerne som ikke har oppnådd sine mål i prosjektet, er det
et gjennomgående tema at forventningene deres har vært høyere enn
hva prosjektet i realiteten har kunnet innfri.
Arbeidsgiverne har både gode og dårlige erfaringer knyttet til
MARY-deltakere i arbeidspraksis eller ordinær jobb. Flere arbeidsgivere
forteller om god arbeidsinnsats fra MARY-deltakerne, men det fortelles også
om tilbakefall og vansker underveis i arbeidsforholdet. Det er behov
for oppfølging av både deltakere og arbeidsgivere, samt for klar,
tydelig og individuelt tilpasset kommunikasjon og informasjonsutveksling
mellom arbeidsgiver og hjelpeapparat. Prosjektets styrke har ligget
i utviklingen av nye samarbeidsrelasjoner mellom MAR/LAR-instanser, Aetat,
sosialkontorer og til en viss grad også arbeidsmarkedstiltak.
Samarbeidet har ført til at personer under legemiddelassistert
rehabilitering har fått bedre muligheter til å kunne nyttiggjøre
seg Aetats tilbud for yrkesrettet rehabilitering. For samarbeidspartnere
i sosialtjenesten og MAR/LAR-systemet var det en stor fordel at
det fantes én Aetat lokalt som de kunne henvende seg til og som
hadde kompetanse og ressurser til å ta seg av denne spesielle målgruppen.
Et slikt samarbeid bør videreføres. Tilbudet bør styrkes ved å etablere
bedre tilgang til psykiatrisk/psykologisk behandling parallelt i
attføringsprosessen.
Da prosjektet ble igangsatt, visste man ikke hvordan denne målgruppen
kunne nyttiggjøre seg Aetats tilbud eller andre arbeidsrettete aktiviteter,
og man hadde ingen kunnskap om denne målgruppens forutsetninger.
Det er særlig dette siste som MARY-prosjektet har gitt ny kunnskap
om.
Prosjektets erfaringer er verdifulle, og flere av dets praksisformer
vil kunne la seg overføre til andre steder hvor man ønsker å gi
personer under legemiddelassistert rehabilitering et tilbud om yrkesrettet
rehabilitering. Hvilke tiltak som er hensiktsmessige og hva man
kan forvente av resultater, er blant annet avhengig av hvem som
utgjør målgruppen. MARY-prosjektet har lært oss noe om hva som er
realistiske mål med hensyn til denne målgruppen, selv om man aldri
kan være sikker når det gjelder den enkelte, og det ikke bør gjøres
kategoriske avgrensninger av hvem som skal gis et slikt tilbud og
hvem ikke. Slik regelverket er nå, er tilbud om legemiddelassistert
rehabilitering nesten utelukkende rettet mot personer som er minst
25 år gamle. Dermed har de fleste som kom inn i MARY-prosjektet
et langt liv på utsiden av "normalsamfunnet" bak seg, og tilsvarende
vanskeligheter for å lære om og tilpasse seg til det alminnelige
arbeidslivet. Men erfaringene fra MARY har også vist at dette er
en gruppe mennesker det er håp for kan komme i arbeid eller meningsfullt
aktivitet, selv om veien dit kan være lang.
Forventningene blant mange av deltakerne i MARY-prosjektet var
svært høye. Selv om mange ikke nådde sin målsetting, er det viktig
å understreke at noen av dem greide å få oppfylt sitt ønske om å
få tilbud om ordinært arbeid.
Det er liten tvil om at arbeidet med å få tidligere rusmisbrukere
tilbake til ordinært arbeid i mange tilfeller er en lang og tidkrevende
prosess.
Passende tidspunkt for kontakt med eller utprøving i ordinære
arbeidssituasjoner varierer fra person til person, og avhenger blant
annet av den enkeltes situasjon, rusmestring og motivasjon. Mens
man i noen tilfeller har sett behov for å starte attføringsarbeidet uten
arbeidsfokus, er det i andre tilfeller viktig å skape progresjon
ved å ta arbeidsfokuset tidlig inn i samarbeidet med brukerne.
Forslagsstillerne er av den formening at det for mange kan være
svært vanskelig å følge vanlig AB-metodikk for å lykkes med å nå
målsettingen om å komme i arbeid. Å sende disse raskt i jobb ville
gi nederlag til mange. Det er derfor viktig at tilbudet er tilrettelagt
den enkelte og at man har et bredt spekter av tilbud. Vi snakker
her om mennesker med manglende sosiale ferdigheter og uoppgjorte
forhold i fortida. Det vil derfor være riktig at man i mange tilfeller starter
med en satsing utenfor arbeidsfokus for å få gi brukerne den nødvendige
trygghet og stabilitet.
For å få til overgangen fra utprøving til fast ansettelse er
tett oppfølging et avgjørende moment. Dette innebærer at både arbeidsgiver
og arbeidstaker må følges tett opp. I evalueringen av MARY-prosjektet sier
en arbeidsgiver det slik:
"Tilrettelegger må være mer aktiv. Må være oppe og inne
i arbeidssituasjonen. Må følge både arbeidsgiver og arbeidstaker
tett opp. Følge med på om det glir i riktig retning. Må ha en god
kommunikasjon med både arbeidsgiver og arbeidstaker. Se på de personlige
forutsetningene.
Det er behov for tettere oppfølging hele tida, ikke bare i starten.
Brukerne må ikke bli glemt. Problemene kan oppstå etter hvert som
vi forventer at de tar mer ansvar."
Forslagsstillerne støtter denne uttalelsen, og vil understreke
at tett oppfølging bidrar til å senke arbeidsgivers opplevde risiko
knyttet til ansettelse.
Arbeidsgivere oppgir flere grunner for å ansette eller engasjere
personer som får metadonbehandling. For det første oppgir arbeidsgivere
behov for arbeidskraft som en viktig årsak. Det pekes også på at
bruken av arbeidspraksis og lønnstilskudd fører til at arbeidsgiverne
får tilgang til gratis arbeidskraft. Når arbeidssøker i tillegg
har god arbeidsevne og innsats, så blir de naturlig nok ytterligere
interessante for arbeidsgiverne som arbeidskraft.
En arbeidsleder, som deltok i MARY-prosjektet, sier det slik:
"I den perioden det fungerte bra var det kjempepositivt. Vedkommende
hadde samme oppgaver som andre. De bidrar på lik linje med andre
ansatte og er absolutt en ressurs for oss."
Arbeidsgivere som har deltatt i ulike prosjekter knyttet til
rusavhengige, oppgir også et ønske om å hjelpe og bidra til å gi
disse menneskene en ny start som motivasjon for å engasjere personer
under medikamentassistert rehabilitering.
Noen arbeidsgivere forteller at de gjerne kan ha personer under
medikamentassistert rehabilitering på arbeidstrening, men har vansker
med å ansette noen fast, noe som særlig gjelder i offentlig sektor:
En arbeidsleder fra offentlig sektor som deltok i MARY-prosjektet
sier det slik:
"Jeg ville som arbeidsgiver være svært skeptisk til å
ansette noen med metadon. Når du hører at folk går på metadon forventer
du ustabil arbeidskraft. Det ligger et usikkerhetsmoment i det.
Vi er en offentlig etat og de vi har i fast stilling blir vi
ikke kvitt. Vi sliter med få ansatte og høyt sykefravær i utgangspunktet,
samtidig som kravene blir høyere og budsjettene blir strammere.
Budsjettet skal følges. Det ville trolig være lettere å ansette
metadonbrukere på større arbeidsplasser. Små arbeidsplasser er sårbare.
Slik som det er i kommunen nå er det umulig å få til ansettelse.
Det er ansettelsesstopp og også stopp av vikarbruk. Dersom vi har
behov for vikarer må vi bruke overtallige. Dette har blant annet
medført at en av MARY-deltakerne som vi brukte som vikar etter endt
hospiteringsperiode ikke lenger kunne brukes som vikar."
Selv om MARY-prosjektet ble avsluttet ved utgangen av 2005, og
at kommunene har fått økte overføringer i årene etter den tid, er
det mye som tyder på at holdningene i offentlig sektor er uendret
i forhold til denne gruppen.
Data fra MARY-prosjektet indikerer at arbeidsgiverne er mest
interesserte å ansette på tiltak uten å forplikte seg til å ansette
fast. Det er vanskelig å få til overgangen fra utprøving til fast
jobb.
Det samme har vi sett i arbeidet med LAR-deltakere i forbindelse
med myndighetenes arbeidsmarkedssatsing for sosialhjelpsmottakere
(Schafft et al. 2005). Når denne overgangen erfares som vanskelig, kan
det være grunn til å stille spørsmål ved om man i dag har klare
nok kriterier for hvordan arbeidssøker og arbeidsgiver skal og bør
følges opp i jobbsituasjonen.
Forslagsstillerne vil trekke frem at det gjennom ulike prosjekter
er satt fokus på hva arbeidsgiverne mener om hva som må til for
at de vil ansette rusavhengige som er under behandling/rehabilitering
på vanlige vilkår, dvs. ikke bare tilby midlertidig hospitering
eller praksisplass, men en vanlig kontrakt.
Arbeidsgivere trekker fram flere forhold som viktige premisser
for at ansettelse skal kunne finne sted. I jobber med krav til mye
selvstendig arbeid pekes det på klare og tydelige rammer å jobbe
under i tillegg til rette type arbeidsoppgaver og egenmotivasjon
hos vedkommende. Viktigheten av å ha noen å støtte seg på framheves
av flere. Tilretteleggernes rolle er viktig i denne sammenhengen,
i forhold til å ivareta arbeidssøkers behov, men også for å minske forventet
risiko og vansker for arbeidsgiver.
Tidligere arbeidserfaring og gode arbeidsevner høyner naturlig
nok sjansen for ansettelse. Det trekkes også fram som en fordel
at vedkommende framstår som en "voksen" person. Arbeidsgivers evne
til å gi vedkommende passende arbeidsoppgaver og ikke sette høye
krav for tidlig er også avgjørende for utfallet av attføringen.
Det er med andre ord svært viktig at man lar den enkelte få tilpasse
seg hele veien. Det at det i mange tilfeller har gått greit, er
en kombinasjon av type jobb og at det vises tålmod slik at de kan gå
framover i sitt eget tempo.
På spørsmål om hva som skal til for at de vil ansette personer
på medikamentassistert rehabilitering svarte arbeidsgiverne som
deltok i MARY-prosjektet følgende:
"Må sjekke ut motivasjonen til den aktuelle bedre. Det
er viktig i forhold til alle, men kanskje enda viktigere i forhold
til denne gruppen enn andre arbeidstakere. Man må vite hva denne
personen kan tenke seg å gjøre.
Må ha tydelige rammer i bedriften. Må ha tydelig oppfølging både
fra bedriften og fra tilrettelegger. Sørge for at tilrettelegger
har et apparat (hjelpeapparat, psykolog etc.) å spille på når det
trengs. Man må være åpen i forhold til informasjon."
Et annet moment som arbeidsgiverne trekker frem, er at det må
være en forutsetning for å ansette fast at de kunne få lønn fra
trygdekontor fra første fraværsdag slik tilfellet er for andre med
kronisk sykdom. Andre opplyser at de ønsker økt tilgang til en ekstern
institusjon (noen profesjonelle) som kan ta seg av vedkommende dersom
avvik, dvs. at de kan følge ham opp og ta det med en gang uten at
det får anledning til å skli ut. Noen som vet hvordan det skal følges
opp. Det måtte foregå i organiserte former.
Arbeidsgivere mener også det vil være viktig at man har tid til
å kunne prøve ut ulike ting og la den ansatte få utvikle seg. Forslagsstillerne
mener derfor at man bør åpne for at man kan utvide prøvetiden for rusavhengige
på LAR-behandling, utover et halvt år.
Det kan være nødvendig med "kyndig press" fra støtteapparatet
(AB/tiltaksarrangør) for at ansettelse skal skje.
En arbeidsgiver som deltok i MARY-Prosjektet sier i evalueringsrapporten:
"Etter hvert begynte AB-tilrettelegger og vedkommende selv
å mase om ansettelse. Vi hadde ingen ledig stilling, men vi ville
ikke miste ham heller. Han er flink å arbeide. Etter ett år var
tiden inne. Han begynte å bli lei av at han ikke kom seg videre.
Det var på tide at det var lys i tunnelen. Økonomisjefen gikk med
på at han kunne få en 25% stilling inntil videre. Resten av lønna
betalte Aetat. I februar i år fikk han fast stilling 100%. Jeg tror
han klarer seg. Vi har fleksitid."
Overgangen til arbeid vanskeliggjøres av at de økonomiske incentivene
for arbeidssøkerne er små. Vi har et generelt inntrykk av at deltakelse
i et arbeidsrettet tilbud som MARY-prosjektet vanligvis ikke fører
med seg økonomiske goder. Kravene som i praksis stilles til en som
ansettes på tiltak, erfares som urimelige også fra arbeidsgivers
ståsted. En arbeidsgiver sier det slik:
"Han hadde lyst å jobbe mye, men han fikk ikke mulighet til
å tjene ekstra, ta overtid, fordi da trakk de det han tjente ekstra
fra dagpengene hans. Det syntes vi begge var bak mål. Han måtte
slite veldig før han fikk fast jobb og kunne tjene mer. Nå har han
jobbet i 3 år og får ikke mer enn 6 dager ferie. Da må man ha tålmodighet."
Forslagsstillerne er imidlertid klar over innføringen av kvalifiseringsprogrammet
og kvalifiseringsstønaden, men er usikker om den er tilstrekkelig
og målrettet nok.
Forslagsstillerne vil understreke at det er mye som tyder på
at de som deltar på yrkesrettet rehabilitering for rusmisbrukere,
må være motivert til å jobbe også av andre grunner enn de rent økonomiske
for å holde ut i den perioden man må jobbe for lite penger. Det
samme kunne observeres i attføringsarbeid med sosialhjelpsmottakere
(Schafft et al. 2005).
Stortinget ber Regjeringen fremlegge forslag om mer langsiktig
og forutsigbar finansieringsordninger for å sikre et bredere og
bedre tilbud innen yrkesrettet rehabilitering for rusmisbrukere.
Stortinget ber Regjeringen sørge for å gi unge med tiltak etter
barnevernsloven, rett til tiltak fram til fylte 23 år.
Stortinget ber Regjeringen fremme de nødvendige lovforslag slik
at ansvaret for økonomisk sosialhjelp overføres fra kommunen til
staten, og at det innføres normerte satser likt for hele landet
som er høyere enn dagens anbefalte satser, og at ansvares legges inn
under Nav.
Stortinget ber Regjeringen foreta en helhetlig gjennomgang av
tilskuddsordningene til arbeidsgiverne, med sikte på å utarbeide
bedre og mer treffsikre tilskuddsordninger.
Stortinget ber Regjeringen foreta nødvendige endringer i dagens
regelverk slik at arbeidsgivere sikres lønn fra Nav fra første fraværsdag,
slik tilfellet er for andre med kronisk sykdom. (PS! Må sjekke regelverket
om at det fortsatt er forskjellige regler for rusmisbrukere og andre
med kronisk sykdom).
Stortinget ber Regjeringen foreta en gjennomgang av dagens regelverk
med sikte på å kunne tilpasse bruken av arbeidsmarkedstiltak rettet
mot rusmisbrukere som er under LAR-behandling.
Gjeldsproblemer kan knekke et menneske og følge det livet ut.
Forslagsstillerne er opptatt av at gjeldsproblematikk ikke skal
være en faktor som hindrer rusmisbrukere i å komme seg tilbake til
hverdagen.
Når forslagsstillerne i dette kapitlet snakker om en person med
gjeldsproblemer, menes en person som er varig ute av stand til å
betjene sin gjeld, men da med hovedfokus på tidligere rusmisbrukeres gjeldsproblemer.
Det er ofte de offentlige kreditorene som er de tøffeste. Offentlige
kreditorer godtar ikke frivillig gjeldsordning, og er ofte de som
kjører løpet ut og tvinger frem tvungen gjeldsordning. Forslagsstillerne
viser til Stortingets behandling av Dokument nr. 3:5 (2005–2006)
Riksrevisjonens undersøkelse av forvaltningen av gjeldsordningsloven
– oppfølging av Dokument nr. 3:13 (1996–1997). I innstillingen uttalte
en samlet komité følgende:
"Komiteen er svært opptatt av at enkeltpersoners pådratte gjeldsforpliktelser
ikke skal oppleves å bli en livslang fattigdomsfelle, men et forhold
som kan håndteres innenfor en begrenset tidsperiode. På denne bakgrunn
forutsetter komiteen at Regjeringen løpende vurderer om det bør
gjøres endringer i regelverk og praksis for å sikre at de overordnende
målene med gjeldsordningsloven blir ivaretatt. Komiteen vil i den
forbindelse særlig peke på viktigheten av at offentlige kreditorer
konstruktivt bidrar til gjeldsordning når dette er hensiktsmessig.
Komiteen ber Regjeringen utarbeide klare retningslinjer både for hvordan
det offentlige skal forholde seg til henvendelser vedrørende gjeldssanering/gjeldsordning
og for når utestående fordringer bør inngå i en gjeldsordning."
Forslagsstillerne viser til at det fortsatt er mange rusmisbrukere
som blir møtt med uoverkommelige gjeldsproblemer, og at det i mange
tilfeller kan være en av grunnene til at man får tilbakefall til
rusmisbruket. Dette er ikke en situasjon vi kan akseptere, noe vi
kommer tilbake til senere i kapittelet.
Gjeldsordningsloven, lov 17. juli 1992 nr. 99, lov om frivillig
og tvungen gjeldsordning for privatpersoner, er ett av flere tiltak
som på begynnelsen av 1990-tallet ble iverksatt for å motvirke gjeldsproblemer
i private hushold. Lovens formål er å gi personer med alvorlige
gjeldsproblemer en mulighet til å få kontroll over sin økonomi igjen.
Loven skal legge forholdene til rette for at skyldnere med slike
problemer, etter søknad om gjeldsforhandling, kan oppnå en gjeldsordning.
En ordning kan oppnås enten gjennom avtale med kreditorene (frivillig
gjeldsordning) eller ved stadfestelse av tingretten (tvungen gjeldsordning).
Loven skal sikre at skyldner betaler så mye som mulig av sine forpliktelser,
samt at det skjer en ordnet fordeling av skyldnerens midler mellom
kreditorene.
I mange tilfeller stopper problemene i fase 1. Debitor tar kontakt
med kreditor og får til en utenomrettslig (gjelds)ordning. Dette
løser seg i mange tilfeller.
Skyldnere som forsøker å få til en gjeldsordning på egen hånd,
kan ha behov for veiledning. Sosialtjenesten i kommunen har plikt
til å bistå personer med å komme frem til en utenomrettslig gjeldsordning. Dersom
skyldner ikke kommer til en ordning med sine kreditorer på egen
hånd, kan skyldner søke om gjeldsordning hos namsmannen på bostedet.
Namsmannen finnes på politi- eller lensmannskontoret.
Dersom vilkårene i gjeldsordningsloven §§ 1-2 til 1-4 er til
stede, og søkeren oppfyller kravet i § 2-1, skal namsmannen åpne
gjeldsforhandlinger etter § 3-1. (Fase 3) Ved tvil sender namsmannen
saken til tingretten/byfogden for endelig avgjørelse. Namsmannen
har ansvaret og skal sørge for at saken blir tilstrekkelig opplyst,
slik at gjeldsforhandlinger kan gjennomføres innen fire måneder,
jf. § 2-7. Dersom frivillig gjeldsordning ikke kan gjennomføres,
forlenges gjeldsforhandlingsperioden med to måneder.
Når namsmannen eller tingrettene/byfogdene åpner forhandlinger,
skal saken kunngjøres. Fordringshaverne skal deretter melde kravet,
og et eventuelt forslag til frivillig gjeldsordning utarbeides i
løpet av en fire måneders gjeldsordningsperiode.
Det kan også være tilfellet at det for kreditor ikke er mulig
å få tak i skyldner. Kreditor går da til namsmannen og får en rettslig
behandling hvor namsmannen sender ut forslag. Hvis alle godtar forslaget,
blir det en frivillig rettslig gjeldsordning. Hvis noen ikke godtar
forslaget, blir det en tvungen rettslig gjeldsordning.
Dokument nr. 3:5 (2005–2006) Riksrevisjonens undersøkelse av
forvaltningen av gjeldsordningsloven – oppfølging av Dokument nr.
3:13 (1996–1997), avdekket at namsmennene ikke greier å holde saksbehandlingstidene
som er fastsatt i loven og av Justisdepartementet (Fase 2). Det
tar i gjennomsnitt 202 dager fra søknaden registreres til søkeren
får avslag, mot de fastsatte 90 dager. I de tilfeller der behandlingen
av søknaden fører til at gjeldsforhandling blir åpnet, tar det i
snitt 147 dager, mot fastsatte 90 dager (Fase 2). At saksbehandlingstiden
ikke overholdes, fører til en ytterligere uheldig belastning for dem
som er tynget av gjeld.
Dersom en frivillig gjeldsordning ikke kommer i stand, kan skyldner
begjære tvungen gjeldsforhandling som behandles av tingretten/byfogden.
Da forlenges gjeldsforhandlingsperioden med to måneder, jf. § 5-1.
Virkningen av en gjeldsordning er at man betaler sine kreditorer
etter evne over en periode på som regel fem år. Deretter slettes
restgjelden med noen unntak i henhold til avtalen, slik at man har
mulighet for å få en ny start økonomisk. I gjeldsforhandlingsperioden
har skyldneren ikke anledning til å påta seg ny gjeld. En person
kan som hovedregel bare gis gjeldsordning én gang, men det finnes
unntak ved spesielle omstendigheter.
For å få gjeldsordning er det satt opp enkelte vilkår i loven
som må være oppfylt. Skyldner må være varig ute av stand til å oppfylle
sine økonomiske forpliktelser. Med uttrykket "varig" menes ikke
resten av livet. Det er imidlertid ikke tilstrekkelig at man en gang
iblant ikke får regnestykket til å gå opp. Namsmannen foretar en
konkret vurdering av hvilke inntektsmuligheter man har, hvor stor
gjelden er og hvordan fremtidsutsiktene ser ut. Spørsmålet er hvor lang
tid det vil ta å tilbakebetale gjelden. Generelt kan det sies at
dersom skyldner anses betalingsudyktig over et fremtidstidsperspektiv
på 10–15 år, regnes det som varig i lovens forstand.
Det er ikke noe formelt krav til gjeldens størrelse, og ikke
noe tak på hvilken inntekt skyldner kan ha. Det er forholdet mellom
størrelsen på gjelden og søkerens inntekt som er avgjørende. Dersom
inntektene ikke er tilstrekkelige til å dekke renteutgifter, er
det uten videre klart at det økonomiske vilkåret for å få gjeldsordning
er oppfylt.
Det er et vilkår at det ikke må virke støtende for andre skyldnere
eller samfunnet for øvrig, at skyldner innvilges gjeldsordning.
Med dette menes at det ikke må virke urimelig eller urettferdig
for andre. Man får for eksempel ikke gjeldsordning dersom man har
tatt opp lån med sikte på å få gjeldsordning. Det skal videre særlig
legges vekt på om for eksempel størstedelen av gjelden er stiftet
nylig, eller om gjelden stammer fra straffbare forhold eller skatteunndragelse.
Anslagsvis 40 prosent av dem som søker gjeldsordning, får avslag.
Årsaken til avslag er også ofte begrunnet med for uoversiktlig økonomi.
Forslagsstillerne vil påpeke at rusmisbrukere som er i en rehabiliterings/habiliteringsfase,
ofte kan ha en økonomi som kan beskrives som uoversiktlig. Det kan
være flere grunner til dette, blant annet at vedkommende i tillegg
til "offentlig" gjeld, har problemer knyttet til illegal gjeld,
for eksempel narkogjeld.
Det kan kanskje bli for enkelt å hevde at låntakeren som ikke
klarer å betjene sine utgifter, alene har alt ansvar. Dagens kjøpe-
og lånepress er en medvirkende årsak til utviklingen, samtidig som
dette er en del av et dynamisk, velfungerende marked og med en tilhørende
velstandsvekst som vi alle nyter godt av. Det kan imidlertid være
grunn til å rette søkelys mot lovverket, og holdningene til de forskjellige
låne- og kredittinstitusjonene, som ikke alltid tar hensyn til de menneskelige
tragediene som ofte ligger i bunnen av sakene. Deler av næringen
begynner imidlertid å bli mer skånsomme, og noen har som mål at
de ønsker å se enkeltindividet, fordi de ønsker å ta samfunnsansvar.
Dette er selvsagt noe de ikke markedsfører, ettersom det kan føre
til utnyttelse.
Hver kommune har dessuten såkalte "gjengangere" som sliter med
økonomiske problemer. Skyldnere som er kommet i en økonomisk ond
sirkel de selv ikke kommer ut av, blir kasteballer mellom kredittinstitusjoner,
økonomisk rådgiver i kommunen og namsmannen. Problemet er at de
involverte instansene ikke alltid ser sammenhengen i den enkeltes
situasjon og således bidrar til å opprettholde denne onde sirkelen.
Dette kan være et særlig problem for mange rusmisbrukere, og understreker
behovet for en helhetlig tilnærming til denne gruppen. Det vises
videre til tidligere omtalt velferdskonsulent som vil være den som
har ansvaret for å få på plass en helhetlig løsning for den enkelte
rusmisbruker.
Forslagsstillerne er av den oppfatning at det bør inngås en kontrakt
mellom det offentlige og den tidligere rusmisbrukeren hva gjelder
innlemmelse i en gjeldssalderings/gjeldssletteordning. Dette for
å sikre at den enkelte rusmisbruker blir gitt en incitament til
å holde seg rusfri og avstå fra kriminelle handlinger, gjennom at
man får en gradvis nedtrapping av sin gjeld til det offentlige.
Trekk i lønn blir iverksatt når noen ikke betaler det de skal.
Etter dekningsloven § 2-8 skal trekkene prioriteres slik: Barnebidrag,
erstatning for straffbare handlinger, bøter, skatt, andre krav.
Lønnstrekkene kan imidlertid føre til at skyldneren sitter igjen
med så lite at verdig livsopphold er umulig. Dette fører ofte til
at vedkommende "tvinges" over på svart arbeid, eller kanskje kriminelle handlinger.
Samtidig må satsene ikke være så høye at de ikke innebærer en disiplinering,
eller slik at vanlige arbeidstakere sitter igjen med mindre.
Grensen for trekk defineres slik i dekningslovens § 2-7:
"Utlegg kan tas i den utstrekning lønnen overstiger det som
med rimelighet trengs til underhold av skyldneren og skyldnerens
husstand."
Problematisk er det imidlertid at "det som med rimelighet trengs"
ikke er godt definert, og det har ført til mange varianter. Skatteoppkreverne
er de verste, som i mange tilfeller bare lar skyldner beholde et livsopphold
lik den respektive kommunes sosialsats. Dette til tross for at sosialhjelpssatsene
er beregnet på kortvarige perioder. Blant andre GOA – Gjeldsoffer-Alliansen
– mener satsen for livsopphold bør være den samme, uansett hvem
som beslutter lønnstrekk, og at denne satsen bør være den samme
som ved gjeldsordninger.
Når man snakker om samme sats, er det viktig å være bevisst på
at bokostnader holdes utenfor. Disse kan selvsagt variere betydelig
innen Norge.
Satser for livsopphold er ifølge Statens institutt for forbruksforskning
(SIFO) 5 750 kroner per måned, med tillegg for dokumenterte strømutgifter
og dokumenterte reiseutgifter til arbeid. Denne modellen benyttes
av Arbeids- og velferdsetatens innkrevingssentral, som krever inn
barnebidrag.
Livsopphold spesifiseres slik:
| kroner |
Mat og drikke | 2 000 |
Klær og sko | 680 |
Helse og hygiene | 540 |
Lek og fritid | 680 |
Andre dagligvarer | 210 |
Husholdningsartikler | 330 |
Møbler | 310 |
Telefon og media | 1 000 |
Sum | 5 750 |
Anslag for strøm og fyring | 880 |
Anslag for reise til/fra arbeid | 670 |
Sum | 7 300 |
Tabellen viser livsopphold, boutgifter holdes utenfor. Dette
fastsettes lokalt.
Satsene varierer imidlertid. Statens innkrevingssentral opererer
med en sats for enslige på 6 750 kroner, og 11 440 kroner for par,
inkludert strøm/fyring og reise til arbeid, mens skatteoppkreverne
har sitt eget skjønn som livsoppholdet fastsettes etter. Skatteoppkreverne
bruker i en del tilfeller den lokale kommunens sosialsats, og det
skal ha forekommet satser så lave som 3 000 kroner per måned, inkludert strøm/fyring
og reise til arbeid. Kemneren i Oslo har en sats på 5 600 kroner
for enslige personer. Når skatteoppkreverne legger sosialsats til
grunn, blir dette urimelig, ettersom sosialstøtten tar utgangspunkt
i en forhåpentligvis forbigående kortere periode som den vanskeligstilte
skal komme ut av. En solid restskatt kan det derimot ta mange år
å nedbetale. Et slikt eksistensminimum over lengre tid kan knekke
skyldner helt. Ved klage på disse satsene har man sett at rettsapparatet
i mange tilfeller legger til grunn at sosialkontorets normer skal
danne grunnlag for skjønnet.
I Norsk Retstidende 2001, side 854, omtales en klage til Høyesteretts
kjæremålsutvalg på et skjønn som følger:
"Den forutberegnelighet og likebehandling lagmannsretten tilstreber,
og som er ønskelig, kan også oppnås ved bruk av de offentlig fastsatte
satser for sosialhjelp, som dessuten relaterer seg til de stedlige leveomkostningene."
Høyesterett ønsker altså likebehandling, men de burde vite at
sosialsatsene varierer formidabelt mellom kommunene. I tillegg burde
Høyesterett være klar over at sosialsatsene ikke blir fastsatt etter
mottakers nødvendige behov, men som en salderingspost når kommunebudsjettet
skal gjøres opp.
Ifølge SIFO varierer prisene lite over landet, med unntak av
bokostnader og transport, som altså holdes utenfor i oppsettet foran.
Ved spesielle omstendigheter, som f.eks. at skyldner oppholder
seg i et land med lavere levekostnader, burde imidlertid livsoppholdssatsene
kunne reduseres til et tilsvarende kostnadsnivå i det gjeldende
land. Forslagsstillerne mener det bør fastsettes en veiledende,
ikke for høy og ikke for lav sats, som i større grad bør følges,
slik at ikke store og urimelige variasjoner oppstår.
I Norge er det fire instanser som kan nedlegge lønnstrekk i skyldners
inntekt: Arbeids- og velferdsetatens innkrevingssentral, Statens
innkrevingssentral, skatteinnkrevere og namsmannen.
Disse instansene har en lovpålagt plikt til å sørge for at skyldneren
beholder et livsopphold som han kan leve av, og de har en plikt
til å samarbeide, slik at skyldneren ikke blir trukket for mye,
jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-21 andre ledd. Dette blir ofte
neglisjert av offentlige myndigheter, og GOA – Gjeldsofferalliansen
opplyser at de har sett mange lovbrudd fra trekkinstansenes side,
som har medført at skyldnere i stedet for lønn mottar en lønnsslipp
som står i minus.
Her kan en løsning være at man i Norge legger om systemet slik
at man kun har én trekkinnstans. I Sverige er det Kronofogden som
alene står for alle trekk i lønn. Dette gir en bedre oversikt over
skyldnerens situasjon.
Det er ikke gebyrene i seg selv som gjør at mennesker får gjeldsproblemer,
men som regel at en person mister inntektskilden. Høye gebyrer er
likevel en ytterligere tyngende faktor. Gebyrene til det offentlige
er ofte det som virkelig forverrer situasjonen for mennesker med
gjeldsproblemer. Og ofte ender også sosialkontoret med å betale
regningene likevel. I den norske inkassobransjen er inkassosalærene
langt høyere enn i våre naboland. I Sverige er eksempelvis salæret
for henvendelse til skyldner 160 kroner uansett kravets størrelse.
Hvis saken går til Kronofogden, skal denne ha et gebyr på 315 kroner.
For utleggsforretning er gebyret 1 000 kroner. I Danmark er salæret
100 kroner for første henvendelse til skyldner. Det vises for øvrig
til SIFO-rapporten "Inkasso i Norden" som sammenligner inkassosystemene
i Sverige, Danmark og Norge, der Norge fremstår som det landet med
klart høyest gebyrer i en inndrivningsprosess (SIFO, Oppdragsrapport
nr. 6-2007). Det svenske systemet er det billigste for skyldneren.
Det ville være fornuftig å undersøke hva som er årsaken til de
store forskjellene mellom landene, samt de samfunnsmessige effektene
av gebyrnivåene i de forskjellige landene.
Gebyrene til inkassoselskaper er også høye, og det forverrer
likeledes situasjonen for mennesker med betalingsproblemer. Ifølge
GOA – Gjeldsofferalliansen fører den særskilt høye fortjenesten
i inkassobransjen til at bransjen kan trekke til seg useriøse aktører.
Unormalt høy fortjeneste er vanligvis et symptom på at markedet
ikke fungerer tilstrekkelig. Om de høye salærene i Norge skyldes
markedssvikt, bør dette utbedres. Ansvaret for tilstandene i Norge ligger
neppe utelukkende hos grådige utlånere, inkassobyråer eller et næringsliv
som vil selge og tjene mest mulig, men trolig også på lovverket.
Forslagsstillerne ønsker også å påpeke at det blir for enkelt
å legge skylden på kyniske inkassoselskaper. Inkasso kan ses på
som renhold i økonomien, og er nødvendig for at transaksjonene skal
gå som planlagt. Snekkeren må ha betalt for jobben han har gjort, ellers
kommer han også i økonomiske problemer. Denne funksjonen er altså
en viktig forutsetning for en velfungerende økonomi, men oppgaven
må utføres med omhu.
Det norske systemet er arbeidskrevende og dyrt. Det belaster
offentlige myndigheter i stor grad, spesielt kanskje lensmannsetaten,
som også har namsmannsrollen, og dessuten må være kontrollør og
innkrever. I tillegg er mange lensmannskontor, særlig i distriktene,
så uregelmessig borte i slike saker at kompetansen kan bli svært
varierende, og ofte utilstrekkelig. Mye taler derfor for en sentralisering
av disse oppgavene.
I Sverige betaler kreditorene størstedelen av inkassogebyrene,
slik at ikke høye gebyrer i samme grad bidrar til å tynge skyldneren
unødig. Kreditorene har da også en egeninteresse i å minimere antall gebyrer.
Kreditorenes andel av gebyrene er også årsaken til de store forskjellene
på Norge og Sverige i tabellen nedenfor.
Tallene er vist uten merverdiavgift, og inkassosatsen vil dermed
ytterligere øke med 25 prosent for skyldner.
Krav t.o.m. kroner | Norge | Danmark | Sverige |
1 000 | | 300 | 160 |
1 250 | 560 | | 160 |
2 500 | 1 120 | 500 | 160 |
5 000 | 1 680 | 700 | 160 |
10 000 | 2 240 | 900 | 160 |
25 000 | 3 360 | 1 200 | 160 |
50 000 | 4 480 | 1 600 | 160 |
100 000 | 5 600 | 2 000 | 160 |
250 000 | 8 400 | 2 700 | 160 |
500 000 | 11 200 | 4 500 | 160 |
over 500 000 | 14 000 | | 160 |
Tabellen foran viser såkalt "tungt salær", som blir tatt i bruk
dersom kravet ikke innfris 14 dager etter første forsøk. "Lett salær"
utgjør halvparten av tabellen. Dette kan ved første øyekast se besnærende
ut, men praksis har vist at det så godt som i samtlige tilfeller
bare er tungt salær som er i bruk. Årsaken er at inkassobyråene
ofte sender ut kravene så sent at de kommer frem til skyldneren
et par dager før forfall, brevet er gjerne datostemplet 12 dager
før. Konvoluttene er ikke datostemplet, slik at skyldner ikke kan dokumentere
når brevet er sendt. GOA – Gjeldsofferalliansen har tatt opp dette
problemet i et høringsnotat til endring av inkassoloven, og ønsket
en av disse tabellene fjernet. På dette punktet ble de ikke hørt, men
dette bør nå revurderes. Verken Danmark eller Sverige har et slikt
totrinnssystem.
Et annet forhold er den økende størrelsen på inkassogebyrer med
økende gjeldsbeløp, på grunn av en multiplikator fastsatt i forskrift
av 14. juli 1989 nr. 562 (Inkassoforskriften). Arbeidet med purringen øker
neppe med beløpets størrelse, og beløpet burde snarere vært konstant.
Norge har i dag de høyeste inkassosalærene i Norden. Den høyeste
satsen et inkassobyrå i Norge kan kreve er 14 000 kroner + merverdiavgift.
I Sverige kan inkassobyråene kun kreve et salær på 160 kroner pr.
sak, uansett gjeldens størrelse.
Inkassosatsen er 1. januar 2007 på 560 kroner. De norske satsene
slik de er fastsatt i inkassoforskriften § 2-3, fremkommer etter
følgende tabell:
for krav t.o.m. kroner | 1 250 | 1 | ganger inkassosatsen |
for krav t.o.m. kroner | 2 500 | 2 | ganger inkassosatsen |
for krav t.o.m. kroner | 5 000 | 3 | ganger inkassosatsen |
for krav t.o.m. kroner | 10 000 | 4 | ganger inkassosatsen |
for krav t.o.m. kroner | 25 000 | 6 | ganger inkassosatsen |
for krav t.o.m. kroner | 50 000 | 8 | ganger inkassosatsen |
for krav t.o.m. kroner | 100 000 | 10 | ganger inkassosatsen |
for krav t.o.m. kroner | 250 000 | 15 | ganger inkassosatsen |
for krav t.o.m. kroner | 500 000 | 20 | ganger inkassosatsen |
for krav over kroner | 500 000 | 25 | ganger inkassosatsen |
Når det gjelder rettsgebyr, er disse fastsatt i lov om rettsgebyr
§ 14. For begjæring om utlegg betales 1,85 ganger rettsgebyret.
Denne ble fra 2007 redusert fra 2,1 rettsgebyr, og er ett skritt
i riktig retning. Endringen utgjør en nedgang på 215 kroner. Gebyret
burde senkes ytterligere ned mot 1 000 kroner.
For begjæring om annen tvangsfullbyrdelse enn utlegg, betales
2,1 ganger rettsgebyret. I følgende tilfeller betales dessuten følgende
tillegg:
1. Ved begjæring om tvangssalg etter
tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 8, ilegges 3 ganger rettsgebyret
når beslutning om å gjennomføre tvangssalget blir truffet.
2. Ved begjæring om tilbakelevering etter tvangsfullbyrdelsesloven
kapittel 9, ilegges 2 ganger rettsgebyret når tilbakeleveringen
blir gjennomført.
3. Ved begjæring om tvangsdekning etter tvangsfullbyrdelsesloven
kapittel 10, ilegges rettsgebyret når tvangsdekning blir gjennomført.
4. Ved begjæring om tvangsdekning etter tvangsfullbyrdelsesloven
kapitlene 11 og 12, ilegges 9 ganger rettsgebyret når beslutning
om å gjennomføre tvangsdekningen blir truffet.
5. Ved begjæring om tvangsfullbyrdelse etter tvangsfullbyrdelsesloven
kapittel 13, ilegges 2 ganger rettsgebyret når tvangsfullbyrdelse
blir gjennomført.
Fra 2007 ble tilleggsgebyret for gjennomført utleggsforretning
på 2,6 rettsgebyr fjernet. Dette utgjorde 2 236 kroner.
Etter lovendring gjeldende fra 2006, kan kreditorene nå sende
sine krav direkte til namsmannen, såkalte uimotsagte krav. Dermed
spares skyldner for kostnadene ved en forliksklage, som totalt utgjør 1 720
kroner. Først dersom skyldner har innsigelser, blir kravet sendt
til forliksrådet. Skyldner har altså ikke mistet sin rett til å
tviste.
Denne nye ordningen vil spare skyldnere for kostnader, og lønnstrekk
kan komme raskere i gang, i de tilfeller det er noe å trekke. Dermed
vil skyldner unngå at det i lange tider påløper høye renter. Dette
kan på sikt føre til at inkassobyråene blir noe mer overflødige,
ettersom inkassobyråene bare vil utgjøre et fordyrende og forsinkende
element.
Forslagsstillerne viser i denne forbindelse til Dokument nr.
8:95 (2006–2007) fra stortingsrepresentantene Anders Anundsen, Ulf
Erik Knudsen, Bård Hoksrud og Gjermund Hagesæter om å fjerne forskjellen
mellom private og offentlige kreditorer når det gjelder gebyr for
forsinket betaling. Forslaget tok særlig opp Statens lånekasse for
utdanning, TV-lisensen og årsavgiften for motorkjøretøy.
For det første føler forslagsstillerne at dette med gjeld er
et problem som har fått alt for lite fokus innenfor rehabiliteringen
av rusmisbrukere. Å tro at noen skal komme tilbake til et vanlig
normalt liv, og samtidig ha opp mot en million i gjeld, er mer en
ønsketenkning enn en realitet. Så derfor bør denne problemstillingen
bli tatt langt alvorligere innenfor LAR-behandlingen.
Å bli kvitt all den gjelden man har bygget seg opp gjennom en
lang ruskarriere, er noe mange av de rusmisbrukerne forslagsstillerne
har møtt, drømmer om. Det er også en nødvendighet for at man skal
kunne komme seg videre i rehabiliteringen, og for eksempel kunne
begynne i en jobb. Ingen føler noen glede ved å måtte jobbe 8 timer
daglig, uten å kunne sitte igjen med en akseptabel andel av inntekten
selv.
En gjeldsbyrde på 200, 300, 400 tusen, eller en million, er for
de fleste av de tidligere rusmisbrukerne å betrakte som fantasibeløp
som gjør at de rett og slett gir helt opp den dagen de sitter foran
regningsbunken og skal gå i gang med å rydde opp. Selve størrelsen
på beløpet er nok til at enkelte aldri åpner en regning, aldri ringer
sine kreditorer, aldri tar kontakt med banken.
Mange av de tidligere rusmisbrukerne tør ikke ta en jobb, og
stagnerer i sin rehabilitering på grunn av gjeldsproblemer, og mange
faller tilbake til et aktivt rusmisbruk igjen. Forslagsstillerne
mener dette kunne ha vært annerledes.
Det fins presedens for at hvis man kan bevise at man var psykisk
syk ved opprettelsen av gjelden, kan den slettes i sin helhet. Forslagstillerne
tillater seg å stille spørsmålet: Hvor psykisk og økonomisk tilregnelig
er man som aktiv rusmisbruker? Hvis noen hadde sagt til en aktiv
rusmisbruker at han kunne få låne 50 000, mot at han betalte tilbake
200 000 om en måned, ville vedkommende mest sannsynlig syntes at det
var en kjempeidé. Man har ikke evnen til å tenke konsekvens, og
forestille seg hva dette vil bety for en fremover. Det er liten
tvil om at hverdagsproblemene med å skaffe den daglige dosen er
det som overskygger alt.
Forslagsstillerne mener det er på tide at tidligere rusmisbrukere
får samme ordning som enkelte med psykiske problemer, og psykiatriske
diagnoser. Denne gruppen må også få en reell mulighet til å begynne på
nytt, ikke en fantasi om at alt blir bra bare man klarer å bli rusfri.
Forslagsstillerne mener at det største problemet er at gjeldsproblemer
ikke vektlegges nok i rehabiliteringen. Alle de forslagsstillerne
har vært i kontakt med sier de har fått minimalt med hjelp til dette,
hvis de har fått hjelp i det hele tatt. Og det beste de har oppnådd,
er å få frosset gjelden. Det at man får frosset gjelden er på mange
måter bare en utsettelse. Etter ett eller to år er det samme runden
på nytt igjen.
Gjeldsordningen går vanligvis over 5 år, men kan settes ned til
3 år, selv om dette er meget uvanlig. Forslagsstillerne mener det
vil være en klar fordel for den enkelte om man kommer i gang med
gjeldsproblematikken så tidlig som mulig og at man får gjeldsordningen
over kortest mulig tid. Etter denne perioden er man gjeldfri.
Forslagsstillerne mener man bør vurdere å utforme en gjeldsordning
som innebærer at man utover boutgifter får beholde noe over 7 000
kr til livsopphold. Altså, tjener man mindre enn dette, går gjelden ned,
uten at du betaler en krone. Tjener du mer, tar de alt over dette
beløpet. Dette må gjøres etter en avtale mellom den enkelte rusmisbruker
og det offentlige.
Men en gjeldsordning låser deg ganske kraftig i forhold til økonomi.
Å få lån, kredittkort, telefonabonnement og lignende kan vise seg
vanskelig med en gjeldsordning. Dette gjelder også lån til bolig. Men
ikke nødvendigvis umulig.
Stortinget ber Regjeringen sørge for at tidligere rusmisbrukere
gis samme ordninger som psykisk syke.
Stortinget ber Regjeringen sørge for at det iverksettes nødvendig
kompetanseheving innen rehabiliteringssystemet, slik at hjelpeapparatet
sikres nødvendig kunnskap og kompetanse for å hjelpe rusmisbrukere
med gjeldsproblemer.
Stortinget ber Regjeringen gjennomgå det offentliges rutiner
og opptreden som kreditor, med sikte på å skape bedre, ensartede
og mer humane rutiner.
Stortinget ber Regjeringen gjennomgå de tilfeller der det offentlige
har forrang som kreditor eller panthaver, vurdere hensiktsmessigheten
og på bakgrunn av dette fremme nødvendige forslag om endringer.
Stortinget ber Regjeringen vurdere mulige forbedringer ved sentralisering
av namsmannsoppgaven, med sikte på bedret kompetanse og mer effektiv
saksbehandling, både i tid og kostnad.
Stortinget ber Regjeringen sørge for at frister i forbindelse
med behandling av gjeldsordning overholdes i forhold til lov og
dagens fastsatte krav, slik det også ble påpekt i Riksrevisjonens
rapport Dokument nr. 5:3 (2005–2006).
Stortinget ber Regjeringen vurdere hensiktsmessigheten av å slå
sammen de ulike trekkinstanser i gjeldsforhold til én trekkinstans.
Forslagsstillerne er av den oppfatning at det er for lite forskning
på hva som fungerer, og hva som ikke fungerer innenfor rusomsorgsfeltet.
Særlig gjelder dette på ulike former for rusinstitusjoner og forebygging.
Forslagsstillerne mener det er behov for en kraftig satsing og kartlegging
på hvilke tiltak og metoder som produserer gode resultater, og hvilke
tiltak og metoder som ikke bør videreføres. En slik kartlegging
bør være en vesentlig faktor knyttet til hvilke tiltak som igangsettes,
videreføres og eventuelt avsluttes.
Forslagsstillerne er av den oppfatning at det er behov for økt
bredde i forskningen som gjøres i Norge, knyttet til rusproblematikk.
Man kan blant annet se for seg endrede systemer innen univeristet/høyskole som
åpner for mer parallell forskning eller konkrete stipendiater og
masterstudier om emnet.
Stortinget ber Regjeringen avsette forskningsmidler til å kartlegge
måloppnåelse knyttet til ulike institusjonsmodeller og forebyggingstiltak
innenfor rusomsorgen.