Til Stortinget
Gode, funksjonelle og moderne sykehusbygg er viktig for å gi
pasientene et godt helsetilbud, og for å sikre at ansatte har gode
arbeidsforhold.
Det er dokumentert et stort behov for vedlikehold, oppgradering
og fornyelse av dagens sykehusbygg. Multiconsult kartla i 2007 bygningsmassen
i helseforetakene, og estimerte et totalt utbedringsbehov på 55
mrd. kroner. Av dette vurderer Multiconsult 20–25 mrd. kroner som
nødvendig for å løfte dagens bygningsmasse til en akseptabel teknisk
standard.
I rapporten «State of the Nation» utarbeidet av Rådgivende Ingeniørers
Forening (RIF) i 2010, vurderes 60 pst. av eiendomsmassen i spesialisthelsetjenesten
som god eller akseptabel, mens 30 pst. fremstår som utilfredsstillende
og har behov for korrigerende tiltak. Ifølge rapporten fremstår
10 pst. av bygningsmassen som svært dårlig og har store tekniske
oppgraderingsbehov. Oppgraderingsbehovet for å komme opp på en akseptabel
teknisk standard er estimert til 20–30 mrd. kroner. Dette omfatter
ikke oppgradering for mer egnet bruk.
I Riksrevisjonens undersøkelse av eiendomsforvaltningen i helseforetakene
publisert 15. september 2011 anslås det at 40 pst. av bygningsmassen
er i dårlig stand, mens om lag 10 pst. er i svært dårlig stand. I
denne undersøkelsen er vedlikeholdsbehovet anslått til 19,3 mrd.
kroner.
Det fremgår av Riksrevisjonens undersøkelse at tre av fire helseregioner
anslår at bygningsmassen har fått en dårligere teknisk standard
i perioden 2003–2010, til tross for betydelige investeringer. Dette
skyldes, ifølge helseforetakene, at bygningene ikke vedlikeholdes
i tilstrekkelig grad, og at planlagt vedlikehold utsettes.
Riksrevisjonens undersøkelse viser videre til at litt under 20
pst. av helseforetakenes areal er dårlig egnet til å møte helsetjenestenes
behov. Videre framkommer det at litt under 30 pst. av helseforetakenes areal
har dårlig tilpasningsdyktighet. Dette innebærer blant annet at
det er vanskelig å ta i bruk moderne medisinsk teknologi og å organisere
behandlingen etter effektive metoder.
Riksrevisjonen påpeker at bare 5 av 23 helseforetak har besluttet
både mål og langsiktig plan for bygningsmassen. Ni helseforetak
har verken besluttet mål eller utarbeidet langsiktige planer for
bygningsmassen. Videre påpekes det svakheter ved valg av konsept
for sykehusbygg og ved beregningen av effektiviseringsgevinster
knyttet til nybygg.
I 2011 investerte helseforetakene for om lag 5,3 mrd. kroner
i bygg og utstyr. Dette var om lag 600 mill. kroner lavere enn samlede
av- og nedskrivninger, noe som innebærer at den samlede verdien
på helseforetakenes bygg og utstyr ble noe redusert i 2011. Verdien
på sykehusenes bygg og utstyr har imidlertid økt med om lag 9 mrd.
kroner nominelt i perioden 2003 til 2011, ifølge Prop. 1 S (2012–2013). I
perioden 2003–2010 er det avhendet totalt 149 000 kvm. Det anses
fortsatt å være et potensial for arealreduksjon i den eksisterende
bygningsmassen i spesialisthelsetjenesten.
I doktoravhandlingen «Bygg og eiendoms betydning for effektiv
sykehusdrift» peker Anne Kristine Larsen på at det mangler nasjonale
strategier for bygg og eiendomsforvaltning i spesialisthelsetjenesten. Det
vises til at enkelte helseforetak og regioner har gode strategier,
men at det er stor variasjon og at det mangler en overordnet nasjonal
plan for hvordan sykehusbygg skal drives og videreutvikles. Hovedkonklusjonen
forfatteren trekker basert på funnene i studien er at dagens struktur
og ressurssituasjon (både med hensyn til personell, kompetanse og
økonomisk handlingsrom) vurderes å være utilstrekkelig for å ivareta
en effektiv drift av sykehusenes bygg og eiendommer.
Manglende vedlikehold og forfalne sykehusbygg skaper dårlige
forhold for pasientene, og svekker arbeidsmiljøet for de ansatte.
Nye løsninger som bidrar til bedre helsebygg vil gi et bedre helsetilbud
og bedre arbeidsforhold. Samtidig kan bedre forvaltning av sykehusenes
bygg og eiendommer frigjøre midler til mer og bedre pasientbehandling
gjennom mer rasjonell bruk av lokaler og mulighet for å ta i bruk
nye og mer effektive behandlingstilbud.
De regionale helseforetakene har i henhold til helseforetaksloven
et helhetlig ansvar for drift og investeringer. Forslagsstillerne
mener imidlertid at vedlikeholdsetterslepet, de store investeringsbehovene fremover
og de store variasjonene mellom helseforetakene når det gjelder
forvaltningen av helsebygg tilsier at det må utarbeides en nasjonal
plan for modernisering av sykehusbygg. Planen må bidra til at sykehusbyggene
blir mer funksjonelle og moderne, slik at det legges til rette for
gode behandlingstilbud for pasientene og et godt arbeidsmiljø for
de ansatte.
Eiendomsforvaltningen må videre bidra til mer effektiv bruk av
ressursene i helsetjenesten. Det må være et mål å sikre at verdiene
av eiendommene kan økes snarere enn å forfalle og forringes. Manglende vedlikehold
og forfall innebærer at fellesskapets verdier svekkes og går tapt.
Det må samtidig sikres god kostnadskontroll i forvaltningen av helsebygg.
En nasjonal plan for sykehusbygg må omfatte en vurdering av investeringsbehov
og en langsiktig plan for hvordan disse kan dekkes. En slik plan
for sykehusbygg må også sikre at byggeprosjekter vurderes i en helhetlig
nasjonal ramme, slik at de viktigste prosjektene kan realiseres
først.
Dagens investeringsregler innebærer at helseforetakene som hovedregel
må finansiere 50 pst. av byggekostnadene ved større investeringsprosjekter
over egen drift, mens det resterende beløpet kan lånefinansieres.
Dette innebærer en stor likviditetsbelastning for helseforetakene,
som gjør det krevende å realisere nødvendige byggeprosjekter som
kan gi bedre helsetjenester og bedre ressursbruk. Det vises til Innst.
11 S (2012–2013), der representanter fra Høyre, Kristelig Folkeparti,
Venstre og Fremskrittspartiet fremmer forslag om å øke lånerammen
til sykehusbygg til 70 pst. Dette vil bidra til at nye helsebygg kan
realiseres raskere. En nasjonal plan for bedre helsebygg må følge
opp dette forslaget.
I Sverige, Danmark og Storbritannia brukes samarbeid med private
aktører i større grad enn i Norge for å realisere større investeringer
og fornyelse av utstyr i helsesektoren. Nye Karolinska Solna sykehus
i Sverige er et eksempel på et offentlig-privat samarbeidsprosjekt
(OPS) mellom myndighetene og Skanska. I Danmark benyttes også private
lån for å finansiere en rekke nye sykehusprosjekter. Selv om den norske
stat har bedre likviditet enn disse landene, kan tilgang til privat
kapital til slike prosjekter også gi fordeler for utbygging av norske
sykehus.
OPS-løsninger gir mulighet for å finansiere kostnadene ved bygging
over hele byggets levetid, og dermed redusere den sterke likviditetsmessige
belastningen over kort tid som dagens finansieringsregelverk innebærer.
Dette fører til at byggingen kan realiseres raskere enn ved dagens
ordning.
Videre kan denne ordningen bidra til bedre vedlikehold fordi
dette er et sentralt element i avtalen med den private aktøren som
har et insentiv til å forhindre verdiforringelse. En OPS-løsning
kan også gi en risikofordeling mellom private og offentlige aktører.
En rapport utarbeidet av KPMG AS på oppdrag fra Nærings- og handelsdepartementet
fra mars 2003, viste at det er en kostnadsbesparelse på 4–8 pst.
på OPS-prosjekter i sykehus i Storbritannia, i forhold til ren offentlig
utbygging. Disse midlene kan frigjøres til bedre pasientbehandling.
Samarbeid med private aktører kan gi en dynamikk som gir positive
effekter for offentlige sykehusprosjekt, med hensyn til innovasjon
og kvalitet.
En evaluering foretatt av SINTEF Byggforsk viser at OPS-prosjekter
ved bygging av skoler har gitt rask og rasjonell utbygging, og gode
løsninger for vedlikehold og drift av bygningene.
Den britiske riksrevisjonen har utarbeidet en lang rekke rapporter
om OPS-prosjekter. Den britiske riksrevisjonen har avdekket at den
måten de forskjellige departementene styrer OPS-programmene på spiller
en nøkkelrolle for å oppnå suksess og gode økonomiske resultater.
Slik forslagsstillerne ser det, bør det etableres noen prosjekter
med offentlig-privat samarbeid for sykehusbygg også i Norge. Dette
vil føre til at planlagte sykehus kan bygges raskere, blant annet
fordi likviditetsbelastningen fordeles over en lengre periode. Risikoen
for kostnadsoverskridelser reduseres for det offentliges vedkommende
og det kan sikres et bedre vedlikehold av sykehusene på lang sikt.
OPS-prosjektene må imidlertid innpasses i en ansvarlig økonomisk
ramme, og ut fra en helsepolitisk prioritering av prosjektenes nødvendighet.
Forslagsstillerne mener det vil være hensiktsmessig å bygge opp
færre, men sterkere fagmiljøer på nybygg og forvaltning av sykehusbygg
og eiendom.
I forbindelse med bygging av nye sykehus opprettes det som regel
prosjektorganisasjoner. Når prosjektet er sluttført, oppløses dette
miljøet og nye organisasjoner bygges opp til neste prosjekt. Det
vil være mer hensiktsmessig å bygge opp en permanent organisasjon
der det finnes høy kompetanse i forhold til sykehusbygg, som sikrer
erfaringsoverføring mellom de ulike utbyggingsprosjektene. Byggingen
av St. Olavs Hospital i Trondheim viste at erfaringen med det første
byggetrinnet ga viktig lærdom for organisasjonen, som førte til
at det neste byggetrinnet ble realisert på en bedre måte.
Det vises til at enkelte helseforetak har etablert egne organisasjoner
for forvaltning av bygg. Eksempelvis ble St. Olav eiendom etablert
som en egen resultatenhet for å ivareta eierskapet av bygg og eiendommer
ved helseforetaket. De inngår leieavtaler med helseforetakets brukerenheter,
og kjøper operative driftstjenester. St. Olav eiendom er imidlertid
en del av helseforetaket og rapporterer til administrerende direktør
ved sykehuset.
Stockholms län har etablert et eget eiendomsselskap for sykehusbygg,
for å sikre bedre ivaretakelse av eiendommene. Det praktiseres husleie
som sikrer at sykehusene betaler for kontinuerlig vedlikehold og fornyelse
av bygningene. Erfaring fra 1992 til 2010 viser at kostnadene til
drift av sykehusbygg er redusert betydelig, samtidig som sykehusbyggene
er bedre vedlikeholdte, mer moderne og effektive.
Slik forslagsstillerne ser det, er fordelen med etablering av
separate resultatenheter for eiendom at det kan bidra til en mer
profesjonell forvaltning av eiendomsmassen. Dette kan igjen føre
til bedre vedlikehold og ivaretakelse av sykehusbygg, og til mer
moderne og funksjonelle lokaler.
Innenfor offentlig sektor er det etablert en rekke eiendomsselskap,
eksempelvis Statsbygg og Forsvarsbygg. Forvaltningen av store bygningsmasser som
sykehusene er en faglig krevende oppgave som krever god kompetanse.
Etablering av et eget eiendomsselskap for helsebygg kan bidra til
en bedre drift og ivaretakelse av bygningsmassen. Dette kan bidra
til å samle kompetansen og til en mer effektiv forvaltning av eiendomsverdiene
i sykehusene. Videre kan det være hensiktsmessig å innføre en husleie som
reflekterer reelle kostnader for drift og vedlikehold av byggene,
slik at verdiene ikke forringes.
På bakgrunn av dette fremmes følgende
forslag:
Stortinget ber regjeringen om at det utarbeides en nasjonal plan
for bedre helsebygg, som sikrer bedre vedlikehold og raskere fornyelse
av sykehusenes eiendommer. Planen må inneholde følgende:
1. En vurdering av behovet for vedlikehold,
oppgradering og nyinvesteringer for spesialisthelsetjenestens eiendommer.
2. En langsiktig, nasjonal plan for finansiering av vedlikehold,
oppgradering og nyinvesteringer.
3. En justering av dagens finansieringsregelverk som innebærer
at 70 pst. av kostnadene ved større nyinvesteringer kan lånefinansieres.
4. En plan for etablering av noen offentlig-private samarbeidsprosjekter
(OPS) for sykehusbygg, som sikrer raskere realisering av nybygg
og bedre vedlikehold av eiendommene.
5. Etablering av en egen organisasjon for helsebygg, som
skal sikre bedre vedlikehold og raskere fornyelse av sykehusbygg,
slik at disse blir mer funksjonelle og moderne.
22. mars 2013