Bakgrunn

Oppdrettsnæringen har blitt en stor og viktig næring i Norge. Næringen sysselsatte 7 270 personer direkte i produksjon av laks og ørret i 2016. Samme år ble det produsert over 1,3 millioner tonn fisk.

Næringen er en økonomisk suksesshistorie. Den økonomiske suksessen bygger på at de får bruke areal som tilhører fellesskapet i Norge, og utnytte den kapasiteten til produksjon. De utnytter med andre ord grunnrenten. Samtidig er ikke alltid eierskapet der oppdrettsanlegget ligger. Nord-Norge er et eksempel på det.

Rapporten «Konjunkturbarometer for Nord-Norge», som kom i 2017, viste at om lag halvparten av oppdrettsaktiviteten i landsdelen har eiere fra Sør-Norge eller utlandet. Ser man på driftsresultatene fra næringen i 2015, var det ingenting som gikk til Finnmark. Nord-Norges andel av driftresultatet gikk ned fra 59 til 46 prosent fra 2008 til 2015.

Oppdrettsnæringen har blitt en kapitalsterk næring. I dag er eiernes andel av verdiskapingen oppe i mellom 60 og 70 prosent, mens den var nede på om lag 20 prosent før år 2000, ifølge konjunkturbarometer for Nord-Norge.

Det at næringen driver denne aktiviteten, skaper konflikt mellom den tradisjonelle bruken av områdene til fiskeri og oppdrettsaktiviteten. Fiskere hevder at oppdrettsanleggene på ulikt vis ødelegger eller reduserer fisket i området.

Det er også konflikt mellom oppdrett og miljø. Oppdrettsanleggene har store utslipp av slam (avføring og matrester), rømning svekker villaksstammen i elvene, lakselus påvirker villaksen osv. Det er også konflikt mellom oppdrett og friluftsliv, der det blant annet er et syn på anleggene som en estetisk forurensning av viktige friluftsområder.

På bakgrunn av dette virker det rimelig at næringen må betale en avgift. Dette vil være en måte å prise inn ulempene næringen påfører omgivelsene i prisen på sluttproduktet.