I Stortingets møte 17. mars 2015 ble det gjort
slikt
I lov 13. juni 1969 nr. 26 om skadeserstatning gjøres
følgende endringer:
§ 3-2 første ledd skal lyde:
Har skadelidte fått varig og betydelig skade av medisinsk
art, svares særskilt menerstatning. Denne erstatning fastsettes
under hensyn til menets medisinske art og størrelse og dets betydning
for den personlige livsutfoldelse. Prognoser om forkortet
levetid som følge av den ansvarsbetingende hendelsen skal ikke vektlegges
ved fastsettelsen av erstatningen. Bestemmelsene i § 3-1
tredje ledd gjelder tilsvarende for så vidt ytelsene kan anses å
gi kompensasjon for menet.
§ 3-9 skal lyde:
§ 3-9 (engangserstatning eller terminvise beløp)
Erstatning for personskade og tap av forsørger fastsettes
til en engangssum, med mindre retten av særlige grunner finner å
burde fastsette erstatningen helt eller delvis til terminbeløp. Ved
fastsettelse av menerstatning anses prognoser om forkortet levetid som
følge av den ansvarsbetingende hendelsen ikke som en særlig grunn
etter første punktum. For betaling av terminbeløp kan
den erstatningsansvarlige pålegges å stille sikkerhet. Når det finnes
grunn til det, kan tingretten i den rettskrets der skadelidte har
alminnelig verneting, etter begjæring av en part ved kjennelse helt
eller delvis omgjøre terminbeløp til engangserstatning.
I lov 20. april 2001 nr. 13 om erstatning fra staten for
personskade voldt ved straffbar handling m.m. skal § 5 første ledd
lyde:
Har skadelidte fått varig og betydelig
skade av medisinsk art, svares særskilt menerstatning. Erstatningen
fastsettes under hensyn til menets medisinske art og størrelse og
dets betydning for den personlige livsutfoldelse. Prognoser
om forkortet levetid som følge av den ansvarsbetingende hendelsen
skal ikke vektlegges ved fastsettelsen av erstatningen.
Det gis ikke menerstatning ved lavere uførhetsgrad enn 15 %.
Olemic Thommessen |
president |