Statsråd Trond Giske: «Betre byrdi du ber kje i bakken enn mannevit mykje» blir vi fortalt i Håvamål.

Alle samfunn, alle kulturer, til alle tider, har bygd på kunnskap. Kunnskap opparbeidet gjennom generasjoner har vært avgjørende for å beherske omgivelsene, avgjørende for samfunnets og enkeltmenneskets eksistens.

Det sies at vi er på vei inn i kunnskapssamfunnet – og det stemmer. Men det nye er ikke at kunnskap er nødvendig for økonomien vår. Det nye er ikke at kunnskap er viktig for enkeltmenneskets levekår. Det nye er at i det nye kunnskapssamfunnet er kunnskap i stadig mindre grad noe konstant. Hva som er relevant kunnskap, forandres stadig raskere. Kravet er at vi hele tiden må tilegne oss ny kunnskap, ny viten.

Mye av det vi lærte og kunne for ti år siden, er ikke lenger interessant. Og om nye ti år må vi ha kunnskap på områder som vi i dag ikke har hørt om.

Hurtige endringer gjør kunnskap stadig mer avgjørende:

• Nye vitenskapelige oppdagelser utfordrer oss og hjelper oss.

• Teknologiske nyvinninger gjør det umulige mulig.

• Genteknologi og medisinsk forskning avslører livets innerste hemmeligheter.

• Globale pengeflyttinger og Internett-handel forandrer vår økonomi grunnleggende.

Men i forandringenes framtid er likevel noe fast – våre grunnleggende verdier, og viktigst av dem denne: Alle skal ha rett til å ta del i det nye samfunnet, alle skal ha mulighet til å realisere sitt potensial og utvikle sin kunnskap.

Det overordnede målet om lik rett til utdanning skal være vår ledesnor. Det er kjernepunktet i vårt velferdssamfunn. En rettferdig utdanningspolitikk er nøkkelen til et rettferdig samfunn.

Utdanning skal hjelpe oss til å videreutvikle velferdsstaten. Bedre kvalifisert arbeidskraft gir oss mer velferd. Kunnskap om bedre organisering gir oss mer igjen for pengene vi bruker. Nye behandlingsmetoder, forskning og utdanning gjør oss i stand til å hjelpe flere.

Men utdanning skal også gi kunnskapen vi trenger for å løse viktige samfunnsproblemer. Ny teknologi kan gi oss renere energi og mindre forurensning. Kunnskap om klimaendringer kan hjelpe oss til å gjøre de riktige valgene. Kunnskapsoverføring og utdanning kan løfte de fattigste land ut av fattigdommen.

Utdanning skal også gi oss kompetent arbeidskraft til næringer i vekst. Marinbiologer og dataingeniører går inn i næringer med rike utviklingsmuligheter. Ny teknologi gir oss nye arbeidsplasser. Sammenhengen mellom forskning og næringsutvikling blir stadig sterkere.

Utdanning skal også hjelpe oss til å fungere sammen som samfunn. En felles skole lærer oss å ha respekt for hverandre, å arbeide sammen. Norskopplæring gjør at nye nordmenn kan delta i demokratiet og i samfunnslivet. Kunnskap om sosiale forhold og levekår gjør oss i stand til å gi flere en trygg oppvekst.

Og kanskje viktigst av alt: Utdanning skal gi oss mulighet til å utvikle oss som mennesker – til å ta oss selv i bruk. God grunnutdanning er inngangen til en fullverdig deltakelse i mulighetenes samfunn. Livslang læring legger grunnlaget for et livslangt liv i produktivt virke. Utdanning gir rom for personlig vekst og utvikling – til å utløse og utvikle de kreative og skapende evnene som finnes i hver enkelt av oss.

Vi har kommet langt i å skape et utdanningssamfunn i Norge. Visjoner og politisk mot har gitt oss store framskritt. Men vi skal ikke slå oss selvtilfreds til ro med det vi har oppnådd. Nye utviklingstrekk stiller oss overfor nye krav:

• Globalisering og internasjonalisering gir oss nye utfordringer.

• Kunnskap og utdanning blir i økende grad internasjonalisert.

• Stadig flere norske studenter tar høyere utdanning i utlandet.

• Vi må også få flere utenlandske studenter til Norge.

• Norske utdanningsinstitusjoner vil få sterkere konkurranse fra utlandet.

• Våre utdanningsinstitusjoner må være konkurransedyktige og ha en gjennomtenkt strategi for å møte en mer internasjonal verden.

Den raske teknologiske utviklingen stiller også nye krav til oss. Vi trenger flere med utdanning innenfor informasjons- og kommunikasjonsteknologi. Vi trenger bred brukerkompetanse innenfor IKT også på andre fagfelt. Vi må kunne bruke IKT som et verktøy innenfor utdanningen selv. Vi får stort behov også for annen teknologisk kompetanse, hvor søkningen i dag er for liten.

Sentraliseringspresset utfordrer også utdanningssystemet vårt. Distriktsperspektivet må stå sentralt i utdanningspolitikken. Høgskolene gir ungdom utdanning nær hjemstedet, og gir kompetanse til nærmiljøet. Desentralisert utdanning kan tilfredsstille lokale behov for viktig arbeidskraft.

Endret etterspørsel etter arbeidskraft og behovet for livslang læring stiller også nye krav til utdanningssektoren.

Synkende ungdomskull skal forenes med økt utdanning innen fag som helse og teknologi.

Institusjonene må forberede seg på at studenttallet vil kunne variere både opp og ned. Utdanningsinstitusjonene må i enda større grad tilpasse studietilbudet både i organisering og i innhold, slik at det passer voksne arbeidstakere.

Alle disse endringene krever at vi hele tiden fornyer oss og utvikler utdanningen vår.

Utdanningsnivået i Norge er meget høyt og økende, spesielt for yngre aldersgrupper. Satsingen på utdanning de siste 20 årene er uten sidestykke i historien. Vi har bak oss et tiår der Arbeiderpartiet drev fram nye, store reformer i hele utdanningssystemet.

Vi bruker en større andel av BNP til utdanningsformål enn de fleste andre land. Flere enn noensinne har nå videregående opplæring eller høyere utdanning.

Grunnutdanningen er selve grunnmuren, den enkeltes fundament for livslang læring. Gjennom 1990-tallet er det lagt mye kraft i å sikre en god offentlig fellesskole.

Ressursinnsatsen i norske grunnskoler har økt betraktelig fra 1980. Antall elever er redusert med 110 000 fra 1980 til 1995, samtidig som antall lærerårsverk har gått opp. Innsatsen pr. elev har økt med 40 pst. i perioden.

Sammenlignet med andre OECD-land ligger Norge høyt når det gjelder ressursbruk pr. elev i grunnskolen, også når vi justerer for hva en spredt bosetning koster. Men samtidig er Norge ifølge OECD blant de som har lavest undervisningstid for elevene på ungdomstrinnet. Lærernes undervisningsplikt er lavere i Norge enn i de fleste andre land, bare Sverige og Ungarn har lavere leseplikt i grunnskolen enn Norge.

Gjennom Reform 97 ville vi gi alle barn en utvidet og bedre begynneropplæring. 6-åringenes inntreden i skolen har medført en kraftig opprusting av skolebyggene. Samtidig har skolefritidsordningen, SFO, blitt bygd kraftig ut. Nær halvparten av elevene i 1.-4. klasse er i skolefritidsordningen. Reformen har også vært en familiereform, som har lettet trykket på barnehagene.

Reform 94 har skapt en videregående opplæring som kan møte framtidens behov. Da reformen kom, manglet det ikke på dystre spådommer, særlig fra høyrepartiene. Seks år etter ser vi at aldri har så mange 16-19-åringer tatt videregående opplæring. Tilnærmet hele årskullet går i dag inn i videregående opplæring. Reformen har sikret en hel generasjon bedre utdanningsmuligheter. Vi har fått en bedre gjennomstrømning, særlig innenfor yrkesfagutdanningen. Antallet omvalg har blitt sterkt redusert. Færre avbryter opplæringen. Nå begynner vi også arbeidet med å få til gratis lærebøker. De første skrittene er tatt.

En ekspertgruppe i OECD har utarbeidet en egen rapport om Norge. De sier bl.a. at Reform 94 har gjort overgangen fra utdanning til arbeid mer effektiv. De mener reformen er et eksempel for andre land når det gjelder enighet og samhandling mellom ulike aktører i utdanningssystemet og i arbeidslivet.

Reformen var vellykket. Et flertall av lærere og elever mener de nye læreplanene har bidratt til god læring. Det faglige nivået ser ut til å være på minst samme nivå som før reformen. Flere får muligheten til å gå videre til høyere utdanning.

I løpet av 1990-tallet la Arbeiderpartiet sin kraft i å øke antallet studieplasser. At flere fikk ta utdanning, var en viktig innsats for full sysselsetting. Studenttallet økte fra omtrent 130 000 i 1990 til om lag 175 000 i dag.

Fra 1994 til 1999 er tallet på kvalifiserte søkere som ikke gis tilbud om studieplass på de tilbud de har søkt, redusert fra 25 000 til om lag 2 000. Stadig flere får tilbud om studieplass i samsvar med sitt primære ønske.

Samtidig har Norge en studiefinansiering som har som mål å fjerne ulikheter, å fremme likestilling og å bidra til raskt å fange opp endringer i etterspørsel etter arbeidskraft og utdanning.

Kapasiteten innen helsefag, teknologifag og lærerutdanning dimensjoneres etter arbeidslivets behov. I de siste årene har det vært en vekst i utdanningskapasiteten. Men selv med til dels meget store kapasitetsøkninger innenfor disse utdanningene, er det fortsatt mangel på kvalifisert personell. Og enkelte utdanninger, som ingeniør og førskolelærer, har problemer med å få nok kvalifiserte søkere.

Noen av våre utdanningsløp innenfor høyere utdanning er forholdsvis lange sammenlignet med andre land. Særlig gjelder dette de humanistiske og samfunnsvitenskapelige fagene på hovedfagsnivå. Mange studenter bruker lengre tid enn forutsatt. Det er dyrt både for den enkelte og for samfunnet.

Den store kompetansereformen ble behandlet av Stortinget i januar 1999. Tiltakene omfatter bl.a. bedre muligheter for voksne til å komme inn i utdanningssystemet, med bl.a. rett til utdanningspermisjon og tilrettelegging av studiefinansiering.

Høyrepartiene har vært noe skeptiske til reformen. Det samme har arbeidsgiverne vært, særlig når det gjelder permisjonsmulighetene og hvem som skal betale. For meg er det et paradoks at de kreftene som snakker høyest om individets valgfrihet i andre sammenhenger, er de som er minst villige til å la folk selv ta ansvaret for hvilken etter- og videreutdanning de skal ta.

Vårt mål er å utvikle tilbud som bygger på den enkeltes realkompetanse, og å gi fleksible tilbud tilpasset voksnes livssituasjon. Det betyr bl.a. mulighet til å kombinere jobb og utdanning. Det arbeides med å etablere et nasjonalt system for dokumentasjon og verdsetting av voksnes realkompetanse, med legitimitet både i arbeidslivet og i utdanningssystemet. En viktig utfordring blir å utvikle gode dokumentasjonsordninger.

Berg-utvalget har vurdert opplæring som ikke faller inn under opplæringslovene. Utredningen er nå på høring.

I arbeidet for en nasjonal satsing for etter- og videreutdanning vil Arbeiderpartiet legge stor vekt på det tette samarbeidet med partene i arbeidslivet. Det er de som vet hvor behovene er størst. Det er de som må være de sentrale i styringen av kompetansereformen.

I Norge har vi oppnådd store ting innen utdanning. Men løfter vi blikket utover våre egne grenser, er bildet et annet.

«Flertallet i Norge lever i velferd og trygghet – det gjør ikke flertallet i verden. I dag lever halvparten av jordas befolkning i fattigdom. Det er en skam», sa statsministeren i Regjeringens tiltredelseserklæring.

Få steder er skillene så brutale som i tilgangen til utdanning. Tall fra FN viser at

• mer enn 110 millioner barn, flertallet av dem jenter, og utallige voksne fullfører ikke eller har ikke tilgang på noen grunnutdanning

• minst 880 millioner voksne, hvorav to tredjedeler er kvinner, er analfabeter

• mer enn en tredjedel av verdens voksne har ingen adgang til trykt kunnskap, nye ferdigheter eller tilgang til den teknologien som kunne forbedre deres livskvalitet og hjelpe dem med å forme og tilpasse seg sosiale og kulturelle endringer, og forandringer i miljø og natur

Derfor vil Arbeiderpartiet satse på internasjonalt samarbeid og bistand innen utdanning. Utdanning er en viktig nøkkel til endring og utvikling, antakelig den viktigste. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet sitter inne med mye erfaring fra reformgjennomføringer og vil i samarbeid med norske bistandsmyndigheter bidra til økt kvalitet i norsk utdanningsbistand.

Vi har i år innledet et nært samarbeid med Elevorganisasjonen i Norge, lærerorganisasjonene og NORAD for å utnytte oppmerksomheten rundt Operasjon Dagsverk til å sette nord-sør-problematikken sterkere på dagsordenen i norsk utdanning.

Den nye regjeringen vil sette ny fart på arbeidet med en fornyelse og opprusting av utdanningen. Tiden er ikke inne for å hvile på gamle laurbær og vellykkede reformer.

Våre krav til framtidens utdanning, våre valg for kursen inn i en ny tid er klare. Vi vil gå freidig fram, mot en bedre skole – en FRISKskole. Vi vil fjerne sykdomstegnene i noen deler av skoleverket – vi vil ha en FRISKskole. Vi vil ha et dristig pågangsmot og framtidstro – vi vil ha en FRISK skole. Framtidens utvikling skal nemlig bygge på følgende hovedmål:

• fleksibilitet

• rettferdighet

• intensitet

• skaperkraft

• kvalitet

Vi skal lage en FRISK profil på utdanningssystemet.

Jeg kan ikke love at vi skal klare alt på en gang, men vi vil ta fatt, slik vi har bygd utdanningssystemet år for år, stein på stein.

Vi skal ha en fleksibel utdanning. Vi må ha evne til å se hva som kommer, og fange opp det som kan bedre utdanningen. Læreplanenes idealer og store handlingsrom må kunne settes ut i livet. Særlig i ungdomsskolen er det nødvendig å tenke annerledes. Kompetanseutvikling må gi lærere mulighet til å fylle sine oppgaver. Opplæringen må være fleksibel, slik at alle elever får et tilbud tilpasset sine evner og forutsetninger.

Noen gir uttrykk for at den enhetsskolen som Arbeiderpartiet har kjempet for, bygger på at alle elever skal sikres like muligheter gjennom like opplæringstilbud. Det er feil. Tvert imot: Ett av våre viktigste prinsipper er å gi elevene tilpasset opplæring. Skal alle elever sikres likeverdig utdanning, må den enkelte møtes ulikt. Bare på den måten kan alle få mulighet for læring og personlig utvikling. Like muligheter og likeverd mellom forskjellige mennesker krever ikke likebehandling, men forskjellsbehandling. Noen trenger mer hjelp enn andre. Noen trenger en annen slags hjelp enn andre. Alle har ulike behov. Ett av mine viktigste budskap til alle de dyktige lærerne i norske skoler er at vi må bli enda flinkere til å bruke de mulighetene som ligger der, til å tilrettelegge opplæringen for den enkelte.

Skolen må bli mer fleksibel. Når vi åpner utdanningssystemet for nye grupper, må vi også tilby et større mangfold. Folk skal gå inn og ut av utdanning hele livet, ikke bare som ung elev og student.

For Arbeiderpartiet er det viktig at ulike opplæringsarenaer tas i bruk. Blant annet skal kompetanseutviklingsprogrammet stimulere til at mer opplæring skjer på arbeidsplassen og i arbeidssituasjoner. Det stilles store krav til raske omstillinger, fleksibilitet og nytenkning. Noe av hensikten med kompetanseutviklingsprogrammet er at private og offentlige virksomheter kan identifisere, uttrykke og oppfylle sine kompetansebehov, slik at vi skaper et samarbeid mellom arbeidslivet og de som står for utdanningstilbudet. Det må være utdanningsinstitusjonene som tilpasser seg folks behov, ikke omvendt.

Vi vil ha en rettferdig utdanning. Alle skal sikres en lik rett til utdanning. Det skal ikke være sosial bakgrunn, kjønn, etnisk tilhørighet eller økonomisk evne som bestemmer om man får mulighet til å ta utdanning, mulighet til å ta del i kunnskapssamfunnet.

Arbeiderpartiet vil kjempe mot et utdanningssystem som er kommersialisert og delt. Særlig er jeg bekymret for en utvikling hvor vi får stadig flere private grunnskoler. Det sies av og til når vi er mot private skoler, at vi er mot mangfoldet, at vår enhetsskole er en ensrettingsskole. Ingenting kunne være mer feil, for hva er ensretting? Ensretting er når vi får én skole for kristne barn, én skole for muslimske barn, én skole for jødiske barn, én skole for humanetiske barn, én skole for buddhistiske barn, én skole for rike barn, én skole for fattige barn. Det er ensretting. Det er sortering. Det er jo når barna går sammen i samme skole, at vi får mangfold.

Jeg vil innføre et nytt begrep istedenfor enhetsskolen. Jeg vil kalle den for «fellesskolen» – fellesskolen hvor direktørdatteren går sammen med snekkersønnen, hvor muslimer går sammen med kristne, hvor de teoretisk flinke går sammen med de ikke riktig så flinke. Det er kanskje den viktigste pilaren i vårt samfunn, at vi uansett bakgrunn går på den samme skolen, har de samme lærerne, leser de samme bøkene, har gym sammen, reiser på ekskursjoner sammen, lærer oss å leve sammen, respektere hverandre, lærer oss å samarbeide. Regjeringen er villig til å ta kampen for det fellesskapet, for fellesskolen. En fellesskole for alle krever gode sosiale forhold på skolen. Vi vil fortsette vår innsats mot mobbing, gjengkriminalitet og sosial utrygghet i skolen.

Rettferdighet handler også om å gi dem som aldri fikk mulighet til å ta utdanning, en ny sjanse. Vi legger nå fram en lovproposisjon med en individuell rett for voksne til grunnskoleopplæring og til videregående opplæring. Vi tar et nytt skritt mot visjonen om alles rett til utdanning. Vi vil ha en rettferdig utdanning.

Rettferdighet er også likestilling mellom kvinner og menn. Kompetansereformen gir en ny mulighet for kvinner som aldri fikk utdanning. Det er et flertall av kvinner i høyere utdanning i dag, men likevel er bare en tredjedel av doktorandene kvinner. Norge har også et av de mest kjønnsdelte arbeidsmarkeder i den vestlige verden. Ser vi på hvilke utdanninger man velger, skjønner vi hvorfor. Vi vil arbeide for at kjønnsfordelingen til de ulike studiene utjevnes.

Vårt mål er å fremme lik sosial rekruttering til høyere utdanning. En god grunnskole og rett til videregående opplæring bidrar til dette. Studiefinansieringen er også viktig for å få en rettferdig utdanning. Aamodt-utvalget har sett på utdanningsstøtteordningene under Statens lånekasse for utdanning. Regjeringen vil følge opp arbeidet med Aamodt-utvalgets innstilling og se nærmere på hvilke tiltak vi skal foreslå.

Studier viser at høyere utdanning i Norge ikke er et byfenomen. Vi har lyktes med å gjøre høyere utdanning til et reelt alternativ for ungdom, uavhengig av geografisk tilhørighet. Den satsingen skal fortsette. Desentraliserte tilbud og tilbud om fjernundervisning er viktig for å kunne gi et fleksibelt tilbud om høyere utdanning. En sterk utbygging av studietilbudet i distriktene har sikret en jevn rekruttering til høyere utdanning over hele landet.

Rettferdighet omfatter solidaritet, både nasjonalt og globalt. Derfor vil departementet engasjere seg i bistandssamarbeid for å bidra til å utvikle gode utdanningssystemer i land som fortsatt sliter med å gi alle barn grunnleggende opplæring. Vi har derfor inngått en avtale med NORAD om samarbeid.

Vi vil ha en intensiv utdanning. I all virksomhet møter man kravet til mer intensitet og effektivitet. Også utdanningssektoren må utnytte ressursene bedre, bli mer effektiv uten å forringe kvaliteten. En større intensitet i utdanningen kan både frigjøre ressurser, øke gjennomstrømningen og gjøre utdanningen mer lærerik og givende for elever og studenter.

Et viktig mål er å øke progresjonen i høyere utdanning. I dag ligger presset for å få progresjon i studiene på den enkelte student. Dårlig progresjon rammer studenten i form av sanksjoner fra Lånekassen og fra utdanningsinstitusjonen.

Arbeiderpartiet vil at også utdanningsinstitusjonen skal ta et større ansvar for studentenes progresjon. Det må bli viktigere, også økonomisk, at de studentene man får inn, kommer gjennom studiet, og kommer ut igjen med den kunnskap og kompetanse som forventes og som trengs. Studieprogresjonen er for dårlig. Mye skyldes for dårlig oppfølging. Det er f.eks. et paradoks at man på universitetene har tettere oppfølging av studentene jo lenger de har studert.

En økt gjennomstrømning krever studenter på heltid. Det er mitt utgangspunkt når vi nå skal se på Aamodt-utvalgets innstilling. Målsettingen er å ha en stortingsmelding om studiefinansiering ferdig våren 2001, der utredningene fra Aamodt-utvalget, Mjøs-utvalget og Berg-utvalget ses i sammenheng. Det er klare forbindelseslinjer mellom utvalgene, og målet er et helhetlig blikk på norsk utdanning etter år 2000.

Skal man få et intensivt og effektivt utdanningssystem, må man også ha gode planleggingsverktøy. Skal høyere utdanning fylle sine oppgaver, krever det bl.a. en god styring med dimensjonering av høyere utdanning. Vi trenger gode analyser og framskrivninger av hvilke grupper vi trenger å utdanne flere av i framtiden.

Intensitet handler også om læremiljøet. En skole der elevene selv deltar, må ta ansvar for egen læring, må legge planer og bidra til sin egen evaluering, skaper en mer interessant, mer engasjerende skole.

Vi vil ha en utdanning med skaperkraft. Vi vil ha en mangfoldig skole. Skal skolen utvikle seg, er vi avhengig av at noen går foran og viser vei. Kreativitet og skapende evner er viktig på alle nivåer og innen alle områder. Å være skapende handler om å kunne møte det uforutsigbare. En av utdanningens store utfordringer er å utvikle kreative og skapende evner som grunnlag for personlig og samfunnsmessig fornyelse.

Større mangfold krever større frihet, mer lokal tilpasning til lokale forhold, sosiale faktorer og arbeidslivets behov. Det betyr større ansvar for hver enkelt kommune, ja for hver enkelt skole.

Samtidig må vi sørge for å samle de erfaringene alle de ulike forsøkene gir oss. Det nye læringssenteret vil stå sentralt i det arbeidet. Senteret skal i nært samarbeid med kommuner og fylkeskommuner bidra til kvalitetsutvikling i skolen og opplæring, og stimulere til aktivt utviklingsarbeid. Organiseringen skal være brukervennlig og gi forenklinger både for kommunesektoren, skolene og departementet.

Vi vil ha en utdanning hvor kvalitet er et overordnet mål. Vi har gjort mye for å få flest mulig inn i utdanning. Nå er tiden kommet for å sette like mye inn på kvaliteten. Kravet om kvalitet skal være styrende for vår utdanningspolitikk.

• Vi bruker 15 milliarder kr på høyere utdanning. Vi må spørre: Får vi nok igjen for alle de pengene vi bruker?

• Vi har 21 000 ansatte i sektoren. Vi må spørre: Får vi det maksimale ut av all den kunnskapen de sitter inne med?

• Er forskningen god nok?

• Rekrutterer vi de beste lærerne?

• Blir elever og studenter stimulert til å yte sitt aller beste, til å strekke sine prestasjoner til det ytterste, til å bryte sine egne grenser?

Det er en krevende jobb å skape kvalitet i hele utdanningssystemet vårt, men vi har krav på kvalitet. Våre elever og studenter har krav på kvalitet. Arbeidsgiverne som venter på kompetente folk, har krav på kvalitet. Samfunnet som finansierer utdanningen, har krav på kvalitet. En høy kvalitet på det offentlige utdanningstilbudet er også den beste måten å sikre lik rett til utdanning på. En god offentlig skole er det sikreste bolverket mot privatisering.

Vi må skaffe oss skikkelige verktøy for å undersøke kvaliteten på alle nivåer. Vi trenger å innhente og få kunnskap om de kvalitative sidene ved utdanningen. Her må alle finne seg i å bli vurdert. Kvalitetsutvikling skal bidra til å videreutvikle og styrke all opplæring. Kvalitet i opplæringen må vurderes opp mot et bredt bakteppe av verdier og mål. Tradisjonelle tester og prøver kan gi oss noen indikatorer, men er ikke nok til å måle kvaliteten på læring i en vid betydning. Likevel må vi arbeide med å finne fram til indikatorer som gir oss en felles referanseramme når vi skal diskutere kvalitet, både lokalt og nasjonalt. Vi må bygge på andres erfaringer internasjonalt og tilpasse dem norske forhold.

Samtidig må vi sette elever, foreldre og lærere i stand til å delta i arbeidet med vurdering og kvalitetsutvikling av skole og utdanning. Derfor skal skole- og bedriftsbasert vurdering fortsatt være kjernen i den nasjonale strategien for kvalitetsutvikling. Vurdering må være til nytte både nasjonalt og lokalt slik at opplæringen kan legges best mulig til rette for den enkelte elev og student.

I høyere utdanning er det institusjonene som har ansvar for kvalitetssikring av både utdanning og forskning. Det er et ledelsesansvar som i framtiden må få langt større fokus. Norgesnettrådet har som en av sine viktigste oppgaver å bistå de høyere utdanningsinstitusjonene med kvalitetssikring.

Kvaliteten på læreren er nøkkelen til kvalitet i skolen. Derfor er det viktig at vi fortsetter arbeidet for å styrke rekrutteringen til læreryrket. Stortinget har nettopp behandlet en rekrutteringsmelding med en rekke tiltak for å få flere og dyktige lærere. Regjeringen vil arbeide aktivt med å følge opp målsettingen om bedre lærerrekruttering.

Vi vil også se på det helhetlige lærings- og arbeidsmiljøet. Det har vært debattert over flere år. Jeg synes det må være på tide å konkludere her og nå. Det er ikke naturlig at det skillet skal være der. I en framtid der folk går inn og ut av en utdanningssituasjon, kan de ikke gå inn og ut av et beskyttet arbeidsmiljø. Mitt mål er å komme i havn med det arbeidet. Vi skal finne en løsning for å gi elever og studenter rettigheter i sitt daglige virke som andre tar som en selvfølge.

I forrige uke besøkte jeg Svensedammen skole i Drammen. Der hadde lærerne og elevene organisert skoledagen på en annen måte. Elevene måtte selv legge planer for arbeidet sitt gjennom uken. Det var en FRISK skole i praksis. Mer fleksibel organisering gav lærerne mer tid sammen med elevene. Mer tilpasset undervisning gav en mer rettferdig skole for den enkelte elev. Større ansvar for egen læring gav mer intensiv utdanning. Skolen brukte sin skaperevne til å gå nye veier og utvikle utdanningen. Og viktigst av alt: Resultatet var bedre kvalitet på utdanningen, både lærere og elever hadde fått en bedre skole.

Regjeringens mål er en utdanning som gjør at vi fungerer sammen som samfunn. Vi vil ha en offentlig fellesskole som er sosialt inkluderende. Vi vil ha et likeverdig opplæringstilbud med et mangfold som ivaretar alles behov. Vi vil videreutvikle den offentlige utdanningen slik at kvaliteten og tilliten bevares.

Vi går inn i en tid hvor vi har en tiårig grunnskole, en videregående opplæring for alle og et rekordhøyt antall studenter i høyere utdanning. Det er et godt grunnlag å bygge videre på. Det er et godt grunnlag å gå inn i en ny tid på.

Men vi skal ikke slå oss til ro med det forrige århundrets framskritt. Vi har et nytt århundre å forme. Vi har vår egen framtid å skape.

Vårt mål er ikke nådd før alle barn og unge er sikret utdanning og en god skolegang – i vårt eget land, men også alle andre steder i verden. Retten til utdanning er retten til en framtid. Muligheten til kunnskap er muligheten til et rikt liv, kanskje muligheten til livet selv.

Og bedre bør bærer vi ikke i bakken enn å gi den muligheten til alle.

Hans J. Røsjorde hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Redegjørelsen foreslås lagt ut for behandling i et senere møte. – Det anses vedtatt.