Statsråd Siri Bjerke: Den norske delegasjonen drog til den sjette partskonferansen, COP 6, med forutsetninger om at partene skulle klare å bli enige, selv om vi visste at det ville bli vanskelig. Derfor er jeg svært skuffet etter møtet i Haag. Denne høsten har vi sett ekstreme værsituasjoner med våre egne øyne. Disse sammenfaller med hva forskere forteller oss vil kunne være konsekvenser av menneskeskapte klimaendringer. Selv om skadene i Europa er store og alvorlige for dem som blir rammet, er de beskjedne i forhold til situasjonen i mange utviklingsland. Representanten fra Honduras, som var den siste som hadde ordet på det avsluttende ministermøtet da bruddet var et faktum lørdag morgen, minnet oss på at det som hadde tatt hans land 50 år å bygge opp, ble revet bort av orkanen Mitch på én uke. I et slikt perspektiv synes de forskjeller som gjenstår i forhandlingene mellom partene, som små.

Målet med COP 6 var å fatte beslutninger i henhold til handlingsplanen fra partskonferansen i Buenos Aires i 1998. Dette omfatter beslutninger av betydning for ratifisering av Kyotoprotokollen – særlig om regelverk for Kyoto-mekanismene, internasjonal kvotehandel, felles gjennomføring og Den grønne utviklingsmekanismen, CDM, opptak av klimagasser (sinks) og system for håndhevelse av regelverket. I tillegg omfatter handlingsplanen konvensjonsrelaterte spørsmål som angår finansiering av tiltak i u-land: teknologioverføring, kapasitetsbygging, tiltak for tilpasning til skadevirkninger av klimaendringer og tiltak for å motvirke negative effekter av de virkemidler som brukes for å begrense klimaendringene.

Delegatenes arbeid med forhandlingstekster den første uka i Haag gav små resultater i forhold til de vanskeligste spørsmålene, og da ministrene kom, stod vi overfor svært mange uavklarte spørsmål både av politisk og teknisk karakter. Nederlands miljøvernminister, Jan Pronk, gjorde en kjempeinnsats som leder av konferansen. Han la stor vekt på å konsentrere ministrenes drøftinger om de overordnede politiske spørsmålene, for på denne måten å gi føringer inn i arbeidet med tekstene. Det viste seg dessverre at disse drøftingene ikke gav de ønskede fremskritt.

To dager før partskonferansen ble avsluttet, la Pronk fram et kompromissforslag som dekket de vanskeligste politiske spørsmålene. Fra norsk side vurderte vi dette som et godt grunnlag for videre forhandlinger. Hovedgrupperingene – G-77, EU og de store landene i Umbrella-gruppen – gikk imidlertid alle sterkt ut mot Pronks forslag. Reaksjonene var forutsigbare og bestod stort sett i at landene prøvde å få fram sine opprinnelige posisjoner i grunnlaget for forhandlingene. Reaksjonene viste også at partene fremdeles stod langt fra hverandre i de viktigste politiske spørsmålene. Det var også klart at man forhandlet om en pakke, hvor det var behov for enighet om alle elementer.

Forhandlingene var meget vanskelige, og en rekke spørsmål i Pronks forslag ble aldri behandlet. Da tiden var i ferd med å renne ut, var det fremdeles uenighet om de fleste spørsmål. Noen av de største landene i Umbrella-gruppen og EU gjorde derfor et siste forsøk på å få resultater på noen enkeltspørsmål: supplementaritet, dvs. forholdet mellom gjennomføring av nasjonale og internasjonale klimatiltak for å oppnå forpliktelsen, opptak i skog og etablering av et system for håndhevelse av protokollen. Som vi kjenner til, mislyktes til slutt også dette forsøket.

Jeg vil understreke at selv om det hadde blitt enighet mellom disse landene, er det svært usikkert om G-77-gruppen hadde godtatt løsningen. Det er også uklart i hvilken grad spesielt G-77 stod bak de løsninger som syntes å avtegne seg på andre områder, og dette er en av de mest usikre faktorene i den videre prosessen.

I og med at vi ikke fikk endelige løsninger, må vi tolke framdriften på COP 6 med stor forsiktighet. Det var imidlertid betydelig bevegelse mellom partene på en rekke områder, og enkelte spørsmål synes helt eller langt på vei løst.

Det mest positive resultatet fikk vi nok i forhold til rapportering og behandling av informasjon fra partene – artikkel 5, 7 og 8 under protokollen. Her gjenstår det bare å løse et fåtall punkter. Bestemmelsene på disse områdene vil være en sentral forutsetning for at protokollen skal kunne fungere, fordi informasjonen fra partene vil være grunnlaget for å bestemme om forpliktelsene på ulike områder blir overholdt eller ikke.

Det ble enighet om at industrilandene innen januar 2006 skal sende inn en egen rapport, hvor de skal beskrive «demonstrerbar fremgang» innen 2005 i forhold til å nå sine forpliktelser. Utfallet er i tråd med norske posisjoner. Rapporten skal inneholde informasjon om

• virkemidler og tiltak for å gjennomføre protokollen, inklusive implementering av lovverk og opprettelse av institusjoner for å gjennomføre politikken

• historiske og framtidige trender i utslippene

• hvordan disse virkemidlene og tiltakene vil bidra til at landene når sine forpliktelser

U-landene ønsker at i-landene i denne sammenheng også skal rapportere i forhold til konvensjonsforpliktelsene om teknologioverføring og kapasitetsbygging samt hvordan man søker å unngå at bruken av virkemiddel for å begrense utslippene får negative følger for u-land. Det ble lagt opp til at landene skal sende inn synspunkter på hvordan denne informasjonen skal bli presentert og evaluert innen april neste år.

EU har ikke vært villig til å rapportere om hvordan medlemslandene tar sikte på å bruke «boblen» – artikkel 4 under protokollen – for å nå forpliktelsene. Bestemmelsen om boblen gir EU-landene lov til å omfordele utslipp seg imellom dersom de samlet holder seg under EU-taket. Informasjon til de øvrige parter om dette spørsmålet er særlig viktig dersom EU får vanskeligheter med å oppfylle sin samlede forpliktelse, fordi hvert land da blir ansvarlig for den forpliktelsen de har tatt på seg gjennom byrdefordelingen. Dette spørsmålet er ikke løst.

Utviklingslandene har særlige forventninger til at i-landene skal øke sin innsats i forhold til forpliktelser knyttet til

• teknologioverføring

• kapasitetsbygging for gjennomføring av klimatiltak

• overføring av finansielle ressurser

• tiltak for å avbøte negative virkninger fra klimaendringer

• tiltak for at mulige negative virkninger av i-landenes virkemiddelbruk skal være så små som mulig

Disse forpliktelsene er primært knyttet til bestemmelser i Klimakonvensjonen. Før COP 6 antok vi at konkrete forslag på disse områdene ville kunne være en nøkkel til et vellykket resultat. Forhandlingene er både knyttet til en generell økning av overføringene og til hvordan disse skal kanaliseres. Nederland forpliktet seg til å gi 200 mill. gylden i nye midler til klimaformål i utviklingsland. På Norges vegne uttrykte jeg også vilje til å komme opp med nye ressurser.

Særlig var finansieringsspørsmålet vanskelig, med høye forhåndskrav fra u-landene og meget begrenset mandat hva gjelder nye/økte ressurser hos en rekke i-land. U-landene var sterkt mot forsøk på å få til en kobling mellom nye midler og framtidige konkrete utslippsforpliktelser for u-landene, noe USA mener er nødvendig for at de skal ratifisere protokollen.

Stort sett kan det sies at betydelig framgang ble oppnådd på områder som kapasitetsbygging, teknologioverføring og bistand til tilpasning i de mest sårbare land. Derimot var det liten bevegelse på de mer kontroversielle saker, som negative virkninger av klimatiltak for u-land som er avhengige av eksport av fossilt brensel, og OPECs krav om kompensasjon i denne sammenheng.

I forhandlingene om Kyoto-mekanismene var det bevegelse i retning av en løsning i spørsmålet om supplementaritet. Diskusjonene gikk i retning av ulike metoder for kvalitativ vurdering av nasjonale tiltak.

Den grønne utviklingsmekanismen har bred interesse blant alle parter fordi den åpner for prosjektsamarbeid mellom i-land og u-land. Det ble gjort framskritt i de mer tekniske spørsmålene i løpet av Haag-møtet, men en kom ikke videre i avklaringen av institusjonelle spørsmål og spørsmål om eventuell utelukkelse av spesielle prosjekttyper. Det syntes som om en, i tråd med norsk syn, var i ferd med å oppnå enighet blant i-landene om at en skulle avholde seg fra kjernekraftprosjekter, men noen u-land vil fortsatt ikke godta dette. Fra norsk side ble det arbeidet for å få enighet om enklere prosedyrer for godkjennelse av småprosjekter, spesielt innen fornybar energi. Vi har også arbeidet for å få til krav om miljøkonsekvensanalyser for prosjekter og at det skal tas hensyn til biologisk mangfold. Det var ingen framdrift i spørsmålet om prosjekter rettet mot opptak av klimagasser skal kunne inngå i Den grønne utviklingsmekanismen. Fra norsk side signaliserte vi fortsatt en restriktiv holdning til dette spørsmålet. Vi er i prinsippet for inkludering av slike aktiviteter, men mener at en rekke vanskelige tekniske og metodiske spørsmål må løses før slike prosjekter kan godkjennes.

Partene oppnådde stor grad av enighet om hvordan man skal tolke eksisterende bestemmelser knyttet til hvordan avskoging, gjenplanting og nyplanting i industriland skal regnes inn i forhold til utslippsforpliktelsene i første forpliktelsesperiode. For Norge vil konsekvensene av denne artikkelen trolig gi et lite, positivt bidrag på mindre enn 1 pst.

Det store stridsspørsmålet knyttet til opptak av klimagasser i bl.a. skog har vært bestemmelsen som åpner for at man kan inkludere opptak som følge av tilleggsaktiviteter også i første forpliktelsesperiode. Skog og jordbruksland binder store mengder CO2 uten at det gjøres spesielle klimatiltak. Dersom man skulle regne med slike bindinger, ville det vanne ut forpliktelsene i protokollen. Ikke minst for Norge ville en slik inkludering kunne gjøre det vesentlig lettere å oppfylle utslippsforpliktelsen i første periode. I forhandlingene har imidlertid Norge argumentert for at denne type opptak ikke skal kunne krediteres mot de enkelte landenes utslippsforpliktelser i første forpliktelsesperiode. Fra norsk side har det vært en klar betingelse for inkludering av nye aktiviteter i forhold til perioden 2008-12 at man skal kunne godtgjøre at de faktisk fører til opptak, i tillegg til det som hadde skjedd uansett. På lang sikt, etter første forpliktelsesperiode, har vi imidlertid vært åpne for bredere inkludering av opptak i bl.a. skog, men da sammen med tallmessige forpliktelser som tar hensyn til landenes ulike situasjoner når det gjelder slike opptak.

Blant i-landene ønsket særlig USA, Canada og Japan å få enighet om prinsipper for inkludering av opptak som i større grad ville gi uttelling for dem i første forpliktelsesperiode. Det var bl.a. på dette punktet muligheten for enighet mellom industrilandene til slutt strandet. Utviklingslandene har imidlertid gjennom hele prosessen hatt sterke synspunkter på regelverket for inkludering av nye aktiviteter, og selv om det skulle bli enighet mellom industrilandene, kan dette fortsatt være et av de vanskeligste punkter i forhandlingene.

Det er stor enighet om at man skal etablere en håndhevelseskomite, «a compliance committee». Pronks forslag la bl.a. opp til at et land som har sluppet ut 1 tonn for mye, må betale 1,5 tonn tilbake, noe som ligger mellom posisjonene til henholdsvis EU og en del land i Umbrella-gruppen. Håndhevelsesregimet inneholder en rekke andre elementer. Noen av disse må bearbeides videre neste gang partene trer sammen.

Det legges opp til at det skal etableres flere nye institusjoner under protokollen, f.eks. når det gjelder håndhevelse, styring av Den grønne utviklingsmekanismen og ekspertgruppen som skal vurdere rapporteringen fra partene. Det er fremdeles betydelig uenighet om hvilke prinsipper som skal ligge til grunn for sammensetningen av disse gruppene.

Norge har i mange år lagt ned et betydelig arbeid i den internasjonale forhandlingsprosessen. Dette gjelder både i forhold til spørsmål som er særlig viktige for at i-landene skal kunne oppfylle sine utslippsrelaterte forpliktelser, og det gjelder spørsmål som er viktige for utviklingsland. Vi har spesielt arbeidet for at regelverket under protokollen skal være godt faglig fundert, sikre tilstrekkelig innsyn og gjøre det mulig med en miljømessig troverdig, praktisk og mest mulig kostnadseffektiv gjennomføring av forpliktelsene. Disse hensynene ligger eksempelvis bak vår innsats i forhold til Kyoto-mekanismene og hvordan man skal forholde seg til opptak av klimagasser, bl.a. i skog.

De to siste årene har Norge sittet i styret for forhandlingene. Siste år har forhandlingsleder Harald Dovland ledet en av de to undergruppene til konvensjonen, komiteen for tekniske og vitenskapelige spørsmål. Han ble for øvrig gjenvalgt i denne funksjonen for ytterligere ett år i Haag, noe som betyr at Norge fremdeles vil lede en av de to gruppene hvor forhandlingene finner sted, med de mulighetene for initiativ som dette gir.

I Haag ble jeg forespurt om å bistå Pronk i å lede en av konsultasjonsgruppene. Sammen med min kollega fra India, Mr. Suresh Prabhu, fikk jeg ansvaret for en av fire grupper som skulle se på spørsmål knyttet til håndhevelse, rapportering og behandling av informasjon, samt en videre prosess for å spre informasjon om virkemidler og tiltak. I sluttfasen koordinerte jeg også forhandlinger om supplementaritetsspørsmålet og sinks.

Med utgangspunkt i de norske posisjonene har vi hele tiden arbeidet med tekstlige innspill for å få samlende løsninger fundert på miljømessig integritet. Vi har arbeidet både gjennom formelle og uformelle kanaler. Dette gjelder eksempelvis i skogspørsmål og i forholdet til supplementaritet, hvor vi har gitt ulike innspill for å få til en kvalitativ vurdering av partenes gjennomføring av nasjonale tiltak i forhold til deres bruk av Kyoto-mekanismene.

I klimaforhandlingene er det svært vanskelig for små land å påvirke utfallet dersom de står alene. Denne situasjonen er noe både den forrige og den nåværende regjeringen har tatt konsekvensen av gjennom å delta i den såkalte Umbrella-gruppen, som ellers består av Australia, Canada, Island, Japan, New Zealand, Russland, Ukraina og USA. Så lenge vi ikke er medlemmer i EU, vil vi ikke kunne bli trukket inn i EUs koordinering.

Initiativet til Umbrella-gruppen ble tatt i Kyoto, og den startet primært som et samarbeid rundt utformingen av regelverket for internasjonal kvotehandel. Senere har medlemmene funnet det formålstjenlig å diskutere en rekke spørsmål både knyttet til Kyoto-mekanismene og de fleste andre spørsmål.

Umbrella-landene har forskjellig utgangspunkt på en del områder, og det er ikke noe primært mål å komme fram til felles posisjoner dersom de nasjonale mandater ikke gir grunnlag for det. Dette er annerledes for EU-landene, som skal komme fram til felles standpunkter. I noen tilfeller har Norge hatt posisjoner som ligger nærmest land i Umbrella-gruppen, mens vi i andre situasjoner har ligget nærmere EU. I mange spørsmål står for øvrig i-landene sammen.

Umbrella-gruppen har felles posisjoner først og fremst når det gjelder regelverket for Kyoto-mekanismene, bl.a. er det enighet om at det ikke skal være et kvantitativt tak på bruken av dem. De fleste av disse landene har kommet langt i de tekniske forberedelsene til å gjennomføre nasjonale kvotesystemer som de ønsker å koble til det internasjonale systemet. Dette tekniske arbeidet, bl.a. med nasjonale registre og kontrollsystemer, har vært svært nyttig for å utforme regler for registrering, rapportering og gjennomgang av informasjon også på internasjonalt nivå. Norge har koordinert arbeidet med Den grønne utviklingsmekanismen og spiller således en viktig rolle i utformingen av regelverket for denne mekanismen.

I spørsmål om hvorvidt kjernekraftprosjekter skal kunne godkjennes innenfor CDM, er det motstridende syn i Umbrella-gruppen. Norges motstand mot dette, og vår restriktive holdning til å inkludere sinks, har blitt fremhevet i forhandlingene.

I forhold til sinks og skogspørsmål viste Haag-møtet at det er stor avstand mellom partene innen Umbrella-gruppen. Her ønsket særlig USA, Canada og Japan å øke kreditten for opptak av CO2 i bl.a. skog i første forpliktelsesperiode. Som jeg har vært inne på, mente Norge at dette ville innebære en uønsket svekkelse av protokollen, selv om dette i og for seg kunne lettet situasjonen for Norge.

Det har tradisjonelt ikke vært koordinerte holdninger i Umbrella-gruppen i forhold til u-landsspørsmål. Vi ble imidlertid enige om et forslag som ble spilt inn under ministerdelen av Haag-møtet, og som stort sett ble positivt mottatt av u-landene. Her ble det bl.a. tatt til orde for å øke støtten til u-landene, bl.a. gjennom GEF, den globale miljøfasiliteten.

Det nedslående resultatet i Haag betyr selvsagt ikke at klimaarbeidet er slutt – verken internasjonalt eller nasjonalt. Det er nå behov for utstrakt bilateral og multilateral kontakt for å finne veier til samlende løsninger. COP 6, partskonferansen, er ikke formelt avsluttet. Jan Pronk er gitt mandat til å kalle partene sammen igjen når det er hensiktsmessig. Dette kan bli i forbindelse med møtene i konvensjonens underorganer i mai og juni.

Vi kan heller ikke se bort fra at det som har skjedd, kan føre til at vi får miljømessig bedre resultater ved neste korsvei. Eksempler på det har vi fra før. Cartagenaprotokollen om sikkerhet ved håndtering av bioteknologi under FNs konvensjon om biologisk mangfold ble vedtatt ett år på overtid. Utslippsforpliktelsene i Kyotoprotokollen begynner imidlertid allerede i 2008, og det er svært viktig at den blir ratifisert så fort som mulig.

På den hjemlige arena arbeider Regjeringen aktivt med ulike virkemidler og tiltak for at Norge skal oppfylle forpliktelsene i Kyotoprotokollen, herunder bestemmelsen om å ha vist «demonstrerbar fremgang» innen 2005. Det skjedde etter mitt syn ikke noe under forhandlingene i Haag som rokker ved grunnlaget for den framtidige nasjonale klimapolitikken, slik den ble slått fast gjennom Stortingets behandling av Kyoto-meldingen og energimeldingen. Som jeg gjorde rede for i spørretimen den 15. november, vil Regjeringen legge fram en stortingsmelding om den framtidige klimapolitikken våren 2001. Meldingen vil omhandle både virkemidler i klimapolitikken generelt og et nasjonalt kvotesystem spesielt. Viktige spørsmål som vil behandles i meldingen er

• bruk av virkemidler i klimapolitikken generelt

• forslag om innføring av et nasjonalt kvotesystem

• vurdering av når kvoteplikt skal inntreffe og hvilke utslippskilder som skal omfattes

• virkemiddelbruk i tillegg til kvotesystemet, både i forhold til utslippskilder som ikke blir inkludert i systemet, og virkemidler som kommer i tillegg til et kvotesystem, f.eks. forskning og utvikling, og virkemidler som kan brukes før kvoteplikten inntrer

• hvordan Norge skal vise «demonstrerbar fremgang» innen 2005

Jeg håper at bevegelsen vi tross alt så i Haag, vil være et tilstrekkelig grunnlag for å gjøre ferdig det internasjonale arbeidet med Kyotoprotokollen. Norge skal fortsatt være en pådriver i disse spørsmålene internasjonalt, og Regjeringen vil arbeide for at vi følger opp våre forpliktelser nasjonalt. Vi har ikke råd til å miste Kyotoprotokollen. Jeg både håper og tror at vi skal klare å komme i mål når COP 6 blir tatt opp igjen.

Lodve Solholm hadde her teke over presidentplassen.

Presidenten: Presidenten vil foreslå at det blir opna for ein kort kommentarrunde avgrensa til eit innlegg på inntil 5 minutt pr. partigruppe, og eit avsluttande innlegg frå statsråden.

– Ingen innvendingar er komne. Ein ser det som vedteke.

Tore Nordtun (A): En stor takk til miljøvernministeren for en grundig og konstruktiv redegjørelse.

Arbeidet for reduksjon i utslipp av klimagasser må fortsette. Det er en forpliktelse vi har overfor våre barn og de kommende generasjoner. At vi ikke lyktes i å komme fram til en avtale i Haag, er en skuffelse, men det er gledelig at konferansen bare midlertidig er avsluttet, og at arbeidet etter all sannsynlighet vil fortsette i mai eller juni.

Tiden framover må vi og alle andre land bruke til å rydde grunnen for en avtale som vi kan enes om til slutt. De fire arbeidsgruppene som er nedsatt, og som skal forberede møtet til sommeren, er viktige i så henseende. At Norge er med som leder av en av disse gruppene, gir oss en viktig rolle i det videre arbeidet.

Det er all grunn til å gi miljøvernministeren og den norske delegasjonen honnør for innsatsen de utviste under Haag-forhandlingene. Dette gir også direktøren for Senter for klimaforskning ved Universitetet i Oslo, Knut H. Alfsen, uttrykk for i Aftenposten 26. november:

«Sett på avstand så virker det som om Norge har spilt en positiv rolle i disse forhandlingene.

Norge har tatt initiativer og deltatt aktivt for å få til et kompromiss.»

Den nederlandske miljøvernministeren som ledet forhandlingene, mente også at Norge hadde utmerket seg med å forsøke å spille en konstruktiv rolle under de vanskelige forhandlingene.

Norge ønsker ikke et eksakt tak med hensyn til hvor mye av forpliktelsene som kan nås ved kjøp av kvoter. Likevel skal kjøp av kvoter bare være et supplement til nasjonale tiltak. Dette er samme standpunkt som også sentrumsregjeringen hadde.

EU ønsker som kjent et tak, slik at minst 50 pst. av reduksjonen må utføres i hjemlandet. Men EU vil ikke ha tak når det gjelder handel med kvoter internt i EU. Det er heller ikke slik at Norge har lagt seg på USAs linje i dette spørsmålet. Norge er opptatt av at vi får en kvalitativ vurdering av hvilke tiltak som det kan forhandles om internasjonalt. USA, derimot, er opptatt av kvantiteten og ønsker at internasjonal handel med kvoter ikke skal være et supplement, men utgjøre hovedtyngden av tiltakene.

Skal vi oppnå globale resultater i klimaarbeidet, må vi få en avtale der alle landene er med. En avtale uten f.eks. USA, som står for 36 pst. av i-landenes totale CO2-utslipp, vil være lite verdt. Tross alt kom EU og USA nærmere hverandre på viktige områder under Haag-møtet. Det gir håp for den videre prosessen.

Norge ønsker ikke at skogens opptak av CO2 skal regnes slik USA, Canada og Japan ønsker. Skulle de få fullt gjennomslag for det de ønsker, ville det f.eks. bety at Norge kunne nådd sine forpliktelser uten å sette i verk tiltak. En slik ordning kunne også kommet i konflikt med andre internasjonale kvotekonvensjoner. Det ville være å foreta kreativ bokføring på bekostning av miljøet å regne inn skogens opptak av CO2.

U-landene vil ifølge forskerne bli rammet hardest av klimaendringene. I-landene har derfor lovet støtte til tiltak som kan dempe skadene, f.eks. vern mot flom. Like viktig er det at man kan håndtere klimaspørsmålet og skaffe seg oversikt over egne utslipp. Det trengs teknologi, kunnskap og kompetanse til dette arbeidet. At i-landene må bidra til å finansiere dette, er selvsagt. Nå er det viktig å etablere et hensiktsmessig system for hvordan finansielle overføringer kan kanaliseres.

Hva så med arbeidet fremover? Her må Norge spille en aktiv rolle også internasjonalt. Vi må konstruktivt få partene som representerer ytterpunktene, til å møtes og forenes. Ikke minst har vi gode muligheter til dette gjennom vår rolle nå som leder av gruppen som skal arbeide med håndhevelsen av avtalen.

Hva så med de nasjonale tiltakene? En internasjonal avtale ville gitt oss viktige retningslinjer for hvordan vi kan bygge opp og organisere et nasjonalt kvotesystem. Men i påvente av en avtale må vi utvikle tiltak nasjonalt, herunder opplegg for et nasjonalt kvotesystem. Regjeringen er godt i gang med dette arbeidet, slik miljøvernministeren redegjorde for, og på bakgrunn av Regjeringens arbeid vil Stortinget få god anledning til å drøfte disse spørsmålene.

Øyvind Korsberg (Frp): Vi i Fremskrittspartiet er ikke bekymret over det resultatet – eller det manglende resultatet – av møtet i Haag.

Vi registrerer at partene står langt fra hverandre, og vi tviler på at det noen gang blir noen avtale som kommer til å tre i kraft i henhold til Kyoto-avtalens intensjoner. Vi syns at hele Kyoto-avtalen, og forhandlingene rundt den, bærer preg av en hestehandel der varen er CO2 og grunnlaget for handelen, dvs. innholdet, overhodet ikke er til stede.

Siden vi i Fremskrittspartiet er imot Kyoto-avtalen, vil jeg bruke litt tid på å grunngi årsaken til vår skepsis. FNs klimapanel mener at menneskeskapte CO2-utslipp har betydning for den globale oppvarmingen, og at dette medfører klimaendringer. Det er vi i Fremskrittspartiet, i likhet med en rekke forskere, skeptiske til. Det er bare å registrere at det er stor uenighet blant forskere om omfanget, og om de eventuelle betydninger dette har for klimaet.

Det er viktig i bakkant av avtalebruddet i Haag å huske på at jordkloden har gjennomgått en rekke klimaendringer og istider, noe som er helt naturlig, også det at det er regn over lang tid i enkelte områder og tørke i andre områder.

Det er et faktum at FNs klimapanel overhodet ikke kan forklare de betydelige svingningene i klimaet som har vært i tidligere tider. Jeg vil i denne sammenheng vise til at menneskeskapt virksomhet bidrar med om lag 3 pst. av de totale globale CO2-utslippene. Det kan jo være noe av årsaken til at FNs klimapanel ikke kan forklare de tidligere klimavariasjonene.

Kyoto-avtalens innhold er tuftet på spådommen til FNs klimapanel. Hva vil skje dersom nyere forskning kommer med andre konklusjoner enn det FNs klimapa-nel har kommet med? Vi hører ofte i media at nyere forskning viser at det man trodde på tidligere, ikke lenger stemmer. Det skjer også i klimadebatten. Jeg vil her vise til James E. Hansen, som er forsker ved NASA, institutt for romforskning. Han har lenge vært en sentral pådriver for tesen om en menneskeskapt global oppvarming. Han satte i gang klimabekymringen under en kongresshøring i 1988 ved å uttale at det var mer enn 90 pst. sikkert at menneskene var i ferd med å varme opp jorda. I en nylig utkommet artikkel imøtegår han imidlertid FNs klimapanel ved selv å hevde at det ikke er fossilt brennstoff og CO2 som er årsaken til den globale oppvarmingen, men andre drivhusgasser. Med andre ord: Nyere forskning gir andre resultater. At man vet for lite om klimasystemet og dens dynamikk til å skille ut et eventuelt menneskeskapt bidrag fra det naturlige, er James E. Hansens artikkel et eksempel på.

Da Kyoto-avtalen ble klubbet igjennom for tre år siden, ble avtalen hyllet som et historisk første skritt for å bremse såkalt global menneskeskapt klimaendring. Det store problemet som man nå ser i forbindelse med Kyoto-avtalen, er at det er en avtale som er svært uferdig og har mange hull og mangler. Den sier mye om hvor mye hvert enkelt land skal redusere sine utslipp, men mangler et regelverk for hvordan det skal skje, og hvilke elementer som skal legges til grunn. Før det er på plass, kan ikke landene vite hvor mye det vil koste dem å innfri forpliktelsene, og før prislappen er klar, vil man ikke ratifisere avtalen. Det skjønner jeg godt, og det er jeg også svært glad for.

Det som nå er viktig, er å klargjøre overfor norsk industri hvilke grep Regjeringen nå vil gjøre etter dette bruddet. Det vil etter Fremskrittspartiets syn være helt nødvendig, slik at industribedrifter får vite om Regjeringen akter å føre en såkalt klimapolitikk som medfører konkurransevridning, økte kostnader og fare for at eiere og investorer trekker seg ut av Norge, noe som igjen vil kunne medføre bortfall av arbeidsplasser her til lands. For Fremskrittspartiet er det svært viktig at Regjeringen gir industrien stabile og gode rammebetingelser som er på lik linje med industrien i de landene vi konkurrerer med.

Et spørsmål jeg sitter igjen med etter redegjørelsen, er: Hvor lenge akter man å forhandle om denne Kyoto-avtalen? Man har hatt et brudd nå i Haag, og man ser for seg at man skal fortsette i mai og i juni. Jeg tviler sterkt på at man er i stand til å komme fram til en enighet. Jeg regner med at statsråden i sin sluttkommentar vil redegjøre for om man akter å fortsette forhandlingene, og om man da skal kjøre et eget nasjonalt løp for å redusere disse såkalte klimagassene.

Hilde Frafjord Johnson (KrF): Etter at verdens fremste klimaforskere har presentert enda sikrere, enda dystrere og enda verre prognoser for de klimaendringene vi står foran, etter et mildest talt unormalt og forstyrret klima både i Europa og i andre regioner, etter roseblomstring og knopper på busker og trær på de rareste tidspunkter her hjemme, ja, da kunne man kanskje forventet at nå må man klare å bli enige i Haag. Men så skjer det motsatte; klimaforhandlingene klapper sammen. Det var ikke nok vilje til å gjøre noe med utfordringene. Egeninteressene stod i veien, kostnadene ble for store – ingen ville ofre noe.

Klimaendringene er et resultat av menneskeskapte utslipp. Når klimaendringene endrer luftstrømmer og havstrømmer, endres også været. Det blir ekstremt. Det har vi sett i det siste over hele kloden. Men det er ikke vi som kommer til å få det verst. Det er utviklingslandene som vil bli hardest rammet, og de har all mulig grunn til å stille knallsterke krav i forhandlingene.

Etter at Kyotoprotokollen var ferdigforhandlet i 1997, sa alle partiene på Stortinget, bortsett fra Fremskrittspartiet, at dette bare var et første skritt på veien. Etter 2012 blir jobben enda verre og enda mer krevende. Nettopp derfor er nederlaget desto større. Man klarte ikke engang å bli enige om hvordan man skulle gå det første skrittet. Nettopp derfor forventer Kristelig Folkeparti at Regjeringen og Arbeiderpartiet nå virkelig legger seg i selen, slik at vi for det første oppfyller våre egne forpliktelser, og for det andre bidrar til at forhandlingene kommer på skinnene igjen.

For sentrumsregjeringen var det et viktig prinsipp at hovedtyngden av utslippsreduksjonene skal tas hjemme. Vi skulle kunne vise demonstrerbar fremgang innen 2005 gjennom konkrete tiltak. Da skulle det være grunnlag for å ta i bruk de fleksible gjennomføringsmekanismene, bl.a. kjøp av kvoter. For å få gjennomslag for det siste, måtte vil altså gjøre de to første tingene. Disse fleksible mekanismene skal bare være et supplement. Dette er stadfestet i Kyotoprotokollen. Et supplement innebærer at vi i alle fall gjennomfører halvparten av våre forpliktelser hjemme. På dette punktet har Regjeringen vært unødvendig uklar i det siste.

Ved Stortingets behandling av Kyoto-avtalen våren 1998 fremhevet Arbeiderpartiet «viktigheten av at Norge gjennomfører en betydelig del av forpliktelsene ved nasjonale tiltak». Jeg vil derfor be miljøvernministeren være helt klar på at supplement etter Norges vurdering innebærer at mer enn halvparten tas hjemme som nasjonale tiltak. Dette er et nøkkelspørsmål i forhandlingene. Om en ikke skal gå inn for å tallfeste dette, bør Norges budskap være klart og tydelig: Vi tar hovedtyngden av tiltakene hjemme. Hvis ikke, stiller vi oss åpne for en begrunnet mistanke om at vi egentlig er interessert i å kjøpe oss fri.

De mislykkede forhandlingene i Haag gjør det enda viktigere å gjøre jobben hjemme bedre, og langt bedre enn det Regjeringen hittil har vist. Og så opplever man at det første Regjeringen gjør når man kommer hjem, er å si ja til et nytt gasskraftverk. Men man reduserer ikke klimautslippene ved å øke dem. Gasskraftverket i Skogn fører til at Norge kommer på linje med USA når det gjelder innrapportert økning i utslipp av klimagasser. Norge er altså på full fart fram i ledelsen blant klimaverstingene. Regjeringen går fra føre var-prinsippet til «håper det går bra»-prinsippet.

Dette vil ikke bare svekke Norges troverdighet i de internasjonale forhandlingene, det kan også påvirke våre posisjoner, for spillereglene er ikke på plass. Norge risikerer nå å få en egeninteresse i å få en så dårlig klimaavtale som overhodet mulig, en avtale med hull og et svekket håndhevelsesregime. Det vil ramme miljøet. En kraftig økning av utslippene i en tid hvor de burde reduseres, gjør dessuten reduksjonen mye tyngre, mye tøffere og mye dyrere å ta når den først kommer, og det gjør den. Ikke minst vil det bli svært vanskelig, for ikke å si umulig, å vise demonstrerbar fremgang i form av gjennomførte klimatiltak innen 2005. Slik det i dag ser ut, med Regjeringens politikk, vil vi faktisk vise en demonstrerbar tilbakegang innen 2005. Det vil også bli vanskeligere for Norge å være troverdige når vi argumenterer for fleksible gjennomføringsmekanismer, ikke minst når det gjelder å få utviklingslandene med oss. Alle vil tro at vi er mest interessert i å kjøpe oss fri og håpe at det går bra til slutt.

I denne saken kan vi ikke tillate noen hvileskjær. Vi må jobbe langs to linjer. For det første må vi feie for egen dør. Vi må gjøre jobben her hjemme. Det vil si at Regjeringen snarest må fremme forslag om tiltak for å redusere de norske utslippene. Jeg håper at vi unngår å se nye gasskraftverk komme, for da blir jobben enda verre, og da blir det enda verre å få forståelse i befolkningen for de tøffe tiltakene vi må ta i andre sektorer.

Det andre jeg håper vi vil se, er at Regjeringen jobber hardt internasjonalt for å få klimaforhandlingene tilbake på sporet, at Regjeringen i den sammenheng synliggjør at man vil ta minst halvparten av klimatiltakene hjemme, og at vi får det nasjonale kvotesystemet knyttet til dette på plass så snart som mulig.

Jeg håper at miljøvernministeren kan komme tilbake til begge disse spørsmålene i sitt avsluttende innlegg.

Jan Tore Sanner (H): Høyre beklager at man ikke kom frem til enighet i Haag. Jeg deler statsrådens skuffelse over de uteblivende resultatene.

Høyre ser på klimatrusselen som vår tids største miljøutfordring. Selv om enkelte forskere gir Fremskrittspartiet ryggdekning, er det liten tvil om at det store flertall av forskere mener at de menneskeskapte klimagassutslippene kan føre til klimaendringer. Høyre legger føre var-prinsippet til grunn. Derfor er Høyre en sterk tilhenger av Kyoto-avtalen og er innstilt på både nasjonale og internasjonale tiltak for å få kontroll over de menneskeskapte klimautslippene.

Den viktigste utfordringen nå er å hindre at mangelen på enighet i Haag medfører et tilbakeslag i arbeidet med å få kontroll over klimaproblemene. Nå er det viktig ikke å miste momentum, men å opprettholde tempoet, både i arbeidet med nasjonale tiltak og i arbeidet med å få forhandlingene på rett spor igjen. Norge bør være en pådriver i dette arbeidet.

Jeg vil benytte anledningen til å gi ros til både miljøvernministeren og de dyktige embetsmennene og -kvinnene som håndterte forhandlingene på Norges vegne i Haag. Selv om Norge er en liten aktør, spilte Norge en konstruktiv rolle i forsøket på å finne løsninger på de mange konfliktfylte områdene, særlig mellom EU og den såkalte paraplygruppen hvor USA er i førersetet, men også som brobygger mellom i-landene og u-landene.

Sentralt i forhandlingene står spørsmålet om de fleksible gjennomføringsmekanismene og da særlig kvotehandel. Høyre er en sterk tilhenger av de fleksible gjennomføringsmekanismene, og jeg vil peke på to viktige grunner til det.

For det første kan de bidra til en kostnadseffektiv miljøpolitikk. Vi får mest mulig miljø ut av hver krone. Det gjør det mulig å føre en mer ambisiøs miljøpolitikk, både nasjonalt og internasjonalt. I tillegg kommer det at kvotehandel i seg selv vil være med på å avsløre og avdekke svakhetene i avtalen. Blir kvoteprisen lav, kan det bety at det er store hull i avtalen eller at avtalen, er for lite ambisiøs, og det er et kraftig signal om at avtalen bør strammes til. Derfor har kvotehandel to viktige effekter: Kostnadseffektivt gjør den det mulig å drive en mer ambisiøs miljøpolitikk, og samtidig vil den avdekke eventuelle svakheter i avtalen.

Høyre er enig med både den nåværende og den forrige regjering i at det ikke skal settes et tak på hvor mye som kan gjennomføres gjennom de fleksible gjennomføringsmekanismene. Jeg må innrømme at jeg er forundret over at tidligere statsråd Frafjord Johnson nå bruker billig retorikk mot den nåværende regjering, som faktisk står på de samme forhandlingsposisjonene som den regjeringen Frafjord Johnson var medlem av.

Det er Regjeringen som har ansvaret for å forhandle på vegne av Norge. Jeg vil derfor ikke gå inn i alle detaljene i forhandlingsposisjonene. Høyre er i hovedsak enig i de posisjonene både denne og den forrige regjeringen har inntatt, men jeg vil understreke at utfordringen når det gjelder skog, først og fremst er å finne metoder som innebærer at avtalen ikke svekkes, men at skogens evne til å ta opp CO2 kan utnyttes.

Statsråden understreket at møtet i Haag og det manglende resultatet der ikke rokker ved den nasjonale kli-mapolitikken. Det er jeg glad for. Det er viktig at særlig industrien vet hva de har å forholde seg til. Det finnes mange gode eksempler på at industrien nå starter konkurranse i å utvikle en teknologi som kan redusere utslippene. Det er fordi det stilles strenge krav, og fordi man ønsker å bruke kostnadseffektive virkemidler som kan stimulere industrien ytterligere. Det er viktig at vi får de nasjonale tiltakene på plass, slik at industrien vet hva de har å forholde seg til.

Høyre er tilhenger av en moderne og fremtidsrettet miljøpolitikk. Det innebærer at vi ønsker en kostnadseffektiv miljøpolitikk både nasjonalt og internasjonalt ved å få det nasjonale kvotesystemet på plass. Og la meg her minne om at Stortinget var føre var og tidlig ute da vi allerede for to år siden vedtok å innføre et nasjonalt kvotesystem.

Høyre ønsker også en offensiv satsing på forskning og ny teknologi. Og jeg må si at jeg er skuffet over at Arbeiderpartiet og sentrumspartiene to år på rad reduserer bevilgningene til energiforskning. Dette er et område hvor det bør satses mer, og derfor foreslår Høyre et kraftig løft for energiforskningen i neste års budsjett.

La meg til slutt understreke: Vi trenger internasjonale forpliktende og ambisiøse avtaler, og jeg håper at vi i løpet av våren kan få Kyoto-avtalen på plass.

Odd Roger Enoksen (Sp): Jeg må starte med å innrømme at det er ganske fantastisk å høre komiteens nestleders innlegg i forhold til betydningen av føre var-prinsippet og forebyggende arbeid, sett i lys av hva Høyre faktisk gjør her hjemme.

Det er selvsagt, som komiteens nestleder og også statsråden sier, sterkt å beklage at det ble sammenbrudd i klimaforhandlingene. Det er selvsagt et lyspunkt at kravene i Kyoto-avtalen står fast, men det er kommet klart fram i det som nå har skjedd, at det nok en gang er de økonomiske interessene som går foran miljøinteressene. Man er mer opptatt av fiffige påfunn i forhold til hvordan man skal kunne kjøpe seg fri fra utslippsreduksjoner, enn av hvordan man reelt sett skal unngå dramatiske langsiktige konsekvenser av menneskeskapte klimaendringer. I disse dager skulle det være nok å se ut av vinduet for i alle fall å tenke seg om både to og tre ganger til i forhold til konsekvensene av bruk av fossilt brensel.

Norge har vært en mangeårig pådriver i klimaspørsmål. Vår selvstendige rolle som ikke EU-medlem har gitt oss en unik mulighet til å være en pådriver i internasjonale forhandlinger. Et flertall her på Stortinget, med Arbeiderpartiet og Høyre som pådrivere, er imidlertid i ferd med å gjøre oss til en versting i miljøsammenheng.

SFT gav i går Industrikraft Midt-Norge konsesjon og utslippstillatelse til å bygge det mest forurensende gasskraftverk som hittil er godkjent i Norge. Regjeringens beslutning, med støtte fra Høyre, om ikke å stille strengere krav til utslipp av CO2 i Norge enn i resten av Europa, gjør at det er fritt fram for dem som vil bygge sterkt forurensende gasskraftverk.

For flere år siden stilte jeg Jens Stoltenberg, mens han var nærings- og energiminister, følgende spørsmål i en replikkordveksling: Hvordan skal vi unngå at de to gasskraftverkene som Arbeiderpartiet nå ønsker å bygge, skal bli til ti i neste omgang? Jens Stoltenbergs svar var den gang at vi forholder oss nå til søknaden om å bygge to gasskraftverk. Snakk om kortsiktig tenkning i et av de mest langsiktige spørsmål vi har å forholde oss til! Det lå åpent i dagen allerede den gang at det ville være umulig å si nei til de neste søknadene når man først på et prinsipielt grunnlag hadde åpnet for bygging av gasskraftverk.

Alle må dømmes etter det man gjør, ikke etter det man sier man skal gjøre. Det gjelder også denne regjeringen. Arbeiderpartiet og Høyre har mistet enhver troverdighet i klimaspørsmål. En trøst for dem er det selvsagt at det fortsatt finnes ett parti i Stortinget som er verre, og som har mindre troverdighet – Fremskrittspartiet. Det er til liten trøst for oss som nasjon. Norges troverdighet som pådriver i miljøspørsmål er gitt på båten av de samme partiene som nå også har gjort seg til talsmenn for bygging av gasskraftverk her.

Det skulle til slutt være nok å sitere noen ord fra den utmerkede lederen som er skrevet i Aftenposten i dag, og jeg har lyst til å avslutte med det:

«Nettopp derfor er det også i denne sammenheng svært beklagelig at klimakonferansen i Haag endte uten resultat. Jo lenger det går uten at det internasjonale samfunn tar konsekvensen av de prinsipper det tross alt ble enighet om på Kyoto-konferansen for tre år siden, jo friere spillerom har økonomisk og politiske interesser til å motarbeide disse prinsippene. Regjeringen og stortingsflertallet benytter dessverre ventetiden til å legge grunnlaget for at Norge kan bli blant de verste klimasynderne i verden. I verste fall kan dette føre til at det blir unødvendig kostbart både politisk og økonomisk for Norge når den dagen kommer at klimaforverringene tvinger det internasjonale samfunn til å ta ansvar.»

Det er unødvendig å skrive innlegg når det skrives så utmerkede ledere.

Kristin Halvorsen (SV): Når jeg hører Fremskrittspartiets innlegg i denne salen, slår det meg at de står for en miljøpolitikk som i forhold til en like ansvarlig barnevaktpolitikk ville innebære at en sendte småunger ut på motorveien fordi ingen hadde bevist at de kom til å bli påkjørt. Og kanskje fantes det en forsker eller to som mente at småunger er såpass fleksible at de klarer å komme seg akkurat mellom en Mercedes og en Ford og slenge seg ut i midtrabatten, og dermed overlever de. Slik er Fremskrittspartiets standpunkt i miljøpolitikken. De har ikke bare lettere lese- og skrivevansker, de er absolutt analfabeter.

Problemet er bare at det er de som har fått rett. Når forhandlingene i Haag bryter sammen, er det Fremskrittspartiet som får rett i miljøpolitikken. Når stortingsflertallet vil bygge gasskraftverk og si tut og kjør til nye tonn med utslipp av CO2, er det Fremskrittspartiet som får rett, selv om alle sitter her og gliser og ler av hvor på jordet de er.

Da stortingsflertallet for to dager siden vedtok en samferdselspolitikk for neste år der det viktigste var å få lavere bensinpris, mens buss, bane og resten fikk det akkurat like dårlig og dårligere enn før, var det Fremskrittspartiets uansvarlige miljøpolitikk som ble virkelighetens miljøpolitikk. Det må vi få en slutt på, fordi alle de andre i denne saken har sagt at de har erkjent at et stort flertall av verdens klimaforskere sier at en stor del av ansvaret for de nye klimaproblemene, er menneskeskapte utslipp. Så nå må det store flertallet i denne salen gå fra ord til handling.

Vi er glade for at Regjeringen er klare både når det gjelder atomkraftverk og når det gjelder skog som mulige tiltak i første forhandlingsperiode. Men vi er veldig skuffet over at Norge på nytt har reist til en internasjonal klimaforhandling som en oljenasjon og ikke som en miljønasjon. Det var som en oljenasjon vi drog sist, og det var som en oljenasjon vi drog nå når vi ikke kunne være med på å sette et tak på hvor stor andel av reduksjonene vi skal ta ansvaret for selv. Hvis man mener noe med supplement, kan ikke et supplement etter mine definisjoner være mer enn halvparten. Det betyr at Norge må stramme seg opp og støtte de krav som EU i større grad enn Norge og USA og mange andre land går i bresjen for, nemlig at over halvparten, hoveddelen, av reduksjonene må vi gjøre selv. Dette er helt vesentlig for å få alle u-land med, for de vil selvsagt umiddelbart tenke at nå har i-landene først vært de som har vært motoren for at verden har fått klimaproblemer, og når vi ønsker vekst for våre innbyggere, så skal de sitte der i det høye, rike nord og kjøpe seg fri. Det går ikke. Derfor må Norge ha en mye mer offensiv holdning til dette. Og det virker jo nå som om sentrumspartiene også kan være med på å støtte at det blir et tak, altså en annen posisjon enn da de selv hadde ansvaret for klimaspørsmålene i denne salen.

Det som er den store utfordringen for Norge nå, er jo at hvis vi overhodet skal ha noen mulighet til med tyngde å kjøre en frontrolle i de internasjonale forhandlingene, har vi en stor jobb å gjøre hjemme også. Vi er glad for at Regjeringen ikke bare vil legge en klimamelding i skuffen og så vente på at det eventuelt vil komme en framgang i de internasjonale forhandlingene, men at man helt konkret vil ta opp hva vi i Norge kan gjøre.

Det er fint med nasjonale kvoter, men nå må vi altså komme fra ord til handling på hjemmebane. Da var det en veldig fleksibel løsning i går – jeg skjønner at fleksible løsninger er nøkkelordet i disse forhandlingene – å gå inn for utbygging av gasskraftverk på Skogn med nye 2 millioner tonn utslipp, samtidig som man har samme holdning til nye gasskraftverk på Vestlandet og bare sitter og ser på at utslippene fra transport øker, samtidig som man skal ha høye ambisjoner i miljøpolitikken. Jo lenger man skyver den store snuoppgaven foran seg som vi må gjøre, jo vanskeligere blir det, jo dyrere blir det, jo vanskeligere blir det å få til en avtale, og jo større oppgave overlater vi til ungene våre. Og de har jammen mer enn nok å holde på med fra før!

Presidenten: Presidenten er av den meining at sjølv om ein er politisk ueinig, må ein kunne klare å beskrive dei politiske mostandarane sine på ein annan måte enn det representanten Kristin Halvorsen no gjorde ved å kalle dei «analfabeter».

Gunnar Kvassheim (V): Venstre deler den skuffelsen som miljøvernministeren gav uttrykk for da hun omtalte sammenbruddet i Haag-forhandlingene. Det er ekstremt viktig at Norge medvirker til at nye forhandlinger kan komme i gang, og det er ekstremt viktig at Norge i tillegg er blant dem som tar til orde for at en ikke må velge de lettvinte løsningene når en skal få til reduksjoner i klimagassutslippene.

Venstre mener at minst 50 pst. av forpliktelsene må tas med nasjonale tiltak. Det er identisk med det som daværende miljøvernminister Guro Fjellanger klart gav uttrykk for da hun var med og kommenterte disse spørsmålene, bl.a. i dette hus. Det er derfor ikke riktig at den nåværende regjering er like tydelig på dette helt avgjørende punktet som den forrige regjering.

Venstre er tilfreds med at Stortinget til våren får en melding fra Regjeringen hvor nasjonale tiltak bebudes og beskrives. Vi forventer også at det kommer et opplegg for nasjonale kvoter. Den meldingen bør gjøre det helt klart at Norge har en svært tung jobb å gjøre for å innfri de forpliktelsene som følger av Kyoto-avtalen. Jeg tror mange aktører, industribedrifter, transportnæringen osv., vil få seg en overraskelse når en ser hva det koster å innfri de forpliktelsene som Norge har. Dette forsterkes når Regjeringen nå legger opp til storstilt utbygging av gasskraftverk. Et ja til Skogn-utbyggingen, som ble gitt i går, er et langt skritt i gal retning og gjør at en krevende jobb blir enda mer krevende. Den tenkningen som ligger bak Regjeringens gasskraftpolitikk, er den samme tenkningen som ligger bak sammenbruddet i Haag: kortsiktighet og manglende vilje til å ta de økonomiske grep som må til for å få de rene og miljøvennlige løsningene fram. Til tross for at en vet at en skal ned fra det treet en er i, fortsetter en å klatre høyere og høyere. Jeg tror Arbeiderpartiet kan gå på denne linjen, godt støttet av Høyre, fordi miljøopposisjonen i Arbeiderpartiet ikke har stått svakere på 20 år enn den gjør nå.

Vi har et valg her. Vi vet at gasskraftverk kan ligge noen år fram i tid. Og vi vet at dersom vi hadde villet legge rammebetingelsene til rette for det, hadde vi kunnet hjelpe fram de rene løsningene og dermed gitt et godt bidrag til en god miljøpolitikk og et godt signal til omverdenen om hvilket ambisjonsnivå Norge har. Det som nå er politikken, svekker vår troverdighet internasjonalt. SFT-direktøren, som jeg har stor respekt for, sa i går at vi nå må lete etter noen andre områder hvor vi kan være foregangsland. Regjeringens overstyring og kastrering av SFT gjør at de nå ikke lenger kan utføre den jobben de er satt til å ivareta på viktige områder.

Med Skogn-utbyggingen vil Norge ligge 27-30 pst. over Kyoto-målene. USA vil ha en økning fra 1990 til 2010 på 34 pst. Det må derfor tas målfoto for å kåre hvem som blir verstingen i dette bildet – USA eller Norge. Det vi nå har fått beskjed om fra Regjeringen, er at de i denne konkurransen akter å henge med helt til slutt. Norge er i ferd med å få en egeninteresse av å få en dårligere Kyoto-avtale i mål enn det vi trenger. Dette er også et signal til omverdenen, ikke minst u-landene, som svekker vår tillit.

Det er nå av stor betydning at vi i Norge får et klima for en annen og bedre miljøpolitikk. Derfor er miljøspørsmål en hovedsak for Venstre, og det kommer til å bli en hovedsak for Venstre fram mot neste valg. Vi trenger rett og slett klima for en ny regjering. Det som skjer i disse spørsmålene som vi i dag diskuterer, viser hvor umulig det vil være for sentrumspartiene å være sammen med Arbeiderpartiet i regjering. Det er tvert imot viktig å ha et alternativ som setter langsiktighet og miljøspørsmål øverst på dagsordenen, og som er villig til i praktisk politikk å ta de konsekvensene som følger av et slikt engasjement.

Statsråd Siri Bjerke: Jeg vil takke for innspillene etter min redegjørelse. Jeg er spesielt glad for at så mange av representantene er klare i sin understrekning av at vi ikke kan ta sjansen på å se bort fra den betydelige og økende enigheten det er innenfor internasjonal forskning om at klimagassutslippene er menneskeskapte. I dette arbeidet må vi gjøre det vi kan, både nasjonalt og internasjonalt for å få til en reduksjon i utslippene, og det er ingen motsetning mellom disse to arenaene. Vi må jobbe på begge, slik Hilde Frafjord Johnson sa i sitt innlegg. Jeg ser en kobling mellom disse to sporene, på den måten at det å ha internasjonale samarbeidsmekanismer på plass vil være svært vesentlig for å få kraft i det nasjonale reduksjonsarbeidet for utslipp, ikke bare i Norge, men også i de store landene, som det er helt avgjørende å få med i dette arbeidet hvis utslippene faktisk skal reduseres.

La meg si dette i denne omgang om gasskraft: Med utgangspunkt i Stortingets vurdering av behov for kraft i Norge framover er alternativet til gasskraft verre: import av dobbelt så forurensende kullkraft fra andre land.

Videre har det vært en helt klar forutsetning for Stortinget, og det er det også for Regjeringen, at all bruk av gass i Norge skal innordnes de forpliktelsene vi har påtatt oss i Kyoto-avtalen. For en gassnasjon som Norge er det viktig å bygge opp et industrielt miljø som kan komme fram til stadig bedre og mer miljømessige måter å bruke gass på. Derfor skal det satses på sterkere støtte til forskning på CO2-fri gasskraftteknologi, slik at denne raskest mulig kan tas i bruk i Norge, og at de utslippskurvene som framkommer ved dagens bilder på gasskraftverkene, kan brytes. Dette skal gjøres sammen med andre nasjonale tiltak, som et kvotesystem og ved tiltak i andre sektorer, som jeg sa i min redegjørelse, og som vi vil komme tilbake til Stortinget med.

Jeg må få si to ord om Norges videre rolle i de internasjonale forhandlingene. Når det gjelder supplementaritet, vil vi arbeide for det klare syn at Kyoto-mekanismene skal være et supplement til nasjonale tiltak, og en stor del av vår forpliktelse skal gjennomføres her. Vi synes ikke det er hensiktsmessig å definere dette med et tall. Dette er ikke mindre forpliktende enn det andre land legger opp til. Vi vil gjennomføre den samme type politikk som andre land gjør. Vi vil samtidig arbeide for et strengt håndhevelsessystem som gjør at avtalen ikke blir uthulet, og vi vil videreføre arbeidet med å bistå u-landene med økonomiske ressurser, slik at disse kan slutte seg til en internasjonal klimaavtale.

Jeg vil på det sterkeste avvise urimelige beskyldninger om at Norge skulle ha noen som helst egeninteresse av en dårlig internasjonal klimaavtale. Vi vil bruke alle krefter for å få til et best mulig resultat, en miljømessig holdbar avtale, men en avtale som alle landene er med på, av den meget enkle grunn at dette må til som et første skritt i det internasjonale klimaarbeidet dersom vi skal komme videre. Vi vil få rik anledning til å komme tilbake til diskusjonen om de nasjonale tiltakene når vi til våren fremmer den stortingsmeldingen jeg har redegjort for.

Per Ove Width hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Debatten om redegjørelsen er avsluttet.

Presidenten vil foreslå at miljøvernministerens redegjørelse om klimaforhandlingene vedlegges protokollen. – Det anses vedtatt.