Utenriksminister Thorbjørn Jagland: Regjeringen har sittet i vel et år. Det har vært preget av store begivenheter – også på det utenrikspolitiske området.

Vi har vært vitne til en demokratisk revolusjon i Jugoslavia, et Kroatia som har tatt steget inn i europeiske demokratiers rekker, mens øvrige deler av Balkan fortsatt preges av etniske motsetninger og stor usikkerhet.

Vi har vært vitne til et Midtøsten preget av vold, mistro og brutte løfter, et Afrika preget av konflikt, naturkatastrofer og aids – men også håp, et Asia preget av sterke kontraster, politisk uro og ny økonomisk vekst.

USA har hatt presidentvalg og fått en ny administrasjon med nye prioriteringer. Vi har sett et mer selvbevisst Russland, og ikke minst et Europa hvor EU forbereder utvidelse og samtidig styrker og utdyper samarbeidet innad.

Dette er utviklingstrekk som i en globalisert verden også har konsekvenser for Norge.

Norsk utenrikspolitikk favner meget vidt. Vi har et bredt engasjement i mange verdensdeler.

Hovedmålsettingen med vår utenrikspolitikk er å sikre norske interesser først og fremst i våre nærområder. Når vi likevel er så dypt engasjert i andre deler av verden, både gjennom utviklingsarbeid, innsats for fred, forsoning og menneskerettigheter, skyldes dette at vi har en plikt til å gjøre noe for andre og en tro på at vi gjennom en slik innsats også sikrer våre egne langsiktige interesser.

I vårt freds- og forsoningsarbeid engasjerer vi oss bare der partene til en konflikt ønsker vår bistand, og der vi har særlige forutsetninger for å kunne gjøre en innsats. For å fortsette vårt arbeid i en konfliktsituasjon må partene vise vilje til forsoning og ikke bruke oss til å skape et inntrykk av at de vil fred, men gjøre noe annet i praksis. Derfor må vi hele tiden være forberedt på å avbryte et arbeid eller å ta en pause hvis det fremstår som om partene ikke mener alvor.

I denne redegjørelsen vil jeg fokusere på fire helt sentrale områder i vår utenrikspolitikk: Europa, samarbeidet med USA, forholdet til Russland og vårt arbeid i FNs sikkerhetsråd.

I det første tiåret av dette årtusenet vil vi oppleve Europas gjenforening. EU-utvidelsen vil bidra til å utjevne de tidligere skillelinjer mellom øst og vest i Europa. Samtidig ser vi at samarbeidet innad i EU blir både utdypet og mer omfattende. De mange og grunnleggende endringsprosessene i Europa er i ferd med radikalt å endre rammebetingelsene for det europeiske samarbeidet.

Det er på denne bakgrunn at Regjeringen har lagt fram en egen stortingsmelding, Om Norge og Europa ved inngangen til et nytt århundre, som Stortinget skal drøfte 22. mai.

EU er drivkraften i det europeiske samarbeidet. Vår Europa-politikk følger to parallelle spor. På den ene siden må vi forsvare norske interesser og aktivt møte de nye utfordringer endringene i EU stiller Norge overfor. Så langt vi kan, må vi unngå å bli parkert på sidelinjen i europeisk politikk, og unngå å bli en ren mottaker av beslutninger fattet av andre. Men jeg vil understreke at vi merker allerede nå at det blir vanskeligere å be om særordninger og særfordeler når EU utvider seg. Med et utvidet EU får EU flere interne interesser å ivareta. Organisasjonen vil rimeligvis ikke kunne gi ordninger til utenforstående som man ikke kan gi til sine egne.

EØS-avtalen vil fortsatt være grunnstenen i Norges økonomiske forhold til EU. Derfor er det også avgjørende at vi tar våre plikter og rettigheter på alvor. Vetoretten bør vi først bruke når noe viktig står på spill, og når et veto fører til noe. Hvor viktig det er å ha et gjennomtenkt forhold til dette, ser vi nå i forbindelse med at det har vært nødvendig å stenge grensene for import av kjøtt fra EU-land. Det hadde vært vesentlig vanskeligere å få gehør for dette hvis Norge på forhånd hadde brukt veto mot en lang rekke direktiver.

En annen forutsetning for å bli hørt er at vi – som andre europeiske land – tar medansvar for å bygge Europa, for å fremme europeiske fellesinteresser. Også vi må bidra til europeisk fred og solidaritet, til å redusere velferdsgapet mellom øst og vest og til å sikre at Europas stemme blir hørt.

Nå som det er så stor oppmerksomhet om meget alvorlige og smittsomme dyresykdommer i enkelte EU-land, må vi ikke glemme det store bildet. Den historiske hovedtendensen vi ser i dag, er at Europa i økende grad blir ensbetydende med Den europeiske union. EU er i ferd med å bli en selvsagt og naturlig politisk ramme for hele Europa. Vi ser konturene av et stadig bredere og mer forpliktende EU-samarbeid som bygger fred og solidaritet på tvers av landegrensene i Europa. EU er i ferd med å realisere målet om et alleuropeisk fellesskap. Dette ble bekreftet av EUs toppmøte i Nice i desember, som vedtok en ny traktat som rydder veien for utvidelsen sørøst- og østover. Toppmøtet bestemte dessuten å sette i gang en ny bred debatt om EUs og dermed Europas framtid, med sikte på avklaring i 2004.

Forhandlingene om utvidelsen av EU skrider fram som planlagt under det svenske formannskapet. EU-toppmøtet i Nice bekreftet at de første nye medlemsland vil kunne være på plass allerede halvveis i neste stortingsperiode.

Utvidelse av EU betyr også utvidelse av EØS. Norsk eksport til sentraleuropeiske land som vi i dag har frihandel med, vil underlegges EØS-avtalens ordninger. Dette vil få følger for bl.a. norsk fiskerinæring. Hvor betydelige følgene vil bli, avhenger av de kompensasjonsordninger vi oppnår i forhandlinger med EU. En større utfordring når flere land går med i EU, er at skjevheten mellom EU og EFTA-pilaren i EØS vil bli enda mer påfallende. I dag er det femten land på EU-siden og tre små land på EFTA-siden. I fremtiden kan EFTA-landene komme til å møte 25–27 land. Det sier seg selv at dette endrer betydelig på vektforholdet mellom EU og EFTA. Vi vil i enda større grad bli underlagt andres beslutninger når EU utvider seg.

Likevel, det er en felles europeisk – og derfor også norsk – interesse at EUs østutvidelse blir gjennomført. Regjeringen vil snarlig ferdigstille en handlingsplan for søkerlandene som skal være et lite norsk bidrag til deres forberedelse på EU- og EØS-medlemskap i årene fremover. I år og for neste år er det allerede avsatt 169 mill. kr for dette formålet.

Jeg kan ikke i dag redegjøre for utviklingen i Europa uten å si noe om situasjonen i Makedonia. Makedonia eksisterer i dag fordi moderate albanere og moderate slaviske makedonere har lyktes i å holde sammen på politisk plan, tross intern motstand i hver befolkningsgruppe. Dette kompromisset er i dag truet. Makedonia er inne i sin kanskje verste politiske krise siden uavhengigheten for ti år siden. I denne situasjonen må det internasjonale samfunnet støtte opp om moderate krefter og fortsatte bestrebelser på interetnisk dialog og samarbeid. I arbeidet med å fremme interetnisk dialog har Norge allerede tilbudt makedonske myndigheter bistand til å gjennomføre tillitskapende tiltak. Jeg tror at det er i arbeidet for å skape dialog at Norge også her kan være til hjelp.

Vi er nå inne i en viktig periode når det gjelder vårt forhold til USA. Her er vi i samme båt som resten av Europa. Viktige saker som berører de transatlantiske forbindelser, står på dagsordenen. Jeg kan her nevne de amerikanske planer om å utvikle et rakettforsvar – som Regjeringen fortsatt har en rekke kritiske spørsmål til – utviklingen av en europeisk sikkerhets- og forsvarspolitikk, engasjementet på Balkan og etter hvert spørsmålet om en ny utvidelsesrunde i NATO.

President Bush har flere ganger understreket NATO-alliansens og de transatlantiske bånds betydning for USA. Dette er gledelig.

Det skal imidlertid ikke underslås at det er ulike syn i USA når det gjelder både betydningen av og «helsetilstanden» til det europeisk-amerikanske samarbeidet. Ikke minst er oppfatningene ulike i Kongressen. Derfor blir det viktig at de tunge sakene som nå står på dagsordenen, blir håndtert på en måte som ikke skaper unødige gnisninger i dette samarbeidet.

Den nye administrasjonen har i den senere tid kommet med klare uttalelser om støtte til utviklingen av en felles europeisk sikkerhets- og forsvarspolitikk, ESDP. Betingelsene har imidlertid også vært like klare: For det første må initiativet resultere i en ny byrdefordeling mellom USA og Europa og en økning i den samlede militære evne. For det andre må ESDP være forenlig med samarbeidet i NATO og ikke svekke de transatlantiske bånd.

Regjeringen deler disse forutsetningene. Vår støtte til ESDP begrunnes delvis med at EUs initiativ er et svar på kravet om en ny byrdefordeling. Samtidig omformes vårt eget forsvar for å kunne møte de nye sikkerhetsutfordringene. Det at en norsk general om to uker overtar ledelsen av KFOR-styrken i Kosovo, er et resultat av vår vilje til å ta et større ansvar for Europas felles sikkerhet.

President Bush og andre i ledelsen i den nye administrasjonen har gjort det klart at i første rekke utviklingen og med tiden utplasseringen av et rakettforsvar har høy prioritet. I USA er det generelt sterk støtte for disse tankene. Mens man under Clinton talte om et begrenset forsvar mot et mindre antall raketter, har Bush signalisert at han ønsker et mer omfattende forsvar.

Bush-administrasjonen har iverksatt en gjennomgang hvor alle sider av dette spørsmålet vurderes, herunder hvordan forsvar av alliert territorium kan inngå. Planene reiser en lang rekke spørsmål knyttet til bl.a. den strategiske balanse, ABM-avtalens framtid, konsekvensene for rustningskontroll og nedrustning samt forholdet til Russland og Kina. Før forslagene blir mer konkretisert, er det vanskelig å ha klare oppfatninger om de amerikanske planene. Vi har imidlertid merket oss Bush-administrasjonens uttrykte vilje til å føre nære konsultasjoner med de allierte om rakettforsvarsplanene. Vi har tillit til at USA vil lytte til allierte synspunkter. Mitt inntrykk er nå at det også er mulig å få i gang konstruktive samtaler mellom USA og Russland om dette spørsmålet, noe jeg ble klar over under mitt møte med utenriksminister Ivanov i Murmansk for bare noen få dager siden.

Når jeg legger så stor vekt på forholdet til USA, er det fordi USA er en viktig støttespiller i bestrebelsene for å integrere Russland i euroatlantisk samarbeid, slik det bl.a. kommer til uttrykk i Barentssamarbeidet og Østersjøsamarbeidet.

Også i forhold til atomsamarbeidet i Nordvest-Russland er det viktig at USA deltar. Foruten Russland har det internasjonale samfunnet et ansvar for å bidra til at det farlige atomavfallet på Kola blir forsvarlig håndtert. Norge ser derfor fram til at USA – sammen med andre ressurssterke land – fortsetter sitt aktive engasjement i atomsamarbeidet i nord.

Det som tas som en selvfølge av én generasjon, trenger ikke være det for den neste. Derfor og ut fra erkjennelsen av at de transatlantiske forbindelsene – i likhet med vårt forhold til Europa – utgjør en av grunnpilarene i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk, har Utenriksdepartementet nå satt i gang et arbeid for å se på alle sider av vårt forhold til USA. På sikt ønsker vi å utarbeide en samlet og bredt anlagt strategi for vårt forhold til USA. Jeg ser for meg en dynamisk prosess, hvor ikke minst eksterne aktører også vil bli trukket med i arbeidet etter hvert.

Når det gjelder de norsk-russiske forbindelsene, vil jeg si at de er gode. Likevel har vi gjennom det siste året observert trekk som viser at Russland fortsatt er en krevende partner. I det bilaterale forholdet og i nordområdepolitikken står vi overfor et mer selvbevisst Russland.

Nå er det ikke unaturlig at Norge og Russland har ulike syn og interesser i enkelte spørsmål. Men det som gir en viss grunn til uro, er at Russland til dels henter fram gamle reaksjons- og handlingsmønstre – ikke minst vedrørende forhold av felles interesse i nord.

Dagens russiske politikk overfor Norge må derfor kunne karakteriseres som sammensatt. Vilje til samarbeid og imøtekommenhet veksler med kritikk. Russland kritiserer Norge for Globus II-radaren i Vardø, som de fortsatt framholder kan ha en funksjon i et framtidig amerikansk rakettforsvarssystem. Vi har ved gjentatte anledninger tilbakevist denne påstanden. Norge kritiseres også uten grunn for tillempingen av de særlige restriksjoner på militær aktivitet i Finnmark og for den nye miljøvernloven for Svalbard.

Vi møter denne kritikken med fasthet, åpenhet og forutsigbarhet.

Vi må samtidig prøve å forstå den ulikhet i tilnærming som utvilsomt fortsatt råder, og aktivt rydde av veien misforståelser og feilaktige inntrykk som måtte komme fram. Vi må på en redelig og ryddig måte si ifra når vi føler at den russiske tilnærming blir for lite konstruktiv. Samtidig er det viktig å ha åpne kanaler og en løpende dialog om alle spørsmål.

I fjor la Regjeringen fram en russlandsstrategi som dekker hele spennvidden i forbindelsene mellom Russland og Norge. Strategien er et konkret uttrykk for vilje til å satse på forholdet til Russland og samordne våre langsiktige interesser. De russiske reaksjonene har vært positive. Nå må begge lands myndigheter vise politisk vilje til å rydde unna foreldede stengsler, slik at samarbeidet blir lettere. På den måten vil både handel og investeringer få bedre betingelser.

Norge har, som alle vet, følt et spesielt ansvar for folk-til-folk-samarbeid i nord – for tillitsbygging over en grense som for ikke lenge siden var så godt som lukket. I løpet av få år har vi fått Barentssamarbeidet og andre multilaterale og bilaterale samarbeidsordninger som river ned gamle skiller og bygger opp et nytt samarbeid over grensene.

Vi har også greid å engasjere EU i samarbeidet med Russland om atomsikkerhet i nord. Under utenriksministermøtet i Barentsrådet i forrige uke ble det konstatert betydelige fremskritt i forhandlingene om en bred multilateral rammeavtale for opprensking av atomavfall og brukt kjernebrensel. Lykkes vi i å få denne avtalen på plass, er regionen åpen for betydelig internasjonal satsing i atomsikkerhetsarbeidet, noe som vil bety enormt mye for vårt felles miljø, men også for næringsliv, investeringer og sysselsetting på begge sider av grensen i nord.

Norge og Russland forvalter rike fiskeriressurser i Barentshavet. Sentralt i samarbeidet står fastsettelse av fangstkvoter og fiskeriforskning. Beklageligvis har vi hatt problemer med adgang til russisk økonomisk sone for norske forskningstokt. Vi håper at den tillatelse som til slutt ble gitt for årets vintertokt, innebærer en varig bedring av forskningssamarbeidet til beste for begge land, og at dette vil støtte opp om en fornuftig forvaltning av våre felles fiskebestander.

Også på energiområdet ser vi store muligheter for et nært samarbeid med Russland – så vel i Barentshavet som på fastlandet i Nord-Russland. Men det fulle potensialet for samarbeid i Barentshavet vil først kunne bli utløst når man har funnet en løsning på avgrensningsspørsmålet der. Det er videre av stor betydning at petroleumsutvinning og -transport foregår på en måte som ikke setter miljøet og våre felles fiskeriressurser i fare.

Samarbeidet mellom Russland og Norge etter «Kursk»-tragedien er et eksempel på den kontakt og åpenhet vi ønsker å se mellom våre naboland. Slik direkte militær kontakt har i seg selv en viktig tillitskapende funksjon. I ettertid har vi arbeidet for å få i stand et bilateralt samarbeid om varsling av uhell, søk og redning i nord. Det vil supplere det praktiske samarbeid som allerede er innledet mellom NATO og Russland på dette området. Det er også positivt at Russland for første gang vil sende observatører til årets Partnerskap for fred-tilknyttede øvelse i Nord-Norge.

I vårt forhold til Russland er nå FN-dimensjonen blitt ekstra viktig. Det faste medlemskapet i Sikkerhetsrådet er en hovedpilar i russisk utenrikspolitikk. I kraft av Norges medlemskap er Sikkerhetsrådet derfor blitt en viktig møteplass mellom våre to land, og vi har allerede erfart at vi står hverandre nær i en lang rekke spørsmål. Vårt medlemskap i Sikkerhetsrådet vil dermed også bidra til å styrke forbindelsene med Russland.

Til slutt når det gjelder Russland, vil jeg si at under president Putin er trådene i russisk utenrikspolitikk mer samlet enn før. Det er en fordel. Standpunkter og posisjoner er i større grad omforent og forberedt, og gjennomslagskraften i forvaltningsstrukturene på russisk side er bedret. Samtidig er økonomi og nasjonal sikkerhet gitt en opphøyet plass i det russiske interessehierarkiet.

Russland står midt oppe i en omfattende reformprosess. Det er i vår klare egeninteresse at Russland lykkes i å befeste demokratiet og utvikle en bærekraftig økonomi. Hvorvidt utviklingen vil gå i den retningen, er opp til Russland selv. Men som naboland og sammen med våre partnere i Europa og Nord-Amerika kan vi gi viktige bidrag.

I min redegjørelse for Stortinget 14. november i fjor la jeg vekt på at medlemskapet i Sikkerhetsrådet ville være en nasjonal oppgave. Den brede oppslutningen om FN og den tverrpolitiske enigheten i Stortinget om vårt arbeid i Sikkerhetsrådet er viktig for oss.

Medlemskapet i Sikkerhetsrådet har vært minst like krevende som vi forutså. I løpet av de knappe tre månedene vi har vært medlem, har rådet behandlet over 50 saker knyttet til eksisterende FN-mandater og fredsoperasjoner.

Sakene på Sikkerhetsrådets dagsorden har spent fra Haiti til Øst-Timor, fra Kosovo til Sierra Leone. Om lag to tredjedeler av sakene har vært knyttet til konflikter i Afrika. Arbeidet med å fokusere særskilt på Afrika er også en av hovedprioriteringene for vårt langsiktige arbeid i Sikkerhetsrådet. Jeg vil derfor først utdype noen av de utfordringene vi står overfor i Afrika.

De fleste av konfliktene i Afrika er interne og har resultert i omfattende humanitære lidelser og tap av menneskeliv. Mange av konfliktene har sin årsak i etniske motsetninger, fattigdom og undertrykking og kamp om retten til å utnytte verdifulle naturressurser som olje og diamanter. Vårt ønske om å fokusere på de underliggende årsaker til konflikt og krig er derfor særlig relevant for situasjonen i Afrika.

Konfliktene er hovedsakelig konsentrert om tre områder på kontinentet: Det afrikanske horn, området rundt de store sjøer i det sentrale Afrika og i Vest-Afrika.

Afrikas Horn er et område Norge har vært engasjert i over lang tid gjennom omfattende bistand og støtte til ulike freds- og forsoningstiltak. Norge ledet nylig arbeidet i rådet med å fremforhandle et vedtak om videre oppfølging av den inngåtte fredsavtalen mellom Etiopia og Eritrea. Vi vil gå aktivt mot å heve gjeldende våpenembargo før partene har oppfylt betingelsene i våpenhvileavtalen.

Den demokratiske republikken Kongo er nå åsted for en komplisert og omfattende konflikt, hvor seks naboland er involvert. Konflikten har stått sentralt i Sikkerhetsrådets dagsorden de siste par måneder. Rådet arbeider nå for at partene i konflikten skal trekke seg tilbake etter en felles plan – den såkalte Lusaka-avtalen – slik at FN kan utplassere militære observatører og soldater. Norge vil samtidig fortsette sitt humanitære engasjement i regionen og støtte meklingen for å få til en politisk dialog på grunnlag av de avtaler som er inngått blant stridende grupper i Kongo. Jeg drøftet dette senest i går i en samtale med Ugandas utenriksminister her i Oslo.

Vi står overfor flere bekymringsfulle utviklingstrekk i Vest-Afrika. President Charles Taylors regime i Liberia har gjennom en årrekke spilt en destabiliserende rolle i regionen ved sin støtte til den brutale opprørsbevegelsen i Sierra Leone. Norge har deltatt aktivt i prosessen for å innføre økonomiske sanksjoner mot Liberia for å stoppe Liberias diamant- og våpenhandel med opprørsbevegelsen. De nylig vedtatte og mer målrettede sanksjonene mot Liberia er nødvendige for å kunne legge grunnlag for en politisk løsning på konfliktene i Vest-Afrika.

De ulike konfliktene i regionen har skapt en alvorlig flyktningsituasjon i grenseområdene mellom Liberia, Sierra Leone og Guinea. Rundt 200 000 flyktninger – hovedsakelig fra Sierra Leone – har vært innesperret i grenseområdene og har blitt ofre for trefninger og angrep fra opprørsstyrker og regulære militære enheter fra de berørte landene. Vi vurderer nå nye tiltak for å styrke både FNs og vår egen humanitære innsats i regionen.

Statssekretær Raymond Johansen avla i forrige uke Vest-Afrika et besøk, bl.a. for å se på hvordan Norge kan styrke samarbeidet med vestafrikanske land om oppbygging av landenes egen evne til å delta i internasjonale fredsoperasjoner. Vi har allerede innledet tilsvarende samarbeid med land i det sørlige Afrika. Til tross for Afrikas dominerende plass på Sikkerhetsrådets dagsorden tror jeg vi kan slå fast at FN bare i begrenset grad har lyktes i å håndtere disse konfliktene.

Det er en økende erkjennelse blant mange afrikanske ledere at hovedansvaret for utvikling og fred i Afrika ligger hos dem selv. Det er lite FN eller det internasjonale samfunn for øvrig kan gjøre dersom lederne selv ikke gir fred og utvikling høyeste prioritet. I dag ser vi dessverre altfor ofte at rene makthensyn og ønsket om økonomisk vinning for en snever elite settes foran befolkningens grunnleggende behov.

Uansett kan vi ikke se på at krig og konflikt får ødelegge de positive utviklingstrekk vi har sett i mange afrikanske land over de seneste år. Derfor må det internasjonale samfunnet fortsette å engasjere seg. Vi har et felles ansvar for Afrikas framtid.

Vi har benyttet de to første månedene som leder av sanksjonskomiteen for Irak til å sette oss grundig inn i de ulike sidene ved sanksjonsregimet og hvordan det fungerer i praksis.

For oss er det helt avgjørende at vi er i stand til å basere vår politikk på egen informasjon og egne vurderinger. Vi har derfor tatt skritt for å gjenåpne ambassaden i Bagdad, samtidig som vi har styrket bemanningen både i Oslo og ved FN-delegasjonen i New York.

Vi erkjenner at sanksjonene mot Irak ikke fungerer etter hensikten, og at de er modne for endringer. Vi må finne fram til løsninger som bedre sikrer den irakiske befolkningens humanitære behov, samtidig som Saddam Hussein hindres i å utvikle masseødeleggelsesvåpen og i enda en gang å true fred og sikkerhet i regionen. Problemet i dag er at Irak ikke samarbeider med FN. Samtidig har Saddam Hussein lagt seg på en linje der han bevisst lar sin egen befolkning lide for å få internasjonal sympati og støtte til heving av sanksjonene uten å oppfylle FNs krav.

Det er viktig å ha klart for seg at det blant Sikkerhetsrådets medlemmer er full enighet om at Irak må oppfylle kravene i Sikkerhetsrådsresolusjon nr. 1284 før sanksjonene kan oppheves.

For Norge vil hensynet til sivilbefolkningen alltid bli tillagt vesentlig betydning ved innføring og videreføring av sanksjoner. Det er ingen tvil om at Iraks befolkning blir kynisk utnyttet av Saddam Hussein. I dag står nærmere 40 milliarder kr ubrukt på FNs konto for olje-for-mat-programmet – penger som uten videre kunne gått til mat og medisiner. Saddam Husseins propagandakrig fritar imidlertid ikke Sikkerhetsrådet fra å gjøre alt som er mulig for å skåne sivilbefolkningen. Men vi må ikke ha noen illusjoner om at det internasjonale samfunnet kan imøtekomme alle sivilbefolkningens grunnleggende behov dersom Saddam Hussein ønsker at de skal lide som ledd i hans kyniske propagandaspill.

Under samtalen med Colin Powell i Washington i forrige måned la jeg fram forslag til konkrete endringer av sanksjonsregimet. Dette var resultat av et arbeid hvor vi aktivt har utforsket mulighetene for hvordan sanksjonene kan gjøres mer målrettede og effektive.

For det første la vi vekt på at antallet såkalte «holds» – dvs. kontrakter som holdes tilbake av sanksjonskomiteen – i vesentlig grad burde reduseres. Våre egne analyser viser at de aller fleste av søknadene om eksport til Irak som holdes tilbake for nærmere vurdering, omfatter utstyr som ikke med noen rimelighet kan knyttes til våpenproduksjon.

For det andre tok vi til orde for at man burde se på om listene over forhåndsgodkjent utstyr under olje-for-mat-programmet kunne utvides, dvs. utvide listen over utstyr som det ikke er nødvendig å søke eksportlisens for.

For det tredje foreslo vi at det måtte være mulig å redusere listen over utstyr som kan brukes både militært og sivilt – såkalt «dual use»-utstyr. På den måten kan mer utstyr frigis der hovedanvendelsesområdet er av sivil karakter.

Jeg fikk et klart inntrykk av at Powell selv var innstilt på å foreta en prinsipiell revurdering av sanksjonsregimet mot Irak og derfor var svært mottakelig for våre ideer. Våre tanker er også forelagt FNs generalsekretær og de andre faste medlemmer av Sikkerhetsrådet. Responsen har vært entydig positiv. Vi arbeider derfor nå videre med å utdype disse tankene med sikte på å utarbeide mer konkrete forslag.

La meg imidlertid få understreke at det ikke er noen lett balansegang på den ene siden å foreta lettelser i sanksjonsregimet for å bedre den humanitære situasjonen for sivilbefolkningen, samtidig som vi skal gjøre sanksjonene mer målrettede og effektive for å hindre Saddam Hussein i å skaffe seg masseødeleggelsesvåpen. Sanksjonsspørsmålene er i korthet teknisk kompliserte, politisk meget sensitive og humanitært svært følsomme. Det vil derfor ta noe tid før omforente løsninger kan være på plass.

Jeg har også lyst til å si at det nå foregår en debatt i Sikkerhetsrådet om sanksjoner som virkemiddel mer generelt. Regjeringens syn er at sanksjoner – det være seg økonomiske eller andre – som en klar hovedregel må være omforent og hjemlet i vedtak i FNs sikkerhetsråd. Vi vil nå arbeide for å gjøre sanksjoner mer målrettede og effektive, slik at de først og fremst rammer de reelle beslutningstakere i den aktuelle stat og ikke sivilbefolkningen. Vi vil videre arbeide for utvetydige resolusjonstekster som gir den sanksjonerte stat en klar forestilling om hva som forventes innfridd før sanksjonene kan suspenderes eller heves.

Målet med sanksjonene skal ikke være å straffe noen, men å forbedre en situasjon. Derfor mener vi også at sanksjonspolitikken må støtte opp om en politisk prosess der både nedtrapping og opptrapping av sanksjonene inngår som et løpende alternativ avhengig av den aktuelle stats vilje eller mangel på vilje til å etterleve de krav som stilles.

Vi vil derfor gå inn for at sanksjoner som hovedregel skal tidsavgrenses. Dette vil gjøre sanksjonene mer fleksible, ved at Sikkerhetsrådet med jevne mellomrom vil måtte foreta en konkret vurdering av i hvilken grad den aktuelle stat har etterlevd Sikkerhetsrådets krav og tilpasse de videre sanksjonene etter dette.

Endelig vil vi legge vekt på behovet for at det gjennomføres en grundig analyse av sanksjoners humanitære konsekvenser – både før sanksjoner innføres og etter hvert som vi ser virkningene av dem, slik tilfellet er i Irak.

Det er bred enighet om sentrale sider ved norsk utenrikspolitikk. Dette gir oss styrke, dette gir oss troverdighet, dette er det viktig å bevare, ikke minst i en tid hvor vi står overfor omfattende endringer og omveltninger.

Globaliseringen som vi står midt oppe i – utløst av moderne teknologi og vitenskap, forsterket gjennom økonomisk og politisk integrasjon og hyppig kontakt over landegrensene – stiller oss overfor nye og viktige utfordringer. Som et teknologisk avansert samfunn, med stor avhengighet av utlandet, har Norge mye å vinne på globaliseringen. Men vi har også alt å vinne på å regulere de internasjonale markedskreftene. Globaliseringen øker behovet for politisk styring. På samme måte som vi lager kjøreregler for verdenshandelen, må vi etablere politiske tiltak som regulerer den frie flyt av kapital.

Vi trenger sterke globale mekanismer og ordninger. Jeg vil sammenligne med situasjonen for 100 år siden, da ny teknologi banet veien for kapitalistiske produksjonsmetoder. I begynnelsen førte denne uregulerte kapitalismen til en brutal utnyttelse av arbeidsfolk. Det var først da velferdsstaten kom med lover som beskyttet folk og gav dem rettigheter, samtidig som velferdsordningene førte til utjamning, at samfunnet ble bedre for alle.

Det er en slik blanding av markedskrefter og politisk styring som vi må få til på det globale plan. Vi må bygge en global velferdsstat etter samme mønster som vi bygde den nasjonale velferdsstaten.

Jeg vil derfor informere Stortinget om at jeg har tatt initiativ til en bred utredning om hvordan vi kan bidra til bedre styring av de internasjonale markedskreftene. Siktemålet er at dette skal kunne danne grunnlag for en egen stortingsmelding som det tas sikte på å fremlegge innen utgangen av neste år.

Utgangspunktet er at vi må møte globaliseringens utfordringer gjennom internasjonalt samarbeid. Samarbeidet som er vokst fram i Verdens Handelsorganisasjon, WTO, er et eksempel på utvikling av et regelbasert samkvem mellom landene – i dette tilfellet på det internasjonale handelsområdet.

Det var forutsatt i WTO-avtalen at det fra 1. januar i fjor skulle innledes forhandlinger innenfor landbruk og tjenester. Arbeidet i Genève på disse områder var i fjor konsentrert om å tilrettelegge forhandlingene, og man befinner seg nå i en fase der de første forslag fremlegges.

Et norsk landbruksforslag ble lagt fram i januar i år, og vi legger i disse dager fram et forhandlingsforslag vedrørende handel med tjenester.

Som kjent er den langsiktige målsetting for landbruksforhandlingene i WTO å oppnå betydelige gradvise reduksjoner i landbrukssubsidiene og tollsatsene. I forhandlingene skal det bl.a. tas hensyn til ikke-handelsmessige forhold og utviklingslandenes særegne situasjon. Betydningen av at ikke-handelsmessige forhold ivaretas på en tilfredsstillende måte ble understreket i det norske forslaget. Også utviklingslands behov for økt markedsadgang og særbehandling ble særskilt trukket fram.

De norske forhandlingsforslagene når det gjelder tjenester, omfatter i denne omgang seks tjenesteområder: skipsfart, luftfart, energitjenester, teletjenester, finansielle tjenester og såkalte forretnings- og yrkestjenester. Dette er alle viktige eksportsektorer for norsk næringsliv. Blant annet gjennom EØS-avtalen har Norge allerede et åpent marked for disse tjenesteområdene. Gjennom WTO-forhandlingene ønsker vi å sikre norske bedrifter forbedret markedsadgang i viktige markeder for norske tjenesteleverandører.

La meg understreke at forhandlingene ikke dreier seg om hvordan vi organiserer våre samfunn. Det står klart i avtalene at dette tilligger de nasjonale myndigheter. Dette gjelder også hvordan vi organiserer offentlig sektor. Hvorvidt man f.eks. skal konkurranseutsette deler av en offentlig sektor, er det således opp til nasjonale myndigheter å bestemme. Det ligger ingen slike forpliktelser i avtalen. Forhandlingene føres slik at landene til enhver tid selv bestemmer hvilke forpliktelser de vil påta seg.

I tillegg til de forhandlinger som er påbegynt, har det pågått et nyttig arbeid i Genève – så vel som gjennom bilaterale kontakter i hovedstedene – med sikte på å legge grunnlaget for en ny bred runde. Det er i denne sammenheng ikke minst viktig at den nye amerikanske administrasjonen nå har tilkjennegitt en positiv holdning til nye forhandlinger. Samtidig har det dannet seg en stadig bredere erkjennelse av at det må gjøres en aktiv innsats med særskilte handelstiltak for utviklingslandene. Jeg håper derfor at det vil avtegne seg muligheter til å oppnå enighet om nye brede forhandlinger fram mot den neste ministerkonferansen i WTO, som vil finne sted i Qatar i begynnelsen av november.

Det vil i de videre drøftelser om forberedelsene til ministerkonferansen i Qatar ikke minst være viktig fra norsk side å sikre at forhandlingene vil omfatte utvidet markedsadgang for industrivarer, herunder fisk og fiskeprodukter, samt forbedringer av handelsregelverket på viktige områder.

Jeg tar sikte på å komme tilbake til Stortinget før sommeren med en redegjørelse for status i WTO-forhandlingene og forberedelsene til ministerkonferansen i Qatar.

Til slutt: Det må ligge både en moralsk dimensjon og en interessebasert dimensjon til grunn for norsk utenrikspolitikk. Den moralske dimensjonen er basert på at vi ikke kan være oss selv nok. Vi har forpliktelser også utover oss selv – utover Norges grenser. Vi har et ansvar for barn som lider, uansett om det er i Norge, i Kosovo eller i Sierra Leone. Det dreier seg kort og godt om solidaritet.

Jeg mener at hvis man skulle redusere bevilgningene til FN og bistand betydelig, vil Norge ikke bare forandre karakter, vi vil gjøre skade på vår sjel. Man må være klar over at i store deler av verden representerer FN det eneste håp for millioner av barn og voksne. En slik nedskjæringspolitikk vil dessuten stride mot den interessebaserte dimensjonen i vår utenrikspolitikk – den som skal ivareta spesifikke nasjonale interesser. Fordi vi har en så bred utenrikspolitikk, har vi kontaktpunkter til EU og stormaktene som Norge er avhengig av. Jeg ser det derfor som min oppgave å kombinere disse moralske og interessebaserte dimensjonene i norsk utenrikspolitikk.

Vi skal ikke overdrive vår betydning. Jeg vil sitere Knut Frydenlund, som sa det slik:

«Norge er et land som har langt større innflytelse i verden enn landets ressurser og størrelse skulle tilsi, men hvor denne innflytelsen er mindre enn vi forestiller oss.»

Vi kan imidlertid bety en liten forskjell, forutsatt at vi spiller kortene våre riktig. Jeg vil bruke Midtøsten som et eksempel til slutt. Mange har ment at vi burde ha fordømt Israels voldsbruk hardere. Norge har imidlertid i FN og andre steder tatt klar avstand fra overdreven voldsbruk, så det må være den offentlige ordbruken og intensiteten i den man etterlyser. Men man kan ikke fordømme seg til fred i Midtøsten. Fred kan man bare få til gjennom forsoning som kan bygge gjensidig tillit og legge grunnlag for forhandlinger. Også i denne konflikten, liksom når det gjelder Makedonia, har Norge en mulighet til å spille en rolle forutsatt at vi bygger opp under en dialogprosess. Og vi kan hvis vi holder kontakten med begge partene i denne konflikten, gjøre noe konkret for palestinerne, som er den svake parten. Norge har bidratt betydelig i den senere tid med hensyn til å sy sammen en økonomisk bistandspakke til de palestinske myndighetene. Og fordi vi har veid våre ord, får vår oppfordring til Israel om å oppheve blokaden av de palestinske områdene desto større betydning.

Jeg vil derfor føye til en tredje dimensjon i vår utenrikspolitikk, nemlig den resultatorienterte jordnærhet som særlig de nordiske land er kjent for. Det er denne pragmatismen som ligger til grunn når jeg til slutt sier at forutsetningen for at vi skal kunne oppnå resultater, er at vi er i stand til å ha et godt og nært forhold til vår viktige allierte, USA, til et EU som i økende grad er Europas stemme, og til vår betydningsfulle nabo i øst, Russland. Derfor har denne redegjørelsen i hovedsak dreid seg om dette.

Presidenten: Presidenten vil foreslå at utenriksministerens redegjørelse legges ut for behandling i et senere møte – og anser det for vedtatt.