Stortinget - Møte tirsdag den 5. november 2002 kl. 10

Dato: 05.11.2002

Sak nr. 1

Redegjørelse av statsministeren om FN-toppmøtet om bærekraftig utvikling i Johannesburg

Talere

Statsminister Kjell Magne Bondevik: I Sem-erklæringen varslet Regjeringen et økt fokus på miljø- og utviklingsspørsmål. Dette har vi fulgt opp. Vi har bl.a. lagt fram stortingsmeldinger på viktige miljøområder som klima og hav. Vi har fremmet en handlingsplan for kampen mot fattigdom, og vi har gått inn for en betydelig økning av bistandsbudsjettet.

Vi har også lagt fram en nasjonal strategi for bærekraftig utvikling for å belyse de samlede utfordringene Norge står overfor i et 20-årsperspektiv. Regjeringens ambisjoner på disse viktige områdene var utgangspunktet for vår innsats på FN-toppmøtet om bærekraftig utvikling i Johannesburg. Det er etablert et omfattende internasjonalt samarbeid om bærekraftig utvikling siden FNs Verdenskommisjonen for miljø og utvikling først lanserte begrepet på 1980-tallet.

Kommisjonsrapporten «Vår felles framtid» gjorde det klart at økonomisk vekst måtte foregå innenfor jordens økologiske rammer. Det ble også gjort viktige koblinger mellom sosial utvikling og miljø. Dette er spørsmål som fortsatt er aktuelle i dag.

Brundtland-rapporten la grunnlaget for FNs konferanse om miljø og utvikling i Rio de Janeiro i 1992. Rio-konferansens resultater er godt kjent. Verdens ledere ble enige om en global handlingsplan for det 21. århundre, Agenda 21. Rio-konferansen førte også med seg bindende internasjonale avtaler på viktige områder som klima og biologisk mangfold, forørkning og kjemikalier.

I 2000 vedtok FNs generalforsamling tusenårserklæringen om hvordan vi skal møte de nye utfordringene vi står overfor i det nye årtusen. Et sett med tusenårsmål ble vedtatt, også med tanke på miljø og bærekraftig utvikling.

I 2001 vedtok de nordiske statsministere og de politiske ledere for de selvstyrte områder strategien «Bærekraftig utvikling – en ny kurs for Norden». På Nordisk Råds sesjon i Helsingfors i forrige uke fikk vi stadfestet at arbeidet med å følge opp strategien er godt i gang. Gjennom denne 20-årsstrategien skal vi sikre en regional oppfølging av de globale mål om bærekraftig utvikling.

Har så verden blitt et bedre sted de siste ti årene etter Rio-konferansen? På mange områder er det framskritt når det gjelder utvikling og miljø. I de fleste utviklingsland bedres grunnskoledekningen, barnedødelighet reduseres og forventet levealder øker. Verdens forbruk av ozonødeleggende stoffer er kuttet ned. I vår egen region har vi klart å redusere sur nedbør og langtransportert luftforurensning.

Likevel gjenstår det store utfordringer. Global oppvarming og klimaendringer gjør noen områder tørre og ufruktbare, mens andre oversvømmes. Avskoging fortsetter, og det biologiske mangfoldet svekkes. Vannressurser er under press og fiskebestander overbeskattes. Over en milliard mennesker i verden lever på mindre enn én dollar om dagen. Nye sykdommer, som aids, har oppstått, mens gamle sykdommer, som malaria og tuberkulose, består. I mange land i Afrika sør for Sahara har forventet levealder blitt kraftig redusert de siste årene. Forskjellene mellom de rike landene og de aller fattigste øker.

Vi har i dag god kunnskap om miljø- og utviklingsspørsmål. Vi vet mer om årsakssammenhenger og hva som skal til for å sikre en bærekraftig utvikling. Verdenssamfunnet har framforhandlet mange gode avtaler og intensjoner. Men det gjenstår også mye, ikke minst på gjennomføringssiden. Vi må sikre at ord blir til handling. Et viktig formål med toppmøtet i Johannesburg, ti år etter Rio, var nettopp å revitalisere den globale forpliktelsen for bærekraftig utvikling.

Norge gikk inn for at toppmøtet i Johannesburg måtte løfte fram sammenhengen mellom fattigdom og miljø og bidra til å styrke kampen mot fattigdom. Vi ønsket en plan for globale fellessatsinger med klare prioriteringer, mål og tidsfrister. Og vi gikk inn for at FNs ledende rolle i arbeidet for bærekraftig utvikling skulle styrkes.

Regjeringen la vekt på at den norske forberedelsesprosessen skulle være bred og inkluderende. Vi hadde et tett og godt samarbeid med frivillige organisasjoner og ikke-statlig sektor. Vi arbeidet systematisk overfor media og gikk ut med informasjon om toppmøtet og norske posisjoner.

Representanter fra Stortinget, Sametinget, LO, NHO, Kommunenes Sentralforbund, Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner og ulike organisasjoner ellers var til stede i Johannesburg og bidrog aktivt.

Regjeringen bygde også allianser internasjonalt med likesinnede land, vertslandet og med FN. Dette var ikke minst viktig i forkant av toppmøtet. Det siste forhandlingsmøtet før toppmøtet hadde vist oss at det var mange land som hadde vanskeligheter med å påta seg konkrete forpliktelser. De reelle forhandlingene kom bl.a. derfor sent i gang.

Forhandlingssituasjonen på forsommeren gjorde at vi reiste til Johannesburg med mål om å hindre tilbakeskritt i forhold til resultat fra tidligere FN-konferanser. Men vi hadde også ambisiøse mål om å bidra til fremskritt på nye områder. Vi fryktet vesentlige tilbakeskritt når det gjaldt tilslutning til sentrale prinsipp, som bl.a. føre var-prinsippet. Dette unngikk vi heldigvis.

Jeg vil også trekke fram betydningen av at vi sammen med andre forhindret en formulering som kunne ha blitt tolket i retning av at WTO-reglene skulle være overordnet andre internasjonale avtaler innen miljø- og utviklingsområdet. Det er et viktig prinsipp at handelsregelverk og andre avtaler skal være sidestilte og gjensidig støttende.

Toppmøtet brakte også framskritt på viktige områder.

Vann og sanitære forhold var et høyt prioritert område fra norsk side. Urent vann og dårlige sanitære forhold tar i dag livet av mange mennesker. I Johannesburg forpliktet landene seg til en halvering av andelen mennesker som ikke har tilgang til sanitærtjenester innen 2015. Det skal utarbeides et handlingsprogram for å nå disse målsettingene. Dette er noe som vil bety mye for svært mange fattige.

Tapet av biologisk mangfold er alarmerende. Hvert år forsvinner en del av de naturlige økosystemene, og det er de fattige som rammes hardest. Hele 60 pst. av verdens fattigste mennesker bor i økologisk sårbare områder. I Johannesburg forpliktet landene seg til en betydelig reduksjon i tap av artsmangfold innen 2010. Det var også enighet om å framforhandle et internasjonalt regime for rettferdig fordeling av utbytte fra bruken av genressurser.

For Norge var det viktig at skadene fra miljø- og helsefarlige kjemikalier skal minimaliseres innen 2020. Det er også på dette området de fattige som er mest utsatt. Norge kjempet for at slike kjemikalier skulle fases ut, men var likevel tilfreds med at det ble enighet om en konkret og forpliktende målsetting om reduksjon. Norge bidrog til å fokusere på helse- og miljøskadene fra tungmetaller og behovet for internasjonal innsats på dette området. Innsats på kjemikalieområdet er også viktig når det gjelder miljøtilstanden i våre egne nærområder.

Vedtakene på havområdet utgjør et viktig bidrag i det langsiktige arbeidet for å få til en bærekraftig utnytting av marine ressurser. Det ble enighet om at nedfiskede bestander skal gjenoppbygges så raskt som mulig. Vi er også tilfreds med at teksten etablerer konkrete tidsfrister for gjennomføringen av sentrale internasjonale retningslinjer for ansvarlig fiske. En annen viktig sak for Norge var oppfordringen til gjennomføring av økosystembasert forvaltning innen 2010. Dette er i tråd med grunnleggende prinsipper for norsk fiskeripolitikk.

En gledelig begivenhet på toppmøtet var at Kina, Russland, Canada og India kunngjorde at de nylig har ratifisert eller har til hensikt å ratifisere Kyotoprotokollen. Dette er et viktig framskritt som betyr at protokollen vil kunne tre i kraft, selv uten land som USA og Australia. Også her oppnådde vi gjennomslag i forhandlingene, da vi fikk enighet om en tekst som sterkt oppfordrer andre land til å ratifisere Kyotoprotokollen.

Toppmøtet bidrog til å styrke bevisstheten omkring landbrukets betydning for fattigdomsbekjempelse, bærekraftig utvikling og, ikke minst, bekjempelse av sult og underernæring. Ett av de viktigste oppfølgingspunktene i denne sammenhengen blir det videre arbeidet for å utvikle retten til mat.

Sluttdokumentet fra toppmøtet bekreftet enkeltlands tilsagn om betydelige økninger i sin bistand som ble gitt på konferansen om finansiering av utvikling, som fant sted i Monterrey i år. Det er av betydning at også USA her har forpliktet seg til økt bistand.

Et annet viktig tverrgående tema vedrører produksjons- og forbruksmønstre. På dette området ble det vedtatt å utvikle et rammeverk for tiårs handlingsprogrammer.

På enkelte områder har vi ikke samme grunn til å være fornøyd med resultatet. Energi var ett av dem. Over to milliarder mennesker har ikke tilgang til moderne energiforsyning, noe som er en grunnleggende forutsetning for utvikling. Energi er også nært knyttet til klimaproblematikken.

Norge jobbet for å få inn en målsetting om å øke den globale andelen av fornybar energi til minst 15 pst. innen 2010. Vi foreslo også en målsetting på 10 pst. nye fornybare energikilder på global basis innen 2010. Vi ønsker i tillegg et handlingsprogram for å øke tilgangen på energi for de fattigste. Ingen av disse målsettingene fikk gjennomslag. Sammen med bl.a. EU og søkerland til EU, Brasil, Island, Sveits og New Zealand, gikk Norge inn for et separat initiativ for å arbeide for å øke den globale andelen fornybar energi og for å fremme investeringer og utvikle markeder for fornybare energikilder.

På området naturressursforvaltning ble det også et dårligere resultat enn det som var ønsket fra norsk side. Målsettingen om å snu trenden i forringelse av naturressurser innen 2015 falt ut. Sett med norske øyne er henvisningen til behovet for en økosystemtilnærming heller ikke tilfredsstillende.

Den sosiale dimensjonen – inkludert arbeidstakerrettigheter – fikk ikke den plassen vi ønsket. Norge bidro imidlertid til at kvinne- og likestillingsperspektivet ble ivaretatt. Norge fremmet også en rekke forslag om urfolks spesielle rolle og situasjon. Et viktig gjennomslag var at urfolkgrupper ble omtalt som egne folk i den politiske erklæringen, en anerkjennelse som er av betydning for urfolks rettigheter som gruppe.

Vi stod på krav om godt styresett nasjonalt og internasjonalt som en viktig forutsetning for bærekraftig utvikling. Toppmøtet bidrog til å befeste bærekraftig utvikling som et overordnet prinsipp for FN. Det ble vedtatt å arbeide videre med et globalt styresett på miljøområdet om ledd i den kommende drøftingen av organiseringen av FNs arbeid på det økonomiske og sosiale området. Det ble dessverre ikke enighet om de overvåkningsmekanismene vi ønsket for å sikre oppfølging av toppmøtets beslutninger.

Toppmøtet la opp til å engasjere ikke-statlig sektor i arbeidet med bærekraftig utvikling. Det ble lagt opp til at såkalte partnerskapsinitiativ skulle utgjøre en sentral del av resultatene fra toppmøtet. Disse ble definert som frivillig samarbeid mellom ulike aktører som f.eks. land, internasjonale organisasjoner, frivillige organisasjoner, lokale myndigheter, næringsliv og finansieringsinstitusjoner for å iverksette tiltak som bidrar til å nå målene fra toppmøtet. Til toppmøtet ble det av FN utarbeidet rammeverk for partnerskapsinitiativ innenfor hovedsatsingsområdene vann, energi, helse, landbruk og biodiversitet. Norge vil følge med i det videre arbeidet med partnerskap for bærekraftig utvikling.

En kan spørre seg selv om slike store, ressurskrevende møter er det mest egnede redskap for å styrke FNs arbeid med bærekraftig utvikling og andre sentrale spørsmål.

Prosessene er kompliserte og ressurskrevende. Samtidig er det slik at de har bidratt til å sette viktige spørsmål høyt på den internasjonale politiske dagsordenen og styrket FNs normative rolle. Jeg tror at vi for å nå fellesskapets mål må arbeide gjennom det multilaterale systemet. Vi må sikre at fattigdomsreduksjon, bærekraftig utvikling og andre grunnleggende spørsmål også i fortsettelsen blir drøftet på høyeste politiske nivå.

Norge vil ta aktivt del i de internasjonale drøftelsene om organisering og oppfølging av de store FN-konferansene. Vi må sikre at hele det multilaterale systemet blir trukket aktivt inn i oppfølgingen av toppmøtene. De internasjonale finansinstitusjonene var ikke så nært trukket inn i forberedelsene til toppmøtet i Johannesburg som Norge ønsket og arbeidet for. Dette er desto viktigere nå i oppfølgingen.

Toppmøtets betydning vil avhenge av den faktiske oppfølgingen av resultatene. Det gjelder nasjonalt så vel som internasjonalt.

Internasjonalt vil Regjeringen særlig fokusere på oppfølgingsarbeidet vis-à-vis FN-systemet. Et hovedsiktemål vil være at arbeidet for bærekraftig utvikling integreres i FNs samlede innsats for utvikling og fattigdomsbekjempelse med tusenårsmålene som overordnet rettesnor. FN må bidra til en tilsvarende samordning på landnivå, slik at hensynet til bærekraftig utvikling blir del av landenes fattigdomsrettede utviklingsstrategier.

Resultatene fra toppmøtet i Johannesburg må følges opp innenfor en rekke internasjonale samarbeidsprosesser, og jeg nevner følgende:

  • Regjeringen legger stor vekt på utviklingsdimensjonen i WTO-arbeidet, altså i Verdens Handelsorganisasjon-arbeidet. Videre er det viktig å opprettholde prinsippet om at handelsregelverk og andre avtaler skal være sidestilte og gjensidig støttende, og at det ikke skal være noe hierarki mellom miljøavtaler og det internasjonale handelsregelverket. Regjeringens målsetting er at WTOs nye forhandlingsrunde også skal bli et viktig bidrag i kampen mot fattigdom og for bærekraftig utvikling. Vi vil arbeide for økt markedsadgang generelt og for miljøvennlige varer og tjenester.

  • Vi vil fortsette arbeidet for å sikre gjennomføringen av de globale miljøkonvensjonene. Også regionalt og innenfor OECD vil Regjeringen presse på for at forpliktelsene fra Johannesburg følges opp.

  • I den internasjonale oppfølgingen av toppmøtet vil vi delta aktivt i koalisjonen for fornybare energikilder. Målet er å oppnå en betydelig økning i den globale andelen av fornybare energikilder. Vi vil følge opp føringene som er gitt for å fremme investeringer og utvikle markeder for slik energi. Et første møte i denne koalisjonen er allerede avholdt.

  • Et viktig område i oppfølgingen av toppmøtet vil være innenfor kjemikalieområdet. Vi vil styrke den internasjonale kjemikalieforvaltningen, også i forhold til tungmetaller. Regjeringen vil arbeide for å styrke FNs miljøprogram og den internasjonale miljøforvaltning.

  • Vi vil støtte opp under det internasjonale arbeidet for åpenhet om myndigheters inntekter fra næringslivets uttak og forvaltning av bl.a. mineralressurser og petroleumsressurser.

  • Vi vil delta aktivt når FN neste år markerer det internasjonale vannår og Japan er vertsland for en global ministerkonferanse om forvaltning av verdens vannressurser.

I Johannesburg fikk vi igjen bekreftet visjonen om et forpliktende partnerskap mellom nord og sør, slik det er formulert i FNs tusenårserklæring og i dokumentet fra Monterrey-konferansen. Dette er god norsk utviklingspolitikk, som Stortinget også har gitt sin tilslutning til. Det er dette perspektivet som ligger til grunn for handlingsplanen for kampen mot fattigdom i sør, som Regjeringen la fram i mars, og som Stortinget ble orientert om, bl.a. i forbindelse med den utviklingspolitiske redegjørelsen i april.

Fra FN-møtets talerstol i Johannesburg lovte jeg 375 mill. kr over tre år i tilleggsmidler til oppfølging av handlingsplanen fra toppmøtet. De økte bevilgningene som nå foreslås av Regjeringen i statsbudsjettet for 2003, ønsker vi at særlig skal knyttes til oppfølging innenfor områdene fornybar energi, naturressursforvaltning, landbruk og biologisk mangfold. Helse er allerede et viktig satsingsområde i norsk utviklingssamarbeid. Her vil også tiltak for bedre vann- og sanitærforhold stå sentralt. Vi vil bidra til et internasjonalt løft for destruksjon av helsefarlige kjemikalier. Dette er et stort miljø- og fattigdomsproblem, bl.a. i mange afrikanske land.

Mye av den norske oppfølgingen av Johannesburg-toppmøtet på det utviklingspolitiske området vil måtte skje på landnivå innenfor vårt regulære samarbeid med utviklingsland. Jeg tror det er viktig ikke å fravike de prinsipper og arbeidsmåter som har gjort norsk utviklingssamarbeid til et effektivt virkemiddel i kampen mot fattigdom. Stikkordene her er samarbeidslandenes reelle eierskap til sin egen utviklingsprosess og landenes egen styring av partnerskapet med giverlandene.

Regjeringen vil også følge opp Johannesburg-toppmøtet på nasjonalt nivå.

Den nasjonale strategien for bærekraftig utvikling, som ble lagt fram forut for toppmøtet i Johannesburg, er begynnelsen på en langsiktig prosess for å skape et bærekraftig samfunn.

Som ledd i framleggelsen av nasjonalbudsjettet for 2004 vil Regjeringen legge fram en handlingsplan for gjennomføring av bærekraftstrategien, i form av en Nasjonal Agenda 21.

Lokalforvaltning, næringsliv og organisasjoner vil bli invitert til å delta i prosessen. Det vil avholdes konferanser for å sikre en bred deltakelse i prosessen. Vi har allerede gode erfaringer fra arbeidet med Lokal Agenda 21 som vi vil trekke veksler på. Siktemålet er at arbeidet med Nasjonal Agenda 21 vil bidra til en helhetlig og systematisk oppfølging av resultatene fra Johannesburg på nasjonalt nivå.

Nasjonalt vil innsatsen ligge på flere områder. Det gjelder bl.a. ressursforvaltning, herunder fiskeri, oppfølging av internasjonale miljøavtaler, biologisk mangfold, enøk og fornybare energikilder, samt kjemikalieområdet.

Mer enn 100 stats- og regjeringssjefer var til stede i Johannesburg. Det viser at verdens ledere fortsatt gir arbeidet for bærekraftig utvikling prioritet. Toppmøtet ble også gjenstand for bred interesse i media og blant folk flest.

Vi satte oss høye mål for toppmøtet i Johannesburg. Disse ble ikke oppnådd, men vi fikk gode resultater på noen områder. Vi måtte også forsvare flere viktige tidligere vedtatte prinsipper. De globale utfordringene er fortsatt betydelige.

Toppmøtet har gitt oss et felles utgangspunkt for å arbeide målrettet videre med fattigdomsbekjempelse, bærekraftig produksjon og forbruk, samt en bærekraftig forvaltning av naturressursene. Toppmøtet har mobilisert en politisk vilje til å styre utviklingen i riktig retning. Denne politiske viljen må nå opprettholdes og styrkes, slik at de forpliktende mål blir omsatt til håndfaste resultater. Dette vil Regjeringen arbeide aktivt for i tiden som kommer.

Presidenten: Under henvisning til forretningsordenen § 34 a vil presidenten foreslå at det åpnes for en kort kommentarrunde, begrenset til ett innlegg på inntil 5 minutter fra hver partigruppe og eventuelt et avsluttende innlegg av statsministeren. Ingen innvendinger er kommet mot denne fremgangsmåte. – Det anses vedtatt.

Jens Stoltenberg (A): Jeg vil takke statsministeren for redegjørelsen. Det er nyttig for Stortinget å få høre Regjeringens vurderinger av det man har oppnådd på FN-toppmøtet i Johannesburg. Det var viktig å få en bekreftelse på prinsippene fra Rio-konferansen, men det i seg selv ville selvsagt ikke vært et tilstrekkelig resultat av konferansen i Johannesburg. Derfor var det nødvendig at vi fikk framskritt på flere områder, og jeg vil rose Regjeringen for å ha bidratt til å gjøre resultatene fra konferansen best mulig.

Det viktigste arbeidet ligger likevel foran oss. Det er nå oppfølgingen av konferansen starter. Norge som nasjon må bidra aktivt i internasjonale fora for at målene fra Johannesburg blir nådd, og vi må bidra til å øke forståelsen for de sakene vi ikke nådde fram med.

Samtidig som vi arbeider internasjonalt med disse spørsmålene, må vi også sørge for at vi gjør det som er nødvendig for å følge opp her hjemme. Det er liten vits i å ha en høy profil internasjonalt hvis vi ikke sammen greier å gjøre det arbeidet som skal gjøres nasjonalt.

Det er bred enighet i Norge om de standpunkter og holdninger Regjeringen har gitt uttrykk for på Johannesburg-toppmøtet. Det er også et uttrykk for at kampen mot fattigdom og kampen for en bærekraftig utvikling har bred støtte i dette stortinget. La meg likevel bare reflektere litt rundt to spørsmål som jeg mener er viktige, som også illustrerer både enigheten og i noen grad uenigheten om et punkt.

Det ene er at tidligere var det stor strid om utgangspunktet for klimaforhandlingene, nemlig ideen om felles gjennomføring, om kvotehandel og om såkalte nye mekanismer for å redusere utslippene av klimagasser. Da vi arbeidet med Rio-konferansen og Kyoto-avtalen på begynnelsen av 1990-tallet, var dette mekanismer – kvotehandel og felles gjennomføring – som det stod stor strid om også i det norske storting. Nå er det heldigvis blitt bred enighet internasjonalt og i Norge om at kvotehandel og felles gjennomføring er avgjørende virkemidler for å få ned de globale utslippene av klimagasser. Det er et uttrykk for at det går framover, selv om det etter min vurdering tok unødvendig lang tid å etablere enighet internasjonalt, men også unødvendig lang tid å etablere enighet nasjonalt om at kvotehandel og felles gjennomføring ikke er en måte å kjøpe seg fri fra forpliktelser på, men et veldig effektivt virkemiddel for å få ned de totale utslippene. Nå er det enighet om det. Problemet er at USA nøler med å slutte seg til, og at andre land nøler med å iverksette, men prinsippene om felles gjennomføring og kvotehandel har fått bred tilslutning.

Det andre jeg vil nevne, er at under toppmøtet kom Frankrikes president, Jacques Chirac, med et utspill om å innføre solidaritetsskatt på rikdom som skapes av globalisering. Det er en idé som Arbeiderpartiet og sosialdemokrater verden over har støttet ved ulike anledninger, enten det gjelder en global skatt på våpenhandel, valutaspekulasjon, global ressursbruk eller andre former for globale skatter. Det er selvsagt krevende å få gjennomført denne typen virkemidler, men hvis man lykkes, vil selv små skattesatser kunne gi store internasjonale inntekter til å finansiere kampen mot fattigdom, til å finansiere kampen for en bærekraftig utvikling og til å kunne bygge et sterkere internasjonalt fellesskap. Derfor mener Arbeiderpartiet at i tillegg til at Norge skal være i første rekke når det gjelder å øke bistanden, og at vi skal ha press på andre land for å øke sin bistand, må vi ikke avvise, men tvert imot hilse velkommen at f.eks. Frankrike tar til orde for at man bør arbeide for å få til ulike former for globale finansieringsmekanismer av FN, av kampen mot fattigdom, av kampen for en bærekraftig utvikling. Dette er en idé som er omstridt, men den bør ha Norges støtte fordi det vil kunne gi et finansieringsgrunnlag for det viktige arbeidet vi driver internasjonalt. Det er nødvendig med mer penger. Derfor er en global solidaritetsskatt en idé som har Arbeiderpartiets støtte.

Oddvard Nilsen (H): La meg i likhet med forrige taler takke statsministeren for en god og bred redegjørelse om toppmøtet i Johannesburg.

Regjeringspartiene varslet allerede i Sem-erklæringen at økt fokus på miljø- og utviklingsspørsmål var viktig for denne regjeringen. Statsministerens redegjørelse viser at disse løftene blir fulgt opp på en god måte.

Globale og regionale miljøproblemer kan bare løses gjennom forpliktende internasjonale avtaler. Jeg vil derfor gi Regjeringen ros for at den i Johannesburg viste seg som en av de sterkeste forkjemperne for en ambisiøs og ansvarlig global miljøpolitikk. Mens mange andre land kjempet for snevre, nasjonale interesser, tok den norske regjering verdens miljøutfordringer på alvor og gjorde det klart at skal vi løse disse, må vi legge bort nasjonale kjepphester og i stedet vise internasjonalt ansvar.

Norge alene kan ikke sikre forpliktende internasjonale miljøavtaler. Derfor er det godt gjort av Regjeringen, gjennom samarbeid med andre land med sammenfallende interesser med oss, å klare å få flertall i Johannesburg for synspunkter på viktige områder som gikk langt i retning av de standpunkter som den norske regjering og Stortinget har hatt og har. Et eksempel på dette var at Regjeringen klarte å få flertall for at miljøet ikke skulle underordnes globale handelsregler, slik mange andre land opprinnelig hadde ønsket. Det er viktig, slik statsministeren slår fast, at handelsregelverk og andre avtaler skal være sidestilte og gjensidig støttende. Hadde prinsippet om at miljøet skal underordnes globale handelsregler vunnet frem, ville det blitt vanskelig å stille krav om miljømerking, fordi dette kan hevdes å være en handelshindring.

Miljømerking er viktig fordi utslipp og bruk av kjemikalier er en av de største truslene mot biologisk mangfold. Mange av kjemikaliene er også farlige for mennesker, og de brukes ofte i de land som er fattigst i verden. Et globalt system for miljømerking er viktig nettopp fordi kunnskap på dette området er en av de tingene som er en trussel på dette området.

Jeg vil også trekke frem vedtakene for havområdene. En bærekraftig utnytting av maritime ressurser er svært viktig for Norge som en fiskerinasjon. Jeg er derfor glad for den internasjonale oppfordringen om å gjennomføre en økosystembasert forvaltning, noe som jo er et grunnleggende prinsipp for den fiskeripolitikk Norge fører.

Miljø og utvikling henger nøye sammen. Denne sammenhengen trakk statsministeren klart frem. I Johannesburg fikk vi bekreftet visjonen om et forpliktende partnerskap mellom sør og nord. Her er det, som statsministeren riktig sa, mye god norsk utviklingspolitikk.

Toppmøtet i Johannesburg ble et steg fremover for å løse verdens miljø- og fattigdomsproblemer, riktignok et lite steg i forhold til de ambisjoner som Regjeringen har for internasjonal miljøsatsing og kamp mot fattigdom, men det blir tross alt et steg fremover og ikke et steg bakover, slik mange hadde fryktet på forhånd. Dette skyldes ikke minst norsk innsats. Det er derfor all grunn til å gi Regjeringen ros for innsatsen med arbeidet i Johannesburg. Utfordringen blir å følge opp toppmøtet også på det nasjonale plan. Her varsler statsministeren en fortsatt offensiv politikk gjennom en handlingsplan for bærekraftig utvikling samt en fortsettelse av dagens høye bistandsnivå. Dette innebærer at den offensive miljø- og utviklingspolitikken Regjeringen har vist og tok fatt på under Johannesburg-toppmøtet, vil bli fulgt opp i de nærmeste årene. Det er gledelig både for miljøet og ikke minst for de aller fattigste mennesker i verden.

Morten Høglund (FrP): Det er vanskelig med ett ord å gi en karakteristikk av toppmøtet i Johannesburg. Johannesburg var litt av alt – litt bra, litt dårlig og ikke minst litt av hvert. Kanskje ligger noe av hovedproblemet her: Verdenstoppmøtet i Johannesburg var rett og slett for stort, for ambisiøst og for bredt i forhold til temaer. Veldig forenklet og spissformulert kan man si at man forsøkte å løse alt som var vondt i verden, men endte opp med smuler. Dette var nok ikke uventet, ikke minst for alle dem som vet hvordan slike FN-konferanser virker, men det var nok skuffende og nedslående for mange ildsjeler og fødte optimister som trodde på forhåndsreklamen. Det positive får være at ingen har foreløpig foreslått noen oppfølgerkonferanse.

Når det gjelder de konkrete resultatene, er det klart at det som ble oppnådd i forhold til å bedre de sanitære forhold, er viktig og kan virkelig bli livgivende for millioner i den tredje verden. Og som BBC sa det: Dette er juvelen i toppmøtets krone. På plussiden kommer i tillegg også en del andre forhold, som statsministeren redegjorde godt for, forhold som kanskje allikevel har noe mindre betydning for verdens befolkning, samlet sett.

Fra norsk side har man tatt det som et nederlag at vi ikke oppnådde noen konkrete resultater hva gjelder bruk av fornybar energi. Kravet om dette var noe først og fremst de europeiske land, med sterk støtte fra miljøbevegelsen, arbeidet for. Årsaken til nederlaget ble i de fleste medier tilskrevet bl.a. USA, Japan, Canada, Australia og Saudi-Arabia, men faktum er jo at her ønsket heller ikke utviklingslandene i Afrika, i Asia og i Latin-Amerika noen avtale. I stedet for konkrete mål om fornybar energi, kom det en tekst som var mer opptatt av økonomisk vekst, ut fra den erkjennelse at afrikanere og asiater har et stort behov for å styrke sin økonomi med energi som er relativt billig og ikke minst lett tilgjengelig. Derfor opplever ikke Fremskrittspartiet at det er noe problem at Norge ikke vant kampen om fornybare energikilder, for hadde vi gjort det, hadde det, slik vi ser det, vært et hinder for økonomisk vekst og fremgang i den tredje verden. Og er det et virkemiddel som har vist seg å være effektivt i kampen for å få et bedre miljø, er det nettopp økonomisk vekst.

Et annet slag som ble utkjempet i Johannesburg, var hvorvidt miljøavtaler skulle underordnes handelsreglene i WTO. Slik ble det ikke, og det ble her utropt en norsk seier av et samlet norsk pressekorps. Nå tror ikke vi at det nødvendigvis spiller så stor rolle om det er slik at WTO og miljøavtaler er likestilt fremfor at noe har forrang, men hvordan vi tolker dette her hjemme, og hvordan vi akter å bruke det, har absolutt betydning. Da er det med skuffelse jeg ser at en representant fra Landbruksdepartementet uttaler til Aftenposten den 4. september at dette vedtaket er en indirekte støtte til norsk posisjon om et sterkt grensevern. Nok et praktisk resultat som ikke er til glede for jordens fattige eller norske forbrukere!

Det som etter Fremskrittspartiets mening var mest nedslående og skuffende med Johannesburg, var fraværet av forpliktelser om en mer liberalisert og rettferdig verdenshandel. Når fattigdomsbekjempelsen først var satt ettertrykkelig på dagsordenen, er det skuffende å registrere at det ikke lot seg gjøre å løfte dette temaet opp og frem, dette til tross for at proteksjonisme i den rike verden koster den fattige verden minst 700 milliarder kr i året i tapte inntekter. Det er ikke lystelig å se hvordan f.eks. EU jobber for å unngå å få handel opp som tema. Men vi opplevde heller ikke at Norge løftet særlig mange fingre for å komme u-landene til unnsetning. Enkelte NGO-er prøvde å få til en debatt, men nesten ingen tok opp hansken. Derfor ble ikke Johannesburg det løfterike møtet det kunne ha blitt. Det ble altfor mye den rike verdens fortsatte behov for å beskytte seg selv og sikre sine sære nasjonale interesser.

Chirac oppfordret alle til å legge vekk nasjonal tenkning og fokusere på det globale. Det hadde vært flott! Men hva gjorde Chirac selv for å bidra? For dem som har fulgt franske posisjoner i internasjonale forhandlinger, er det vel ikke overraskende at Chiracs ord føltes uendelig tomme og uten mening, og de ble derfor for meg en slags oppsummering av hva jeg opplevde i Johannesburg – mange ord og lite handling.

Bjørn Jacobsen (SV): Vi veit at mange av dei endringane som skal til i verda, ligg i politiske prosessar som må skje i dei fleste landa i sør. Det er mange politikarar som må høyre meir på si lokale befolkning.

Det kanskje mest oppsiktsvekkjande som skjedde i Johannesburg, var at Sør-Afrikas president, Thabo Mbeki, fekk slått fast at ein skal bruke og anerkjenne omgrepet global apartheid, og at ein no heilt klart er einige om at det i alle fall er nokre som blir stengde ute. Dei fattige blir haldne ute, kvinnfolk blir haldne ute, osv. Ein har i alle fall fått det inn i arbeidet.

Og så var det vel Henrik Tikkanen som sa at dersom ein skal forandre verda, kan ein med stor fordel begynne med seg sjølv. Det gjeld for mange afrikanske politikarar, men det gjeld ikkje minst også for Noreg. Vi har mange utfordringar i forhold til energi og miljø. Vi har ressursane, vi har kunnskapen. Det står ikkje på noko av det materielle, men det står kanskje først og fremst på viljen til å få til arbeidet i forhold til Lokal Agenda 21 og så det nye som no kjem – Nasjonal Agenda 21.

Det er gledeleg å kunne skryte av ein statsråd – det er jo ikkje så mange statsrådar ein kan skryte av i dag – og ein statsminister også. Derfor synest eg det er litt synd at vi ikkje fekk dette opp i ein full debatt. Eg trudde det låg i korta at vi skulle ha ein full debatt med replikkar og riktig kose oss med litt skryt og glede over ei stor sak for Noreg. Eg protesterte ikkje på det, men neste gong dette kjem opp, synest eg at vi skal ta oss ein endå betre debatt om dette. Det er ei så viktig sak for Noreg at vi kan tole å ta ein lang debatt om ho.

Det er bra at Noreg bruker den posisjonen i Johannesburg som blei bydd oss av FN, sidan vi ikkje er medlem av EU, til å klare å hindre at handelsreglane i WTO ikkje skal overstyre miljøavtalar. Mange har kommentert toppmøtet med at det i sum er synd at det beste som kan seiast om det, er at det ikkje blei verre. Noreg var god på defensivt forsvarsarbeid, men vi skaut ikkje mål. Vi kjenner det frå Rio, den såkalte Agenda 21, den globale handlingsplanen for miljø og utvikling for dette århundret, der kvart enkelt land skal kunne følgje opp denne planen med nasjonal politikk for berekraftig utvikling og konkretisere korleis ein skal realisere Brundtland-kommisjonens slagord om å tenkje globalt og handle lokalt. Men med Brundtland si regjering som den første har regjeringane etterpå svikta i denne oppfølginga. Og sjølv om det finst enkelte lyspunkt, er det så langt ikkje produsert nokon Lokal Agenda 21 i Noreg. Regjeringa Stoltenberg sette i gang arbeidet med nasjonal berekraftstrategi. Bondevik II vidareførte dette arbeidet, men det måtte reviderast like før vi fór til miljøtoppmøtet i Johannesburg. Først no etter Johannesburg-konferansen startar arbeidet med ein nasjonal handlingsplan. Regjeringa har lova at han skal leggjast fram saman med nasjonalbudsjettet for 2004. 13 år etter Rio skal vi altså få ein Nasjonal Agenda 21.

Eg forventar at ein i denne handlingsplanen konkretiserer og talfestar mål på alle dei områda der ein ikkje kom til einigheit i Johannesburg – då spesielt på dei områda der Noreg var mest ambisiøs. I tillegg kviler det eit spesielt ansvar på Regjeringa for å lage agendaen brei og inkluderande, og ikkje la det bli eit slikt interdepartementalt pliktløp inn i næraste arkivskuff! Alternativet må vere ein handlingsplan som endeleg maktar å regulere dei regulære politiske plan- og budsjettprosessane i ei meir berekraftig retning, og som i tillegg forpliktar eit breitt spekter av aktørar i samfunnet. Eg skal ta eit lite eksempel frå Molde. Der har vi ei stor søppelfylling som ein står og svir av metangass på. Like ved skulle Posten, ein statleg etat, byggje eit svært regionalt senter – eit kjempebygg. Då skreiv kommunepolitikarane inn til det kommunale avfallsselskapet: Er Posten interessert i å bruke denne gassen? Brevet blei sendt, men det blei aldri svart på. Det skal koste å ikkje svare på slike brev, for det er der vi skal vere konkrete. Der skal vi som politikarar gå føre. Vi ser i mange tilfelle at næringslivet til og med har kome langt lenger enn vi nasjonale politikarar. Men vi må leggje føresetnadene til rette, slik at både næringslivet og folk flest klarer å få til den konkretiseringa av Nasjonal Agenda 21.

Alternativet til å følgje opp på heimebane vil vere ein repitisjon av tragedien etter Rio: Vel heime igjen drukna den globale tenkjemåten i fossil nasjonal politikk. Av slikt blir det lite lokal handling. Det vi gjer internasjonalt, er viktig. Men vel så viktig er det arbeidet vi får til i Noreg. I Noreg er det veldig mange som er for Lokal Agenda 21 og Nasjonal Agenda 21. Men det er ingen som veit kva det er, samtidig som veldig mange held på med det. Der er det vi som politikarar må følgje opp og gjere dei politiske vedtaka som skal til for at folk vil gjere ein innsats. Det er ikkje viljen blant folk flest det står på. Det er vår politiske evne som må bli betre.

Presidenten: Til representantens lille hjertesukk om debattens format vil presidenten tillate seg å bemerke at det erfaringsmessig ikke bestandig er slik at en debatt blir bedre jo lengre den er.

Jon Lilletun (KrF): Eg takkar statsministeren for ei god utgreiing frå FN-toppmøtet. Det er ingen løyndom at innsatsen for ei berekraftig utvikling sidan Rio-toppmøtet har vore skuffande, og at utfordringane før Johannesburg var mange. Fattigdomen har auka. Vi står overfor store miljøproblem, og land har vist liten vilje til konkret handling og lovnader. Trass i desse tilbakeslaga og vanskane hadde den norske delegasjonen store ambisjonar om å få til eit handlingsretta resultat frå toppmøtet i Johannesburg. Noreg spelte difor ei aktiv pådrivarrolle for å oppnå dette. Våre utsendingar såg at toppmøtet var ein stor sjanse til å løfte arbeidet for ei berekraftig utvikling framover. Eg ynskjer difor å gje ros til statsminister Kjell Magne Bondevik, utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson og miljøvernminister Børge Brende. Deira innsats hindra tilbakeslag i miljøarbeidet, og dei fekk i stand nokre viktige framsteg.

I Johannesburg vart Noreg sett på kartet, og på grunn av våre folk oppnådde vi konkrete resultat. Det var Noreg som gjekk i bresjen for å hindre at miljøavtalar kunne verte tolka som underordna WTO-reglane på handelsområdet. Sjefen i FNs utviklingsprogram gjekk til det uvanlege steget å uttale seg om enkeltland då han ynskte at fleire land var som Noreg. Han meinte at Noreg sin utviklingsminister snudde heile konferansen då han var i ferd med å gå i feil retning. I Johannesburg kjempa Noreg for saker EU-landa ikkje hadde høve til å ta opp, og vi hadde stor handlefridom. Det viser at sjølv om vi er eit lite land, så kan vi endre posisjonar og få fleirtal for våre løysingar.

At vi får framgang i miljøarbeidet, har stor verknad for verdas fattigaste. Denne regjeringa har kampen mot fattigdom som si fremste oppgåve. Vi veit at det i dag er dei fattigaste som i særleg grad vert ramma av miljøproblem og dårleg forvaltning av naturressursane. I Johannesburg var Noreg med på å setje søkjelyset på samanhengen mellom fattigdom, miljø og utvikling. Noreg fokuserte særleg på naturressursforvaltning, inkludert landbruk og vatn, energi, helse og miljø. Som statsministeren sa, har mykje skjedd på desse områda. Mellom anna har forventa levealder i utviklingslanda auka, og analfabetismen og barnedødelegheita er redusert. Vi ser framgang, og Noreg har vore med på å bidra til dette. Men utviklinga er ikkje god nok. Framleis lever over ein milliard menneske i ekstrem fattigdom, og skilnaden mellom fattige og rike aukar. At dei 20 rikaste prosentane av jordas befolkning bruker over 80 pst. av verdas brutto nasjonalprodukt, mens dei fattigaste 20 pst. berre rår over 2 pst., gjer ei berekraftig utvikling umogleg. Det er vi rike som utgjer den største miljøtrusselen. Den eine rike milliarden av verdas befolkning står for mesteparten av utsleppa av stoff som forureinar, anten det er CO2, NOx eller andre stoff. Difor må OECD-landa ta eit større ansvar. I Johannesburg ynskte ein difor fleire konkrete lovnader og konkrete mål for å fremje miljøet og for å forhindre fattigdomen.

Ein kom fram til nokre nye avtalar for å forhindre fattigdom og miljøøydelegging. Det vart bestemt at talet på menneske som manglar toalett og kloakksystem, skal verte halvert innan 2015. Om denne avtalen vert følgd opp, så vil rundt ein milliard fleire menneske få tilgang på sanitærfasilitetar og ein halv milliard fleire få tilgang på reint drikkevatn.

Er vi så nøgde med resultata frå Johannesburg? Johannesburg har vorte kritisert for manglande resultat i forhold til innsats, seinast i ein kronikk i Aftenposten i går. Nei, ein kan ikkje vere nøgd. Når ein ikkje vart einige om ei ny målsetjing om kor mykje, eller når delen av fornybar energi skal aukast, når ein ikkje kom fram til ein avtale om plikt til å stoppe tapet av talet på artar, og når ein ikkje får plikt til å stoppe bruk og produksjon av miljø- og helseskadelege kjemikaliar, kan ein ikkje vere nøgd. Vi ville meir, men det er grunn til å slå fast at dei pessimistane som åtvara Regjeringa mot å delta på høgt nivå, som åtvara mot at ein ikkje ville oppnå noko, dei tok feil. Det fortel oss: Vi skal ikkje høyre på pessimistane, men vi skal faktisk tore å høyre på optimistane og leggje målsetjinga etter det.

Og så til eit forhold som representanten Stoltenberg tok opp – det med Tobin-skatt. Vi må ikkje avvise det prinsipielt, men samstundes må vi ikkje la land som Frankrike få lov til å ta merksemda vekk frå viktig arbeid som er på gang, og å ha det som særområdet sitt. Det er nødvendig å arbeide med det, men det er gode arbeidsreglar i gang. Dette arbeidet må fortsetje på dei områda der vi er i gang.

Inger S. Enger (Sp): Først og fremst vil jeg gjerne takke statsministeren for en fyldig og god redegjørelse. Han nevnte at man i utgangspunktet var bekymret for målet, at målet rett og slett måtte være å hindre tilbakeskritt. Nå ble det heldigvis framdrift på mange områder, og egentlig ville det være utrolig å tenke seg noe annet.

Det er alltid mange kritiske røster som hever seg, og senest i Aftenposten i går stod det en artikkel hvor det spørres om FN-konferansen i Johannesburg var «uvettig bruk av tid og penger». Det har også tidligere vært reist kritikk fra media og fra ulike organisasjoner om konferansen. Men hva er det som nytter? Hva er best anvendelse av tid og penger? Og ikke minst: Hvordan skal en skape oppmerksomhet og sette søkelys på store, alvorlige verdensomspennende problemstillinger?

Flaskehalsen for å få gjort noe ordentlig er naturligvis penger og politisk vilje til å dra samme vei. Konferansen presset på i rett retning. Det må derfor være viktig at problemstillinger på denne størrelsen drøftes på verdens høgeste politiske nivå. Ingen kan etter toppmøtet i Johannesburg om bærekraftig utvikling si at vi er uvitende om verdens enorme utfordringer. Vi fikk også tydelig presentert at bærekraftig utvikling betyr bredde. Det skal tas hensyn til både sosiale, økologiske og økonomiske forhold.

Klimapolitikk og fattigdomsbekjempelse er alvorlige temaer. Reint vann er viktig og sjølsagt for oss. En kan bli tørst bare av å tenke på at en ikke har det! I utviklingslandene dør det hvert år nesten 3,5 mill. mennesker – sju ganger Oslos befolkning – på grunn av vannrelaterte sjukdommer. Toppmøtet gikk som kjent inn for at innen 2015 skal antall personer som ikke har tilfredsstillende drikkevann og brukbare sanitære forhold, halveres. Pressen i Johannesburg uttalte etter møtet at visjonene var store og målene omfattende, men tvilte på vilje og kapasitet til å gjøre noe med dem. Rike land har plikt til å hjelpe mer enn de gjør. Jeg har sagt det før, og jeg gjentar det gjerne: Senterpartiet er glad for at Regjeringen legger opp til en reell økning på bistandsbudsjettet, og jeg vil i denne sammenheng gi honnør til bistandsministerens store innsats i Johannesburg.

Bærekraftig utvikling inneholder som nevnt mange elementer. Det skal være meningsfylt både globalt og lokalt. Utfordringene er naturligvis helt forskjellige og annerledes i Norge enn de problemene som u-landene sliter med. I de siste årene har nok mange av bygdene våre også følt at den bærekraftige utviklingen har vært truet. Situasjonen har vært preget av ustabilitet og nedgang i folketall. Svekkelse av næringsgrunnlaget er merkbart. Også i vårt land skal utviklingen være bærekraftig. Derfor må arbeidet med vern og fredning ta hensyn til både økonomiske og sosiale forhold. Vi må finne fram til bruk og vern i en god kombinasjon.

På toppmøtet i Johannesburg ivret Regjeringens representanter for å få til internasjonale forpliktelser om minst 15 pst. fornybar energi og minst 10 pst. ny fornybar energi. Det er flotte målsettinger, men det ble dessverre ingen forpliktende tilslutning til dette på konferansen, til tross for miljøvernministerens store innsats. Likevel bør dette være målsettinger som vi arbeider for her, innenlands, og da er det målet om minst 10 pst. ny fornybar energi som representerer den store utfordringen.

Vi har potensial for økt bruk av flere nye miljøvennlige energiformer, slik som bioenergi, vindkraft, bølgekraft, varmepumper og økt bruk av spillvarme. Vi kan ikke sitte passive og registrere at norske CO2-utslipp fortsetter å øke år for år fordi vi stadig bruker mer fossil energi. Vi har forpliktet oss til å redusere utslippene, og i et rikt land som Norge har vi også økonomiske forutsetninger for å få det til.

Under FN-toppmøtet greide Norge sammen med Sveits å forhindre en avtaletekst som ville føre til at alle framtidige miljøavtaler i FN-regi skulle være underordnet avtaler som inngås i WTO. Det Norge oppnådde i Johannesburg, hadde aldri latt seg gjøre om vi hadde vært medlem i EU. Resultatet i Johannesburg viste altså at små land som Norge kan spille en sentral rolle i internasjonale forhandlinger. Norge hadde en plass ved bordet fordi vi ikke tilhører en større gruppering, som EU eller u-landsgruppen G-77. Hadde vi vært med i EU, ville det vært helt umulig å spille den rollen som vi gjorde i disse forhandlingene. Det er viktig at vi beholder denne muligheten, for vår stemme trengs!

May Britt Vihovde (V): Venstre ønskjer først å gi velfortent ros til Regjeringa sitt arbeid i førebuinga og gjennomføringa av toppmøtet i Johannesburg. Regjeringa har vist at miljø- og utviklingsagendaen trong nokon som kunne gå føre og få prosessen på rett spor igjen då utsiktene såg som mørkast ut. Den norske delegasjonen har opptredd bestemt og konstruktivt til beste for dei globale miljø- og utviklingsspørsmåla.

Når vi no skal setja i gang med arbeidet etter toppmøtet, er det viktig å bruka resultata frå Johannesburg, både globalt og nasjonalt. Miljøvernministeren har sjølv sagt at 90-åra representerte formuleringane sitt tiår, og at han håper dette skal bli implementeringa sitt tiår. Venstre synest det er fornuftig og ein god idé. Venstre vil difor oppfordra Regjeringa til å arbeida aktivt for å hjelpa utviklingslanda med å implementera internasjonale avtalar om miljø og utvikling. Dette må skje med finansielle overføringar og kompetanseoppbygging. Eit viktig verkemiddel er å bidra til auka kunnskap gjennom forsking på kva moglegheiter og avgrensingar landa og dei internasjonale institusjonane har til å gjennomføra slike oppgåver.

Men også nasjonal iverksetjing her heime er viktig og nødvendig. Berre ved å sørgja for at vi etterlever våre plikter kan vi med rette oppfordra til at andre land gjer tilsvarande. Venstre ønskjer den varsla nasjonale handlingsplanen for berekraftig utvikling velkommen. For at denne skal vera truverdig og effektiv, er det avgjerande at han blir retningsgivande for store delar av det norske samfunnet, og at utforminga inkluderer eit mangfald av aktørar, som er gjengitt i Agenda 21.

Venstre synest Regjeringa gjorde ein god og viktig innsats for å hindra at dei internasjonale miljøavtalane skulle bli underordna regelverket i Verdas Handelsorganisasjon, WTO. Det er samstundes viktig å peika på at saka langt frå er ferdigforhandla. I ministererklæringa frå Doha blei det understreka at nettopp dette innbyrdes forholdet skal avgjerast innanfor ramma av WTO. Det er difor viktig at Noreg i dei kommande forhandlingane bidreg til formuleringar som ikkje svekkjer funksjonen til dei internasjonale miljøavtalane. Eit viktig ledd i så måte er å gi representantar frå sekretariatet i FNs miljøprogram og miljøavtale tilgjenge til forhandlingane i WTO, noko dei ikkje har i dag. Venstre reknar med at Regjeringa vil støtte EUs initiativ som er framsett på dette området.

Venstre synest det er positivt at Regjeringa allereie har signalisert at ho vil ta på alvor forpliktingane sine frå Johannesburg med ein oppfølgingspakke på 375 mill. kr. Også målet om å auka bistanden, slik at denne vil nå 1 pst. av bruttonasjonalinntekt innan 2005, helsar Venstre velkommen. Dessverre har mange av FNs medlemsland framleis langt igjen til målsetjinga om 0,7 pst. i bistand. Venstre vil difor oppfordra Regjeringa til å fortsetja å leggja press på dei landa som har forplikta seg til denne formuleringa, men som enno ikkje har nådd henne.

Sjølv om bistand er viktig og nødvendig for å hjelpa dei fattigaste landa, må andre verkemiddel også takast i bruk om Noreg skal bidra til å realisera FNs tusenårsmål. Venstre vil oppfordra Regjeringa til også å sjå på heilskapen i norsk politikk.

Dei fattige landa har sjølve sagt at dei rike landa si subsidiering av primærnæringane er det største hinderet for marknadstilgjenge og moglegheit for vedvarande økonomisk utvikling. Regjeringa har ved å fjerna toll på landbruksprodukt frå MUL- landa frå 1. juli 2002 opna den norske marknaden. Venstre vil difor be Regjeringa i samband med kommande forhandlingar i WTO arbeida for at andre land også går inn for ordningar som gjer det enklare for desse landa å få tilgang til nye marknader.

Bistand er som sagt viktig og nødvendig. Også i Noreg har vi eit stykke igjen til det vi kan rekna for ein effektiv og god bistandspolitikk. Mellom anna har det vist seg at det har vore vanskeleg å få integrert miljøomsyn i norsk bistandsarbeid. Dette må det gjerast noko med. Venstre ønskjer difor den varsla gjennomgangen av NORADs og norsk bistandsarbeid velkommen. Ein betre integrasjon av miljøomsyna i den offentlege bistanden vil også vere i tråd med målsetjingane frå Johannesburg.

Venstre støttar opp om og oppfordrar næringslivet til å ta samfunnsansvar, nasjonalt og globalt. Det var skuffande at FNs medlemsland ikkje makta å bli einige om ei formulering som har som føremål å regulera dei multinasjonale selskapa si åtferd i utviklingsland. Utviklingslanda har sjølve bedt om ein slik mekanisme, og Venstre meiner at Regjeringa bør sjå på moglegheita til å etablera dette innanfor ramma av FNs Global Compact. Skal eit fruktbart samarbeid mellom det internasjonale samfunnet og næringslivet ha noko for seg, er det viktig at selskapa utviser openheit og lèt seg etterprøva på sine forpliktingar.

Eg starta med å gi ros til Regjeringa for det dei fekk gjennomført i Johannesburg, og eg har lyst til å avslutta med å seia at Venstre har tiltru til at Samarbeidsregjeringa sitt engasjement for berekraftig utvikling ute og heime held fram og gir resultat både for dei aller fattigaste i verda og for eit betre miljø – ute og heime.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Oppsummeringsvis må det vel kunne sies at debatten har vist at det har vært bred støtte til det arbeidet Regjeringen gjorde forut for og under toppmøtet i Johannesburg og også til det oppfølgingsarbeidet vi har varslet.

Noen korte kommentarer til enkelte av de spørsmål som er tatt fram:

Til Stoltenbergs fokusering på mulighetene for globale skatter, bl.a. den såkalte Tobin-skatten som også Frankrike har lansert. Foreløpig er dette på idéstadiet, og så langt har det vist seg å være liten mulighet for internasjonal oppslutning. Det viste seg bl.a. i forhandlingene fram mot Monterrey-konferansen om bistandsfinansiering, der slike forslag ble drøftet. Norge har stilt seg åpen for å vurdere ulike kreative finansieringsmekanismer. Men det er viktig, som andre har sagt fra talerstolen her, at vi nå bruker kreftene på de virkemidlene som har en sjanse til å bli realisert – handel, bistand, miljø – og når det gjelder toppmøtet, oppfølging innenfor viktige områder som vann og sanitære forhold, kampen mot helsefarlige kjemikalier, og at arbeidet med slike skatter og avgifter ikke tar bort fokuset fra det som for øyeblikket er den realistiske veien å gå.

Til Fremskrittspartiets representant vil jeg bemerke at den økonomiske veksten vil over tid være avhengig av at vi greier å stoppe klimaendringene. I sommer fikk vi jo litt forsmak på hvordan det kan gå hvis så ikke skjer, en stor flomkatastrofe i Europa. Og dette tror jeg vi må være forberedt på er ting vi kan se mer av i framtiden, hvis vi ikke tar klima og fornybar energi på alvor. Derfor er det egentlig ganske oppsiktsvekkende at Fremskrittspartiet uttalte seg tilfreds med at det ikke ble vedtak om økt grad av fornybar energi, for uten mer bruk av fornybar energi på global basis får vi ikke gjort noe med klimaendringene. Det vil også kunne ødelegge for den økonomiske veksten som Fremskrittspartiet sterkt ønsker.

Til representanten Jacobsen, som tok opp spørsmål om metangass på fyllplasser, bl.a. med et eksempel fra vår felles hjemby, Molde, vil jeg bemerke at dette er unødvendige klimagassutslipp, som vi må begrense. Derfor tar Regjeringen nå tak i det, og vi vurderer bl.a. et forbud mot deponering på fyllplasser av våtorganisk avfall, som er en viktig metangasskilde.

La meg til slutt si at Regjeringen vil at Norge skal være en pådriver i arbeidet for en bærekraftig utvikling. Den rolle vi spilte i Johannesburg, er et uttrykk for denne viljen. Og debatten i dag har stadfestet på ny at det er bred oppslutning om den i Stortinget. Det er jeg glad for. Den brede parlamentariske støtten vi har fått, gir ekstra styrke i de internasjonale forhandlingene vi deltar i.

Jeg noterer selvsagt også med tilfredshet at det har kommet anerkjennelse og ros for den norske innsatsen under toppmøtet. Det skal hele vår forhandlingsdelegasjon ta til seg. De gjorde en kjempejobb. Det gjelder også, og ikke minst, våre to statsråder, utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson og miljøvernminister Børge Brende, som både under de vanskelige forberedelsesrundene og på kritiske punkter under selve møtet i Johannesburg gjorde en formidabel innsats.

Den aktive linjen Regjeringen la seg på i Johannesburg-prosessen, forplikter oss også i fortsettelsen, og med Stortingets støtte vil vi videreføre dette arbeidet både internasjonalt og her hjemme.

Helt til slutt: Når det gjelder arbeidet her hjemme, har Regjeringen foreløpig lagt fram en nasjonal strategi for bærekraftig utvikling. Vi vil om kort tid legge fram et opplegg for hvordan arbeidet med Nasjonal Agenda skal organiseres. Vi tar sikte på å legge fram den nasjonale handlingsplanen høsten 2003 samtidig med nasjonalbudsjettet. For å sikre relevans og nærhet til sentrale prosesser har vi her lagt koordineringsansvaret til Finansdepartementet, som jo har en spesielt koordinerende funksjon. For å understreke arbeidets prioritet vil vi oppnevne et utvalg kalt Regjeringens grønne råd, bestående av statssekretærer i relevante departementer. Vi tar også sikte på å invitere til tre konferanser om henholdsvis økonomiske, sosiale og miljømessige aspekter ved bærekraftig utvikling for å få en bred deltakelse i det videre arbeidet. Vi følger dette opp på nordisk plan ut fra den nordiske strategien vi allerede har vedtatt.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.

Presidenten vil foreslå at statsministerens redegjørelse om FN-toppmøtet om bærekraftig utvikling i Johannesburg vedlegges protokollen. – Det anses vedtatt.