Utenriksminister Jonas Gahr Støre [10:05:12]: En bærende idé ved EØS-avtalen er at den skal sikre mest mulig like rammebetingelser for handel og økonomisk samkvem i Europa. Norske foretak og næringer, med enkelte kjente unntak, er gjennom dette rammeverket sikret forutsigbarhet og vilkår i tråd med næringsliv i andre land i det indre marked. Avtalen sikret også rettigheter og forpliktelser for borgere ved forflytning over landegrensene.

Gjennom våre 14 år i EØS har samarbeidet i det store og hele vist seg forutsigbart og langsiktig. En løpende utfordring er avtalens evne til å møte utfordringer og nye samarbeidsområder som kommer til.

I debatten etter siste redegjørelse om viktige EU- og EØS-saker var det enighet om at redegjørelsene burde berøre både sentrale politiske saker i Europa og viktige vedtak innenfor EØS-avtalens virkeområde. Jeg vil innlede denne redegjørelsen med et tema som berører både politikk, rettsakter og regelverk innenfor det indre marked, nemlig klima.

Det er nå grundig erkjent: De globale utslippene av klimagasser må ned. De må ned i vårt eget land, og vi må bidra til at utslippene går ned også i andre land. Begge deler er viktig.

Regjeringen har satt ambisiøse mål for å få utslippene ned. Også EU har satt ambisiøse mål for reduksjoner av utslippene. EU-landene vil som et minimum redusere sine utslipp med 20 pst. innen 2020. Dersom andre industriland gjør det samme, vil de kutte utslippene med 30 pst.

Et avgjørende tiltak for å stoppe veksten i utslippene – og så få dem ned – er at CO₂-utslipp får en pris. Det må koste å slippe ut CO₂. Våre land må innrette det økonomiske systemet slik at lover og regler trekker personer og virksomheter i mer klimavennlig retning når det gjelder både forbruk og produksjon. I tillegg til kunnskap og medansvar må det ligge en økonomisk motivasjon for bedrifter, kommuner og enkeltmennesker til å få sine utslipp ned.

I dag finnes det ingen global pris på klimagassutslipp eller et globalt kvotemarked. Kyoto-avtalen fordeler utslippsrettigheter mellom industriland, med utgangspunkt i historiske utslipp. Den omfatter land som står for 30 pst. av verdens utslipp.

I arbeidet med å få til en avtale etter den nåværende Kyoto-avtalen må vi få med land med store utslipp, som USA og Australia. Og vi må trekke med land der utslippene nå vokser mest, som Brasil, India, Kina og andre utviklingsland.

En hovedutfordring blir å finne fram til systemer som sikrer byrdefordeling globalt bl.a. når det gjelder hvordan tiltakene for å redusere utslippene i utviklingsland skal finansieres. Norge arbeider aktivt for dette i forbindelse med den kommende konferansen på Bali i desember.

Det kvotesystemet som i dagens situasjon har størst potensial for å bidra til store utslippsreduksjoner, er EUs kvotesystem. Det europeiske kvotesystemet er et viktig element i det internasjonale klimasamarbeidet, ikke bare i Europa, men også globalt. EUs kvotesystem står i dag for den klart største etterspørselen av utslippsreduksjoner fra utviklingsland og industriland utenfor kvotesystemet. Her vil vi nå få demonstrert hvordan kvotehandel kan bidra til å få utslippene ned.

Det felles regelverket for EUs indre marked banet veien for at EU-landene kunne utvikle et felles kvotesystem. Systemet vil gjelde i et område med like regler og der det er institusjoner som kan påse at reglene følges med nødvendig grad av forutsigbarhet og mulighet til å etterprøve resultatene.

For å sikre adgang til et potensielt meget effektivt redskap til reduserte klimautslipp besluttet Regjeringen med Stortingets støtte å arbeide for at Norge og de andre EØS/EFTA-landene kan knytte seg til EUs kvotehandelssystem. Regjeringen la i kvoteproposisjonen, Ot.prp. nr. 66 for 2006-2007, opp til at Norge skal slutte seg til EUs kvotesystem fra 2008. Stortingets tilslutning til denne loven betyr at bedrifter som står for vel 40 pst. av norske utslipp av CO₂, får kvoteplikt. Stortinget vil om kort tid få seg forelagt en samtykkeproposisjon.

La meg benytte denne anledningen til å gå noe mer inn på den konkrete betydningen av norsk tilslutning til dette systemet. EU-landenes samlede utslipp årlig ventes i årene 2008 til 2012 å utgjøre om lag 2 milliarder tonn CO₂ innenfor kvotesystemet. Utslippene fra kvotepliktige norske bedrifter anslås å ligge på om lag 21–23 millioner tonn årlig, dvs. om lag 1 pst. av markedet innenfor dette kvotesystemet.

For de bedriftene som er med i kvotehandelssystemet, vil det bidra til kostnadseffektive reduksjoner av utslipp. Regjeringen har lagt opp til en lavere andel vederlagsfrie kvoter enn hva som har vært vanlig i mange EU-land. Regjeringen har lagt opp til at norsk deltakelse vil øke kvotemengden i det totale europeiske systemet med 15 millioner tonn pr. år. Det er fire tonn mindre enn norske utslipp i 2005 og 7 millioner tonn mindre enn de forventede utslippene i 2010. Vi snakker altså her om konkrete reduksjoner, tonn for tonn, som følge av tilslutning til systemet. I tillegg vil vi begrense bruken av såkalte CDM-tiltak – Clean Development Mechanism – og felles gjennomføring, Joint Implementation. La meg også legge til at dette gjelder for norske bedrifter og ikke for Norge som stat. Med andre ord: Tilslutningen til systemet vil bidra til å få de samlede utslippene ned på en effektiv måte. Vi har knapt noe mer effektivt og virkbart tiltak enn dette.

EU har som mål å redusere andelen vederlagsfrie kvoter. Dette er et mål Regjeringen deler. Vi ønsker at ingen kvoter skal være vederlagsfrie etter 2012. Dette må næringslivet forberede seg på. Det skal koste å slippe ut CO₂.

Regjeringen har også som mål at flere sektorer i næringslivet må omfattes av kvotehandelssystemet. Dette er også en diskusjon som pågår i EU. Konkret diskuteres inkludering av luftfartssektoren innen 2010. Mest sannsynlig vil ikke store endringer i omfang finne sted før etter 2012.

EØS-avtalen er basert på et topilarsystem, med egne organer på EFTA-siden. Vi har ønsket å bevare dette også ved tilknytning til EUs kvotedirektiv, slik at EFTAs overvåkingsorgan, ESA, vil være det organ som treffer beslutninger i forhold til det enkelte EFTA-lands nasjonale plan for klimakvoter.

ESA vil i dette arbeidet i all hovedsak legge samme vurderinger til grunn for godkjenning som det kommisjonen legger til grunn i sin vurdering av EU-landenes tildelingsplaner. Det har også vært viktig for oss å sikre at våre forpliktelser i forhold til Kyoto-avtalen og dens ulike mekanismer kan ivaretas ved tilslutning til kvotedirektivet.

Nettopp fordi EU-samarbeidet er forpliktende, er også EUs kvotehandelssystem ansett som det mest effektive. Det er ikke bare vi som har sett det. Flere land og regioner er nå i dialog med EU og ønsker å knytte seg til kvotesystemet. Det er positivt og oppløftende, og kanskje noe av det mest spennende som skjer i det internasjonale klimadiplomati i disse dager.

Den 29. oktober var Norge med på lanseringen av et internasjonalt partnerskap om utslippstak og kvotehandel. Møtet fant sted i Lisboa, invitert av den portugisiske statsminister og EU-kommisjonens president, og finansministeren deltok. Canada, New Zealand og flere amerikanske delstater – New York, New Jersey og California – deltok. De er altså ute etter å se om de kan slutte seg til systemet og komme inn i handel.

Målet med dette partnerskapet, som kalles International Carbon Action Partnership, er å bidra til å øke effektiviteten i og mellom kvotehandelssystemer, foruten å fremme innovasjon og etterspørsel etter produkter og tjenester som bidrar til lavere utslipp.

Men kvotehandelssystemer er selvfølgelig ikke det eneste virkemiddelet i klimapolitikken. I likhet med EU arbeider vi også i Norge for utvikling av alternativ energi og energieffektivisering. La meg da i denne sammenheng, siden det handler om Europa og EØS, nevne at norske forskere deltar sammen med sine europeiske kolleger i hele 57 felles prosjekter om klima under det 6. rammeprogram for forskning. 15 av disse prosjektene er fokusert på håndtering av CO₂.

I dette forsknings- og utviklingsarbeidet har vi mye erfaring å ta med oss. Norge innførte som første oljeproduserende land CO₂-avgift på petroleumsproduksjon på begynnelsen av 1990-tallet. I dag har vi den petroleumssektoren i verden med lavest utslipp pr. produsert enhet.

Vår erfaring med fangst og lagring av CO₂ er en styrke vi skal ta med oss videre i mange typer internasjonalt samarbeid. Norge har et historisk ansvar for å bringe fram teknologi som kan bidra til CO₂-rensing fra petroleumsproduksjon.

Teknologien for å få til en slik rensing er kjent, men har ennå ikke vært utprøvd i fullskala kraftverk, som kjent. Kostnadsnivået for fullskalarensing ligger som kjent for høyt til at det har vært kommersielt interessant å prøve det ut. Derfor er et omfattende statlig engasjement nødvendig, slik vi legger opp til i gjennomføringen av Mongstad-prosjektet. Regjeringen vil støtte utviklingen av en teknologi verden trenger, og som det internasjonale klimapanelet mente måtte utgjøre en betydelig del av svaret på klimautfordringen.

Det er ingen tvil om at EU ser på fangst og lagring av CO₂ – CCS, som det kalles – som et viktig bidrag til å få utslippene av klimagassene betydelig ned. EU-landenes ledere besluttet på sitt toppmøte i mars at EU skal satse på fangst og lagring av CO₂ som et klimapolitisk virkemiddel i tillegg til satsing på energisparing og fornybar energi. Dette er fulgt opp av medlemslandene i deres beslutning om at det skal etableres opptil tolv store demonstrasjonsprosjekter for fangst og lagring av CO₂ innen 2015. Fangst og lagring er med andre ord på EUs dagsorden.

Likevel er det en utfordring at verken miljøregelverket eller regelverket for statsstøtte pr. i dag gjenspeiler denne satsingen. I Norge er man kommet lenger enn EU når det gjelder konkretisering og planlegging av slike prosjekter. Det er derfor første gang disse bestemmelsene i EØS-avtalen og EF-traktaten vurderes i forhold til prosjekter for fangst og lagring av CO₂.

Kommisjonen er i ferd med å se på rammevilkårene for støtte til utvikling av teknologi for fangst og lagring av CO₂-gasser. For Norge er det avgjørende å få aksept for at man vil kunne gi tilstrekkelig offentlig finansiering for å realisere slike prosjekter.

Staten og statlige midler vil være tungt involvert både i testsenteret på Mongstad, i fullskala renseanlegg på Mongstad og Kårstø og anleggene for transport og lagring av CO₂. Regjeringen er urolig for framdriften i disse prosjektene siden statsstøttespørsmålet er en utfordring både i innhold og mulig tidsbruk. Det arbeides aktivt for å håndtere dette innenfor de tidsplanene som er satt for prosjektene.

Statens investering i testsenteret på Mongstad ble notifisert til ESA i sommer. Staten vurderer også å notifisere prosjektet for fullskala fangstanlegg på Kårstø og prosjektet for transport og lagring av CO₂ fra Kårstø og Mongstad.

Ettersom det er parallelle regler for statsstøtte i EU og EØS – det er en del av meningen med samarbeidet – og EUs regelverksutvikling på statsstøtteområdet over tid reflekteres i EØS-avtalen, engasjerer vi oss nå direkte og aktivt i våre kontakter med EU med møter både på politisk nivå og embetsnivå. Det gjelder overfor EUs institusjoner og EUs medlemsland.

Utover vår deltakelse gjennom EØS-avtalen har vi i utviklingen av vår egen klimapolitikk lagt stor vekt på dialog med EUs medlemsland.

Siden sommeren har vi fordypet dialogen med Tyskland, som er en av Norges viktigste energipartnere. Tysklands utenriksminister besøkte Svalbard nettopp for å øke kunnskapen om klimaendringer og for å fordype norsk-tyske diskusjoner om nordområdespørsmål, klima og energi. Også med Frankrike er dialogen om klimaspørsmål trappet opp. Når utenriksminister Kouchner om et par uker kommer til Norge, vil klima, miljø og energi være hovedspørsmål i våre samtaler, bl.a. et særlig fokus på fangst og lagring. At franske og norske selskaper nå engasjeres i utviklingen av Sjtokman-feltet, vil kunne innebære et nytt kapittel i relasjonene mellom Frankrike og Norge i forhold til energi og klimaspørsmål, i tillegg til de åpninger dette skaper for et dypere klimasamarbeid med Russland.

Også det nordiske samarbeidet er av betydning i vårt klimapolitiske arbeid, noe sist ukes arbeid i Nordisk Råd her i Oslo viste. Danmark vil i desember 2009 være vertskap for den internasjonale klimakonferansen som forhåpentligvis kan vedta en ny avtale etter Kyoto. Sverige vil da inneha EU-formannskapet på samme tid. Samlet sett vil dette åpne muligheter for et tett samarbeid mellom de nordiske landene med sikte på å få til en så god internasjonal klimaavtale som mulig.

En viktig EØS-sak med betydning for miljøet er EUs nye kjemikaliedirektiv, også kalt REACH. Gjennom REACH får vi et nytt og omfattende system for registrering og evaluering av kjemikalier som markedsføres i EØS-området. Om lag 30 000 stoffer vil være omfattet av regelverket, og registreringen skal sikre kunnskap om kjemikaliers helse- og miljøvirkninger.

Regjeringens vurdering er at REACH vil bedre beskyttelsen av helse og miljø gjennom en styrket forvaltning av kjemikalier i Europa. Regelverket trådte i kraft i EU 1. juni i år. Norge har levert inn mange innspill og kommentarer under utviklingen av regelverket.

Det er viktig med rask innlemmelse av REACH i EØS-avtalen for å kunne fremme norsk kjemikaliepolitikk inn i det nye forvaltningsregimet. Det vil også være viktig for norske forbrukere og for å gi norsk industri samme rammevilkår som deres konkurrenter i EU.

La meg også understreke betydningen av at EUs matlovsforordning fra 2002 og regelverk om hygiene og kontroll fra 2004, etter lang tid, nå er innarbeidet i EØS-avtalen. Dette regelverket er viktig for å sikre at alle aktører i hele matproduksjonskjeden tar ansvar for mattrygghet og for å bidra til en likeverdig, effektiv og målrettet offentlig kontroll i EØS-området.

Det nye avtaleverket vil sikre forbrukerne et høyt beskyttelsesnivå når det gjelder mattrygghet. Regelverket vil også bidra til at det indre marked for alle typer mat skal virke på en god måte. Vedtakene i EØS-komiteen er fattet med forbehold om Stortingets samtykke, og Regjeringen vil komme tilbake med proposisjoner om dette i januar.

Et område av særlig interesse for Norge er arbeidet for å utvikle en mer helhetlig maritim politikk. Vi har deltatt aktivt og kommet med en rekke godt dokumenterte forslag og innspill. Helhetlig forvaltning av kystsonen fra hav til land er av betydning for langsiktig bærekraft i disse viktige områdene, i forhold til både økologi, økonomi og bosetting.

Regjeringen slutter seg til de målene EU har oppstilt for en slik politikk: Bærekraftig bruk av hav og sjø, oppbygging av bredere kunnskaps- og utviklingsgrunnlag for en maritim politikk, høy livskvalitet i kystregionene og å fremme synligheten av «det maritime Europa». Målene er nært sammenfallende med våre egne mål for den maritime politikken og gir oss et godt grunnlag for videre kontakt og samarbeid med EU og medlemslandene.

Vi vil framover be EU om å gå kraftigere til verks når det gjelder miljøvennlige maritime næringer. En europeisk marin strategi med et nytt europeisk havstrategidirektiv forventes ferdigstilt i løpet av 2008. Direktivet skal utgjøre miljøpilaren i EUs maritime politikk. Dette vil vi følge nøye.

Vi har i kommisjonens blåbok om en integrert havpolitikk også merket oss enkelte tverrfaglige områder som kan være interessante i et videre samarbeid mellom Norge og EU. Det gjelder for overvåkingsaktiviteter, hvor vi bør utvikle mer integrerte løsninger av eksisterende systemer og samarbeid om økt bruk av satellittbaserte løsninger. Videre gjelder det erfaringsutveksling og «beste praksis»-eksempler i forhold til maritim arealplanlegging og integrert kystsoneplanlegging, og det gjelder arbeidet med å utvikle et europeisk marint observasjons- og datanettverk. La meg si at fra kommisjonen er det uttrykt anerkjennelse med hensyn til de norske innspill i denne prosessen, og det gir oss et godt grunnlag for å følge den nøye videre.

I januar i år ble EU utvidet med ytterligere to land, da Romania og Bulgaria trådte inn som medlemmer. Dette fullfører en viktig fase av EUs utvidelse.

Utvidelsen til land med ulikt økonomisk og sosialt utviklingsnivå framstår som en av EUs viktigste utfordringer i dag. Derfor er programmer for økonomisk og sosial utjevning et omfattende satsingsområde.

Dette berører også EØS-landene. Norge bidrar da også til økonomisk og sosial utjevning i det utvidede EU og EØS. Vi noterer at interessen for EØS-midlene etter utvidelsen i 2004 er økende og stor, og at norske miljøer gradvis lykkes med å bygge nettverk og etablere ulike former for prosjektsamarbeid. Dette er et lovende utgangspunkt for tettere bilaterale bånd til disse landene.

Fram til 30. april 2009 skal Norge bidra med om lag 1,1 milliard kr til Romania og Bulgaria. Om lag halvparten av midlene skal kanaliseres gjennom eksisterende finansieringsordning i EØS, med miljø, utvikling av menneskelige ressurser, helse og barn og kulturminnevern som hovedsatsingsområder. Den andre halvparten skal kanaliseres gjennom to nyopprettede bilaterale samarbeidsprogram.

Disse programmene har fokus på miljø, klima, energi og bærekraftig produksjon. Behovet for tiltak i de to landene er stort, og Norge har erfaring og kompetanse å bidra med. Vi har her en historisk mulighet til økt samarbeid og kontakt. Programmene forutsetter partnerskap mellom norske og rumenske og bulgarske aktører. De vil administreres av Innovasjon Norge, og norske aktører vil kunne søke direkte.

Både EØS-ordningen og de bilaterale programmene vil bli lansert for norske aktører her i Oslo i morgen, samme dag som Romanias president er på offisielt besøk i Norge. Tilsvarende lanseringer vil finne sted i de to landene neste uke. Alt ligger dermed til rette for å utvikle et tett og fruktbart gjensidig samarbeid med de to sist ankomne medlemsland i EU.

La meg også understreke den vekt Regjeringen legger på at vi fra norsk side bidrar til å fremme dialogen mellom arbeidslivets parter og deres søsterorganisasjoner i de nye medlemslandene i EU, bl.a. om faglige rettigheter og arbeidslivsspørsmål. Regjeringen har i neste års budsjett foreslått en egen tilskuddsordning med dette formål. Jeg håper berørte parter vil gripe muligheten som nå er åpnet gjennom denne ordningen.

EU-landenes stats- og regjeringssjefer ble i Lisboa 18. oktober i år enige om en ny reformtraktat. Veien fram til den enigheten som nå foreligger mellom EU-lederne, har, som vi alle vet, vært kronglete og krevende.

Reformtraktaten forventes å bli undertegnet i desember. Deretter skal den godkjennes i EUs medlemsland, i tråd med nasjonale prosedyrer. Målet er at traktaten skal være ferdig ratifisert i god tid før valgene til Europaparlamentet i juni 2009. Om landene lykkes, vil EU da ha et nytt rammeverk for samarbeid.

Har så enigheten i Lisboa 18. oktober noen betydning for Norge, forutsatt at reformtraktaten de kommende måneder får tilstrekkelig oppslutning i det enkelte medlemsland? Ja, jeg mener det nye traktatgrunnlaget, dersom det trer i kraft, har betydning også for oss, fordi det vil påvirke innretningen av vårt arbeid med en aktiv europapolitikk.

Vi er gjennomgående tjent med at EU-samarbeidet fungerer godt. Det er i vår interesse, bl.a. fordi det sikrer at inngåtte avtaler med EU, EØS-avtalen og samarbeid på en lang rekke andre områder, ikke blir blokkert eller negativt påvirket. Og la oss ikke glemme at EU er vårt viktigste marked og av betydning for norske arbeidsplasser og norsk velferd. La oss heller ikke glemme at EU-landene er våre nærmeste allierte og partnere.

Ny lovgivning i EU fra 2014 vil som hovedregel besluttes med kvalifisert flertall i rådet og etter enklere prosedyrer enn i dag. Det vil bidra til at ny lovgivning blir utviklet raskere. Mange hevder at det innebærer at den blokkeringsrett, eller vetorett, som medlemslandene i dag har for å motvirke at ny lovgivning blir vedtatt, vil opphøre. Formelt sett er dette riktig. Samtidig er erfaringen at det bare i unntakstilfeller har kommet til slike tilspissede situasjoner. Beslutninger i EU treffes etter en løpende avveining av interesser mellom de landene som deltar.

Reformtraktaten vil, om den vedtas, også innebære at de nasjonale parlamentene får en viktigere rolle ved utarbeiding av ny EU-lovgivning. Det vil trolig styrke folkevalgte organers deltakelse i lovgivningsprosessen.

Reformtraktaten vil også kunne bidra til at EUs evne til å opptre på det utenrikspolitiske område vil styrkes. Det vil skje ved at funksjonene som kommisjonens ansvarlige for utenrikspolitikk og rådets fremste representant på dette området, i dag Javier Solana, innehas av én og samme person. Det vil kunne gi økt tyngde for EU utad. Men samtidig er det viktig å minne om at graden av felles utenrikspolitikk ikke er større enn hva EU-landene sammen kommer fram til. Der de står sammen, vil reformtraktaten bidra til at EU-landenes tyngde utad økes.

Slik er det også på alle andre områder. EUs framdrift avhenger av landenes samlede politiske kraft. Denne kraften er ikke gitt. Den varierer etter utviklingen i de 27 medlemslandene og EUs evne til å møte nye utfordringer. For eksempel vil håndteringen av Kosovos framtidige status være en betydelig utfordring for et samlet EU, og for Norge.

EUs nye traktat representerer også utfordringer for oss. Dagens struktur med inndeling av det økonomiske samarbeidet i én søyle og det utenriks- og justispolitiske samarbeidet i de to andre søylene blir endret. Beslutningsprosessene på de ulike områdene vil bli mer ensartet.

Det betyr bl.a. at EU gir seg selv en ny handlefrihet til å se alle politikkområder og tiltak i sammenheng, og bl.a. kunne inngå avtaler internasjonalt der økonomi, handel, justispolitisk samarbeid foruten bistand, utvikling og utenrikspolitikk ses i sammenheng.

Det er vanskelig i dag å bedømme konsekvensene av dette for EØS-samarbeidet. Men bortfallet av en slik søylestruktur, som vi kjenner fra inngåelsen av EØS-avtalen, og flere områder underlagt EUs kompetanse vil kunne gjøre det vanskeligere å klart definere hva som er EØS- og/eller Schengen-relevant.

Økt bruk av flertallsavgjørelser vil øke behovet for tett kontakt med EU-landene for nettverksbygging og alliansebygging i vårt praktiske arbeid med oppfølging og utvikling av politikk relevant for EØS og Schengen – eller av annen betydning for oss.

Regjeringen har den holdning at EØS-avtalen er til gjensidig nytte for partene. Den sikrer oss forutsigbar adgang til EU-markedene, og den sikrer EU-landene den samme adgang til EFTA/EØS-landenes markeder. I dette interessefellesskapet må vi søke løsninger på de utfordringene som måtte komme, enten de er av institusjonell eller politisk karakter.

Det samme gjelder på områder knyttet til utenriks- og sikkerhetspolitikken. Her vil vi videreføre en tett og nær dialog med sikte på å utvikle samarbeid om felles mål. Slike mål er mange, og de blir neppe færre i framtiden.

Regjeringen vil nøye gjennomgå EUs nye traktatgrunnlag for å vurdere nærmere virkninger av betydningen for vår EØS- og Schengen-deltakelse. Vi vil også vurdere å oversette EUs nye traktatgrunnlag etter at dette er undertegnet av stats- og regjeringssjefene i desember.

EUs samarbeid på det bredere justispolitiske området, også de delene som er omfattet av Schengen-samarbeidet, er preget av betydelig utvikling. Det utvikles nytt regelverk, og det tas nye politiske initiativ.

Vi har gjennom årene kommet i en posisjon hvor vi samarbeider nært med EU på en rekke justis- og innenrikspolitiske områder. Hensikten er å sette våre rettshåndhevende myndigheter, særlig politiet, bedre i stand til å forebygge og oppklare kriminalitet.

Vår avtale om deltakelse i Schengen-samarbeidet er den viktigste og mest omfattende justispolitiske avtalen vi har av denne karakter. Politiets mulighet til å forebygge og oppklare kriminalitet er bedret etter at Norge har inngått avtaler med EU om å delta i både Europol og Eurojust, som er EUs samarbeidsorganer for politiet og påtalemyndigheten. Vi er også knyttet til EUs konvensjoner om rettslig bistand i straffesaker. Slik har vi nå både rettslige hjemler og nødvendig apparat til å oppklare saker om organisert kriminalitet, som i nær alle tilfeller har grenseoverskridende virkning. Ved at vi også deltar i EUs organ for koordinering av ytre grensekontroll, Frontex, er vi med på et viktig arbeid med å hindre kriminalitet over landegrensene.

Arbeidet mot organisert, grensekryssende kriminalitet har nå betydelig prioritet i EU. Dette er også viktig for Norge. Kampen mot narkotikasmugling, menneskehandel og prostitusjon samt hvitvasking av utbytte fra slik kriminalitet må skje i en internasjonal sammenheng.

Nylig har EU vedtatt å gjennomføre deler av den såkalte Prüm-konvensjonen, som gir adgang til en raskere og mer omfattende utveksling av politiinformasjon mellom landene. Det dreier seg ikke minst om å dele informasjon fra DNA- og fingeravtrykksregistre. Dette gir økt mulighet for å oppklare alvorlig kriminalitet.

Regjeringen ønsker at Norge skal kunne knytte seg til dette samarbeidet.

Fra norsk side arbeider vi også målrettet for å få til avtaler med EU og enkeltland om overføring av soningsfanger, slik at disse kan flyttes fra norske fengsler til fengsler i sine hjemland – og omvendt.

Innvandringen til Europa fra Afrika, Midtøsten og Asia er en av Europas store politiske utfordringer. EU-landene har for alvor satt håndteringen av de globale migrasjonsstrømmene på dagsordenen. Utfordringen er å finne en god balanse mellom åpenhet, for Europa trenger arbeidsinnvandring, men også kontroll.

I denne avveiningen kan ikke all vår oppmerksomhet rettes mot kontroll av yttergrensen, selv om den er sentral. Vi må også utvikle en god migrasjonspolitikk gjennom utvikling av tettere partnerskap mellom opprinnelseslandene og transittlandene.

Europas land må rette oppmerksomheten mot årsakene til migrasjon og erkjenne at migrasjonsstrømmene ikke vil kunne forebygges eller kontrolleres uten en aktiv utviklingspolitikk overfor opprinnelseslandene. Andre årsaker til migrasjon, som f.eks. ustabilitet eller konflikter av lokal eller regional karakter, tilsier at også EUs utenrikspolitikk får økt rolle i denne sammenheng.

I morgen holder EU en offentlig høring i Brussel om sin grønnbok om den framtidige asylpolitikken. Denne prinsipielle debatten i EU vil få betydning for veivalg også i Norge på dette politikkområdet. Regjeringen har sendt høringssvar på grønnboken til EU, og vi har oppfordret flere norske organisasjoner til å gjøre det samme.

Forholdet mellom migrasjonspolitikken, utviklingspolitikken og utenrikspolitikken i EU vil over tid føre til endringer i EUs politikk overfor Afrika og landene øst for Europa. Her må Norge følge nøye med. I min forrige redegjørelse nevnte jeg at Norge er invitert til å delta i utviklingen av EUs nye politikk på dette feltet, og i denne redegjørelsen bekrefter jeg at det er vår intensjon å følge opp dette.

Vi må være med fra starten av denne prosessen, og det er vårt mål å få innflytelse på innretningen og utformingen av politikken. Vi må, som på andre områder, søke etter politisk handlingsrom, utviklet som følge av en aktiv europapolitikk på basis av de formelle tilknytningsformene vi har, og basert på god kunnskap om utviklingen i EU og de enkelte EU-land.

Under behandlingen av stortingsmeldingen om en aktiv europapolitikk fikk vi en bred gjennomgang av våre arbeidsformer. Vi arbeider med å følge opp på område etter område, og jeg er også klar over at Stortinget har den diskusjonen. Jeg nevnte at parlamentene i EU nå trekkes mer inn i samarbeidet. Det retter også utfordringer i forhold til Stortinget, vil jeg anta. Det er en oppgave for Regjeringen, som sagt, men den gjelder også for de fleste andre politiske og sivile aktører i det norske samfunnet.

Det vil være naturlig å komme tilbake etter at det er gått et år og vurdere de erfaringene vi gjør oss med en mer aktiv og koordinert europapolitikk. Det finnes ikke her noe konkret veikart – det er på en måte ingen som Norge i denne sammenhengen. Vi må skaffe oss erfaringer, og vi må lære av dem. Vi må benytte oss av formelle kanaler og ordninger, men også lære av de uformelle kanalene. Og ikke minst må vi dele de lærdommene vi gjør oss. Det kan være naturlig å samle sentrale aktører, private og offentlige, til en gjennomgang av slike erfaringer i 2008.

Regjeringen ønsker å stimulere til løpende debatt og refleksjon om utviklingen av EU-samarbeidet, hvordan vi forholder oss til det, og hvordan det påvirker oss. I neste års budsjett øker vi støtten til organisasjoner som driver informasjonsarbeid når det gjelder europeiske spørsmål. Vi bevilger også midler til arbeidslivets parter for nettverksarbeid i de nye medlemslandene, som nevnt.

Vi har videreutviklet dialogen med det sivile samfunn om europaspørsmål gjennom opprettelsen av et nasjonalt europaforum. Forumet møtes årlig. Fredag denne uken møtes forumet igjen, i Bergen. Jeg har invitert om lag 40 deltakere fra de politiske partiene, forskere og frivillige organisasjoner til en rundbordskonferanse. Temaene vil denne gang være klima og maritim politikk.

I tilknytning til Nasjonalt europaforum vil vi i år for første gang også inviterte til et ungdommens europaforum. Formålet er å oppmuntre til økt interesse og debatt om europaspørsmål blant ungdom.

Jeg har redegjort for noen sentrale saker i vårt forhold til EU. Jeg har lagt vekt på løpende saker med utgangspunkt i EØS-samarbeidet og Schengen-samarbeidet. De viser at vi kan komme tett i inngrep med EU om vi har gode argumenter og benytter gode kanaler. Men de viser også at oppgaven vår handler om å svare på initiativ som kommer fra EU, og gjøre det vi kan for å ivareta norske interesser og påvirke med våre syn.

Presidenten: Presidenten vil foreslå at utenriksministerens redegjørelse om viktige EU- og EØS-saker legges ut for behandling i et senere måte. – Det anses vedtatt.