Statsminister Erna Solberg [10:07:55]: Så langt i år har mer enn 700 000 mennesker krysset Europas grenser – mange av dem på flukt fra krig, andre er på søken etter et bedre liv. Situasjonen vi står overfor, er krevende.

I denne redegjørelsen vil jeg beskrive vår innsats nasjonalt, internasjonalt og i samarbeid i EU. Jeg vil starte med å beskrive det internasjonale bildet. For å forstå hvilken situasjon Norge nå står i, må vi forstå de bakenforliggende årsakene til flyktning- og migrasjonsstrømmen til Europa. Dette blir et sentralt tema på Valletta-toppmøtet neste måned, som jeg skal delta på.

I neste del av redegjørelsen vil jeg beskrive EUs tiltak, og hvordan Norge stiller seg til det arbeidet som skjer på EU-nivå. I siste del av redegjørelsen vil jeg beskrive håndteringen av asyltilstrømningen her i Norge.

Hvorfor opplever verden nå store migrasjonsutfordringer?

En rekke uløste konflikter og humanitære kriser preger den internasjonale dagsordenen: i Syria og Irak, på Afrikas Horn og i Mali – for å nevne noen eksempler. I år har konsekvensene av disse konfliktene i større grad enn før nådd Europa. Vi skal huske at dette handler om menneskeskjebner, f.eks. om syriske småbarnsfamilier som er villig til å risikere livet i små gummibåter over Middelhavet for å unnslippe bomberegnet i Aleppo. Noen av dem avslutter reisen på et transittmottak i Norge og søker trygghet her.

Én av forklaringene på migrasjonsbildet er at mange nå ikke lenger ser en fremtid i sitt eget hjemland eller i nærområdene. Mennesker på flukt trenger at verdenssamfunnet stiller opp. Det skal vi også gjøre. I en verden hvor stadig flere får det bedre, er det fortsatt mange land i et geografisk belte fra Afghanistan til Vest-Afrika som er preget av stagnasjon og svekket statlig kontroll.

Flyktning- og migrasjonskrisen har røtter i feilslått politikk i en rekke land. I mange sammenhenger har det internasjonale samfunnet unnlatt å handle, eller innsatsen har slått feil ut. Krig og konflikt oppstår fordi etniske, religiøse og andre spenninger kynisk utnyttes heller enn at de dempes. Krisene skyldes også undertrykkelse eller fattigdom på grunn av svake politiske institusjoner, fravær av frihet og menneskerettigheter og mangel på økonomiske muligheter for unge. Disse utfordringene lar seg ikke løse på kort sikt. De krever langsiktige politiske, økonomiske og sosiale endringer i mange samfunn. Prosessene må startes innenfra, selv om de kan støttes utenfra.

Ifølge FNs høykommissær for flyktninger er over 60 millioner mennesker i verden på flukt. Og flyktning- og migrasjonsstrømmene kan fortsette å øke.

Som jeg pekte på i min redegjørelse i april, er det nødvendig å skille mellom flyktninger og andre migranter. Syrerne, som nå dominerer ankomstene til Europa, har gjennomgående et beskyttelsesbehov. Mange andre migranter, f.eks. fra Balkan, lever i trygge samfunn, men søker likevel en bedre fremtid. Vi skal heller ikke være naive. Noen vil utnytte situasjonen og forsøke å skaffe seg opphold i Europa, selv om de ikke har et beskyttelsesbehov. Det er også en del av det bildet vi ser.

Det påhviler verdenssamfunnet å gi beskyttelse i tråd med Flyktningkonvensjonen og de internasjonale menneskerettighetene. Samtidig er det viktig, ikke minst for dem som trenger beskyttelse, raskt å returnere dem som ikke har et slikt behov.

Den væpnede konflikten i Syria er inne i sitt femte år, og den viser ingen tegn til å avta. Det er helt uakseptabelt.

Det er avgjørende å få slutt på krigføringen og legge et løp for en bred og snarlig politisk løsning. Hovedansvaret for å få slutt på volden ligger hos president Assad. Internasjonalt hviler ansvaret først og fremst på FNs sikkerhetsråd, i samarbeid med en rekke regionale aktører så vel som de krigførende partene. Norge støtter FNs arbeid.

I likhet med våre allierte har vi fra norsk side uttrykt alvorlig bekymring for de russiske luftangrepene i Syria. Det er avgjørende at Russland klargjør hva som er det reelle formålet med aksjonene også for å unngå utilsiktede konflikter med koalisjonsmedlemmenes kamp mot ISIL. I fraværet av en politisk løsning tiltar volden i Syria, og den humanitære krisen fortsetter å øke i omfang.

For fem år siden var Syria et mellominntektsland i ferd med å nå FNs tusenårsmål. I dag ligger store deler av landet i ruiner. Mer enn halvparten av landets befolkning er fordrevet fra sine hjem – 7,6 millioner er på flukt i eget land, og 4,1 millioner har krysset grensene til nabolandene.

På tross av denne fortvilte situasjonen er det bare 43 pst. av FNs appeller om humanitær bistand for Syria og nabolandene som er oppfylt. Dette innebærer bl.a. at:

• Verdens matvareprogram har sluttet å gi mat til over 360 000 flyktninger i Jordan og Libanon grunnet manglende finansiering.

• Over 700 000 flyktningbarn i Syrias naboland står uten skolegang, og de skolene som tar imot syriske skolebarn, er overfylte, underfinansierte og underbemannede.

Verdenssamfunnets manglende evne til å sørge for at grunnleggende behov, utdanning og helsestell kan ivaretas i Syrias naboland, er en medvirkende årsak til at mange flykter videre derfra.

Når nesten 60 pst. av behovet står udekket, må det internasjonale samfunnet ta et krafttak. For å mobilisere de nødvendige ressursene har Norge tatt et initiativ til en giverlandskonferanse for Syria, som vil holdes tidlig i 2016. Vi er i dialog med Tyskland, Storbritannia, Kuwait og FN om detaljene. Av samme grunn har vi også økt vår egen humanitære innsats overfor Syria og nabolandene. Norge er det sjette største giverlandet til regionen og det neststørste i forhold til folketallet.

I vårt forsalg til statsbudsjett for 2016 legger vi opp til at den samlede humanitære støtten til Syria og nabolandene vil være på minst 1,5 mrd. kr neste år. Vi foreslår også å øke det samlede humanitære budsjettet med mer enn 30 pst – til 4,8 mrd. kr. Dette er det høyeste humanitære budsjettet noensinne, og det vil sette oss i bedre stand til å hjelpe i Syria og nabolandene og til å respondere på kriser og humanitære behov andre steder i verden.

I tillegg til Syria er det en rekke andre land som herjes av langvarige konflikter. Mange er sårbare stater som trues av voldelig ekstremisme. Vi finner flere av verdens fattigste land blant disse. Som påpekt i min redegjørelse i april, er særlig deler av Nord-Afrika og Sahel-området ustabile. Områdene benyttes av smuglernettverk, som tjener store beløp på å frakte mennesker, narkotika og våpen. Disse nettverkene blomstrer når land som Mali og Libya rammes av langvarige konflikter. Organiserte kriminelle har derfor samme interesse som terrorgruppene i å underminere Malis skjøre fredsprosess og utnytte maktvakuumet i Libya.

Så langt har Libya først og fremst vært et transittland for migrasjon. Hvis konflikten fortsetter, øker risikoen for at også Libya blir et opprinnelsesland for flyktninger og migranter.

Vi står overfor store oppgaver med å stabilisere sårbare stater fremover.

Dagens kriser må møtes med et bredt sett av både umiddelbare og langsiktige virkemidler. På kort sikt trengs det humanitær assistanse og utviklingshjelp. Men på lang sikt er det behov for gode internasjonale rammeverk for handel og investeringer, støtte til godt styresett, fremme av menneskerettigheter og innsats for fred og forsoning. Disse tiltakene må gå hånd i hånd.

FNs høykommissær for flyktninger spiller en avgjørende rolle i å bistå mennesker på flukt. Norge har økt støtten til Høykommissæren i inneværende år, og vi har styrket samarbeidet med organisasjonen innenfor utdanning. Klarer ikke verdenssamfunnet å gi utdanning til alle barn som nå er på flukt, fratar vi dem muligheter til et godt liv når krigen en gang tar slutt.

Regjeringen er også i gang med å dreie en større del av utviklingsbistanden vår i retning av skjøre og sårbare stater, og vi viderefører norske tradisjoner innenfor freds- og forsoningsarbeid.

Jeg har nylig drøftet utviklingsspørsmål på høynivåmøtet i FN med både kommisjonslederen til Den afrikanske union og med Libanons statsminister. Jeg har også møtt Tyrkias statsminister om situasjonen der. Det er viktig å involvere Tyrkia i de internasjonale diskusjonene om migrasjonskrisen, og jeg hilser velkommen det nye samarbeidet vi nå ser mellom EU og Tyrkia om disse spørsmålene.

I november samles europeiske og afrikanske land til et toppmøte om migrasjon i Maltas hovedstad, Valletta, der jeg vil delta. Valletta-møtet har en ambisiøs agenda. Siktemålet er å etablere et langsiktig, forpliktende samarbeid om de mange utfordringene knyttet til migrasjonspresset vi nå ser mot Europa fra land sør for Middelhavet. Valletta-toppmøtet skal ta tak i de grunnleggende årsakene til migrasjon. De afrikanske landene er opptatt av økte muligheter for regulær migrasjon og mobilitet. De vil ha flere lovlige veier til Europa for sine innbyggere. Europeiske land vil på sin side kreve økt vilje til retur av migranter som ikke har beskyttelsesbehov, og som er i Europa uten lovlig opphold.

Det er også betydelige fellesinteresser mellom afrikanske og europeiske land. Dette gjelder ikke minst bekjempelse av kriminelle nettverk som profitterer på trafikken, styrket beskyttelse og humanitær hjelp for flyktninger underveis, og bedret kapasitet for grensekontroll i sentrale transitt- og opprinnelsesland. Valletta-toppmøtet må bidra til å styrke de langsiktige utviklingstiltakene, hastetiltak for å begrense ulovlig og irregulær migrasjon og tiltak for å redde liv og lindre nød i den akutte situasjonen vi står overfor.

I lys av de mange og langvarige flyktningkrisene vi ser, må Norge fremover være innstilt på å innrette mer av vår bistand til tiltak som kan stabilisere land og forebygge migrasjon. Vi må tenke langsiktig, og migrasjonsperspektivet må i enda større grad integreres i vår utenrikspolitikk. Valletta-toppmøtet byr på en unik anledning til å etablere forpliktende og tillitsfullt samarbeid om langsiktige utfordringer som vi må løse i fellesskap.

Det historisk høye antallet asylsøkere som har kommet til Europa det siste halvåret, setter Europas evne til verdig og human behandling av asylsøkere på prøve. De nyeste anslagene viser 720 000 registrerte asylsøkere per 1. september. De fullstendige tallene for august og september er fortsatt usikre. Men vi vet at asyltilstrømningen treffer ulikt i Europa:

• Omtrent halvparten av asylsøknadene så langt i år, basert på det tallmaterialet vi nå har – og det er som jeg sa, usikkert – er fremsatt i Tyskland og Ungarn.

• Tysklands offisielle prognoser for hele 2015 ligger på 800 000 asylsøkere, men det er klart at med de siste tilstrømningene, kan disse prognosene også øke.

• Sverige mottok 24 000 asylsøkere bare i september, og det svenske Migrationsverket forbereder seg nå på et scenario hvor mellom 150 000 og 180 000 personer kan søke asyl i Sverige i 2015.

• Finland mottok 11 000 asylsøkere i september. Dette er et høyt tall i seg selv, men til dette bildet hører også med at Finland tidligere har hatt veldig lav asyltilstrømning.

• Polen, som er et stort europeisk land, mottok til sammenligning 1 600 asylsøkere i september.

Mange land opplever nå at det er krevende å håndtere asyltilstrømningen. Norge tar en stor andel, men vi ser at enkelte land har betraktelig større utfordringer enn oss, mens andre land nesten ikke berøres av migrasjonsutfordringene.

Dimensjonene er for store til at land kan håndtere dette alene. Jeg har de siste ukene drøftet dette med bl.a. den tyske forbundskansleren og med de nordiske statsministrene. Det er naturlig å holde god kontakt og utveksle erfaringer med nærstående land. Vi er enige om at utfordringene må møtes gjennom felles europeiske tiltak. Norge vil, bl.a. som medlem av Dublin- og Schengen-samarbeidet, bidra aktivt i arbeidet med å finne gode europeiske løsninger.

EU-kommisjonen la i september frem en tiltakspakke. De mest sentrale virkemidlene som EU og medlemslandene nå gjennomfører og diskuterer, er:

• relokalisering av ytterligere 120 000 flyktninger fra Italia og Hellas, i tillegg til de 40 000 som ble vedtatt før sommeren

• gjenopprettelse av Schengens yttergrenser, og bistand til registreringen av asylsøkere gjennom såkalte «hot spots», dvs. styrkede ankomst- og registreringssentre – i Hellas og i Italia

• en permanent relokaliseringsmekanisme

• en felles europeisk liste for trygge opprinnelsesland

• mer effektiv returpolitikk

• økt fokus på de utenrikspolitiske løsningene som må på plass, og økt støtte til flyktninger i regionen

Tiltakspakken er godt mottatt av Europaparlamentet og i flertallet av landene. Samlet er dette en viktig start for å få en bedre og koordinert respons på migrasjonsbildet i Europa. Fra norsk side anerkjenner vi behovet for en sterk og koordinert innsats på EU-nivå for å møte migrasjonsutfordringene.

For å styrke kontrollen med dem som kommer over yttergrensene, og for å sørge for en rimelig og ordnet fordeling av asylsøkerne, skal EU totalt relokalisere 160 000 asylsøkere. Dette skal skje over en toårsperiode. Relokaliseringsmekanismen er begrenset til å omfatte asylsøkere med nasjonaliteter der gjennomsnittlig innvilgelsesprosent er på 75 pst. eller mer. I Italia er arbeidet allerede i gang, og den første relokaliseringen fant sted i forrige uke, da 19 eritreere ble transportert til Sverige. Regjeringens intensjon er at Norge også skal delta i denne mekanismen, og dette er kommunisert til EU. Vi vil komme tilbake til de konkrete forholdene rundt norsk deltakelse i tilleggsnummeret til statsbudsjettet for 2016.

EU vil også opprette såkalte «hot spots» i Hellas og Italia. Disse skal bl.a. bistå med helsesjekk, registrering, informasjon til migrantene og effektivt returarbeid. Dette er et svært viktig tiltak. Når vi deltar i relokalisering, vil det være med en klar forventning om at Europa nå klarer å få kontroll over den ukontrollerte migrasjonen uten fungerende yttergrenser og uten registering.

Utover det kortsiktige tiltaket med relokalisering av 160 000 asylsøkere har det også vært fremmet forslag om permanente mekanismer for fordeling av flyktninger mellom europeiske land. Denne diskusjonen er ikke konkludert i EU.

Regjeringen har vært og er opptatt av at personer som har fått avslag på sin asylsøknad, skal returneres så raskt som mulig. Vi ser det derfor som positivt at EU nå går inn for et sterkere arbeid med returer. Retur er uten tvil et nødvendig virkemiddel for å forebygge irregulær migrasjon til Europa og for å verne om asylinstituttet. Mange europeiske land, inkludert Norge, møter utfordringer med å få returnert personer til opprinnelsesland som ikke overholder plikten til å ta tilbake egne borgere. Regjeringen vil også fremover arbeide for å fremme returavtaler med slike land.

Norge støtter også EUs arbeid med en strategi for å utvikle trygg mottakskapasitet i tredjeland som asylsøkere kan returneres til innenfor de rettslige rammer som Flyktningkonvensjonen og de internasjonale menneskerettighetene setter.

Initiativet fra EU om en felles liste for trygge opprinnelsesland er bra. Dette kan bidra til å styrke returarbeidet og lette migrasjonspresset noe.

Norge har allerede en 48-timers hurtigprosedyre som kan benyttes for asylsøkere fra en rekke land. Prosedyren innebærer at UDI fatter vedtak innen 48 timer etter at en søknad er registrert. Landene som inngår i UDIs hurtigprosedyre, anses å være trygge opprinnelsesland. Det vurderes fortløpende hvilke nasjonaliteter som skal omfattes av hurtigprosedyren, basert på tilgjengelig landinformasjon.

For å oppsummere: Det er fortsatt veldig mye arbeid som gjenstår knyttet til EUs initiativer. Men med den tilstrømningen vi nå ser, er det for Norge viktig å sikre at kontrollen med Schengens yttergrenser gjenopprettes, at vi verner om asylinstituttet for dem som trenger det, og at vi får til gode felleseuropeiske løsninger. Uten slike mekanismer vil vi oppleve at land forsøker å skyve problemene mellom seg. Det kommer ingen til å være tjent med, minst av alt dem som søker asyl.

Norge vil også fortsette arbeidet med å redde liv til sjøs. Vi viderefører støtten til Triton i regi av grensekontrollbyrået Frontex og vurderer videreføring av støtten til Poseidon sammen med Redningsselskapet. Disse operasjonene har som mål både å redde liv og å sikre yttergrensene. I første omgang vil «Siem Pilot» fortsette frem til utgangen av februar. Dersom Frontex har behov for ytterligere tre måneder, vil bidraget bli forlenget frem til mai, som er så lenge kontrakten med rederiet gir anledning til. Jeg vil igjen gi honnør til det norske mannskapet som deltar i sjøoperasjonene Triton og Poseidon. Det samme gjelder norske redere og mannskap i Middelhavet, som fortsatt gjør et viktig redningsarbeid. Jeg vil også berømme de mange norske humanitærarbeidere som bidrar både i nærområdene til Middelhavet og ellers i Europa.

Som følge av migrasjonsstrømmen fra Nord-Afrika er det etablert et omfattende maritimt nærvær og en betydelig overvåkningskapasitet i de sentrale delene av Middelhavet. Dette er viktige bidrag som må videreføres.

Jeg er glad for at FNs sikkerhetsråd sist fredag vedtok en resolusjon som gir autorisasjon til å inspisere skip på det åpne hav utenfor kysten av Libya dersom det er rimelig grunn til mistanke om at skipene blir brukt til menneskesmugling eller menneskehandel. Fartøyene kan beslaglegges dersom det blir bekreftet at de brukes til slike formål. FNs medlemsland kan også bistå Libya med grensekontroll og bekjempelse av menneskesmugling, dersom Libya anmoder om det.

Norge bidrar også på andre måter for å støtte land i Europa som opplever et stort migrasjonspress.

• I Hellas bidrar vi med betydelige EØS-midler for å styrke asylsaksbehandlingen og andre migrasjonstiltak.

• Vi oppretter et mottakssenter på øya Lésvos og finansierer den daglige driften av senteret i ett år fremover. Greske myndigheter arbeider med å få åpnet dette senteret.

• Vi deltar i aktiviteter i land som Italia, Kypros og Hellas som skal bidra til at landene kan gi migranter og asylsøkere et forsvarlig tilbud.

• Vi har utvidet vår støtte til Serbias og Makedonias arbeid med flyktninger.

• Gjennom den norske beredskapsstyrken NORCAP støtter regjeringen utsendelse av humanitære eksperter til UNHCRs arbeid i transittland. 24 eksperter er så langt sendt ut for å bistå i håndteringen av flyktningsituasjonen i Hellas og i andre land sør i Europa.

Vi har også fra norsk side gjort det klart at vi er villige til å bidra med ytterligere EØS-midler til å støtte migrasjons- og integreringstiltak i flere samarbeidende land i årene som kommer.

Den kraftige økningen i antall asylsøkere til Europa har også ført til en stor økning til Norge. Det første halvåret i år var ankomstene til Norge lavere enn det prognosene tilsa. I august kom det over 2 300 asylsøkere til Norge, som er det høyeste ankomsttallet for en enkelt måned på flere tiår. I september ble dette tallet mer enn fordoblet, til 4 900. Det er en særskilt sterk økning av søkere fra Syria og enslige mindreårige fra Afghanistan.

Et annet utviklingstrekk er det økende antallet asylsøkere som ankommer over Storskog i Øst-Finnmark. Nærmere 1 100 asylsøkere har kommet over Storskog i år – om lag 850 av disse den siste måneden. Til sammenligning var det i 2014 ca. 20 asylsøkere som kom denne veien.

Mange av de som kommer til Norge, vil få opphold. De fleste som har søkt om asyl i Norge i år, oppgir å være fra Eritrea, Syria og Afghanistan. Norge har vært konsekvent i retur av asylsøkere med avslag, noe som gjør at færre asylsøkere fra land med lav innvilgelsesrate kommer hit.

Jeg er imponert over det engasjementet vi har sett her hjemme for å hjelpe de mange som har kommet. Enten innsatsen består i å stille som flyktningeguider, strikke varme sokker eller dele ut mat på Tøyen er hjelpen viktig, og den viser nordmenns hjertevarme. Vi kommer til å trenge mye frivillig innsats fremover også. Hovedansvaret vil alltid ligge hos myndighetene, men det er stort rom for å få hjelp fra det frivillige Norge i årene fremover.

Jeg vil også berømme den store innsatsen som har vært lagt ned av ansatte i Politiets utlendingsenhet, UDI og de øvrige delene av mottaksapparatet de siste ukene. De har strukket seg langt, improvisert og gjort sitt aller beste.

Vi skal hjelpe. Men når behovene for ulike tiltak øker såpass mye og såpass raskt, vil ikke en oppskalering av tilbudene skje knirkefritt. Vi skal være åpne om at økningen har skapt en rekke utfordringer knyttet til registrering, innkvartering og saksbehandling. Også fremover vil håndteringen bli krevende.

Det er viktig å sørge for godt mottak og god ankomstregistrering. PUs lokaler i Oslo har ikke vært dimensjonert for det høye nivået i ankomster og har ikke vært tilrettelagt for lengre opphold. Det har derfor vært nødvendig å foreta en tilpasset registrering. Dette innebærer at personer som ikke er ferdig registrert, sendes ut i mottakssystemet, noe som innebærer en betydelig utfordring. UDI har opprettet akuttplasser over hele Oslo for at asylsøkere skal ha et sted å sove mens de venter på å bli registrert hos PU.

Store ankomster krever ikke bare endringer i de fysiske mottaksforholdene. Det krever også mennesker med rett kompetanse og i mange tilfeller betydelig opplæring. Som eksempel vil jeg nevne at det jobber nå om lag 160 ansatte med registering i PU. Hele 78 nye stillinger har kommet på plass den senere tiden for å styrke registreringsarbeidet. I forbindelse med ankomstene til Nord-Norge har PU og UDI opprettet et eget mottaksapparat i Kirkenes.

Mye har blitt gjort på kort tid. Samtidig er det nødvendig å bedre ankomstregistreringen og organisere ankomstfasen bedre for asylsøkere og for utlendingsforvaltningen fremover. Derfor etableres det nå et ankomstsenter. Senteret vil ligge i Råde kommune og vil være i drift fra slutten av denne uken. Dette er en helt ny løsning som vil overta som første ankomststed for inntil 1 000 asylsøkere. Senteret skal tilby overnatting til nyankomne asylsøkere noen få dager, mens PU foretar den første registrering av dem. Det planlegges også for et helsetilbud, slik at det både kan gis akutt helsehjelp og gjøres nødvendige helseundersøkelser.

Registreringsarbeidet er viktig, ikke bare for å ivareta søkernes rettigheter, men også for å sørge for kontroll med hvem som kommer. PST følger situasjonen tett og vil potensielt også ha behov for økte ressurser.

En hovedutfordring nå er at mange migranter ikke registrerer seg i første ankomstland, men fortsetter videre gjennom Europa til ønsket bestemmelsesland. Som følge av dette har enkelte land innført midlertidig grensekontroll i tråd med Schengen-regelverket. Det er viktig for Schengen-samarbeidet at yttergrensekontrollen fungerer, og at asylsøkere blir registrert i ankomstlandet.

I Norge er det ikke innført indre grensekontroll, men Politidirektoratet har fått i oppgave å intensivere personkontrollen i grensenære områder for å ha god oversikt og kunnskap om hvem som reiser inn i landet vårt. Det er viktig for nasjonal sikkerhet.

PST har foreløpig i sin trusselvurdering knyttet til asyltilstrømningen uttalt at asylsøkere knyttet til ekstrem islamisme ikke fremstår som en sentral bekymring på kort sikt. Det vurderes som lite sannsynlig at det norske asylinstituttet blir brukt av grupper som ISIL og Al Qaida ved at det kommer asylsøkere med en forhåndsbestemt voldsintensjon til Norge.

Den økte asyltilstrømningen vurderes i første rekke å få negative følger for trusselbildet knyttet til det høyreekstreme miljøet i Norge. Motstand mot innvandring er en viktig mobiliseringsfaktor for dette miljøet. Dette er det viktig å ha en beredskap for og holde øye med fremover.

På lengre sikt er det mulig at enkelte asylsøkere vil komme til å utgjøre en terrortrussel i Norge. Asylsøkere er en sårbar gruppe for radikalisering, men her vil det være store variasjoner.

En annen utfordring vi må være oppmerksom på, er omfanget av menneskesmugling. Politiet arbeider med å avdekke menneskesmugling ved ankomst til Norge. Aktuelle tilfeller følges opp og etterforskes som alvorlig kriminalitet.

Polititjenestemenn som er om bord på båtene «Siem Pilot» og «Peter Henry von Koss» i Middelhavet, har også fokus på å avdekke mulige tilfeller av menneskesmugling. Norge har aktivt uttrykt sin støtte til EUs innsats mot menneskesmugling, og vi deltar i det flernasjonale politisamarbeidet på dette området.

Kapasiteten i asylmottakene er svært presset. Særlig gjelder dette transittmottak i østlandsområdet, der søkerne bor i den første fasen. For å møte utfordringen opprettes det nå et stort antall nye mottaksplasser, inkludert midlertidige innkvarteringsplasser.

På noen steder opprettes det nå mottak på svært kort varsel, både på steder der det tidligere har vært mottak, og i kommuner som ikke har hatt mottak før. Det er krevende for både de nye mottakene og kommunene å håndtere dette.

Mange kommuner har vist vilje og evne til å bidra i denne ekstraordinære situasjonen. Det setter vi stor pris på. Godt samarbeid mellom staten og kommunene er avgjørende for å løse utfordringene i mottakssystemet på en god måte.

Vi har sett i andre land at det har blitt nødvendig å endre standarden på mottak for å håndtere situasjonen. Vårt naboland Sverige åpnet i forrige uke for opprettelse av teltleirer for å skaffe tak over hodet til alle asylsøkerne som nå kommer. Vi vil også vurdere enklere løsninger.

Vi ser også at en større andel av bistandsmidlene i andre land nå brukes på flyktningtiltak i eget land. Det skjer også i Norge. Denne bistanden er i tråd med retningslinjene til OECDs utviklingskomité og har vært en etablert praksis i Norge siden tidlig på 1990-tallet.

Andelen enslige mindreårige har økt dramatisk i år. De kommer i hovedsak fra Afghanistan og Eritrea, og det er en tendens at flere av disse er noe yngre enn tidligere. Over halvparten av dem har ifølge UDI opplyst at det er voksne som har organisert reisen deres. Det er svært bekymringsfullt at mindreårige blir sendt alene til Norge med menneskesmuglere. Disse barna har behov for omsorg, og det skal de få.

UDI har tredoblet transittkapasiteten for enslige mindreårige asylsøkere, og det er opprettet en rekke asylmottak for dem mellom 15 og 18 år. Etablering av mottak for enslige mindreårige er krevende fordi behovet for tilrettelegging og tjenestetilbud til denne gruppen er stort.

Vi har også fått et økt behov for plasser i omsorgssentre for enslige mindreårige asylsøkere under 15 år. Bufetat har derfor inngått kontrakter med private leverandører om opprettelse av flere omsorgssentre for denne gruppen. De har utvidet kapasiteten i de eksisterende statlige mottakene noe. Hittil i år har det ankommet ca. 460 enslige mindreårige asylsøkere under 15 år til omsorgssentrene. Til sammenlikning kom det 188 enslige mindreårige under 15 år totalt i fjor.

Altfor mange enslige mindreårige – ca. 500 ved utgangen av september – venter nå på å komme til en kommune og finne fotfeste i vårt samfunn. Denne gruppen er øverst på prioriteringslisten over dem som skal bosettes.

Hvis det er én ting jeg ønsker meg, så er det at dugnadsånden i befolkningen også skal føre til at flere mennesker melder seg til innsats for barnevernet. Hvis vi kan få flere mindreårige asylsøkere i fosterhjem og færre på institusjon, vil det være bedre for integreringen og gi barna en bedre og tryggere start på sitt nye liv. Her har folk virkelig en mulighet til å gjøre en viktig forskjell.

Prognosene for antall asylsøkere til Norge i 2015 ble i forbindelse med tilleggsproposisjonen til statsbudsjettet for 2015 anslått til å øke fra 11 000 til 16 000. UDI anslår nå at det kan komme 23 000 asylsøkere i år og 33 000 i 2016. Regjeringen vil på bakgrunn av de nye prognosene komme tilbake til Stortinget i forbindelse med nysalderingen for 2015 og i løpet av kort tid fremme forslag om tilleggsnummer til statsbudsjettet for 2016.

De høye asylankomstene innebærer høye kostnader. Stortinget skal i dag behandle tilleggsproposisjonen for 2015 som følge av økningen i antall asylsøkere. Jeg vil allerede nå varsle at flere tall må oppjusteres under nysalderingen senere i høst. Ikke minst vil vi se en betydelig oppjustering av kostnadene ved fremleggelsen av tilleggsnummeret for 2016 som kommer senere i høst.

I gjennomsnitt medfører hver flyktning om lag 1 mill. kr i statlige utgifter de første fem årene. For enslige mindreårige er utgiftene flere ganger høyere. Uten kostnadsdempende tiltak innebærer de siste prognosene at vi får ekstrautgifter på flere milliarder kroner i 2016. Prognosene for ankomster er usikre, men skulle 40 000–50 000 få opphold, vil utgiftene de neste fem årene kunne bli mellom 40 mrd. kr og 50 mrd. kr. Med en stor andel enslige mindreårige vil tallet bli betraktelig høyere. I tillegg kommer de langsiktige samfunnsøkonomiske kostnadene. Disse vil særlig avhenge av arbeidsdeltakelsen til dem som kommer.

Det er viktig å være praktisk og løsningsorientert i denne prosessen. Vi er nødt til å få kostnadene ned. Asylsøkerne skal få et godt og forsvarlig, men nøkternt tilbud. Derfor må vi kritisk gjennomgå de ordningene vi har i dag, for om mulig å gi et tilbud på rimeligere måter.

Norge må ha tilstrekkelige og verdige ordninger for dem som søker asyl. Samtidig bør ikke vi ha ordninger som er så gode at flere enn det som er naturlig, velger Norge som mottaksland. Ordningene for og ytelsene til asylsøkerne må være avstemt med andre land det er naturlig for oss å sammenligne oss med.

Da jeg i april i år holdt en redegjørelse for Stortinget om tilstrømningen av flyktninger til Europa, hadde kommunene i Norge vedtatt å bosette 8 100 flyktninger.

Regjeringen har gitt dette arbeidet høy prioritet. Det er avholdt dialogkonferanser med ordførere og rådmenn fra om lag 100 kommuner for å høre deres synspunkter og for å informere om at regjeringen har bedret rammebetingelsene for bosettings- og integreringsarbeidet i kommunene.

Integrerings- og mangfoldsdirektoratet har i tillegg en tett oppfølging av kommunene. Dette har gitt resultater. Vi er nå oppe i over 11 400 vedtak om bosetting i kommunene i 2015. Dermed ligger det an til at vi i år kan få rekordhøy bosetting, noe jeg gjerne vil berømme kommunene i Norge for. Samtidig ligger vi fortsatt på etterskudd, og køene i mottak vil sannsynligvis fortsatt være på om lag 4 500 personer som trenger en kommune å bo i, ved årets utgang. Etter hvert som UDI får behandlet det store antallet asylsøknader som nå fremsettes, vil dette tallet imidlertid vokse. Vi skal også bosette et stort antall overføringsflyktninger fremover.

I løpet av sommeren fikk alle landets kommuner anmodning fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet om å bosette til sammen 14 000 flyktninger i 2016. Kommunene har fått svarfrist innen utgangen av november 2015. IMDi kommer i tillegg til å sende ut en ny anmodning i oktober, basert på nye prognoser. Fra regjeringens side oppfordrer vi kommunene til fortsatt å bidra aktivt til bosettingsdugnaden fremover.

La meg være helt klar på dette: Bosettingsarbeidet kommer til å være svært krevende fremover. Med de nye prognosene står vi overfor en helt ny situasjon. Vi må diskutere og vurdere nye tiltak.

Integrering blir helt sentralt for å håndtere den situasjonen vi står overfor. Målet må være at de som får opphold her, kan komme seg raskt ut i arbeid. Da må de få mulighet til å lære seg norsk raskt og til å få vurdert sin kompetanse. Det er mennesker som har måttet forlate alt de hadde kjært, og mange bærer tap av sine nærmeste og andre tunge opplevelser med seg. Da er det særlig viktig at vi gjør det mulig for dem å opprettholde selvrespekten som ligger i det å kunne forsørge seg og sine. Introduksjonsprogram og norskopplæring blir viktig fremover.

Vi har kommet med noen konkrete forslag til økt innsats i statsbudsjettet for neste år. Vi foreslår 20 mill. kr til ulike tiltak for at nyankomne flyktninger skal kunne bruke sin medbrakte kompetanse til å komme raskere ut i arbeidslivet. Vi foreslår å styrke integreringstilskuddet med et ekstratilskudd på til sammen 50 mill. kr til kommuner som bosetter flere i 2016. Vi har også økt tilskuddene til Husbanken.

Samtidig gjør de nye prognosene at vi står overfor helt nye utfordringer som vi kommer tilbake til i tilleggsnummeret til budsjettet.

Det er viktig å samarbeide med frivilligheten for å få til god integrering og skape gode nærmiljø. De frivillige organisasjonene spiller en betydelig rolle ved bl.a. å tilby norsktrening, kulturaktiviteter, skape møteplasser og bidra til dialog mellom trossamfunnene. Frivilligheten gir folk mulighet til å delta, samtidig som den bidrar til å løse mange viktige samfunnsoppgaver.

Med det store folkelige engasjementet vi nå ser, er det grunn til å være optimistisk. Jeg tror flyktningene vil få muligheter til å være ressurser i sine nye lokalsamfunn, men det kommer også til å være utfordringer. Integrerings- og mangfoldsdirektoratet må være beredt til å bistå kommuner med å legge til rette for gode løsninger når de mottar mange nye innbyggere uten kjennskap til lokale forhold.

Det jeg nå har beskrevet, er en situasjon som kommer til å være krevende for alle ledd i asylkjeden – i utlendingsforvaltningen, for kommunene, for politiet, for helsevesenet, for barnevernet og for hele det norske samfunnet. Det kan bl.a. bli lengre saksbehandlingstider, flere beboere i mottak og behov for betydelig økning i bosettingen. Det er mye som fortsatt er usikkert, men vi må ta høyde for at flyktningkrisen kan vedvare. Vi må gjøre nødvendige grep for å sikre at Norge er forberedt på å håndtere eventuelle konsekvenser av dette også fremover i tid.

De økte asylankomstene vil ha store konsekvenser på flere samfunnsområder. Diskusjonen om dette blir i seg selv krevende for oss som politikere. Når vi skal ta imot så mange mennesker, vil ikke det skje smertefritt, og vi kommer til å måtte foreta prioriteringer og gjøre valg. Noen klare utgangspunkt har vi, og dem har jeg har redegjort for i dag. Migrasjonsutfordringene kan ikke løses gjennom særnorske ordninger, men vi må søke europeisk og internasjonalt samarbeid. Grenser må beskyttes, og vi må få kontroll på asylstrømmene. Vi må verne om asylinstituttet med en klar og forutsigbar politikk for beskyttelse og retur. Vi må sørge for god integrering. Samtidig gjør de økonomiske realitetene i dette at vi må være nøkterne.

Men bak alle disse forutsetningene skal vi huske at det kommer mennesker til Norge nå med ønsker, håp og drømmer for fremtiden. Mange har hatt en krevende reise hit og har kanskje levd flere år under særdeles vanskelige forhold, med usikkerhet og krigshandlinger rundt seg. Det er alltid viktig å se enkeltmenneskene i de store tallene. Selv om dette blir krevende, vet jeg at Norge er i stand til å løse disse oppgavene.

Jeg er sikker på at partiene på Stortinget er beredt til å delta i dette arbeidet, og at vi kan skape grunnlag for bred enighet om mange av tiltakene. Er det noe nordmenn generelt er gode på, er det dugnad. I høst blir det behov for en politisk dugnad. Men innsatsen og dugnaden i det norske samfunnet vil vare i flere år fremover.

Jeg takker for muligheten til å få redegjøre her i dag.

Presidenten: Presidenten vil nå, i henhold til Stortingets forretningsorden § 45 annet ledd, foreslå at det åpnes for en kort kommentarrunde, begrenset til ett innlegg på inntil 5 minutter fra hver partigruppe og avsluttende innlegg fra statsministeren.

– Det anses vedtatt.

Jonas Gahr Støre (A) [10:51:38]: Jeg vil få takke statsministeren for redegjørelsen – for innholdet og for den tonen den ble holdt i.

Tallet alene, 60 millioner mennesker på flukt, tegner et bilde av noe som ikke er et forbigående fenomen. Verden har dessverre ikke varsler om at krisene vi er rammet av, er på vei til å bli bilagt, og det illustrerer, på en mer talende måte enn mye, at det som er langt unna, kan bli veldig nært også for oss i Norge.

Jeg er helt enig i statsministerens understreking av at krigene må slutte. Det må komme en annen prosess for fred og utvikling, som gjør at menneskene vil bli for at denne utfordringen skal snu. Jeg er også helt enig i at vi skal stå opp for mennesker på flukt. De instrumentene som sikrer mennesker på flukt, beskyttelse, er det livsviktig å stå opp for. Det er faktisk ikke mer enn noen tiår siden Norge selv var avhengig av at noen var villig til det. Det var før vi hadde de rette konvensjonene. Og som en Syria-flyktning i en båt sa: Det er ikke velferdsordningene i Europa vi er på jakt etter; det er trygghet – det å bli beskyttet fra krig, utslettelse og bomber. Så jeg mener at vi i den innsatsen skal hegne om asylinstituttet. Det dreier seg altså ikke om å si et generelt ja til migrasjon i denne situasjonen, men om å ta vare på dem som trenger beskyttelse. Det kan være mange motiver for å ville reise til Norge – mange av dem er forståelige – men det vi skal stå opp for her, er kravet om og retten til beskyttelse.

Norge skal ta ansvar, diplomatisk, gjennom et humanitært engasjement. Vi skal ta ansvar sammen med EU-land i Schengen-området, holde fast ved et samlet svar. Hvis dette stykkes opp i Europa og 30 land hver for seg søker løsninger, blir det ikke bedre for flyktningene, det blir ikke bedre for oss, og det blir ikke bedre muligheter til å gjøre en innsats utenfor regionen.

Jeg ønsker statsministeren lykke til med de møtene hun skal delta på, bl.a. i Valletta. Vi ser i noen av nabolandene at det er ikke bare internasjonale menneskehandlere som skor seg på flyktninger, men det gjør også land som mener de er ventiler inn mot Europa, og som kan bruke det diplomatisk, politisk og økonomisk. Det er en utfordring jeg går ut fra også kommer opp på dette møtet.

Jeg er enig med statsministeren i at vi må finne en balanse mellom det humanitære og det langsiktige, drøfte innretningen av vår bistand. Vi vet jo at vår bistand per innbygger er høy, men vi er et lite land, så summen er ikke det viktigste, men det er måten vi bruker dette strategisk på – at vi også kan påvirke måten verden er med på å sette inn innsats og få løsning av kriser. Her vil jeg oppfordre regjeringen til å ha et nært nordisk samarbeid og kanskje vekke til live noe av det nordiske samarbeidet vi har hatt gjennom mange år, særlig innenfor FN-rammer.

Så til Norge: New York Times hadde på sin førsteside forleden dag historien fra Storskog som illustrasjon på den geografiske kontrasten, det at folk nå er på vei over denne grensen. En farefull reise kan for mange være over, nå begynner en ny reise inn i vårt samfunn. Og jeg tror, som statsministeren sa flere ganger, at vi står overfor en helt ny situasjon, og vi må ta inn over oss alvoret i begrepet «en helt ny situasjon» – eller for å si det på en annen måte: en ekstraordinær situasjon, som kan komme til å vare, med hva det krever av oss.

Jeg er enig i betydningen av retur – for å si det slik. Jeg mener det henger sammen med ønsket om å verne om asylinstituttet, at for dem som ikke har rett til beskyttelse – der det er avklart – skal det gjøres retur. Vi støtter også arbeidet med å få flere returavtaler, men de må inneholde fundamentale menneskerettighetsgarantier for at de skal kunne praktiseres.

Det ekstraordinære tester oss til å håndtere det praktisk – i tråd med våre verdier – og hele samfunnet må bidra. Det betyr at vi må – og Arbeiderpartiet vil støtte det – gå igjennom alle deler av det som nå blir berørt: registrering, ekstremt viktig, av dem som kommer, at de kan være trygge på at de er sett som den de er, og at samfunnet som tar imot dem, kan være trygge på hvem de er, innkvartering og saksbehandling. Men jeg vil advare mot at denne viljen til å improvisere og finne midlertidige løsninger fører til en spiral nedover, som blir varig. Dette er mennesker som kan kvalifisere til å bli del av en C-klasse og en D-klasse i vårt samfunn. Vi må ikke innrette hjelpeapparatet og tilretteleggingsapparatet slik at de blir det raskere enn de bør, og vi må prøve å unngå det. Her mener jeg at den store utfordringen for oss som samfunn er integrering og å sørge for at vi får til nye partnerskap mellom UDI, UNE, frivilligheten, arbeidslivet og ikke minst kommunene. Og dette er mitt siste punkt: Det er kommunene vi nå må satse på å sette i stand til å gjøre denne jobben. Det er der folk skal bo. Det gjelder gjennom økonomi, og det gjelder gjennom byrdefordeling. Vi ser nå at kommunene bærer ulike byrder. Vi i Arbeiderpartiet er åpne for å vurdere finansieringsløsninger som kan stå seg over tid. Vi må, som sagt, unngå at disse ordningene trekker i retning av å definere dette som en permanent underklasse i Norge. Den dugnaden må vi gjøre.

Jeg vil til slutt også oppfordre om at det er en dugnad regjeringen gjør seg imellom, slik at vi får én tale fra regjeringen, én tale i oppfordringen til kommunene, og at kommunene oppfatter at de er sett, og oppfordrer dem til å gjøre den innsatsen de skal være med på.

Trond Helleland (H) [10:57:06]: Takk til statsminister Erna Solberg for en bred og grundig gjennomgang av de store utfordringene Norge og Europa nå er stilt overfor. Flyktningsituasjonen, som var utfordrende da vi i vår diskuterte Syria-flyktningene, har bare forverret seg gjennom sommeren. Nå står vi foran utfordringer som krever raushet, fasthet og nye politiske grep.

En litt personlig refleksjon: 1. og 2. mars 2011 var jeg sammen med gode kolleger her i salen i kommunalkomiteen. Vi var på rundreise til Jordan, Syria og Libanon. I Damaskus besøkte vi flere flyktningleirer der det var irakiske flyktninger, der det var palestinske flyktninger – det var store, veldrevne leirer midt i Damaskus. Om kvelden ruslet flere av oss rundt i gamlebyen i Damaskus. Det var en vennlig atmosfære, riktignok hadde vi vel en følelse av at noen passet på oss, men 14 dager senere startet opprøret som ledet til den fryktelige krigen vi nå har sett i Syria – 14 dager senere. Syria var en trykkoker, Assad-regimet hadde tilsynelatende kontroll, og Syria var, som statsministeren sa, i ferd med å nå FNs tusenårsmål. I dag er mer enn halvparten av landets innbyggere på flukt. 4 millioner er reist ut av landet, nesten 8 millioner er flyktninger i eget land.

Nabolandene har tatt imot hundretusenvis, ja millioner av flyktninger, men nå reiser mange videre. FN har bare fått inn 43 pst. av det de har bedt om til flyktningene i nabolandene. Hjelp i nærområdene er avgjørende for å gi håp. Blir håpet borte, søker man nytt håp i Europa. TV 2 hadde i går kveld en reportasje der de bl.a. intervjuet en syrer som tok imot sin bror, og han hadde én appell: Vi trenger mer hjelp i nærområdene. Det var hans appell, og det er også viktig å ha med seg.

Jeg er glad for at regjeringen også har tatt initiativ til en giverlandskonferanse, og jeg tror flere land nå ser konsekvensene av manglende bistand.

I Norge mottok vi relativt få syriske flyktninger i første halvår, men nå har vi sett en strøm som bare tiltar i styrke. Når det kommer hundrevis av flyktninger på sykkel over grensen til Kirkenes, når vi bare i forrige uke mottok 1 946 asylsøkere, halvparten fra Syria, skjønner alle at vi har en ny og stor utfordring.

Statsministeren hadde en grundig gjennomgang, og jeg er glad for at Norge som Schengen-land deltar aktivt i det arbeidet som nå pågår i EU, og for at det jobbes etter flere akser for å bidra til at mennesker på flukt skal bli møtt med verdighet i Europa og Norge. Samtidig er det viktigere enn noen gang å være tydelige og konsekvente på at asylinstituttet ikke skal uthules gjennom at de som ikke har krav på beskyttelse, får opphold. Returarbeidet må styrkes, samtidig som vi foretar en massiv opprustning av mottaksapparatet her i landet. For det er dugnad vi trenger nå, en dugnad der alle deltar; UDI, politiet, helsevesenet, kommunene, barnevernet, de frivillige organisasjonene og alle som ønsker å bidra i det norske samfunnet. Kommunene har gjort en kjempejobb så langt i år – 11 000 bosettinger er langt over tidligere år, men vi trenger altså mange flere plasser i månedene som kommer.

Stortinget og det politiske Norge har også en utfordrende oppgave. Vi må finne den rette miksen av kvantitet og kvalitet. Med så stor tilstrømning vi ser nå, vil det være nødvendig med nytenking og kreative grep som raskt kan skaffe flyktningene tak over hodet, samtidig som vi ivaretar et godt integreringsarbeid, der målet om norskkunnskap og deltakelse i arbeidslivet er viktige milepæler. Regjeringen varsler nå at det vil bli nødvendig med ytterligere bevilgninger for 2015, og om ikke lenge legger regjeringen fram et tilleggsnummer som skal inn i budsjettet for 2016.

Norge har lange og stolte humanistiske tradisjoner. I 1922 fikk Fridtjof Nansen Nobels fredspris for sitt arbeid for flyktninger. Nå er det Europa og Norge som blir stilt på prøve. Regjeringen inviterer til politisk dugnad. La oss vise at vi kan stå sammen om løsninger som gir resultat både i og rundt Syria, på øyene i Hellas, i Italia, i EU, i Schengen og her hjemme.

Harald T. Nesvik (FrP) [11:02:19]: Først av alt: Takk til statsministeren for at hun tok initiativ til å komme til Stortinget og gi denne grundige redegjørelsen. Det er prisverdig og helt nødvendig.

Det er en alvorlig situasjon som dette storting, Norge og verdenssamfunnet generelt sett nå står overfor. Millioner av mennesker er drevet på flukt. Over 700 000 mennesker har krysset Europas grenser hittil i år, og det er forventet at flere vil komme.

På tross av den situasjonen som verden nå ser utspiller seg i regionen, mangler FN store summer for å kunne dekke de helt grunnleggende behovene til dem som er i nærområdet. Dette gjelder mat, vann, medisiner og tak over hodet. UNHCR har bedt om 6,2 mrd. dollar i 2015 for å hjelpe flere titalls millioner flyktninger – kun 43 pst. er oppfylt. FN har derfor blitt nødt til å gå til det skritt å kutte i matrasjonene til hundretusener av mennesker i regionen rundt Syria. At disse menneskene legger ut på flukt på en livsfarlig vei – bl.a. over Middelhavet – på søken etter et bedre liv, bør ikke komme som noen overraskelse. Det var også det som var grunnen til at Fremskrittspartiet i vår foreslo å bevilge mer midler til hjelp nettopp i nærområdet.

Mange av disse personene har følt seg tvunget til å ende opp med å flykte, og mange søker tilflukt i Norge. Som vi har hørt, er 4 900 mennesker kommet til Norge bare i september. I oktober har det utviklet seg ytterligere: I uke 40 kom det 1 500 asylsøkere til Norge, og i forrige uke kom det nesten 2 000 personer. Det norske mottaksapparatet er sterkt presset, og vi ser nå at det etableres mottakssentre og asylmottak flere steder i landet for å avhjelpe den akutte situasjonen. Regjeringen har stilt opp med midler og tiltak på en rekke felt. Man har omrokert personale, man ser på alternative måter å gjøre det på, og ikke minst har også kommunene stilt opp.

Det er ikke bare syrere som nå kommer til Norge. Den migrasjonen som vi ser nå gjennom Europa, medfører at det er mange personer som er på vandring. Vi ser også at det i vårt nærmeste naboland, Sverige, kom 9 363 asylsøkere i uke 41. Bare 33 pst. av disse var fra Syria, 28 pst. var fra Afghanistan og 21 pst. var fra Irak. Også i Norge er det en stadig lavere andel som kommer fra Syria. I uke 41 utgjorde de under halvparten av dem som søkte asyl, og i andre kvartal i år var det bare 21 pst. av dem som ble registrert i EU, som var asylsøkere fra Syria. Vi ser at stadig flere kommer fra Afghanistan, Irak og fra Balkan. Derfor er vi helt avhengig av å få på plass et enda bedre og mer effektivt retursystem, slik at de personene som ikke har behov for den beskyttelsen vi snakker om, raskere kan returneres, slik at vi får konsentrert oss om de personene som virkelig har det beskyttelsesbehovet som vi vet at de faktisk har.

Asyltilstrømningen kommer til å medføre betydelige kostnader. Det har vi også hørt statsministeren redegjøre for. Som vi også har hørt, koster én asylsøker i gjennomsnitt ca. 1 mill. kr over fem år. Dette gjelder ikke den enslige mindreårige asylsøkeren, som koster betydelig mer. I tillegg vet vi også at det vil påløpe betydelige utgifter knyttet til søknad om familiegjenforening, som særlig de yngre, enslige asylsøkerne kommer til å søke om.

Det er viktig at vi jobber langs mange akser i denne salen. Vi er helt avhengig av å få på plass gode hjelpetiltak for de personene som skal være her. Vi skal ha et godt mottaksapparat, vi må ha gode registreringer, men vi er nødt til å jobbe sammen med andre land. Vi er nødt til å få Schengens yttergrense til å fungere igjen. Vi er nødt til å få de andre nasjonene i Europa til å registrere dem som faktisk kommer inn, hvis ikke vil Dublinkonvensjonen ikke kunne ha berettigelse i årene som kommer.

I tillegg er vi nødt til å være mer effektive med utsendelse av dem som ikke skal være her, og vi er nødt til å sørge for at vi blir i stand til å gi de helsetilbudene som skal til for dem som kommer hit. Jeg frykter at det kan bli problemer både når det gjelder helsetjenester og annen oppfølging hvis vi ikke samtidig sørger for at de som ikke har behov for beskyttelse, raskt sendes ut av landet.

Knut Arild Hareide (KrF) [11:07:47]: Eg vil takke statsministeren for ei veldig god og brei utgreiing.

Det er eit krevjande perspektiv statsministeren trekkjer fram i denne utgreiinga. Derfor er eg veldig glad for dei signala som blir gitt om at Noreg på nokre område er klar. På andre område skal me gjere oss enda betre og meir i stand og klare til å gjere ein innsats. Det blir ikkje enkelt, men me skal gjere det me kan for å bidra.

Det er sånn at det høge talet på flyktningar me no opplever – 60 millionar, som statsministeren seier – er det ein grunn for. Me opplever no at fleire land enn nokon gong før er på FNs høgaste krisenivå. Det gjeld Sør-Sudan, det gjeld Irak, det gjeld Den sentralafrikanske republikk og den situasjonen me no opplever i Syria. Det er store behov for humanitær naudhjelp i kriseområda. Det er behov for naudhjelp for å dekkje heilt elementære behov og òg for meir langsiktig støtte for å sikre meiningsfulle liv og sysselsetjing for syriske flyktningar i nærområda.

Eg synest det er eit godt eksempel statsministeren bruker når ho snakkar om Syria som for fem år sidan var eit mellominntektsland. Me kunne sjå ein litt gammal episode av «Top Gear», der ein køyrde gjennom Syria. Det var no berre trist å sjå på det programmet. Ein såg altså for fire–fem år sidan eit velfungerande land på mange måtar, ei flott reise gjennom eit historisk land, og no opplever me altså den verste krisesituasjonen me kan tenkje oss.

Det er heilt rett, som òg statsministeren seier, at det er andre land som ein òg opplever som ustabile område: Nord-Afrika og Sahel-området trekkjer statsministeren fram. Da er det riktig når det gjeld Syria, at me lét vere å handle, me lét vere å bistå, og da er det viktig at me ikkje gjer den feilen igjen, og derfor er det viktig at me no nettopp held fram med fattigdomsnedkjemping. Er det sånn at bistandsbudsjettet i større grad må brukast til å motverke migrasjon? Nei, det må derimot motverke fattigdom, krig og konfliktar – og dermed migrasjon. Me må bruke bistandsbudsjettet til det det skal: Motverke fattigdom, krig og konfliktar.

Eg har òg lagt merke til det utanriksministeren har sagt, at det faktisk er eit kunstig skilje mellom den humanitære naudhjelpa og den langsiktige bistanden. Det er eg heilt einig i, for dette handlar om korleis me kan vere med og bidra og hjelpe.

No er det altså 700 000 flyktningar som har tatt seg til Europa i år, og Noreg opplever òg eit betydeleg press. Det som er viktig, er at Noreg er med og tar sitt ansvar. Statsministeren utfordra oss på dette med retur, og da har eg lyst til å seie at eg er heilt einig i det statsministeren seier, at det er viktig å tenkje retur nettopp for å sikre dei med reell beskyttelse, og at me ikkje skal sjå etter særnorske løysingar, men søkje europeisk og internasjonalt samarbeid om det som er nødvendig.

Me har ikkje dimensjonert vårt mottaksapparat for det høge talet asylsøkjarar me no opplever. Derfor er eg glad for innkomstsenteret i Råde. Det som blir gjort med registreringsarbeidet, blir me nøydde til å forbetre, og eg er heilt einig i det statsministeren seier om det enorme, frivillige arbeidet som me ser. Og er det ei oppfordring eg har lyst til å slutte meg til, så er det det statsministeren seier om at me no treng fosterheimar for einslege mindreårige asylsøkjarar.

Det kjem til å kome kostnader, men av og til må me gjere det som er riktig. Det krev den situasjonen som er til stades no. Når me har snakka om ein dugnad, må òg me i denne salen vere villige til kanskje å vente med nokre satsingar eller å sjå på endringar i budsjettet for nettopp å gjere noko av det som er aller viktigast, men verdas fattige er ikkje dei som skal betale denne dugnaden.

Marit Arnstad (Sp) [11:13:12]: Jeg har også lyst til å takke statsministeren for en redegjørelse som ga et grundig og godt bilde av den situasjonen vi står oppe i, og som også tok utgangspunkt i de store konfliktene internasjonalt som er sjølve beveggrunnen for den store flyktningstrømmen og migrasjonen vi nå ser innover Europa. Det er vanskelig, men det er helt nødvendig at de konfliktene adresseres av verdenssamfunnet på en måte som kan skape rom for dialog framover. Jeg har lyst til å understreke at det er et stort ansvar som nå påligger verdenssamfunnet, at en unngår å eskalere konflikter både faktisk og retorisk, både parter i regionen og parter utenfor regionen. Og FNs tydelige ansvar er svært viktig.

Norge må også stille opp for mennesker som er på flukt, enten det er i nærområdene eller det er her i Norge. Senterpartiet har lenge tatt til orde for en giverlandskonferanse, og vi ser svært positivt på at det blir avholdt en slik konferanse i starten av neste år. Hjelpen til nærområdene kommer til å bli viktig. De nærmeste nabolandene til Syria har tatt et stort ansvar, og de er nødt til å få mer bistand fra det internasjonale samfunnet i det videre arbeidet enn det de har fått så langt.

Jeg har også lyst til å si at jeg skjønner jo at en større del av det vi gir i internasjonal bistand, blir knyttet opp mot det humanitære. Men der er det også viktig med en balansegang. Det må ikke være slik at det blir enkelt å hente penger fra bistandsbudsjettet, og at en for stor andel av midler til langsiktig og bilateral bistand blir nedprioritert til fordel for humanitær bistand. Det å finne en god balanse mellom de humanitære behovene og den langsiktige og bilaterale bistanden er svært viktig, særlig når det gjelder oppbygging av sivile samfunn og økonomi, som statsministeren var inne på var en kritisk faktor i mange land.

Det mest påtrengende i Norge er sjølsagt mottaket av flyktninger her. Her på Østlandet ser vi en stor flyktningstrøm, men også i Finnmark. Jeg mener at det er viktig at vi har et effektivt og godt mottak, at vi møter flyktningene med varme, men også at vi møter asyltilstrømmingen med fasthet. De som har behov for beskyttelse, skal få det i Norge, de som har behov for omsorg, skal få det av vårt samfunn, men de som ikke har krav på beskyttelse, skal ha en rask retur.

Senterpartiet er åpen for å se på midlertidige løsninger når det gjelder mottak, men jeg er nødt til å si at når det gjelder teltleirer som innkvartering, er det et tiltak Senterpartiet er svært skeptisk til.

Rammene for integreringsarbeidet blir også viktig i årene framover. Rammene i det systemet kommer til å bestå, men jeg tror nok at vi også der må tenke på hvordan vi kan gjøre ting mer fleksibelt, og kanskje også rimeligere. Kommunene er det store navet i integreringsarbeidet, og kommunenes arbeid med integrering må i årene framover fullfinansieres, hvis ikke kommer vi ikke til å få utløst det potensialet som trengs når det gjelder bosetting og integrering av flyktninger og asylsøkere i Norge. Vi er nødt til å være mer fleksible og bidra til at flyktninger og asylsøkere raskere kommer seg ut i et aktivt hverdagsliv, og det å gi midlertidig arbeidstillatelse raskt er et av tiltakene for det. Språkopplæring helt fra en kommer til Norge, er et annet tiltak, og det å få validert utdanning og gjøre den konverterbar til virksomhet i Norge er også svært viktig.

Jeg deler også den oppfatning at en må mobilisere frivillig sektor på en helt annen måte enn det vi har gjort hittil. Det har skjedd svært mye bra, det gjøres veldig mye bra, og vi ser det ikke minst i den akutte situasjonen vi er oppe i nå, men der er det også muligheter for å mobilisere langt mer i tida framover.

Vi er også nødt til å tenke nytt når det gjelder boliger og boligsituasjonen for dem som kommer, på kort sikt når det gjelder mottak, men også på lengre sikt når det gjelder integrering.

Norge står overfor store utfordringer når det gjelder å ta imot folk som har vært nødt til å flykte. Men vi er også et samfunn som har store muligheter til å kunne klare en slik utfordring. Da er det også viktig, når vi kanskje får krevende og smertefulle diskusjoner framover, at vi tenker langsiktig, at vi får en bred politisk enighet, og at alle partier i det videre arbeidet er villig til å legge vekk noen kjepphester for faktisk å komme fram til bred enighet og brede beslutninger i tida framover.

Trine Skei Grande (V) [11:18:31]: Jeg vil også takke statsministeren, og jeg er glad for at hun sjøl tok et initiativ til å komme hit med en redegjørelse. Det er viktig at vi får en dialog med Stortinget når vi skal takle så store utfordringer.

Jeg har lyst til å begynne med å slå fast at internasjonale endringer og dagsordener påvirker også et land som Norge. Det er ikke sånn at vi er en øy her oppe i nord, som ikke blir påvirket av store folkeforflytninger, som vi ser nå. Det som skjer nå, skaper store utfordringer, både med å beholde menneskeligheten i våre systemer, og også med å klare å beholde prinsippene som våre internasjonale konvensjoner er bygd på. Det er klart at mange av disse konvensjonene ble skapt i en tid da det var snakk om enkeltflyktninger som trengte beskyttelse fra forfølgelse fra enkeltregimer, mens vi i dag ser at det er folkegrupper som trenger beskyttelse, og som setter andre typer krav til oss for hvordan vi møter det.

Vår styrke som land er den norske dugnadsånden, at vi har et folk som stiller opp når det virkelig trengs. Og vi har en politisk kultur i denne salen som handler om å skape brede, gode kompromiss når vi faktisk blir utsatt for store utfordringer. Og en av de politiske utfordringene vi står overfor, er å tenke nytt, å tenke på andre måter enn det vi har gjort tidligere, når vi har møtt andre typer utfordringer.

For meg er det verst tenkelige som kan skje nå, at vi får en stor oppsamling av saker pga. manglende saksbehandlingskapasitet, at folk blir sittende lenge på mottak uten å få et svar, at folk blir sittende enda lenger på mottak for å vente på et sted å bo – istedenfor å si at vi nå trenger en stor dugnad for å få saksbehandlinga unna fort og rask avklaring. Venstre er gjerne med på rask retur av dem som ikke skal være her, men de som faktisk skal være her, må få et svar raskt, og de må også få som svar at i Norge har vi forventninger til dem. Da må den dugnaden vi skal være med på, være en dugnad som også flyktningene skal være med på. Det ligger i dugnadens karakter. Og da skulle vi hatt et system som gjorde at folk kom i jobb fort, ble integrert fort, at vi tenkte nytt, både når det gjaldt språkskolering, og når det gjaldt hvordan vi skal få folk i jobb i det norske samfunnet så fort som overhodet mulig.

Da er det også viktig at vi i Europa står sammen når vi ser at mange av verdiene våre og mange av de systemene vi har, blir presset. Jeg var i Italia før helga og møtte mye av ledelsen i de departementene som jobber med dette, i et av de landene som virkelig er i randsonen, og som virkelig opplever et stort antall flyktninger som når deres landegrenser. Og sjøl i et land som mottar 140 000 flyktninger, gledet departementsråden i innenriksdepartementet seg over at han den morgenen hadde plassert 19 eritreere på flyet til Luleå, som første gruppe som Europa delte på. Det viste at de var en del av Europa, at de var en del av noe som andre rundt også kunne stille opp i, og jeg tror det motiverer dem til å gjøre jobben sin som grensenasjon for våre felles Schengen-grenser på en bedre måte.

Vi har en stor utfordring med å få de enslige mindreårige godt integrert og med gode tiltak rundt seg. Det er nok ikke riktig at det er mange enslige mindreårige som ber om familiegjenforening, men det er mange enslige mindreårige som trenger gode omsorgsrutiner rundt seg for å kunne fungere godt i det samfunnet de skal leve i videre.

For å avslutte: Dette tror jeg vi kan klare. Norge bør virkelig være et land som kan klare dette. Men da må vi hjelpe dem som trenger det, da må vi ha støtteordninger til dem som trenger det mest, og vi må ha en dugnad som innbefatter dem som kommer. Vi må ha klare forventninger til folk som kommer, og forklare dem at den norske samfunnsmodellen bygger på en spleis og en dugnad som innbefatter alle. Men da må alle få muligheten til å bidra inn i det norske samfunnet. Og da er det mange av de ordningene vi i dag har rundt mottak av flyktninger, som vi faktisk må endre, sånn at det er mulig for dem sjøl også å få delta i den dugnaden.

Audun Lysbakken (SV) [11:23:41]: La meg først få takke statsministeren for redegjørelsen, for flere tiltak som SV kan støtte, og for måten statsministeren avsluttet redegjørelsen på. Den tonen og det perspektivet tror jeg blir viktig framover.

Samtidig, etter en kommentarrunde med mye enighet, tenker jeg det også er viktig å understreke at en del av den dugnaden statsministeren inviterer til, må være ærlig debatt om det vi er uenige om, hvis vi skal komme videre. Det har vært mye uenighet gjennom det halvannet året som Stortinget har diskutert flyktningkrisen, til nå.

Vi har sett situasjonen i fjor høst, da SV og andre opposisjonspartier foreslo styrking av innsatsen i Middelhavet og en ny ansvarsdeling innenfor Dublin-avtalen, og ble avvist, i vår, da vi sa at Syria-avtalen var utilstrekkelig, og ble avvist når det gjaldt det, tidligere i høst, da flere opposisjonspartier krevde at Norge skulle ta en del av det europeiske ansvaret for relokalisering, som regjeringen nå åpner for, og ha en annen løsning for registrering av flyktninger enn kø på Tøyen – også da ble vi avvist.

Grunnen til at jeg nevner dette, er at beredskap er evne til å se og vilje til handling før virkeligheten tvinger oss til det. Det mener jeg ved flere viktige korsveier er en prøve denne regjeringen ikke har bestått. Den har ikke rustet mottaksapparatet – tvert imot kuttet i det inntil for ikke lang tid siden – tviholdt på måltall for retur til tross for at tillitsvalgte i politiet understreker at det har gått ut over vår evne både til å ta imot folk på en god måte og til å sende ut tungt kriminelle. Og det har vært manglende initiativ overfor frivillig sektor, som jo var en av de tingene Syria-avtalen skulle føre til.

Når kostnader nå er og vil bli et tema i budsjettdebattene utover høsten, tror jeg det er viktig at vi minner oss selv om at vi alle hele tiden har vært klar over at solidaritet koster. Det finnes ingen solidaritet som ikke koster oss selv noe. Kostnadene vil på lang sikt – som statsministeren understreker – være avhengig av hvor godt vi lykkes i integreringen. Men jeg synes det er viktig å minne oss selv om at vi aldri har sagt at vi skal ta imot flyktninger fordi vi har en forventning om at hvert enkelt menneske skal lønne seg – vi gjør det fordi vi ønsker å være et anstendig land. Regjeringen har som oppgave også å stå vakt om den anstendigheten.

Da mener jeg det er på sin plass å påpeke at vi har bak oss en valgkamp der det ene regjeringspartiet har drevet valgkamp nettopp på å argumentere for et motsetningsforhold mellom nordmenns velferd og innsats for flyktningene, og at finansministeren så sent som i forrige uke sa nei til å komme til Stortinget for å svare på spørsmål om hvorvidt hun står ved den oppfordringen hun i valgkampen kom med til kommunene, om ikke å bosette. Dette er relevant, fordi Fremskrittspartiets opptreden utgjør et problem for regjeringens troverdighet i en alvorlig situasjon.

Jeg vil støtte statsministeren i at vi er nødt til å si ja til en del midlertidige tiltak, en del løsninger vi vanligvis kanskje ikke ville gått inn for, for å håndtere flyktningkrisen. Men jeg vil også understreke at dette må være kompromisser som gjelder andre grupper enn barn. Det er ekstremt viktig at vi nå ser behovet for ikke å ruste ned, men ruste opp kvaliteten i mottakene for de enslige mindreårige asylsøkerne. Vi vet at det er for få voksne, for få med barnefaglig kompetanse, i mottakene i dag. Det må være en hovedoppgave, mener jeg, for regjeringen å ruste opp disse mottakene framover.

SV kommer utover høsten til å fortsette å fremme forslag om at Norge skal ta et større ansvar internasjonalt, slutte med Dublin-returer til land som Italia. Vi ønsker en ny båt til Middelhavet, vi ønsker økt humanitær innsats i nærområdene. Så mener vi at vi må ta det statsministeren sier, på alvor når det gjelder bosettingsutfordringen. Men da må også Stortinget tørre å tenke nytt, tørre å diskutere en ny bosettingsmodell etter dansk og svensk mønster, som SV har foreslått i Stortinget, som er en modell som ville virke. Stortingsflertallet må også tørre å ta kontroversielle beslutninger, hvis vi skal lykkes i den dugnaden vi nå er invitert til å delta i.

Rasmus Hansson (MDG) [11:28:55]: Takk til statsministeren for en god og bred redegjørelse, som jeg synes viser at debatten om flyktningproblemet, flyktningutfordringen og flyktningforpliktelsen her i Norge er på et riktig spor. Vi snakker nå om virkeligheten, for vi har lagt bak oss en periode før sommeren hvor vi i altfor liten grad var villig til å ta det inn over oss. Det var mange signaler fra statsministeren som Miljøpartiet De Grønne kan støtte, og som jeg mener er gode å bygge videre på.

Integrering av flyktninger blir nå en av de aller største utfordringene vi står overfor. Det er viktig at vi nå begynner å diskutere hvordan integreringen allerede i mottakene kan bli mye mer effektiv. Vi vet at jo lenger vi holder folk på vent, desto vanskeligere blir det å overbevise flyktningene selv, arbeidsgiverne og lokalsamfunnet om at de hører til her, og at de kan bidra her.

Dette gjelder f.eks. det at det kan bli mulig å jobbe før intervju, og at vi nå får reversert de nylig innførte kravene til dokumentasjon for å få midlertidig arbeidstillatelse. Et sånt tiltak vil støtte integrering, og det er høyst sannsynlig at det også vil spare UDI for ekstra saksbehandling.

Det er en stor utfordring at det er så vanskelig for flyktninger å komme seg i jobb også etter at oppholdstillatelse er gitt og introduksjonsprogram er gjennomført. Da er det interessant at f.eks. en kommune som Rælingen, som er en av de beste integreringskommunene i Norge, akkurat har kommet med et forslag om en yrkessertifisering, eller et forenklet fagbrev, som kan gi flyktninger formell kompetanse. Det kan ha stor effekt på deres evne til å komme i arbeid. Det er den typen tiltak vi nå må se etter, og jeg håper at regjeringen vil vurdere å gi et svar på hvordan man vil forholde seg til dette.

Et annet virkemiddel kan være å øke adgangen til å bruke Navs statlige virkemidler, også i introduksjonsprogrammene. I dag ser vi at Nav har en god del bra tiltak, som lønnstilskudd, mentorordninger osv., som kan brukes også for flyktninger.

Vi må belage oss på at den situasjonen vi nå står overfor, blir langvarig, kanskje veldig langvarig. Det betyr at vi må ha en intern arbeidsfordeling i Norge hvor alle kommuner bidrar. I dag hindres et godt og integrerende flyktningapparat av at man ikke anser bosetting og integrering av mennesker på flukt som en ordinær kommunal oppgave på lik linje med andre velferdstjenester. Det er altså til tross for at vi nå alle er enige om at Norge må overholde sine forpliktelser og ta sin andel av å hjelpe folk på flukt.

Miljøpartiet De Grønne tror at tildelt bosetting faktisk vil kunne skape mer forutsigbarhet i en ellers uforutsigbar situasjon fordi både kommunene, UDI og IMDi da vet hvor mange Norge skal bosette – eller i hvert fall vet mer om det – slik at alle kan stå parat, og at alle kan planlegge introduksjonsprogrammer på en bedre måte enn nå.

Norge er et av de landene som har aller flest returer. Det er viktig at Norge returnerer asylsøkere som ikke har beskyttelsesbehov, men det er også viktig at dette ikke går på bekostning av annet saksbehandlingsarbeid eller av rettssikkerheten til dem som faktisk trenger beskyttelse. Det betyr at vi må få en generell styrking av UDIs evne til å håndtere disse sakene, men det betyr også at vi må skjerpe fokuseringen på ikke å skape et kontrollbyråkrati.

Flere av regjeringens innstramninger i asyl- og flyktningpolitikken har vanskeliggjort situasjonen for dem som har fått beskyttelse, og det har hindret integrering. Det gjelder f.eks. innføringen av kortere tidsfrist for flyktninger til å søke gjenforening med familie, og det gjelder signalet om at regjeringen vil prioritere mer penger til nye vurderinger av midlertidig oppholdstillatelse.

Til slutt: Debatten kommer til å handle om penger. Da er det viktig å slå fast en gang for alle, som flere andre har vært inne på: Det kan ikke være en betingelse for at vi skal hjelpe folk i nød, at det ikke skal koste penger på de ordinære budsjettene, og vi kan ikke basere oss utelukkende på at det å hjelpe mennesker i nød skal finansieres ved å ta midler fra annen hjelp til mennesker i nød. Det er ikke et problem for samfunnet at det koster oss noe å hjelpe, det er et problem for samfunnet vårt hvis vi gjør det til et problem at det krever litt å stille opp for andre.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Presidenten vil nå gi ordet til statsministeren til et avsluttende innlegg på inntil 5 minutter.

Statsminister Erna Solberg [11:34:14]: Jeg har lyst til å takke for de i hovedsak positive tilbakemeldingene og ikke minst for den responsen jeg opplever på det formidable arbeidet som ligger foran et helt politisk Norge, og et helt Norge, med den flyktningtilstrømmingen vi ser i dag. Det kunne vært fristende å gå i polemikk på noen av innleggene, men jeg vil bare si at jeg har nok en litt annen oppfatning av hva som har skjedd, enn det representanten Lysbakken har, også når det gjelder forståelsen av at vi måtte ha en ny mottaksstruktur på Tøyen, men jeg synes det blir litt lite i diskusjonen om den store utfordringen som vi står overfor nå.

Jeg har lyst til å understreke – hvis vi alle er enige om at vi må ha retur – at det å sende signaler om at folk som ikke har behov for opphold, ikke bør komme fra et land, faktisk har hatt effekt ved at vi har hatt god retur til noen områder allerede, men da må vi gjennomføre returen. Hvis vi ikke gjennomfører returen, får vi flere asylsøkere fra de områdene vi ikke gjennomfører retur til. Det er noe av lærdommen vi har. Når vi ser på forskjellen mellom tilstrømmingen til Norge og til f.eks. land som Tyskland fra Balkan, er det nettopp ett svar som er bakgrunnen for det – det er returpolitikken Norge har hatt over år, hvor vi har vært tydelige på at vi må sende folk tilbake. Det er en viktig del av det å sørge for at asylinstituttet fungerer, raskt å få avklart og utsendt dem som ikke har behov for asyl.

Det kommer til å være utfordringer på alle deler av mottakskapasiteten. Det er ikke noe mål for oss å ha leirer eller annet. Vi har hatt teltleirer tidligere i Norge. Det er heller ikke vårt mål, men vi må sannsynligvis nå se på tiltak og bruke områder med annen type standard enn det vi har vært vant til. Og jeg har lyst til å si: Standarden på norske mottak har ikke vært god, men vi kommer rett og slett til å mangle områder og steder å ha mottak på. Det betyr at vi må se på nye former for dette fremover.

Den største utfordringen vår kommer til å være å gjennomføre en god integrasjon. Det er rom for å gjøre dette tettere, ha større trykk i integrasjonspolitikken enn det vi har hatt de senere årene. Vi ser at resultatene fra introduksjonsordningen har blitt dårligere på deltakelse i arbeidslivet og annet de senere årene. Det kan ha bakgrunn i hvem som har kommet, og hvilken bakgrunn de har, men det er viktig å ha tøft trykk på at når man kommer til Norge og bosetter seg i en kommune, så er jobb nummer én å bli integrert, delta og kunne forsørge seg selv fra dag én. Jeg er glad for at det er et bredt flertall her som har gitt uttrykk for det. Det er rom for å gjøre dette. De beste kommunene gjør det på en bedre måte og får bedre resultater enn andre. Men vi skal heller ikke undervurdere det at når noen kommuner har gode resultater, er det delvis fordi de har et bedre samarbeid med sitt lokale næringsliv og kanskje også et annet lokalt næringsliv. Rælingen er et eksempel. Der er det altså noen store bedrifter med mange ansatte – Coca-Cola og Posten – som har vært store mottakere av folk som er relativt nyankomne. En av utfordringene i vårt samfunn er at vi har få jobber for ufaglærte. Det gjør det vanskeligere.

Vi kommer til å se på ordninger som kan bidra til at vi kan dokumentere kunnskap på en bedre måte. Det lå allerede i statsbudsjettet ordninger for å gå inn på det for å få folk raskere ut i jobb. Spørsmålet om å gi arbeidstillatelse tidligere, er en vurdering vi skal gjøre på bakgrunn av de ønskene som kommer fra Stortinget. Det er nok viktig at vi har en identitetsavklaring. Det er et grunnleggende krav at man har pass eller annen klar og tydelig identifikasjon, slik at vi vet hvem som er der, for at man skal kunne få en midlertidig arbeidstillatelse. Det er viktig å ha kontroll akkurat over hvem som er i landet. Det er et sikkerhetsspørsmål, som jeg tror vi må ta på høyeste alvor.

Jeg tror nok Stortinget vil få mulighet til å diskutere alle enkelthetene i dette. Nå var det først og fremst viktig å si at vi har en strategi som dreier seg om de langsiktige linjene internasjonalt, det å jobbe for at Europas regelverk kommer på plass, slik at vi får ordnet opp i yttergrensene og får bedre kontroll fremover på tilstrømmingen til alle de europeiske landene, og så vil vi måtte bygge opp mye større kapasitet og jobbe på en annen måte både innenfor asylkjeden og i kommunene når det gjelder integrering.

Jeg tror som sagt at vi har potensial til å kunne klare det i Norge, som jeg også avsluttet mitt innlegg med å si, for vi har mange ressurser vi kan trekke på, men vi må altså se på dette som en stor dugnad. Den største utfordringen vår er at hvis vi ikke får kontroll med yttergrensene, hvis ikke det blir et system i Europa som har mer kontroll med dette, vet vi ikke hva tallene kommer til å bli. De kan bli mye større enn det vi i dag ser, når vi ser hva nabolandene våre nå får.

Presidenten: Debatten om redegjørelsen er avsluttet.

Presidenten foreslår at statsministerens redegjørelse om migrasjon og flyktningsituasjonen rundt Middelhavet og i Europa vedlegges protokollen.

– Det anses vedtatt.