Presidenten: Etter ønske fra kommunal- og forvaltningskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det vil bli gitt anledning til seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen innenfor den fordelte taletid, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Ingjerd Schou (H) [11:40:33]: (ordfører for saken): Den saken vi nå skal behandle, omhandler situasjonen knyttet til økte asylankomster i 2015.

Jeg har lyst til å takke komiteen for arbeidet, som har gått – i terminologien til Stortinget – usedvanlig raskt, og i tillegg også opplyse at vi har hatt en god og grundig høring i saken. Jeg har også lyst til å si takk til alle dem som arbeider, i alle ledd, med mottak av økte asylankomster i Norge, og også til alle dem som bidrar for Norge ute i verden – det være seg i konfliktenes nærområde eller i Middelhavet.

Som mange andre europeiske land har Norge en sterk deltakelse og støtte i arbeidet med mottak av flyktninger og asylsøkere. Det er en klar forståelse av at situasjonen vi ser i dag, også er et resultat av den voksende forskjellen som er mellom velfungerende stater og dem som preges av konflikter, vold, diktatur, krig og agitasjon. Vi ser at i det året vi nå er inne i, har det vært en kraftig økning i antall asylsøkere fra flere land i Europa, men også utenfor.

Vi har nå hørt statsministeren holde en bred og grundig orientering om situasjonen internasjonalt, i Europa og i Norge. Jeg skal derfor konsentrere meg om de særlige forhold ved denne proposisjonen og hva den handler om, som er det vi har sett av økte asylankomster etter at statsbudsjettet var ferdig i mai–juni.

Antall asylsøkere, ofte omtalt som ankomster til Europa og Norge, omhandler behovet for tillegg av økonomiske midler – også andre, men særlig økonomiske midler, som er vårt ansvar. Og ankomstene som vi ser i Norge i dag, er på et historisk høyt nivå.

Regjeringen har lagt fram et forslag til en bevilgningsøkning på 227,1 mill. kr, og under komiteens behandling har hele komiteen på en del punkter ytterligere plusset på denne tilleggsbevilgningen. Det handler om 48 mill. kr til økt kapasitet i mottak, økt kapasitet i UDI, økt barnefaglig kompetanse i Politiets utlendingsenhet samt styrking av organisasjoner som særlig ivaretar rettssikkerheten til dem som søker asyl i Norge. Det vil si at påplussingen er på 48 mill. kr på kapasitetsutvidelsen samt 9 mill. kr til de mindre, men viktige tingene som jeg nevnte – til sammen 57 mill. kr i tillegg til de 227 mill. kr.

Den kraftige økningen av asylsøkere i Norge medfører betydelige utfordringer for utlendingsforvaltningen, politiet, barnevernet, kommunene – ja, for hele det norske samfunnet.

Flyktningkrisen er ikke bare et europeisk problem, men påkaller hele det internasjonale samfunns behov for organisert og koordinert innsats. I Norge kan vi forvente et betydelig antall asylsøkere i år – over 20 000 – og prognosene er økende. Det offentlige Norge, kommunene, frivillige og religiøse organisasjoner, næringsliv, familier og enkeltpersoner deltar i mottak, bosetting og integrering. Som mange andre europeiske land har Norge sett en sterk deltakelse og støtte i arbeidet med mottak av flyktninger og asylsøkere.

Vi står overfor den største flyktningkrisen siden annen verdenskrig – 60 millioner på flukt fra krig og konflikter – og regjeringen har kommet med en lang rekke tiltak for å støtte de landene som flyktningene kommer fra, til redningsoperasjoner i Middelhavet og til å bekjempe de humanitære krisene som tvinger menneskene på flukt.

De som søker beskyttelse i Norge, skal få tilbud om innkvartering, og UDI oppretter også nå en rekke nye asylmottak for å huse alle dem som kommer. Det krever økt kapasitet, og det krever også økte økonomiske midler. Ettersom det har kommet mange asylsøkere på svært kort tid, samarbeider også UDI med en rekke aktører for å sikre at systemet har god nok kapasitet. I tillegg til å innkvartere alle som er registrert som asylsøkere i Norge, skal UDI nå også sikre at nattinnkvarteringstilbudet er til stede for personer som har meldt seg som asylsøkere hos Politiets utlendingsenhet i Oslo, men som enda ikke er registrert.

Det er også verdt å merke seg at UDI har en særskilt budsjettfullmakt til å overskride det som vi måtte ha gitt av budsjett.

Helga Pedersen (A) [11:45:49]: Det å ta imot det store antallet flyktninger og asylsøkere som kommer til Europa på en verdig og rettssikker måte, er en stor oppgave. Men det er knapt noe land som burde ha bedre forutsetninger for å klare den oppgaven enn Norge. Det er imponerende å se hvordan frivillige, både enkeltmennesker og organisasjoner, har stilt opp med praktisk innsats og ikke minst ved å ta et moralsk lederskap i situasjonen. Solidaritet med flyktningene betyr at alle deler av det norske samfunnet må mobilisere og strekke seg lenger. Det gjelder de statlige etatene, det gjelder kommunene, det gjelder frivillige og naboer. Også Arbeiderpartiet vil bidra konstruktivt på Stortinget for å finne gode løsninger.

Vi har også en grunnleggende forventning og krav til at regjeringen nå gjør det den kan for å sikre verdige forhold for dem som kommer til landet, med rettssikkerhet, god beredskap og bistand til dem som står i førstelinjen. Vi forventer at man har lært av Tøyen, der regjeringen var sent på ballen og fraværende i situasjonen, og vi forventer at en samlet regjering gjør sitt ytterste for å håndtere situasjonen på en tilfredsstillende måte.

Kommunalkomiteen har på flere viktige punkt forbedret regjeringens forslag til tilleggsbevilgning på årets budsjett, og det var helt nødvendig. La meg særlig peke på økt saksbehandlingskapasitet i UDI og 48 mill. kr til styrking av mottak for enslige mindreårige mellom 15 og 18 år. Men det er verdt å merke seg at mens Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet mener at disse pengene burde gå til å styrke bemanningstetthet og barnefaglig kompetanse, vil regjeringen og støttepartiene bruke pengene til å utvide kapasiteten, og det er en fullmakt som regjeringen allerede har.

Vi er også skuffet over at stortingsflertallet ikke vil være med på forslag om å øke bevilgningene til kommuner med asylmottak. Vi registrerer at flere kommuner nå vegrer seg mot etablering av asylmottak fordi de er usikre på hvordan det vil belaste kommunale helsetjenester og budsjetter eller annen beredskap og kapasitet i kommunen.

Vi må forvente at alle kommunene stiller opp i denne ekstraordinære situasjonen, men for å få til det må regjeringen sikre god samordning og logistikk, sørge for at UDI har tett kontakt med kommunene, at de avklarer usikkerhetsmomenter, ikke minst knyttet til helse og øvrig beredskap, og ikke minst at man dekker merkostnadene sånn at ikke kommunenes øvrige tjenester svekkes. Det å støtte kommunene nå er helt avgjørende for å kunne håndtere situasjonen på en god måte, både på kort og på lang sikt.

Sør-Varanger kommune er i en presset situasjon på grunn av den økte tilstrømmingen av asylsøkere over den norsk-russiske grensen. Her har kommunen gjort en stor jobb, bl.a. med å etablere et transittmottak som huser 150 flyktninger, og det har skjedd i tillegg til flere andre mottak som er kommet i kommunen. Likevel er Kirkenes nå blitt en flaskehals fordi det tar for lang tid før folk blir sendt videre til ordinært mottak. Når over 1 000 flyktninger kommer over grensen, er det en stor utfordring for et lite lokalsamfunn. Men det er ikke veldig mange i den store sammenhengen, og derfor må regjeringen sørge for at det nå tas et nasjonalt ansvar, og at man stiller opp med det som trengs for at ting skal fungere i Kirkenes, både verdige ankomstforhold og rask retur av dem som ikke har krav på opphold. Men skal 48-timersregelen kunne praktiseres, krever det både tilstedeværelse av UDI og ressurser.

Vi må nå forberede oss på det som kommer rundt neste sving, at mange av dem som er flyktninger i dag, skal bli innbyggere og skattebetalere i Norge i morgen. For å lykkes med det må integreringen starte fra dag én i mottak, med tydelige forventninger, språkopplæring, aktivitet og arbeidstrening. Asylsøkernes kompetanse må kartlegges, og vi er glad for at en enstemmig komité vil gjøre det enklere å få midlertidig arbeidstillatelse for asylsøkere. Vi forventer at regjeringen raskt kommer tilbake med en sak til Stortinget om det.

Det er store kostnader knyttet til mottak og integrering, det skal vi ikke bagatellisere, men disse menneskene representerer også en stor ressurs og store muligheter for Norge og norske lokalsamfunn. Vi har en stor oppgave foran oss, men det norske samfunnet har løst store oppgaver før, derfor må vi møte også denne situasjonen med en grunnleggende tro på at dette, det klarer vi.

Presidenten: Presidenten antar at representanten skal ta opp forslag?

Helga Pedersen (A) (fra salen): Ja.

Presidenten: Da har representanten Helga Pedersen tatt opp de forslagene hun refererte til.

Mazyar Keshvari (FrP) [11:51:18]: Vi står overfor en ekstraordinær situasjon. Asyltilstrømningen til Europa er 250 pst. høyere i august 2015 sammenlignet med august 2014, og 2014 var allerede et rekordår. Norge er ikke lenger skjermet fra denne utviklingen, og vi har denne høsten sett en massiv økning i antall asylsøkere. Denne økningen skyldes ikke bare krigen i Syria, da kun 30 pst. av asylsøkere oppgir at de har syrisk bakgrunn.

UDIs framskrivninger er svært usikre, men anslår at Norge i løpet av 2015 vil ta imot et sted mellom 25 000 og 30 000 asylsøkere. Situasjonen har eskalert fort, og anslagene har blitt oppjustert for tredje gang på tre uker. UDIs anslag for 2016 ligger på over 30 000, men fortsetter de siste måneders utvikling, vil tallet bli vesentlig høyere og utfordringene vesentlig større. Dersom vi legger til grunn at trenden for de siste ukene holder seg stabil, vil det komme over 84 000 asylsøkere til Norge det neste året. I uke 41 tok Norge som nevnt imot 2 000 asylsøkere, og ser man på denne utviklingen og summerer opp med 52 uker, ser man at man vil kunne få opp mot 104 000 asylsøkere i løpet av ett år, og med familiegjenforening kan det fort dreie seg som flere hundre tusen mennesker på sikt, bare som resultat av det vi tar imot i år.

Det er også lite som tyder på at asylstrømmen til Europa vil avta i overskuelig framtid. Denne saken handler om de økte midlene som er nødvendig i 2015 for å håndtere et asylanslag som var opp mot 16 000 asylsøkere. Jeg er også trygg på at det vil komme ytterligere forslag fra regjeringen dersom prognosene for 2015 skulle bli oppjustert enda en gang. Det er positivt at regjeringen i proposisjonen har varslet at det vil komme tilleggsnummer om hvordan den økte asyltilstrømningen skal håndteres. Dagens vanskelige og krevende situasjon krever en helhetlig tilnærming. Jeg mener derfor det er viktig og riktig at vi får vurdert de tiltakene regjeringen fremmer, i et helhetlig budsjettforslag. Men det bør også være klart for de fleste at dagens asylsystem er overmodent for reform. Asylsystemet var utformet for at enkeltindivider som var på flukt og trengte beskyttelse på individuelt grunnlag, skulle få beskyttelse. Asylsystemet var ikke utformet for å kunne håndtere millioner av mennesker på flukt og flere hundre tusen mennesker som migrerer samtidig over grensene.

Situasjonen gjør det også vanskelig fordi det ifølge FN nå er 60 millioner mennesker på flukt i verden. Millioner får ikke tilstrekkelig nødhjelp, og bare en liten andel av flyktningene vil noensinne ha økonomi, kapasitet og ressurser til å kunne ta seg til Europa for å kunne søke asyl. Bare i Syria mangler FN minst 30 mrd. kr til akutt nødhjelp. Denne enorme nøden for det store flertallet av de syriske flyktningene var bakgrunnen for at Fremskrittspartiet fremmet et forslag om å øke nødhjelpen til Syria med 1 mrd. kr.

Vi mener det ikke skal være nødvendig å måtte reise halve verden rundt for å kunne søke beskyttelse. Vi må se på løsninger som fører til en mer rettferdig fordeling mellom verdens 60 millioner flyktninger og samtidig sørge for at Europa mottar et antall flyktninger som er bærekraftig over tid. Målet for Fremskrittspartiet er at flest mulig mennesker skal få den tryggheten de har krav på, og ikke at et lite mindretall skal få en stor økning i materiell levestandard. Vi bør derfor vurdere alle momenter i denne debatten og også kunne se med friskt blikk på enkelte traktater som tiden kan ha løpt fra.

Avslutningsvis vil jeg bare si at det er også lov å dra lærdom av den asylpolitikken vi har ført hittil. Denne plutselige troen på at folk som bare får midlertidig arbeidstillatelse, skal komme seg ut i jobb, har vist seg ikke å være gjeldende for dem som allerede til og med har fått norsk statsborgerskap. Hvis vi ser på de største flyktninggruppene i Norge, fra Somalia, Afghanistan og Irak, er jo ikke det mennesker som bare har arbeidstillatelse, men mennesker som etter hvert også er norske statsborgere. Hvis vi ser på arbeidsdeltakelsen blant disse grupperingene, er det ingenting som tilsier at mange asylsøkere skal komme seg i arbeid bare de får en midlertidig arbeidstillatelse.

Geir Sigbjørn Toskedal (KrF) [11:56:33]: Europa har i 2015 opplevd en større strøm av flyktninger enn landene, Norge inkludert, var forberedt på. Dublin-reglene, som skulle regulere samhandlingen i land i Schengen-området, altså i EU/EØS-land, skulle regulere registrering og videre opphold. Dette skulle skje i felles forståelse, men er nå kommet under sterkt press, og det er behov for helt nye avtaler og nye løsninger.

Denne høsten er det blitt klart at antallet flyktninger er større og kommer langs nye fluktruter, som få hadde forutsett. Når titalls millioner er på vandring i verden, og vi har krig og stater delvis i oppløsning tett på Europa, vil også Norge få merke konsekvensen og få et større medansvar.

Det som særlig bekymrer, synes jeg, er det høye antallet mindreårige. Det er tragisk for de landene som mister sin ungdom og noe av sin framtid, og det er utfordrende for de landene som skal ta imot og sørge for at de får et anstendig opphold. FNs høykommissær kaller dette en stor flyktningkrise. Det har til nå hatt preg av å være en akutt situasjon, men vi forstår at situasjonen vil fortsette.

Som en anstendig, sivilisert og ikke minst ressurssterk nasjon har Norge et ansvar, og plikt til å stille opp. Denne situasjonen kan bare løses ved internasjonalt forpliktende samarbeid der alle land bidrar. Det gjelder både det langsiktige arbeidet med å bekjempe årsaken til flukten og det kortsiktige med å utvide FNs kapasitet for hjelpearbeid i nærområdene. Vi er derfor glad for at komiteen har plusset på i denne saken slik at det blir en grei løsning for 2015, og vi ser i spenning fram til tilleggsproposisjonen som kommer for 2016, der dette skal tas opp igjen i en større sammenheng.

Det er viktig at hver enkelt flyktning føler at han blir tatt imot på en verdig og human måte, samtidig som vi forvalter både de innvandringsregulerende hensyn – for det er nødvendig – og asylinstituttet, og at det skjer i en god rettspraksis.

Det akutte hjelpearbeidet settes nå bedre i stand her i landet, og det kommer nok til å fungere. Men for å finansiere dette konverteres bistandsmidler etter OECDs prinsipp, som kalles ODA-midler.

For Kristelig Folkeparti er det svært viktig at bistandsmidler til utviklingshjelp går til nærområdene. Det er nettopp nå viktig å opprettholde bevilgninger til målrettet bistandsarbeid som kan motvirke flukt, kanskje fra land vi ennå ikke har tenkt på. For dersom det ene gode formålet, hjelp til nødarbeid her i regionen, går på bekostning av det langsiktige flyktningarbeidet og bistandsarbeid, kan vi regne med at flyktningstrømmen kan øke. Kristelig Folkeparti regner derfor med at tilleggsproposisjonen som kommer for 2016 primo november, tar høyde for nettopp dette, for nå må vi være oppmerksomme på flere aspekter samtidig.

Kristelig Folkeparti er glad for samarbeidsavtalen med regjeringen, at vi har et punkt om å fornye og forbedre mottakssituasjonen. I dette arbeidet inngår forbedring av bosettings- og integreringspolitikken, og dette arbeidet er nå nylig startet opp. Endringene av disse strukturene vil ta tid, men det vil gjøre oss bedre i stand til å håndtere flyktningsituasjonen når det kommer på plass.

Det er særlig to forhold Kristelig Folkeparti vil sette søkelys på i den saken vi har oppe nå. Det ene gjelder ventetid for asylintervju og saksbehandlingstid. Det tar for lang tid for dem som sannsynligvis skal få oppholdstillatelse, og har beskyttelsesbehov. Det er en dårlig start på integrering og språkopplæring. Det er demotiverende å sitte og vente, og det er dårlig samfunnsøkonomi. Hvis intervju og oppholdsstatus avklares tidligere, vil flyktningene raskere bli en del av samfunnet og ta del i plikter og ansvar. Mange av dem som kommer, er både takknemlige og motiverte for innsats, men de blir isteden sittende på vent.

Det andre fokuset må være på omsorgstilbudet for de enslige mindreårige asylsøkerne. Barn og ungdom i den alderen er ekstra sårbare og trenger god omsorg og beskyttelse. Så langt i år har 18 barn forsvunnet fra norske asylmottak, i fjor 42. Slik kan vi ikke ha det. Barnevernsinstitusjoner har jo en helt annen bemanningsnorm, med én ansatt per tre barn, mens i dag er det transittmottak med 200–300 mindreårige mellom 15 og 18 år med kanskje bare fem ansatte på jobb. Det kreves mer barnefaglig utdannelse og kanskje en tettere bemanning. Nå skal det opprettes flere mottak på kort tid, og da er dette et viktig prinsipp.

Jeg vil ellers si at Kristelig Folkeparti er svært fornøyd med økningen av rammen til Husbanken.

Heidi Greni (Sp) [12:01:59]: Det er blitt tydelig for alle at mottaksapparatet for flyktninger må trappes kraftig opp som følge av økningen i antall asylsøkere. Det er derfor bra at et bredt flertall stiller seg bak flere av forslagene til styrking av tiltakskjeden også utover de forsiktige forslagene fra regjeringen. Det er derimot uforståelig at den blå alliansen ikke vil være med på en eneste krone i styrking til kommunene, som også har noe med å håndtere uforutsette ekstrautgifter langt utover det de makter innenfor eget budsjett.

Flyktningsituasjonen har endret seg på kort tid – det er så. Likevel er det grunn til å undre seg over at det ved framleggingen av revidert nasjonalbudsjett i vår og ikke minst ved framleggingen av statsbudsjettet forrige uke foreslås nedtrapping heller enn opptrapping i tiltakene rettet mot mottak og bosetting av flyktninger.

Regjeringen har bebudet en tilleggsproposisjon også for 2016. Det burde ha vært mulig å legge fram et budsjett for neste år som i større grad hadde fanget opp realitetene vi alle har vært klar over en stund. Muligens passet det dårlig inn i regjeringens strategi for budsjettpresentasjonen å skulle realitetsorientere budsjettet ut fra de kostnadsutfordringer som landet faktisk står overfor.

Høringen komiteen gjennomførte, ga svært ulike framstillinger av situasjonen. Statsrådene, som møtte sammen med sine etater, ga uttrykk for en utfordrende situasjon som de hadde kontroll over. De frivillige organisasjonene ga oss et bilde av et sterkt presset mottaksapparat som hadde store problemer med å takle utfordringene, og et inntrykk av uakseptable forhold.

Inntrykket jeg får fra rapporter rundt omkring i landet, forteller om en situasjon som langt fra er tilfredsstillende. Problemet Politiets utlendingsenhet har med registrering av flyktninger i Oslo, kjenner vi til. Nå er senteret i Råde åpnet, og vi må håpe det vil bedre situasjonen. Det samme er ikke tilfellet på grenseovergangen i Sør-Varanger. Også der er det kommet en tilstrømming av flyktninger som langt overskrider kapasiteten. Kommunen har tatt på seg ansvaret for å drive transittmottak. De forteller om en tilstrømming langt utover kapasitet, og at UDI ikke makter å få flyktningene videre til ordinære mottak siden det er få mottaksplasser i regionen.

Mange har – og med god grunn – kritisert organiseringen av asylmottaksapparatet. Svært kortsiktige avtaler basert på at mottaksapparatet skal bygges opp og ned nærmest fra måned til måned, har gitt stor underdekning av mottaksplasser. Jeg merker meg vurderingene fra Norsk Folkehjelp, som selv driver flere asylmottak. De var i tvil om de ville fortsette med det ut fra det anbudsregimet som ligger til grunn. Et av deres forslag, som jeg ber om at blir nøye overveid, er å etablere en stamme av langsiktige avtaler som sikrer mer stabilitet, og at det først og fremst er kortsiktige svingninger som dekkes av dagens avtaleform.

Både inkluderingsstatsråden, IMDi og de frivillige organisasjonene gir honnør til kommunenes innsats den siste tiden. Innmeldingen av bosettingstall viser at kommunene har hørt appellene om økt mottak, men det er behov for sterkere kommunal innsats også framover.

Noen, bl.a. SV i sitt representantforslag, tar til orde for at ordningen med avtalebasert bosetting skal erstattes av fri eller pålagt bosetting. Fra Senterpartiets side vil vi advare mot dette. Kommunene påtar seg store oppgaver ved å ta imot flyktninger. Det skal skaffes bolig, det skal gis integreringsprogram med opplæring i språk, samfunnsfag osv., det skal på plass barnehageplasser og skoletilbud til ungene. Det må også være et arbeidsliv som tar imot bosatte flyktninger, slik at de kan bygge opp en framtid basert på selvforsørging. Vi må vise respekt for at det er krevende å levere etter disse forutsetningene. Jeg synes denne respekten mangler når enkelte uttaler seg som om det i dag er god butikk for kommunene å bosette flyktninger. Fakta er at statens egne tall viser at integreringsstøtten dekker bare 90 pst.

Senterpartiet vil legge til rette for økt kommunal bosetting av flyktninger. Det vil vi gjøre ved å videreføre dagens ordning med avtalebasert bosetting, sørge for at integreringstilskuddet trappes opp og sørge for at barnevernstiltakene får tilbake gode finansieringsordninger.

For kort tid tilbake foreslo Senterpartiet at det må settes av en integreringsmilliard for å bidra til at flyktninger kommer raskere ut i arbeid og blir integrert i det norske samfunnet. I forbindelse med statsbudsjettet vil vi komme tilbake til tiltak disse pengene skal brukes til. Vi mener at samarbeidet med frivillige organisasjoner må tilrettelegges bedre. Språkopplæring må komme i gang fra dag én, og vi mener det må sørges for en raskere vurdering av kompetanse og utdanning som flyktningene har i dag, og sørge for tilbud om etter- og videreutdanning, slik at kompetansen blir tilpasset norske forhold.

André N. Skjelstad (V) [12:07:22]: Antallet asylsøkere vi har nå, er på et historisk høyt nivå. Den kraftige økningen, spesielt i antallet mindreårige, har vært en utfordring for vår forvaltning. Den kraftige økningen i antallet enslige mindreårige asylsøkere har også betydd en utfordring for fylkesmannsembetene.

Statsministeren ga i den forrige saken en god og bred redegjørelse for situasjonen. Når det er såpass mange som 60 millioner mennesker som er på flukt, sier det seg selv at det er en ekstraordinær situasjon, ikke minst at en forventer å motta flere enn 23 000 – noe som også ble sagt av statsministeren – neste år.

Det er viktig at kommuner, frivillige og flere andre deltar når det gjelder mottak og bosetting av flyktninger. I 2015 har det vært en kraftig økning i antallet asylsøkere til flere europeiske land. Fra sommeren i år har økningen i antall tiltatt, spesielt på grunn av at det er langt flere personer fra Syria, samt en sterk økning i antallet mindreårige asylsøkere. I den sammenheng er det selvfølgelig slik at Norge har plikt til å hjelpe mennesker som søker beskyttelse mot forfølgelse. Dette er et ansvar som vi må dele med Europa.

Det er også viktig at vi gjør en del etater, som det statlige barnevernet, i stand til å gi de enslige mindreårige asylsøkerne under 15 år gode tilbud. Derfor er det viktig at Bufetat og private aktører, som raskt har måttet tilpasse seg situasjonen, også blir dimensjonert for dette framover.

Men for å lykkes med integrering er det helt avgjørende, som Trine Skei Grande sa: Vi er nødt til å tenke nytt og starte integreringsprosessene raskere. Vi har lenge tatt til orde for å tenke nytt. Derfor var det også gledelig at flere partier for en tid siden var villig til å være med og tenke nytt – for nettopp å gi dem med mulighet til både små og store fellesskap en rask og effektiv saksbehandling, men også kunne oppfylle krav om beskyttelse, slik at de som har krav på beskyttelse, får opphold. De som da ikke skal være her, blir returnert. Gjennom dette sikrer vi også en forutsigbarhet for bosettingen framover, for det må være mulig å få en start i Norge raskt.

Det er viktig at vi har en tett dialog med EU, særlig i prosesser som handler om revisjon av Dublin-avtalen, Schengen og annet regelverk som forplikter Norge. Det er viktig at Norge spiller en aktiv rolle når det gjelder de varslede endringene i Dublin-avtalen om en permanent relokaliseringsmekanisme, med sikte på å få en mest mulig enhetlig praktisering av Dublin-regelverket. Det er ingen tvil om at Dublin-regelverket er under sterkt press. I forrige uke var jeg og partilederen i Italia. Vi fikk høre om de utfordringene som dette medfører der. Ikke minst skal Dublin-avtalen møte utfordringene for nabolandene, f.eks. Hellas. Dagens situasjon gjør at vi er nødt til å tenke nytt også med tanke på det som er regelverket per i dag.

Den situasjonen som vi har nå, er også krevende for mottaksapparatet vårt. Flere på denne talerstolen før meg har gitt sitt vitnesbyrd om det. Jeg vil videre påpeke at når en har vært vitne til at mottaksapparatet på Tøyen ikke har fungert, må en være påpasselig med at mottaksapparatet vil fungere når vi iverksetter det på nytt, bl.a. i Råde.

For Venstres del er det helt klart at kommunene spiller en avgjørende rolle for mottak av flyktninger, for asylmottak. Men det er også som Geir Sigbjørn Toskedal påpekte: Venstre har store forventninger til den tilleggsproposisjonen som er varslet vil komme. Vi vil derfor avvente den – og vil tro at disse forventningene vil bli tilgodesett i den.

Karin Andersen (SV) [12:12:08]: Jeg vil starte med å si at jeg våkner hver morgen og er dypt takknemlig for å bo i et land som folk flykter til, og ikke fra. Dette er en alvorlig situasjon først og fremst for de landene som er i krig, og for de menneskene som rammes, men det er klart det er store utfordringer også for oss og for andre europeiske land.

Da kommer jeg til mitt første prinsipielle punkt: SV er imot at man bruker bistandsmidler og utviklingsmidler til å finansiere flyktningtiltak i Norge – ikke fordi det handler om ODA-godkjenning eller ikke, men på grunn av det som statsministeren sa i sin innledning i stad, nemlig at det vi må gjøre nå, er å sikre at færre folk har behov for å flykte. Da må vi øke bistanden i de områdene som trenger stabilitet. Vi trenger også å øke bistanden kraftig i nærområdene, i flyktningleirene, slik at situasjonen der blir til å leve med, og slik at det er de som ikke har sikkerhet, som må ut av de områdene – slik det er i dag. Derfor kommer vi i dag til å stemme imot de kuttene som gjelder bistand.

Når det gjelder retur, er ingen partier imot at man skal returnere dem som ikke skal ha opphold. Det SV har vært kritisk til, er det hysteriske måltalljaget som Politiets utlendingsenhet sjøl sier medfører at de må gå på gata og utføre alminnelig utlendingskontroll for å finne nok mennesker, istedenfor for det første å konsentrere seg om god og sikker identifisering slik at vi vet hvem som er her, og for det andre sende ut de alvorlig kriminelle som er en trussel for dette samfunnet. Dette er en feil prioritering, sier politiet. Da er jeg litt overrasket over at regjeringen og flertallet ikke hører det. Det handler altså ikke om å returnere dem som skal returneres, men om hvordan dette arbeidet skal gjøres.

Punkt to: Dette forslaget, som kom nå, kom for seint. Vi støtter det som ligger der – bortsett fra kuttene i bistand – men det er for svakt. Det er for svakt på flere punkter. Vi har fått økt bevilgningene på noen punkter, men jeg vil peke spesielt på barnefaglig kompetanse, som Stortinget har vedtatt at det skal være i alle ledd. Det må også være til stede i PU, i registreringen. Når det gjelder kvaliteten på mottakene for enslige mindreårige asylsøkere, er det varskorop nå, både fra kommunene og fra de statlige mottakene. Jeg er mor og har hatt tenåringer. Hvis ikke flere enn én voksen skal ha ansvaret for 30 stykker som er traumatiserte, som har vært uten voksenkontroll lenge, og som kanskje på vegen har blitt fanget opp i kriminelle miljøer – og kan bli det her – og hvis det ikke er noen voksne som ser dem, noen som vil dem vel, vet vi i hvert fall hvem det er som ser dem. Så kjære vene, la oss øke voksentettheten og den barnefaglige kompetansen rundt disse ungdommene slik at det går dem og samfunnet vårt vel, for dette går galt hvis vi ikke gjør det.

Det er også sterkt behov for flere verger og ikke minst behov for å styrke fylkesmennenes arbeid med tilsyn – de har jo ansvar for tilsyn med hele barnevernet. Vi er nødt til å gjøre noe på dette området, for vi vet at det er veldig mange som har vært utsatt for alvorlige ting, og som risikerer å bli utsatt for nye alvorlige ting hvis vi ikke sikrer dette bedre enn det vi klarer nå.

Til slutt til raskere bosetting: Ja, vi må ha raskere bosetting, alle er enige om det. Rask bosetting er god integrering. Alle skal bosettes, ingen kan bo noe annet sted enn i en kommune. Derfor har SV fremmet forslag om dette, og vi vil også fremme nye forslag om at folk må begynne å jobbe – fort. Det er mulig å registrere folk ved irisidentifikasjon, jeg har testet det sjøl. Man kan ikke jukse med identiteten sin da – man kan i hvert fall operere med bare én. Jeg mener at noe av det viktigste vi kan gjøre, er å gi signal til folk som kommer hit om at her skal man bosettes og integreres med én gang, man skal lære språk, og man skal jobbe hvis man kan. Nå er det sånn at vi nekter folk som kommer hit, å jobbe, og det gjør jo at mange blir syke av å sitte og vente veldig lenge.

Så det å få på plass en ny, rask bosettingsordning, mye bedre introduksjonsordninger og muligheter til å jobbe fort er det som gjør at vi kan lykkes med denne vanskelige oppgaven.

Statsråd Anders Anundsen [12:17:28]: Jeg har først lyst til å takke komiteen for den debatten vi har hatt så langt, men kanskje særlig for at komiteen og Stortinget har bidratt til å behandle denne proposisjonen så raskt som det Stortinget har gjort. Det er nå elleve dager siden Stortingets åpning, og vi får i dag flere viktige vedtak knyttet til håndteringen av den situasjonen vi nå står oppe i.

Utfordringsbildet er godt kjent, og det er mange av talerne som har vært inne på det. Men jeg synes både statsministerens redegjørelse og kommentarene etter redegjørelsen legger en ganske viktig ramme for den diskusjonen som vi har hatt i dag. Det er nylig kommet nye såkalte BGU-tall, som er de tallene som vil bli lagt til grunn i de fremtidige budsjettdisponeringene, hvor det nå ligger an til at det kommer 23 000 asylsøkere til Norge i 2015 og ca. 33 000 i 2016. Men som vi vet, er dette tall som kan forandre seg raskt. Nå er det om lag 15 000 personer som har søkt asyl i Norge, og jeg kommer litt tilbake til utviklingen i forhold til det som var situasjonen tidligere.

Bak disse tallene ligger det menneskeskjebner i veldig stor grad, menneskeskjebner som påvirker oss alle. Kanskje særlig derfor er det viktig å klare kombinasjonen med å holde hjertet varmt og hodet kaldt. Om lag halvparten av de personene som kommer inn over Schengen-grensene, kommer fra land hvor det er sannsynlig at de ikke innvilges asyl. Likevel er dette personer som belaster asylsystemene våre i Europa i stor grad. Det fører til at personer som trenger beskyttelse, rett og slett får et dårligere tilbud enn de egentlig burde hatt – hvis ikke personer som ikke trenger beskyttelse, hadde belastet de samme systemene.

Derfor er det viktig at Norge over tid – særlig de siste to årene – har klart å holde et veldig hardt trykk og fokus på å ha en aktiv returpolitikk, for det bidrar til at vi i Norge ser en utvikling hvor det faktisk er færre personer uten sannsynlig rett til opphold som søker asyl. Det er en positiv utvikling på den måten at vi bruker mindre ressurser på de personene som ikke trenger beskyttelse, og da får frigjort kapasitet til å hjelpe dem som trenger det.

Jeg har registrert at enkelte talere også har vært inne på det, og det omtales også i innstillingen, at regjeringen burde ha reagert raskere enn den gjorde. Men i 2014 hadde vi en nedgang på om lag 4 pst i antall asylsøkere til Norge i forhold til 2013, og første halvår i 2015 fortsatte den utviklingen, bare med en ytterligere forsterket trend. Så det var en ganske stor nedgang i antall asylsøkere til Norge. Det førte til at UDI og andre jobbet i henhold til de analysene som da forelå, og bygget ned en del av den mottakskapasiteten som vi på det tidspunktet hadde.

Samtidig så vi at over sommeren – særlig i august og september – startet en unormal vekst i antall asylankomster til Norge, og da handlet også det offentlige systemet, med regjeringen i spissen, meget raskt. Det ble gjennomført raske koordineringsmøter, det ble gjennomført tiltak for at vi skulle håndtere den situasjonen som åpenbart ikke var en normalsituasjon, og UDI, PU, DSB, kommunene, Helsedepartementet, Justis- og beredskapsdepartementet, Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet og frivillige har gjort en formidabel innsats for at vi skulle kunne klare å håndtere den situasjonen vi har stått i. Jeg synes det er veldig bra at komiteen også anerkjenner den innsatsen som alle disse aktørene har gjort.

Proposisjonen er en helhetlig tilnærming til de utfordringene som forelå på det tidspunktet proposisjonen ble fremmet i statsråd. Så vet alle – og det fremkom også under høringen – at de anslagene som forelå på det tidspunktet, nå er annerledes. Sånn sett kan man si at ankomsttallene er utdatert i den proposisjonen som foreligger. Men det betyr ikke det samme som at alle tallstørrelsene er utdatert, fordi disse pengene skal brukes innenfor 2015-budsjettet, og det fremkom også i høringen at det er forskjell på hvor mye penger som må til over tid, og de pengene som faktisk kan brukes i inneværende års budsjett.

Men jeg må si at jeg er veldig fornøyd med de tilleggsvedtakene som vil bli fattet for å sikre at vi får enda bedre økonomiske rammevilkår for å håndtere den vanskelige situasjonen som vi rent faktisk står i.

Til slutt har jeg også lyst til å presisere at dette er en utfordring som ikke Norge alene står i. Det er en utfordring vi står sammen med store deler av Europa om, og det er nødvendig at vi også tenker europeiske løsninger for å få kontroll over Schengens yttergrenser, som også er norske yttergrenser.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Helga Pedersen (A) [12:22:44]: I forrige uke hadde kommunalkomiteen høring om flyktningsituasjonen. Det som var slående med den høringen, var at det var to veldig ulike virkelighetsbeskrivelser som kom til uttrykk. Justisministeren ga uttrykk for at man hadde full kontroll på situasjonen, mens de frivillige organisasjonene rettet kraftig kritikk mot regjeringens håndtering. Det var ikke tilslutning til justisministerens påstand om at regjeringen reagerte raskt og adekvat på situasjonen. Særlig var Røde Kors særdeles tydelig på at man ikke kjente seg igjen i justisministerens situasjonsbeskrivelse. Det ble fremmet kritikk mot manglende beredskap, manglende evne til helhetlig håndtering, ikke minst sett i lys av de uverdige forholdene vi har sett på Tøyen, der regjeringen kom veldig sent på banen.

Hvorfor har justisministeren og de frivillige organisasjonene så ulik virkelighetsbeskrivelse?

Statsråd Anders Anundsen [12:23:49]: Det synes jeg egentlig er et ganske godt spørsmål, fordi det er jo ingen tvil om at en i perioder har opplevd at situasjonen har vært svært presset, ikke minst i PU, hvilket har betydd at en fra tid til annen har hatt situasjoner som vi ikke ville ha opplevd i en normalsituasjon. Men jeg tror det er veldig viktig å anerkjenne at vi ikke befinner oss i en normalsituasjon. Vi har sett ankomsttall som det ikke var mulig å forutse før de faktisk kom. Vi reagerte meget raskt da den situasjonen oppsto – vi koordinerte, og vi samordnet. Det at vi nå på veldig kort tid har fått til et såkalt pretransittmottak, altså et ankomstsenter på Råde som skal håndtere opp til tusen personer, er jo et svar på at lokalitetene og håndteringen ikke har vært optimal. Det vil den ofte ikke være når situasjoner blir veldig annerledes enn det en i utgangspunktet har planlagt for. Det som da kjennetegner en god organisasjon, er en organisasjon som evner å samhandle, evner å bruke felles ressurser på en best mulig måte, evner å finne nye, konstruktive og kreative løsninger – og det har vi faktisk gjort.

Helga Pedersen (A) [12:24:52]: Da blir oppfølgingsspørsmålet: Hva har man lært av det som skjedde på Tøyen?

I Sør-Varanger kommune er mottaksapparatet nå under press, og Kirkenes er blitt en flaskehals på grunn av manglende kapasitet i mottaksapparatet andre steder. Det betyr at asylsøkere blir sittende opp til en uke i transitt i en idrettshall. Det betyr at rutinene for helsesjekk skyves på, og det settes spørsmålstegn ved om UDI har tilstrekkelig tilstedeværelse for å ivareta koordinering, logistikk, få ting på stedet til å fungere, men også for å praktisere 48-timersregelen og raskt returnere dem som åpenbart ikke har krav på opphold i vårt land.

Justisministeren har vært takknemlig for tilleggsforslagene fra opposisjonen, og det er derfor helt uforståelig at regjeringspartiene stemmer ned forslaget om 2 mill. kr i tilleggsbevilgning til Sør-Varanger og andre forslag som kanskje kunne bidra til større engasjement i kommunene og til å stille opp med nødvendig kapasitet.

Hva vil justisministeren konkret gjøre for å håndtere situasjonen i Kirkenes?

Statsråd Anders Anundsen [12:26:02]: Nå sa vel ikke jeg at jeg nødvendigvis var så begeistret for forslagene fra opposisjonen. Jeg sa at jeg var begeistret for de forslagene som vil få flertall i dag, og det mener jeg er viktige og riktige forslag som sådanne.

Når det gjelder situasjonen i Sør-Varanger, er den meget krevende, og jeg deler i stor grad den virkelighetsbeskrivelsen som representanten gir uttrykk for. UDI har allerede sendt et eget saksbehandlingsteam til Sør-Varanger. Sivilforsvaret har samarbeidet med UDI, det er et nært samarbeid med kommunen. Alle sammen bidrar – også frivillige organisasjoner – for at dette skal fungere så godt som mulig. Senest i går, mener jeg, var UDI-direktør Frode Forfang der selv for å se hvordan vi skal løse den vanskelige situasjonen som nå er der.

Det som er litt av utfordringen, er at dette altså er en situasjon som vi har hatt vanskelig for å forutse. Vi ser hvordan utviklingen har gått. Vi ser hva som nå faktisk skjer. Da håndterer vi det i henhold til de rutinene som vi faktisk har, for å sikre at de som kommer dit, får verdige mottaksforhold, at vi får rask retur av dem som ikke skal være her. Men det er altså ikke sånn at man kan vri på en knapp, og så er løsningen der. Vi må finne løsningen i fellesskap med andre. Det tar nødvendigvis noe tid.

Heidi Greni (Sp) [12:27:22]: Jeg vil også følge opp Helga Pedersens spørsmål når det gjelder Sør-Varanger.

De siste dagene har det vært store medieoppslag om pågangen i Sør-Varanger, men vi som politikere har gjennom mange uker nå fått bekymringsmeldinger om situasjonen der, og det har bare eskalert. Bare fredag kom det 100 nye asylsøkere til Norge via ruter fra Russland. Kapasiteten i Sør-Varanger er sprengt. Det sies at det antallet som kommer dit nå, tilsvarer 3 000 per dag til en kommune som Oslo, hvis man ser det i forhold til folketallet – 3 000 per dag. Hovedproblemet er at de blir sittende i transittmottak fordi det ikke er kapasitet til overføring til ordinære mottak.

Regjeringen har hatt fokus på Oslo-området, men situasjonen i Sør-Varanger er mye mer krevende. Jeg vet at statsråden har blitt bedt om å reise nordover for selv å få innsikt i forholdene. Hva vil statsråden gjøre for å avhjelpe den krevende situasjonen i Finnmark? Vil han ta seg en tur nordover for å se hvordan det egentlig er?

Statsråd Anders Anundsen [12:28:30]: Jeg har lyst til igjen å presisere at det er iverksatt en rekke tiltak for å møte situasjonen i Sør-Varanger. Disse er gjennomført i henhold til det vi kan klare å få til basert på den utviklingen vi har hatt. Det er jo ikke sånn at det har vært stor mottakskapasitet i Sør-Varanger i utgangspunktet. Der har en altså måttet jobbe, egentlig fra scratch, for å sikre at en får mottakskapasitet som i størst mulig grad håndterer den situasjonen vi nå befinner oss i.

Så er det fortsatt en del utfordringer. Det er logistiske utfordringer, og det er utfordringer med å få personer videre fra transitt til varig mottak. Det er utfordringer med å få til en rask retur av de personene som åpenbart ikke har grunnlag for opphold i Norge. Alt dette er adressert, og adresseres fremover, for at vi skal finne en best mulig løsning.

Så forstår jeg veldig godt at kommunen er presset, og at kommunen opplever dette som veldig vanskelig. Derfor stiller vi opp med det vi kan fra statens side. Vi bistår med sivilforsvar, vi bistår med egen kapasitet fra UDI, vi bistår på absolutt alle de områdene der vi kan bistå. Men det er en unormal situasjon, det er nødvendig med ekstraordinære tiltak, og det er det vi iverksetter.

Heidi Greni (Sp) [12:29:37]: Ja, nå meldes det om helt sprengte forhold når det gjelder helsesituasjonen i kommunen. De har ikke kapasitet til å foreta den obligatoriske helsesjekken, og den kapasiteten som bindes opp her, går selvsagt ut over ventelister til andre helsetilbud i kommunen.

En veldig enkel løsning på dette hadde jo vært at regjeringspartiene hadde stemt for vårt forslag, som vi fremmer sammen med Arbeiderpartiet og SV, nemlig 2 mill. kr i tilleggsbevilgning, nettopp for at kommunen skal kunne ta unna noe av dette. Det er ikke noe som krever store forberedelser, men det er en akutt situasjon i kommunen, og kommunen blir nå tvunget til å ta dette fra sitt eget – og fra før veldig trange – budsjett.

Hvorfor vil ikke regjeringspartiene være med på å bistå kommunene med å løse denne akutte situasjonen?

Statsråd Anders Anundsen [12:30:27]: Til det må jeg nok svare at regjeringen har lagt frem sitt forslag basert på det regjeringen mener er nødvendig for å løse den situasjonen vi står i for 2015. Regjeringen vil komme tilbake med en egen tilleggsproposisjon for bevilgningene på dette området i 2016.

Forhandlingene i Stortinget tror jeg ikke statsråden skal blande seg så veldig mye inn i fra talerstolen.

Karin Andersen (SV) [12:30:58]: Det kunne vært interessant å høre litt mer om hvorfor det ikke var mulig å oppdage den svært alvorlige flyktningsituasjonen som utspant seg både i Middelhavet, i Europa, i Syria og i nærområdene, på et tidligere tidspunkt, og hvorfor man ikke hadde beredskap for det, men jeg forstår at det klarte man ikke å få øye på. Derfor vil jeg spørre om et konkret ansvar her og nå. Det handler om behovet for barnefaglig kompetanse i hele asylkjeden. Det gjelder både PU, som tar imot både de enslige og barnefamiliene, og det gjelder mottakene for dem over 15 år. Det er på det rene at det dreier seg om svært mange barn og ungdommer, veldig få voksne, og at mange av disse barna trenger voksne som har tid til å snakke med dem i en slik kritisk fase som dette er. Er statsråden villig til å se på disse kravene?

Statsråd Anders Anundsen [12:32:05]: La meg først svare på dette med å oppdage flyktningsituasjonen. Vi oppdaget selvfølgelig flyktningsituasjonen i Europa, men i 2014 mottok Sverige 81 000 asylsøkere, Norge mottok omtrent 12 500. Så det hjelper egentlig ganske lite å se på utfordringene i Europa for å analysere hvilke ankomsttall vi får i Norge. Det er samme situasjon vi er i nå. Det ligger an til at Norge i 2015 mottar 23 000 asylsøkere, mens Sverige ligger an til å motta kanskje 100 000. Derfor må man på en måte forholde seg til det som er de virkelige rammene, ikke det som kan være de teoretiske rammene i forkant. Men vi har selvfølgelig beredskapsplaner for å håndtere ulike situasjoner.

Når det gjelder spørsmålet om å se på barnefaglig kompetanse, er jeg enig med representanten Andersen i engasjementet på dette området, og jeg synes det er viktig at vi også ser på dette, på hvordan det skal organiseres for fremtiden.

Så er det ingen tvil om at ressursene, med de ankomsttallene vi nå ser, presses også på dette området, men det å vurdere hvordan dette bør være i fremtiden, synes jeg er naturlig.

Karin Andersen (SV) [12:33:10]: Det ikke å skjønne at det ville komme svært mange flere asylsøkere til Norge på et eller annet tidspunkt i løpet av sommeren og høsten, er godt gjort. Det betyr jo at man ikke har ønsket å se det, og slett ikke har ønsket å ta høyde for det i budsjettet. Det mener jeg er sterkt kritikkverdig – i tillegg til at ministeren nå sier at man har beredskapsplaner. Ja, det viste seg da situasjonen oppsto, at de beredskapsplanene slett ikke var i stand til å håndtere dette, for dette hadde jo gått helt galt hvis det ikke hadde vært frivillige organisasjoner som hadde trådt til og sørget for både mat, varme klær og tak over hodet.

Men jeg er glad for at ministeren er åpen for å vurdere kravene til kompetanse og voksentetthet rundt de enslige mindreårige. Jeg er helt overbevist om at det kommer til å bli vanskeligere liv for dem, men vi lager også ris til egen bak hvis vi ikke sikrer at disse ungdommene får god voksenkontakt mye raskere enn det de får i dag.

Statsråd Anders Anundsen [12:34:21]: Det var vel ikke noe spørsmål i den siste replikken, men jeg har lyst til å gjøre oppmerksom på at når det gjelder grunnlaget for hva som er forventet asylankomst i dag, er ikke det en politisk vurdering. Det er en vurdering som gjøres av beregningsutvalget for utlendingsfeltet, og det er det vi baserer de politiske tiltakene på. Så jeg synes det er litt underlig at det skapes et inntrykk av at det har vært en manglende politisk vilje til å se mulighetene for en større asylankomst til Norge enn det regjeringen faktisk la til grunn. I 2014 var det, som jeg nevnte i mitt innlegg, en reduksjon på 4 pst. i asylankomster til Norge i forhold til 2013. Den trenden ble forsterket det første halvåret i 2015, og det var fordi asylsøkerne valgte andre endestasjoner for sin reise enn Norge. Det er de tallene vi må legge til grunn, ikke en vurdering av hva som eventuelt vil kunne komme med endrede forhold.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Statsråd Solveig Horne [12:35:40]: Jeg vil følge opp justisministeren og virkelig understreke at den situasjonen vi står oppe i nå, var det ingen som kunne forutse verken da 2015-budsjettet ble lagt fram, eller da 2016-budsjettet ble laget. Alle som har vært i regjering, vet hvordan de prosedyrene er når en skal legge fram et budsjett, og for det arbeidet en gjør der. Derfor har jeg også lyst til å takke komiteen for at denne tilleggsproposisjonen blir behandlet så raskt.

Vi står overfor en utfordrende og svært krevende situasjon, en situasjon som krever at alle må snu seg rundt raskt og samarbeide godt. Så er vi også klar over at de tallene vi ser i dag, er helt annerledes enn dem vi har sett. Per 12. oktober har det kommet ca. 460 nye barn til omsorgssentrene, som er et tall fra direktoratet. Det er over dobbelt så mange som kom i hele 2014, da det kom totalt 188 nye barn. Fra januar til juni i år kom det i gjennomsnitt fem barn per uke. I juli og august kom det i gjennomsnitt 16 nye barn per uke til omsorgssentrene. Og siden 1. september har vi sett at det kommer i gjennomsnitt 30 nye barn til omsorgssentrene hver uke. Det sier seg selv at det er utfordrende.

Bufetat har et lovfestet ansvar for å gi barn under 15 år som kommer til landet og søker asyl uten foreldre, eller andre med foreldre, tilbud på et omsorgssenter for enslige mindreårige asylsøkere. Bufetat driver fire statlige omsorgssentre og kjøper i tillegg plass fra private leverandører. Det høye ankomsttallet har økt behovet for plasser i omsorgssentre kraftig, og Bufetat har måttet tilpasse seg svært raskt for å møte det behovet. Private aktører, som jeg også har lyst til å takke, har svært raskt fått på plass flere plasser, i første rekke i private institusjoner.

Når vi nå legger fram denne tilleggsproposisjonen, har jeg også lyst til å understreke at i revidert nasjonalbudsjett ble det fremmet forslag fra mitt departement om å øke bevilgningen til omsorgssentrene med 44 mill. kr. Det økte behovet for plasser i omsorgssentre vil jo kreve ytterligere ressurser i 2015, og det er derfor vi i dag legger fram et forslag om å øke bevilgningene til omsorgssentrene med 65 mill. kr.

Bosettingsarbeidet vil bli mer krevende med de store ankomsttallene vi nå ser. Jeg har også lyst til å understreke det som representanten Andersen var inne på, dette med barnefaglig kompetanse i mottakene for dem over 15 år. Det er viktig å understreke at barnevernet har et ansvar for alle barn som oppholder seg i Norge, også barn på asylmottak, og vi vil nå tydeliggjøre barnevernstjenestens ansvar for barn på asylmottakene gjennom å sende ut informasjon om dette til den enkelte kommune.

Det blir brukt mange sterke ord her, og spesielt fra representanten Andersen – at det er «sterkt kritikkverdig». Jeg har lyst til å minne Stortinget på at da denne regjeringen tiltrådte, satt det over 5 000 i mottak, som hadde sittet der lenge, og som ventet på en kommune å bo i. Når det nå blir tatt til orde for en ny bosettingsordning, lurer jeg litt på hvorfor ikke dette arbeidet med å få bosatt dem som hadde fått opphold, ble intensivert under den forrige regjeringen. Vi skal ikke skylde på hverandre, men jeg ville bare understreke at skal vi lykkes med integreringsarbeidet, trenger vi å spille på lag med kommunene. Det er kommunene som vet hvilken kapasitet de har, og hva de trenger for å kunne klare å få på plass en rask bosetting.

Det har hittil i år blitt bosatt 29 pst. flere enn i fjor, og 2014 var et historisk bosettingsår. Det er et stort og godt arbeid som er gjort ute i kommunene. Regjeringen har økt integreringstilskuddet, vi har økt tilskuddet til Husbanken, og vi har også bedt alle kommuner om å bosette. Det har ført til at vi har fått på plass flere bosettingsplasser.

Men det vil bli krevende framover. Det er viktig at vi ser på hvordan vi skal klare å få dem godt integrert, få dem raskt ut i utdanning, anerkjenne den kompetansen de har med seg, få på plass mer arbeidsrettet integrering, og da må vi få på plass et bedre samarbeid med næringslivet og Nav og frivilligheten.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Eirin Sund (A) [12:40:50]: Statsråd Horne hadde i dag, og spesielt i trontaledebatten, et veldig engasjert innlegg, et ekte engasjert innlegg, om viktigheten av bosetting i kommunene og om hvor viktig det er for integreringen. Den forståelsen statsråd Horne har av det, har Arbeiderpartiets fulle støtte. Men opplever statsråden at hun har støtte og oppbakking fra sin egen partileder og den som er nr. 2 i regjeringen i dette arbeidet, som ikke, uansett hvor mange som spør, og hvordan en spør, vil svare på om hun mener at kommunene fremdeles skal si nei til å ta imot og til å bosette flyktninger?

Statsråd Solveig Horne [12:41:34]: Jeg har lyst til å understreke at det er mange kommuner, deriblant også Fremskrittsparti-kommuner, som har sagt ja til å bosette. Men først og fremst er det en frivillig bosettingslinje vi har i dette landet, og det er kommunene som kjenner til kapasiteten og vet hva som trengs for å få på plass en god integrering. Det handler ikke bare om bosetting og bolig. Det handler også om det som skal være rundt den enkelte for at de skal kunne bruke ressursene sine og komme seg raskt ut i arbeid og utdanning.

Jeg har fått en viktig oppgave i denne regjeringen, og Fremskrittspartiets partiprogram er også veldig klart på at de som har fått lovlig opphold, skal integreres ute i kommunene. Det å være integreringsminister har jeg gått på med liv og lyst. Vi har sett historiske bosettingstall ute i kommunene, og jeg opplever at jeg har god støtte i hele regjeringen for det arbeidet jeg gjør, også i Fremskrittspartiet.

Eirin Sund (A) [12:42:31]: Jeg sa i mitt første spørsmål til statsråd Horne at Arbeiderpartiet ikke betviler engasjementet og ektheten i statsrådens innhold når det gjelder hva hun mener er viktig. Men ville det ikke lettet statsrådens arbeid hvis hun var sikker på hva hennes egen partileder og nr. 2 i regjeringen faktisk mener, for det skaper tvil når finansministeren ikke vil svare? Jeg registrerte også at i trontaledebatten kommenterte finansministeren dette kort, eller hun kommenterte det ikke, men sa at Norge er et lite land, og vi skal ikke ta på oss flere forpliktelser enn det vi er i stand til å håndtere – noe sånn rundt det sa hun. Det er et utsagn som kan romme veldig mye, men som i alle fall ikke beroliger meg. Jeg tenker da at ville det ikke vært lettere for statsråden hvis hun hadde fått et tydelig svar fra sin egen partileder på hvordan politikken faktisk skal være.

Statsråd Solveig Horne [12:43:32]: Det hadde lettet både regjeringens og integreringsministerens arbeid hvis det ikke hadde vært over 5 000 som satt i mottak den dagen jeg tiltrådte, og som skal bosettes ute i en kommune.

Som statsråd kommer jeg alltid til å følge opp de vedtakene som blir gjort her i Stortinget. Det har jeg vært veldig klar på i hele sommer og i hele valgkampen, for det er en statsråds plikt. Regjeringen står samlet bak at vi skal gjøre det arbeidet vi kan for å integrere. Så har jeg også lyst til å understreke det som partileder Siv Jensen var inne på, og det er at det er en frivillig bosettingslinje vi har i dette landet – det er kun SV som har tatt til orde for at vi skal endre den bosettingsmodellen – og da må det være opp til hver enkelt kommune om de vil si ja eller nei, for det er kommunene som vet hvilken kapasitet de har, og hva de trenger for å få på plass en god integrering. Det er store forskjeller blant kommunene på hvor gode de er på integreringsarbeidet.

Eirin Sund (A) [12:44:33]: Et siste spørsmål, som gjelder det Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Arbeiderpartiet står alene om å mene, at en bør bevilge 48 mill. kr til de enslige mindreårige asylsøkerne på mottak for å styrke den barnefaglige kompetansen og voksentettheten. Når vi mener det, er det fordi samtlige organisasjoner og de som jobber tett opp mot barn i barnevernet, har ropt sterkt varsku om at forholdene nå ikke er holdbare. Vi er veldig lei oss for at vi ikke fikk med oss regjeringspartiene, og heller ikke Kristelig Folkeparti og Venstre, på akkurat det forslaget. De signalene statsråden har fått, er det noen andre enn dem vi har fått, fra både PU og mottakene, om at barnefaglig kompetanse og voksentetthet er en mangelvare? Hadde ikke 48 mill. kr vært gode penger å ha for å berede veien for de enslige mindreårige asylsøkerne inn mot integrering?

Statsråd Solveig Horne [12:45:37]: Jeg har ansvar for de barna som er under 15 år, og som skal under barnevernets omsorg. Det vi har klart å få på plass, er flere omsorgssentre, og vi gir de barna under 15 år et godt tilbud slik situasjonen er i dag. Planen er at de får den voksentettheten. Vi har også, som representanten er kjent med, måttet se på rominndelingen, det at flere må dele rom, men vi har også vært tydelig på at den bemanningsrammen man har nå, står fast inntil videre.

Når det gjelder de barna som er i asylmottak, har alle kommunene ved barnevernet et ansvar for å gi dem et godt tilbud. Vi tydeliggjør nå barnevernstjenestens ansvar for barna som er på asylmottak, men det er justisministeren som har det konstitusjonelle ansvaret for de asylsøkerne som er over 15 år.

Heidi Greni (Sp) [12:46:46]: Som statsråden sikkert registrerte i komitéhøringen, ble det fra de frivillige organisasjonene uttrykt stor forbauselse over at det ikke var foreslått økte bevilgninger til kommunene. Jeg deler denne forbauselsen. Det er tross alt kommunene som skal stille med helsehjelp og det nødvendige apparatet både for transittmottak og for ordinære flyktningmottak. Et forslag fra Senterpartiet, sammen med Arbeiderpartiet og SV, om økt tilskudd på 50 mill. kr til vertskommuner for mottak og 4 mill. kr til Råde og Sør-Varanger fikk ikke flertall i komitébehandlingen.

Mener statsråden at kommunene skal dekke sine økte utgifter ved etablering av nye asylmottak gjennom sine ordinære budsjettrammer, eller er det statens oppgave å bidra til kostnadsdekning?

Statsråd Solveig Horne [12:47:37]: Kommuner som har asylmottak, får et vertskommunetilskudd, og det tilskuddet skal dekke kommunenes gjennomsnittlige utgifter til helsetjenester, barnevern, tolk og administrasjon i forbindelse med å drive mottak i kommunen. Det er tilskudd som forvaltes av UDI.

Jeg har lyst til å understreke at med denne proposisjonen fremmer regjeringen forslag om det som på det daværende tidspunkt var nødvendig for å ivareta situasjonen. Men regjeringen er veldig tydelig på at inneværende år må vi komme tilbake til i nysalderingen. Det er også varslet en tilleggsproposisjon hvor vi vil ta opp utfordringene i 2016.

Heidi Greni (Sp) [12:48:21]: Til utfordringene med å bosette enslige mindreårige: Reglene for finansieringsordningen for barnevernstiltak til enslige mindreårige ble strammet inn. Egenandelen for kommunen ble større, og forutsigbarheten ble mindre. Som vi vet, er en stor andel av dem som nå kommer, enslige mindreårige, og det vil være utrolig viktig å få bosatt dem så fort som mulig. Kommunene kommer med tilbakemelding om at de er mer skeptisk til bosetting av enslige mindreårige nettopp ut fra endringene som ble gjort. Nå er situasjonen med denne tilstrømmingen veldig endret. Vil statsråden vurdere å gå tilbake til den finansieringsordningen som sannsynligvis vil gi en mye større vilje og bedre evne i kommunene til å bosette enslige mindreårige?

Statsråd Solveig Horne [12:49:16]: Jeg er godt kjent med at bosettingen av enslige mindreårige er en utfordring. Enkelte kommuner peker særlig på økningen i egenandelen og refusjonsordningen og at det er årsaken til at de ikke ønsker å bosette denne gruppen.

Vi jobber nå tett sammen med KS for å vurdere alternative innretninger på ordningen, men jeg har lyst til å si at kommunene får dekket 80 pst. av kostnadene til barnevernstiltak for dem som bor i kommunen. I tillegg har regjeringen økt det særskilte tilskuddet for enslige mindreårige og integreringstilskuddet. Hele den potten er økt mer enn det refusjonsordningen ble redusert med.

Nå jobber regjeringen med en tilleggsproposisjon for 2016. Jeg er klar over utfordringen med bosetting av mindreårige asylsøkere.

Karin Andersen (SV) [12:50:25]: Jeg tror statsråden er klar over at det forslaget som SV har fremmet om ny bosettingsordning, var på høring da SV satt med ministeren på dette området, så det er ikke noe som har kommet på nå, og også over at det er full utgiftsdekning, som er en del av det forslaget, som vil bety at kommunene faktisk har midler til å gjøre den oppgaven som de må gjøre, og som vi som er opptatt av god integrering, ser må gjøres på en bedre måte.

Men mitt spørsmål handler om barnevernet, for det har ministeren ansvaret for, og nå kommer det veldig mange flere enslige mindreårige. Noen har kommunene ansvaret for, andre har UDI ansvaret for, men barnevernet har et overordnet ansvar for alle. Da er det et stort behov ikke bare for å tydeliggjøre dette ansvaret med informasjon, som ministeren sier, men faktisk også for å utstyre kommunene med nok ansatte i barnevernet til å gjøre denne oppgaven. For dette er mange barn, og det er et stort ansvar. Så her er det ikke bare behov for å styrke Fylkesmannen, men også for å styrke kommunene ytterligere med ansatte i barnevernet. Er ministeren enig i det?

Statsråd Solveig Horne [12:51:33]: Barnevernet spiller en viktig rolle når disse barna skal bosettes ute i kommunene, og de aller fleste barn, mindreårige, både under 15 og over 15, får et barnevernsfaglig tilbud ute i kommunene. Kommunene får i dag dekket ca. 80 pst. av barnevernsutgiftene. Det er, som jeg svarte representanten Greni, noe regjeringen nå ser på, hvordan vi kan klare å få bosatt de som er enslige mindreårige, raskere. Det er viktig at vi får bosatt dem ute i kommunene, at de får startet livet sitt, og det er ikke på omsorgssentrene de skal være.

Regjeringen har også økt tilskuddet noe til kommunene når det gjelder barnevernet, men vi må komme tilbake igjen med hensyn til de konkrete utgiftene som dette bringer med seg. Men det er også viktig å se på tiltak som Fylkesmannen har, for de skal også føre tilsyn. Så det blir også noe en må se det opp mot i 2016.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Eirin Sund (A) [12:52:57]: Først av alt vil jeg stille meg i køen av folk som ønsker å berømme ansatte i UDI, PU og andre steder for den jobben som de har gjort og gjør i en utrolig krevende situasjon som en ikke har vært skikkelig rigget for. Ikke minst ønsker jeg å berømme alle organisasjonene, med Røde Kors i spissen, og den uorganiserte frivilligheten, som Kampen-hjelpen og lignende initiativ som har dukket opp i landet, og den jobben som de har gjort. Det hadde aldri gått så godt uten deres innsats, og de fortjener en stor takk.

Derfor var det også – jeg må i likhet med andre inn på det – veldig spesielt å være på høringen i denne saken sist uke. Spesielt statsråd Anundsens beskrivelse av virkeligheten sto i stor kontrast til organisasjonenes virkelighetsbeskrivelse av hvordan ting er, og hvordan ting har vært. Det bekymrer oss. Frivillighet er en viktig bærebjelke i fellesskapet, det er en viktig bærebjelke i velferdssamfunnet. Men for at den bærebjelken skal kunne stå støtt, må rammeverket rundt være stødig, og det ansvaret er det regjeringen som har. Vi hører også i dag at organisasjonene er tydelige på at det rammeverket er noe vaklevorent. Da må vi få på plass et bedre – og robust – registreringssystem, vi må få på plass viktig kompetanse på mottak når det gjelder helse, og ikke minst når det gjelder barnefaglig kompetanse og større voksentetthet, slik at barn ikke forsvinner fra mottakene, og at barn ikke blir sluset inn i en kriminell løpebane. Integreringen starter der.

Vi vet at 75 pst. av dem som nå er på eller kommer på mottak, vil få opphold i Norge. Derfor er mottakelsen, oppholdet på mottaket og det at de fort blir bosatt i kommunene, det viktigste vi kan gjøre for god integrering, slik at de kan starte sitt liv i den norske hverdagen. Derfor er det veldig spesielt når regjeringens nr. 2 ikke vil svare på om hun fremdeles mener at kommunene ikke skal ta imot flyktninger. Jeg håper at finansministeren kommer på banen og gir et svar på det.

Regjeringen er nødt til å ta ansvar for helheten. Det har organisasjonene og flere etterlyst. Arbeiderpartiet forventer at regjeringen kommer tilbake med en plan for hvordan vi skal håndtere situasjonen. Vi har, som Audun Lysbakken sa veldig tydelig tidligere i dag, en plikt til og et moralsk ansvar for å motta flyktningene på en verdig og human måte.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:55:46]: Jeg vil takke statsministeren for en nøktern redegjørelse tidligere i dag. Jeg vil også berømme innsatsen til de offentlige og de mange frivillige som arbeider med dette vanskelige spørsmålet.

Jeg har vært på stranda i Lésvos, sett hauger med redningsvester, baderinger og sundskårne gummibåter. Jeg har spurt noen av de om lag 4 000 som gikk om bord i ferja fra havnebyen Mytilini på Lésvos den 19. september: Hvor skal dere hen? Svaret var: Tyskland, Skandinavia, Sverige og Norge.

Det er alvor. Europa forandres. Nå kommer flyktningene i stadig større strømmer til oss. Hva bør vi gjøre? Først mener jeg at Norge må erkjenne at vi har et medansvar gjennom vår krigsdeltakelse i Afghanistan, Irak og Libya, og vi må være tydeligere og sterkere overfor USA for å få slutt på krigen i Syria, og vi må være klokere i vår opptreden overfor Russland.

Hva må vi gjøre i nærområdet? Vi må yte store penger til desperate mennesker på flukt, slik at FN og internasjonale hjelpeorganisasjoner kan yte et minimum slik at folk ikke må flykte videre til Europa. Jeg har sagt at 10 mrd. kr bør Norge ha råd til, ikke penger som tas fra andre bistandsbudsjetter.

Hva må vi gjøre i Norge? Vi må motta folk fra krig og konflikt med menneskelig varme, gi verdighet og gi nøkterne, trygge forhold og gi midlertidig oppholdstillatelse til krigsflyktninger. Det offentlige må organisere mottak, registrere, sjekke identifikasjon, helse og skaffe fornuftig arbeid og skole. Det blir krevende, og det må gjøres slik – det vil jeg understreke – at de blant oss i Norge som trenger samfunnets bevågenhet mest, og som i for liten grad får det, ikke blir skadelidende. Det er så viktig – rasismen lurer også hos oss.

Jeg mener at når det gjelder de arbeidsføre flyktningene, må vi tenke nytt. Det ville ikke være noen ulempe om de kunne medvirke til å drive sine egne mottak på den måten at en yter en innsats med den arbeidsevnen en har. Det vil være en nytenkning som jeg tror er nødvendig å vurdere.

Husbanken må få økte midler til å oppruste private hus som står ledig. Det er nøkterne hus som trengs, hus som står ledig, og jeg vil si at teltleirer er ikke Norge verdig, men da må vi tenke nytt når det gjelder hus som står ledig.

Ledelsen ved Ringerike sykehus hadde samtaler med ledelsen for mottaket på Ringerike som skal ta imot 850 mennesker som er på flukt. Ledelsen ved Ringerike sykehus sa: Dette klarer vi – en forbilledlig opptreden fra ledelsen ved Ringerike sykehus. De hadde ingen sikkerhet for finansiering, men jobben skulle gjøres, og de var klare.

Eirik Sivertsen (A) [12:59:03]: I stort blir verden et bedre sted. Det er færre fattige, barnedødeligheten går ned, og det er framskritt på mange områder. Allikevel har vi en historisk situasjon i den forstand at aldri har det vært så mange flyktninger. Statsministeren pekte i sin redegjørelse tidligere i dag på grunnleggende politiske, sosiale, sikkerhetsmessige og økonomiske årsaker til at migrasjonen og antall flyktninger er historisk høyt. I nær framtid tror jeg også vi kan legge til klimaendringer som årsak til migrasjon og til flukt. Hvis vi skal tro Barack Obama som uttalte seg i august, er det bare krusninger det Europa nå opplever når det gjelder trykk på å komme til kontinentet.

I lys av dette ville jeg kanskje vært litt mer forsiktig enn regjeringens representanter i denne debatten med å være så skråsikker på at vi nå har en ekstraordinær situasjon. Kanskje er det sånn at det vi opplever nå, faktisk er et skifte der migrasjonen og antallet flyktninger vil etablere seg på et høyere nivå, og kanskje utfordrer det også forestillingen vår om hva som er flyktninger, hva som er asylsøkere, og hva som er mennesker som bare er på jakt etter et bedre liv for seg og sine. Kanskje utfordrer det også. Hvordan skal vi møte den utfordringen? Da synes jeg ikke at regjeringen har vist så langt i de to årene den har styrt, med en varslet eskalering av den krisen vi opplever, at man er frampå med tanke på hvordan man skal møte disse utfordringene.

En av de store utfordringene vi står overfor når det kommer mange tusen flere nye mennesker til Norge, er nettopp det å gi dem sjansen til å leve sitt liv videre. Statsministeren sa det egentlig godt: Verdigheten som må følge av å forsørge seg selv, er viktig. Eller som det heter i Arbeiderpartiet: Arbeid til alle er jobb nr. én. Den jobben gjør vi ikke godt nok i Norge. Der tror jeg vi må gire om, og jeg er glad for at det er bred politisk enighet om det også i denne salen.

I Arbeiderpartiet mener vi at flere mennesker og kulturelt mangfold faktisk er en fundamental styrke ved samfunnet. Vi ønsker å bidra til internasjonal solidaritet, men vi har også vært tydelige på at kommunene spiller en viktig rolle. Derfor har vi vært opptatt av å styrke kommuneøkonomien, og derfor har vi også vært veldig opptatt av at vi nå i den prekære og akutte situasjonen vi har, må sette kommunene i stand til å møte de utfordringene de møter.

Da vi løftet antallet syriske flyktninger vi skal ta imot i Norge, reiste Fremskrittspartiet tvil om hvorvidt det norske folk var klar for det. De dugnadsinnsatsene vi har sett de siste månedene, viser at Fremskrittspartiet tar feil. For å ta Sulis i Nordland: Det kom 150 mennesker dit i forrige uke, et lite samfunn med 300 innbyggere. På to dagers varsel kom det en varebil fra Bodø med utstyr. Fremskrittspartiet tok feil. Det norske folk vil stille opp på en dugnad.

Stein Erik Lauvås (A) [13:02:26]: Norge og ikke minst Kommune-Norge står overfor en svært stor oppgave hva gjelder å ivareta alle de menneskene som nå kommer hit til landet på flukt fra krig, og som skal ha opphold i Norge. Da er det viktig at man har en noenlunde felles forståelse av oppgaven. Som det ble nevnt på kommunalkomiteens høring i saken i forrige uke, var det stort sprik mellom justisministerens oppfatning, som gikk sterkt i retning av at her var det full kontroll, og oppfatningen til en rekke av de frivillige organisasjonene. Det å høre Røde Kors i den høringen må jeg si gjorde sterkt inntrykk, og Røde Kors’ representant sa det vel som det var, at regjeringens håndtering av situasjonen har ikke holdt mål.

Så skal norske kommuner ta imot flyktningene. De skal innkvarteres, og de skal gis bl.a. medisinsk hjelp. Nå hører vi fra en rekke kommuner at det er stort press på tjenestene, bl.a. helsetjenestene. KS har fokus på dette. En rekke ordførere og kommunestyrerepresentanter fra høyre til venstre har tatt opp dette og sier at det er behov for litt ekstra drahjelp. Så oppfatter jeg det slik at regjeringen mener at kommunene ikke har behov for det, kall det, håndslaget, slik situasjonen er nå i inneværende år.

Så velger regjeringspartiene i dag å stemme ned et forslag om å bevilge 50 mill. kr til kommuner som har asylmottak. De stemmer ned forslag om å gi 4 mill. kr i støtte til Sør-Varanger og Råde til de mottakene som nå opprettes der. Jeg synes faktisk at den holdningen fra regjeringspartiene er smålig, og den er uklok.

Jeg hører at representanter fra regjeringspartiene gang på gang snakker svært pent om innsatsvilje og stå-på-vilje hos kommuner og frivillige. Det er bra. Det skal vi ha. Det er vi alle enige om. Men når det kommer til stykket, velger man ikke å ta grep og gi den støtten som disse kommunene ber om. Det ansvaret må regjeringen ta på seg, sammen med sine støttepartier. Man kan ikke bare snakke om dugnaden, man bør sørge for at man faktisk deltar i den.

Martin Kolberg (A) [13:05:35]: Det er mange aspekter ved denne debatten som knytter seg direkte til den debatten vi hadde først her i Stortinget i dag, etter statsministerens redegjørelse. Jeg er også glad for det statsministeren sa, og som jeg tror hele Stortinget slutter seg til, at dette kan vi løse bare hvis hele samfunnet stiller opp. Det vi kaller dugnad, er her et veldig godt, dekkende og presist ord, vil jeg si.

Denne diskusjonen handler mye om hva dette rent praktisk krever av oss. Det er en viktig diskusjon. Men når jeg tar ordet i denne debatten nå, er det for å få sagt på dette tidspunktet i utviklingen at det er veldig viktig at Stortinget også tar et politisk og moralsk lederskap i saken. Ved siden av det at vi skal bevilge penger, legge til rette, ordne og administrere, må vi sørge for at det som nå skjer, ikke bidrar til å stigmatisere flyktningene. Det må ikke på noe tidspunkt bli en samtale i denne sal – og helst ikke i befolkningen heller – som har som inngang at de er et problem. De er ikke et problem, de er et resultat av krigen og fattigdommens elendighet i verden. Hvis vi som humanistisk samfunn skal komme igjennom dette på en god måte, og for at historikerne om 50 år kan skrive at vi besto prøven, må vi også ta det politiske og moralske lederskapet. Det er ingenting i denne debatten som peker i noen annen retning.

Alle her kjenner mitt forhold til Fremskrittspartiet. I dag hørte jeg nøye på hva Nesvik sa. Han sa ingenting som jeg ikke kunne slutte opp om. Jeg håper at det betyr at vi ikke får en slik debatt i Norge som man har i mange andre land. La oss håpe det, for hvis vi får det, ødelegger det muligheten til det moralske lederskapet og dermed effektivt å kunne håndtere situasjonen, også med tanke på hva det betyr for det norske samfunn som sådant.

Helt til slutt vil jeg si at man bør ikke begynne med å snakke om å kutte i standarder – det er det man ikke bør gjøre. Man bør si: Disse menneskene har det så vanskelig at de bør få all den hjelp de kan trenge. Det er noen ganger litt for lett å si at vi skal kutte til de svakeste, men vi har fortsatt råd til å gi formuelettelser til de rikeste.

Stine Renate Håheim (A) [13:09:02]: Vi står overfor den største flyktningkrisen siden annen verdenskrig. Det er ingen tvil om at det er nabolandene til Syria som har tatt, og fremdeles tar, det største ansvaret. I lille Libanon, som er på størrelse med Rogaland fylke, er nå hver femte innbygger i landet en syrisk flyktning. Det er forståelig at mange i de flyktningleirene mister framtidshåpet og velger å flykte videre. Det er ingen som tar med seg ungene sine og setter seg i en liten gummibåt dersom det er trygt på land. Desperasjonen har ført flere på flukt videre til Europa, og stadig flere av dem finner veien hit til oss.

Det er en ekstraordinær situasjon, og det er all mulig grunn til å rose ansatte i mottaksapparatet, som har strukket seg så langt de har kunnet. Men regjeringen må også ta lærdom av den brede kritikken for manglende beredskap og evne til å tilpasse seg situasjonen som kom fram under komiteens høring i forrige uke.

Heldigvis har de frivillige vist handlekraft når det har skortet på det hos regjeringen. Takk til alle som har samlet inn klær og servert mat, og til alle dem som nå forstår at integrering handler om en toveisprosess. Takk til dem som melder seg som språkopplærere og folkevenner – ja det hele. Jeg synes det er verdt å nevne at mange flotte damer i Valdres i helga tok med seg en hel gjeng med gutter fra transittmottaket i Etnedalen på skogstur, med kakao og norskopplæring. Alle flyktningene kan nå ordet «koselig». Det er verdt å merke seg.

Jeg er glad for at Stortinget i dag retter opp i en del av de åpenbare manglene i regjeringens forslag til tilleggsbevilgninger.

Statsministeren pekte i sin redegjørelse tidligere i dag på at de enslige mindreårige asylsøkerne er en sårbar gruppe, som trenger omsorg. Det er jeg helt enig i. Men når vi ser oppslag fra Refstad transittmottak, hvor det er 300 barn og bare 5 voksne, og når vi får alvorlige bekymringsmeldinger om at det er stadig flere unger som forsvinner fra mottak, er ikke det godt nok. De fortjener mer omsorg, bedre oppfølging. Det er en klok investering for samfunnet å gjøre.

Jeg ser at media i dag fokuserer på hva som kommer til å bli kostnadene for det vi nå er i ferd med å gjøre, både i dag og senere. Det er en ærlig debatt. Det kommer til å koste, men gjør vi ting riktig nå, er jo dette mennesker som i morgen er ressurser for sine lokalsamfunn. Da må vi følge opp, tenke nytt, stille opp og være med på dugnaden.

Lise Christoffersen (A) [13:12:26]: Den debatten vi har i dag, foregår nå over hele Europa. Den største flyktningkatastrofen i Europa siden annen verdenskrig stiller store krav til oss alle, ikke bare i år, men i mange år framover. Virkeligheten har innhentet oss. Det gjelder også Fremskrittspartiet, som tidligere har vært mest opptatt av å kutte i budsjettene til mottaksapparatet. Nå er det Fremskrittspartiets statsråder som vil få det største ansvaret for at dette går bra – justisministeren har ansvaret for mottak og søknadsbehandling, inkluderingsministeren har ansvaret for bosetting og integrering, arbeids- og sosialministeren skal sørge for at folk kommer i jobb og ikke havner på livslang stønad. Finansministeren må slutte å oppfordre kommunene til å si nei til flere flyktninger og konsentrere seg om å finne pengene.

Dette gjelder, som sagt, ikke bare oss her i Norge, faktisk har vi foreløpig ikke vært i nærheten av de utfordringene land som Tyrkia, Hellas og Italia, for å nevne noen, har stått og står overfor. Flyktningsituasjonen var den aller viktigste saken under Europarådets sesjon for to uker siden. Som en forberedelse til debatten dro Stortingets delegasjon til Europarådet på studietur til Sicilia uka før. På forhånd hadde vi vært på møte i Rederiforbundet og fått en orientering om de utfordringene norsk sivil skipsfart møter i Middelhavet. I Italia møtte vi representanter for italienske myndigheter, for UNHCR og for European Regional Task Force.

Det ble et besøk med sterke inntrykk. Sterkest av alt var møtet om bord på «Siem Pilot» i Catania og besøket ved mottakssenteret i Mineo, der over 2 000 asylsøkere oppholdt seg. Det var imponerende å se det tilbudet som ble gitt ved dette mottaket. De ulike nasjonalitetene valgte sine representanter, som deltok i driften. Det var et politikontor som sto for sikkerhet og registrering. Det var helsesenter, mødresenter, tilbud om språkkurs og andre aktiviteter og psykologtilbud til de mest sårbare, bl.a. 25 overlevende etter et forlis der 800 personer druknet. Vi kan ha mye å lære av hvordan italienske myndigheter takler disse utfordringene.

Mannskapet om bord på «Siem Pilot» fortalte like sterke historier om hvordan de til nå har reddet nærmere 7 000 mennesker, men også har måttet plukke opp nærmere 50 døde, blant dem hele familier, enten druknet eller kvalt under dekk. Det var flott å høre fra italienske myndigheter hvilken profesjonell jobb de norske mannskapene utfører. Det var kvalitet i alle ledd.

Det må det også være her hjemme. Flertallsinnstillinga fra komiteen er en god begynnelse, men bare en begynnelse. Nye Dublin-regler og ikke minst bosetting og sysselsetting av mange flere, mye raskere, er utfordringer vi så langt bare har snakket om.

Kari Henriksen (A) [13:15:36]: Først vil jeg si at statsministerens redegjørelse var bred og god. Saken vi nå behandler, gjelder på en måte de praktiske implikasjonene av noe av det som statsministeren trakk opp. Det er kommet fram i saken at det er uenighet i virkemiddelapparatet. Jeg vil peke på noe av det som statsministeren var inne på i sitt innlegg.

Hun pekte på at den største trusselen ikke er faren for at det skal komme IS-soldater til Norge. Den største trusselen mot å lykkes med å ivareta denne situasjonen er framveksten av høyreekstreme grupper i Europa. IS-soldater utsetter seg ikke for farlig transport over Middelhavet. De flyr, og de bor her fra før. Men de høyreekstreme gruppene bor her også fra før. Og hva vil de? Jo, de vil skape konflikter, de vil skape splid, og de vil skape utrygghet. Det er en stor oppgave for oss som nasjon å håndtere.

Vi må ha et lederskap som taler med én tunge for å samle oss som nasjon i den retningen vi nå må gå, nettopp for å unngå at vi skal oppleve mer konflikt, større motsetninger og derved også dårligere integrering. Statsministeren har en stor oppgave med å sette seg i førersetet når det gjelder den type retorikk og den type samtale. Jeg synes statsministeren gjør en god jobb, men jeg tror hun har store utfordringer framover.

Jeg vil knytte noen kommentarer til det som er sagt her om at det ikke har vært særlig forutsigbart. Jeg var i FN i 2013. Da var Syria det viktigste temaet vi fikk informasjon om. Vi hadde en ny regjering. Og hva gjorde den? Jo, den foreslo kutt i nødhjelp til FN.

Statsministeren brukte også Sverige som argumentasjon for teltleirer. Sverige har en helt annen situasjon enn Norge når det gjelder mottak av flyktninger. Jeg mener derfor at den sammenlikningen ikke er riktig, og at vi ikke er kommet så langt som Sverige når vi skal finne løsninger.

Er denne krisen en kort krise, en situasjon som vil gå over? Nei, den er kommet for å bli, og det er ikke noe nullpunkt å returnere til. Vi har bare en fortid, og hvis vi ikke klarer å dempe konfliktnivået i Norge, vil framtida bli vanskeligere enn den trenger å være.

Åsmund Aukrust (A) [13:18:56]: Det er en krevende situasjon for Europa og for Norge. Men la oss aldri glemme at det er ikke vi som bor i den mest beskyttede delen av verden, som står overfor de vanskeligste tidene. Det er det verdens flyktninger som gjør. Det er ikke vi som er et offer, det er det Syrias befolkning som er. Millioner av mennesker er drevet på flukt i den største humanitære katastrofen i vår tid.

Jeg hører mange sier at dette er en uventet situasjon. Men er det egentlig det når millioner av mennesker er drevet på flukt og hundretusener av mennesker er drept på grensen til Europa? Er det da uventet at mange søker trygghet?

Overraskelsen er egentlig ikke at de kommer nå. Overraskelsen er at dette ikke har kommet før. Verdenssamfunnet har mislyktes i Syria, politisk med å finne en fredsløsning, humanitært med å beskytte flyktningene. Vi snakker om en akutt situasjon nå, men på bakken i Syria er det lite som har forandret seg. Men flyktningene har kommet nærmere oss selv. Verdenssamfunnet er nødt til å ta lærdom av denne situasjonen; la oss unngå at lignende situasjoner skal kunne gå så langt igjen.

De som kommer hit, har hatt en lang vei. De har levd i krig, vært på en farefull vei. Vi kan bare tenke oss den frykten de har levd med, de smertene de har opplevd på veien, og det viktigste vi kan si til dem som kommer hit, er: Velkommen, her er dere i trygghet.

Det er flott å se den hjertevarmen folk viser – barn og unge som gir av sitt, organisasjoner som stiller opp, bedrifter som vil bidra. Den varmen og den viljen må vi gjøre til noe som vi kan ta vare på.

Det er ikke jeg ofte jeg siterer Angela Merkel, men jeg gjør det i dag, for hun sa så klokt tidligere i høst: Kunne vi redde bankene, så kan vi redde flyktningene.

I Sverige ser vi en stor humanitær statsmann i Stefan Löfven. Men det står i kontrast til mange av våre fremste i vår egen regjering. For mens Europas ledere satt i krisemøter, mens det norske folk samlet inn penger, mat og klær til dem som var her, og dem som var ute, sto Siv Jensen på torget i Ålesund og sa til kommunene at de skulle si nei. Stortingspolitiker Tybring-Gjedde mente at bildene fra Middelhavet var propaganda fra mediene, og Fremskrittspartiets ordførerkandidat i Oslo mente at båten i Middelhavet skulle brukes til å sende flyktningene tilbake.

Det er trist, men egentlig ikke så overraskende utspill, for det er ikke noe nytt at Fremskrittspartiet sier dette. Det som er nytt, er at de sitter i regjering. Det som også er nytt, er at der vi tidligere hadde mange tydelige Høyre-politikere som sa tydelig mot, er det nå stille med reaksjoner på Fremskrittspartiets utspill.

Jeg håper denne debatten nå vil komme til å ta en ny form, for ord og holdninger har også mye å si i politikken. Derfor har mange av oss fra Arbeiderpartiet brukt denne debatten til å si tydelig fra. Dette skal vi få til. Det blir ikke bare lett, det kommer til å være utfordringer, men vi skal få det til sammen.

Ingjerd Schou (H) [13:22:12]: Jeg merket meg representanten Kolbergs lytting til representanten og parlamentarisk leder Nesvik. Men jeg lyttet også til Kolberg, og jeg tror at i den situasjonen vi er i nå, registrerer jeg at det kan med fordel også representanter fra Kolbergs eget parti gjøre. Jeg har av og til behov for å forsvare kameratene mine, og det skal jeg gjøre uansett partifarge, men jeg må si at i den alvorlige situasjonen som vi har nå, med regjeringens innsats på de områdene som per nå er i ferd med å finne en løsning, tror jeg kanskje at både retorikken og politikken kan dempes til fordel for at vi gjør ting sammen.

Jeg hører at noen er bekymret for at kommunene ikke får nok til å dekke sin helsetjeneste. Vel, jeg ringte ordføreren i Råde og spurte: Har du nok penger og nok helsearbeidere til å dekke de tjenestene som du nå skal stille med på det store akuttmottaket som skal åpne til uken – 1 000 stykker i alt? Jeg mangler ingenting, sa han, UDI har de fullmaktene som trengs, og jeg deltar i det arbeidet, for jeg klarer ikke å si at de tre–fire fastlegene vi har, skal gjøre denne jobben. Det vi trenger, er at vi har ledelsen på det, og at vi henter inn en rekke andre som kan bistå.

Det er imponerende, men det var ikke pengene som var mangelen, ikke midlene – det var det å skaffe alle disse som kan gjøre den ekstra innsatsen.

Europarådsdelegasjonen var på «Siem Pilot». De skaper historie. Ikke alle partiene stilte i den europarådsdelegasjonen, men vi var flere partier som var der. Det var imponerende. De skriver historie i den forstand at det er politiet som leder forsvaret, kystvakten. Det er et eget mannskap på båten. De har den største kapasiteten i området til å ta imot døde, og sammen med 28 andre fartøy og helikoptre i området gjør Norge en formidabel innsats. Vi var der dagen etter at regjeringen hadde varslet at man skulle øke bevilgningene og de kunne fortsette. De var takknemlige, men det er vi som skal være takknemlige tilbake.

Jeg startet dagen i går med å ha et møte på Galleri F 15. Jeg har av og til irritert meg over at ikke hekker og plener og dess like er like pent, sånn at det skinner av den kulturinstitusjonen. Jeg fant en ung mann fra Somalia som hadde arbeidspraksis. Jeg skrøt av arbeidet han gjorde, og han sa at dette er bare min praksis – jeg ønsker meg den faste jobben, den faste stillingen; det er det som er mitt mål.

Helt avslutningsvis har jeg lyst til å si at det er en rekke verbalforslag Høyre og Fremskrittspartiet ikke er med på i forbindelse med denne proposisjonen. Hvorfor det? Jo, fordi det er å slå inn åpne dører. Regjeringen har varslet et tilleggsnummer, og vi kommer til å omtale det som er relokaliseringen av EUs oppdrag, og en rekke ting også innenfor Dublin-avtalen.

Michael Tetzschner (H) [13:25:26]: Hvis jeg kan få si noe som en delvis oppsummering mot slutten av debatten, vil jeg si at denne delen av debatten har manglet noe av den realistiske tilnærmingen som jeg synes preget statsministerens redegjørelse, som vi begynte dagen med. I det vi omtaler som asylsøkere i Norge, inngår jo også asylsøkere, reelle nok, som skulle fått sin søknad behandlet i et første ankomstland. Av naturlige grunner er det i utgangspunktet relativt få personer som har Norge som sitt første ankomstland. Derfor er det i Norges interesse å få en tilbakevending til praktisering av Dublin-forordningen, som vi har hatt et unntak fra i høst. Heldigvis ser det ut til at også Tyskland har innsett at man må legge til grunn prinsippene i både Schengen-avtalen og Dublin-forordningen.

Samtidig inngår det også migranter som ikke fyller kravene til flyktningstatus, men som inngår i det som kalles «mixed flows». Det bør stilles et spørsmål på dette stadium i debatten om hvorvidt antallet migranter som utløser krav om integrering, er så uavvendelig økende som man kan få inntrykk av ved å lytte til denne debatten. Jeg kan også gi den opplysningen at EU for tiden forhandler med Tyrkia for å etablere Tyrkias grense som en yttergrense, en forsterket førstelinje for Schengen-området, selvfølgelig mot ytelser til Tyrkia. Det er snakk om å opprette plasser, halvannen million flyktningplasser, slik at man kan få behandlet søknader i ordnede former, og slik at mennesker ikke føler seg tvunget til å ta en farefull og ofte fatal ferd over Egeerhavet. Det er meget viktig. Det er kanskje her de store tallene og kanskje her de største humanistiske gevinstene nå forberedes.

Ulovlig innvandring og ulovlig opphold kan medføre økt kriminalitet og få sikkerhetsmessige konsekvenser også i mottakerlandene. Ifølge FN er menneskesmugling og menneskehandel de nest mest innbringende virksomhetene innen internasjonal organisert kriminalitet, etter handel med våpen, og er i dag fremtredende elementer i både internasjonal migrasjon og flyktningsituasjoner. Menneskesmugling finner man langs alle migrasjonsrutene, men det er vanskelig å anslå hvor stor del av migrasjonen som finner sted med bistand av slike smuglere. Kriminelle nettverk tjener store summer på kynisk å utnytte vanskeligstilte, og da er det veldig viktig at vi beholder en realisme i vår egen debatt, slik at vi ikke understøtter den trafikken.

Mazyar Keshvari (FrP) [13:28:38]: Det er underlig å høre på kritikken fra partier som har bidratt til at vi har fått en stor tilstrømming av asylsøkere – at det er de som er mest kritisk til hvorfor vi ikke klarer å løse ting over natten.

Representanten Greni fra Senterpartiet var veldig skeptisk til hvordan vi organiserer asylmottak i Norge, bl.a. ved at de bygges ned når det ikke er behov for dem, og vi oppretter plasser når det er behov for det. Hva er alternativet for Senterpartiet – at vi skal ha titusener på titusener av permanente plasser på asylmottak enten det er behov for dem eller ikke?

Vi har også hørt en representant fra Senterpartiet som mener at vi må ha ledige hus. I forrige uke kom det 2 000 asylsøkere. Kommer det like mange hver uke framover, vil vi i løpet av ett år ta imot 104 000 asylsøkere. Skal vi ha boliger til 104 000 personer ledige og klare øyeblikkelig?

Dernest går kritikken på at man ikke har forutsett dette, og om man burde gjort det. Det er en helt urimelig kritikk å komme med med tanke på følgende fakta: I 2014 hadde Europa en oppgang i antall asylsøkere på 44 pst. I Norge hadde vi en nedgang på 4 pst. Asyltallene i Norge gikk ned med 4 pst. i en tid da resten av Europa hadde dramatisk vekst. Dette snudde da man kom fram til det totalt useriøse, uansvarlige vedtaket om å ta imot 8 000 syriske flyktninger. Sosialistisk Venstreparti, som er lei seg for at det ikke ble 10 000, kan i alle fall trøste seg med at sånn som det ligger an nå, kommer det noen hundretusen gjennom familiegjenforening bare i løpet av de nærmeste årene. Så det skal ikke være mangel på mennesker som kommer – hvis det er den største bekymringen man har.

Når det gjelder integreringsbiten, er det ingen som har giddet å svare på dette spørsmålet: Hvordan ser man for seg at arbeidstillatelser til mennesker som nettopp har kommet, skal gi umiddelbar effekt når vi vet at blant de største flyktninggruppene i Norge, somaliere, irakere og afghanere, er selv en veldig liten andel av dem med norsk statsborgerskap i arbeid? Hvor realistisk er det å tro at man kan integrere flere hundre tusen mennesker i løpet av kort tid når man vet at til og med mennesker som har vært her over mange tiår, sliter med å bli en del av det norske samfunnet?

Når kriger, katastrofer og nød rammer medmennesker, mener jeg vi må være realistiske, og da må vi hjelpe slik at vi kan hjelpe flest mulig. Da nytter det ikke bare å tro at hvis man går bort fra alle konvensjoner, alle regler og bare har åpne grenser, kommer det til å løse seg fordi vi har en vilje til det. Man må også ha litt realisme i det.

Marianne Aasen (A) [13:31:53]: Dagens debatt har i og for seg understreket det vi egentlig alle har visst, at det kommer til å kreve mye av mange i tida som kommer. Likevel har jeg lyst til å minne om følgende, nemlig at det er lett å undervurdere den kraften og den betydningen som ligger i hvordan vi tar imot sårbare og utsatte mennesker, og at vi bør gjøre det på en god og hjertevarm måte.

En bekjent av meg og hennes familie kom fra Bosnia på 1990-tallet. De ble møtt på følgende måte, slik mange blir møtt: av en politimann som så på papirene deres. Han så på dem, han smilte, og så sa han: Velkommen til Norge! Det øyeblikket har brent seg fast i denne familiens bevissthet som veldig fint og varmt, som representerte det norske samfunnet. Og da de kom og skulle ta fatt på tunge hverdager, ga det dem styrke. Det tror jeg vi skal ha med oss, at medmenneskelighet og et smil faktisk er gratis. Det handler om holdninger, og vi skal vise gode holdninger til alle dem som kommer.

Når det er sagt, er utfordringene mange, men det er et felt som jeg mener trenger mer oppmerksomhet, og som kan være skummelt å nedprioritere, og det er det som handler om utdanning. For utdanning er broen over i et liv med egen inntekt, selvstendighet, nettverk, sosial omgang med andre, språk, selvrealisering og selvrespekt.

En god del av dem som kommer, har et yrke og en utdanning med seg i kofferten. De kan et fag, og de har en utdanning å bygge på. Andre har det ikke. Uansett må den kompetansen kartlegges, og det må ikke nedprioriteres. For hvis vi gjør det, vil det straffe seg på lengre sikt. Da vil vi ikke lykkes med integreringen. Og når vi har fått kartlagt hva folk kan og vil utdanne seg til og utvikle seg videre på, må vi fylle på med studiepoeng, videregående opplæring, grunnskole for dem som trenger det – for så å gjøre dem i stand til å tjene egne penger og leve sitt eget liv i dette nye samfunnet.

Dessverre synes jeg den norske debatten og tiltakene i for liten grad har fokusert på akkurat det, og det mener jeg vi alle må ta inn over oss og huske på ikke å nedprioritere, sånn at de som kommer, og som kommer til å være her en god stund – kanskje de kommer til å være her resten av livet sitt – får et sted å bo og får noe å holde på med som gir dem mening i tilværelsen.

Det hører med til historien at deler av denne familien fra Bosnia reiste tilbake igjen da det var blitt fred. Noen ble værende, giftet seg med nordmenn og etablerte seg her, og sånn kommer det antakeligvis også til å gå med mange av dem som vi ser flykter til Norge nå i høst.

Karin Andersen (SV) [13:34:56]: Først til representanten Tetzschner: Det høres ut som han ikke har fått med seg at regjeringen har sagt ja til å delta i det europeiske arbeidet for å rebosette mange av de flyktningene som har kommet inn i Dublin-området, og det er jo fordi hele Dublin-systemet bryter sammen når mottakerlandene slutter å stemple passene og folk bare reiser videre. Det advarte SV mot i fjor høst, for det var det visst vanskelig å få med seg da, og det har det visst vært vanskelig å få med seg nå også, at man gjør dette. For at systemet ikke skal bryte sammen, må man vise litt solidaritet med dem som bærer de største byrdene.

Det har vært mulig å forutse dette. Det var bare å ta en liten kikk utenfor våre landegrenser og se at dette måtte komme før eller siden, og den kritikken vil stå. Nå håper jeg vi kommer videre.

Vårt forslag om en ny bosettingsordning handler om å tenke nytt. Det så vi da vi satt i regjering; vi sendte dette forslaget ut på høring. Og det handler om at dette ikke er en oppgave som går over, eller som er frivillig. En kan ikke bo noe annet sted enn i en kommune i Norge, og har man fått lovlig opphold av staten, bør man få muligheter til å bosette seg raskt og komme i gang med integrering.

Regjeringens proposisjoner er fulle av disse setningene: Rask bosetting er god integrering. Rask bosetting er god integrering. Ja, det er det! Det er utrolig viktig at vi kommer i gang, at alle kommunene bygger opp kompetanse på dette, at man ikke har diskusjoner «om», men «hvordan», og at man styrker integreringsarbeidet raskt nå, for det er mulig å gjøre dette bedre, og vi må gjøre det bedre.

Derfor er jeg også veldig bekymret når regjeringen nå – og også Venstre og Kristelig Folkeparti – diskuterer om man nå skal ha også de som får opphold i Norge, til å skulle sitte på vent i fem år. Mange har vært oppe her og beskrevet den situasjonen som flyktningene er i – hva de har måttet legge bak seg, hva de har tapt. De kommer til et samfunn de kanskje aldri har hørt om engang. Og så ønsker vi å si: Velkommen hit! Sett i gang med språkopplæring og integrering, for hvis du skal klare deg i dette samfunnet, må du gjøre det.

Hvis disse menneskene skal sitte på vent i fem år for å få vite om regjeringen kanskje har tenkt å kaste dem ut igjen... Jeg tror de aller fleste som kommer, vil reise hjem hvis det blir fred raskt, det er ingen som vil noe mer enn det. Tar det lang tid, må de få lov til å etablere seg i et samfunn. Ungene deres kommer til å bli norske. Vi må gjøre alt vi kan for at de blir integrert og klarer seg godt i samfunnet og bidrar til det. Hvis de har dette utsendelsesspøkelset hengende over seg, er jeg ganske overbevist om at det kommer til å gå mye dårligere.

Statsråd Jan Tore Sanner [13:38:19]: Jeg har sittet og lyttet til debatten i formiddag, og jeg har lyst til å starte med å si at jeg synes debatten i det alt vesentlige har vært preget av den saklighet og fremoverlenthet som denne situasjonen krever.

Det er en krevende situasjon som skal håndteres, og det er en situasjon som krever politisk samarbeid i Stortinget, og som krever samarbeid på tvers av både forvaltningsnivåer og etater og også med det sivile samfunn og frivillige organisasjoner. Det er viktig at vi nå klarer å håndtere situasjonen i dag, men at vi også ser fremover – i tre år, fem år og kanskje ti år. Det betyr at vi må tenke bolig, integrering, og som Marianne Aasen også understreket: Utdanning er en viktig del av dette arbeidet.

Innenfor boligområdet gjøres det mye. Vi har løftet antall utleieleiligheter som det gis tilskudd til, fra 1 000 i 2013 opp til 1 700 i år. Men som det også ble understreket i høringen komiteen hadde, så har Husbanken en rekke andre tilskudd som også må brukes i den situasjonen vi er i nå. Vi må bruke det private markedet gjennom bostøtte, grunnlån og boligtilskudd, som til sammen utgjør kraftfulle tilskudd, og som kan bidra til at vi avhjelper den situasjonen som vi er i i dag, og som vi vil være i fremover. Det vises vilje fra kommunenes side til å bosette, og da er det viktig at vi også har virkemidler som gjør at kommunene kan håndtere denne situasjonen. Det er – som det også er understreket fra Husbankens side – fleksibilitet i regelverket, som gjør at man kan imøtekomme en del av ønskene fra kommunene om å kunne rehabilitere og sette i stand boliger til dem som skal bosettes i kommunen.

Så vil jeg også vise til et viktig møte som statsråd Solveig Horne, kulturministeren og jeg hadde med de frivillige organisasjonene på nasjonalt plan. Det er en betydelig vilje og evne i de frivillige organisasjonene til å stille opp, og vi har nå oppfordret kommunene til å ha tilsvarende møter og få til et godt samarbeid mellom kommunene og de frivillige organisasjonene. Det ville være en god vei inn til videre integrering.

Så til slutt: Det har også vært stilt spørsmål ved kommuneøkonomien. Etter vår vurdering er de tilskuddene som er, tilfredsstillende og fanger opp den situasjonen vi er i, nemlig vertskommunetilskuddet og integreringstilskuddet og kommunenes inntektssystem. Vi mener disse tilskuddene er tilfredsstillende for å fange opp, men det er klart at vi følger opp situasjonen for å se hvordan det utvikler seg også for kommunene og vertskommunene som har mottak.

Heidi Greni (Sp) [13:41:39]: Representanten Keshvari lurte på om Senterpartiet skulle ha en hel haug med mottak stående tomme i tilfelle det skulle komme noen som hadde behov for en mottaksplass. Det mener ikke Senterpartiet. Men vi mener vi bør vurdere dagens mottakssystem, og vi mener at vi bør se på Norsk Folkehjelps forslag, for de sier at det er så uforutsigbart at de vurderer sin drift. Et av deres forslag som jeg mener vi bør vurdere nøye, er å etablere en stamme av langsiktige avtaler som sikrer stabilitet, og at det først og fremst er de kortsiktige avtalene som skal inn i denne anbudsformen. Det er en utfordring i dag at kommunene skal bygge opp et apparat rundt disse mottakene – helsehjelp, skole, barnehage, språkopplæring osv. – og så er det korte kontrakter. Plutselig er det en annen kommune som får anbudet, og så flyttes hele systemet til en annen kommune. Det er ikke forutsigbart nok, og det gjør at det må bygges opp stadig nye kompetansemiljø. Vi må se på et annet system.

Ja, Senterpartiet tar til orde for å se på alternativ bruk av boliger, og jeg oppfatter at statsministeren i dag gjorde akkurat det samme. Hun gikk sågar så langt som til å nevne teltleir. Så langt er ikke Senterpartiet villig til å gå, men vi må se på muligheten til å bruke eksisterende boligmasse som kanskje ikke er etter dagens standard, men som kanskje kan tilpasses med enkle midler.

Jeg mener vi bør vurdere om Husbankens ordninger i dag er tilstrekkelig – finnes det gode nok ordninger – og gi tilskudd til private som vil rehabilitere f.eks. kårboliger, småbruk osv. som kanskje har stått ubebodd en stund, men som med enkle midler kan settes i stand til de er mulig å bruke til boliger. Vi skal ikke fire på helsemessige krav eller branntekniske krav, men vi blir nok nødt til å fire på kravet til årets interiørfarge på veggene og årets interiør ellers. Vi må også se på muligheten for å få på plass en støtteordning der nedlagte skoler, nedlagte sykehjem, omsorgssenter, kanskje ubrukte grendehus osv. kan settes i forsvarlig brannteknisk og helsemessig stand, slik at de kan brukes til boliger for en kortere eller lengre periode.

Jeg mener at det er viktig at vi får på plass dette, og jeg mener at det står mye unyttet boligmasse som vi kan ta i bruk, hvis vi bare sørger for å ha på plass støtteordninger som gjør at folk er villig til å gjøre de nødvendige investeringene for at dette kan brukes som utleieboliger.

Helga Pedersen (A) [13:44:39]: Denne debatten har avdekket at mange ting er vi enige om, heldigvis, men her er fortsatt noen sentrale uenigheter. Det var Ingjerd Schou som fikk meg til å ta ordet, for hun begrunnet den manglende tilslutningen til forslaget om mer penger til kommunene med at i Råde har man alt man trenger. Det kan godt hende, det, men det gjelder ikke Sør-Varanger, som forslaget også omfatter. Der er det kø for helsesjekk, og kommunen har ikke kapasitet til å følge opp rutinene for mottak av flyktningene. De har ikke det de trenger.

Jeg viser også til at påtroppende Fremskrittsparti-ordfører i Alta allerede, før han har fått forespørsel, har sagt nei til å etablere transittmottak i Alta for å avlaste Sør-Varanger, med den generelle begrunnelsen: Kommunen vil ikke tåle å ta imot flyktningene.

Det er ulik entusiasme rundt om i kommunene for å etablere mottak og bosette. De fleste stedene er det heldigvis stort og økende engasjement for dette, men noen steder er det dessverre også fraværende. Uansett kommunenes utgangspunkt er det veldig viktig at kommunenes merkostnader dekkes, og det hadde vært veldig viktig å få tilslutning til forslaget vårt om å støtte vertskommuner nå, fordi det rent saklig er riktig der vi er nå, men også fordi det ville vært et veldig viktig signal til kommunene om at når dere gjør den jobben dere er nødt til å gjøre, skal stortingsflertallet støtte opp om det viktige arbeidet dere gjør.

Representanten Tetzschner mente at mange av innleggene i dag manglet realisme – i innvandringspolitikken, oppfattet jeg. Fra Arbeiderpartiets side vil jeg bare være veldig nøye med å presisere at vi skal holde fast på grunnsteinene i innvandringspolitikken. Vi skal gi beskyttelse til dem som har krav på det, og de som ikke har krav på beskyttelse, får avslag og må reise ut av landet.

Dublin-avtalen er under sterkt press. Statsministeren sa i sin redegjørelse at Norge skal være aktiv, men hun sa ikke noe mer konkret om hva det innebar. Her vil jeg peke på at fra EU-kommisjonens side har man tatt initiativ til at det skal komme på plass en permanent relokaliseringsmekanisme som en del av Dublin-avtalen. Det kunne vært interessant å høre hvordan justisministeren stiller seg til det, hvordan man vurderer det per i dag, og hvordan man vil følge opp det initiativet fra norsk side overfor EU.

Presidenten: Representanten Mazyar Keshvari har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Mazyar Keshvari (FrP) [13:47:38]: De utfordringene som representanten Helga Pedersen var inne på, viser at det er en sammenheng mellom antallet man tar imot, og det man har kapasitet til. Representanten fra Senterpartiet nevnte en rekke ting man kan gjøre på kort sikt: bruke ubrukte skoler, lokaler osv., men hvor mange år kan man gjøre det? Hvor lenge kan man gjøre det før man er nødt til å gjøre de grepene som EU har skissert, og som representanten fra Arbeiderpartiet var inne på? Det er for øvrig ganske likt det forslaget jeg fremmet på vårt landsmøte, som alle slaktet og mente det var helt uhørt at man skulle opprette større mottakssenter, slik at folk kunne søke om asyl der for så å få flyktningstatus. Dernest kunne europeiske land og andre land ta imot i henhold til det de hadde kapasitet til. Mange av de utfordringene vi ser på dette området, munner ut i at man kan ikke ha plass til ti gjester og få hundre. Da blir det ubehagelig for de ti man opprinnelig hadde plass til, for verten og for de nitti som er til overs. Det er på mange måter det vi er vitne til i Europa i dag.

Lise Christoffersen (A) [13:48:57]: Det er egentlig en kommentar både til Keshvari og Tetzschner. Tetzschner etterlyste bl.a. at vi skulle gå tilbake til de opprinnelige Dublin-avtalene. Da har jeg bare lyst til å minne om en ting, for veldig ofte behandler vi viktige ting her i salen som går helt i glemmeboka etterpå.

I Innst. 327 S for 2009–2010, som var innstillinga til Meld. St. 9 for 2009–2010 om norsk flyktning- og migrasjonspolitikk i et europeisk perspektiv, og som ble behandlet her i salen den 8. juni 2010, sa en samlet komité, også med tilslutning fra Høyre og Fremskrittspartiet, følgende:

«Komiteen har videre merket seg at det er igangsatt et arbeid i EUs regi, for å revidere Dublin-bestemmelsene, slik at en kan få en mer rettferdig ansvarsfordeling innen EU- og Schengen-området enn dagens, der land i den sørøstlige yttergrensen av territoriet opplever at de må ta ansvar for en uforholdsmessig stor andel av asylsøkerne.»

Videre sier komiteen, fortsatt enstemmig, inklusiv Høyre og Fremskrittspartiet:

«Komiteen støtter at norske myndigheter bidrar til dette arbeidet, blant annet gjennom yttergrensefondet, og gjennom å bidra til å avlaste de søreuropeiske landene.»

Jeg synes vi skal ta vare på de gode tingene vi har gjort, og ikke begynne på nytt igjen hver gang. Dette har vi alle vært enige om har vært bra, og da synes jeg ikke vi skal begynne å rygge på det i den situasjonen vi er i nå, for det er nå vi virkelig trenger det.

Michael Tetzschner (H) [13:50:50]: Det siste innlegget, fra representanten Christoffersen, gledet meg, fordi jeg er en stor tilhenger av Meld. St. 9 for 2009–2010. For dem som er interessert i å studere Arbeiderpartiets endrede posisjoner i flyktningpolitikken, burde nettopp den stortingsmeldingen trekkes frem, for det er en helt annen retorikk som brukes i dag.

Det er nettopp dette som nå er hovedprioriteten i EU, at de har prøvd seg, særlig i Tyskland, med å suspendere en meget praktisk ordning, nemlig Dublin-ordningen, som understøtter Schengen-samarbeidet. Hvorfor er Schengen-samarbeidet så viktig? Det er fordi man, hvis man har en felles grensepolitikk og en felles håndhevelsespolitikk og de som søker om asyl, får avklart hvor de kan søke om asyl og få det behandlet bare ett sted, nettopp kan gjøre det som representanten Christoffersen var inne på, nemlig å foreta en byrdefordeling som gjør at det ikke blir bare frontstatene i migrasjonssammenheng som må ta trykket.

Schengen er ikke verdt å la dødsklokkene kime for, slik representanten Karin Andersen gjorde i et tidligere innlegg. Det er nettopp det som nå er oppgaven i Europa, og som – ikke bare kanskje – jeg er overbevist om vil være med på å lette også presset mot det norske asylinstituttet, når man igjen får diskutert hvordan man kan oppdatere både Schengen og Dublin-avtalene til de nye realitetene.

Statsråd Anders Anundsen [13:52:44]: La meg først få takke for en veldig god debatt. Jeg synes det i all hovedsak har vært en veldig ryddig, saklig og romslig debatt, hvor alle har anerkjent behovet for å løse den situasjonen vi er i.

Jeg har lyst til å kommentere et par ting. Det ene spørsmålet fra Helga Pedersen kommer jeg tilbake til. Karin Andersen så imidlertid på forslaget fra regjeringen om å utvide tiden før en får varig opphold, fra tre til fem år som et problem. Jeg må si at jeg mener det ikke er et problem. Jeg mener det er en oppfølging av hva asylinstituttet i realiteten er. Asylinstituttet er basert på en ordning for midlertidig beskyttelse. Det skulle bare mangle at en ikke fulgte opp det som er utgangspunktet for midlertidig beskyttelse, dersom beskyttelsesbehovet skulle falle bort. Det er også tilfellet i dag. Selv om det ikke har vært praktisert, er muligheten der, innenfor den treårsrammen som foreligger i dag.

Representanten Pedersen stilte spørsmål om holdning til kommisjonens forslag om permanent relokalisering. Det er et stort og på mange måter veldig vanskelig spørsmål. Det ble fremmet i forbindelse med rådsmøtene tidligere – altså for to og tre uker siden – og var først en del av utkastet, men ble etter hvert fjernet fra utkastet under Ministerrådets behandling, hvor en fokuserte på den midlertidige engangsløsningen med relokalisering av de 120 000, i tillegg til de 40 000 som tidligere har blitt relokalisert.

Det er noen forutsetninger for at en skal få til en eventuell fremtidig relokalisering. Det første er at en må få kontroll over Schengens yttergrenser – en må vite hvem som kommer innenfor Schengens yttergrenser. Jeg oppfattet et veldig sterkt engasjement for det i EU. Det andre er at en på den måten også må kunne få en velfungerende Dublin-avtale.

Kommisjonens forslag er at en reviderer Dublin-avtalen og drar inn en permanent relokalisering i en fremtidig Dublin-ordning. Det er et spørsmål som regjeringen vil følge nøye med på og bidra til i diskusjonene når de utvikler seg i EU, men foreløpig er kommisjonens forslag ikke fulgt opp i den dialogen og i den diskusjonen som har vært så langt.

Så har jeg helt til slutt lyst til å kommentere kort Tyrkia-initiativet, å ha trygge havner i Tyrkia som en kan returnere personer til, og å ha et system hvor EU tar ut asylsøkere til EU-området derfra. Det er et initiativ som bl.a. er tatt av Nederland, som en del av den oppfølgingsdialogen som EU nå skal ha, bl.a. med Tyrkia. Jeg tror nok at det er et stykke vei dit, men det at EU nå mener at det å få til en slik løsning er noe vi skal diskutere med Tyrkia, tror jeg, samlet sett, er et bidrag til at en også kan få både bedre kontroll over Schengens yttergrenser, en bedre fungerende Dublin-avtale og bedre kontroll over migrasjon som ikke er relatert til beskyttelsesbehov.

Presidenten: Representanten Karin Andersen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Karin Andersen (SV) [13:56:05]: Situasjonen skriker nå etter solidaritet både med flyktningene og mellom europeiske land. Derfor er det feil når representanten Tetzschner sier at det SV har tatt til orde for, er å fjerne disse avtalene. Tvert imot tok vi til orde for nettopp det representanten Christoffersen sa her oppe i stad, som jeg trodde det var enighet om i fjor, men som ble nedstemt, nemlig at vi må ta noen initiativ slik at Dublin-avtalen ikke bryter sammen fordi landene slutter å stemple passene. Det er en realitet at det skjer. Det er en vilje til å misforstå som er helt uten forstand.

Videre er SV for beskyttelse av flyktninger og for god integrering. Gir man opphold her, må vi sikre at de som får opphold, er 100 pst. innstilt på å integrere seg. Da er en slik femårsregel skadelig for det. Det er grunnen til at vi er imot det.

Ingjerd Schou (H) [13:57:21]: Debatten går mot slutten, og jeg har helt avslutningsvis bare lyst til å takke for debatten, takke for en meget rask behandling i komiteen og takke alle som stilte på høringen, men først og fremst takke alle dem som gjør arbeidet ute og hjemme.

Denne debatten viser at vi er i godt sig til slutten av oktober, når tilleggsnummeret fra regjeringen er varslet. Debatten kommer antakeligvis i november. Denne debatten er viktig fordi den har tatt opp i seg det som jeg litt enkelt kaller glipen mellom statsbudsjettet og det som har skjedd siden – og som kommer til å skje ut året – slik at vi stiller økonomiske midler i utsikt til dem som skal håndtere dette ute i kommunene og andre steder. En enda viktigere debatt, som jeg hører at vi allerede har begynt på, kommer altså i november.

Så håper jeg – og det har jeg god grunn til å tro – at vi alle sammen er opptatt av å finne gode løsninger. Jeg håper ikke at dette blir en diskusjon om hvem som er snillest, for den har en annen side også. Det er på justisområdet, og særlig møtte vi det da vi besøkte «Siem Pilot» på Sicilia og ellers i kontakt med dem som deltar i Frontex, men også her hjemme: Innimellom alle dem som har dette behovet for beskyttelse, er det mange som selvfølgelig ikke nødvendigvis har behov for beskyttelse, og det er også noen som gjemmer seg med helt andre hensikter enn å bygge seg et nytt liv. Den delen, som gjelder kapasiteten innenfor både politiet, Kripos, PST og justisområdet, er også et område vi er nødt til å vie oppmerksomhet i denne saken.

Jeg er helt enig i at denne proposisjonen også har en økning til Husbanken. Økningen har kommet allerede, og det økes ytterligere. Men jeg tør minne om at selv om jeg har stor forkjærlighet for bryggerhus, tomme presteboliger og dess like, er kapasiteten begrenset. Og det er noe med tidsaspektet her. Jeg har skjønt ved å foreta dørbank på campingplasser, litt upretensiøst, at telt ikke lenger er telt. Så tidsaspektet er også viktig når vi ser på muligheten til å bygge kapasitet med kompetanse og kvalitet. Vi må på en måte være villige til å diskutere alle virkemidler, slik at vi er i stand til å ta imot og gi et ordentlig opphold til dem som trenger det. Det håper jeg at fremtiden og debatten vil bringe, at vi også er åpne og fleksible for å finne løsninger med det utgangspunkt det norske samfunnet har.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.