Skriftlig spørsmål fra Britt Hildeng (A) til arbeids- og sosialministeren

Dokument nr. 15:69 (2004-2005)
Innlevert: 14.10.2004
Sendt: 14.10.2004
Besvart: 22.10.2004 av arbeids- og sosialminister Dagfinn Høybråten

Britt Hildeng (A)

Spørsmål

Britt Hildeng (A): Vil statsråden sørge for at det blir sammenheng i regelverket om rett på behandling og rett til rehabiliteringspenger?

Begrunnelse

I den senere tid har jeg fått henvendelser om sammenhengen i regelverket. Når helsetjenestene har planlagt rehabiliteringsopplegg for en pasient og denne pasienten har fått en individuell plan med hjemmel i pasientrettighetslovens § 2-5, kan denne plan naturlig nok gå over lang tid. Planperioden kan innebære oppfølging der det påpekes behov for langvarige og koordinerte helsetjenester både fra kommune- og spesialisthelsetjeneste. Selv om slik plan foreligger, er det ikke alltid like raskt å gjennomføre planen dersom den f.eks. innebærer videre undersøkelse og behandling flere steder. Imidlertid synes det som om det ikke er full overensstemmelse mellom planlengden og innvilgelse av unntak fra tidsbegrensingene for rehabiliteringspenger. Antakelig kan det synes som om det en foreliggende behandlingsplan, ikke gir grunnlag for innvilgelse av rehabiliteringspenger over 2 år. Det antas å foreligge et behov for avklaring av sammenhengen mellom helserett og trygderett på dette området. Dersom slik avklaring er på gang eller retningslinjer kan føre til en bedre klargjøring for pasientenes rettssituasjon, vil det være ønskelig å få en redegjørelse for dette.

Dagfinn Høybråten (KrF)

Svar

Dagfinn Høybråten: Utarbeidelse av individuelle planer etter pasientrettighetsloven § 2-5 foretas overfor pasienter med sammensatte og langvarige behov. Disse tilfellene vil i stor grad være sammenfallende med de tilfeller hvor det kan gis unntak fra tidsbegrensningen for rehabiliteringspenger.
Unntaksreglene for tidsbegrensning av rehabiliteringspenger er skjønnsmessige og kan være vanskelige å avgrense. Det er derfor nylig foretatt ytterligere avklaringer på dette området, og Rikstrygdeverket vil presisere overfor trygdeetaten at alvorlighetskravet ikke bare bør referere seg til diagnoser, men også til kompleksitet og varighet av behandlingen.
I noen tilfeller kan det være mer aktuelt å innvilge en tidsbegrenset uførestønad, for eksempel når det er svært usikkert hvorvidt behandlingen vil resultere i en bedring av inntektsevnen.
De senere endringene i uføreordningen og rehabiliteringspengeordningen har medført store utfordringer for trygdeetaten. Det arbeides imidlertid kontinuerlig med kvalitetssikring av regelverk og praksis, og jeg forutsetter at de nye retningslinjene vil sørge for at personer med individuell plan vil motta ytelser fra trygden i den aktuelle perioden.