Skriftleg spørsmål fra Gunnar Gundersen (H) til kunnskapsministeren

Dokument nr. 15:1435 (2008-2009)
Innlevert: 30.06.2009
Sendt: 30.06.2009
Rette vedkommende: Forsknings- og høyere utdanningsministeren
Svart på: 20.07.2009 av forsknings- og høyere utdanningsminister Tora Aasland

Gunnar Gundersen (H)

Spørsmål

Gunnar Gundersen (H): Kvalitetsreformen og omleggingen av gradssystemet til bachelorgrad og mastergrad innebærer betydelige utfordringer. En av utfordringene er å sørge for at bachelorgraden er relevant og at den sikrer muligheten til videre studier ved andre institusjoner enn der man tok graden.
Har statsråden iverksatt spesielle tiltak for å bedre fleksibiliteten i det norske utdanningssystemet?

Grunngiving

I USA, hvor man har hatt gradssystemet med Bachelor, Master og PhD i lang tid, er fleksibiliteten stor. Man kan ta en bachelorgrad ved en institusjon, for så å ta høyere grader ved andre institusjoner. Denne fleksibiliteten er viktig for å sikre at f.eks. høyskolene kan finne en plass innenfor utdanningssystemet uten å bli tvunget til å utvikle akademiske ambisjoner som de ikke har forutsetninger for å nå.

Tora Aasland (SV)

Svar

Tora Aasland: Representanten Gundersen begrunner spørsmålet med at det er viktig med fleksibilitet for å ”sikre at for eksempel høyskolene kan finne en plass innenfor utdanningssystemet uten å bli tvunget til å utvikle akademiske ambisjoner som de ikke har forutsetninger for å nå.” Det vises også til USA, der systemet med bachelor og master innebærer stor fleksibilitet og hvor man kan ta bachelorgrad ved én institusjon for så å ta mastergraden et annet sted.
Jeg er enig med representanten Gundersen i at det å sikre relevant utdanning og fleksibilitet mellom utdanningsnivåene er viktig, og dette er også et tema som stadig drøftes i sektoren både nasjonalt og internasjonalt.
Norge er ett av de landene som allerede har stor fleksibilitet. Vi har felles lov for universiteter og høgskoler, og det stilles samme krav til kvalitetssikring for alle institusjoner som tilbyr høgre utdanning. Dette innebærer at akkreditert utdanning fra høgskoler og universiteter på samme nivå er likestilt, selv om vi fremdeles skiller mellom de to sektorene i enkelte sammenhenger. I Universitets- og høyskoleloven heter det blant annet i § 3-4 (1):

”Universiteter og høyskoler som tilbyr akkrediterte studier etter denne lov, skal godskrive beståtte emner, fag, eksamener eller prøver fra andre universiteter og høyskoler som tilbyr akkrediterte studier med samme antall studiepoeng i den utstrekning de oppfyller de faglige krav for en bestemt eksamen, grad eller utdanning ved institusjonen.”

Denne likestillingen innebærer også at både høgskoler og universiteter har og skal ha mulighet til, og ambisjoner om, faglig utvikling i sine fagmiljøer. Dette betyr selvsagt ikke at alle institusjoner skal utvikle masterstudier på alle områder. Tvert i mot er det mitt ønske at institusjonene samarbeider og utvikler fagtilbud og fagmiljøer i fellesskap der dette er hensiktsmessig. Samarbeid, arbeidsdeling og konsentrasjon (SAK) er noe jeg har vektlagt både i St.meld. nr. 30 (2008-2009) ”Klima for forskning” og i St.meld. nr. 44 (2008-2009) ”Utdanningslinja”. Jeg mener denne type samarbeid ikke bare vil bidra til økt fleksibilitet for studentene, men også gi større mulighet for å få levedyktige og robuste fagmiljøer innenfor flere fagfelt.
For øvrig er fleksibilitet ett av de viktige prinsippene også i Bolognaprosessen. Ett av de seneste tiltakene for å sikre fleksibilitet både mellom land, institusjoner og utdanningsnivåer er innføringen av et kvalifikasjonsrammeverk. Dette verktøyet skal bidra til et mer forståelig utdanningssystem, økt mobilitet innenfor og mellom land, fleksible læringsveier og en styrking av livslang læring. I Norge ble det nasjonale kvalifikasjonsrammeverket for høyere utdanning fastsatt i mars 2009. Alle institusjonene har fått en frist til utgangen av 2012 for å tilpasse sine fag- og studieplaner til rammeverket.
Relevant utdanning er også et viktig tema i ”Utdanningslinja”. Hva arbeidsrelevant utdanning innebærer, kan imidlertid forstås ulikt. Forskjellige faglige tradisjoner og stor variasjon i yrker man utdanner til, har gitt begrepet ulike betydninger. I stortingsmeldingen blir det lagt vekt på at det må utvikles strategisk og langsiktig samarbeid mellom utdanningsinstitusjonene og arbeidslivet for å sikre dialog om utvikling av både gradsutdanninger og etter- og videreutdanning både når det gjelder innhold og fleksibilitet. Det er videre spesifisert at en styrking av bachelorgraden må ha spesielt fokus i dette arbeidet. Et annet tiltak som blir foreslått, er å innføre en ordning med frivillig praksis i utdanninger som tradisjonelt ikke har hatt dette som en integrert del av utdanningsløpet.
En undersøkelse som blant annet har tatt for seg relevans i bachelorgraden, er NIFU STEPs kandidatundersøkelse. I 2008 var bachelorkandidatene fra breddeuniversitetene for første gang inkludert i denne, og det var særlig fokus på kandidater fra humanistiske og estetiske fag, samfunnsfag og juridiske fag, naturvitenskap, håndverksfag og tekniske fag. Undersøkelsen viser blant annet at over 90 prosent av dem som gikk ut i arbeidslivet etter avsluttet bachelorutdanning, hadde relevant jobb og var fullt sysselsatte.
De enkelte institusjonene har også betydelig oppmerksomhet knyttet til disse spørsmålene. Universitetet i Oslo har gjennomført en egen kandidatundersøkelse som blant annet skal gi fakultetene beslutningsgrunnlag for videre tilpasning og utvikling av utdanningstilbudet og bidra til bedre utnyttelse av universitetskandidaters kompetanse i arbeidslivet. Høgskolen i Oslo har også gjennomført flere forskningsprosjekter i regi av Senter for Profesjonsstudier som skal gi kunnskap om hvordan kandidater fra profesjonsutdanningene bruker sin utdanning og eventuelt velger videre utdanning.
Relevans og fleksibilitet er altså noe som opptar både meg, departementet og institusjonene og som også blir løftet frem i internasjonale fora. Kvalitetsreformen generelt og den nye gradsstrukturen spesielt har bidratt til endringer og en positiv utvikling i så henseende de siste årene. Samtidig er det selvsagt viktig å ha fortsatt fokus på hvordan vi best mulig kan sikre at studentene kan utnytte de valgmulighetene de har, og at den utdanningen de tar, blir til nytte for dem, samtidig som kompetansen de tilegner seg kan komme kunnskapssamfunnet til gode.