Skriftlig spørsmål fra Karin Yrvin (A) til miljøvernministeren

Dokument nr. 15:1431 (2012-2013)
Innlevert: 06.06.2013
Sendt: 06.06.2013
Besvart: 13.06.2013 av miljøvernminister Bård Vegar Solhjell

Karin Yrvin (A)

Spørsmål

Karin Yrvin (A): Hva er kommunenes rolle i klimaarbeidet, og hvordan kan deres funksjon styrkes?

Begrunnelse

Halvparten av verdens befolkning bor i dag i byer. Byene er allerede den desidert største forbrukeren av energi og står for 80 prosent av alle utslipp av drivhusgasser i verden. I Norge bor opp mot 80 prosent av befolkningen i byer og tettsteder. Hvis byene, som Oslo, klarer å redusere sine utslipp, vil det med andre ord utgjøre en stor forskjell. Selv om byene er sentrale i klimaarbeidet, vil det også i de øvrige kommunene være viktig å få ned utslippene. I klimaforliket er den viktige rollen til kommunene fremhevet.

Bård Vegar Solhjell (SV)

Svar

Bård Vegar Solhjell: Klimaproblemet er blant de aller største utfordringene verden står overfor. Klimautfordringen gir konsekvenser og krever handling både globalt, nasjonalt og lokalt. Norge fører en aktiv nasjonal klimapolitikk, og bruker et bredt sett av virkemidler for å redusere de nasjonale utslippene. Generelle virkemidler, som kvoter og avgifter står sentralt i dette arbeidet.
I det lokale klimaarbeidet spiller kommunene en viktig rolle, og er gitt en rekke oppgaver og virkemidler som gir mulighet til å påvirke kilder til betydelige utslipp av klimagasser. Kommunene er både politiske aktører, tjenesteytere, myndighetsutøver, innkjøpere, eiendomsbesittere og ansvarlige for planlegging og tilrettelegging for gode levesteder for befolkningen.
Kommunen innehar en svært viktig rolle som ansvarlig for arealplanleggingen. Alle beslutninger om lokalisering og utforming av næringsvirksomhet, boliger og infrastruktur vil påvirke energibruk og utslipp fra transport og bygninger i lang tid fremover. Det er derfor avgjørende at kommunene benytter sin myndighet på dette området til å drive en klimasmart planlegging for fremtiden.
Som vist til i spørsmålet, bor de fleste i byer og tettsteder og utslippene av klimagasser er derfor særlig store her. Det forventes også sterk urbanisering i årene som kommer.
Gjennom klimaforliket er det enighet om et mål om at all ny persontransport i byområdene skal tas med kollektivtransport, sykkel og gange. For å bidra til å nå målet, foreslår Regjeringen i Nasjonal Transportplanen for perioden 2014-2023, at det innføres et nytt system for helhetlige bymiljøavtaler. Bymiljøavtalene skal inneholde mål og virkemidler som øker andelen reisende med kollektivtransport, sykkel og gange, tiltak for redusert bilbruk og overordnede arealføringer som bygger opp under miljøvennlig transport. I forhandlingene om bymiljøavtaler vil staten være pådriver for at lokale myndigheter vedtar ambisiøse mål både på kort og lang sikt.
Som virksomhetseier kan kommunen påvirke klimagassutslippene gjennom å ta i bruk fornybar energi i egne bygg, samt bidra til økt utbredelse av lavenergibygg og passivhus i tilfeller hvor kommunen er utbygger, grunneier eller selger av areal. Tilsvarende kan kommunen velge å ta i bruk lavutslippkjøretøy i egen virksomhet, samt legge til rette for bruk av slike kjøretøy gjennom etablering av ladestasjoner i kommunen. Et godt eksempel her er Oslo kommune som har satt som mål at kommunens bilpark innen 2015 skal være basert på nullutslippsteknologi, samt har etablert flere hundre ladestasjoner på offentlige parkeringsplasser.
Som gjennomgangen viser har kommunen en viktig rolle i klimaarbeidet, og eksemplene er mange på kommuner som jobber aktivt på dette området og som har satt ambisiøse mål og gjennomført konkrete tiltak. Regjeringen ser imidlertid fortsatt et potensiale for ytterligere å styrke klimaarbeidet i kommunene, gjennom bl.a. å utarbeide nye statlige planretningslinjer for samordnet bolig-, areal- og transportplanlegging. De nye retningslinjene vil bygge videre på retningslinjene fra 1993, men samtidig fange opp endringer i politikkområder som klima, sentrumsutvikling, jordvern og transportplanlegging.