Dokument nr. 15:183 (2016-2017) Innlevert: 03.11.2016 Sendt: 04.11.2016 Svart på: 15.11.2016 av justis- og beredskapsminister Anders Anundsen
Kjell Ingolf Ropstad (KrF): NRK har de siste dagene tatt opp politiets bruk informanter, og viser til at politiets informantarbeid ikke er lovregulert slik det f.eks. er i England. Flere forskere har tatt til orde for at Norge også bør lovregulere bruken av informanter. Noe også leder av Forsvarergruppen i Advokatforeningen også vil.Hva er statsrådens vurdering av lovfesting av politiets bruk av informanter, og hvordan vil statsråden sikre at sårbare informanter blir godt ivaretatt?
Anders Anundsen: Bruk av informanter er en meget viktig metode for å få tilgang til informasjon fra lukkede kriminelle miljøer, for slik å sikre effektiv kriminalitetsbekjempelse. Desto mer organisert, profesjonell og samfunnsskadelig den kriminelle virksomheten er, jo viktigere blir metoden i praksis. Politiets adgang til å benytte informanter er ikke lovregulert i norsk rett, men det er utvilsomt sikker rett at politiet kan benytte seg av slike. Bruken av informanter er imidlertid godt regulert ved Politidirektoratets rundskriv 2003/12 og Riksadvokatens rundskriv nr. 2/2000 (Vederlag til politiets kilder og provokasjon som etterforskningsmetode). Nærmere regulering er også gitt i en egen instruks fra Politidirektoratet (Normalinstruks om politiets behandling av informanter), vedlagt Politidirektoratets rundskriv. Både rundskriv og instruks fra Politidirektoratet har som hensikt å etablere ensartede prosedyrer ved informasjonsinnhenting, informantbehandling og registrering. Dette skal sikre at politiets behandling av informanter har nødvendig integritet og bygger på grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper. Dokumentene gir blant annet detaljerte regler om håndtering av informanter, og de er unntatt offentlighet for å beskytte både den enkelte informant og metoden. Riksadvokatens rundskriv, som er offentlig, gir blant annet noen retningslinjer om bruk av informanter, særlig knyttet til hvordan informasjon kan godtgjøres. Jeg kan ikke se at det i dag er tungtveiende grunner for å endre den prinsipielle tilnærming ved politiets bruk av informanter. Dagens regelverk gir god og adekvat sikkerhet, både for informantene og politiets tjenestepersoner. En eventuell lovfesting av metoden måtte uansett være på et generelt og overordnet nivå. Jeg vil også peke på enkelte andre mekanismer som skal beskytte informanter. Kripos har det nasjonale fagansvaret for informantbehandlingen i norsk politi. Opplæring foregår i et nært samarbeid mellom Politihøgskolen og Kripos. Opplæringen er obligatorisk og skal sikre at all bruk av informanter foregår i tråd med eksisterende regelverk. Videre gjennomføres det årlige nasjonale fagsamlinger hvor etikk også står sentralt når det gjelder bruk av informanter. Samlet sett skal dette sikre at også sårbare informanter blir ivaretatt. Det bemerkes for øvrig at beskyttelse av informanter behandles i NOU 2016: 24 Ny straffeprosesslov, som for tiden ligger til behandling i departementet. Beskyttelsen av kilder og informanter ble styrket ved lov 21. juni 2013 nr. 86, der muligheten for anonym vitneførsel ble utvidet og påtalemyndigheten ble gitt en betydelig videre adgang til å holde informanters identitet utenfor innsyn. Straffeprosessutvalget bygger videre på hensynene som lå til grunn for denne lovendringen. Utvalget foreslår å definere i loven hva som kan anses som «sakens opplysninger» og kreves innsyn i. Informasjon som stammer fra politiets forebyggende virksomhet eller som foranlediget etterforskingen, herunder informantopplysninger, faller etter forslaget utenfor sakens opplysninger, se NOU 2016: 24 side 249 og 564–565. Utvalget legger til grunn at det i noen utstrekning er nødvendig at opplysninger om politiets arbeidsmetoder holdes tilbake for å sikre effektiv kriminalitetsbekjempelse og beskyttelse av politiets kilder og informanter. Utvalget foreslår dessuten en særskilt regulering av bruk av anonyme vitner, som i det vesentlige viderefører og klargjør gjeldende rett. Etter utvalgets forslag kan det iverksettes hensiktsmessige tiltak for å sikre hemmelighold av et vitnes identitet, se nærmere NOU 2016: 24 side 586. Departementet tar sikte på å sende utredningen på en bred høring så snart som mulig.