Skriftlig spørsmål fra Snorre Serigstad Valen (SV) til innvandrings- og integreringsministeren

Dokument nr. 15:619 (2016-2017)
Innlevert: 03.02.2017
Sendt: 06.02.2017
Besvart: 13.02.2017 av innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug

Snorre Serigstad Valen (SV)

Spørsmål

Snorre Serigstad Valen (SV): Det er i dag mange asylsøkere som har fått midlertidig tillatelse, men som ikke skal bosettes og derfor blir boende på asylmottakene. Adresseavisen skrev 2. februar om en person som har bodd på mottak i hele 12 år. UDI har opplyst at det per 31. august 2016 var mer enn 340 mennesker som hadde bodd mer enn 5 år på mottak, de har tillatelse men skal ikke bosettes. Dette er en uholdbar situasjon både for dem det gjelder, men også for Norge.
Hva vil statsråden gjøre for å unngå at flyktninger blir boende på asylmottak i tiår?

Begrunnelse

Adresseavisen skrev den 2. februar om en person som har bodd på asylmottak siden 2004. Han får midlertidige tillatelser fordi han i følge UDI ikke har bidratt nok til å avklare sin egen identitet. Selv er han klar på at han har gjort det han kan, og har også tilbudt en DNA-prøve for å bevise slektskap til familie i Trøndelag. I følge UDI så var det per 31. august 2016 693 personer som har fått tillatelse, men som ikke kan bosettes, og 340 har bodd på mottak i mer enn 5 år.
Enn så lenge er han en av flere som har midlertidige tillatelser fordi det er uenighet om identifikasjon, og som dermed blir gående i limbo. De blir ikke bosatt i en kommune, de får heller ikke opplæring og kvalifisering gjennom introduksjonsprogrammet. Dette er personer som i realiteten ikke kan få startet livet sitt, og som dermed fort ender opp med å motta støtte og stirre i veggen. Stikk i strid med målet om å integrere flest mulig, til det beste for samfunnet og den enkelte.

Sylvi Listhaug (FrP)

Svar

Sylvi Listhaug: Hovedregelen for å få opphold på humanitært grunnlag etter avslag på søknad om beskyttelse (asyl) i Norge, er at identiteten må være sannsynliggjort. Søker må legge frem dokumentasjon på sin identitet hvis det er praktisk mulig. Dersom det foreligger sterke menneskelige hensyn, kan det likevel gis en begrenset tillatelse, selv om identiteten ikke er dokumentert. Det gis da en begrenset tillatelse inntil dokumentasjonen er fremlagt. Denne begrensede tillatelsen gir rett til å arbeide, men danner ikke grunnlag for familieinnvandring, permanent oppholdstillatelse eller statsborgerskap. Tillatelsen må fornyes hvert år, men har ingen begrensning når det gjelder antall ganger den kan fornyes.
Det er viktig å beskytte asylinstituttet og adgangen til å få opphold på humanitært grunnlag bør være snever. Det er også viktig for norske myndigheter å vite som får tillatelse til å bo og arbeide i Norge. En hovedutfordring er å sikre seg mot at personer opptrer med falsk identitet, med flere identiteter, eller at flere personer deler samme identitet.
Formålet med å gi begrensede tillatelser ved tvil om identitet er derfor å motivere til å fremlegge ID-dokumenter. Tallene viser at over 40 prosent av de med begrenset tillatelse i påvente av dokumentert identitet fremlegger identitetspapirer ved fornyelse av tillatelsen, og dermed fyller vilkårene for ordinær oppholdstillatelse. Dette viser at formålet med å kunne gi begrenset tillatelse oppnås.
Jeg er enig i at det er utfordringer med ikke å bosette de som får slik tillatelse, da de vil kunne bli boende i mottak over lengre tid, og langvarig opphold i mottak har individuelle og samfunnsmessige kostnader. De har heller ikke rett og plikt til å delta i introduksjonsprogrammet, som tilbyr grunnleggende kvalifisering i blant annet norsk og samfunnskunnskap.
På den annen side er det å bo i mottak et frivillig tilbud. Den begrensede tillatelsen gir rett til å arbeide, og det er ikke noe til hinder for at man selv kan finansiere egen bolig og livsopphold.