3.4.4 Muntlig spørretime
I spørretimen kan representantene ta
opp konkrete saker og høre hva vedkommende statsråd mener om saken,
og om departementet har tenkt å gjøre noe med den. Spørretimen er
preget av korte replikkvekslinger og er ikke gjenstand for ordinær
debatt.
Det er to typer spørretime: muntlig og
ordinær spørretime. Muntlig spørretime (også kalt «spontanspørretimen»)
er kanskje det spørreinstituttet, og den debattformen mer generelt,
som har lykkes best med å nå målsettingen om en vital, aktuell og
engasjerende debatt i Stortingets plenum. Man ser at dette ofte
er det stortingsmøtet som vises mest i mediene, og hvor folk også
oftest følger Stortingets sendinger.
Muntlig spørretime er regulert i forretningsordenen
§ 72. I den muntlige spørretimen tar representantene opp dagsaktuelle
saker. Statsråden vet ikke hvilke spørsmål som vil bli stilt, og
er sånn sett uforberedt. Statsråden har heller ikke betenkningstid,
men må svare spontant.
Regjeringen velger selv hvilke statsråder
den ønsker å sende til muntlig spørretime. Statsministeren kommer
omtrent én gang i måneden og stiller da normalt alene. Statsministerens
kontor informerer Stortinget innen mandag kl. 11.00 om hvem som
kommer. Den muntlige spørretimen holdes normalt hver onsdag kl. 10.00
og tar inntil én time og 30 minutter. Tidligere har den vart én
time, så én time og 15 minutter, før nåværende lengde. Muntlig spørretime
ble innført i 1996.
Presidenten avgjør hvilke representanter
som kan stille spørsmål, og i hvilken rekkefølge. Representantene
kan stille korte spørsmål, begrenset til to minutter, til ett av
de regjeringsmedlemmene som er til stede. Taletiden for regjeringsmedlemmets
første svar etter et hovedspørsmål er to minutter. For øvrig er
taletiden ett minutt. Etter svaret har spørreren rett til å få ordet på nytt.
Presidenten kan gi andre representanter ordet om den saken som ble
tatt opp i spørsmålet. Et regjeringsmedlem har rett til å få ordet
etter hvert innlegg av en representant. For øvrig kan presidenten
også gi ordet til øvrige regjeringsmedlemmer.
Praksis er at stortingspresidenten ved
begynnelsen av en ny stortingsperiode avklarer med lederne i partigruppene
hvordan spørsmålene i muntlig spørretime normalt skal fordeles mellom
opposisjonspartiene. Denne fordelingen tas opp til ny vurdering
ved eventuelle endringer i regjeringen i løpet av perioden.
Dette praktiseres slik at hvert av opposisjonspartiene
har en kvote hver. Med dagens regjering har Arbeiderpartiet normalt
to eller tre hovedspørsmål, Fremskrittspartiet to, Senterpartiet
ett og Sosialistisk Venstreparti ett. Rødt og Miljøpartiet De Grønne
har normalt ett tilleggsspørsmål hver. Miljøpartiet De Grønne og
Rødt har også hovedspørsmål når statsministeren stiller.
Reglementskomiteen har vurdert om alle
opposisjonspartier bør få anledning til å stille hovedspørsmål hver
gang, ikke bare de gangene statsministeren møter i Stortinget. Det
vil i så fall utfordre dagens tidsramme for muntlig spørretime (1
time og 30 minutter), med mindre dette skal gå ut over antallet
hovedspørsmål som de største opposisjonspartiene får anledning til
å stille. Alternativt kan man kutte ned på eller droppe tilleggsspørsmål
helt.
En slik endring vil gjøre at forholdsmessigheten
blir enda skjevere i den forstand at man ikke tar hensyn til partienes
størrelse. Det innebærer følgelig en klar prioritering av de minste
partiene, samtidig som det selvfølgelig bidrar til å synliggjøre
bredden blant partiene på Stortinget i større grad enn med dagens
ordning.
Tidsaspektet og handlingsrommet for fordeling
av spørsmål vil for øvrig selvfølgelig avhenge både av antall partier
på Stortinget og av hvor mange partier som inngår i regjeringen
til enhver tid.
Reglementskomiteens flertall, medlemmene
Eva Kristin Hansen, Martin Henriksen, Mari Holm Lønseth, Helge André
Njåstad og Per Olaf Lundteigen, mener det ikke bør gjøres endringer
i prinsippene for hvordan spørsmål i den muntlige spørretimen fordeles
mellom partigruppene.
Reglementskomiteens mindretall, medlemmene Petter
Eide, Solveig Schytz, Steinar Reiten, Bjørnar Moxnes og Une Bastholm,
mener at alle partigrupper bør ha rett på hovedspørsmål i den muntlige
spørretimen, på linje med andre stortingsdebatter. Mindretallet mener
dette enkelt kan løses ved å utvide antall hovedspørsmål og tidsrammen
for spørretimen noe. Alternativt mener mindretallet at hovedspørsmålene
kan gjøres noe kortere, eller at man tar hensyn til partigruppenes
størrelse ved samlet taletid under muntlig spørretime heller enn
å begrense antall spørsmål. Hvis ikke noe av dette lar seg gjøre,
mener mindretallet at hovedspørsmål kan fordeles over flere uker,
slik at også de minste partiene av og til får hovedspørsmål, og
ikke bare når statsministeren møter.
Reglementskomiteen har også vurdert om
den som stiller et hovedspørsmål, bør kunne ha mer kontroll med
tidsbruken i tilknytning til spørsmålet, i hvert fall når det gjelder
disponering av egen tid. Det kan for eksempel være slik at tiden
som trengs til det innledende spørsmålet, er kortere enn to minutter.
Reglementskomiteens flertall, alle medlemmene unntatt
Mari Holm Lønseth, mener at vedkommende representant i en slik situasjon
heller bør få kunne bruke mer tid til oppfølgingsspørsmål, så lenge
totaltiden blir den samme.
Reglementskomiteens flertall foreslår
derfor følgende endring i forretningsordenen § 72 andre til fjerde ledd:
«Representantene
kan stille korte spørsmål, begrenset til ett minutt, til ett av de regjeringsmedlemmene
som er til stede.
Representanter som ønsker å stille spørsmål,
bør melde fra om dette på forhånd til presidenten gjennom Stortingets
administrasjon. Presidenten avgjør hvilke representanter som kan
stille spørsmål, og i hvilken rekkefølge.
Regjeringsmedlemmene kan nekte å svare
på spørsmål. Taletiden for regjeringsmedlemmets første svar etter
et hovedspørsmål er to minutter. Etter svaret har spørreren rett
til å få ordet på nytt,
i inntil tre minutter. For øvrig er taletiden ett minutt.
Presidenten kan gi andre representanter ordet om den saken som ble
tatt opp i spørsmålet. Et regjeringsmedlem har rett til å få ordet etter
hvert innlegg av en representant, for øvrig kan presidenten også
gi ordet til øvrige regjeringsmedlemmer.»
Reglementskomiteens
flertall mener videre at presidenten bør innta en mer aktiv rolle
i ordvekslingen, og at den som stiller spørsmålet, også må kunne
bryte inn og påpeke det dersom regjeringsmedlemmet ikke svarer på
direkte spørsmål.
Reglementskomiteens mindretall, medlemmet Mari
Holm Lønseth, mener det ikke er behov for å gjøre endringer i § 72,
og at det heller bør være opp til presidentskapet å eventuelt innta
en mer aktiv rolle i ordvekslingen i muntlig spørretime.