Grunnloven § 83 sier
at Stortinget kan be om Høyesteretts uttalelse om hvorvidt et lovforslag
er i overenstemmelse med Grunnloven. Dersom en part anker en dom
fra lagmannsretten og påberoper seg at lovgrunnlaget for dommen
er i strid med en bestemmelse i Grunnloven, avgjør Høyesterett dette
spørsmål. Høyesterett kan altså sette til side en dom fordi lovgrunnlaget
for dommen strider mot en grunnlovsbestemmelse. Grunnloven § 97
om at ingen lov kan gis tilbakevirkende kraft, er en slik bestemmelse
som Høyesterett kan anvende for å oppheve et lovvedtak i Stortinget.
Høyesterett kan imidlertid
ikke på selvstendig grunnlag vurdere eller behandle spørsmål om
hvorvidt et lovvedtak i Stortinget er i strid med Grunnloven, dersom
ingen anlegger en sak for retten med en slik påstand og også anker
et mulig tap i tingretten og lagmannsretten til Høyesterett.
Dette vil forslagstiller
endre gjennom å gi et nytt ledd i § 89 i Grunnloven. Forslaget innebærer
at Høyesterett på eget initiativ eller basert på henvendelser fra
en statsborger behandler og tar stilling til om et lovvedtak er
i strid med en grunnlovsbestemmelse.
Et eksempel hvor
lovforslaget kunne ha kommet til anvendelse, var bankkrisen på begynnelsen
av 1990- tallet. En rekke banker hadde da ikke lenger de nødvendige
reserver etter en rekke misligholdte lån der renter og avdrag ikke
ble betalt. Hele lånet ble da ansett som tapt, og bankenes soliditet
tilfredsstilte ikke lenger banklovgivningens reservekrav. Daværende
banklovgivning hadde klare bestemmelser om hva som skulle skje i
en slik situasjon, ved at banken ble satt under offentlig administrasjon
med et eget styre som skulle arbeide for å få banken i en bedre
situasjon uten å måtte avskrive hele lånet som tapt. Hvis det så
ble bedre tider og låntageren igjen kunne betale renter og avdrag,
ville lånet igjen komme inn i bankens balanse. Når banken igjen
tilfredsstilte kravene til reserver, ville banken bli tilbakelevert
til bankens aksjonærer.
Daværende banklovgivning
ble ikke fulgt av regjering og storting, som i stedet laget en lov
som gjorde det mulig for staten å nulle ut aksjene i banken og overta banken.
Dette skjedde med Kreditkassen, som hadde tusenvis av småaksjonærer.
Sluttresultatet av statens overtagelse av Kreditkassen var at staten
tjente grovt på sin såkalte redningsoperasjon, mens de tidligere
eierne tapte alle sine penger de hadde i aksjer. Hadde den daværende
lovgivning vært fulgt, ville banken blitt satt under offentlig administrasjon
for deretter å bli tilbakelevert til aksjonærene. Den nye loven
ble altså gitt tilbakevirkende kraft i strid med Grunnloven § 97.
Carl I. Hagen omtalte
dette i sin selvbiografiske bok «Ærlig talt» som århundrets største
bankran fra statens side og mente at loven som ga adgang til nulling
av aksjene, var i strid med Grunnloven § 97 om at en lov ikke kan
gis tilbakevirkende kraft. I tillegg rettet Carl I. Hagen i boken
sterk kritikk mot at Høyesterett ikke hadde erklært dette lovvedtaket
for grunnlovsstridig. Forslagsstillerne mener, i likhet med Carl
I. Hagen, at Kreditkassen ble fraranet de daværende aksjonærer i
strid med § 97 i Grunnloven.
Carl I. Hagen ble
imidlertid senere gjort oppmerksom på at Høyesterett ikke hadde
behandlet saken fordi ingen hadde anlagt sak, og da kunne ikke domstolen
behandle spørsmålet.
Forslagsstillerne
foreslår at Høyesterett skal kunne behandle spørsmålet om hvorvidt
en lov er i tråd med Grunnloven, basert på en henvendelse fra en
norsk statsborger eller basert på eget initiativ. I saken som her er
beskrevet, var det mange som i den offentlige debatt påpekte at
regjering og storting brøt Grunnloven, men Høyesterett hadde ingen
mulighet for å behandle spørsmålet.
Forslagsstillerne
lar det være opp til Høyesterett selv å vurdere på fritt grunnlag
om det er grunnlag for å ta opp saken, og hvordan den i så fall
skal behandles. Høyesterett er selv best egnet til å vurdere om
det er grunn til å gå videre, og hvordan dette eventuelt bør avgjøres.