Jeg viser til brev fra Kommunalkomiteen datert 24. april
2001. Som vedlegg fulgte privat lovforslag fra stortingsrepresentantene
Karin Andersen og Kristin Halvorsen med forslag til endringer i
husleieloven, jf Dokument nr 8:83.
Innledningsvis gis det en beskrivelse av leiemarkedet. En tilsvarende
beskrivelse har stortingsrepresentantene Karin Andersen og Kristin
Halvorsen også gitt i Dokument 8:82 (2000-2001). Jeg viser
derfor til mitt brev av 30. april 2001, hvor jeg har kommentert denne
beskrivelsen og de utfordringene dette reiser.
Forslagstillerne mener at det er behov for en klargjøring
av begrepet «gjengs leie» i husleieloven, jf. § 4-3.
Forslaget fremmes på bakgrunn av en noe uklar presentasjon
av regelen hvor det bl.a. henvises til et rundskriv fra departementet.
Rundskrivet det refereres til er bare et tidlig utkast, og er på flere
punkter ikke i tråd med departementets endelige vurderinger
- det endelige rundskrivet er ikke sendt. På dette grunnlaget
fremmes det forslag som angivelig innebærer en presisering
av bestemmelsen, men som i realiteten innebærer en helt
ny regel. Jeg kan ikke anbefale forslaget.
Etter husleieloven fra 1999 er utgangspunktet at partene i et
leieforhold lovlig kan avtale markedsleie ved inngåelse
av ny leiekontrakt, jf. §§ 3-1 og 4-1.
På dette tidspunktet har partene avtalefrihet - en leier
kan akseptere høy husleie for å sikre seg en bestemt
bolig, på samme måte som en boligkjøper
kan akseptere høy kjøpesum. Det er likevel ikke
adgang til å fastsette en leiepris som avviker sterkt fra
hva andre ville betale for tilsvarende leieobjekt - i dette ligger
det derfor beskyttelse mot urimelige avtaler. Før leieavtale
er inngått, har potensielle leiere vanligvis ikke noen
tilknytning til leieobjektet. Er leiekravet for høyt, må leieren finne
en annen bolig. Etter at leieforholdet er etablert blir situasjonen
annerledes - da vil leieren ha en sterkere tilknytning til boligen
og bomiljøet. Å unngå flytteomkostninger
vil også motivere leieren til å bli boende. Disse
forhold gjør at leieren vanligvis vil strekke seg lenger
for å kunne fortsette leieforholdet i en slik situasjon.
Dette innebærer samtidig at utleieren får en sterkere
forhandlingsposisjon.
Av disse grunner inneholder husleieloven begrensninger i adgangen
til å endre leien etter at avtalen er inngått.
Det fremgår av § 4-2 at leien årlig
kan reguleres i samsvar med endringene i konsumprisindeksen. Hver
av partene kan kreve slik endring - og det gjelder enten konsumprisindeksen
går opp eller ned. I tre påfølgende år
kan leien som utgangspunkt ikke endres ut over dette. Bestemmelsen
skal sikre leieren en moderat prisutvikling i hele denne perioden.
Erfaringsmessig endrer leieprisene seg både raskere
og mer enn konsumprisindeksen. Dersom leien for all fremtid bare
kunne endres i tråd med endringene i konsumprisindeksen,
ville man risikere et betydelig gap mellom lovlig leie og det generelle
leienivået. Slike gap ville kunne motivere utleiere til å avvikle leieavtalen
raskest mulig. Dersom det ikke var mulighet for en større
tilpassing av leien til det alminnelige leienivået ville
det trolig hatt betydning for utbudet av leieboliger. For delvis å motvirke
slike effekter inneholder loven en bestemmelse i § 4-3
som gir partene hvert tredje år mulighet til å kreve
en tilpasning av leien som samsvarer bedre med det alminnelige leienivået
for tilsvarende boliger. Bestemmelsen lyder slik:
«Har leieforholdet vart i minst to år
og seks måneder uten annen endring av leien enn den som
kan kreves etter § 4-2, kan begge parter uten
oppsigelse sette fram krav om at leien blir satt til gjengs leie
på iverksettingstidspunktet ved utleie av liknende husrom
på liknende avtalevilkår. Ved leiefastsetting
etter første punktum skal det gjøres fradrag for
den del av leieverdien som skyldes leierens forbedringer og innsats.
Tilpassing
av leien etter første ledd kan tidligst settes i verk seks
måneder etter at det er framsatt skriftlig krav om det,
og tidligst ett år etter at tidligere endring av leien
ble satt i verk.
Blir partene ikke enige om hva som
er gjengs leie, kan hver av dem kreve at den blir fastsatt etter
bestemmelsene i § 12-2.»
I Ot prp nr 82 (1997-98) er «gjengs leie» omtalt slik:
«Gjengs leie er et representativt gjennomsnitt
av det leienivået som allerede er etablert på stedet
ved leie av liknende husrom på liknende leievilkår. Gjengs
leie vil således være atskillig mindre konjunkturømfintlig
enn markedsleien - fordi gjengs leie gjenspeiler et allerede etablert
nivå. Går leienivået ved nyutleie opp
eller ned, vil dette riktignok influere på hva som er gjengs
leie, men det allerede etablerte prisnivå medfører
at endringene i gjengs leie skjer saktere enn endringene i markedsleien.
Systemet
forutsetter altså at det foretas undersøkelser
med sikte på å klarlegge hva som betales i sammenliknbare
leieforhold; på grunnlag av dette materialet skal en så finne
fram til tyngdepunktet i det etablerte leienivået sett
under ett. …»
Etter min vurdering er bestemmelsen og prinsippene som skal legges
til grunn for vurderingen både fornuftige og klare. Det
som i noen tilfeller likevel kan by på problemer er å finne
sammenliknbare utleieboliger for å fastsette gjengs leie
i det enkelte tilfelle. Dette lar seg vanskelig gjøre ved
lovendringer. Bl.a. av denne grunn er det etablert alternative tvisteløsningsorganer
som kan ta stilling til tvister om gjengs leie. Foruten de ordinære
domstolene kan en takstnemnd ta stilling til konflikten. Slike takstnemnder oppnevnes
for den enkelte sak, og kan opprettes hvor som helst i landet. I
Oslo og Trondheim kan slike tvister også løses
gratis av kommunale husleienemnder. Også andre kommuner
kan oppnevne husleienemnder. I Oslo, hvor leiemarkedet trolig er
under sterkest press, kan man i tillegg få saken raskt
og billig avgjort i Husleietvistutvalget. Selv om partene ikke blir
enige om gjengs leie er det få konfliktområder
hvor det er etablert så mange alternative tvisteløsningsordninger. Etter
min vurdering er leierne derfor godt sikret ved slike konflikter.
Representantene Andersen og Halvorsen foreslår at man
ved fastsetting av gjengs leie i stedet for gjennomsnittsleie i
etablerte leieforhold skal ta utgangspunkt i «markedsleieverdien».
Etter min vurdering vil ikke en slik endring gjøre bestemmelsen
klarere. Også ved fastsetting av markedsleien må man
utøve skjønn og likeledes finne fram til sammenlignbare
leieobjekter. Etter min vurdering er derfor konfliktpotensialet ved
et slikt utgangspunkt like stort som etter dagens lov. Dersom gjengs
leie skal ta utgangspunkt i markedsleien vil det også føre
til større og raskere endringer i gjengs leie, fordi markedsleien
er betydelig mer konjunkturømfintlig enn gjengs leie er
etter dagens lov, jf. sitatet ovenfor fra proposisjonen. En slik
utvikling vil derfor være til ulempe for leierne.
Forslaget går imidlertid lenger enn dette - idet det forutsetter
at gjengs leie skal tilsvare fire femtedeler av markedsleien. En
slik regel innebærer en rabattordning tilsvarende 20% av
markedspris. Henvisningen til eierseksjonsloven er i så måte
lite treffende. Etter eierseksjonsloven har leier av bolig rett
til å kjøpe denne ved seksjonering, jf. eierseksjonsloven § 14. Som
utgangspunkt skal partene forhandle om prisen, men dersom de ikke
blir enige skal seksjonen takseres. Med utgangspunkt i salgstaksten
skal det bl.a. gjøres fradrag på 20%,
jf. samme lovs § 16. Begrunnelsen for fradraget
er at boligen er bebodd - dette ville representert en verdireduksjon
ved salg til andre. Både regjeringen Brundtland som fremmet
proposisjonen, og et stort flertall på Stortinget, mente
at det ikke var rimelig at eieren skulle kunne tjene på at
seksjonen ble solgt til leieren i stedet for en tredjeperson - det
ble derfor bestemt at boligen skulle selges til en underpris, som
skjønnsmessig er satt 20%. Jeg kan ikke se at
disse vurderingene har relevans ved fastsettingen av gjengs leie.
Representantene Andersen og Halvorsen fremmer alternativt forslag
om at verdireduksjonen kan tilsvare «en
annen differanse som fastsettes av departementet etter årlig
undersøkelse i leiemarkedet». Innføring
av en slik ordning vil innebære ny leieprisregulering. Under
Stortingsbehandlingen av ny husleielov ble slike spørsmål
grundig drøftet og avvist av alle partiene med unntak av
SV. Jeg kan ikke se at det er grunnlag for endringer på dette
punktet nå. Erfaringsmessig er det også store
variasjoner i leiemarkedet på ulike steder i landet, også innenfor
små avstander. Jeg kan derfor heller ikke se at det er
fornuftig ressursbruk om departementet skal nedlegge store ressurser
i å utarbeide leiemarkedsanalyser, for deretter å legge
dette til grunn for fastsetting av verdireduksjoner.
Etter min mening er dagens regler om gjengs leie godt nok utviklet
i loven. Jeg ser derfor ikke behov for slike presiseringer som nå foreslås.
Reglene om leieprisvern ble grundig drøftet under behandlingen
av ny husleielov, resultatet er presentert under pkt. 1.1. ovenfor.
Et stort flertall i Stortinget sluttet seg til bestemmelsene om
markedspris ved inngåelse av nye leieavtaler, tre år
med regulering i samsvar med konsumprisindeksen og tilpassing til
gjengs leie etter tredje år. Et viktig formål
med bestemmelsene var å sikre større forutsigbarhet
om leieutviklingen. Dette skulle bl.a. sikres ved at ingen av partene
kunne kreve annen justering av leien enn det som følger
av disse bestemmelsene. Man skulle bort fra tidligere ordninger
hvor det ofte var stor usikkerhet om leieutviklingen, og hvor utleieren
kunne kreve ny og ofte betydelig høyere leie etter en «betinget
oppsigelse». Dette innebar at utleieren sendte oppsigelse
med tilbud om ny kontrakt men til høyere leie. På denne
måten kunne utleieren ofte sikre seg store leietillegg
selv om leiekontrakten ikke inneholdt bestemmelser om regulering
av leien. Det var med utgangspunkt i slike reguleringsmekanismer
at det ble satt fokus på store leieøkninger etter
den gamle husleieloven i slutten av 1999 og begynnelsen av 2000.
Disse oppslagene foranlediget som kjent lovendringer både
i desember 1999 og mars 2000. Under behandlingen av det siste lovforslaget
skrev forslagsstillerne - herunder Karin Andersen i Dokument nr.
8:35 (1999-2000):
«Dersom leien settes ned fordi den prosentvise økningen
har vært for høy, foreslås det videre
at regelen om leieprisvern i den nye loven skal komme til anvendelse,
uansett om loven for øvrig gjelder for leieforholdet. Disse
leierne vil da være beskyttet mot nye uventede leieøkninger
i tre påfølgende år. Ligger
den nye leien fortsatt under gjengs leie, må leieren i
løpet av perioden tilpasse seg en situasjon hvor leien
vil bli oppjustert til gjengs leie ved utløpet av treårsperioden.»
Jeg er derfor uenig når representantene Andersen og
Halvorsen hevder at utleierens adgang til å kreve gjengs
leie etter den nye loven er en utilsiktet uheldig konsekvens av
den nye loven. Det er tvert om slik at bestemmelsen bevisst er utformet
som den er for å gi leierne bedre leieprisvern enn det
som fulgte av den gamle loven. Enn videre, viser sitatet ovenfor
at Stortinget var klar over at leiere måtte belage seg
på betydelige leieøkninger i tilfeller der det
var stor avstand mellom gammel og gjengs leie. I slike tilfeller
har Stortinget forutsatt at leieren må finne alternative
løsninger før leien skal reguleres til gjengs
leie. Dette har det vært bred politisk enighet om, og jeg
kan ikke se at det er grunnlag for endringer på dette punktet
nå, selv om tidspunktet for regulering til gjengs leie
nærmer seg for en del leiere. Jeg kan derfor heller ikke
anbefale forslaget om endringer på dette punktet.
I Innst. O. nr. 43 (1998-99) fremmet stortingsrepresentant Karin
Andersen følgende forslag på vegne av SV:
«Leier skal allikevel ha rett til forlengelse
av leieavtalen i samsvar med reglene i 9-3, dersom utleier fortsatt
skal leie ut leiligheten til andre enn sin ektefelle eller samboer,
egne- ektefellens- eller samboers slektninger i rett opp- eller
nedadstigende linje, til fosterbarn eller andre han har felles husstand
med. Husstandsfellesskapet må ha vart i minst 6 måneder
og ikke være avsluttet før leieforholdets begynnelse.»
Forslaget er med noen mindre justeringer identisk med det forslaget
som nå fremmes og hadde også tilsvarende begrunnelse.
Forslaget ble nedstemt mot SV sine stemmer.
Jeg er i utgangspunktet enig i at
det ville være rimelig å gi leieren en fortrinnsrett
til å fortsette leieforholdet etter utløpet av
en tidsbestemt periode, dersom boligen likevel skal leies ut til
andre enn personer i leierens familie, og leierens oppførsel
ikke gir saklig grunnlag for å avslutte det eksisterende
leieforholdet. Jeg tror at mange leiere i slike situasjoner også vil
få tilbud om å forlenge leieavtalen, uten at dette
lovfestes som en rettighet. Utleier slipper bryderiet med å avertere
boligen på nytt, visning og ikke minst usikkerheten med
hensyn til hvordan en eventuell ny leier vil oppføre seg.
Jeg kan heller ikke se at det vil være noen fordel for
utleieren å velge en annen leier i et slikt tilfelle. Jeg
vil likevel fraråde å innføre
en slik lovregel, og skal begrunne det
nedenfor.
Reguleringen av adgangen til å inngå tidsbestemte leieavtaler,
representerer en nøye gjennomtenkt avveining av partenes
interesser. På den ene side er utleierens interesse ivaretatt
ved at leieforholdet kan opphøre ved utløpet av
tidsangivelsen. På den annen side er leierens interesser
ivaretatt ved reglene om minstetider. Hvis leieren får
opsjon på å forsette leieforholdet, vil det trolig
føre til en forskyvning av balansen i avtaleforholdet.
Selv om utleieren kan avslå å forlenge et leieforhold
dersom leierens forhold gir saklig grunn til det, vil regelen kunne
føre til usikkerhet om utleieren vil få avsluttet
forholdet til en uønsket leier. I alle fall vil utleieren
risikere å måtte avvente utfallet av en rettssak
før leieforholdet kan bli avsluttet. En slik regel vil
derfor trolig medføre at en del utleiere får en følelse av at de kan miste kontrollen over
hvem de må leie ut til. Etter min vurdering er det grunn
til å tro at dette ville føre til en reduksjon
i utbudet av leieboliger. Dette ville særlig gjelde ved
utleie av lofts- eller sokkelbolig i enebolig eller bolig i tomannsbolig
dersom utleieren bor i samme hus, ettersom partene i slike leieforhold
bor tett inn på hverandre. Som kjent utgjør dette
ca. 28% av utleieboligene her i landet. Det ville også være
en ulempe at bestemmelsen trolig ville føre til en rekke
søksmål, nemlig om leierens oppførsel
i det enkelte tilfelle gav saklig grunnlag for å avslutte
det eksisterende leieforholdet.
Ved innføring av en slik regel måtte en ta
standpunkt til varigheten av den nye leieperioden. Desto lenger
tid leieren fikk rett til å fortsette leieforholdet, desto
større negative konsekvenser er det grunn til å tro
at regelen ville få for utbudet av leieboliger. I denne
forbindelse ville det også ha betydning hvilken personkrets
utleieren kunne leie ut til på dette tidspunktet, uten
at leieren fikk rett til å fortsette leieforholdet. Dersom
opsjonen ble innført som en lovfestet rettighet, burde
man også ta standpunkt til hvilke vilkår som skulle
gjelde for denne avtalen. Slikt er det imidlertid vanskelig å ta
standpunkt til i en lov, ettersom utgangspunktene kan være
svært variable fra tilfelle til tilfelle.
Husleielovutvalget viser i NOU 1993:4 side 78 til en lignende
bestemmelse i den danske husleieloven. Etter denne bestemmelsen
kan tidsbegrensningen i en leieavtale settes til side, dersom den
ikke er ansett tilstrekkelig begrunnet i leierens forhold. Kan ikke
utleieren påvise en plausibel begrunnelse for tidsavgrensningen,
utover det å frata leieren oppsigelsesvernet, kan tidsavgrensningen
settes til side, med den konsekvens at leieavtalen blir tidsubestemt.
Husleielovutvalget har enstemmig frarådet å innføre
en slik regel i Norge, først og fremst fordi det ville
bli usikkert for utleieren om leieforholdet ville bli avsluttet
ved utløpet av den avtalte leietiden.
Selv om det ble innført en opsjon for leieren til å fortsette
leieforholdet, ville utleieren enkelt kunne omgå regelen
ved å unnlate å leie ut boligen på nytt. Hvis
leieren også skulle gjelde ved ny utleie innen en angitt
frist, f eks seks måneder etter at leieren hadde flyttet
ut, ville det trolig føre til at en del boliger ble stående
tomme i mer enn den angitte tidsperioden, før boligen ville
blitt leid ut på nytt. Resultatet ville bli dårligere
utnyttelse av boligmassen.
På denne bakgrunn vil jeg ikke anbefale å innføre en
slik bestemmelse.
Problemstillinger knyttet til utleieboliger og de boligpolitiske
virkemidlene vil være sentrale temaer for det nedsatte
boligutvalget. Etter at boligutvalget har avgitt sin innstilling
ved årsskiftet, vil jeg fremme en egen stortingsmelding
om boligpolitikken. Videre diskusjon om endringer i husleieloven
eller innføring av bestemmelser om leieregulering bør
tas i denne sammenheng.