Proposisjonen gjelder ulike endringer i opplæringsloven
med forskrifter.
Lovforslaget følger opp Stortingets vedtak om at KRL-faget
i grunnskolen skal hete kristendoms-, religions- og livssynskunnskap,
jf. Innst. S. nr. 240 (2000-2001).
Departementet foreslår videre å overføre
ansvaret for skyss av førskolebarn fra fylkeskommunene
til kommunene. Bakgrunnen er at dagens oppgavefordeling bryter med
det finansielle ansvarsprinsippet. Skyss av førskolebarn
kan i svært begrenset grad samordnes med øvrige
transporttilbud, jf. St.meld. nr. 31 (2000-2001).
Endelig foreslår departementet at fylkeskommunene fortsatt
skal være ansvarlige for opplæringen av pasienter
i medisinske institusjoner, også etter at staten har overtatt
institusjonene 1. januar 2002.
Departementet peker på at de aktuelle fylkeskommunale
institusjonene som staten overtar, er veldig forskjellige. De spenner
fra somatiske sykehus til barne- og ungdomspsykiatriske behandlingsinstitusjoner, poliklinikker
og ulike institusjoner for rehabilitering. Oppholdstiden, klientenes
behov og tilbudet til dem varierer tilsvarende. Det kan derfor være
vanskelig å finne en løsning på opplæringsansvaret
som er like god for alle. Både statlig og fylkeskommunalt
ansvar vil gi pasientene samme materielle rett til opplæring under
institusjonsoppholdet. Flere høringsinstanser viser til
at det er gode grunner for begge alternativene.
Proposisjonen gjennomgår høringsuttalelsene
og argumentene for og imot hhv. statlig eller fylkeskommunalt ansvar.
25 høringsinstanser går inn for statlig ansvar
for opplæringen i medisinske institusjoner, Kommunenes
Sentralforbund med forbehold. 24 høringsinstanser går
inn for fylkeskommunalt ansvar som i dag, herunder 10 av 16 fylkeskommuner
og lærerorganisasjonene, i hvert fall inntil de nye helseforetakene
har funnet sin form. Flere fylkeskommuner har bygget opp egne kompetanseenheter
for institusjonsundervisning, også for sosiale institusjoner
knyttet til barnevern, som ikke omfattes av den statlige overtakelsen.
Disse framholder at det faglig sett er en fordel at samme instans
har opplæringsansvaret.
Departementet ser i utgangspunktet at et helhetlig statlig ansvar
for spesialisthelsetjenesten kan tale for at staten bør
ha ansvaret for det samlede tjenestetilbudet. Departementet mener
imidlertid at det er vanskelig å påvise faglige
fordeler for pasienten, utenom rent økonomiske og organisatoriske
hensyn for helseforetaket. Departementet er enig med de som mener
at de statlige helseforetakene bør få mulighet
til å komme på plass selv, før de eventuelt
får ansvar for flere funksjoner og oppgaver.
Etter en samlet vurdering mener departementet at et fylkeskommunalt
ansvar vil gi elevene det beste opplæringstilbudet i den
tiden de er pasienter ved medisinske institusjoner. Departementet
begrunner dette med at fylkeskommunene har 10-års erfaring
med opplæring ved medisinske og sosiale institusjoner,
og at de har etablerte ordninger, rutiner og avtaler som gir en
forsvarlig drift av skolevirksomheten. Som ansvarlig for videregående
opplæring generelt har fylkeskommunene fagkompetansen på området.
Departementet antar videre at et fylkeskommunalt ansvar trolig vil
gi bedre sammenheng mellom det opplæringstilbudet som blir
gitt før, under og etter institusjonsopphold. Tilknytningen
til det ordinære skoleverket vil dermed bli bedre ivaretatt.
Departementet foreslår at fylkeskommunene i en ny forskrift
til loven blir pålagt å oppfylle retten til spesialpedagogisk
hjelp, grunnskole og videregående opplæring for
pasienter i de medisinske helseinstitusjonene som staten eier i
fylket. Pålegget gjelder selv om pasienten kommer fra et
annet fylke. Helseforetakene plikter å stille nødvendige
lokaler, med inventar og utstyr, til disposisjon.
Departementet legger også inn en hjemmel i opplæringsloven
til å gi pålegg i enkelttilfeller, i tråd
med synspunkter fra høringsrunden.
Departementet foreslår videre at det foretas en fullstendig
gjennomgang av opplæringsvirksomheten ved de sosiale og
medisinske institusjonene, deriblant institusjonene under statsbudsjettets
kap. 221 og 243, slik at virksomheten kan vurderes i sammenheng. Ordningen
med kostnadsdekning av enkelte tjenester ved de institusjonene som
sorterer under disse kapitlene, foreslås videreført
inntil utredningen er sluttført.