Jeg viser til Næringskomiteens brev av 28. mars 2007.
Innledningsvis vil jeg gi uttrykk for at det er positivt at politiet
er opptatt av viktige og vanskelige spørsmål i
reindriftsnæringen. Velordnede driftsforhold er en forutsetning
for en bærekraftig reindrift.
Forslaget til ny reindriftslov skal gi et juridisk grunnlag for
en god ressursforvaltning i reindriften. I Finnmark pågår
det i tillegg et omfattende arbeid med det siktemål å få på plass
en hensiktsmessig område-, distrikts- og siidainndeling.
Disse ulike virkemidler og prosesser skal gi rammer som kan legge
til rette for en velordnet drift, og forutsigbarhet for utøverne
i næringen.
Samtidig er det vanskelig å utelukke at ulovligheter
fortsatt vil forekomme. Lovforslaget inneholder derfor et eget sanksjonskapittel
med bestemmelser som kan gi grunnlag for den oppfølging
fra myndighetenes side som omstendighetene krever.
I dag er politiet tillagt kompetanse i reindriftsloven til å gi
pålegg om å fjerne ulovlig beitende rein utenfor reinbeiteområde fastsatt
i henhold til § 2, jfr. § 24
tredje ledd. Denne kompetansen har både reindriftsmyndighetene,
politi og fylkesmann. Politiet har imidlertid ikke slik kompetanse innenfor reinbeiteområde fastsatt
i henhold til § 2. Her er det reindriftsmyndighetene
gjennom de styrende organer eller tjenestemann som har kompetansen.
Etter departementets syn er bestemmelsen i dagens lov både uoversiktlig
og uklar mht ansvarsfordeling. Reindriftslovutvalget har foreslått
at kompetansen i ny lov til å gi pålegg om å fjerne
ulovlig beitende rein gis til reindriftsmyndighetene både
innenfor og utenfor reinbeiteområdet. I tråd med
Reindriftslovutvalgets utredning, er det lagt opp til at det er
de styrende organer i reindriften; reindriftsstyret og områdestyrene, som
har kompetanse til å fatte vedtak om ulike former for tiltak
dersom virksomhet drives i strid med bestemmelser gitt i eller i
medhold av loven eller vedtak fattet med hjemmel i disse bestemmelser.
Det må i den forbindelse understrekes at også næringen selv
har representasjon i disse organer. Det vises til §§ 6
og 7 i dagens lov og §§ 71 og 72 i forslaget.
I noen utstrekning er det lagt opp til at områdestyrets og
reindriftsstyrets myndighet kan delegeres til reindriftsagronom
og reindriftssjef, se forslaget § 75 siste punktum
og § 79 annet ledd.
Politimestrene i Troms og Finnmark ga i sin høringsuttalelse
uttrykk for at politiet måtte få kompetanse direkte
i reindriftsloven til å gripe inn overfor ulovlige forhold
i reindriftsnæringen. Reindriftslovutvalget foreslo at
det skulle opprettes et eget reinoppsyn, og at Statens naturoppsyn
skulle ha ansvaret for dette, jf. § 12-4 i utvalgets
forslag. Som det er redegjort for i proposisjonen under punkt 8.22,
har regjeringen kommet til at et slikt forslag ikke bør
følges opp i denne omgang. Dette er under henvisning til
at Statens naturoppsyn gjennom finnmarksloven har overtatt statlige
oppsynsoppgaver i Finnmark, og at det ikke er tatt endelig stilling
til en eventuell rolle for Statens naturoppsyn når det
gjelder ytterligere oppsynsoppgaver på Finnmarkseiendommens
grunn. I påvente av utviklingen her, og en nærmere
rolleavklaring mellom de ulike aktører hvor også politiets oppgaver
er sentrale, forutsettes spørsmålet om opprettelse
av et reinoppsyn å være noe man må ta
stilling til senere. I den forbindelse vil det være naturlig å se
nærmere på om politiet, gjennom bestemmelser i
reindriftsloven, skal ha kompetanse til å gripe inn overfor
reindriften i forskjellige sammenhenger.
Når det gjelder reintyveri, er dette etter Landbruks-
og matdepartementets oppfatning et politimessig forhold, jf. også § 35
i forslaget med kommentarer.
Når det gjelder politilovens bestemmelser, tilligger
det politiet å vurdere hvor langt kompetansen her rekker
og i hvilken utstrekning den skal brukes. Landbruks- og matdepartementet
har ikke grunnlag for sterke oppfatninger om dette, men antar at
politiloven gir mulighet for å gripe inn ved brudd på bestemmelser
og vedtak i henhold til reindriftslovgivningen, og ser det generelt
slik at politiet må ha oppmerksomhet rettet mot reindriften
på tilsvarende måte som samfunnet for øvrig.
Når det gjelder gjennomføring av tvangstiltak,
er det Landbruks- og matdepartementets syn at de vanlige regler
for tvangsfullbyrdelse bør gjelde så langt som
mulig. Departementet har imidlertid funnet grunn til å fravike
dette opplegget i forhold til pålegg om samling, skilling,
merking, utdriving og telling av rein, jfr. forslaget § 79
tredje ledd fjerde punktum. I slike tilfeller er det mest praktisk
at reindriftsmyndighetene iverksetter gjennomføringen av
tvangstiltaket uten at saken bringes inn for namsmyndighetene. Etter
tvangsfullbyrdelsesloven § 13-14 kan namsmyndighetene
gi saksøker (reindriftsstyret eller områdestyret,
jf. utkastet § 79 tredje ledd tredje punktum) rett
til å utføre handlingen. Jeg antar at de kompetansespørsmål
som politimesteren i Vest-Finnmark reiser, langt på vei
vil kunne finne sin løsning innenfor disse rammer.