Ot.prp. nr. 25 (2006-2007) Lov om reindrift (reindriftsloven)

Jeg viser til Næringskomiteens brev av 28. mars 2007.

Innledningsvis vil jeg gi uttrykk for at det er positivt at politiet er opptatt av viktige og vanskelige spørsmål i reindriftsnæringen. Velordnede driftsforhold er en forutsetning for en bærekraftig reindrift.

Forslaget til ny reindriftslov skal gi et juridisk grunnlag for en god ressursforvaltning i reindriften. I Finnmark pågår det i tillegg et omfattende arbeid med det siktemål å få på plass en hensiktsmessig område-, distrikts- og siidainndeling. Disse ulike virkemidler og prosesser skal gi rammer som kan legge til rette for en velordnet drift, og forutsigbarhet for ut­øverne i næringen.

Samtidig er det vanskelig å utelukke at ulovligheter fortsatt vil forekomme. Lovforslaget inneholder derfor et eget sanksjonskapittel med bestemmelser som kan gi grunnlag for den oppfølging fra myndighetenes side som omstendighetene krever.

I dag er politiet tillagt kompetanse i reindriftsloven til å gi pålegg om å fjerne ulovlig beitende rein utenfor reinbeiteområde fastsatt i henhold til § 2, jfr. § 24 tredje ledd. Denne kompetansen har både reindriftsmyndighetene, politi og fylkesmann. Politiet har imidlertid ikke slik kompetanse innenfor reinbeiteområde fastsatt i henhold til § 2. Her er det reindriftsmyndighetene gjennom de styrende organer eller tjenestemann som har kompetansen. Etter departementets syn er bestemmelsen i dagens lov både uoversiktlig og uklar mht ansvarsfordeling. Reindriftslovutvalget har foreslått at kompetansen i ny lov til å gi pålegg om å fjerne ulovlig beitende rein gis til reindriftsmyndighetene både innenfor og utenfor reinbeiteområdet. I tråd med Reindriftslovutvalgets utredning, er det lagt opp til at det er de styrende organer i reindriften; reindriftsstyret og områdestyrene, som har kompetanse til å fatte vedtak om ulike former for tiltak dersom virksomhet drives i strid med bestemmelser gitt i eller i medhold av loven eller vedtak fattet med hjemmel i disse bestemmelser. Det må i den forbindelse understrekes at også næringen selv har representasjon i disse organer. Det vises til §§ 6 og 7 i dagens lov og §§ 71 og 72 i forslaget. I noen utstrekning er det lagt opp til at områdestyrets og reindriftsstyrets myndighet kan delegeres til reindriftsagronom og reindriftssjef, se forslaget § 75 siste punktum og § 79 annet ledd.

Politimestrene i Troms og Finnmark ga i sin høringsuttalelse uttrykk for at politiet måtte få kompetanse direkte i reindriftsloven til å gripe inn overfor ulovlige forhold i reindriftsnæringen. Reindriftslovutvalget foreslo at det skulle opprettes et eget reinoppsyn, og at Statens naturoppsyn skulle ha ansvaret for dette, jf. § 12-4 i utvalgets forslag. Som det er redegjort for i proposisjonen under punkt 8.22, har regjeringen kommet til at et slikt forslag ikke bør følges opp i denne omgang. Dette er under henvisning til at Statens naturoppsyn gjennom finnmarksloven har overtatt statlige oppsynsoppgaver i Finnmark, og at det ikke er tatt endelig stilling til en eventuell rolle for Statens naturoppsyn når det gjelder ytterligere oppsynsoppgaver på Finnmarkseiendommens grunn. I påvente av utviklingen her, og en nærmere rolleavklaring mellom de ulike aktører hvor også politiets oppgaver er sentrale, forutsettes spørsmålet om opprettelse av et reinoppsyn å være noe man må ta stilling til senere. I den forbindelse vil det være naturlig å se nærmere på om politiet, gjennom bestemmelser i reindriftsloven, skal ha kompetanse til å gripe inn overfor reindriften i forskjellige sammenhenger.

Når det gjelder reintyveri, er dette etter Landbruks- og matdepartementets oppfatning et politimessig forhold, jf. også § 35 i forslaget med kommentarer.

Når det gjelder politilovens bestemmelser, tilligger det politiet å vurdere hvor langt kompetansen her rekker og i hvilken utstrekning den skal brukes. Landbruks- og matdepartementet har ikke grunnlag for sterke oppfatninger om dette, men antar at politiloven gir mulighet for å gripe inn ved brudd på bestemmelser og vedtak i henhold til reindriftslovgivningen, og ser det generelt slik at politiet må ha oppmerksomhet rettet mot reindriften på tilsvarende måte som samfunnet for øvrig.

Når det gjelder gjennomføring av tvangstiltak, er det Landbruks- og matdepartementets syn at de vanlige regler for tvangsfullbyrdelse bør gjelde så langt som mulig. Departementet har imidlertid funnet grunn til å fravike dette opplegget i forhold til pålegg om samling, skilling, merking, utdriving og telling av rein, jfr. forslaget § 79 tredje ledd fjerde punktum. I slike tilfeller er det mest praktisk at reindriftsmyndighetene iverksetter gjennomføringen av tvangstiltaket uten at saken bringes inn for namsmyndighetene. Etter tvangsfullbyrdelsesloven § 13-14 kan namsmyndighetene gi saksøker (reindriftsstyret eller områdestyret, jf. utkastet § 79 tredje ledd tredje punktum) rett til å utføre handlingen. Jeg antar at de kompetansespørsmål som politimesteren i Vest-Finnmark reiser, langt på vei vil kunne finne sin løsning innenfor disse rammer.