Komiteens merknader
Komiteen vil med bakgrunn
i hendelsene 22. juli 2011 være ekstra opptatt av hvordan vi som samfunn
har evnet å ta innover oss de erfaringer vi gjorde oss etter de
alvorlige terroranslagene mot regjeringskvartalet i Oslo og AUFs
sommerleir på Utøya. I ettertid har vi erfart at en av suksessfaktorene
er at de som skal håndtere slike alvorlige hendelser kjenner til
hverandre og kjenner til hverandres ressurser på forhånd, samt at
de har tilstrekkelig med trening/samtrening.
Komiteen vil understreke betydningen
av at det er politiet som har ansvaret for den umiddelbare organiseringen
og koordineringen av redningsaksjoner og ulykkes- og katastrofesituasjoner.
Politibemanningen har økt de siste årene, men fortsatt er det viktig
at det nasjonale målet om å ha to polititjenestemenn/-kvinner per
1 000 innbygger innen 2020 står fast. Komiteen vil understreke viktigheten
av at den framtidige bemanningsveksten går til politidistriktene
og at responstiden i de nye politidistriktene reduseres. I 2015
ble det innført krav om responstid ved ekstraordinære hendelser,
det vil si hendelser hvor liv er direkte truet og/eller hvor det
er umiddelbart behov for innsats fra politiet. Komiteen har merket seg at
regjeringen har satt ned et utvalg som blant annet skal se på funksjon
og kapasitet i politiets særorgan og vurdere hvordan politiets nasjonale
beredskapsressurser best kan utnyttes og være en felles ressurs
for hele landet. Stortinget vedtok 10. juni 2016 innstilling om
Prop. 61 LS (2014–2015) Endringer i politiloven mv. Det overordnede
målet med reformen er et politi som er mer operativt, mer synlig
og tilgjengelig, og som har kapasitet til å forebygge, etterforske
og påtale kriminelle handlinger samt sikre innbyggernes trygghet. Komiteen vil understreke
betydningen av å framheve de overordnede målene for reformen som
er presisert i seks effektmål, slik at intensjonene i reformen blir
oppfylt som forutsatt. Komiteen er
også opptatt av at målsettingen i reformen om å opprette lokale
politi- og beredskapsråd blir ivaretatt i de tolv politidistriktene, slik
at en får best mulig lokal forankring i politi- og beredskapsarbeidet.
Komiteen merker seg at regjeringen
arbeider for at kommunene skal ha profesjonelle og slagkraftige
brann- og redningsvesen, med god evne til å håndtere større hendelser.
Brann- og redningsvesenet er kommunenes viktigste rednings- og beredskapsressurs,
og det er viktig at alle hel- og deltidsansatte får mulighet til
å utvikle sin kompetanse gjennom videreutdannelse, slik at den samlede
beredskapsressursen blir ytterligere styrket. Komiteen har merket seg at regjeringen
ønsker seg færre brann- og redningsvesen, og at de har gitt Direktoratet
for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) i oppdrag å legge fram
forslag til nye krav i forskrift om organisering av brannvesen (dimensjoneringsforskriften)
som skal være tilpasset mer brannsamarbeid og ny utdanningsmodell for
brann- og redningspersonell.
Komiteen viser til at nødmeldingstjenesten
er borgernes kontaktpunkt mot helsevesen, politi og brann- og redningsvesen
når det oppstår nødsituasjoner. Arbeidet med å forbedre nødmeldingstjenesten for
å sikre borgernes behov for rask og best mulig bistand i nødsituasjoner
er viktig og nødvendig.
Komiteen vil understreke at
sivilforsvaret er en forutsigbar og tjenestepliktbasert forsterkningsressurs,
som innenfor et bredt oppgavespekter kan bistå og forsterke nødetatene,
kommunene og ulike myndigheter når alvorlige hendelser rammer samfunnet.
Sivilforsvaret utgjør en stadig viktigere beredskapsressurs og har
doblet innsatstimene siden 2013, spesielt med tanke på oppdrag knyttet
til ekstremvær.
Komiteen viser til at Redningstjenesten
er en betegnelse på et samarbeid mellom ulike etater og organisasjoner,
både offentlige, frivillige og private. Redningstjenesten er en
viktig aktør som yter øyeblikkelig innsats for å redde mennesker
fra død eller skade som følge av akutte ulykkes- eller faresituasjoner.
Gjennom en ny organisasjonsplan og tydeligere redningstjeneste har
Hovedredningssentralene fått presisert sitt særskilte pådriveransvar
for å vedlikeholde og videreutvikle samvirket innenfor redningstjenesten
i det daglige.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet,
viser til pkt. 5.2.2 i meldingen, der regjeringen skriver følgende:
«Regjeringen mener det er behov for
færre og større brann- og redningsvesen. Større enheter som legger
til rette for ledelse på heltid, vil gi bedre muligheter til å utvikle
lederrollen. Større brann- og redningsvesen gir også mulighet til
å etablere fag- og kompetansemiljøer med bred erfaring og kunnskap innenfor
forebygging, håndtering av hendelser og samvirke med andre aktører.
Dette er spesielt viktig ved håndtering av store og komplekse hendelser.»
Flertallet viser til at regjeringen
har gitt DSB i oppdrag å legge frem forslag til nye krav i dimensjoneringsforskriften,
som er tilpasset større brannsamarbeid og ny utdanningsmodell for
brann- og redningspersonell. Blant kravene som skal vurderes innført,
er ledelse på heltid for brannsjef, leder forebygging og leder beredskap.
I tillegg utarbeides det nye kompetansekrav til brann- og redningstjenesten.
Flertallet viser til at brann-
og redningstjenesten har sterk lokal tilstedeværelse over hele landet.
Tall fra DSB for 2016 viser at brann- og redningsvesenet var den
av nødetatene som oftest var først på stedet ved brann og ulykker.
Gjennomsnittlig innsatstid for brann- og redningsvesenet ved bygningsbranner
var 10,42 minutter. Flertallet vil fremheve
hvor viktig det er at brann- og redningstjenesten er tilgjengelig
der folk bor og har mulighet for å være raskt på pletten når det
skjer en alvorlig hendelse. Flertallet vil i denne forbindelse
trekke frem betydningen av deltidsmannskapet i brann- og redningstjenesten,
som er nær der folk bor, besitter lokalkunnskap, og som har stor
bredde i sin faglige bakgrunn. Mange steder er deltidsmannskapet
en vesentlig støtte også i andre samfunnssikkerhetsoppgaver lokalt.
Komiteens medlem
fra Kristelig Folkeparti viser til at nye kompetansekrav til
både heltidsmannskap og deltidsmannskap er under utarbeidelse, og
vil i denne forbindelse advare mot å gå utover dagens grunnkurs
for deltidsmannskap.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet,
vil minne om at deltidsmannskap har en annen hovedarbeidsgiver.
Uforholdsmessig høye krav til utdanning og profesjonalisering kan
gi rekrutteringsproblemer, og med tiden slå beina under deltidsmannskapet
i brann- og redningstjenesten. Flertallet mener det er viktig
at vi legger til rette for å opprettholde rekrutteringen til deltidsmannskapet,
og viser til at det ved brann og ulykker kan være avgjørende hvor
fort hjelpen dukker opp. Deltidsmannskapet er en ressurs som har
stor betydning for beredskapen lokalt over hele landet. De er nær
nok til å være de første som kommer og hjelper innbyggere i nød,
og har kompetanse til viktige oppgaver som å sikre skadested, slukke
branner, klippe løs personer som sitter fastklemt, gi førstehjelp
og stabilisere skadde mennesker.
Flertallet vil understreke
at brann- og redningstjenesten er et kommunalt ansvar.
Komiteens medlem
fra Senterpartiet er derfor kritisk til at det skal stilles
krav om tre fulltidsstillinger i ledelsen, noe som vil gjøre det
vanskelig for mange kommuner å ha eget brann- og redningsvesen.
Vi kan ende opp i en situasjon der kommunene ikke kan forsvare å
ha tre fulltidsstillinger, og dermed må ha felles brann- og redningstjeneste med
andre kommuner, inkludert sentralisert ledelse. Dette innebærer
flere negative sider, deriblant at kommunene kan miste råderetten
over ressursene, og på den måten også miste muligheten til å kunne
påvirke lokal beredskap og prioritere lokale risikoer. Dersom ledelsen
ikke lenger skal være lokalt forankret, er dette nok et forhold
som kan skape konsekvenser for rekrutteringen til deltidsmannskapet. Dette medlem mener
det ikke er ønskelig med en utvikling der ressursene og beslutningsmyndighet forsvinner
til sentrale strøk på bekostning av beredskapen i distriktene.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet har merket seg at KS i
sin høringsuttalelse sa følgende:
«Meldingen tar opp organiseringen
av det kommunale brann- og redningsvesen, blant annet gjennom dimensjoneringsforskriften.
Et sentralt prinsipp for selvstyret er at kommunene selv bestemmer
hvordan de organiserer oppgavene de har ansvaret for. Det følger
blant annet av Stortingets vedtak om å grunnlovsfeste det lokale
selvstyre i samsvar med Norges internasjonale forpliktelser. i.h.t.
«Det Europeiske Charter for lokalt selvstyre». Dette innebærer at
lovgivning og forskrifter overfor kommunesektoren må være innenfor
rammen av dette.
Dimensjoneringsforskriften slik den
er utformet i dag bryter med et prinsipp om kommunal handlefrihet
til å velge egnet organisering. Det mener KS er prinsipielt uheldig.
I arbeidet med revisjon av forskriften er det derfor viktig at man
finner balansepunktet mellom faglige krav og lokalt skjønn i organiseringen
av brann- og redningsvesen. Forskriftene bør kun gi rammer for organiseringen
slik at det er fleksibilitet til å finne de løsninger som er best
tilpasset lokale behov og ressurser, for eksempel knyttet til hva
som er funksjonelle geografiske områder for de ulike brann- og redningstjenestene,
og basert på at dette er – og fortsatt skal være – et kommunalt ansvar.»
Disse medlemmer støtter i
all vesentlighet denne uttalelsen fra KS.
Disse medlemmer vil videre
peke på meldinger i media om at kommuner grunnet høye kostnader
til Nødnett har måttet kutte i andre deler av brannberedskapen. Disse medlemmer viser
i denne forbindelse til merknad i Innst. 6 S (2016–2017), og fastholder
at det er nødvendig med et alternativ til dagens abonnementsordning:
«Medlemen i komiteen frå Senterpartiet
viser til at abonnementsordninga for naudnettet er distriktsfiendtleg
og slår spesielt uheldig ut for små kommunar. Denne medlemen meiner
derfor at det må utviklast ei rettferdig abonnementsordning som
er like billig for alle kommunar. Denne medlemen viser til at Justis- og
beredskapsdepartementet arbeider med ein finansieringsmodell for
naudnettet, der abonnementsordninga inngår, men at departementet
ikkje kan tidfeste når dette arbeidet vil bli ferdigstilt. Denne
medlemen ønskjer fortgang i arbeidet med eit alternativ til dagens
abonnementsordning, og meiner at det må vere eit sentralt mål å
finne ein fornuftig måte å finansiere naudnettet på som ikkje gjer
urettferdige utslag for enkelte kommunar.»
Komiteen viser til at redningshelikoptrene
utgjør en svært viktig ressurs for redningstjenesten og kan benyttes
til mange viktige samfunnsoppdrag. Regjeringen signerte i desember
2013 en kontrakt om levering av 16 nye redningshelikoptre. De første
redningshelikoptrene skal etter planen tas i bruk i perioden 2018–2020.
Komiteen ser det som et viktig
bidrag at man nå er i ferd med å motta de første nye redningshelikoptrene. Komiteen er
fornøyd med at det nærmer seg en kvalitetsheving, selv om dagens
flåte av Sea King-maskiner har utført en imponerende gjerning. Komiteen vil
også vise til det faktum at vedtaket om kjøp av nye redningshelikoptre
ble fattet av Stortinget 16. mai 2002. Sett i lys av dette mener komiteen at
anskaffelsesprosessen i ettertid har vært uhensiktsmessig lang.
Komiteen vil også gi honnør
til alle dem som har jobbet, og som jobber, med det krevende arbeidet som
en redningsaksjon kan være.
Komiteen viser til at nordområdene
har en kraftig aktivitetsøkning til havs og på land. Komiteen er
også kjent med at antall redningsoppdrag øker år for år. Redningshelikopter
er et svært viktig verktøy for raskt å kunne være på ulykkesstedet. Komiteen er
kjent med at det i dag er redningshelikopter stasjonert i Bodø og
på Banak. Det betyr at det er et gap mellom Bodø og Banak, noe som
medfører at det kan ta lang tid før redningshelikopter vil nå frem
i Troms og Vesterålen. Komiteen mener
det i denne sammenheng er relevant at Troms er det fylket som opplever
flest snøskredulykker. Komiteen ber
regjeringen vurdere å stasjonere et redningshelikopter i Tromsø
for å dekke beredskapshullet mellom Bodø og Banak.
Komiteen vil understreke den
viktige innsatsen som frivillige organisasjoner utgjør i beredskaps- og
redningsarbeidet. Norge er et langstrakt land med spredt befolkning,
og det kan være langt mellom ressursene. Det er derfor helt avgjørende
at vi har frivillige rednings- og beredskapsorganisasjoner som sørger
for å organisere det lokale frivillige engasjementet som finnes
rundt omkring i landet.
Nasjonalt planverk for krisehåndtering
er etter komiteens mening
en viktig forutsetning for godt beredskapsarbeid og må kontinuerlig
oppdateres. God og sikker kommunikasjon under kriser er viktig, og
det nye nødnettet er et godt verktøy for bedre samhandling mellom
nødetatene og frivillige organisasjoner i redningstjenesten. Komiteen er
i likhet med regjeringen opptatt av å styrke beredskapen gjennom
å utvide antallet brukere av Nødnett, sikre at Nødnett brukes riktig,
utnytte og videreutvikle muligheten i nødnett og samle ansvar for
nød- og beredskapskommunikasjon og Nødnett i DSB.
Komiteen viser til side 57
kapittel 5.6.3 om Befolkningsvarsling der Justis- og beredskapsdepartementet
har gitt DSB i oppdrag å utrede supplerende varslingsmetoder til
befolkningen. Her nevnes at et mobilbasert befolkningsvarslingssystem
kan være et alternativ, hvor det er mulig å motta varsel om uønskede,
potensielt farlige hendelser på mobiltelefonen.
Komiteen vil understreke viktigheten
av at alle som bor i Norge skal ha samme trygge rammer med mulighet
til å motta likelydende informasjon ved kritiske situasjoner uansett
hvor de er bosatt. For å sikre god informasjonsflyt fra myndighetene
til befolkningen er det viktig at det benyttes kommunikasjonsmidler
som kan nå befolkningen enkelt og raskt, og via medium som de fleste
har tilgang til. Slik sett er kommunikasjon via SMS-varsling en
svært effektiv form for informasjonsformidling. Lokasjonsbasert
varsling via SMS har lenge vært tilgjengelig i Norge. Det er i dag
den enkelte kommune som eventuelt velger om de vil ta i bruk dette
som en del av den lokale beredskapen.
Komiteen viser til at Oslo
kommune har valgt å innføre SMS-varsling som omfatter alle mobiltelefoner
som slår inn på basestasjoner i et gitt område. Dette prosjektet
varer frem til sommeren 2018. SMS-varslingssystemet er også tatt
i bruk i blant annet Stavanger-området, ved Statoils gassanlegg
på Kårstø og skal brukes under høstens sykkel-VM i Bergen. Varslingen
er databasert og kan sende ut mange hundre SMS-er i sekundet ved
behov.
Komiteen mener at når flere
kommuner har tatt i bruk dette, burde det komme på plass et nasjonalt
varslingssystem. Hele befolkningen bør kunne varsles ved alvorlige
kriser, ikke bare befolkningen i den enkelte kommune som vedtar
å prioritere dette. I tillegg vil en nasjonal løsning sikre et likt
tilbud av samme kvalitet og omfang over hele landet. Det vil også
bli lettere å drive opplæring for bruk av varslingssystemet, og
man vil utvikle lik praksis og felles retningslinjer for når denne
typen varslinger skal sendes ut.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser
videre til at det finnes flere alternativer til varsling av befolkningen
ut over tyfonanlegg og deretter meldinger på radio, blant annet mobilbaserte
systemer. Slike systemer er i bruk i flere kommuner som et godt
verktøy for å informere befolkningen.
Flertallet viser til at Justis-
og beredskapsdepartementet har bedt DSB utrede supplerende varslingsmetoder,
herunder mobilbaserte varslingssystemer. Oppdraget ble gitt i tildelingsbrevet
for 2016 og gikk ut på å vurdere om et varslingssystem basert på
meldingsformidling i de offentlige mobilnettene er et egnet supplement
til dagens tyfonvarsling. Dette må vurderes i forhold til alvorlige,
sikkerhetspolitiske kriser samt under fredstidskatastrofer, ulykker
og hendelser som betinger hurtig informasjon fra myndighetene til
befolkningen i et definert område.
Flertallet viser videre til
at Justis- og beredskapsdepartementet mottok en rapport fra DSB
våren 2017. I rapporten foreslår DSB blant annet at saken bør utredes
videre og anmoder om at dette bør utredes som en egen NOU.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet merker seg at regjeringen
har etablert et pilotprosjekt via DNK/DSB som vil muliggjøre tekstbasert
kommunikasjon, slik at hørselshemmede kan kommunisere med nødmeldingstjenesten. Disse medlemmer merker
seg at dette er forsinket fra tidligere planverk, der tekstbasert
nødkommunikasjon skulle vært satt i drift fra årsskiftet 2016/2017.
Foreløpig er ingen lanseringsdato satt. Disse medlemmer mener også
at det er synd at den tekstbaserte nødmeldingstjenesten ikke er
universelt utformet, men en abonnementsløsning utelukkende for hørselshemmede,
døve og personer med talevansker. Disse medlemmer vil vise til at
det allerede i 2013 ble bestemt at nød-SMS skulle komme og at det
i 2014 ble startet et prosjekt for å lage en løsning på tekstbasert
nødkommunikasjon. Systemet skulle vært satt i drift innen utgangen
av 2016, men foreløpig er ingen lanseringsdato satt. Disse medlemmer vil
bemerke at det systemet som nå utvikles ikke utformes som et universelt
tilbud til alle, men rettes spesifikt mot enkeltgrupper med abonnementsløsning.
Målet må være en tjeneste som er tilgjengelig for alle, altså kommunikasjon
basert på universell utforming.
Disse medlemmer fremmer på
denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen få ferdigstilt og satt i drift et tekstbasert nødkommunikasjonssystem
tilgjengelig for alle.»
Disse medlemmer merker
seg at regjeringen ikke har noen helhetlige planer for kommunikasjon
i krisesituasjoner. Det er viktig at den informasjonen som blir
formidlet under pågående kriser, er universelt utformet slik at
beskjeder fra myndighetene når frem til alle.
Disse medlemmer vil vise til
at det finnes mange forskjellige løsninger for varsling av større
og mindre hendelser, men for Hørselshemmedes Landsforbund (HLF)
er det viktig at disse gjøres skriftlig og er universelt utformet
slik at de er tilpasset alle. Det finnes i dag systemer som kan
hente ut telefonnummer til alle personene i et gitt område fra basestasjonene
og sende disse tekstbasert informasjon via mobil. Disse medlemmer mener at dette
vil være en god løsning for universelt utformet kommunikasjon fra
myndighetene til befolkningen. Et slikt system finnes blant annet
i Oslo kommune i dag.
Disse medlemmer fremmer på
denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen legge til rette for et universelt utformet varslingssystem
i hele landet, som kan brukes av kommune og stat ved større og mindre
kriser.»
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig
Folkeparti, viser til at spørsmålet om regionale treningssentre
for politiet mv. ble drøftet i Prop. 61 LS (2014–2015) Endringer i
politiloven mv. (trygghet i hverdagen – nærpolitireformen), jf.
Innst. 306 S (2014–2015), hvor følgende forslag ble vedtatt:
«Stortinget slutter seg til at det
utredes nærmere hvorvidt det skal etableres øvingssentre i hvert
politidistrikt, og hvilket innhold slike sentre eventuelt skal ha.»
Et annet flertall, medlemmene fra Høyre,
Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at det
i forbindelse med implementeringen av nærpolitireformen vil bli
vurdert hvorvidt det skal etableres slike treningssentre, og avventer
regjeringens vurdering av dette. Dette flertallet viser samtidig
til at det i flere politidistrikt vil være treningsfasiliteter som
bør kunne benyttes av politiet for egen trening, og i samtrening
med forsvar, nødetater og frivillige organisasjoner.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til 22. juli-kommisjonens
rapport og påpekninger om behov for å bedre samhandlingen i beredskapssituasjoner. Disse medlemmer viser
til at problemer vedrørende samhandling og samvirke er et tilbakevennende
tema i forbindelse med evalueringer av øvelser.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget
ber regjeringen utarbeide en nasjonal strategi for flere regionale
treningssentre for politi, forsvar, nødetater og frivillige organisasjoner.»
Komiteen viser
til at vi fikk et landsdekkende nødnett i 2015 som er tatt operativt
i bruk i alle distrikter i Fastlands-Norge. Det er nødetatene brann, helse
og politi, samt andre aktører med et nød- og beredskapsansvar som
skal benytte nødnettet. I tillegg ble det norske nødnettet koblet
sammen med det svenske nødnettet Rakel i fjor. Dette er et viktig
løft for beredskapen, krisekommunikasjonen og samhandlingen mellom
nødetatene i Norge, og over grensen mot Sverige.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet Kristelig Folkeparti og Senterpartiet mener
at nødnettet bør bli tilgjengelig for alle relevante aktører og
at kostnadene knyttet til nødnettet blir overkommelige for det kommunale
brannvesenet og lokale aktører som bruker det.