Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Elise Bjørnebekk-Waagen, Lise Christoffersen, Arild Grande og Rigmor Aasrud,
fra Høyre, Margret Hagerup, Heidi Nordby Lunde og Kristian Tonning
Riise, fra Fremskrittspartiet, Gisle Meininger Saudland og lederen
Erlend Wiborg, fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen, fra Sosialistisk
Venstreparti, Solfrid Lerbrekk, og fra Kristelig Folkeparti, Torill
Selsvold Nyborg, viser til at saken gjelder endring i lov 14. desember
2012 nr. 81 om gjennomføring i norsk rett av EØS-avtalen vedlegg
V punkt 2 (forordning (EU) nr. 492/2011) om fri rørsle av arbeidstakarar
innanfor EØS-området (EØS-arbeidstakarlova) og samtykke til godkjenning
av EØS-komiteens beslutning nr. 302/2019 om innlemmelse i EØS-avtalen
av forordning (EU) nr. 2016/589 om et europeisk nettverk for arbeidsformidling
(EURES), tilgang til mobilitetstjenester for arbeidstakere og ytterligere
integrasjon av arbeidsmarkedene og syv gjennomføringsbeslutninger.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
viser til at Norge har deltatt i EURES siden 1994, og at endringene som
foreslås, fornyer regelverket knyttet til EU-regelverket for fri
bevegelse av arbeidskraft innenfor EØS. De økonomiske og administrative
konsekvensene begrenser seg til utviklingskostnader knyttet til
IKT-løsninger estimert til rundt 15,5 mill. kroner, som kan tas
over tid og dekkes av gjeldende budsjettramme. Flertallet merker seg at ingen
av høringsinstansene, inkludert Landsorganisasjonen, hadde innvendinger
verken mot reglene i forordningen som sådan eller forslaget om at den
skal gjennomføres i norsk rett gjennom vedlegg til EØS-arbeidstakarlova.
Komiteens medlemmer
fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti har merket
seg at EØS-komiteens beslutning og Europaparlaments- og rådsforordning
(EU) nr. 2016/589 og de sju gjennomføringsbeslutningene i uoffisiell
norsk oversettelse følger som trykte vedlegg til proposisjonen. Disse medlemmer er
invitert til å legge til grunn regjeringens uoffisielle oversettelse. Disse medlemmer forutsetter
at regjeringen legger frem offisielle oversettelser for Stortinget.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil
understreke at prinsippet i EØS-avtalen artikkel 1 om fri bevegelighet
omfatter rett til innreise, opphold og arbeid i et annet medlemsland
for borgere av en EØS-stat og familien deres. Den frie personmobiliteten
knytter seg til flere friheter, som fri bevegelighet av arbeidskraft
og retten til å etablere seg i en annen EØS-stat. For å fremme fri
bevegelighet av arbeidskraft har kommisjonen sammen med medlemsstatene
opprettet et europeisk arbeidsformidlingsnettverk, European Employment
Services (EURES). Nettverket består av kommisjonen og de offentlige
arbeidsmarkedsetatene i EU/EØS-statene og Sveits. EURES som samarbeidsnettverk
er hjemlet i traktaten om Den europeiske unions virkemåte, se artikkel
46:
«Europaparlamentet
og Rådet skal etter den ordinære regelverksprosessen og etter å
ha rådspurt Den økonomiske og sosiale komité, i direktiver eller
forordninger treffe de tiltak som er nødvendige for gradvis å gjennomføre
fri bevegelighet for arbeidstakere, slik den er definert i artikkel
45, særlig ved
-
a) å sikre et nært
samarbeid mellom de nasjonale arbeidskraftmyndigheter,
-
b) å avskaffe
saksbehandlingsregler og forvaltningspraksis og tidsfrister for
adgangen til å ta ledig arbeid som følger av den nasjonale lovgivning
eller eldre avtaler mellom medlemsstatene, og som hindrer den frie
bevegelighet for arbeidstakere dersom de blir opprettholdt,
-
c) å oppheve
alle tidsfrister og andre restriksjoner fastsatt i nasjonal lovgivning
eller eldre avtaler mellom medlemsstatene som setter andre vilkår
for arbeidstakere fra de andre medlemsstatene enn for innenlandske
arbeidstakere når det gjelder fritt valg av arbeid
-
d) å treffe
egnede tiltak for arbeidsformidling med sikte på å skape likevekt
mellom tilbud og etterspørsel på arbeidsmarkedet under slike vilkår
at alvorlig fare for levestandarden og sysselsettingen i enkelte
områder og næringsgrener unngås.»
Disse medlemmer vil påpeke
at forordning (EU) nr. 492/2011 er en del av EØS-avtalens vedlegg
V om fri bevegelighet for arbeidstakere. I dette vedlegget, vist
i Lovdata, sist oppdatert 13. mars 2020, fremgår viktige referanser til
Prop. 141 LS (2019–2020). Under omhandlede rettsakter fremgår det
under punkt 2 og punkt 2a nærmere beskrivelser av tilpasninger knyttet
til Europaparlamentets- og rådsforordning (EU) nr. 492/2011 og 2016/589.
Disse medlemmer har for øvrig
merket seg punkt 9 i vedlegg V, om fri bevegelse for arbeidstakere, hvor
det heter:
«For føremåla med
denne avtala skal føresegnene i forordninga lesast med følgjande
tilpassingar:
[…]
-
b) Ordet ‘unionsborgarane’
vert bytta ut med orda ‘borgarar frå EU-medlemsstatane og EFTA-statane’
-
c) I artikkel
6:
[…]
-
d) I artikkel
9 nr. 4 bokstav c) vert orda 'EU-reglar og -ordningar' bytte ut
med orda 'gjeldande reglar og ordningar i medhald av EØS-avtala'.
-
e) I artikkel
34 vert ordet 'unionsretten' bytt ut med orda 'gjeldande regelverk
i medhald av EØS-avtala'.»
Disse medlemmer merker seg
denne endrede begrepsbruken, for EU- kontra EØS- eller EFTA-land.
Disse medlemmer merker seg
at når det gjelder de sju gjennomføringsbeslutningene, til forordning 2016/589,
er sammenhengen slik de er nummerert i kapittel V kontra vedlegget
i denne proposisjonen følgende:
Gjennomføringsbeslutning
nr.
|
Vedlegg
nr.
|
1
|
4
|
2
|
5
|
3
|
6
|
4
|
8
|
5
|
9
|
6
|
7
|
7
|
3
|
Disse medlemmer har for øvrig
merket seg at gjennomføringsbeslutning nr. 6 og 7 ikke er omtalt
i Lovdata sin beskrivelse: EØS-avtalen – Vedlegg V, fri bevegelighet
for arbeidstakere, sist oppdatert 13. mars 2020. De fem andre gjennomføringsbeslutningene
er omtalt.
Disse medlemmer vil understreke
at innlemmelsen av forordning (EU) 2016/589 og gjennomføringsbeslutningene
i EØS-avtalen og gjennomføringen i norsk rett en forutsetning for
at Norge fortsatt kan delta i EURES-samarbeidet. Forordningen gir
nye regler for samarbeid innen EURES-nettverket og legger til rette
for et felles rammeverk for samarbeid mellom medlemsstatene. Med
dette omstruktureres den rettslige rammen med det formål å bli ytterligere
styrket. Forordningen skal særlig sikre at EURES-nettverket blir
mer effektivt og brukervennlig ved å tilpasse informasjon til arbeidsgivere
som søker etter arbeidskraft, og til arbeidssøkere som ønsker å
flytte til en annen EØS-stat. Det er ifølge regjeringen viktig at
denne informasjonen kommer tydelig frem i lovforslaget.
Komiteens medlemmer
fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil imidlertid påpeke
at proposisjonen er skrevet på en så uoversiktlig måte at det uten
inngående kjennskap til og analyse av system og detaljer knapt er
mulig å få oversikt over konsekvensene av de beslutninger som regjeringen
inviterer Stortinget til å fatte.
Disse medlemmer viser for
øvrig til sine merknader i Innst. 109 S (2020–2021) og går imot
regjeringens forslag til endring av EØS-arbeidstakerloven.
Disse medlemmer viser til
at innlemmelsen betyr en omfattende utbygging av EUs nettverk for
arbeidsformidling (EURES) og ytterligere integrasjon av de nasjonale
arbeidsmarkedene. Konkret skjer dette ved å godta sju omfangsrike
og svært detaljerte «gjennomføringsbeslutninger» ved å ta sju EU-direktiv
inn i EØS-avtalen. Jobbmobiliteten i EU skal styrkes ved å øke antall
jobbtilbud og heve sannsynligheten for jobbmatch mellom arbeidstaker
og arbeidsgiver. Det skal i tillegg etableres nasjonale godkjenningssystemer
som skal sikre at arbeidsmobilitet bygger på frivillighet og respekterer
arbeidsmarkedslover. Disse
medlemmer påpeker at et flertall av EU-landene har tatt en
serie med forbehold knyttet til den formelle utformingen ved innlemmelsen
og har kritisert flere sider ved den nye ordningen. Det gjelder
blant annet detaljeringsgraden, systemet for godkjenning av EURES-partnere,
bruken av delegerte rettsakter og mulige økonomiske og administrative
byrder. I en felles EØS/EFTA-kommentar vises det til at de tre EØS/EFTA-regjeringene,
på lik linje med flere EU-land, reiser en del forbehold til EU-kommisjonens
forslag som burde diskuteres videre. Dokumentasjon i informasjonspakkene
fra de to siste møtene i Europautvalget viser til:
-
at det kan føre
til problemer at nettverket åpnes for private markedsaktører
-
at de administrative
og økonomiske byrdene for nasjonale myndigheter kan bli betydelige
når et så omfattende samarbeidsopplegg skal bygges opp
-
at alle ledige stillinger
skal deles på EU-nivå, uten jobbsøkerens eksplisitte samtykke
-
at det ikke er opplagt
hvordan godkjenning av partnere i nettverket vil fungere
-
at det er uklart
hvordan en felles europeisk klassifisering av ferdigheter, kompetanse,
kvalifikasjoner og yrker kan skje.
Disse medlemmer mener
spørsmål om finansiering ikke er tilstrekkelig forklart, og at bekymringene verken
imøtegås eller kommenteres i saksfremlegget til regjeringen i forbindelse
med Prop. 141 LS (2019–2020). Ut fra en helhetsvurdering er det
derfor vanskelig å ha en trygg vurdering av hva denne innlemmelsen
i EØS-avtalen av forordningen og de sju direktivene vil innebære.
Det er liten grunn til å tro at uklarheter kan avklares ved å forhandle
om endringer i teksten i forordning og direktiv. Disse medlemmer konkluderer
med at Stortinget i denne omgang bør reservere seg mot å ta forordningen
og direktivene inn i EØS-avtalen. Dette vil gjøre det mulig å dra
nytte av og sette seg inn i hvilke erfaringer våre naboland Danmark
og Sverige gjør med å innlemme disse rettsaktene i sitt eget lovverk.