Sivilombudets
virksomhet og Stortingets føringer for innretningen av et Nav-ombud
Sivilombudets kontroll
med forvaltningen omfatter i dag kontroll med Nav. Kontrollen skjer
primært på grunnlag av klagesaksbehandling, men ombudet kan også
ta opp saker av eget tiltak. Ombudets kontroll med Nav skjer i tråd
med de generelle prinsippene som ligger til grunn for ombudets kontroll
med forvaltningen. Det innebærer at ombudet som hovedregel fører
en etterfølgende og rettslig kontroll med Nav for å hindre at den enkelte
blir urettmessig behandlet. I dette ligger det videre at ombudet
ikke skal opptre som en partsrepresentant for klageren eller intervenere
i pågående saker.
Utvalget har fått
opplyst at Sivilombudsmannens kontor i 2019 avsluttet 652 saker
som gjaldt Nav. Samme år avsluttet ombudet like under 4 000 saker
totalt. Nav-sakene utgjør dermed allerede i dag en betydelig del
av virksomheten, og er ombudets største saksområde.
Stortingsflertallet
har i Innst. 254 S (2019–2020) gitt en rekke føringer for innretningen
av et Nav-ombud. Målsettingen med å opprette et Nav-ombud er å reelt styrke
rettssikkerheten for Navs brukere, uten at det innebærer en ytterligere
byråkratisering som oppleves som en flaskehals.
I innstillingen har
stortingsflertallet lagt vekt på følgende momenter for hvordan ordningen
bør innrettes:
-
Ombudet skal være
ubyråkratisk og brukervennlig.
-
Ombudet skal være
faglig uavhengig og upartisk.
-
Ombudet skal være
en rettssikkerhetsgaranti og kontrollere at brukerne mottar riktig
tjeneste til riktig tid.
-
Ombudet må kunne
behandle saker fra både Nav og Trygderetten og uttale seg om avgjørelser
fra disse forvaltningsorganene.
-
Ombudet skal ikke
overta saks- eller klagebehandlingen på vegne av Nav eller Trygderetten.
-
Ombudet skal ikke
overta veiledningsplikten eller andre plikter etter forvaltningsloven
som påhviler Nav og Trygderetten.
-
Ombudet må ha tilstrekkelig
kompetanse og kapasitet til å kunne føre en reell kontroll med arbeids- og
velferdsforvaltningen.
-
Ombudet bør i stor
grad basere seg på eksisterende systemer og funksjoner for forvaltningskontroll
for å komme raskt på plass av hensyn til brukerne.
-
Ombudet bør samle
ombudsfunksjonene for både den kommunale og statlige delen av Nav,
slik at disse ikke spres.
-
Ombudet må være egnet
til å avgi rapporter til Stortinget om systematiske utfordringer
i arbeids- og velferdsforvaltningen.
Med utgangspunkt
i dette konkretiserer stortingsflertallet i komiteen enkelte sentrale
sider ved innretningen av et Nav-ombud som en del av Sivilombudsmannens virksomhet.
For det første vises
det til at virksomheten som Nav-ombud skal foregå i tråd med eksisterende
prinsipper for ombudets virksomhet. Den skal basere seg på uavhengig
rettslig kontroll med forvaltningen, på grunnlag av klagesaker eller
saker ombudet tar opp av eget tiltak. Funksjonen skal i utgangspunktet
ivaretas med ombudets eksisterende virkemidler.
For det andre vises
det til at Sivilombudsmannen skal være administrativt og juridisk
ansvarlig for Nav-ombudet. Det inkluderer «styringsrett for ombudsmannen
i saker på arbeids- og velferdsforvaltningens område». Dette betyr
at opprettelsen av et Nav-ombud ikke skal endre på organiseringen
av ombudsordningen. Som ombudets øvrige oppgaver er det derfor også
naturlig at oppgaven som Nav-ombud, og de funksjoner som tilligger
dette, tilkommer ombudet personlig. Ombudets oppgave som nasjonal
forebyggende mekanisme er implementert på tilsvarende måte.
For det tredje viser
stortingsflertallet til at det bør gjøres enkelte tilpasninger i
måten ombudet arbeider på på dette området, jf. innstillingen side
3.
Her ligger det tre
konkrete føringer. Den første er at det opprettes et «kontaktpunkt»
for Nav-saker. Hensyntatt formålet med å opprette et Nav-ombud må
dette antas å innebære en ordning som gir folk enklere adgang til
å klage til ombudet, og muligens også for å gi generelle tips til
ombudet om opplevde feil og mangler i Nav. Den andre er at informasjon
om rettigheter, klageordninger, mv. blir mer tilgjengelig. Den tredje
er å styrke ombudets kapasitet, kvalitativt og kvantitativt, hvilket
forutsetter økte bevilgninger.