Stortinget - Møte onsdag den 22. april 1998

Dato: 22.04.1998

Tilbake til spørjetimen

Spørsmål 1

Carl I Hagen (Frp): Jeg har dette spørsmål til statsministeren:

Statsministeren har offentlig tatt avstand fra lønnsøkningen til Hydro-sjef Myklebust på over en halv mill. kroner ifølge mediemeldinger.

Er dette en lettvint kritikk basert på popularitetsiver, eller vil Regjeringen Bondevik foreta seg noe overfor Hydros styre, som har ansvaret for den kritiserte lønnsøkning, gjennom generalforsamlingsvedtak i og med at staten har aksjemajoriteten i selskapet?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: I aksjeselskap er ansvaret for å fastsette lønn til administrerende direktør lagt til selskapets styre. Det vil virke styringsmessig uryddig dersom staten som medaksjonær i Norsk Hydro skulle gripe inn og overprøve styrets vurdering i en slik sak.

Men selvsagt må politikere, og jeg som statsminister, ha anledning til å kommentere størrelsen på lederlønninger i norsk næringsliv. Når jeg på spørsmål fra TV2 gav uttrykk for at det store lønnspåslaget hadde en dårlig signaleffekt, er det en uttalelse jeg står fast ved også i dag. Jeg tror det er mange med meg som har problemer med å skjønne hva en skal med så mye mer i lønn når en allerede har lønn i millionklassen. Jeg må som ledd i den løpende samfunnsdebatten kunne gi uttrykk for slike kritiske synspunkter, uten at det skal utlegges som popularitetsiver, eller at staten dermed skal ile til og bruke generalforsamlingsvedtak til å overprøve det som naturlig er en styresak.

Vi står midt oppi et svært vanskelig tariffoppgjør. Mange organisasjoner ønsker at nettopp deres grupper skal få store tillegg og helst mer enn sammenlignbare grupper. Jeg kan forstå at slike ønsker blir fremmet. Tariffoppgjøret må likevel gjennomføres innenfor mest mulig forsvarlige økonomiske rammer. Dersom inntektsutviklingen på ny skulle løpe løpsk, slik den gjorde mot slutten av 1980-tallet, vil vi alle tape på det. Det er derfor viktig at vi alle bestreber oss på å få i stand et mest mulig forsvarlig inntektsoppgjør, som også på lang sikt kan sikre full sysselsetting og en god fordeling av verdiskapingen i samfunnet.

Gunnar Breimo hadde her tatt over presidentplassen.

Carl I Hagen (Frp): Jeg takker statsministeren for svaret, som var som forventet.

Mitt hovedspørsmål går på den dobbeltrollen som statsministeren i realiteten har, fordi det er staten som har aksjemajoriteten i selskapet. Dersom statsministeren er så opptatt av f.eks dette med lederlønninger, ville det ikke da være naturlig at staten sørget for å gi retningslinjer til styrene i de selskapene hvor staten har betydelige aksjeposter, og særlig der hvor man har aksjemajoriteten, hvor man kan bestemme det? Det må jo bl.a være derfor man har aksjemajoriteten, at man ønsker å gi noen styringsinstrukser til selskapet. Hvis det er slik som det nå kan virke som statsministeren mener, at man i realiteten skal være en passiv finansiell investor som ikke skal bruke aksjemajoriteten til noe som helst styringsformål, ja, da kan man vel like gjerne selge aksjene og bruke de midlene til noe mer fornuftig? Jeg vil gjerne spørre statsministeren: Kan jeg tolke hans mangel på vilje til å bruke styringsmulighetene slik at man like gjerne kan selge aksjene, slik som vi lenge har hevdet?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Nå var Carl I Hagens opprinnelige spørsmål om ikke staten ut fra et konkret lønnsspørsmål burde gripe inn gjennom generalforsamlingsvedtak. Det synes jeg ville være en helt urimelig reaksjonsform. Men det at en ikke vil benytte den reaksjonsformen, kan ikke utelukke en statsminister fra å kommentere spørsmål som han får om en lederlønnsøkning. Jeg har gitt uttrykk for at jeg synes den var urimelig høy. Det mener jeg, og det mener jeg en statsminister må ha lov til å uttale som ledd i en løpende samfunnsdebatt, ikke minst ut fra hvilke virkninger dette kunne ha på et inntektsoppgjør som jo er vanskelig nok som det er, om det ikke skulle komme slike signaleffekter i tillegg som dem vi fikk gjennom dette konkrete lønnspåslaget.

Jeg vil nok også si at å begynne å gi retningslinjer fra statens side i slike spørsmål overfor styrene i de selskapene hvor staten er medeier, eventuelt har aksjemajoritet, vil være å gripe for sterkt inn i den forretningsmessige frihet som et styre tross alt har. Det betyr ikke at det er verdiløst for staten å sitte med 51 % av aksjene i Hydro. Verdien av de aksjene er meget høy og bør beholdes.

Carl I Hagen (Frp): Nå finner jeg ikke at statsministeren egentlig er logisk. Han er sterkt opptatt av en farlig signaleffekt som følge av høye lederlønninger på dette tidspunkt - det er jeg helt enig med ham i - som kanskje kan sette lønnsoppgjør osv. i fare, altså en relativt betydelig sak. Allikevel vil han ikke gi retningslinjer overfor styrene. Man kan ikke overprøve et styrevedtak - det er rettslig bindende, det er derfor jeg spør om hva man vil gjøre overfor styret. Man kan gi retningslinjer overfor styret, og man kan bytte ut styremedlemmer dersom man mener at de handler uklokt på vegne av majoritetsaksjonæren. Ville det ikke for fremtiden være fornuftig å komme med retningslinjer på dette området overfor styrer i de selskapene hvor staten har majoriteten, når man allikevel vil sitte på disse aksjene? Det logiske ville jo være, når statsministeren selv understreker så sterkt de farlige signalvirkningene av dette, at han gjør noe med det når han sitter i en posisjon hvor han kan gjøre det.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg har anmeldt betydelig tvil om det er klokt - og kanskje enda mer om det vil være mulig - å utforme noen slags skriftlige retningslinjer for styremedlemmer som måtte være oppnevnt av staten som aksjonær i bedrifter som Hydro i konkrete lønnsspørsmål. At staten derimot som aksjonær kan ha en dialog med sine styrerepresentanter om slike spørsmål, vil jeg ikke avvise, men hvorvidt det er mulig å nedfelle slikt i konkrete, skriftlige retningslinjer, er jeg derimot i tvil om.

Jeg er klar over, som det lå spesielt i det forrige innlegget fra representanten Hagen, at han har et helt annet syn på staten som eier i slike bedrifter. Min oppfatning er at Hydro-modellen for staten og for samfunnet totalt sett er en veldig god modell, og at det at staten er der, også har vært et positivt element i den store samfunnsmessige betydning som Norsk Hydro har, ikke minst i en rekke lokalsamfunn ute i distriktene.