Stortinget - Møte onsdag den 22. mars 2017

Dato: 22.03.2017
President: Marit Nybakk

Innhald

Sak nr. 1 [10:01:40]

Muntlig spørretime

Talarar

Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra Statsministerens kontor om at statsminister Erna Solberg vil møte til muntlig spørretime.

Statsministeren er til stede, og vi er klare til å starte den muntlige spørretimen.

Vi starter med første hovedspørsmål, fra representanten Jonas Gahr Støre.

Jonas Gahr Støre (A) []: Statsministeren deltok i går i høringen om regjeringens alvorlige svikt i arbeidet med å sikre vitale bygg og anlegg mot terror og andre trusler. Riksrevisjonen kom i 2015 til at det forelå svært alvorlige mangler, og at det var svært alvorlig at verken politiet eller Forsvaret, sammen eller hver for seg, var i stand til å sikre offentlige bygninger godt nok. «Svært alvorlig» i Riksrevisjonens ordbruk betyr at liv og helse er i fare.

Nå vil høringen avdekke hva som har skjedd, og ikke skjedd, og den skal oppsummeres. Vi, her, må forstå hvorfor, og man har grunn til å spørre om de manglene som er avdekket, nå er rettet opp, slik at vi har grunn til å føle oss trygge på at situasjonen ikke er «svært alvorlig».

Da går vi tilbake til 2012–2013 og tiden etter 22. juli og Gjørv-kommisjonen, en kommisjon som i full åpenhet avdekket hva som var utfordringene – det var ærlig og til tider brutalt – og som fikk vedtatt instrukser og planer for å rette opp. Erna Solberg snakket da om betydningen av å ha gjennomføringskraft i beredskapsarbeidet.

Det er dette det er interessant å se på nå. Den 9. mars 2013 sa Erna Solberg at hun ville opprette en beredskapsfunksjon på Statsministerens kontor, fordi «landets øverste politiske leder til syvende og sist sitter med ansvaret for Norges beredskap» – til syvende og sist. Til VG sa Erna Solberg:

«Erfaringen fra 22. juli-kommisjonens arbeid viser at dette trengs. Man trenger en statsminister som har styringen i disse sakene.»

Mitt spørsmål til statsministeren er, helt konkret, i lys av hva vi hørte i går om forholdene i oppfølgingen av dette arbeidet og situasjonen i de to departementene: Vil statsministeren si at hun i disse sakene hadde styringen?

Statsminister Erna Solberg []: Jeg vil gjerne få lov å vise til mitt utførlige svar i den 1 time og 15 minutter lange utspørringen kontroll- og konstitusjonskomiteen hadde i går om akkurat det samme temaet. Det gir litt mer rom enn to minutter på denne talerstolen.

Den viktigste utfordringen for Statsministerens kontor, og det som er statsministerens oppgave, er å sørge for at ansvaret er klart plassert, og at samordningen er godt organisert i regjeringen. Da denne regjeringen kom inn i regjeringskontorene, så vi at det var noen utfordringer på objektsikkerhetsområdet, og det var noen uklare områder. Det dreide seg særlig om sivil sektor-institusjoner og forholdet til dagens sikkerhetslov. Det har medført at vi har gjort to vesentlige grep på dette området.

Det ene er at Stortinget i fjor vedtok endringer i dagens sikkerhetslov som gjør det mulig å stille noen andre typer krav gjennom sikkerhetsloven for å bedre en del sikkerhetskomponenter som skal være i sivil sektor, som vi avdekket i det arbeidet som vi gjorde for å se på uavklarte områder.

Det andre er at vi så at sikkerhetsloven ikke var dynamisk nok med tanke på de utfordringene som objektsikkerhet i dag faktisk krever, for objektene vi sikrer, vil forandre seg. De vil forandre seg i forhold til hvilket krise- og konfliktbilde vi ser, i forhold til hvilke prioriteringer de ulike vil ha – det går noen objekter inn, og noen objekter går ut.

Dette svarte jeg utførlig på i går. Derfor har vi satt ned et offentlig utvalg, som har levert et forslag til en ny lov, en ny sikkerhetslov, som vil komme til behandling i Stortinget denne våren. Det er blant de tingene vi har gjort for å ta grep om nettopp objektsikkerhetsspørsmålet, og for å sikre at vi har et godt regelverk knyttet til behandlingen av sårbare installasjoner i Norge.

Jonas Gahr Støre (A) []: Jeg ba ikke om den redegjørelsen. Jeg spurte om statsministeren hadde styringen. Det vi har fått høre i går, gir jo grunn til tvil om det. Statsministeren sa at man ikke var klar over denne situasjonen før Riksrevisjonens rapport. Litt senere – og jeg fulgte høringen – sier forsvarsministeren: Vi var klar over det, vi var klar over manglene. Justisministeren sier vel også på en måte at de var klar over at det var vanskelig. Sammen eller hver for seg var de ikke i stand til å løse oppgavene, og det er svært alvorlig. Til syvende og sist har statsministeren ansvaret, sa Erna Solberg. Man trenger en statsminister for å ha styring med disse sakene, og jeg gjentar spørsmålet: Hadde statsministeren styring med denne saken?

Statsminister Erna Solberg []: Statsministeren hadde styring med det som er oppgavene til Statsministerens kontor, og vi hadde styring med å se på hvor hullene, ansvarsutfordringene, var. Men som jeg også sa i går i høringen, hvor for øvrig forsvarsministeren snakket før statsministeren, var det altså sånn at vi som regjering, som helhet, ikke var klar over helheten i komplekset og manglene som var gjort i enkeltdepartementer, før vi fikk Riksrevisjonens rapport. Men vi var klar over utfordringer på enkeltområder. Derfor svarte jeg også i går i mitt innlegg at f.eks. når det gjelder maktene – de konstitusjonelle maktene – har regjeringens sikkerhetsutvalg behandlet det og sett på de ulike sikringstiltakene som er knyttet til det. Men ansvaret var tydelig plassert. I ett departement var utfordringen at man hadde fått indikasjoner og rapportering på at man hadde løst oppgaven. Så ble det endret etter hvert, og så informerte man Stortinget om det. Det andre er at det tok lengre tid, og det var vi klar over.

Presidenten: Det blir gitt anledning til oppfølgingsspørsmål.

Presidenten vil bemerke at Arbeiderpartiet ikke har bedt om oppfølgingsspørsmål, altså partiet som har hovedspørsmål. Det er ingen som har tegnet seg.

– Jette F. Christensen skal ha oppfølgingsspørsmål, vær så god!

Jette F. Christensen (A) []: I gårsdagens kontrollhøring lærte jeg noe nytt av statsministeren. Jeg lærte at det er «Norges hovedstrategi i Nordsjøen å stoppe oljeproduksjonen i tilfelle en krise. Dette lærte jeg da jeg satt i Willochs forsvarskommisjon i 1990» – som statsministeren sa.

I VG i dag kommer det fram at det ikke bare var jeg som lærte noe nytt i går. Dette er opplysninger som er ukjent for de aller fleste – ingen kan huske denne strategien omtalt offentlig før. Professor Dag Wiese Schartum i Senter for rettsinformatikk ved Universitetet i Oslo sier til avisen at «samfunnet må ha planer for å motstå et angrep, men at de kan miste sin verdi om de omtales offentlig». Medlem av kontroll- og konstitusjonskomiteen, Hans Fredrik Grøvan fra Kristelig Folkeparti, sier at han legger til grunn – og jeg siterer – «at åpenhet om stenging av oljeproduksjonen i Nordsjøen har vært vurdert og klarert». Dette er viktige spørsmål som vi trenger å få klarhet i.

Statsminister Erna Solberg []: Av og til er det slik at i jakten på å høre noe sensasjonelt ser man ikke skogen for bare trær.

Hovedstrategien når det gjelder beredskap og sikkerhet, er regulert i petroleumslovens §§ 9-2–9-5. I § 9-5 sies det at man skal stenge ned hvis det er en krisesituasjon. Dette er altså helt åpenbart, det er helt offentlig, det er helt tilgjengelig, det har aldri vært noe hemmelighetskremmeri rundt dette. Det er regulert av Stortinget hvordan man i en beredskapssituasjon skal behandle olje- og gassinstallasjoner, så jeg var veldig forbauset over at man var så forbauset. Men jeg skjønner at i jakten på det som er spennende, og som ser hemmelig ut og høres annerledes ut, ser man ikke skogen for bare trær. Her er det en åpen regulering i en norsk lov, der det sies i § 9-5 at vi skal stenge ned i tilfelle krise, og at det er et ansvar. Det er hovedstrategien vår ved naturkrise. Ved en menneskeskapt krise skal man stoppe oljeproduksjonen i en slik sammenheng, for å sikre oss mot at vi får store miljøforurensninger.

Presidenten: Knut Arild Hareide – til oppfølgingsspørsmål.

Knut Arild Hareide (KrF) []: 22. juli 2011 blei eit vegskil i synet på å ta både beredskap og objektsikring på alvor, og me såg jo at det var betydelege svakheiter i beredskapen vår.

Regjeringa Solberg annonserte tidleg at dei ville ta grep, og dei tok òg grep. Så ser me at Riksrevisjonen i rapporten sin til Stortinget i 2016 påpeika at framleis er det svært alvorleg med omsyn til den objektsikringa me har. Noko av det ansvaret får POD.

Så var det òg slik at i den debatten me hadde etter 22. juli, var me veldig opptatt av at me ikkje måtte få ei ansvarspulverisering i så viktige spørsmål. Så mitt spørsmål til statsministeren er: Kven sit no med det ansvaret for å få betre objektsikring?

Statsminister Erna Solberg []: Ansvaret er tydelig plassert gjennom sikkerhetsloven også når det gjelder de objektene. Og det er viktig å ikke heller lage vakuum rundt hvem som har ansvar. Når det gjelder gjennomføringen, og når det gjelder utpekingen av objektene, er det tiltakshaver som har ansvar for det. Her er det politi og justis som har hatt ansvar. Det er litt forskjellige systemer, og det er vanskelig å gå inn på noe av dette fordi noe er særlig sårbare institusjoner, og noen objekter skal meldes inn etter sikkerhetsloven. Noen av disse skjermingsverdige objektene meldes inn etter sikkerhetsloven, og andre er ting som er helt kritisk og nødvendig i en krisesituasjon. Det er den enkeltes ansvar å følge det opp.

Det er selvfølgelig regjeringens totalansvar å sørge for at systemene er på plass, at det gjennomføres. Og vi har sagt at det er alvorlig når vi ser at tempoet har ført til at det har tatt lengre tid, men det er også en forklaring at tidsrammen som ble satt for å gjennomføre det, var for kort. Det tar lengre tid å få ordentlige tiltak. Det er sånn at det er en sikring på alt, men den er ikke god nok, og det er ikke permanent sikring på alle objektene.

Presidenten: Per Olaf Lundteigen – til oppfølgingsspørsmål.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: I gårsdagens høring i kontroll- og konstitusjonskomiteen sa statsministeren at objektsikringen ikke er tilfredsstillende. Riksrevisjonens karakteristikk er «svært alvorlig» og er den sterkeste kritikk de kan komme med. Hvorfor har det blitt slik?

Statsminister Solberg sa i går at det ikke er svakheter i samordningen mellom departementene. Høringen avklarte at regjeringa ikke var kjent med situasjonen før Riksrevisjonens rapport, bl.a. fordi rapporten av 18. mai 2015 fra POD til bl.a. justisministeren var feil. Det er ukjent for meg om det har fått konsekvenser for noen av de ansatte, men det er ikke hovedsaken nå. Kunnskapen om de faktiske forhold har altså sviktet. Regjeringa har stolt på egenkontrollsystem og rapportering, et system som hele statsapparatet bygger på.

Er lærdommen at vi har en stor systemfeil, og at det heretter må være tilsyn i den virkelige verden? Bare det vil avklare om objektsikringen er tilfredsstillende.

Statsminister Erna Solberg []: Vi bygger opp tilsynet basert på to forskjellige tiltak. Det ene er det ansvaret NSM har for å påpeke og gi beskjed til de enkelte tiltakshaverne om at sikringen ikke er god nok, eller at objektet skulle vært sikret. Det andre er systemtilsynet som gjennomføres overfor hvert enkelt departement og hver enkelt etat, primært av DSB – av Helsetilsynet, DSBs underliggende etat – men for Justisdepartementet.

Regjeringen har gjort endringer i disse tilsynene, som jeg mener har vært veldig viktig. Vi har endret tilsynsfilosofien. Vi har sagt at istedenfor å ha en plan for å gjøre noe, godta den, lukke avvikene og si at det er greit, venter vi nå til avvikene faktisk er lukket, og så offentliggjør vi det. Nå ser vi på de senere rapportene at det har hatt stor effekt for å få lukket de tiltakene som har vært nødvendig, og vi ser at den nye tilsynsfilosofien også gir god effekt på gjennomføringen av forbedret tilsyn.

Presidenten: Abid Q. Raja – til oppfølgingsspørsmål.

Abid Q. Raja (V) []: Er det ett parti på Stortinget som i tillegg til regjeringspartiene skal være forsiktig med å kritisere manglende objektsikring i krisetider, er det Arbeiderpartiet. De har sammen med Høyre og Fremskrittspartiet besluttet å redusere Heimevernet med flere tusen soldater og å legge ned hele Sjøheimevernet. Hvordan våre olje- og gassinstallasjoner langs norskekysten skal sikres, er dermed høyst uvisst.

Et annet spørsmål er at statsministeren ikke ville svare meg i kontrollhøringen i går på om det stemmer at Olje- og energidepartementet ikke har pekt ut noen objekter til skjerming, til tross for at departementet har sagt dette offentlig til VG. Det er sterkt urovekkende at Forsvarets forskningsinstitutt bare for noen måneder siden sa:

«Et godt planlagt angrep vil være gjennomført før ordensmakten har rukket å mobilisere tilstrekkelige ressurser.»

Dette gjelder vitale anlegg som Mongstad, Melkøya, Kollsnes, Kårstø, Tjeldbergodden, Nyhamna, Sture osv.

Hvordan vil statsministeren forklare at hun ikke kan forklare noe til Stortinget, samtidig som departementet meddeler informasjon til VG? Og hvordan vil hun forsikre oss om at våre viktigste næringer har fullgod objektsikring også langs kysten?

Statsminister Erna Solberg []: Ofte er det slik at spørsmål som stilles, både her og i en høring, har flere ledd. Det gjør at det kan være vanskelig å svare uten å berøre bl.a. tema som er knyttet til graderte opplysninger.

Det er riktig at Olje- og energidepartementet ikke har meldt inn noen objekter til NSM om skjermingsverdighet etter sikkerhetsloven, men det er bare en del av komplekset rundt objektene i energisektoren. Forsvaret gjør sine egne vurderinger av nøkkelobjekter ut fra forsvarsevne. Politiet forhåndsutpeker ytterligere objekter og har i eget distrikt ansvar for de objektene de utpeker.

Når det gjelder Forsvarets og politiets vurdering av objekter i olje- og energisektoren, kan det altså ikke besvares ugradert, som jeg viste til i høringen. Derfor er dette et kompleks. Og når Abid Raja trekker begge de to sammen i et spørsmål i en høring, kan han bare få ett svar, som er at dette berører graderte opplysninger.

Dette er også en av grunnene til at vi mente at det kanskje ville vært lurt å ha disse høringene i en gradert (presidenten klubber) ramme. Da kunne man enklere gå inn på utfordringene som ligger mellom hva (presidenten klubber igjen) som er åpent, og hva som er gradert.

Presidenten: Bård Vegar Solhjell – til oppfølgingsspørsmål.

Bård Vegar Solhjell (SV) []: Riksrevisjonens rapport er gradert. Difor har dei utarbeidd eit kort samandrag der alle konkrete tilvisingar var tekne vekk, som det var meininga skulle verte offentlege, men som er haldne hemmelege. Det er kort, men det gjev ein grunngjeven og svært sterk kritikk av situasjonen i 2015.

Kvifor var det viktig å offentleggjere det? Jo, det var for det første fordi med 22. juli-kommisjonen vart det sett ein spesielt høg standard for openheit. Blant anna avgraderte den dåverande regjeringa dokument frå Regjeringas sikkerheitsutval. Den andre grunnen er at openheit gjer at det kjem meir kritikk, som kan føre til meir press om endring.

Eg er ikkje fagperson – ingen av oss er det – men eg har lese mange graderte dokument. Etter å ha lese dette er det umogleg for meg å forstå kvifor det skal vere hemmeleg, særleg etter høyringa, der det er kome fram langt meir presis og konkret informasjon om situasjonen i notid, enn det som står der. Det som går bra i notid, kan ein altså vere open om, men det som gjekk dårleg for to år sidan, held ein hemmeleg. Forstår statsministeren at det gjennom dette (presidenten klubbar) heng igjen ein mistanke om at ein har brukt sikkerheitslova … (presidenten avbryt) til å unngå kritikk?

Presidenten: Statsminister Erna Solberg, vær så god.

Statsminister Erna Solberg []: Overfor Stortinget har regjeringen full åpenhet om de graderte spørsmålene. Det betyr at det for Stortingets kontrollfunksjon vil være fullt mulig å gjennomføre alle disse spørsmålene, og man vil kunne ta stilling til også de graderte spørsmålene. Jeg skjønner at det kan være et dilemma, men det er et sikkerhetsmessig argument for hvorfor det kan være enklere å si hva som er på plass, og hva som er sikret, enn å vise hva som er sårbarhetene. Det er sårbarhetene som er sikkerhetsrisikoen. Derfor er det vanskeligere at de skal være offentlige.

Når det gjelder spørsmålet om gradering, er det slik at sikkerhetsloven er veldig tydelig på ansvarsplassering – på hvem som kan gradere. Det er den som er eier av informasjonen, som graderer, i utgangspunktet. Her har Forsvarsdepartementet sagt at dette er graderte opplysninger. De har ønsket å gi en annen og kortere variant av hva som kan være offentlig, knyttet til dette.

Jeg mener ikke at dette betyr at regjeringen får mindre kritikk – jeg synes vi har fått mye kritikk de siste dagene. Det gjør faktisk hele denne situasjonen litt vanskeligere for regjeringen, fordi det legges et mistenkelighetens teppe over hvorfor dette er. Men det er altså Forsvarsdepartementets vurdering at man heller ikke kan avgradere de opplysningene som står i riksrevisjonssammendraget.

Presidenten: Vi går da videre til neste hovedspørsmål.

Knut Arild Hareide (KrF) []: To dagar på rad har NRK hatt kritiske nyheitssaker om fosterreduksjon eller «tvillingabort». I går blei det meldt at legar ved St. Olavs Hospital, som er dei einaste som kan gjennomføre tvillingabort i Noreg, har sendt eit brev til Helsedirektoratet, der dei ber om at Lovavdelinga i Justisdepartementet ser på abortforskrifta på ny. Det er på grunn av etiske diskusjonar i fagmiljøet.

Seksjonsoverlege Torbjørn Eggebø seier til NRK:

«Juristene i Justisdepartementet har tolket ordlyden i Abortloven nøye men de har ikke tenkt medisinsk-tekniske forhold.»

I dag høyrer me at leiaren for Etisk råd i Danmark argumenterer mot den norske praksisen og uttrykkjer overrasking over den liberale tolkinga i Noreg. Etter at Lovavdelinga i Justisdepartementet i Noreg tolka abortlova, gjennomførte Etisk råd i Danmark ei høyring om same praksis bør innførast i Danmark. Konklusjonen i Danmark er ein annan enn i Noreg.

«Vi synes at det er forskjell på å ta livet av ett foster og avbryte hele svangerskapet.»

Det sa leiaren av Etisk råd i Danmark.

Eg vil presisere at dette spørsmålet ikkje gjeld sjuke foster. Eg trur det er mange som opplever dette som eit vanskeleg verdispørsmål. Konklusjonen til regjeringa har vore å opne opp for tvillingabort av eitt eller fleire friske foster.

Mitt spørsmål til statsministeren er: Har dette vore ei rein lovteknisk vurdering av abortlova, eller har det vore ei etisk vurdering av om me skal seie ja eller nei til tvillingabort i Noreg?

Statsminister Erna Solberg []: Dette er en etisk vanskelig sak. Dette er en sak som har ligget i mange år uten å ha blitt behandlet. Denne regjeringen mente at vi faktisk måtte få gjort en behandling av den. Vi ba da Justisdepartementets lovavdeling om en vurdering av dagens abortlov for å se på det juridiske grunnlaget for fosterreduksjon også ved tvillingsgraviditet. Lovavdelingens gjennomgang av abortloven, som er en juridisk gjennomgang av kravene som abortloven stiller, sa veldig tydelig at dagens lov åpner for at dette vil kunne gjøres. Det er ikke mulig å tolke loven dithen at de tolv ukene for selvbestemt abort er en begrensning med tanke på selektiv abort på ett av to tvillingfoster.

Det er altså ikke en politisk eller etisk behandling i regjeringen, men en forståelse av dagens lov. Alternativet ville vært at vi måtte fremmet en ny endring av abortloven, og det har regjeringen tatt stilling til, og det ønsker vi ikke å gjøre for å forhindre dette.

Jeg hørte også om de oppslagene, bl.a. med etikkprofessor Berge Solberg, som uttalte seg bl.a. om de medisinsk-etiske spørsmålene knyttet til at det var vanskelig å gjennomføre denne typen abort i en form som var sikker for det andre fosteret, før man har kommet til 12. uke. Da er det viktig å være klar over at abortforskriftens tredje ledd sier at selvbestemt abort også kan gjennomføres i kort tid etter 12. uke, hvis det er medisinsk-tekniske grunner som gjør at man ikke kan gjøre det før. Det er blitt tolket som at det mulig, innenfor bestemmelsen om selvbestemt abort, også i denne sammenhengen å gjennomføre inngrep i 13. svangerskapsuke. Det fremgår også av veiledningen som følger abortloven.

Knut Arild Hareide (KrF) []: Eg vil takke for svaret. Eg er glad for at statsministeren legg vekt på at dette er ei svært vanskeleg etisk problemstilling. Da er eg nok overraska over at regjeringa har vald å gjere dette til eit reint juridisk spørsmål om korleis ein skal tolke abortlova. Abortlova kom for veldig mange år sidan, og me har hatt ei teknisk utvikling som gjer at lova ikkje er så moderne som ho burde ha vore. Det har skjedd ei utvikling her. Me veit jo at i 10–15 pst. av tilfella vil òg det andre fosteret kunne miste livet ved ein tvillingabort, og det er jo derfor det er ein så stor diskusjon no i fagmiljøa.

Så mitt spørsmål er: Når det no er gjort ei reint teknisk-juridisk vurdering, vil regjeringa òg gjere ei etisk vurdering, ei politisk vurdering, av eit slikt spørsmål som nettopp, som statsministeren seier, er så etisk krevjande?

Statsminister Erna Solberg []: Jeg har lyst til å understreke at selv om det var en juridisk vurdering av abortloven, var det jo også et arbeid på etisk grunnlag som ble lagt til grunn for Lovavdelingens arbeid. Helsedirektoratet har innhentet informasjon om de medisinske forholdene knyttet til fosterreduksjon, og det var arrangert fagmøter og møter med fagmiljøene, der både Legeforeningens etiske råd og Senter for medisinsk etikk deltok i den prosessen, og alle de referatene og de synspunktene ble lagt frem for Justisdepartementets lovavdeling i den vurderingen. Det som er vår oppfatning, er at vi da måtte endre loven og eventuelt gjøre unntak og legge begrensninger i kvinners rettigheter i de første tolv ukene, hvis vi ikke skulle gjort det, og det har ikke regjeringen ønsket å gjøre.

Det er et stort etisk spørsmål. Det store spørsmålet om abort og selvbestemt abort er jo hvem som skal foreta den etiske vurderingen. Skal kvinnen og familien gjøre det? Er det de som er best til å ta de beslutningene, eller er det noen andre, utenfor, som skal gjøre det? Det valget mener jeg er ganske klart i begynnelsen, at kvinner selv foretar etiske, moralske vurderinger av disse spørsmålene, og så er det viktig at alle er godt informert, også om faren for komplikasjoner.

Presidenten: Det åpnes for oppfølgingsspørsmål – først Marie Ljones Brekke.

Marie Ljones Brekke (KrF) []: Det vi ofte omtaler som abortloven, heter «lov om svangerskapsavbrudd». Hvordan mener statsministeren at det å ta livet av ett eller flere barn, men fortsette svangerskapet, kan komme under denne loven? Og hva tenker statsministeren om at Norge har blitt et land som kvinner kommer til for å få utført disse abortene, fordi de er ulovlige i våre naboland?

Statsminister Erna Solberg []: Spørsmålet om hvorvidt dette går inn under loven, er jo nettopp det jeg har redegjort for, nemlig at det er gjort en vurdering av Justisdepartementet på bakgrunn av den loven vi har i dag, om at også fosterreduksjon ved tvillinggraviditet er tillatt å være selvbestemt i de første tolv ukene, og at man da kan bestemme seg for å gjøre det. Så det mener jeg på en måte er juridisk klart svart på.

Jeg synes ikke det er bra hvis vi importerer folk fra andre land for å komme og få utført selektive aborter i Norge av denne typen, knyttet til fosterreduksjoner. Det er et vanskelig etisk spørsmål, men det grunnleggende temaet er selvfølgelig: Tror vi at de etiske vurderingene gjøres best av en nemnd, eller tror vi de gjøres best av en kvinne? Jeg mener vi har svaret for de tolv første ukene, at en kvinne og familien gjør de beste valgene.

Presidenten: Torgeir Micaelsen – til neste oppfølgingsspørsmål.

Torgeir Micaelsen (A) []: Jeg er glad for at statsministeren er enig med meg og Arbeiderpartiet i disse spørsmålene og har stått fast i en sak som for mange er etisk vanskelig. Det er den også for meg. Jeg husker første gang jeg hørte om – hva skal jeg si – denne muligheten, og jeg kjente med en gang at det rykket i meg, for det er en veldig utålelig tanke for mange av oss at man må gå til det skrittet å ta abort i seg selv, men også å gå til det skrittet der man må fjerne et eller flere fostre og gå videre gravid med de som er gjenværende.

Statsministeren har rett – når vi i Norge har valgt å ha en selvbestemt rett til abort, må vi også respektere at det kan være mange beveggrunner for hva som er den personlige grunnen til at man velger å gjøre det man gjør. Derfor vil jeg si at jeg nå oppfordrer alle til å være edruelig i denne debatten. Det kanskje statsministeren kunne opplyse Stortinget om, er: Er det riktig at det ikke er anledning for utenlandske kvinner å komme til Norge og få utført dette på statens regning, som enkelte har antydet? Jeg kan svare på mitt eget spørsmål, for det er nemlig ikke tilfellet.

Statsminister Erna Solberg []: Det er bra at spørreren kunne svare på sitt eget spørsmål.

Vi har ikke et offentlig finansiert helsevesen for at folk kan komme fra andre land og få gjort inngrep eller få hjelp. Det krever helt særskilte vedtak hvis det skal skje. Så er det en adgang til på noen områder for enkelte å bidra med og betale for det, men det er det veldig lite bruk av i det offentlige helsevesenet, og det er på dette området ikke en naturlig del. Jeg er helt enig i at dette oppleves som etisk vanskelig, og det er – synes jeg – utrolig viktig i sånne sammenhenger at man får god informasjon, at man møter helsepersonell som kan snakke om risiko, og at man kan få tatt den samtalen som gjør at man vet at det er en risiko for det andre fosteret hvis dette skjer. Men i bunn og grunn er det til slutt et ansvar som alltid må ligge hos kvinnen i disse første tolv ukene, mener jeg.

Presidenten: Kjersti Toppe – til oppfølgingsspørsmål.

Kjersti Toppe (Sp) []: Det finst ikkje eitt einaste land i Europa som har slått fast at retten til sjølvbestemt abort implisitt inneber at den enkelte har krav på fosterreduksjon. I Noreg har vi tillate den praksisen ved å la Lovavdelinga i Justisdepartementet tolka dette og gjera dei etiske vurderingane utan at vi har fått ei sak til Stortinget om dette.

No ropar fagmiljøa varsku, for det som regjeringa har bestemt, tvingar legar til å gå inn for tidleg, slik at risikoen for det attverande fosteret vert utruleg mykje større. Kan statsministeren leva med at regjeringa har gjort eit vedtak utan å involvera Stortinget, noko som heile fagmiljøet er veldig kritisk til?

Statsminister Erna Solberg []: Det er gjort en fortolkning av hvordan dagens lov er, og regjeringen har besluttet at vi ikke ønsker å fremme forslag om å endre dagens lov. Det er fritt opp til Stortinget å komme med forslag om å endre dagens lov, og få flertall for det, men jeg opplever at det vi har gjort, har et bredt flertall i Stortinget. Jeg antar at alle partier kan foreta etiske vurderinger uten at regjeringen sender meldinger til Stortinget knyttet til disse spørsmålene. Siden vi ikke foreslår noen endring av loven, opplever jeg at vi har et flertall bak oss – når vi da heller ikke har fått noe ønske, fra et flertall på Stortinget, om å gjøre disse endringene.

Så er jeg enig i at dette er vanskelige etiske vurderinger for dem som jobber i helsevesenet. Men jeg hørte en uttalelse i går som dreide seg om overgangen rundt 12. uke og det medisinsk forsvarlige, og som jeg viste til, er det etter abortforskriften mulig å gjennomføre selvbestemt abort noe senere enn 12. uke, nettopp av medisinske hensyn. Det vil være mulig og være en vurdering som kan gjøres av legene og av den enkelte abortsøker.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Liv Signe Navarsete (Sp) []: Det siste året har eg reist og besøkt forsvarsbasar over heile landet. Eg har hatt gleda av å snakke med og lære av soldatar og tilsette i Forsvaret, som alle brenn for Forsvaret og i siste instans er villige til å ofre livet for landet sitt. Det som slår meg, er fortvilinga og vonbrotet hos folk i Hæren, Heimevernet og Kystforsvaret over regjeringa sin forsvarspolitikk. Høgres kommunikasjonsavdeling prøver å selje nedbygging av Hæren, nedriving av Heimevernet, nedlegging av Sjøheimevernet, avskaffing av kystkorvettar og nedlegging av flybasen på Andøya og helikopterbasen på Bardufoss som ei historisk satsing på Forsvaret. Så godt som alle soldatane eg snakka med, har anten rista på hovudet eller rive seg i håret.

Trass i at Høgre på siste landsmøte vedtok at dei på sikt vil auke løyvingane til Forsvaret til 2 pst. av BNP, i tråd med det statsministeren lova på NATO-møtet i Wales, veit både statsministeren og eg at dei med langtidsplanen dei la fram i fjor, garantert ikkje vil nå det målet. Ein konsekvens av den svake langtidsplanen er at det ikkje er sett av nok pengar til investeringar i Hæren, noko regjeringa sjølv seinast for halvanna år sidan meinte var absolutt naudsynt – ein langtidsplan som Høgre braut forliksforhandlingane om for fire år sidan, fordi ein skulle satse langt sterkare på landmakta.

Ei av dei mange avgjerdene som har vekt fortviling, er nedlegging av flybasen på Andøya. Ein samrøystes komité slo sist haust fast at regjeringa skal kome attende til Stortinget viss det kjem fram vesentlege endringar i avgjerdsgrunnlaget for Andøya. Kan statsministeren garantere at kostnadsestimatet for Andøya og Evenes er korrekt? Om statsministeren ikkje kan garantere for kostnadsestimatet, vil ho då følgje opp og syte for at regjeringa kjem tilbake til Stortinget med oppdaterte tal i revidert nasjonalbudsjett?

Statsminister Erna Solberg[]: Regjeringen la frem en langtidsplan for Forsvaret som var tilpasset de nye sikkerhetspolitiske utfordringene, som betød endringer i strukturene, men som også var en massiv økning av satsingen på Forsvaret i årene fremover. Regjeringen har allerede begynt den økningen og satsingen i de budsjettene vi har bak oss, og vi har nå et betydelig løft i budsjettet i årene fremover.

Jeg respekterer at andre partier kan mene at det er andre mål og andre deler av Forsvaret som skal prioriteres, men vi har fulgt det forsvarspolitiske rådet vi har fått fra våre viktigste rådgivere, nemlig forsvarssjefens stab, for hvordan hovedprioritetene bør være for utformingen av fremtidens forsvar.

På ett område har vi sagt at vi trenger lengre tid, og det er derfor vi gjennomfører en landmaktstudie for å gå igjennom hvordan både Hærens og Heimevernets strukturer og plassering skal være fremover. Men det betyr ikke at det ikke er investeringsmidler til f.eks. Hæren i langtidsplanen. Det er det, det er lagt opp til betydelige investeringer i Hæren, også i de prioriteringene som er gjort. Det er også slik at vi økte antallet heimevernsstyrker utover det som var det fagmilitære rådet, fordi vi mente at bistanden til det sivile samfunnet kunne kreve mer av det, og at vi ønsket å ha en større grad av robusthet. Det som skjer i år, er at de første trinnene på dette nå oppleves. Vi fyller på, vi øver mer, vi sikrer at det er mer robusthet i hele vår forsvarsstruktur, og det har vi også gode erfaringer fra. Vi øver nå på en måte som vi ikke har gjort på lang, lang tid i Forsvaret, og vi ser f.eks. at Marinen har en mye sterkere operativ evne enn de hadde da vi kom inn i regjeringskontorene.

Når det gjelder nye estimater, har vi ingen nye estimater nå, men vi kommer til å følge opp Stortingets ønske om å få tilbakemelding om disse temaene etter hvert som vi går videre i prosjektet.

Liv Signe Navarsete (Sp) []: Seinast høyringa dei to siste dagane har vist at det regjeringa no gjer gjennom å byggje ned Heimevernet – 6 000 skal avvæpnast, og ein er allereie i gang med å dra inn Sjøheimevernets båtar – er ikkje vegen å gå. For å dekkje den manglande finansieringa og svekkinga av Hæren og Heimevernet i langtidsplanen for Forsvaret fekk regjeringa sett ned eit landmaktsutval, som òg statsministeren nemnde. Mandatet til utvalet er å liggje innafor dei økonomiske rammene i 20-årsperspektivet som vart lagt til grunn for landmakta i langtidsplanen. Ein byggjer altså ned Heimevernet, ein legg ned Sjøheimevernet, og det er stor uro. Kan statsministeren avkrefte lekkasjen om at heile hensikta med landmaktutgreiinga er å slå saman Hæren og Heimevernet? Kan ho garantere at det ikkje er intensjonen til regjeringa, og slik kanskje roe ned mykje av den uroa som no er rundt om i landet?

Statsminister Erna Solberg []: For regjeringen ligger det ingen føringer om at det skal være en sammenslåing av Hæren og Heimevernet. Man skal se på hvordan man bruker landstyrkene våre best mulig og mest mulig effektivt. Alt vi gjør når det gjelder Forsvaret, er for å få mest mulig forsvarsevne. Vi må se hvordan vi bruker disse styrkene sammen, hvordan de fungerer, hvor godt trent de er, og hvilket utstyr de har. Det er sånn at man kan ha mange folk, lite utstyr og dårlig trening. I mange år har vi på papiret hatt mange folk i Heimevernet, men de har ikke vært trent. I 2009 var ingen deler av områdestrukturen trent i det hele tatt. Da satt Liv Signe Navarsete i regjering og trente ikke Heimevernets områdestruktur i det hele tatt. Nå har vi trent dette betydelig for å sørge for at det er funksjonelt.

Jeg er grunnleggende uenig i at gårsdagens høring viste at det fremover er fare på ferde med det Heimevernet vi har, med tanke på de sikringsbehovene vi har. Vi har bedre trente styrker, mer øvede styrker, som vil være mer tilgjengelig og vil kunne gjøre en bedre jobb enn tidligere.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – først Geir Pollestad.

Geir Pollestad (Sp) []: Heimevernet i Agder-fylka og i Rogaland, HV-08, får dei største kutta frå regjeringa. Nesten halvparten av dagens soldatar i HV-08 skal vekk. Store område vil stå utan eit heimevern, og viktige mål skal altså ikkje lenger beskyttast av Heimevernet. 2 800 motiverte soldatar skal få beskjed om å levera inn uniform og våpen. Dette er ekte menneske, ikkje menneske som berre finst på papiret.

Stortinget har sagt at ein skal venta på landmaktutgreiinga. Trass dette er arbeidet med å setja i verk kutta i HV-08 i full gang. Mitt spørsmål til statsministeren er: Vil statsministeren stoppa denne prosessen fram til landmaktutgreiinga er behandla av Stortinget, slik Stortinget har ønskt?

Statsminister Erna Solberg []: Det er slik at Stortinget har vedtatt en reduksjon i områdestrukturens plantall fra 42 000 til 35 000 mannskap. Det skal man gradvis gjennomføre, men vi opprettholder nivået fra 2016 også i 2017.

Det er viktig å huske at vi har fått et fagmilitært råd om hva som er trusselen og utfordringene våre fremover, gitt ulike scenarioer. Det er der vi skal optimalisere bruken av de pengene vi har, og de ressursene vi har innenfor det offentlige.

Vi har fra regjeringens side valgt å foreslå overfor Stortinget å ha en noe større heimevernsstruktur enn det som var forsvarssjefens anbefaling. Og vi har vært opptatt av – fra vi kom i regjering, ved endringer i revidert nasjonalbudsjett allerede i 2014 – å sikre mer penger til øvelser, nettopp for å trene ikke minst innsatsstyrkene, som over lang tid ikke har vært trent eller brukt. Det å ha et heimevern som ikke trener og ikke øver, er i alle fall bortkastede ressurser. Det har denne regjeringen gjort noe med.

Presidenten: Anniken Huitfeldt – til oppfølgingsspørsmål.

Anniken Huitfeldt (A) []: Regjeringa skrev i langtidsplanen at det ikke skulle kuttes i antall HV-soldater, men at man skulle redusere måltallene fra 42 000 til 35 000 for å tilpasse områdestrukturen til den reelle situasjonen.

Nå foregår det store kutt over hele Norge. Da vi inngikk forlik med regjeringa, var vi opptatt av å øke midlene til Heimevernet, slik at det ble mer tid til øving. En av Heimevernets sentrale oppgaver er vakt og sikring av militære og sivile objekter og infrastruktur, objektsikring. Vil statsministeren nå, i lys av Riksrevisjonens påpeking av svært alvorlige mangler, øke antallet heimevernssoldater?

Statsminister Erna Solberg []: Jeg mener at objektsikring ikke først og fremst dreier seg om Heimevernet, men Heimevernet gjør en god jobb innenfor deler av objektsikringen. Som jeg også sa flere ganger under gårsdagens høring, sikrer man objekter på veldig mange ulike måter. Vi har hatt perioder hvor det har gått tiltak inn og ut av disse objektsikringslistene, avhengig av hva slags andre alternative metoder man har. For eksempel er det sånn at når vi går over på å digitalisere og bruke andre metoder, f.eks. på en del av overvåking, etterretning og installasjoner for kommunikasjon, vil behovet for sikring av antenner og annet bli mindre. Så det er et veldig dynamisk bilde, og det er ikke slik at jeg mener at gårsdagens høring eller Riksrevisjonens rapport tilsier at vi skal øke antallet heimevernssoldater i Norge. Men jeg mener at det er veldig viktig at de soldatene vi har, uansett om det er Heimevernet eller andre, er godt trent, har godt materiell og vet hvordan oppgavene skal løses. Det er da vi får mest mulig effekt, og det har denne regjeringen gjort, i motsetning til hvordan situasjonen var da vi kom inn i regjering.

Presidenten: Hans Fredrik Grøvan – til oppfølgingsspørsmål.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) []: Heimevernet har, som flere har berørt allerede, vært og er strategisk plassert utover i landet og er tildelt en sentral rolle i arbeidet med objektsikringen som en del av beredskapen. Men i forbindelse med landmaktutredningen er det fra flere, svært kvalifiserte hold uttrykt sterk bekymring over at mandatet der ikke tilstrekkelig tar på alvor de utfordringene som Riksrevisjonens kritikk av objektsikringen peker på.

Derfor er mitt spørsmål: Kan statsministeren love at man også framover skal ha tilstrekkelig volum og utstyr for at oppgavene HV har fått tildelt, blir utført på en troverdig måte når det gjelder objektsikringen?

Statsminister Erna Solberg []: Jeg er veldig opptatt av at vi skal dimensjonere våre styrker etter de oppgaver vi tilfører dem. Derfor er det helt naturlig å svare ja på dette spørsmålet. Vi skal sørge for at vi har volum til å dekke de oppgavene som er.

Så har jeg registrert at det gjennom høringen har vært et stort fokus på Heimevernets rolle med hensyn til objektsikring, de har en viktig rolle. Men skjer det noe, er førsteresponsen politiet, ikke Heimevernet. Det er også ofte andre tjenester som må raskt ut i en type krise og konflikt. Heimevernet har en funksjon, som også ble godt beskrevet, og som er en viktig del av langtidsplanen, og for første gang har langtidsplanen et eget kapittel om Forsvarets bidrag til det sivile samfunnet, hvor også Heimevernet har mange andre viktig oppgaver. Vi må se på summen av disse oppgavene når vi dimensjonerer volumet for Heimevernet. Det er en av grunnene til at vi valgte å øke antallet heimevernssoldater fra det som var forsvarssjefens forslag på 30 000, til 35 000 pluss 3 000 innsatsstyrker.

Presidenten: Ola Elvestuen – til oppfølgingsspørsmål.

Ola Elvestuen (V) []: Vi i Venstre er sterkt bekymret for landmaktens posisjon i Norge i årene framover, særlig på bakgrunn av de investeringsbeslutningene som regjeringen, sammen med Arbeiderpartiet, har gjort i langtidsplanen, og ikke minst, som det ble nevnt her, flyttingen fra Andøya til Evenes og de helt ukjente kostnadene som ligger der, og at det her ligger en automatisk nedprioritering av landmakten.

Men nå skal vi ha en landmaktstudie, og det er forunderlig med mange av de endringene som nå skjer i forkant av den, bl.a. det som skjer med Sjøheimevernet og Heimevernet. Statsministeren påpekte tidligere viktigheten av at en har fagmilitært råd, som det jo kan være uenighet om, men det vil også være et fagmilitært råd om landmakten. Det er viktig at vi har en offentlig debatt, og vil statsministeren sikre at vi har en god offentlig debatt, offentlighet, omkring landmaktstudien, tidsnok og i god tid, i forkant av beslutningen som skal komme i forbindelse med budsjettet for 2018?

Statsminister Erna Solberg []: Jeg er helt sikker på at når landmaktutredningen kommer, vil det være god offentlighet rundt diskusjonen. Jeg er helt sikker på at Stortinget vil ha en bred diskusjon, og at resten av samfunnet vil ha en bred diskusjon om de endringene som skjer i forbindelse med landmaktutredningen.

Når det gjelder spørsmålet om fagmilitære råd, har jeg lyst til å si at det nå er viktig å tenke gjennom hvilken krise og konflikt vi ser for oss. De investeringsbeslutninger som et flertall på Stortinget står bak – om nye jagerfly, om å sørge for at vi fortsatt har overvåkingsfly i nord, om å sørge for at vi bygger nye ubåter og annet som er en viktig del av den store investeringsstrukturen – er fordi vi ser et risikobilde som gjør at ikke minst det maritime området er det viktig at vi har kontroll over, at kystrommet vårt, med maritime, sterke styrker, er det viktig å ha kontroll over i en gitt krise- og konfliktsituasjon.

Og så er det slik at vi hele tiden må utvikle Forsvaret med nye funksjoner og på nye områder, og en av de absolutt viktigste utfordringene vi kommer til å ha fremover, er knyttet til cyber og cyberteknologi, og det er det viktig at vi følger opp grundig fremover.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Trine Skei Grande (V) []: Ved forrige valg gikk vi til valg på å gjennomføre et lærerløft. Det lærerløftet har vi gjennomført. Det har blitt en suksess. Nesten alle de lærerne som har vært igjennom det, syns at dette var kjempenyttig, og at de har blitt bedre lærere i den andre enden. Men gjennom hele lærerløftet er det ferdigheter som har hatt mye fokus. Det er knekking av lesekoder og knekking av mattekoder.

Vi vet at vi nå lever i en tid med populismens framvekst i Europa – og i norsk politikk. Vi ser store endringer, som gjør at vi skal utdanne elever som skal være i stand til å gå ut i et næringsliv og et arbeidsliv der de sjøl skal være med på å endre sine egne arbeidsoppgaver. Vi ser at vi er i en tid da kanskje dannelse og dannelsesfag som historie, som samfunnsfag, som religionskunnskap blir viktigere og viktigere for å kunne være aktive borgere i et samfunn. Vi trenger faktisk å bygge hele mennesker, hele samfunnsborgere, som kan være med og ta del i utviklingen av samfunnet, være med og endre arbeidsplassen de sjøl skal inn i, være med og få til nytenkning og kreativitet og bruke ny teknologi. Det er ganske store krav. Vi burde egentlig ha utvidet fokuset på lærerløftet ikke bare til ferdigheter, men også til et dannelsesperspektiv og til kreativ kompetanse.

Spørsmålet mitt til statsministeren er: Burde vi ikke egentlig nå ha innført et lærerløft 2.0, som handler om å løfte dannelsesperspektivet og det kreative og hele mennesket i utdannelsessystemet vårt?

Statsminister Erna Solberg []: For det første er jeg enig med representanten Skei Grande i at vi har gjennomført lærerløftet, og at det er en suksess. Det er nå historisk mange lærere – vi har tredoblet antallet – som har fått videreutdanning. Vi har gjennomført femårig lærerutdanning. Det gir også rom for mer fag og andre kombinasjoner i lærerutdanningen.

Så har jeg lyst til å si at jeg er veldig enig i at i dagens samfunn er det ekstremt viktig å lære kritisk tenkning. For i det informasjonssamfunnet som bombarderer oss med ulike påstander og ulike nyheter, som er både «ekte» og «sanne», og med vinklinger og alt annet, dreier det seg om å ha kritisk sans og evne til kildekritikk, og at flest mulig må ha det. Men jeg mener ikke det er til forkleinelse for at man må lære å lese og skrive, for det er begynnelsen på det hele. Man får ikke mye kritisk tenkning av ikke å klare å lese ordentlig, skrive ordentlig, knekke mattekoden eller stille spørsmål ved det teknologiske. Så det er viktig å ha et fagfokus samtidig.

Om dette betyr et lærerløft 2.0: Det vil jo være slik at når vi har løftet nok lærere igjennom til å nå de fagkravene vi har, vil det også være mulig å fylle på med andre ting. Så mener jeg at en del av etterutdanningsstrategien rundt omkring i kommunene også må være å fylle på faginnhold og sørge for at vi oppdaterer oss på nye ting. Og så mener jeg at vi også må jobbe mye med digitalisering. Den største utfordringen med digitalisering og arbeidet med barna våre i skolen er mangelen på lærere med kompetanse som fører til det.

Men hvis man spør meg om hva som er den aller viktigste reformen, lanserte vi det på mandag, jeg og kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen, og det er systematisk tidlig innsats. Jeg mener at systematisk tidlig innsats er starten på alt. Det å sørge for at 10 000 barn ikke går ut av norsk skole uten å kunne lese, skrive og regne så godt at de klarer å ta videreutdanning, som er en utfordring i tilknytning til arbeidslivet fremover, er kanskje oppgave nr. én. For jo flere mennesker med avmaktsfølelse fordi de ikke klarer å delta, jo større utfordringer.

Trine Skei Grande (V) []: Ja, vi gleder oss til fredag for å se hva som står i den meldinga, og hva vi kan være med på å lage flertall for her.

Nå har vi i løpet av de siste årene fått til en stor faglig «backing» av lærerne: Vi har en etter- og videreutdanningsreform, vi innfører femårig lærerutdanning, det rulles ut mange krav til lærerne, og vi har også høynet kravene for å komme inn på studiet. Men fortsatt er det sånn at hvem som helst i dette landet kan kalle seg lærer. Bare man har fått en lærerstilling, kan man si at man er lærer. Vi har mange viktige yrker i Norge som ikke alle kan påberope seg å ha, og som er avgjørende for oss. Man kan ikke gå et hvilket som helst sted og kalle seg lege, fordi det er et viktig yrke, som ikke alle skal kunne påberope seg å ha som tittel. Men lærer kan alle kalle seg, uansett hvor lav utdannelse man har. Spørsmålet mitt til statsministeren er: Bør vi ikke beskytte lærertittelen?

Statsminister Erna Solberg []: Det er sjelden jeg får spørsmål i spørretimen som jeg ikke har hørt eller tenkt på før. Jeg skal innrømme at jeg fikk det akkurat nå. Jeg har ikke tenkt på at det å beskytte lærertittelen i seg selv er en utfordring. Vi har valgt den andre måten å gjøre det på, nemlig å si at de som skal undervise våre barn i et klasserom, må ha visse krav til kompetanse i de fagene de har. Og så er det sånn at man kan være lærer i mange andre typer institusjoner – og jobbe som det. Men jeg vil si at jeg skal møte dette med nysgjerrig interesse for å se om dette er noe man må beskytte, eller om vi egentlig når målene våre ved nettopp å stille fagkravene, som gjøres i hver enkelt skole.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – først Iselin Nybø.

Iselin Nybø (V) []: Vi er enige med regjeringen om at vi ønsker flere lærere, vi ønsker mange gode og motiverte lærere inn i klasserommene, og vi ønsker å løfte statusen til læreren og lærerutdanningen. Det at lønn også har en betydning for å få til det, er det mange som heier på. Vi har gjennom denne stortingsperioden stilt en rekke krav til dem som skal være lærere i skolen: Vi har innført en femårig lærerutdanning, som statsministeren også var inne på, vi har stilt krav til antall studiepoeng for å undervise i norsk, matte og engelsk i ungdomsskolen og barneskolen, vi har stilt karakterkrav for å komme inn på lærerhøyskolen, og vi forventer at lærerne tar videre- og etterutdanning og holder seg faglig oppdatert.

Mitt spørsmål til statsministeren er: Er statsministeren enig i at økt utdanning og kompetanse skal lønne seg?

Statsminister Erna Solberg []: Jeg mener at økt utdanning og kompetanse skal lønne seg, og det gjør det jo ved at man får høyere lønn i tariffene som er fremforhandlet mellom kommunesektoren og lærerorganisasjonene – også avhengig av hvilket fagnivå man har i utgangspunktet. Det har av og til vært påpekt som en utfordring – før vi stilte kompetansekravene – at noen av dem som hadde masterutdanning, opplevde at det var vanskeligere å få jobb i enkelte kommuner fordi de egentlig hadde høyere lønnsutbetaling. Men jeg mener først og fremst at vi skal holde fast på at lønn forhandles mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, og at det skal det også i fremtiden.

Det vi har jobbet med, er de alternative karriereveiene som gjør det mulig for lærere å være lærer, men samtidig på en måte oppleve en karrierevei, og en utvikling i det, som gjør at man ikke alltid må flyttes over til administrative oppgaver. I den sammenheng og til de prosjektene er det også knyttet lønnsmidler.

Presidenten: Christian Tynning Bjørnø – til oppfølgingsspørsmål.

Christian Tynning Bjørnø (A) []: Vi lever i skiftende tider – politisk, demokratisk og demografisk. Arbeiderpartiet vil ha en sterk offentlig fellesskole og ikke minst lærere som er både faglig solide, gode til å lære bort og til å tolke nyhetsbildet og det samfunnet vi lever i, sammen med elevene. Men dessverre går utviklingen i feil retning. Det har ikke vært flere ukvalifiserte som underviser i norsk skole, på 15 år. Siden grunnskolelærerutdanningen ble opprettet i 2010, har det heller ikke vært så få studenter som møter opp og vil undervise i barneskolen. Vi er for at lærerutdanningene blir femårige og masterutdanninger, men vi er fortsatt bekymret for rekrutteringen. Dette er alvorlige tall på tampen av statsministerens regjeringsperiode. Det er med utålmodighet jeg stiller spørsmålet: Når skal egentlig regjeringens påståtte satsing på lærerne gi resultater?

Statsminister Erna Solberg []: Den gir resultater hver dag i de klasserommene hvor det står lærere som har vært på etter- og videreutdanning, og som har nye måter å jobbe med fagene sine på. Fordi vi gjennomfører et så stort løft, vil det være en del flere vikartimer og folk som er ufaglærte, som er inne i perioder, men en del av det store løftet, det at vi systematisk sørger for at man får etter- og videreutdanning som lærer, gjør at man øker respekten for det faget. Det at vi har økt inntakskravene, gjør at det forhåpentligvis blir færre som ramler ut av utdanningsløpet, og det bidrar også til å løfte det. Dette er en strategi for å løfte respekten for læreryrket, løfte kompetansen for læreryrket, men resultatene vil vi lese når vi etter hvert ser de elevene som går ut av den skolen som de nå går i, på deres faglige nivåer. Det å investere i mennesker er blant de investeringene som er viktigst, men som tar lengst tid.

Presidenten: Anders Tyvand – til oppfølgingsspørsmål.

Anders Tyvand (KrF) []: Jeg synes at Lærerløftet 2.0 er en god idé. Nå har vi nettopp gjennomført en fornyelse av Kunnskapsløftet, dvs. vi har behandlet det i Stortinget, og regjeringen er i gang med det arbeidet. Der fikk Kristelig Folkeparti bl.a. gjennomslag for at vi skal gjennomføre et verdiløft i skolen. Vi skal løfte verdiene tydeligere fram i undervisningen. Vi skal vektlegge dannelsesperspektivet i større grad enn det vi gjør i dag. Men for at vi skal lykkes med det, er det viktig at lærerne har kompetanse til å gjøre det. Da må den kompetansen inn i lærerutdanningen.

Så opplever jeg nok kanskje at regjeringen har et litt annet fokus når det gjelder lærerutdanningen. For eksempel må man nå ha karakteren 4 i matematikk for å komme inn på lærerstudiet, selv om man ikke skal undervise i matematikk. Selv de som skal undervise og studere de klassiske dannelsesfagene, måles nå først og fremst på mattekarakteren. Mener statsministeren at det er en god strategi for å vektlegge dannelsesperspektivet i større grad i lærerutdanningen og i skolen?

Statsminister Erna Solberg []: Det er veldig viktig at elevene møter kvalifiserte lærere som kan hjelpe dem med å knekke kodene i de viktige, grunnleggende fagene. En av utfordringene vi har i vårt land, er dårlige mattekunnskaper, bl.a. algebrakunnskaper. Selv om de er blitt bedre, er vi dårlige i algebra. Det går i sirkel. I 2008 ble det gjennomført en stor lærerkompetanse- og øvelsesundersøkelse som viste at norske lærere som underviste i matematikk, skåret dårlig i algebra. Når de skårer dårlig i algebra, skårer også elevene deres dårlig i algebra. Det betyr at man må ha en viss fordypning og forståelse, og ett av de fagene på lærerutdanningen hvor det har vært stor strykprosent, har nettopp vært matematikk. Jeg kommer alltid til å forsvare at vi stiller det karakterkravet, for jeg mener det er utrolig viktig at den læreren som står og underviser i det faget, faktisk selv har skjønt faget, og jeg tror det vil gjøre noe med strykprosentene. Det er ikke til forkleinelse for at vi skal ha et godt dannelsesperspektiv for øvrig. Det må vi jobbe med. Når vi har fem år, har vi også større rom for å fordype oss innen flere tema.

Presidenten: Audun Lysbakken – til oppfølgingsspørsmål.

Audun Lysbakken (SV) []: Jeg deler regjeringens mål om tidlig innsats og vektleggingen av at alle barn i norsk skole får en godt kvalifisert lærer. Så er det bare sånn at andelen ufaglærte lærere har økt med nesten 40 pst. under denne regjeringen. Synes statsministeren at det er et vellykket lærerløft?

Statsminister Erna Solberg []: Regjeringens lærerløft er å løfte videreutdanningen av lærere, og vi har tre ganger så mange under videreutdanning hvert eneste år nå som det det var under den forrige regjeringen. Regjeringens lærerløft var å stille strengere fagkrav, sørge for nye forsøk på karriereveier fremover og å løfte femårig masterutdanning. Alt det har vi gjennomført. I en periode når man forlenger tiden folk går på utdanning, vil det være slik at man får litt færre nyutdannede ut, og da vil det kanskje fylles på med ufaglærte lærere. Så er det viktig at vi over tid bygger opp et betydelig høyere nivå på de lærerne som er i klasserommet, og det krever investering.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål – fra Audun Lysbakken.

Audun Lysbakken (SV) []: Skatteflukt undergraver velferdsstaten og fellesskapets inntekter og er et slag mot norsk nærings- og arbeidsliv. Når folk fra den økonomiske eliten flytter pengene sine ut av landet for å slippe å betale skatt, vender de på mange måter ryggen til fellesskapet. Penger som forsvinner, kunne gått til helse, til folk som har lite, eller til lærerløft, som vi nettopp snakket om, og det har også den konsekvens at andre må bidra med mer, fordi noen med mye velger ikke å bidra.

Hvis vi skal gjøre noe med dette, må vi ha internasjonalt samarbeid for å hindre skattekonkurranse. Vi må også som politikere vise holdning. Derfor lurer jeg på: Hva har regjeringen gjort for å hindre skatteflukt, og hva er statsministerens syn på skatteflyktninger?

Statsminister Erna Solberg []: At personer flytter ut av landet for å slippe å betale skatt, er dessverre noe som skjer. Jeg har sett det i min hjemby over mange år at det er personer og familier som har flyttet ut og fortsatt driver næringsvirksomhet. Jeg er glad for at næringsvirksomheten fortsatt drives i Norge og skaper ringvirkninger og jobber. Hvis jeg spør om hovedgrunnen til at de flytter ut, er det at de opplever at de ville måtte tømme bedriften så mye gjennom formuesskattereglene at det ville være vanskelig å gjennomføre å bli boende. Det er jo en av utfordringene i vårt system at folk flytter ut av landet basert på at vi har spesielle skatteregler som gjør at når de skal ta vare på arbeidsplassene i Norge, så har de en utfordring.

Jeg er enig i at skattekonkurranse er dumt, derfor tar jeg dette opp veldig tydelig i internasjonale fora. Jeg sier det hver gang jeg er ute, jeg sier det både med tanke på utviklingslands situasjon, og jeg sier det med tanke på våre land. Jeg var derfor også tydelig på at selv om vi har redusert selskapsskatten, så var ikke det vår hovedprioritet, men noe vi er nødt til å gjøre for å være konkurransedyktige med nabolandene, og vi skal gjøre det i et rom som gjør at vi er konkurransedyktige for investeringer fremover. Men det er ikke noe jeg står og applauderer, for det er et resultat av at mange land nå reduserer beskatningen av selskap.

Så er det en utfordring – og vi må gjøre dette på europeisk plan – og det er å jobbe mer med å få de store multinasjonale selskapene til faktisk å betale skatt, til å delta i landet. Derfor er det et tydelig budskap jeg har i alle sammenhenger hvor jeg også møter internasjonalt næringsliv knyttet til bærekraftsmålene, at det er viktig. Når de spør hva de kan bidra med, svarer jeg alltid: De bør bidra med å betale skatt til de landene de er i, de bør bidra med å være ikke-korrupte og betale skatt, fordi det er det som bidrar til å skape grunnlag for utvikling i utviklingslandene. I så måte er det ikke forskjellig fra oss, men vi trenger mer internasjonale regler knyttet til dette. Noe av det som er bra, og det som det har vært jobbet gjennom OECD for, er mye mer åpenhet om skatteregler og plasseringer. Panama Papers hadde en god effekt på det, det ble veldig fort sånn at Panam også meldte seg på og hadde åpenhet om …(presidenten klubber.)

Audun Lysbakken (SV) []: Det var klar melding, og selv om vi er uenige om skattepolitikken, er vi åpenbart enige om skatteflyktninger. Men derfor har jeg et oppfølgingsspørsmål. På siden partifinansering.no kan en få innsikt i hvem som gir penger til partienes valgkamp, og med det både hvem som støtter de ulike partiene, og hvem de ulike partiene godtar å få støtte fra. Det viser seg at en av Høyres givere til valgkampen i 2017 er en person som er bosatt utenlands, og som ikke gjør noen hemmelighet av at det er for å slippe å betale skatt til Norge. Til VG i 2008 sa denne personen som begrunnelse for hvorfor han hadde flyttet ut av landet, at hans nye hjemland har de beste rammevilkårene for forretningsvirksomhet, og at det ikke er skatt på inntekt, kapitalinntekt eller formue.

Synes statsministeren virkelig det er greit at hennes egen valgkamp finansieres av en som har flyttet sine penger utenlands for å slippe å bidra til det fellesskapet som hun selv leder?

Statsminister Erna Solberg []: Det kan være mange motiver for at man flytter utenlands. Blant annet har jeg sitert det motivet jeg har hørt i min hjemby, som også er representanten Lysbakkens hjemby, fra noen av dem som har eid selskaper, at de har flyttet utenlands med familien for å kunne drive næringsvirksomhet også med utgangspunkt i Norge, for hvis ikke ville man ha tømt bedriftene for så mye i formuesskatt. Formuesskatten skaper også flytting av folk, og det er en utfordring som jeg synes venstresiden i Norge burde sett mer på. Jeg mener at langsiktig, tilstedeværende kapital er utrolig viktig også for næringsutviklingen fremover.

Presidenten: Det åpnes for oppfølgingsspørsmål – først Snorre Serigstad Valen.

Snorre Serigstad Valen (SV) []: Er det vanlig i europeisk sammenheng at et regjeringsparti mottar store summer til valgkamp fra skatteflyktninger, og kjenner statsministeren til noen andre eksempler i Europa på at dette har skjedd?

Statsminister Erna Solberg []: Jeg vet ikke hvilken person det dreier seg om, og jeg vet heller ikke hvilket beløp det dreier seg om. Jeg følger ikke med …

Snorre Serigstad Valen (SV) []: Det var ikke det jeg spurte om.

Statsminister Erna Solberg []: Nei, men jeg vet heller ikke hva reglene er i andre land. Men bidragsytere som er statsborgere og bor i andre land, vil en nok kunne finne frem til i flere andre land.

Presidenten: Truls Wickholm – til oppfølgingsspørsmål.

Truls Wickholm (A) []: Det er interessant at statsministeren ikke har noe aktivt forhold til hvem hun mottar penger fra for å gjennomføre sin politikk. Men en del av dette bildet er jo også en regjering som kanskje ikke har vært så aktiv for å bekjempe skatteflyktninger, skatteunndragelser, som den kunne vært. Stortinget vedtok i 2015 at det skulle innføres et eierskapsregister for å få et register over faktiske, egentlige, eiere. Det har vi fortsatt ikke sett noe til. Oppfølgingen av skatteforlikets punkter om nettopp å hindre store multinasjonale selskaper i å utnytte våre skatteregler følges heller ikke opp i så sterk grad som det kunne vært gjort. Hva tenker statsministeren om at hun nå, i lys av det som tidligere representanter her tar opp, også blir sett på som en statsminister som nettopp ikke har et aktivt forhold til å bekjempe skatteflyktninger?

Statsminister Erna Solberg []: Jeg tror nok jeg blir oppfattet som en statsminister som har et aktivt forhold til å bekjempe skatteflyktninger. Jeg tror alle de av mine kollegaer som hører meg holde innlegg internasjonalt, vet at vi gjør det. Vi jobber også med oppfølginger av et register – det er et komplisert og vanskelig spørsmål hvordan man skal gjøre det, og derfor krever det en del arbeid å få det til – og vi jobber med all oppfølgingen av skattereformen og de vedtakene som blir gjort for å finne frem til gode metoder. Men det er vanskelig for et enkeltland å ha egne regler knyttet til f.eks. hvordan man skattlegger multinasjonale selskaper e.l. Veldig ofte må det som gjelder disse spørsmålene, gjøres i en sammenheng internasjonalt, f.eks. gjennom arbeidet i EU.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Rasmus Hansson (MDG) []: Det internasjonale energibyrået, IEA, og Det internasjonale byrået for fornybar energi, IRENA, har nettopp lagt fram en rapport som heter «Perspectives for the energy transition: Investment needs for a low-carbon energy system». I rapporten går de igjennom hvordan verden må utvikle energisystemene sine for å nå togradersmålet og ambisjonen om 1,5-gradersmålet, som Norge har sluttet seg til. Begge byråene anbefaler sterkt at G20-landene snarest venner seg av med fossil energi, og de understreker de betydelige økonomiske fordelene ved en rask overgang til fornybare næringer, samtidig som de understreker det veldig store behovet for internasjonale investeringer i fornybar energi.

I denne situasjonen gjør regjeringen i Norge det stikk motsatte. Oljeminister Søviknes har uttalt noe i retning av at nå gjelder det å tråkke til, og man har for 24. konsesjonsrunde varslet utlysning av langt over 100 nye leteområder pluss TFO-områder.

Dette er – så vidt jeg kan se – det stikk motsatte av det Det internasjonale energibyrået og Det internasjonale byrået for fornybar energi anbefaler. Mener statsministeren at disse to byråene tar fullstendig feil i sin analyse og sin anbefaling?

Statsminister Erna Solberg []: Rapporten med bidrag fra IEA og IRENA slår fast at for at vi skal klare å begrense temperaturøkningen til godt under to grader, kommer det til å kreve store omlegginger innenfor energiområdet. Samtidig slår den fast at verden vil trenge olje og gass også i 2050, bl.a. fordi gass trengs for å erstatte kull, og fordi den bidrar til fleksibilitet i kraftsektoren, samtidig som olje over denne tidshorisonten på mange områder ikke kan erstattes. Det er bilder fra den samme rapporten som representanten Hansson nå har referert fra.

Ifølge rapporten vil det også være behov for fossile energikilder – særlig gass – etter 2050. Fossile energikilder vil da dekke rundt 40 pst. av energietterspørselen, altså rundt halvparten av dagens nivå. Så det er ikke slik at det ikke vil være behov for det, eller at det ikke er mulig med tilpasning innenfor et nivå på godt under to grader.

Norsk petroleumsproduksjon har lave utslipp. Den spiller en viktig rolle i den europeiske energiforsyningen. Gass til erstatning for kull er en rask og effektiv måte å få til store utslippskutt på, og det er en del av løsningen når europeiske land skal nå sine klimamål. Så jeg mener at gass kommer til å være en viktig del av forsyningssikkerheten, til støtte for ikke-regulerbare, fornybare energikilder, som vind og sol.

Når det gjelder olje, understreker rapporten at investeringer i nye utbygginger vil være viktig fordi produksjonen i eksisterende felt synker mer enn etterspørselen. Så jeg mener ikke det er grunnlag for å si at det er motstrid mellom det vi gjør når det gjelder nye leteområder eller nye felt i Norge, og rapporten som er kommet fra IEA og IRENA.

Rasmus Hansson (MDG) []: Statsministeren har helt rett i at rapporten påpeker at det vil være behov for olje, i størrelsesorden 40 pst. av dagens etterspørsel, i framtida, og at den omtaler gass. Det rapporten sier om gass, er at den anbefaler på det sterkeste at eksport og bruk av gass skjer med karbonfangst og -lagring, og det er overhodet ikke en del av prisbildet eller planene for norsk gasseksport.

Når det gjelder de resterende 40–45 pst. av den oljen som verden forutsettes å trenge, er det en problemstilling at det skjer i et marked med et stort overskudd av olje, og at det er mange aktører som ønsker å levere den oljen, inklusiv mange land som i dag ikke har bidratt til klimaendringer i det hele tatt, og som ikke har tjent penger på olje i det hele tatt, i motsetning til Norge, som har bidratt enormt til klimaendringer og tjent enormt på det.

Mener statsministeren at det er fullstendig irrelevant å legge inn noen form for rettferdighetstenkning, historisk og politisk, i vurderingen av hvem som skal produsere den siste oljen?

Statsminister Erna Solberg []: Jeg mener vi må legge de viktigste målene, som er klimamålene, til grunn. Og hvis vi har den beste teknologien, med de laveste utslippene – vi har noen av de laveste i dag, og vi skal fortsatt fokusere veldig sterkt på å ha lave utslipp på veien – vil det være rom. Så er det viktig å huske at norsk olje- og gassnæring kommer til å bli mindre i årene som kommer. Det kommer til å bli funnet mindre, det kommer til å være dyrere å utvikle. Men spørsmålet er: Skal vi fortsatt la utviklingen gå sakte nedover, eller skal vi skynde på den? Jeg mener at det er rom også innenfor det perspektivet som tegnes opp her, for at vi kan sørge for at den endringen som skjer i norsk olje- og gassnæring, ikke skjer på en politisk styrt raskere måte, men tvert imot ved at vi skal åpne for nye områder.

Presidenten: Det åpnes for oppfølgingsspørsmål – først Anna Ljunggren.

Anna Ljunggren (A) []: Norge er i en spesiell situasjon fordi vi har tilnærmet 100 pst. fornybar energi. Vi vet at verden vil etterspørre mer fornybar energi i tiden framover. Norge kan produsere ny fornybar energi i større grad enn det vi gjør i dag. Vi kan eksportere noe, vi kan bruke noe i økt industriproduksjon her i landet. Den mest effektive måten, slik jeg ser det, for å øke produksjonen av fornybar energi i Norge er å reinvestere i eksisterende vannkraftanlegg.

Mener statsministeren at det bør satses på dette i tiden framover?

Statsminister Erna Solberg []: Ja, jeg mener at å reinvestere i eksisterende vannkraft er et viktig tiltak, i tillegg til det vi nå gjør med å jobbe med spennende, nye energiformer: vindkraft og offshore-vindkraft. Det er mye som vil være energileverandører i fremtiden, hvor vi har rom og teknologi til å kunne lage spennende løsninger. Å reinvestere i eksisterende vannkraft er viktig, men det må gjøres etter kommersielle regler. Vi må kunne bære dette – med tanke på pris – fremover.

Hvis vi skal eksportere fornybar energi, må vi bygge flere kabler, og det har jeg ikke hørt at Arbeiderpartiet har vært sterke talsmenn for.

Presidenten: Da går vi videre til neste hovedspørsmål.

Magne Rommetveit (A) []: Regjeringa, med Venstre og Kristeleg Folkeparti, har i vekevis reist rundt med lekkasjar frå den komande stortingsmeldinga om Nasjonal transportplan. Så langt har lekkasjane reist fleire spørsmål enn svar, og mange har vorte litt skuffa. Tidenes jernbanesatsing viste seg å innehalde lite nytt, men desto fleire utsetjingar: Ringeriksbanen er utsett, InterCity-strekningane er utsette, Trønderbanen er utsett, Arna–Stanghelle er utsett.

Ifølgje statsministeren er prosjektet Arna–Stanghelle prioritert i NTP. På Arna stasjon skal statsministeren ha sagt at «utviklingen har trykket dette prosjektet fremover i køen på grunn av rasfare og alvorlige ulykker på veien». Sanninga er at prosjektet har kome lenger bak i køen. Transportetatane føreslo oppstart i 2021. No er prosjektet utsett til 2024. Denne utsetjinga har vekt sterke reaksjonar. Det forstår eg godt. Eg er frå fylket sjølv og får mange innspel frå folk som jamleg trafikkerer strekninga, både med tog og på veg.

Så har regjeringa i sine pressekonferansar skrytt av å ha inngått avtale med Venstre og Kristeleg Folkeparti om Nasjonal transportplan. Men den 19. mars kan me lesa i Bergens Tidende at leiaren i Kristeleg Folkeparti, Knut Arild Hareide, og nestleiaren i Venstre, Terje Breivik, begge understrekar at Nasjonal transportplan ikkje er behandla i Stortinget, og at håpet om å framskunda prosjektet ikkje er ute.

Igjen opplever me at denne regjeringa bidreg til at det vert skapt forvirring og usikkerheit om viktige spørsmål. Mitt spørsmål til statsministeren er difor om ho også sjølv vil arbeida for tidlegare oppstart av prosjektet Arna–Stanghelle, eller om einigheita mellom regjeringa og samarbeidspartia om oppstart fyrst i 2024 ligg fast?

Statsminister Erna Solberg []: Prosjektet ny felles jernbanetunnel og vei Arna–Stanghelle er et prosjekt som for første gang vil komme inn i Nasjonal transportplan denne gangen. Det er ikke et prosjekt som tidligere har vært inne i noen nasjonale transportplaner.

Det er riktig at da regjeringen gjorde valget av K5, var det tydelig fordi det var et nytt valg om å bygge en sikker og helt ny vei fremfor den veien som de egentlig har lappet på nå siden den ble åpnet i 1992, og som har vist seg å være mer og mer rasutsatt. Det har vært investert mye for å gjøre veien sikrere på dette tidspunktet, men denne regjeringen gjorde altså valget om at vi faktisk må bygge en helt ny. Det fastsatte vi i desember 2015.

I forbindelse med at jeg og Ketil Solvik-Olsen, samferdselsministeren, besøkte en rasulykke på veien, ble vi også stilt spørsmål om når vi kunne ha oppstart, og det han da sa, var at forutsatt at det var lokal regulering, at kostnader og planleggingen av prosjektet gikk som det skulle, så kunne man ha oppstart i 2021.

Det er riktig at det i underlagsmaterialet fra etatene har ligget inne en tidlig oppstart, i tråd med dette. Men det har vist seg at premisset for det samferdselsministeren sa – at kostnader og planlegging av prosjektet skulle gå riktig for seg – ikke er riktig, for nå har kostnadsanslaget økt med 4 mrd. kr, den statlige andelen har økt med 3 mrd. kr, grunnet regnefeil i bompengeprosjektet som ligger i det underliggende materialet fra de ulike etatene, og kostnadsoverslaget totalt har økt med 7 mrd. kr. Det har selvfølgelig konsekvenser for hvordan en kan gjennomføre et prosjekt.

Men jeg er opptatt av at vi skal bygge denne veien så raskt som vi klarer, og jeg synes det er interessant når Kristelig Folkeparti og Venstre sier at de er villige til å se på nye prioriteringer. Da vil vi alltid diskutere det med dem.

Magne Rommetveit (A) []: Takk for svaret.

Då hovudtrekka i Nasjonal transportplan vart presenterte av regjeringa på Oslo S nyleg, vart det gjentekne gonger understreka kor viktig det var å høyra på fagfolka sine vurderingar, og det vart slått fast at det var faglege vurderingar som låg til grunn for prioriteringane. Eg vil difor minna statsministeren om kva regionvegsjef Eidsnes i Statens vegvesen uttalte då etatane la fram sitt grunnlag for eitt år sidan:

«Vi ser for oss oppstart i 2021, og dette årstalet er ikkje tilfeldig. Det er svært viktig at prosjektet blir starta opp innan utgangen av fireårsperioden.»

Kvifor synest ikkje statsministeren at dette faglege rådet er så viktig lenger?

Statsminister Erna Solberg (H) []: Det viser seg jo – og det har jo også vegsjefen vært ute med – at de gjorde en grunnleggende regnefeil i sitt faglige grunnlag til oss. Det betyr altså at dette prosjektet nå har et kostnadsoverslag som har økt med 4 mrd. kr, og hvor statens andel har økt med 3 mrd. kr på grunn av regnefeil knyttet til bompengene. Hadde det ikke vært for den regnefeilen, ville det vært lettere å få det på plass tidligere i prioriteringene. Det totale kostnadsoverslaget har økt med 7 mrd. kr.

Det gjelder mange av veiprosjektene at det viser seg at de blir dyrere. Et annet prosjekt som representanten og jeg er veldig opptatt av, nemlig krysningen av Bjørnefjorden og E39, har gått fra å være 26 mrd. kr til 43 mrd. kr, og vi har vært tydelige på at vi må kutte i det prosjektet for å få det ned til noe som kan være bærekraftig fremover.

Vi er nødt til å ha fokus på kostnadsbiten, men den største forskjellen fra 2021-tallet er rett og slett at grunnlaget som etaten hadde, var feil da de la det fram, og det har de også innrømmet.

Presidenten: Det åpnes for oppfølgingsspørsmål – først Eirik Sivertsen.

Eirik Sivertsen (A) []: Regjeringen har i tråd med den nasjonale transportplanen vi har lagt fram, hatt et ønske om å redusere planleggingstiden for samferdselsprosjekter. Stort sett har det bare vært prat så langt, men regjeringen har likt å trekke fram to fyrtårn – Ringeriksbanen og Arna–Stanghelle. For Ringeriksbanen og E16 Skaret–Hønefoss hoppet man over kommunedelplanfasen. Det samme skjedde for Arna–Stanghelle, da det ifølge regjeringen hastet med å realisere prosjektene.

Nå ser vi at selv ikke disse to fyrtårnene var annet enn korthus. Regjeringen klarer ikke å prioritere penger til byggingen, selv når prosjektet var ferdig planlagt. Da blir mitt spørsmål til statsministeren: Hva er poenget med å kutte i planleggingsprosessene, få ned planleggingstiden, få planleggingen ferdig, når man ikke klarer å prioritere penger til bygging?

Statsminister Erna Solberg []: Denne regjeringen har virkelig brukt penger på å bygge veier. Vi har gjort endringer i planprosessene. Det kanskje viktigste eksemplet på hvordan vi jobber nytt, ble ikke nevnt av representanten, nemlig gjennom Nye Veier, som faktisk viser at man kan bygge veier mer lønnsomt, planlegge raskere og gjennomføre porteføljen fremover.

Det er klart at når man får store kostnadssprekker, som det man har fått i dette prosjektet, vil det være en utfordring å få plass til alt innenfor en ramme. Det er nok slik, hvis man går igjennom og ser på alle de nasjonale transportplanene man har hatt, at det er mange prosjekter som ligger inne, men som blir forsinket, nettopp på grunn av kostnadssprekk – områder og annet som ikke er gjennomført. For eksempel er det ikke slik at man i forrige regjeringsperiode gjennomførte alt man lovte i Nasjonal transportplan av prosjekter, selv om man klarte å komme i havn med pengebeløpene man hadde lovt på det tidspunktet. Det skyldes at man noen ganger får den typen sprekker.

Presidenten: Liv Signe Navarsete – til oppfølgingsspørsmål.

Liv Signe Navarsete (Sp) []: Det var eit underleg skue då statsministeren stod med representantar frå Framstegspartiet, Venstre og Kristeleg Folkeparti på Arna stasjon og offentleggjorde utsetjing av byggjestart på ny veg og jernbane frå Arna til Voss som eit positiv nyhende. Det er mykje å seie om det, men eg vil fokusere på trafikksikring i dag.

Statsråd Ketil Solvik-Olsen skreiv i svar til representanten Kjersti Toppe sist veke følgjande:

«(…) det er gjort fleire grep for å styrke trafikksikring og vedlikehald. Resultata er gode. Talet på drepne i trafikken er redusert frå 18 personar i perioden 2008–12 til 2 personar i åra 2013–16.»

Det er triksing med tal. Frå 2001 til 2004 var det òg to omkomne. Og det same i perioden etterpå. Har statsministeren grunn til å tru at Statens vegvesen sine tal på forventa skadekostnader for to omkomne kvart år på E16 Arna–Voss ved alternativet K0 – altså ikkje å gjere noko – er feil, og kva meiner i så fall statsministeren er akseptabelt nivå på drepne og hardt skadde i trafikkulukker på E16 Arna–Voss?

Statsminister Erna Solberg []: Jeg mener at vi har ingen å miste. Jeg mener at nullvisjonen vår for drepte i trafikken skal gjelde uansett veistrekning i Norge – enten det dreier seg om bytrafikken i Bergen, på E16 eller andre steder. Heldigvis går det fremover med trafikksikringen i Norge. Færre blir drept. Færre blir skadd. Det er flere årsaker til det. Én av dem er at det er bygd nye veier. Når man bygger ny vei, må man sørge for å separere trafikken, slik at den ikke møtes – det er viktig. Men argumentene her dreier seg om hele landet og veibyggingen. En av grunnene til at vi fra Høyres side og regjeringens side har vært opptatt av å bygge mer ny vei fremfor bare å reparere på gammel vei, er nettopp at ny vei kan gi bedre trafikksikkerhet. Jeg mener det ikke går an å si at det er tolerabelt med noen som helst dødsfall på veien. Derfor har vi også brukt penger på sikring av veien, og vi har brukt penger på å planlegge for bygging av ny vei.

Presidenten: Audun Lysbakken – til siste oppfølgingsspørsmål.

Audun Lysbakken (SV) []: Folk i Hordaland har grunn til å være skuffet over at det som ble lansert som en feiring av E16 Arna–Stanghelle og ny Vossebane, i virkeligheten var en utsettelse. I tillegg har det kommet opp en sak til hvor regjeringen ser ut til å ha gitt feil inntrykk, og som også er viktig for Hordaland og Bergens-regionen, i tillegg til Østlandet: nemlig utsettelsen av Ringeriksbanen. Det ble sagt på pressekonferansen på Oslo S at dette skyldtes at fagetatene mente de trengte mer tid.

Gjennom spørsmål som Bergens Tidende stilte til Jernbanedirektoratet forrige uke, har det kommet fram at den forklaringen i beste fall var tvilsom. Derfor vil jeg gjerne spørre statsministeren nå: Er det sant, som samferdselsministeren sa, at Ringeriksbanen ble utsatt fordi etatene sa de trengte mer tid, eller er det ikke sant?

Presidenten: Da får vi et siste svar i dag fra statsminister Erna Solberg.

Statsminister Erna Solberg []: Det er fullt mulig å bygge en del veier og jernbaner raskere, men det vil koste mer penger. Ringeriksbanen er et prosjekt som selvfølgelig er plassert inn fra 2021/2022. Det forutsetter en rasjonell fremdrift i prosjektet: god fremdrift til den kostnaden som er, slik at man ikke bruker mer penger på det. Det ville nok vært mulig å gjøre det enda raskere hvis man hadde brukt enda mer penger. Men vi som er opptatt av at vi skal bygge vei i hele landet, må passe på at hvert enkelt prosjekt faktisk drives på en måte som gir mest mulig rasjonell fremdrift. Vi er også opptatt av at prosjektene skal være realistiske å gjennomføre, både budsjettmessig, organisasjonsmessig og markedsmessig. Og så skal det bygges ny E16 på strekningen Skaret–Hønefoss samtidig. Det er et fellesprosjekt mellom dem.

Utgangspunktet her er nok at man kan forsvare å bygge Ringeriksbanen fortere, men den mest rasjonelle gjennomføringen av prosjektet kostnadsmessig og organisatorisk er faktisk å begynne i 2021/2022. Og så skal vi ta hensyn til at vi skal ha penger til veier i hele landet. Det er en viktig prioritering for denne regjeringen.

Presidenten: Da er den muntlige spørretimen omme.