Elise Waagen (A) [10:42:00] (ordfører for saken): Først vil jeg takke forslagsstillerne for å ha reist en viktig debatt og diskusjon her i Stortinget. Det har vært en god behandling av saken i komiteen, og som man kan lese av komitémerknadene, er det ulik inngang til og meninger i saken om hvordan man skal møte et mobilforbud.

Jeg vil nå gå over til å redegjøre for Arbeiderpartiets synspunkter i saken.

Nyere forskning understreker hvilke negative konsekvenser private mobiltelefoner har for læring og trivsel i skolen. Det er ikke lenge siden og mange dagene siden det ble presentert nye nasjonale anbefalinger om mobilbruk i skolen. Jeg er glad for at vi har en statsråd og en regjering som er tydelig på at mobilen skal ut av klasserommet. Nå skal alle mobiler ut av klasserommet, og det er en tydelig nasjonal anbefaling som gjør at man nå kan gjøre disse endringene lokalt, og også støtte seg til de faglige rådene. Som vi skriver i merknadene fra regjeringspartiene, er dette første skritt. Ser vi det nødvendig å ta dette inn i lov, vil vi også vurdere det ved behov senere, men det er en lengre vei å gå.

De nye nasjonale anbefalingene sier at mobilen bør fjernes fra alle skoletimer og i friminuttene i barne- og ungdomsskolen. I videregående skole anbefales det at mobilen ikke skal kunne brukes i skoletimene. Jo eldre elevene blir, jo mer ansvar får de.

Det er urovekkende at mobbetallene i skolen går opp, mens læringsresultatene har gått ned. Vi vet at mange opplever at mobilen er en kilde til distraksjon, samtidig som vi vet at mye mobbing også foregår på nett. Jeg har selv besøkt en ungdomsskole hvor de tidligere ikke har hatt forbud mot mobil i friminuttene, og hvor elevene selv forteller at de var skeptiske da dette ble innført, men at de nå er sammen – nå snakker de sammen, nå spiller de enspretten i friminuttene, og de får venner de ikke har hatt før.

Mobiler har kommet for å bli, men det er ikke alle arenaer de hører hjemme ved, og klasserommet er en slik arena. Jeg tror at dette er et helt riktig og viktig grep for å sørge for at man har et godt miljø på skolen, særlig på barne- og ungdomsskolene hvor elevene er minst.

Når vi vet at læringen har gått ned og at trivselen og mobbingen også er den samme, er det et viktig poeng å ta tydelige nasjonale grep. Regjeringen har nettopp gjort dette, og jeg er glad for at vi har fått på plass nye, klare nasjonale anbefalinger for mobiler ut av skolen.

Margret Hagerup (H) [10:45:13]: Da jeg snakket om de nye mobilreglene med tenåringen, sa han at han ikke trodde det var så problematisk om de hadde hatt mobiltelefoner i timene. Han hadde sett videoer om mobilbruk og blitt bevisst på at skrollingen ga dopamin, som igjen førte til mer skrolling. Det hadde gjort at han bevisst la vekk telefonen. For å være helt ærlig, sa han, er det nok dere voksne som er verstingene her – men dere har blitt bedre i familieselskaper etter at dere begynte å snakke om dette.

Det er oss voksne som er forbildene. Vi kan alle ta et aktivt valg om å stoppe opp og logge på livet, men det krever bevissthet og refleksjon, også for oss som sitter i møter og møtes utenfor skolens områder.

Kunnskapsministerens anbefalinger når ikke utenfor skolens område, og en nasjonal anbefaling løser antageligvis ikke de grunnleggende utfordringene vi ser, for fire av fem skoler har allerede i dag regulert mobilbruken.

Dagens elever fødes inn i en digital verden, men de er ikke digitalt innfødte av den grunn. Skolen må derfor sammen med foreldrene og hjemmet fremme elevenes digitale dannelse. Digital omtanke er noe vi må lære sammen. Vi må snakke om hvordan vi bruker mobiltelefonen, hvordan den påvirker oss selv og andre, og hvordan vi omtaler og snakker om hverandre på nett og på mobil.

Jeg må si at nasjonale retningslinjer står i en skrikende kontrast til alt regjeringen har sagt om en tillitsreform. Skolens samfunnsoppdrag er bredt. Høyre har tillit til at lærere, skoleledere og skoleeiere har den kompetansen som skal til for å ta disse vurderingene, og vi ønsker at lærerne skal ha muligheten til å forby eller bruke mobilen til beste for elevenes læring og dannelse. Det er tross alt læreren som er sjefen i klasserommet.

Høyre satte digital dømmekraft på timeplanen og sørget for at lærerne fikk mer digital opplæring. For oss foreldre kan det være skremmende at ungene må forholde seg til en digital verden, men for meg er det enda mer skremmende om ungene ikke skal lære om dette på skolen. Vi kan ikke bare legge mobiltelefonen utenfor skolens domene og fortsette å undervise i norsk, matematikk og kunst og håndverk og late som om den ikke eksisterer. Den kan også fremme læring.

Høyre stemmer i dag imot et nasjonalt mobilforbud i skolen, noe regjeringspartiene også gjør. Det er ikke fordi vi mener at elevene skal ha mobiltelefonen framme i tide og utide – tvert imot – men vi må ikke frata elevene muligheten til å delta i debatten om mobilbruk og snakke om hvordan den skal reguleres. Når elevene og lærerne får være med i denne diskusjonen, gir vi skolen rom for å diskutere digital dannelse, og vi styrker samtidig elevenes evne til å ta gode valg. Den evnen til å ta gode valg skal de ta med seg inn i arbeidslivet også, der det sitter en haug med voksne rollemodeller som også kanskje må øve seg på dette.

Høyre har tillit til at skolene har og tar et ansvar for eget ordensreglement, og det mener vi at regjeringen også burde ha i denne saken.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [10:48:24]: Tilrådingen fra flertallet i dag er at forslaget ikke vedtas. Senterpartiet mener dette er forslag som er ivaretatt, og som på mange måter slår inn åpne dører.

Udirs anbefaling, som rammer mobil og smartklokker i skolen, kom 7. februar. Oppdraget til Udir ble gitt lenge før det. Regjeringen støtter Udir og oppfordrer til å fjerne mobilen fra skolehverdagen til elevene i grunnskolen samt fra skoletimene på videregående.

Takk til komiteen for samarbeidet om innstillingen.

Forskning viser at det går ut over elevenes læring og svekker trivselen med hensyn til de sosiale relasjonene mellom elever når de fritt kan bruke telefonen på skolen. Veilederen Udir nå har kommet med, har en tydelig anbefaling om regler for tilgang til og bruk av private mobiltelefoner og smartklokker. Kunnskapsministerens vurdering av dette har vært klokkeklar: Mobilen må bort, og læringen må fram.

I tillegg deler Senterpartiet synspunktet om at sentrale myndigheter ikke skal detaljregulere skolene mer enn nødvendig, og at det derfor er mest hensiktsmessig med en tydelig veileder med rom for nettopp lokale tilpassinger, framfor et lovforbud. Det er et selvstendig poeng med sterk involvering av skoleledere, lærere, elever og foresatte for at dette skal lykkes. Dette sikres nå ved forankring i ordensreglement.

Nå er regjeringen ute med tydelige forventninger til norske skoler om å innføre regler for mobilbruk. Anbefalingen fra Udir sørger for at skolene får gode retningslinjer å forholde seg til. Nå skal vi se hvordan veiledningen og den tydelige anbefalingen fungerer, og eventuelt vurdere om det er behov for ytterligere nasjonal regulering. Mange skoler er allerede mobilfrie, og mange skoler og skoleeiere jobber nå med å regulere bruken ytterligere gjennom ordensreglementet. Kunnskapsministeren har uttrykt at hun vil følge dette tett, og er klar for å iverksette flere tiltak for å sikre mobilfrie skoler dersom det er nødvendig.

Utvalget for digital læringsanalyse viser tydelig behovet for økt kunnskap rundt skjermer og den pedagogiske effekten til digitale læringsverktøy og hvordan det påvirker læring. Senterpartiet er opptatt av en mer kritisk og bevisst tilnærming og mener regjeringens prioritering av egne midler til fysiske lærebøker er viktig. Digitale verktøy bidrar opplagt til muligheter, men man må vite når det er rett og eventuelt feil å bruke muligheten.

Strategien for digital kompetanse og infrastruktur i barnehage og skole peker dessuten tydelig på at det nå fokuseres på kvalitet framfor kvantitet når det handler om digitalisering. Utvikling av barn og unges ve og vel med alt det handler om, som f.eks. hørsel, syn, motorikk og mental helse, må være førende for skolens prioriteringer. Elevene må ha det bra for å lære bra.

Himanshu Gulati (FrP) [10:51:37]: Vi er nødt til å ta på høyeste alvor mange av de uromomentene som vi ser i norsk skole, enten det er elever med synkende motivasjon, økt mobbing, økt vold eller annen uro. Dette er forstyrrende elementer som ødelegger for læringsmiljøet, og som også er en medvirkende årsak til at resultatene i skolen synker, og at vi også opplever – som vi bl.a. diskuterte i forrige sak – problemer med rekruttering til skolen. Alt dette er ting som gjør at læring ikke står i sentrum i skolen.

Vi vet også at mobiltelefonen kan være et forstyrrende element. Mobiltelefonen har ingenting i undervisningen å gjøre med mindre den brukes som et verktøy i timen, for mobiltelefonen er en forstyrrelse. Det kan nok alle vi i denne salen også skrive under på. Enten det er i stortingsmøter her i salen eller på andre arenaer, er det forstyrrende å bruke mobiltelefonen, uansett hvor god intensjonen er, bl.a. til å svare på e-poster, meldinger og annet.

Samtidig mener jeg at vi må la elevene ha en viss frihet under ansvar. Derfor har Fremskrittspartiet et eget forslag, som jeg gjerne vil ta opp, hvor vi går inn for mobilfri undervisning, altså at klasserommet, timene, undervisningen, må være mobilfri, men at man i friminuttene kan ha anledning til å bruke mobiltelefon. Fremskrittspartiet fremmer forslag om det.

Så er det noen som mener at alle skolene og kommunene selv burde kunne lage egne regler, men de tilbakemeldingene jeg har fått på mine besøk rundt omkring, er at nasjonale føringer står mye sterkere enn lokale regler. Reglene kan være ulike fra skole til skole, og det er mange elever klar over og bruker som et press overfor rektorer og lærere for å endre reglene lokalt. Jeg tror det er fornuftig med en nasjonal føring, og derfor fremmer Fremskrittspartiet forslag om at vi ønsker mobilfri undervisning.

Grete Wold (SV) [10:54:07]: Dette representantforslaget tar opp et høyst aktuelt tema, og det har fått fornyet fokus etter statsrådens tydelige stemme i saken og nå anbefaling om mobilens plass, eller manglende plass, i skolen.

Dette er en slik sak der de fleste er rimelig enige om målsettingen, men ikke helt enige om hva som er rett tilnærming. Alle ønsker en læresituasjon som gir våre barn ro, mestring, konsentrasjon og sosial trygghet. Samtidig ønsker vi barn som lærer gode vaner, både gode studievaner og gode mobilvaner.

Vi kan håpe at den oppvoksende generasjon vil mestre det litt bedre enn min generasjon har klart, for det er ikke bare i skolen mobilen, skjermen og digital virkelighet har fått en for stor plass. Vi er mange som sliter med å konsentrere oss om bøker, lange tekster og filmer som ikke har umiddelbar underholdningsappell. Vi har fått et samfunn som bruker mye tid, altfor mye tid, på sosiale medier og annet som ikke er spesielt nyttig, men vi har også fått hjelpemidler som gjør hverdagen lettere. Vi trenger ikke ta fri fra jobben for å ordne noe i banken. Vi trenger ikke gå innom busstasjonen for å kjøpe månedskort. Vi trenger ikke rekke hjem til Dagsnytt 18, men kan se det når det passer oss og familien der hjemme.

Så hvordan skal vi møte denne nye – eller etter hvert snart eldre – utfordringen og verdenen? Vi kan ikke gå tilbake, men vi kan ta med oss de erfaringene vi har gjort oss så langt. Det gjøres allerede også i mange skoler i dag. Mobilen kan ikke få lov til å være et forstyrrende element når man skal konsentrere seg om å lese, løse oppgaver eller være med på et samarbeidsprosjekt med andre elever. Derfor har mange lærere, skoler og skoleeiere tatt grep i samarbeid med elever, foresatte og ansatte.

Nå er det da også sendt ut en anbefaling som vil gjøre det enda lettere å ta de grepene som skal til, og vi må inkludere de lokale ulikhetene og la læreren få bruke sin kompetanse og bestemme når mobilen er et nyttig verktøy, og når den er forstyrrende – og det er nok mest det siste. Ikke minst må vi kunne legge opp til å lære våre barn og unge bedre mobilvaner enn det vi som foreldre har hatt.

SV støtter derfor ikke et nasjonalt forbud, vi har ikke tro på den tilnærmingen, men vi heier på at statsråden vil gi lærerne og skoleeierne de verktøy de trenger for å manøvrere dette inn i framtiden, som faktisk har vært her en stund allerede.

Siste ord er ikke sagt i denne saken. Faglig basert oppfølging må til, og det er mange problemstillinger som ennå ikke er besvart.

Hege Bae Nyholt (R) [10:56:44] (komiteens leder): Skjermbruk i skolen er en av vår tids store uløste oppvekstpolitiske utfordringer, og elevenes bruk av egen mobiltelefon er en del av det. Det er ansvaret til oss i denne salen å legge til rette for at ungene våre får lære i fred og ro.

Nå har vi omfattende dokumentasjon, forskning og ikke minst erfaring med mobil i skolen. Vi vet at den har ført til dårligere konsentrasjon, dårligere resultater og – mange steder – dårligere læringsmiljø. Jeg har hørt, ofte og mye, fra bekymrede lærere og foreldre om dette. Det som bekymrer meg aller mest, er de elevene som har de svakeste forutsetningene i skolen, de som rammes hardest. Omtrent én av fem barn og ungdommer har en eller annen form for lærevansker. Alle har heller ikke foreldre som setter grenser for skjermbruk, eller som støtter opp om skolearbeid. Disse barna trenger det mobilfrie rommet skolen kan være.

Rødt synes det er fint at statsråden er engasjert i denne saken og har lagt fram en anbefaling. Dessverre skyver denne anbefalingen også ansvaret nedover, på den enkelte rektor og lærer. Det blir de som skal sitte og forhandle, ta omkamper og hele tiden begrunne sin egen praksis. Det er bortkastet tid, som burde vært brukt på læring. Derfor støtter Rødt både et nasjonalt forbud i lov og Fremskrittspartiets forslag om et nasjonalt regelverk.

Det er riktig og viktig at vi folkevalgte tar ansvaret for dette, og at saken faktisk diskuteres i denne sal. Hadde det bare blitt slik statsråden la opp til, hadde diskusjonen fått bli mellom byråkratiet og skoleverket. Hadde ikke Kristelig Folkeparti stilt forslag – og Rødt opprettholdt det – hadde vi ikke hatt denne debatten i dag.

Til slutt vil jeg benytte anledningen til å peke på det jeg mener er elefanten i rommet her, nemlig den skjermbruken som skjer i skolens regi. Mange kommuner og skoler har ukritisk, uten en god pedagogisk begrunnelse, kjøpt inn skjermbaserte læremidler. Det er svært vanlig at skoler er bundet av avtaler med bestemte leverandører. I praksis fratas lærerne muligheten til å utøve faglig skjønn og vurdere hva som er best for elevene sine, både når det gjelder innholdet i læremidlene og når det gjelder bruk av skjerm. Er dette overraskende? Nei. Norske kommuner og skoleeiere får stadig strammere økonomi, og selv om de skjermbaserte læremidlene ikke nødvendigvis er bedre, er de billigere. Da handler det ikke lenger om hva som fungerer best for elevene, men hva som er best for kommunebudsjettet.

Jeg vil utfordre statsråden og regjeringen til å vise like mye handlekraft på skolens skjermbruk som knyttet til elevenes egen mobil. Med det tar jeg opp Rødts forslag.

Une Bastholm (MDG) [10:59:36]: Vi har nok kunnskap nå til å si at mobiltelefonen ikke hører hjemme i klasserommet. Vi vet at mobilfrie skoler fører til mindre mobbing og bedre skoleprestasjoner, spesielt for elever som sliter fra før. Miljøpartiet De Grønne støtter derfor de nasjonale retningslinjene som kunnskapsministeren har fått på plass, og er veldig glade for dem og også takknemlige for kunnskapsministerens handlekraft. Vi tror dette er veldig viktig for barnas digitale trygghet, utvikling av konsentrasjon, mestring og sosiale ferdigheter.

Som kunnskapsministeren har pekt på tidligere, tar en prosess med lovforbud flere år, og det har vi ikke tid til å vente på. Vi mener også at et lovforbud nå i for stor grad innskrenker handlingsrommet som den enkelte skole og den enkelte pedagog bør ha til å følge opp de nasjonale retningslinjene i sin hverdag, med medvirkning fra foreldre og elever.

Forskningen viser f.eks. at mobiltelefoner kan være positivt som pedagogisk verktøy for eldre barn. Det kan også være situasjoner hvor mobiltelefonen som dukker opp, er det minste problemet til den læreren, eller til den ungdommen, den dagen i det klasserommet, og jeg tror ikke vi hjelper verken elev eller lærer ved å gjøre det til et potensielt lovbrudd å ikke konfiskere ungdommens eiendom.

Nå blir regelen i hele Norge at mobiltelefoner ikke er i klasserommet i norsk skole, og heller ikke i friminuttene i grunnskolen. Det er viktig. Da er vi kommet langt.

Vi må huske hvem vi skal beskytte. Lærere jeg snakker med, forteller om et tydelig skille på elevene før og etter pandemien. Mange, særlig blant de ungdommene som vi nå prøver å beskytte, sliter med sosiale ferdigheter, med trygghet, de krangler mer og mobber mer fordi de hadde to år med stengte eller strengt regulerte skoler og mye fravær, og lærerne som fortsatt var på jobb, løp skoene av seg for å følge ulike krav, i stedet for å kunne være der for eleven. Det er fortsatt veldig mange lærere som blir utbrent på grunn av disse økte sosiale utfordringene i klasserommet.

Jeg tror ikke disse ungdommene trenger å høre at Stortinget har lagt ned forbud mot telefonen deres fra en stresset lærer med enda et lovkrav på seg. Jeg tror elevene trenger å bli veiledet, sett og møtt av trygge pedagoger som kan bruke egne ferdigheter og vurderinger til å sette grenser og åpne hjerter. Både elever og lærere trenger å bli trodd på og bli gitt makt.

Vi mener det er naturlig å se på, også etter hvert, hvordan disse nasjonale retningslinjene fungerer i praksis, før vi eventuelt vurderer forbud på tvers av innspillene, også fra høringsinstansene, i denne saken.

Miljøpartiet De Grønne er derfor oppriktig takknemlig for denne debatten, men kommer ikke til å stemme for Rødts – og da Kristelig Folkepartis opprinnelige – forslag om å innføre et mobilforbud i skolen, og heller ikke for Fremskrittspartiets forslag om at undervisningen skal være mobilfri.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [11:02:48]: Jeg vil starte med å takke for gode innlegg, og ikke minst også statsråden, som har vært ute med nasjonale anbefalinger. Selv om vi opprettholder forslaget om nasjonalt forbud – og jeg skal argumentere for hvorfor jeg mener det er viktig at det er et forbud og ikke bare anbefalinger – mener jeg det er viktige skritt på veien. Bare den debatten som har vært i samfunnet, tror jeg gjør mye, både med alles bevissthet og ikke minst også rundt om i kommunestyrer og på ulike skoler. Det mener jeg er viktig.

Kristelig Folkepartis utgangspunkt er den kunnskapen som etter hvert har begynt å komme. Senere skal vi diskutere skjerm som verktøy i skolen. Jeg tror sikkert det har blitt rullet ut, som noen har vært inne på, ut fra økonomiske argumenter, men ikke minst fordi vi har hatt en tro på – bl.a. hadde jeg en sterk tro på – at det ville utjevne forskjeller og være til hjelp for elevene. Men så begynner forskningen å komme, kunnskapen begynner å komme, og da endres ikke bare min oppfatning, men også fakta i saken. Det må vi forholde oss til.

Mobilen er et relativt nytt verktøy i en større sammenheng, hvis en ser det over lengre tid, og nå begynner en å se på hvilke resultater det har når en velger å ta vekk mobilen. Det er, som kunnskapsministeren har sagt, veldig tydelig. På de skolene som velger å ta vekk mobilen, blir karakterene bedre, konsentrasjonen blir bedre, og ikke minst går mobbingen, som er et alvorlig problem i norsk skole, ned. En ser fra andre land at elevene er blitt mer fysisk aktive. Et så fantastisk utgangspunkt – et så å si gratis tiltak som kan få opp karakterene, som kan få ned mobbingen, som kan få mer fysisk aktive elever – er jo bare helt utrolig, og da må en jo bare jobbe videre med det.

Så til grunnen til at jeg mener at en bør ha et forbud: Med den kunnskapen vi har, hvorfor skal det være lov med mobiltelefon i skolen? Hadde det enda vært at en kan bruke det i undervisningen – jeg hører at en kan bruke det til Kahoot eller til andre typer ting. Men enhver elev i norsk skole har jo enten en iPad eller en pc. En kan bruke de samme verktøyene. Og når en kjenner de negative konsekvensene, hvorfor skal en tillate det? Det er særlig de elevene som sliter mest fra før, som blir mest forstyrret, og det interessante ut fra forskningen er at hvis en har telefonen på pulten, forstyrrer den masse, har en den i lomma, forstyrrer den litt mindre, men likevel forstyrrer den, og har en den i sekken, forstyrrer den. Men hvis en tar den ut, enten av klasserommet eller legger den i et mobilhotell, er det det som gir best resultat. Hvorfor skal vi da tillate at en har ulike regler for det rundt om i skolene? Jeg klarer ikke å forstå det, for utgangspunktet må jo være at vi skal gjøre mest mulig for å få ned mobbingen og få opp resultatene.

Vi kan komme med en anbefaling, men vi vet at det er mange skoler som kommer til å velge andre løsninger, som ikke er de ideelle. Derfor mener jeg at det fortsatt er viktig med et forbud. Nå er vel Kristelig Folkepartis forslag tatt opp, men vi kommer i hvert fall til å jobbe videre både her og også lokalt for at det faktisk skal innføres et forbud.

Statsråd Kari Nessa Nordtun [11:06:04]: Regjeringens ambisjon for norsk skole er at elevene skal lære mer og bedre. Pilene skal snus i favør av elevenes læring, trivsel og mestring. Jeg deler bekymringen for mobilbruk i skolen med representantene Ropstad, Bollestad og Ulstein. Jeg ser ingen gode grunner til at mobiltelefoner og smartklokker skal være en del av skolehverdagen.

Forskning viser at når elever fritt kan bruke mobiltelefon på skolen, går det utover elevenes læring og svekker de sosiale relasjonene mellom elevene. Jeg er opptatt av å lage gode rammer for læring og å styrke konsentrasjonen i klasserommet gjennom bl.a. å fjerne forstyrrende elementer i undervisningen. Det har vært viktig for meg å komme raskt på banen med støtte til skolene her.

Som dere kjenner til, ga jeg før jul Utdanningsdirektoratet i oppdrag å utarbeide en veileder med en tydelig anbefaling om regler for private mobiltelefoner og smartklokker. Direktoratet har nå lansert en god og tydelig anbefaling: Mobilene skal helt ut av barneskolen, både i timene og i friminuttene. Den skal også ut av undervisning i ungdomsskolen og som hovedregel heller ikke være tilgjengelig i friminuttene. I videregående skole skal undervisningen være mobilfri, men når elevene blir eldre, må de få større frihet i friminuttene. Derfor er det ingen anbefaling om mobilforbud i friminuttene på videregående. Det kan allikevel være hensyn til styrket skolemiljø eller læringsmiljø som kan tilsi restriksjoner også i friminuttene på videregående.

Jeg mener det ikke bør innføres et nasjonalt forbud nå som Utdanningsdirektoratet nettopp har foreslått tydelige anbefalinger for både grunnskolen og videregående skole. Anbefalingen gir veiledning om hvordan kommuner og fylkeskommuner kan regulere mobilbruk i sine lokale ordensreglement. Endringer i ordensreglementet har prosedyrer for involvering av foreldre, elever og lærere som er godt kjent ute i sektoren. Jeg er trygg på at skoleeierne vil følge anbefalingene.

Hvis det viser seg at anbefaling ikke er tilstrekkelig, vil vi vurdere om det er behov for å bruke nasjonalt lovverk til å sikre at mobilen ikke forstyrrer elevenes læring og trivsel.

Øystein Mathisen (A) [11:20:08]: Hvorfor er det viktig å ta kontroll over mobilbruken i skolen? Vi vet hvordan det kan påvirke og ødelegge for læring. Vi vet at det kan være en kilde til sosial utestengelse. Det er altså all grunn til å være bekymret for den totale skjermbruken elever utsettes for, både på skolen og hjemme. Dette er grunnen til at vi både har et representantforslag om dette, og at regjeringen har kommet med et initiativ som tar tilbake kontrollen og tydeliggjør reglene og retningslinjene for at man lokalt kan ta gode debatter om hvordan mobilbruken skal være akkurat der.

Den generelle debatten vi ser ute i samfunnet, er en bekymring over den digitaliseringen vi har sett generelt i skolen. Denne debatten er en liten del av en mye større helhet. Samtidig som vi diskuterer dette, og regjeringen har kommet med retningslinjer, har vi også et skjermutvalg som jobber med å se på hvor mye vi totalt bruker skjerm i skolen.

Vi må ha en mye større bevisstgjøring om innkjøp og hvilke digitale verktøy vi bruker i skolen, og vi må igjen få en mye bedre balanse mellom skjerm og den fysiske boka. Derfor har også regjeringen kommet med mer penger for at man kan kjøpe inn flere fysiske bøker. Mange kommuners hodeløse digitalisering har nok også handlet om et ønske om å spare penger, der man har gått vekk fra den fysiske boka og over til skjerm uten at man har hatt den gode, gjennomtenkte tanken om hvordan dette skal brukes i skolen. Dette ønsker vi å komme til livs. Kompetansen til lærerne må også bli sterkere på bruk av det digitale.

Regjeringen tar dette problemet på alvor. Jeg trodde ut fra mye av debatten som har vært, at det var stor enighet om dette, men når vi hører representanten Hagerup fra talerstolen her, er jeg litt usikker på om alvoret har sunket inn. Man kommer med polemikk mot en tillitsreform, som jeg for øvrig er litt usikker på om man har forstått ut fra måten man snakker om dette på, når vi har et reelt problem som bunner i både hvor mye elevene lærer, og hvor godt de trives på skolen. Det store spørsmålet er hvor mye skjerm vi skal utsette unge for, og da tenker jeg at å dra dette over i en tillitsreformdebatt som ikke handler noe om det som faktisk er en viktig debatt i norsk skole, leder oppmerksomheten vekk fra det man burde stå her og diskutere. Jeg forstår jo at en regjering som i åtte år har hatt ansvar for en hodeløs digitalisering av norsk skole uten mål og mening, ønsker at debatten skal handle om noe annet enn det som faktisk står på agendaen. Jeg er imidlertid glad for at denne regjeringen nå tar kontroll over digitaliseringen i skolen, og det tror jeg veldig mange lærere, foreldre og elever der ute også er.

Lars Vegard Fosser (Sp) [11:23:17]: I en tid da teknologien blir en stadig større del av vårt liv og skjermer har fått et stort innpass i skolen, er det på høy tid å vurdere hvordan mobiltelefoner påvirker skolehverdagen til elevene.

I høst gjennomførte mine elever et prosjekt om skjermtid. Opptil 10 timer om dagen på vanlige hverdager var mer enn jeg kunne forestille meg. Deres frykt for å gå glipp av noe er stor, og den frykten forsvinner ikke når elevene går inn dørene på skolen. Den eksisterer hele tiden, også i klasserommet. Det har jeg også selv opplevd. På videregående kunne jeg til tider benytte meg av ulike smutthull til å sjekke snap eller se den nyeste episoden av Skam selv om det var midt i en time.

På lærerstudiet observerte jeg imidlertid elever som var mer til stede i undervisningen enn jeg selv var på videregående og i mine forelesninger på høyskolen, da de ikke hadde tilgang på mobiltelefon. Da lærte jeg noe, og jeg bestemte meg for å la elevenes mobil hvile i mine undervisningstimer og innførte mobilhotell. Det opplever jeg at jeg har lyktes med. Jeg tok distraksjonen som mobiltelefonen er for elevene, bort, for mobilene plinger og vibrerer i et eneste kjør og påvirker oppmerksomheten og yteevnen til elevene i timene, men også læringsmiljøet til de andre elevene, da de forsvinner ut i sin egen verden og ikke bidrar til fellesskapet.

Mobiltelefonene kan også være en kilde til uønsket atferd, som f.eks. mobbing eller annen utestengelse i skolegården. Erfaringene mine tilsier at det er mer utestengelse, redsel og unødvendig støy i skoletiden på skoler der elevene får bruke mobilen i friminuttene framfor der det ikke er lov. Det er heller ikke et ukjent fenomen at man går forbi en gjeng i skolegården der alle ser ned i hver sin skjerm. Det er viktig å ikke glemme elevenes sosiale og emosjonelle utvikling, som jeg ikke opplever at mobilen bidrar til.

Vi må også anerkjenne at mobiltelefonene har positive sider, som tilgang til ressurser, kommunikasjon og organisering. Derfor bør en anbefaling om mobilforbud følges av alternativer som kan bidra til at mobilen også er et godt verktøy for læring.

Med det sagt har jeg med årene innsett at mobilen og sosiale medier er skikkelig slitsomt. Da jeg var ung og lovende, greide jeg ikke selv å se hvor mye konsentrasjon, tid og energi mobilen stjal fra meg. Det er mulig at jeg ikke var moden nok. Samtidig opplever jeg at jeg ikke var alene om å ikke kunne se det selv, og det var nok fordi jeg var ungdom. Derfor mener jeg det er viktig at vi som voksne tør å være voksne, at vi tør å ta ansvar, og at vi gjør vår oppgave med å hjelpe barn og unge til å få en bedre hverdag.

Mobilens inntog på fritiden og i skolen har nok gått raskere enn forventet og kanskje hatt noen konsekvenser vi ikke kunne tenke oss. Derfor må vi ta tak og hjelpe ungdommene, slik at de får en bedre skolehverdag både faglig og sosialt. Derfor er det også gledelig at regjeringen og kunnskapsministeren i forrige uke kom med en anbefaling om mobilforbud i skolen.

Kari-Anne Jønnes (H) [11:26:45]: Dypest sett er dette en debatt om skoleeierskap, eller i alle fall burde det ha vært det. Denne regjeringen har bidratt til en forenklet debatt om noe som er viktig i samfunnet vårt. Jeg skulle ønske statsråden kunne oppvise samme engasjement for hvordan våre kommuner kan være skoleeiere og på en like god måte bidra til – uavhengig av foreldrenes økonomi og etnisk bakgrunn – at alle elever lærer å lese, skrive og regne skikkelig. Høyre har hele tiden vært tydelig på at det trengs fornuftige reglementer for bruk av alle typer skjerm i norsk skole. Det er det ingen uenighet om. Men når regjeringen gikk til valg på en tillitsreform og representanten Mathisen samtidig harselerer med våre spørsmål om og etterlysning av tillitsreformen, er jo det en direkte mistillit til alle landets lærere og rektorer. Det er lokale prosesser som involverer og inkluderer elever og foreldre som er grunnlaget for at dette skal fungere i det daglige liv. Når regjeringen sender ut en nasjonal anbefaling, og når jeg i dag hører en statsråd som sier at en håper at skolene ber elevene legge mobilen hjemme, tenker jeg: Hvis min skole hadde gjort det, hadde jeg aldri kunnet hatt de jobbene og de vervene jeg har hatt.

Det er store lokale forskjeller. Det er enighet i Stortinget om at det er viktig med reglementer, med gode retningslinjer og med gode prosesser, men denne regjeringen bidrar til å tegne et bilde av norske barn og unge som ikke stemmer med virkeligheten. Det er vi voksne som har noe å lære av dagens barn og unge. Ikke minst håper jeg at denne prosessen bidrar til at regjeringen fokuserer på skoleeierskap og hva det egentlig handler om, nemlig at alle kommuner har ansvar for sine barne- og ungdomsskoler og fylkene for sine videregående skoler. Det er der reglementer og retningslinjer skal utformes, basert på lokale forhold og lokale behov. Vi må aldri bidra til at Stortinget blir en forsamling som skal diskutere om mobiltelefonen skal ligge i sekken, i skuffen eller i kurven på gangen. Det er en fullstendig misforstått form for ledelse. Jeg må si at jeg håper denne diskusjonen ikke blir lagt vekk når retningslinjene nå er sendt ut, for dette trenger vi å snakke mye mer om.

Øystein Mathisen (A) [11:30:04]: Når det gjelder representanten Jønnes’ tilnærming til at representanter på Stortinget, som sitter her i salen, ikke kan stille ministeren spørsmål om så detaljerte og grunnleggende ting som om mobilen skal ligge i sekken, og om hvordan dette skal tolkes, takles og gjennomføres ute i skolen: Jeg tenker at det er en verdi i seg selv at debatten er her, og også er den samme debatten som går ute i kommunestyrene og mellom foreldrene, som alt er en del av den større debatten.

Når det gjelder måten dette snakkes om på, som om det skulle være et forbud: Vi stemmer jo ned et forbud. Det er en anbefaling som går ut, som også legger opp til at en kan ha lokale debatter. Det som skjer i denne salen, er også en del av den større lokale debatten.

Jeg synes ikke vi skal snakke negativt om at vi faktisk er så detaljerte i noen av de diskusjonene som foregår her i denne salen, og om at stortingsrepresentanter kan viderebringe helt opp til statsråden de tingene som lærere, kommunestyrerepresentanter og foreldre lurer på om dette. Det tenker jeg er en verdi som vi burde være positive til, og som ikke burde snakkes ned fra talerstolen på Stortinget.

Jan Tore Sanner (H) [11:31:29]: Det er ingen som snakker ned debatten om digitalisering og bruk av ulike læremidler, også mobiltelefoner, i skolen, men det er relevant i denne diskusjonen også å snakke om regjeringens såkalte tillitsreform. Kjernen i tillitsreformen burde jo være at man har tillit til skoleeier, at man har tillit til rektor som skolens leder, og at vi har tillit til lærerne og gir dem ansvar for den pedagogiske bruken av ulike læremidler.

Jeg registrerer at statsråden har tiltatt seg en retorikk om at den forrige regjeringen drev med hodeløs digitalisering. Det kunne vært interessant om statsråden kunne dokumentere en slik påstand. Den forrige regjeringen la frem tydelige strategier for hvordan digitale læremidler skulle brukes i skolen. Den forrige regjeringen fikk på plass nye læreplaner, som helt entydig slo fast at barna skal lære å lese både på skjerm og i bok. De skal lære å skrive med penn og på tastatur. Med andre ord: Det skal være en balansert bruk av læremidler i skolen, og det er læreren som har det pedagogiske ansvaret for til enhver tid å bruke det læremidlet som best fremmer læring. Så vi må skille når det gjelder den bekymringen som vi alle har for at skjermbruk bidrar til mindre konsentrasjon.

Da jeg fikk internasjonale tester på mitt bord som kunnskapsminister, ba jeg om forskning for å se nettopp om den økte bruken av skjerm bidrar til dårligere leseferdigheter. Mye av den forskningen foreligger, og den viser det ganske åpenbare, nemlig at ved langlesing og konsentrasjon er boken best, mens i mange andre sammenhenger er de digitale læremidlene best. Vi må ha tillit til at lærerne bruker de læremidlene som best fremmer læring, og de digitale læremidlene kan bidra til bedre tilpasset læring for elevene. Det viser forskningen.

I tillitsreformens navn bør vi også ha tillit til at både skoleeiere, skoleledere og lærere, der stadig flere har femårig master, også kan vurdere hvilke læremidler som best fremmer læring. Og så tror jeg vi er enige om at mobilen som hovedregel ikke hører hjemme i klasserommet.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [11:34:47]: Jeg får bidra til å trekke ut debatten litt til, for nå begynner det å bli interessant. Jeg synes det er litt villedende fra Høyre å framstå som om de ikke har hatt egne debatter knyttet til mobilforbud i skolen. Nå er det snart ett år siden landsmøtet til Høyre hadde en resolusjon hvor det nettopp var spørsmål om det skulle være mobilforbud i skolen. Det var også spørsmål om reguleringer knyttet til mobilbruk i videregående skole, og om man skulle heve aldersgrensen for sosiale medier fra 15 år i dag til 16 år. Resolusjonen ble riktignok nedstemt, så det er ikke Høyres gjeldende politikk, men det var vel omtrent en tredjedel av det landsmøtet som var aktivt for det. Lederen i resolusjonskomiteen til Høyre, Frølich, uttalt noe sånt som at han var svært bekymret for helseutfordringene knyttet til mobilbruken hos elevene og hvordan det påvirket læringen. Han viste også til at det kom reguleringer og føringer internasjonalt som ville være med og påvirke norsk skole og rammene vi har for mobilbruk i skolen. Så det mener jeg er et vesentlig poeng når Høyre er veldig høy og mørk her i dag.

I tillegg må jeg legge til at diskusjonen rundt tillitsreform er veldig fascinerende i denne sammenheng. Senterpartiet hadde for noen år tilbake et stort arbeid om hvordan man skulle jobbe med tillitsreform på tvers. Der anerkjente vi det faktum at skjerm og digitale verktøy i seg selv kan være med på å forløse en tillitsreform, og at man får en mer samlet kommunikasjon og samarbeid. Jeg mener imidlertid at elevenes læring er en helt selvstendig faktor og en prosess som vi må løfte over alle andre diskusjoner. Da er det selvfølgelig avgjørende at kunnskapsministeren og regjeringen, som har det overordnede ansvaret, tar på alvor de nedadgående læringsresultatene vi har sett på tvers.

Jeg vil også trekke fram eksempler fra Finland, som utdanningskomiteen besøkte forrige uke. Der ble det løftet fram at nettopp elevenes skjermbruk kunne være årsaken til en del av nedgangen i læringsresultatene i Finland, men ikke minst foreldrenes skjermbruk, for det handler om holdningene våre til hvordan skjermen kan styrke læring, og hvordan det kan svekke læring. Det kan gjøre oss ukonsentrerte, at fokus er på feil sted – ikke der det skal være, på læring og relasjonsbygging.

Margret Hagerup (H) [11:37:24]: Dette er en debatt som òg vekker ganske mange følelser. Jeg tror at alle som har barn som enten går i skolen, eller som har gått i skolen, tenker at det egentlig bare er veldig godt at skolen tar ansvar og fjerner mobiltelefon og alt som er – så vi slipper å forholde oss til det på hjemmebane.

Jeg tror nok det òg var grunnen til at vi hadde en heftig debatt på Høyres landsmøte om disse tingene, men som mine to kollegaer har redegjort ganske godt for, så har vi i tillit til skoleeiere, skoleledere og lærere sagt at dette er noe en kan avgjøre lokalt. Jeg er litt usikker på om denne salen egentlig er enig i det, for representanten Strand sa at det var et selvstendig poeng at lærere og andre skulle involveres i denne prosessen, og representanten Fosser sa at mobiltelefon kan være et godt verktøy for lærerne. Samtidig har de en kunnskapsminister som synes det er veldig bra at skoler nå bare sporenstreks sender ut melding om at mobiltelefoner og smartklokker skal være hjemme. Jeg mener vi da mister en viktig dimensjon i denne debatten. Jeg skulle ønske at når vi har brukt så lang tid i dag på å diskutere mobiltelefon i skolen og alt dette, burde vi snakket mye mer om hvordan elevene skal lære seg selvregulering. Skolen er det eneste stedet der alle barn møtes på tvers. Hvis vi bare fjerner mobiltelefonene og gir en tydelig anbefaling om at den i utgangspunktet ikke skal være på skolen, hvordan skal vi da sikre det? Jeg opplevde ikke at statsråden svarte meg på hvordan alle barn skal få øve seg på selvregulering og god bruk av mobiltelefon, for det er god tidliginnsats.

Og så et tankekors: Jeg tror regjeringspartiene her ikke er enige, for flere representanter har vært oppe og sagt at det må være alternativer, det må være muligheter der dette kan brukes. Samtidig har den tydelige anbefalingen blitt tolket som at mobilen nå skal helt bort fra klasserommet. Vi bør snakke mye mer om klok bruk av mobiltelefon, og hvordan elevene skal lære seg å håndtere det i hverdagen, for de møter snart et arbeidsliv og samfunnsliv der det er godt voksne som også har godt av et kurs i dette.