Grete Wold (SV) [12:43:29 ] : «Madeleine var jenta som alltid
gråt». Det var overskriften på forsiden til telemarksavisen Varden
en høstdag for få år siden. Hun fortalte om en skolehverdag preget
av mobbing og overgrep i skoletiden, og hun opplevde det ingen barn
skal oppleve. I tillegg sier hun at ingen ville høre om hvorfor hun
gråt. Posttraumatisk stresslidelse ble noe av det Madeleine måtte
slite med i årene etterpå. Hennes historie rørte mange, og den førte
faktisk også til noen forbedringer i lovverket. Jeg vil begynne
med å takke henne og dem som klarer å dele det de har opplevd. Det krever
styrke og mot. Det er vår jobb å lytte og følge opp med handling.
Så godt som alle
barn i Norge går på skolen i ti år, ti viktige år. De fleste fortsetter
også mange år etter det. Det er år som vil preges og formes av det
de lærte, det de opplevde, og det de erfarte disse ti årene i grunnskolen.
Det er år man
ikke får tilbake, år som legger grunnlaget for resten av livet –
ikke bare hva man lærte, og hvilke karakterer man klarte å få på
vitnemålet, men også hvordan læresituasjonen var. Hvordan vær læreren,
hvordan var klasserommet, var det trygt å dusje etter gymtimen,
ble en sett om noe ikke var greit og – ikke minst – hadde man venner?
Skolen kan være det stedet man gleder seg til etter en lang sommerferie,
men det kan også være det stedet man gruer seg til hver eneste morgen.
Det er vondt å
høre historiene fra barn, unge og etter hvert voksne som forteller
om skoledager preget av mobbing. Mobbing har vi alltid hatt. Om
det var mer eller mindre før, spiller absolutt ingen rolle for de
barna som vokser opp med sår som blir til arr, arr som ikke blir borte.
Vi ser at barn som har levd med mobbing, ikke glemmer. Det er noe
som setter spor som ikke kan viskes bort. Det betyr ikke at man
ikke kan få et godt liv, men mobbingen setter dype spor med vonde
minner.
I min vanlige
jobb har jeg møtt mange voksne med rusutfordringer og/eller psykiske
lidelser, og det er ikke få av dem som forteller om en barndom med
mobbing på skolen. For noen har mobbingen vært den direkte årsaken
til et liv med utenforskap og smerte.
Det er ikke kun
i skolen mobbingen skjer. Etter hvert som vi har fått en digital
verden som gir uante muligheter – på godt og vondt – får mobberen
enda flere arenaer, og omfanget øker.
Det å ikke bli
bedt inn i felleskap er kanskje ikke mobbing i seg selv, men det
å ikke bli inkludert, det å sitte utenfor sosiale felleskap, er
vondt. Det skaper et dårlig selvbilde og negative tanker, som igjen
går ut over livskvaliteten. Mobbing er derfor et samfunnsproblem.
Det kan være helt ødeleggende for den enkelte, men det er også et
problem for et samfunn som trenger alle.
SV har satt mobbing
på dagsordenen i sitt arbeidsprogram, og det er jeg helt sikker
på at andre partier også har gjort, men det holder ikke. Gode intensjoner
og planer er ikke nok, det trengs handling, og det trengs definitivt
mer enn å fjerne mobilen fra klasserommet. I statsbudsjettet for
i år har regjeringen satt av 35 mill. kr til å styrke arbeidet mot
mobbing og for å jobbe for et bedre skolemiljø. Man har pekt på
lokale beredskapsteam og tettere oppfølging av ressurspersoner som
skal sørge for raske tiltak, og man vil også utvide Læringsmiljøprosjektet,
slik at flere skoler kan bidra.
I tillegg kan
vi lese at statsforvalteren får økte midler for å jobbe med elevenes
rettigheter til et trygt og godt skolemiljø. Køen av saker må ned.
Jeg ser derfor fram til å høre hvordan det går med dette arbeidet.
Jeg kan ikke huske å ha sett noe om et mobbeombud, som flere har tatt
til orde for, så det håper jeg statsråden vil ta opp i sitt svarinnlegg.
Nå er det nok
en gang et økende antall elever som melder om mobbing i Elevundersøkelsen,
og enda flere som opplever ikke å ha et trygt skolemiljø. Økningen
er størst i grunnskolen, og det forteller oss tydelig at dette er
barn som trenger at vi voksne tar ansvar.
Med dette som
med alt annet er forebygging ordet vi ikke trenger å lete etter.
Vi må tidlig inn, vi må forhindre at det utvikler seg, og da må
vi se tegnene tidlig. Da dukker et annet ord opp, og det er «bemanning».
Vi må ha en voksentetthet i skolen som gjør det mulig å se, oppdage
og handle raskt.
Det er heldigvis
gode eksempler på skoler som lykkes med dette, og jeg regner med
at statsråden og departementet også følger nøye med på de suksesshistoriene vi
ser. Nylig kunne vi lese i Jarlsberg Avis i Holmestrand om Kleiverud
skole, som faktisk har gode tall og gode resultater på nettopp dette.
Vi kan uansett
ikke la være å sette dette på dagsordenen. Derfor har jeg denne
interpellasjonen, så vi kan reise debatten og kanskje få noen svar
– forhåpentligvis gode – fra statsråden, som per nå har det øverste
ansvaret: Hva gjøres konkret, hva kan vi forvente av den satsingen
regjeringen sier de skal ha, og – ikke minst – hvilke tiltak vil
man faktisk velge å følge videre?
Statsråd Kari Nessa Nordtun [12:48:29 ] : Jeg deler representantens
bekymring for økningen vi ser i andelen elever som rapporterer om
mobbing. Dette er alvorlig. Jeg skulle ønske vi kunne si at det
er ett enkelt svar på hva som er grunnen til denne utviklingen,
men jeg tror at årsakene er sammensatte, og at de ligger i forhold
både i og utenfor skolen.
Arbeidet med å
motvirke mobbing må stå øverst på dagsordenen hos alle som jobber
i og med skolen. Skolen må forebygge og oppdage utrygge miljøer
og mobbing og gjøre noe med det før sakene blir store og vanskelige,
men vi andre må også gjøre vårt for å snu utviklingen. Jeg mener
det er vår oppgave som voksne, som politikere, som foreldre å gjøre
alt vi kan for at barn og unge skal ha det bra, og at de er inkludert
i fellesskapet.
Det følger av
opplæringsloven at alle elever har rett til et trygt og godt skolemiljø
som fremmer helse, trivsel og læring. Jeg vil understreke at det
å ha det trygt og godt handler om noe mer enn et skolemiljø uten
mobbing. Det innebærer bl.a. å kunne føle seg tilstrekkelig trygg
til at en kan klare å lære og utvikle seg sammen med andre. Hvis
ikke elevene har det trygt på skolen, vil vi også ha problemer med
å nå de målene vi har satt om læring, danning og utvikling. Vi vil
at elevene skal utvikle kritisk tenkning og etisk bevissthet, at
de får medvirke, at de får venner, og at de får diskutere, samarbeide,
eksperimentere og utforske. For å nå disse målene må elevene være trygge
på skolen sin.
Jeg vet at skoleeiere,
skoleledere, lærere og andre ansatte ute i skolene jobber med dette
hver eneste dag. Regjeringen vil støtte dette arbeidet. Derfor har
vi gjennom årets statsbudsjett prioritert, som også representanten
nevnte, å bruke ytterligere 35 mill. kr til å styrke arbeidet med
trygge og gode skolemiljø. Disse midlene brukes på målrettede tiltak
som å utvide Læringsmiljøprosjektet, til å styrke statsforvalternes
arbeid med å sikre elevene rettigheten til et trygt og godt skolemiljø og
til utprøving av beredskapsteam mot mobbing.
Representanten
Wold lurer på hvordan jeg stiller meg til et mobbetilsyn med regionalt
eller nasjonalt ansvar. Jeg mener at et sånt forslag er overflødig.
Vi har allerede gode regler i opplæringsloven gjennom statsforvalterens,
altså regional stats, håndhevingsordning, der elever og foreldre
kan melde inn sin sak til statsforvalteren hvis de mener at skolen
ikke gjør en god nok jobb for å sikre elevene et trygt og godt skolemiljø.
Statsforvalteren vurderer deretter om skolen har oppfylt plikten
sin, og statsforvalteren kan også gi skolen pålegg om å gjennomføre
ulike tiltak. I tillegg har statsforvalteren mulighet til å føre
tilsyn med skolemiljøet på en skole mer generelt, uten at det er
knyttet til en enkeltsak. Jeg mener derfor at vi allerede har et
mobbetilsyn, gjennom opplæringsloven.
Jeg vil avslutte
med å si at jeg mener at det viktigste arbeidet vi gjør, er det
langsiktige, systematiske arbeidet for et trygt og godt skolemiljø.
Dette arbeidet må være en integrert del av den pedagogiske praksisen
hver eneste dag på hver skole, i hvert klasserom og i hvert fag. Den
tilnærmingen må vi ha med oss når vi utformer ulike tiltak på nasjonalt
nivå.
Grete Wold (SV) [12:52:19 ] : Først: Tusen takk til statsråden
for gode svar – det er ikke noen tvil om at vi deler bekymringen
for og opplevelsen av alvor i det vi faktisk nå ser.
Så er det, slik
statsråden var inne på, ikke kun ett svar eller to streker under
noe tiltak på dette. Kanskje er det også ulike svar på ulike problemstillinger
på ulike steder, så vi kan nok være enige om at dette er noe vi trenger
å prioritere framover. Det kan ikke ses løsrevet fra det arbeidet
vi har foran oss på andre områder i skolen: rekruttering av lærere,
en mer praktisk og variert skole, læremidler som er tilpasset den
enkelte, og ikke minst flere yrkesgrupper inn for å styrke laget
rundt eleven og læreren.
I Hurdalsplattformen
har ikke mobbing fått en sentral plass, og det er kanskje litt der
vi må begynne, med våre egne partiprogrammer og med regjeringsplattformen.
Det som står nevnt, er at man vil forsterke forebyggingen av mobbing,
og man vil innføre et bredt kompetanseutviklingsprogram og krav
om beredskapsteam. Jeg hadde ønsket meg at statsråden kunne komme
litt mer inn på det konkrete rundt hvordan man tenker å jobbe med
akkurat det som blir trukket fram som kanskje to av de svarene vi
er på leting etter. Det hadde vært nyttig.
Statsråden var
inne på et annet konkret spørsmål, dette med et mobbeombud på enten
nasjonalt eller regionalt plan. Da er det viktig å ta med seg at
det ikke er alle som opplever at § 9 a i opplæringsloven er tilstrekkelig
for å forebygge mobbing, og for å møte det problemet når det – dessverre
– har oppstått. Én svakhet er at det ikke medfører noen konsekvenser
eller sanksjoner for en skoleeier eller rektor om man ikke gjør
det som er forventet etter denne lovparagrafen. Det oppleves også som
et problem at statsforvalteren ikke alltid har et formelt ansvar
for å påse at skoleeier faktisk følger opp, slik statsråden viser
til.
Spesielt på mindre
steder, der hvor man har et «alle kjenner alle»-lokalsamfunn, fortelles
det om situasjoner hvor man som forelder ikke når fram. Her kan
tette bånd mellom rektorer, lærere og kommunesjefer skape krevende
situasjoner både for dem som melder fra om mobbing, og for dem som
faktisk skal håndtere problemstillingen de får på pulten. Relasjonene
er for tette. Da ville et uavhengig mobbeombud kunne ha vært et
av svarene vi leter etter, og det er derfor også en idé kanskje å
se litt nærmere på det forslaget. Det håper jeg statsråden tar med
seg.
Til slutt vil
jeg nevne at det er viktig at vi legger til grunn at mobbing er
et symptom på at barn ikke har det bra. Det er derfor viktig at
vi også snakker om dem som mobber, om hvordan vi kan skape en skolehverdag
der barn som ikke mestrer sosiale koder og ikke klarer å regulere
egen atferd og egne følelser, faktisk blir møtt på nettopp det og
får den hjelpen de trenger. Da kan vi ikke se bort fra barnehagens
rolle, som vi også har vært innom i dag. Kanskje ligger noe av svaret
i en underbemannet barnehage som ikke har nok voksne til nettopp
å forberede barna på den skolehverdagen som de møter når de er –
fortsatt – veldig små barn.
Det er uansett
noe jeg håper vi i fellesskap kan flytte høyere opp på «to do»-lista
vår, både i partiprogrammene og i regjeringsplattformer, men akkurat
nå er det regjeringen som sitter med ansvaret og må følge opp.
Øystein Mathisen (A) [12:55:45 ] : Utviklingen i Elevundersøkelsen
går dessverre feil vei. Vi ser at det er flere barn i sjuende som
sier at de blir utsatt for mobbing, og den samme trenden ser vi
både høyere oppe og lenger ned i skolesystemet. Det er svært alvorlig.
Mobbing kan sette lange spor og gi en dårlig start på livet for
dem som blir utsatt for det. Det er heller ikke et miljø som gjør
at man lærer godt, for skal man lære, må man også trives på skolen,
og dette er en alvorlig utfordring som vi alle sammen jobber mot.
Det er en felles innsats som tilligger både kommuner, fylker og
nasjonalt nivå.
Jeg er selv i
kommunepolitikken og jobber med disse utfordringene. Noe av det
vi merket som fikk best resultater, var det langsiktige arbeidet
med å styrke laget rundt eleven. Å bekjempe mobbing i en klasse,
på en skole, er ofte en større utfordring som handler om det totale
klasse- og skolemiljøet. Læreren har en veldig viktig rolle i det,
men det kan også være andre yrkesgrupper som kan ha en svært viktig
rolle i å bidra til å snu en negativ trend og styrke klasse- og
skolemiljøet. Derfor er det å bygge laget rundt eleven og sørge
for at de som har forskjellig kompetanse, kommer til rett tidspunkt
inn i skolen og bidrar med det de kan, svært viktig for å lage et godt
læringsmiljø for alle som går på skolen.
Regjeringen har
også satset på noen konkrete programmer og innsatser i budsjettet
som ble vedtatt nå i år, for å teste ut å gjøre enkelte ting i skolen
som man kan ta erfaring fra og ta med videre til andre steder. Beredskapsteam,
bl.a., er svært viktig når det gjelder å komme inn og gjøre noe
konkret før et problem vokser og blir enda større. Mange kommuner
har gode erfaringer som man kan dele med andre, og som kan videreutvikles.
Det er veldig
bra at interpellanten tok opp denne viktige problemstillingen. Det
er en felles innsats og et felles alvor som ligger over oss alle
sammen i denne salen. Selv om vi hadde dårlige resultater i Elevundersøkelsen
nå sist, har også utviklingen vært negativ og gått feil vei. Etter
pandemien kan det også ha vært noe ekstra som gjør at det går dårlig
i denne undersøkelsen, som vi må ta på alvor og følge opp.
Jan Tore Sanner (H) [12:58:38 ] : Jeg vil takke representanten
Grete Wold for å ta opp en usedvanlig viktig problemstilling. Det
er helt avgjørende at barn og ungdom er trygge på skolen. Uten den
tryggheten, er det heller ikke noe grunnlag for læring. Det er vondt
å lese om hvor mange barn som går med en klump i magen på vei til
skolen. Som kunnskapsminister hadde jeg møter med både foreldre,
barn og ungdom som var blitt mobbet gjennom mange års skolegang,
og jeg tror ikke jeg har gjennomført vanskeligere møter. Det å oppleve
hvordan mobbing over tid kan ødelegge et liv, er forferdelig vondt,
og derfor er det viktig at vi tar dette på det største alvor.
I Utdanningsdirektoratets
rapport om Elevundersøkelsen står det:
«I fjor så vi for første gang på
flere år en tydelig økning i andelen elever som svarer at de opplever mobbing
på skolen, etter flere år med nedgang for 10. trinn og relativ stabil
andel for 7. trinn. I år er økningen enda mer markant.»
Det betyr ikke
at det var på et akseptabelt nivå før, men jeg er forundret over
hvor lett statsråden tilsynelatende tar på den svært alvorlige utviklingen
vi nå har sett de siste årene, både den markante økningen i mobbetallene
som Utdanningsdirektoratet påpeker, og økningen som har vært i fraværet,
særlig på 10. trinn – det er det vi har tall for. Og fravær fra
skolen er et veldig tydelig tegn på at barna ikke trives på skolen.
Kombinasjonen
av mer mobbing, mer fravær og mer uro i skolen, som vi også får
rapporter om, påkaller større alvor enn det vi så langt har sett
fra statsråden. Det uttales at «å motvirke mobbing må stå øverst
på dagsordenen for alle som jobber i og med skole». Jeg legger til grunn
at det også omfatter kunnskapsministeren.
Det vi har fått
presentert i denne viktige interpellasjonsdebatten, er at det er
bevilget 35 mill. kr. Det er sikkert penger som kommer godt med,
men det er ikke et tegn på tydelige tiltak for å ta tak i mobbing.
Skal vi bekjempe mobbing, krever det tydelig skoleeierskap, at skoleeier
setter dette som punkt nummer én – at barn i vår kommune skal være
trygge på skolen. Det krever at skoleleder tar dette på det aller
største alvor og ikke delegerer bort ansvaret for skolemiljøet.
Det krever at læreren er sjef i klasserommet, at det legges betydelig
større vekt på klasseromsledelse og at man involverer elevene.
Et viktig verktøy
som statsråden har i sin skuff, er oppfølgingsordningen, hvor mange
av de mest erfarne skolelederne reiser i team for å bistå kommuner
og skoler som over tid har hatt utfordringer. Det knytter seg ikke
bare til faglige resultater. De skal også legge vekt på Elevundersøkelsen
og skolemiljøet. Med oppfølgingsordningen og læringsmiljøarbeidet
har man verktøy som kan settes inn.
Alarmklokkene
bør gå i Kunnskapsdepartementet. Vi er helt avhengig av at arbeidet
med å motvirke mobbing og å fremme et godt læringsmiljø tas på langt
større alvor, at det settes inn tydelig innsats for å få fraværet ned
og ikke minst for å få et bedre skolemiljø for skoleelevene.
Nils T. Bjørke hadde
her teke over presidentplassen.
Lars Vegard Fosser (Sp) [13:03:53 ] : Jeg ønsker å starte med
å takke interpellanten for en god og viktig interpellasjon.
Mobbing påvirker
dessverre altfor mange, og det er trist å se at resultatene fra
Elevundersøkelsen viser at antallet elever som opplever mobbing,
fortsetter å øke. Som både folkevalgt og pedagog kjenner jeg på
et ansvar for å skape et miljø der hver elev i skolen kan føle seg trygg,
respektert og anerkjent. Mobbing berører ikke kun enkeltpersoner,
det påvirker også hele skolefellesskapet, venner, familie og har
langsiktige konsekvenser for både offer og den som mobber. I dag
finnes det barn som opplever frykt, angst eller isolerer seg når
de går på skolen, grunnet mobbing eller virkninger etter mobbing.
Som lærer har
jeg sett og ser til tider elever som har det skikkelig vanskelig,
og jeg må ærlig innrømme at det ikke alltid er like enkelt å oppdage
dem, spesielt på store skoler der de ansatte ikke kjenner hver elev,
og det er enklere for elevene å gjemme seg i mengden av elever.
Først og fremst
må vi forstå at mobbing tar mange former. Det kan være fysisk, verbalt,
sosialt og digitalt. Uansett form er konsekvensene dyptgående og
kan føre til alvorlige emosjonelle og psykologiske utfordringer. Som
samfunn må vi oppmuntre til åpen kommunikasjon og skape et klima
der barn føler seg komfortable med å snakke med en trygg voksen
om mobbing. Det er viktig at vi alle, både elever, ansatte, folkevalgte
og mannen i gata, tar et oppgjør og et standpunkt mot mobbing og
virkelig står opp for dem som har det vanskelig.
Senterpartiet
og jeg tror at forebygging er nøkkelen. Jeg kjenner til flere skoler
som har sett gode ringvirkninger av å ha innført programmer som
fremmer empati, respekt og inkludering. Jeg er faktisk selv nettopp
valgt inn i en ressursgruppe som skal arbeide med et konsept for
et bedre psykososialt miljø ved min skole. Jeg er glad for at jeg
jobber ved en skole som prioriterer nettopp dette. Hvis ikke elevene
trives på skolen, vil det også være utrolig vanskelig å lære. Min
erfaring og opplevelse fra skolen tilsier at det ikke kan fokuseres
nok på elevenes psykososiale miljø, og at det er en felles oppgave mellom
skolen, andre instanser og samfunnet som helhet å skape en tryggest
mulig oppvekst for barn og unge.
Derfor er jeg
glad for at regjeringen har styrket arbeidet med trygge og gode
skolemiljø og mot mobbing ved å prioritere 35 mill. kr i 2024-budsjettet
til en kraftfull pakke med målrettede tiltak, som lokale beredskapsteam,
utvidelse av Læringsmiljøprosjektet med 35 skoler og statsforvalterens
arbeid for å sikre elevenes rettigheter til et trygt og godt skolemiljø.
Beredskapsteamene
vil gi skolene tettere oppfølging og dedikerte ressurspersoner for
å sikre raskere og bedre innsats der skolemiljøet ikke er godt.
Læringsmiljøprosjektet kan bidra til at enda flere barnehager, skoler
og kommuner som lenge har slitt med dårlig skolemiljø, får veiledning.
Man ser at skoler som har deltatt, har gått fra å ha over snittet
til under snittet i mobbeandel. Foreldre, lærere og skoleadministrasjon
må samarbeide for å skape et støttende miljø rundt elevene. Det
er viktig at vi aktivt lytter til dem, at vi handler raskt hvis
vi ser tegn til mobbing, utestenging eller annen uønsket atferd.
Samtidig må vi også gi dem som mobber, muligheten til å forandre
seg ved å tilby støtte og veiledning. Min erfaring er at mange av
dem som mobber, selv har utfordringer, og at de bruker mobbing som
et middel for å håndtere utfordringene sine. Det er derfor viktig
at apparatet rundt elevene, som eksempelvis skolehelsetjenesten,
er rustet nok til å ivareta ofrene, men også den som mobber. Også
her har regjeringen kommet med tiltak.
Med bakgrunn i
Elevundersøkelsen kan det virke som om vi som samfunn ikke har gjort
nok for å klare å oppdage og å håndtere mobbing. Mobbing kan ikke
forbli i skyggen eller bli sett isolert, det må bli sett i sammenheng
med læring, trivsel og ressurser. Senterpartiet har tro på mestring
og trivsel i skolen ved å gjøre skolen mer praktisk og ved å gi
lærerne mer tillit. Det kan bidra til at skolemiljøet til elevene
blir bedre.
Som folkevalgt
mener jeg det er viktig at vi tar et kollektivt ansvar for å forme
en skolekultur som bygger på respekt, empati, medmenneskelighet
og kjærlighet. Ved å jobbe sammen kan vi sikre at hver elev får
mulighet til å vokse og lære i et trygt og støttende miljø. Vi må
arbeide sammen for å sikre at skolen er et sted der alle kan blomstre
og utvikle seg.
Himanshu Gulati (FrP) [13:08:37 ] : Jeg vil gi interpellanten,
stortingsrepresentant Grete Wold, honnør for å ta opp et veldig
viktig tema. – Jeg beklager også at jeg ikke fikk med meg begynnelsen
av debatten.
Dette er et tema
som berører flere ting på utdanningsfeltet. Vi hadde også en debatt
i formiddag om mobilbruk, der vi også kom inn på flere av de uromomentene
i skolen som vi alle er bekymret for, og som forstyrrer og ødelegger
for læring i skolen.
Som flere har
nevnt i dag, ser vi at motivasjonen går ned blant mange elever.
Mobbetallene går opp, noe som er urovekkende, og også antallet vold-
og trusselsituasjoner går opp. Det disse har til felles, er at de
fjerner grunnlaget for læring og gjør at mange elever ikke får fokusert
på det de skal i skolen. Så vet vi at mange av disse utfordringene
heller ikke er isolert til skolen. Mye handler også om bruk av sosiale
medier, den nye digitale hverdagen hvor man er koblet på og til
stede ikke bare i skoletiden, men skolehverdagen er en del av dette.
Mobbing er ikke
lenger bare mobbing. Vi ser, både i Norge og andre steder, at det
henger mer og mer sammen med vold, aggressiv atferd og annen problematisk
atferd, som det er mange grunner til at har oppstått. Pandemien
har deler av skylden, og den digitale hverdagen har også en del
av skylden. Vi har i hvert fall en utfordring vi er nødt til å håndtere.
Vi kan ikke sitte stille og se på at dette får lov å utvikle seg
uten at vi kommer med tiltak og forsøker å snu trenden. Og da må
vi se på hva som fungerer enkelte steder, og vi må se på hva som
ikke fungerer i dagens system.
Fremskrittspartiet
har fremmet flere tiltak, også i et representantforslag som ligger
til behandling i Stortinget akkurat nå, for å bekjempe vold i skolen,
men som også omhandler de samme virkemidlene som brukes når det
gjelder å bekjempe mobbing. Et eksempel er den grunnleggende urettferdigheten
i om det er mobber eller mobbeoffer som skal bytte skole dersom
mobbing får lov til å fortsette over tid og ikke opphører. De tilfellene
har vi dessverre altfor mange av i Norge, og vi ser at terskelen
for å flytte på mobber er for høy. Selv om forrige regjering, som
Fremskrittspartiet var en del av, tok grep i loven – med riktig
intensjon – ser vi at det ikke fungerer godt nok. Vi ser også at
skoler og kommuner som går til det skrittet å flytte mobber, ofte
får vedtakene sine annullert av statsforvalter, fordi terskelen
i dagens lov er for høy i forhold til det den nok var ment som.
Jeg har – dessverre,
må jeg nesten si – hatt befatning med mange saker. Jeg har møtt
mange pårørende og elever rundt omkring som står i disse situasjonene
hver eneste dag, hvor barna enten blir mobbet, slått, tafset på eller
spyttet på, og hvor både skole, rektor, kommune og miljøet er kjent
med hvilke elever som har atferdsutfordringer, men hvor de virkemidlene
som er ment for å beskytte i sånne tilfeller, likevel ikke kan brukes,
f.eks. fordi terskelen er for høy.
Et av de forslagene
som Fremskrittspartiet har fremmet, og som jeg mener denne salen
må ta en ordentlig debatt om, er om det skal bli lettere å flytte
mobber hvis langvarig mobbing ikke opphører. Resultatet i dag er
at det ofte er offeret og offerets familie som ofte må ta den byrden,
og det kan ikke være rettferdig. Dette er bare ett tiltak og en
liten del av en stor problemstilling som krever innsats på mange
felt. De reglene vi har diskutert tidligere i dag om begrensning
på bruk av mobiltelefon, er også viktig, men det er fortsatt bare
en liten del av en stor problemstilling, som trenger både forebyggingstiltak,
reaksjonstiltak og oppfølging av dem som blir ofre for mobbing.
Grete Wold (SV) [13:13:09 ] : Tusen takk for gode innlegg og
til alle som har bidratt.
Mobbing er et
samfunnsproblem. Det har ikke fått nok oppmerksomhet, og vi har
heller ikke fått den handlingsplanen som vi kanskje hadde trengt
for mange år siden. Her kan ingen partier slå seg på brystet og
si at dette har vi jobbet godt nok med, ei heller noen regjeringer
kan si at de gjorde nok, de gjorde rett. Det er viktig ikke å peke,
men å finne fram pennen og begynne å jobbe med det vi faktisk kan
gjøre noe med.
I denne diskusjonen
er det to fallgruver vi kan gå i. Den ene er å forenkle det hele.
Det er veldig komplisert, det er sammensatt, og det er mange faktorer
som henger sammen. Men vi kan også gå i den andre grøften og si
at dette er så omfattende, så komplisert og så overgripende at vi
faktisk opplever en form for avmakt, og rett og slett tenker at
dette får vi ikke gjort så mye med. Vi må klare å finne en handlingsrettet
og grundig tilnærming som gjør at vi systematisk kan jobbe med det,
og ikke minst må vi, som flere har vært inne på, se til de gode
resultatene som mange faktisk har.
Takk til statsråden
for gode svar, men svarene synliggjør også at det er mye som gjenstår,
og som vi må få gjort. Vi kan ikke være bekjent av den trenden vi
nå ser. Vi er nødt til å snu den. Da hjelper det egentlig veldig
lite med diskusjoner vi har som har veldig mye medieoppmerksomhet,
nemlig om skjerm i skolen og mobiltelefon. Det er en av forklaringene,
som forrige representant også var inne på, men det er på ingen måte
det som er løsningen på det hele. Det hjelper ikke om vi får tilbake skolebøkene,
så lenge elevene er så utrygge at de faktisk ikke mestrer å tilegne
seg den kunnskapen som læreren og mange andre rundt forsøker å formidle.
Det blir viktig
å tenke på at det ikke bare er barna som lever i en mer og mer tiltakende
digital verden, hvor vi også møtes mindre og mindre – og man kan
selvfølgelig peke litt på pandemien. Det er også sånn at foreldre møtes
i mye mindre grad og kanskje kjenner hverandre i mindre grad enn
man gjorde for bare noen få år siden. Det betyr at det er et nettverk
rundt disse barna som også har blitt svakere. Det må vi kanskje
også ta på alvor og legge opp til at man faktisk møter på foreldremøter, at
man lager aktiviteter, at man bygger opp lokalsamfunn som gjør at
flere rundt disse barna, landsbyen rundt dem, faktisk har muligheten
til å gjøre den jobben som må til for at barna skal være trygge
– det være seg om man er den som mobber og har det vanskelig med det,
eller den som blir mobbet og får store konsekvenser som følge av
det.
Det blir viktig
å styrke rektoren. Det er ikke noen tvil om at læreren har en utrolig
viktig rolle i klasserommet – helt klart. Men alle skoler har en
ledelse, og det er en ledelse som står i utrolig tøffe tak og må
ta utrolig tøffe beslutninger, og som også er den som må jobbe sent
og tidlig for å ta alle små og store hensyn i den skolen man skal lede
og ha det øverste ansvaret for. Så det gjelder å styrke rektoren,
styrke laget rundt rektoren og tenke mer nettverk rundt rektorene
våre. Der har vi også en yrkesgruppe som vi faktisk sliter med å
rekruttere nok til, og det kan jeg forstå, for det må være en utrolig
krevende oppgave.
Jeg vil igjen
nevne mobbeombud. Når vi ser at lovteksten ikke er til stede, må
vi kanskje også få nye tiltak.
Presidenten
[13:16:16 ]: Neste talar er statsråd Nordtun. – Statsråden
ynskjer ikkje å ha eit sluttinnlegg.
Då er handsaminga
av sak nr. 7 avslutta.