Presidenten
[10:08:15 ]: Etter ønske fra utenriks- og forsvarskomiteen
vil taletida bli fordelt slik:
Arbeiderpartiet
25 minutter, Høyre 20 minutter, Senterpartiet 15 minutter, Fremskrittspartiet 10 minutter,
Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Rødt 5 minutter, Venstre 5 minutter,
Miljøpartiet De Grønne 5 minutter og Kristelig Folkeparti 5 minutter.
Videre vil det
– innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til et replikkordskifte
på inntil syv replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av
regjeringa, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den
fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.
Ine Eriksen Søreide (H) [10:09:31 ] (komiteens leder): Jeg
vil begynne med å takke utenriksministeren for en bred og omfattende
redegjørelse på tirsdag. Jeg deler mye av analysene og vurderingene
som gis.
Den sikkerhetspolitiske
situasjonen vi står i, krever at vi realitetsorienterer oss. For
det første: Den uroen og uforutsigbarheten vi opplever, er ikke
forbigående. Dette er den nye normalen, og vi kommer ikke til å
klikke tilbake til en slags normalsituasjon bare det går litt tid.
For det andre:
Kriser og konflikter kommer nå sjeldnere alene eller kan ses i isolasjon.
De forsterker effekten av hverandre, og geopolitikk spiller stadig
sterkere inn. Geografisk avstand gir ikke lenger trygghet. Konsekvensene
av kriger, klimaendringer og politisk uro treffer oss og våre interesser
raskere og tydeligere enn før.
For det tredje:
Verdien av alliansene og samarbeidene vi har, blir større, og vi
må investere mer i dem. Kort fortalt kan man si at kostnaden ved
utenforskap og alenegang øker.
For det fjerde:
Det forpliktende internasjonale samarbeidet er under betydelig press,
og det er framgang for aktører som vil rive ned den internasjonale
rettsordenen, endre sikkerhetsarkitekturen og de felles spillereglene
som ikke bare vi, men strengt tatt alle land er helt avhengig av.
For det femte:
Nordområdenes strategiske betydning øker, og det har direkte konsekvenser
for oss. Når Sverige og Finland nå kommer med i NATO, blir Norge et
enda viktigere mottaksområde for allierte forsterkninger. Det vil
øke oppmerksomheten om Norge i det russiske strategiske narrativet,
og det betyr at Russland og Kina – der Russland tidligere har klart
å holde Kina litt på avstand i Arktis – nå har et samarbeidsforhold som
velter så mye i Kinas favør at vi også kan forvente et større kinesisk
fotavtrykk i nord.
For det sjette:
Vårt forhold til Russland er varig endret og har vært det siden
anneksjonen av Krym i 2014, da Russlands krig mot Ukraina begynte,
før den ble intensivert med en fullskala strategisk overfallskrig
for to år siden. Det er behov for en ny russlandspolitikk.
For det sjuende:
Trusselbildet mot Norge er i endring og blir mer komplekst. Etterretningstjenesten
beskriver det veldig tydelig og utfyllende i Fokus 2024, og det
må vi også ta konsekvensene av.
Til sist: Når
halvparten av verdens befolkning går til valg i 2024, og det flere
steder er et oppsving for krefter som ønsker en mer polarisert,
isolasjonistisk og transaksjonell politikk, må vi være forberedt
på at det politiske landskapet rundt oss vil se annerledes ut når
dette året er over.
Analysene vi gjorde
i stortingsmeldinga om multilateralt samarbeid i 2019, mener jeg
bare har blitt mer aktuelle, og jeg vil nesten si dessverre. La
meg kort gjenta hovedutfordringene mot det multilaterale systemet.
Det ene er at
vi ser en maktforskyvning i verden som gjør at europeisk og amerikansk
makt relativt sett blir svakere. For det andre er det stadig flere
land som velger å løse problemer enten seg imellom, altså direkte
mellom to land, eller i aller verste fall alene. Det tredje problemet
vi opplever, er at de liberale normene, verdiene og rettighetene
både svekkes og utvannes. Det gjelder ikke bare i land langt unna
– det gjelder også i land i vår umiddelbare nærhet. Det fjerde poenget
er at ulikheten internt i land øker motstanden mot globalisering,
som man har sett over tid, og ikke minst institusjonene, som globaliseringen
er en viktig del av. Det siste poenget jeg vil nevne i denne sammenheng,
er manglende legitimitet og representativitet i det internasjonale
systemet. Det vil aldri være sånn at man klarer å unngå at f.eks.
Sikkerhetsrådet preges av den politiske situasjonen, men reform
av Sikkerhetsrådet kunne bidratt til å øke legitimiteten og effektiviteten,
f.eks. ved at Afrika fikk et fast sete.
Vi definerte også
det forpliktende internasjonale samarbeidet som Norges fremste utenrikspolitiske
interesse. I dag står vi overfor to kriger som dessverre er omdreiningspunkter
for svært mye av den utenrikspolitiske situasjonen. I Ukraina viser
Russland ingen tegn til å endre sine strategiske målsettinger, som
dypest handler om imperialisme, revisjonisme og frykten for demokrati.
Omstillingen til en krigsøkonomi gjør at Russland nå reproduserer
våpen og ammunisjon i et betydelig tempo, som overgår vår evne til
å hjelpe Ukraina. Russland bruker opptil 20 000 artillerigranater
i Ukraina hver eneste dag.
Som jeg tok opp
med forsvarsministeren i forrige uke, og med utenriksministeren
i går, mener jeg det er veldig viktig at Norge nå slutter seg til
det tsjekkiske initiativet for å skaffe Ukraina 800 000 artillerigranater
fra utenfor Europa. Dette haster. Jeg håper at regjeringa nå tar
et skritt fram og stiller seg sammen med mange av våre allierte.
Det vil være et veldig viktig signal, men det vil også være en livsviktig,
konkret støtte. De sivile lidelsene er store – og fortsetter. Krigen
kan når som helst slutte, dersom Russland legger ned våpnene og
trekker seg ut av Ukraina.
I Midtøsten fortsetter
den enormt dramatiske utviklingen med betydelig risiko for både
politisk og militær spredning. Etter Hamas’ fryktelige terrorangrep 7. oktober
hadde Israel en klar rett til å forsvare seg, men like klar som
denne retten er også plikten til å opptre innenfor krigens regler.
Det gjør ikke Israel nå. Plikten til å skille sivile og militære
mål fra hverandre, til å beskytte sivile og til å handle forholdsmessig
overholdes ikke. Nødhjelp må slippes inn. Den humanitære situasjonen på
Gaza er katastrofal, og tallene viser at over 70 pst. av de over
30 000 drepte er kvinner og barn. Det kan ikke fortsette. Heller
ikke Hamas forholder seg til krigens regler. Bevisene på tortur
og grove overgrep er mange og forferdelige, og Hamas må umiddelbart
og uten vilkår slippe fri de rundt 120 gislene de fortsatt holder,
og slutte å skyte raketter inn mot Israel.
Høyre har støttet
regjeringas beslutning om ikke å kutte støtten til UNRWA. Det ville
bare bidra til å gjøre den humanitære situasjonen på Gaza enda mer
prekær. Samtidig må FN vise full åpenhet om etterforskningen av
UNRWA-ansatte som skal ha deltatt i terrorangrepet, og regjeringa
må bidra til full åpenhet om de gjennomgangene som gjøres av UNRWA
akkurat nå.
Risikoen for spredning
er overhengende. Iran, Russland og Nord-Korea spiller alle svært
negative roller. Selv om ingen skulle ønske en spredning av konflikten, kan
det likevel fort skje som følge av feilvurderinger og manglende
kontroll på proxyer. Det er helt nødvendig med en våpenhvile.
Når situasjonen
er så dramatisk som den er nå, er det også avgjørende å holde hodet
kaldt og bidra til tenkning om tida etter krigen. Hvor usannsynlig
det enn kan virke nå, er tostatsløsningen innenfor 1967-grensen det
eneste som kan gi både israelere og palestinere trygghet. De israelske
bosettingene er i strid med folkeretten, og den stadige utvidelsen
av dem med nye tillatelser både gjør situasjonen mer anspent og
vanskeliggjør en sammenhengende palestinsk stat.
Jeg vil gjenta
noe et bredt flertall skrev i innstillinga om mulige sanksjoner
mot Israel, og som jeg mener det er viktig å understreke. Flertallet
skriver at det er flere som forsøker «å sidestille konfliktene i
Ukraina og Midtøsten og å tegne et bilde av dobbeltmoral hvis konfliktene
behandles ulikt.» Man skriver videre:
«Konfliktene er svært forskjellige
og har svært ulikt opphav. Ukraina forsvarer sin territorielle integritet
mot en aggressor som har som mål at staten Ukraina skal slutte å
eksistere. Den nåværende krigføringen i Gaza er utløst av et brutalt
terrorangrep på Israel utført av terrororganisasjonen Hamas, som
har som mål at staten Israel skal slutte å eksistere.»
Selv om det, som
utenriksministeren helt riktig påpeker i redegjørelsen, er en økende
tendens til at Vesten beskyldes for dobbeltmoral i flere spørsmål,
mener jeg at bildet er langt mer nyansert enn det mange ønsker å framstille
det, og vi må heller ikke la det bli en slags selvoppfyllende profeti.
Utenriks- og forsvarskomiteen
var for to uker siden på et veldig vellykket besøk i Sør-Afrika
og Mosambik. Særlig Sør-Afrika er interessant i en geopolitisk kontekst og
er et av landene som har stemt avholdende i FN når spørsmål knyttet
til Ukraina og fordømmelse av Russland har vært oppe. Samtidig har
de tatt folkemordanklager mot Israel til ICJ, Den internasjonale
domstolen. Det er mye som kunne vært sagt om erfaringene vi gjorde
oss i møter med våre motparter og andre aktører, men én observasjon
mener jeg det er viktig å ta med seg.
Sør-Afrika er
et eksempel på et av mange land der Russland og Kina forsøker å
få et sterkere fotfeste, for å få landet med på sitt ønske om å
fylle det internasjonale samarbeidet med et annet innhold, som ikke
er i tråd med de verdiene og normene vi bygger det internasjonale
samarbeidet på. Sør-Afrika var også en pådriver for å utvide BRICS,
som etter det nylig avholdte toppmøtet nå også består av land som
De forente arabiske emirater, Iran og Egypt. Sammen med den russiske
og kinesiske innflytelsen i BRICS, som to av de opprinnelige landene, kan
denne utvidelsen bidra til å dra land som Sør-Afrika i retning av
et tettere samarbeid med land og regimer som går i autoritær retning.
Grunnen til at
jeg nevner det, er følgende: Enten det gjelder Sør-Afrika eller
andre land som inngår tettere samarbeid med Russland, Kina og Iran,
må poenget for oss og de andre nordiske og europeiske landene være
å engasjere oss og ikke la Russland, Kina og Iran få fylle rommet
og øve innflytelse politisk, økonomisk og militært. For oss som
har forpliktende internasjonalt samarbeid som vår viktigste utenrikspolitiske
interesse, som er helt avhengig av folkeretten og felles kjøreregler
for internasjonal handel, vil det være en veldig dårlig strategi
ikke å bruke krefter på å engasjere oss med disse landene og på
å reformere og styrke systemet.
NATO er bærebjelken
for vår sikkerhet, og det er uten tvil sånn at når Sverige og Finland
nå kommer med i NATO, vil det også styrke vår sikkerhet. Det vil
styrke europeisk og alliert sikkerhet. I komiteen ser vi fram til
å reise nordover neste uke for å delta og se på øvelsen Nordic Response,
som er en viktig manifestasjon av hvordan samarbeidet framover kommer
til å bli.
Som regjeringa
selv skriver i budsjettproposisjonen, er samarbeidet i NATO selve
grunnlaget og ryggraden, men at EU med sine virkemidler, bl.a. knyttet
til krisehåndtering, er et supplement uten å være en erstatning for
NATO, og utfyller ulike roller. Det er også grunnen til at det er
veldig viktig for Høyre å markere at det samarbeidet vi nå har med
EU, kunne vært enda mer utfyllende, kunne vært enda sterkere, dersom
vi hadde vært medlem.
Norsk utenrikspolitikk
begynner i Europa, som utenriksministeren også sa – det tror jeg
de fleste norske utenriksministre opp gjennom tidene har ment –
men samarbeidet er i ferd med å endre karakter, og det blir mer
krevende å være utenfor. Vi hadde et møte med den belgiske ambassadøren
knyttet til det belgiske EU-formannskapet, som pågår akkurat nå.
Han peker særlig på poengene knyttet til strategisk autonomi og
motstandsdyktighet, fokus på økonomisk politikk, mindre avhengighet
av Kina, særlig for kritiske mineraler, og en fordypning av det
indre marked, fordi det indre marked i dag ikke er helt modernisert
og tilpasset oppgavene. Det mener jeg vi må ta på stort alvor. Det
betyr at den trenden som allerede er i EU nå – med raskere omstilling,
dypere samarbeid, tettere integrasjon – bare kommer til å akselerere,
og kostnaden ved å stå ute blir selvfølgelig enda mye større.
Som jeg har påpekt
et par ganger, er det veldig interessant å lese EU-delen i redegjørelsene
til utenriksministrene i denne regjeringa. Jeg får av og til følelsen
av at det er et lite rop om hjelp fra Europa-avdelingen i Utenriksdepartementet,
der de påpeker hvor godt samarbeidet er, og hvor bra det må være.
Det viser at man kanskje kunne reflektere over ideen om at fullt
medlemskap på et tidspunkt kanskje kunne være noe.
Det er mange glemte
konflikter i verden, eller konflikter som i alle fall ikke har så
stor oppmerksomhet. I disse dager tror jeg det er verdt å låne oppmerksomhet både
til det som skjer på Haiti, til det som skjer i Myanmar, og til
det som skjer i Sudan. Det er både store konflikter, store flyktningstrømmer
og store humanitære lidelser. Det er noen som mener at Norge ikke
skal drive med freds- og forsoningsarbeid, og at det er noe vi kan overlate
til andre. Jeg er dypt uenig i det. Vi må selvsagt vurdere hvordan
vi skal bruke ressursene våre klokest mulig, men det at vi har den
rollen vi har, der parter stoler på oss, gjør at vi kan legge til
rette i forhandlinger. Det betyr ikke at det alltid lykkes, men
det betyr at vi i alle fall har en mulighet til å bidra positivt.
La meg understreke: Det ligger mye sikkerhetspolitisk kapital i
vår freds- og forsoningsinnsats.
Det siste jeg
ville nevne i denne sammenheng, er at noe av det vi bruker aller
mest penger på utenrikspolitisk, er bistand. Vi har tidligere etterlyst
– og jeg vil gjerne at utenriksministeren tar det med seg tilbake
til regjeringa – at vi får jevnlige utviklingspolitiske redegjørelser
i Stortinget. Den siste som hadde en utviklingspolitisk redegjørelse,
var Nikolai Astrup, da han var utviklingsminister. Med tanke på
hvordan bistanden endrer seg, hvordan samarbeidene endrer seg, mener jeg
det er viktig at Stortinget er både engasjert i, informert om og
kan mene noe om retningen til utviklingspolitikken.
Nils T. Bjørke hadde
her teke over presidentplassen.
Åsmund Aukrust (A) [10:24:55 ] : Takk til utenriksministeren
for en svært god redegjørelse.
I en tid med store
internasjonale spenninger er det viktigere enn på lenge at vi diskuterer
internasjonal politikk. Vi står overfor mange dilemmaer, og dem
er det viktig at vi diskuterer mellom partiene, både der vi er enige,
og der vi er uenige, og ikke minst hva den internasjonale situasjonen
får å si for Norge.
Russlands fullskalainvasjon
av Ukraina er nå inne i sitt tredje år. Krigen begynte da Russland
annekterte Krym for ti år siden. Moskva fører en utslettelseskrig
i den hensikt å fjerne Ukraina som selvstendig stat og nasjon.
Vi kan aldri tillate
oss at krig i Europa blir en ny normalitet. Vi må fortsette å bli
opprørt, sinte og lei oss over de forferdelige lidelsene som foregår
midt i Europa. Så må vi gjøre det vi kan for å få stoppet krigen.
Ukrainerne skal vite at Norge står på deres side så lenge de har
behov for det – politisk, militært og humanitært. Det er en stor verdi
i Norge at vi fortsatt er enstemmig i vår støtte til Ukraina. Det
er nok å se på land rundt oss, eller til USA, hvor bildet er et
helt annet.
Det sterke fellesskapet
vi har i Norge, må vi ta vare på, for det er dessverre ingenting
som tyder på at Putins ambisjoner for Ukraina har endret seg. Fra
Arbeiderpartiets side har vi derfor forberedt oss på at denne krigen dessverre
vil kunne vare lenge. Vårt mål er at vi gjennom Nansen-programmet
gir mest mulig effektiv og fleksibel støtte til Ukrainas forsvarskamp,
slik at ukrainerne kan avslutte krigen på sin måte. Det betyr at
vi hele tiden vurderer på hvilken måte vi best kan støtte dem. I
fjor økte vi f.eks. vår militære støtte utover det som opprinnelig
var planlagt. Vi må hele tiden se på på hvilken måte vi best kan
støtte dem.
Vår støtte til
Ukraina handler først og fremst om solidaritet, men det handler
også om egeninteresse. Hvem vet hvem som er neste land dersom Ukraina
ikke vinner sin frihet? Vi er også en nabo av Russland, og det er
det samme Russland som vi er nabo med, som hver eneste dag tar liv
på bakken i Ukraina. Derfor må vi hele tiden diskutere hvordan den
sikkerhetspolitiske situasjonen påvirker oss her hjemme. For å sikre
trygghet og fred for det norske folk er dette stortingets aller
viktigste oppgave. Noe av det aller viktigste vi kan gjøre for å
beskytte vår egen sikkerhet, er å støtte ukrainernes forsvarskamp, men
i tillegg må vi investere mye mer i vårt eget forsvar. Jeg er glad
for at regjeringen har tatt initiativ til et forsvarsforlik mellom
alle partiene for å få til et stort løft.
Så er jeg glad
for at vi også forsterker NATO-samarbeidet vårt, for uansett hvor
mye penger vi bruker i Norge, er styrken i vårt forsvar det kollektive
forsvaret – at NATO-land forsvarer hverandre. Akkurat nå, i dag,
er statsministeren vår på øvelsen Nordic Response i Alta sammen
med den finske presidenten. Det er historisk, på flere måter. Ikke
bare er det den første utenlandsturen til presidenten i Finland
etter at han ble president, det er også den første store internasjonale
øvelsen som Finland er med på som NATO-medlem. Finland – og veldig
snart Sverige – inn i NATO styrker både norsk og nordisk sikkerhet.
De forsvarer oss, og vi forsvarer dem. Når NATO til våren markerer
75 år, har alliansen aldri vært så viktig og aktuell som det den
er nå.
Krigen i Gaza
går inn i sin sjette måned – snart et halvt år som har vært et helvete
på jord. To millioner mennesker er sperret inne på et veldig lite
areal. Det er ingen steder å gjemme seg, ingen steder å flykte.
Det er ikke mulig å ta inn over seg hva slags lidelser Gazas befolkning
nå gjennomgår. Én ting er bombene og krigføringen, som har tatt
rundt 30 000 liv. I tillegg har mangelen på mat, strøm og medisiner
ført til en total humanitær kollaps, som har ført til lidelser som
mangler sidestykke i moderne historie.
FNs generalsekretær
António Guterres har rett når han sier at Gaza har blitt verdens
største gravplass for barn. Dette kan ikke verden leve med, og det
gjør heller ikke Norge. Jeg er stolt av at Norge hele veien har
vært et ledende land for å gjøre det vi kan for å få stoppet krigen, for
å få løslatt gislene og for å få humanitær hjelp inn. Her teller
hver dag, hver time. Norge var det første vestlige landet som fordømte
blokaden, og vi var det første landet som krevde våpenhvile. Vi
har vært et land som hele tiden har sett etter hva mer vi kan gjøre
for å komme dit vi ønsker oss.
Norge er et land
som snakker med alle parter, og som hele tiden har sett etter initiativer
hvor vi kan spille en rolle – en rolle vi ikke skal spille for vår
egen del, men for palestinernes skyld. Jeg er veldig glad for at
utenriksministeren har kommet i havn med et iherdig arbeid med at
palestinerne skal få sine rettmessige skattepenger. Det hindrer
en total kollaps også på Vestbredden. Sannheten er at om ikke Norge
hadde gjort dette arbeidet, er det ikke sikkert at noen andre land
hadde gjort det. Det står ikke en kø av land som kan gjøre den samme
jobben som det Norge gjør.
Nettopp fordi
vi i Midtøsten er et land som lyttes til og har kontaktflater i
alle leirer, har vi muligheten til å være med og utrette noe. Det
gir muligheter, og det gir store forpliktelser – forpliktelser om
å lede vei både nå i denne akutte krisen og i den lange jobben med
å få dette over i et politisk spor. For også i denne akutte krisen
er det viktig å huske hva som er det grunnleggende problemet, nemlig
okkupasjonen. Jeg er glad for at utenriksministeren så tydelig i
dag adresserte dette ved å komme med en offisiell norsk frarådingspolitikk
mot næringsaktivitet på okkupert jord – et tydelig og viktig signal
om at okkupasjonen er ulovlig, og at vårt hovedmål med vårt Midtøsten-engasjement
er en palestinsk stat.
Vi lever i en
tid hvor det er veldig mange steder på kloden som brenner samtidig,
steder som ikke får den oppmerksomheten de fortjener. I Iran møtes
kvinner som demonstrerer, med vold og drap. I Sudan foregår en av
Afrikas verste katastrofer noensinne, med millioner av mennesker
på flukt. I Belarus møtes den politiske opposisjonen med arrestasjoner
og drap. I Rødehavet skytes det mot skip fra houthi-militsen. Og
i Vest-Sahara er situasjonen totalt fastlåst, og det er få framtidsutsikter for
å få avsluttet okkupasjonen.
Listen kunne dessverre
vært så mye lengre. Norge skal være et land som bryr seg langt utover
våre egne landegrenser. I Arbeiderpartiet har vi et bankende hjerte
for internasjonal solidaritet, for kamp mot fattigdom, for likestilling
og kvinners rett til å bestemme over egen kropp, mot klimaendringene
og for rettferdig fordeling av verdens ressurser. Utviklingspolitikk
handler om solidaritet, men det handler også om sikkerhet. Det er
en internasjonal verdikamp. Russland og Kina er aktive overfor det
globale sør. Bryr ikke vi oss om verden utenfor Vesten, vil vi miste
dem på den internasjonale arenaen. Det vil skade også oss selv.
Jeg er glad for
at Norge og regjeringen fører en aktiv og modig utenrikspolitikk
som står opp for folkeretten og internasjonalt samarbeid, og som
fordømmer brudd på folkeretten, både når det skjer langt unna oss,
og når det skjer nær oss. Norge skal være et land som bruker alle
anledninger til å gjøre verden til et bedre sted og til å forsvare
våre verdier, gjennom FN, internasjonalt samarbeid, bilateralt gjennom
land og med allianser med sivilt samfunn.
La meg avslutte
med å si at den internasjonale situasjonen påvirker oss alle sammen
her i Norge, men den påvirker ganske mange i Norge ekstra mye: de
ukrainske flyktningbarna som hver dag er redde for faren sin, som de
har ved frontlinjen, de norsk-palestinske familiene som hver dag
venter på livstegn fra sine på Gaza, norsk-iranske kvinner som ser
sine medsøstre bli drept i kamp, norske jøder som utsettes for mer
hat og hets, og norsk-kurdisk ungdom som ser hvordan IS har ødelagt
deres hjemland. Til alle som bor i Norge og som er redde for sine
nærmeste i et annet land, skal vi si: I Norge er dere trygge, i
Norge tar vi vare på hverandre, og vi er der når dere trenger det
som mest. Det trygge norske fellesskapet skal være en skulder å
gråte på og en hånd å holde i når hverdagen, telefonene og tv-bildene
ikke er til å holde ut.
Bengt Fasteraune (Sp) [10:33:53 ] : Jeg vil takke utenriksministeren
for en god redegjørelse.
Med krig i Europa,
demokratisk tilbakegang og spente forhold mellom Kina og USA står
vi overfor de største endringene i det internasjonale landskapet
siden annen verdenskrig. Krigen har ført Russland og Kina tettere
sammen, både Iran og Nord-Korea bidrar også betydelig til Russlands
krigføring, interessekonfliktene mellom autoritære stater og Vesten
har blitt tydeligere, og den internasjonale rettsordenen svekkes.
Samtidig bidrar borgerkriger, væpnede konflikter og klimautfordringer
til en mer ustabil og uforutsigbar verden.
Her hjemme har
sikkerhetsutfordringer på tvers av sektorer fått større oppmerksomhet,
og skillet mellom samfunnssikkerhet og statssikkerhet viskes ut.
Krigen i Ukraina vil ha langsiktige følger for hvordan vi forstår verden
omkring oss. Det russiske angrepet er et angrep på demokrati og
frihet. For Norge har det vært viktig å vise støtte til det ukrainske
folket. Konflikten i Ukraina kan bli langvarig, og landet er avhengig
av internasjonal støtte for å stå imot russisk aggresjon. I denne
prosessen er Norges bidrag svært viktig.
For et år siden
vedtok Stortinget en historisk støttepakke til Ukraina. Nansen-programmet
hjelper Ukraina med å forsvare sitt folk og sitt territorium mot
de russiske angrepene og bidrar til at Ukraina kan opprettholde kritiske
samfunnsfunksjoner. Den enstemmige oppslutningen på Stortinget gjør
at flere land ser til Norges Nansen-program som en modell til etterfølgelse.
Det opplever jeg tydelig når vi reiser rundt omkring i verden.
Utenriksministeren
understreket at Russlands folkerettsstridige angrep mot Ukraina
er og forblir Norges største sikkerhetspolitiske utfordring. Vårt
sikkerhetspolitiske handlingsrom er svært knyttet til vår strategiske
posisjon i nord, en posisjon som i stor grad er bestemt av en maktpolitisk
struktur der NATO, USA, EU og Russland utgjør de viktigste tyngdepunktene.
Jeg vil understreke at også utenrikspolitikken handler om å ivareta våre
nasjonale interesser – ikke i strid med andre, ikke som isolering
eller proteksjonisme, men i dialog og samvirke med andre. I en tid
da Norges sikkerhetspolitiske situasjon preges av et bredere og
mer sammensatt risikobilde, understrekes behovet for å stå sammen
med våre partnere og våre allierte.
NATO er, som beskrevet
mange ganger i denne sal, en hjørnestein i norsk sikkerhetspolitikk.
Slik har det vært siden etableringen av forsvarsalliansen i 1949.
Nå har Russlands krigføring og en endret trusselsituasjon også ført
Finland og Sverige inn i alliansefellesskapet NATO. Norden har et
felles verdigrunnlag og en kultur som binder oss sammen. For Norge
vil et finsk og et svensk NATO-medlemskap i en enda større grad
enn i dag muliggjøre et langt tettere og bedre forsvarssamarbeid.
Russlands krigføring
får konsekvenser i våre umiddelbare nærområder. Det norsk-russiske
samarbeidet er på et minimum. I svalbardpolitikken får det kjølnede forholdet
mellom Russland og Vesten konsekvenser for Arktisk råd, hvor Norge
i år har formannskapet. Arktisk råd har i en årrekke vært den viktigste
samarbeidsplattformen i den arktiske regionen. Vi trenger multilateralt samarbeid
for bl.a. å bekjempe klimaendringer. At samtalen også her er satt
til et minimum, er svært dårlig nytt for samarbeidet i Arktis, og
kan få konsekvenser.
Også norsk handelspolitikk
har i økende grad blitt sikkerhetspolitikk. Norge sitter på viktige
ressurser, og i forholdet til Europa står energi sentralt. Det er
her svært viktig med gode avtaler for norsk handelspolitikk. Å ivareta
norske næringsinteresser gjennom effektive frihandelsavtaler gir
både forutsigbarhet og gode rammebetingelser. Likeledes skal vi
sørge for nasjonal beredskap og sikre nasjonale interesser.
I dette vil jeg
også trekke fram norsk Kina-politikk. Norsk Kina-politikk skal,
som utenriksministeren understreker, være tuftet på våre interesser
og ikke minst våre verdier. Ofte samsvarer disse med europeiske
interesser og verdier, men det er likevel helt nødvendig å ha dialog
og samarbeid med Kina om utviklingen i internasjonal politikk og
global økonomi. I dette arbeidet er det viktig at Norge understreker
behovet for en verdensorden basert på folkeretten og respekt for
menneskerettighetene. Samtidig preger den stadig større polariseringen
og konkurransen mellom USA og Kina også Norges forhold til kinesiske
myndigheter. Vi ser at sikkerhetspolitikk, energipolitikk og handelspolitikk
veves stadig tettere sammen.
Den akutte situasjonen
i Gaza er en eskalering i den langvarige konflikten mellom Palestina
og Israel. Bilder og beretninger fra bakken i Gaza maler et dystert
bilde av de enorme lidelsene blant den palestinske befolkningen,
samtidig som det israelske samfunnet fortsatt er i sjokk etter at
1 100 mennesker ble brutalt drept og hundrevis tatt som gisler etter
Hamas’ brutale angrep. Mange av gislene vet man nå ikke hvordan
har det i Gaza, og man må intensivere arbeidet for å få gislene
ut. Norges stemme er tydelig. Vi krever våpenhvile og respekt for
humanitærretten. Vi må gjøre alt vi kan for å bidra til å få slutt
på stridighetene mellom partene og få inn humanitær bistand for
å lindre den katastrofale situasjonen i Gaza. Det viktigste, det
absolutt viktigste, er nå å sørge for at det blir våpenhvile og
en stans i krigshandlingene, og for humanitær hjelp til Gazas befolkning.
På lang sikt mener
vi kun en tostatsløsning vil kunne sikre en langsiktig og bærekraftig
fred og skape trygghet for både israelere og palestinere. I dette
arbeidet er det viktig med dialog. Norge har tette bånd til partene
i den pågående konflikten – et handlingsrom vi må bruke til å bidra
for å finne gode løsninger, et handlingsrom som helt sikkert kan
være komplisert i hverdagen, med den intensive konflikten vi ser
nå. Likevel mener vi dialog er den eneste måten å få til forhandlinger
på som kan bedre situasjonen på bakken i Gaza.
Ukraina-krigen
har også store globale ringvirkninger. Økte priser på energi og
innsatsfaktorer som gjødsel bidrar til mer sult, mer fattigdom og
mer nød globalt. I Midtøsten er det en reell frykt for at krigen
mellom Hamas og Israel kan spre seg. Det er alvorlig. Ulikheten
i verden øker. Flere mennesker er på flukt, og sammen med mer ekstremvær
rammer krig og konflikt matsikkerheten i mange av verdens fattigste
land. I dette bildet ser vi en sikkerhetspolitisk utfordring som
stadig knyttes tettere sammen med spørsmål relatert til fattigdom og
utvikling.
I skjæringspunktet
mellom utviklingspolitikk og sikkerhetspolitikk opplever vi at noen
har interesse av å skape et inntrykk av at Vesten står mot resten,
at USA, Europa og også Norge opererer med doble standarder, eller
at kriser og konflikter andre steder i verden ignoreres. At våre
motparter fyrer opp under denne mistilliten, er alvorlig. Det må
vi stå imot.
La meg presisere:
Det er en fanesak for Norge nå, og det har vært det i lang tid,
å forvalte folkeretten uansett hvem som bryter den. Vi arbeider
stadig for å styrke folkeretten og den internasjonale rettsordenen
– et arbeid som krever kunnskap, integritet og en langsiktig horisont,
også når de nære ting påvirker oss med en voldsom kraft. Norge har
tradisjon for å være brobygger. Vi blir av mange oppfattet som en
nasjon med et genuint ønske om å fremme felles standarder og regelverk
som løfter fram gode løsninger. Dialog og forsoningsarbeid står sentralt
i vår politikk. At Norge nå får ta del i å jobbe sammen med G20-landene
for gode løsninger innen internasjonal økonomi, klima, miljø, energiomstilling, kampen
mot fattigdom og sosiale ulikheter, og globale helsespørsmål, vitner
om at Norge har tillit på den internasjonale scenen. Denne tilliten
skal vi ta vare på og bruke godt, og fremme dialog i en tid preget
av rivalisering og konflikt.
Jeg vil avslutte
med det utenriksministeren sa i sitt innlegg:
«Vi er geografisk plassert langt
mot nord i en ytterkant av verden. Fra en satellitt i verdensrommet vil
Norge ved første øyekast fortone seg som en liten stripe land like
under Nordpolen. Legger vi til havområdene derimot, vil vårt geografiske
avtrykk fortone seg helt annerledes. Etter noen målestokker er vi
da den 13. største nasjonen i verden. Vi er på tjuetallet et sted
på listen over verdens største økonomier. Og vi er altså nå Europas
største eksportør av energi. Vi eier et av verdens største statlige
investeringsfond med investeringer i nær 9 000 selskaper i over
70 land.»
Det gir oss en
internasjonal tyngde og internasjonal oppmerksomhet og med det utenrikspolitisk
gjennomslagskraft. I tillegg er vi en nasjon som er opptatt av å bygge
vårt samfunn på demokratiske verdier, fellesskapsløsninger, utjevning
av sosiale og geografiske forskjeller og nasjonal kontroll over
viktige ressurser. Skal man ha troverdighet og integritet, er det
viktig at vi som nasjon etterlever de standarder vi er opptatt av
og fremmer på den internasjonale arena.
Christian Tybring-Gjedde (FrP) [10:44:13 ] : Aller først vil
jeg takke utenriksministeren for redegjørelsen. Selv om jeg er svært
uenig i Norges prioriteringer og vår globale tilstedeværelse generelt,
er det interessant å lytte til utenriksministerens prioriteringer
og ikke minst til narrativet. Det var interessante betraktninger,
og han anskueliggjorde Norges selvbilde.
Jeg har gjentatte
ganger fra denne talerstolen gått i rette med alle dem som har hevdet
at norsk utenrikspolitikk ligger fast. Jeg er derfor glad for at
utenriksministeren for første gang påpeker at i en verden i kontinuerlig
endring må vår utenrikspolitikk kontinuerlig justeres. I kontrast
til de siste måneders hendelser i norsk politikk er Fremskrittspartiet
glad for enhver form for plagiat av vår forståelse av utenrikspolitikken.
I redegjørelsen
påpekte utenriksministeren flere steder flere ganger at vi er små
og få i dette landet. Vi er et lite land, og vi er få. Innledningsvis
fortalte han bl.a. at kun 7 promille av verdens befolkning er norsk.
Som et lite apropos kan man da undres over hvor voldsomt Norge fokuserer
på å redusere vårt klimaavtrykk.
Etter påpekning
av vårt betydningsløse antall innbyggere kommer en nærmest utømmelig
liste over hvor store vi er, og hvilken plass vi tar på den internasjonale scenen.
For å si det sånn: Verden skal være sjeleglad for at ikke alle land
tilraner seg en så stor plass i verden som oss. Samtidig er det
utvilsomt slik at vår plass sikres gjennom vår rikdom – gjennom
bistand og våre pengeplasseringer gjennom Statens pensjonsfond utland. Som
utenriksministeren også påpekte: «Med vår åpne og utadrettede økonomi
setter Norge derfor sitt fotavtrykk kloden rundt.» Det var voldsomt.
Videre bruker
vi visstnok smart makt, som betyr at vi har innflytelse og påvirkning
uten å være en stormakt, og ministeren nevnte også at det som er
i Norges interesse, også er i verdens interesse. Det var store ord.
Dette selvskrytet
står i slående kontrast til ministerens påpekning av hvor små vi
er. Ifølge ministeren er Norge aktiv over hele verden, men i motsetning
til andre land har ikke vår innsats primært satt søkelyset på internasjonal
handel og konkurransebetingelser. Den har satt søkelyset på fredsprosesser,
enten det er i Colombia, Filippinene, Myanmar, Jemen, Sahel, Sudan, Sør-Sudan
eller Afghanistan. Til tross for denne innsatsen er det ikke blitt
fred på noen av disse plassene, og fred er heller ikke nært forestående.
Det er imidlertid
helt korrekt, som ministeren påpekte, at det er i Norges interesse
at det er fred på jord, og at liberale verdier er fremtredende.
Det er imidlertid ikke det vi diskuterer i denne salen i dag.
Det vi diskuterer,
er hvorvidt Norge har tyngde og tilstrekkelig smart makt til at
vi spiller en avgjørende rolle. Det har vi dessverre ikke. Det er
fremdeles slik at landene med avgjørende innflytelse på fred og
forsoning ikke kun må kunne «speak softly», de må også kunne «carry
a big stick» – et begrep som ble adoptert av den tidligere amerikanske
presidenten Theodore Roosevelt. Det kan ikke Norge. Nettopp derfor
fører ikke norske forsøk på å løse konflikter til permanent fred.
Det som er sikkert,
er at norsk global aktivitet koster mye penger – penger vi for så
vidt har – uten at det går ut over egen velferd. Spørsmålet vi må
stille oss, er imidlertid ikke hvor mye aktivitet vi bedriver, eller
hvor mange steder vi befinner oss, men hva aktiviteten faktisk fører til.
Det er neppe slik at Norges diplomatiske evner overgår alle andre
lands.
Jeg er glad for
at et samlet politisk Norge har innsett at Russlands angrep på Ukraina
vil kunne få betydelige sikkerhetskonsekvenser også for Norge. Det
gjenspeiles også i utenriksministerens redegjørelse. Som utenriksministeren
sier, vil utfallet av denne krigen påvirke Europa i generasjoner.
Jeg er for så vidt også enig i at utenrikspolitikk kan deles i to,
slik utenriksministeren hevdet, men det at noe kan deles i to, betyr
jo ikke at om man bedriver utenrikspolitikk i våre nærområder, er
det en diametralt motsatt politikk på bortebane. Vi bærer det samme
flagget begge steder.
Nettopp derfor
er det nedslående å se at Norge på bortebane forholder seg til land
og ledere som støtter opp under Putins angrep. Det er nemlig ikke
slik at dette går upåaktet hen hos et krigshissig Russland eller
et desperat Ukraina. Utenriksministeren hevder at det ene ikke utelukker
det andre, at utenrikspolitikken på bortebane må gå sin gang, og
at dette ikke får konsekvenser for utenrikspolitikken på hjemmebane.
Det er jeg uenig i.
Ja, vi kan ikke
«carry a big stick», men vi trenger i disse tider heller ikke å
«speak softly» på bortebane. Vi bør sammen med våre allierte ha
ett fokus, og det er at Russland temmes, at Ukraina vinner krigen
– det er best for alle parter – og at vi gjør dette sammen med Europa.
Da har vi en «big stick».
Det vil være en
seier på hjemmebane med store, positive ringvirkninger på bortebane.
Det vil være den beste måten å spre liberale friheter globalt på.
Å vise at Russland ikke lykkes med sin «land grabbing», vil være et
signal til verden, og det vil redusere Russlands innflytelse, redusere
Russlands samarbeid med Kina og redusere Russlands innflytelse i
BRICS.
Utenriksministeren
sier i sin redegjørelse at en våpenhvile i Midtøsten må på plass,
og at Israel igjen må vise vilje til å finne kompromisser og forhandle.
I neste setning sier utenriksministeren at det palestinske lederskapet
må komme i en posisjon der de kan forhandle på vegne av hele befolkningen
i Gaza og på Vestbredden. Det er et fromt ønske, men samtidig helt
urealistisk. For Israel er det selvfølgelig helt uaktuelt å ha en
terrororganisasjon som nabo, og det er helt utenkelig at Hamas vil forhandle
seg bort fra makt og innflytelse på Gaza. Nettopp derfor er det
helt legitimt for Israel å bruke militærmakt.
Man kan heller
ikke snakke om proporsjonalitet i maktutøvelse når Hamas gjemmer
seg i sine tunneler og skjuler seg bak sine egne innbyggere, som
har valgt dem til makten. Det er ganske underlig, for så vidt, men
det er der sinnet bør ligge hos palestinerne. Denne makten har ført
til store lidelser for den palestinske befolkningen. Det er det
ingen som ønsker, aller minst Israel, fordi landet vet at forsoning
i fremtiden blir mer krevende. Israel står derfor mellom barken
og veden. Det som bør være i fokus, er Hamas’ rolle. Det er ikke
nok å fordømme angrepet 7. oktober og deretter sette alt søkelys
på Israels krigføring. Hamas kan velge å avslutte krigen i dag,
men velger å la sitt eget folk lide, i håp om at nabolandene og likesinnede
terrorgrupper blir aktive militært. Det hjelper heller ikke på freden
at hele den vestlige verden gjør det de kan for å legge press på
kun Israel. For Hamas er dette et «waiting game». Jo lenger de holder
stand, jo større blir presset på Israel.
Det leder meg
til UNRWA. UNRWA er ingen fredfull flyktningorganisasjon kun med
mål om å bistå palestinske flyktninger. For øvrig er flyktninger
i tredje generasjon en underlig definisjon av begrepet flyktninger.
Det er ikke slik som utenriksministeren hevder, at det kun muligens
var tolv ansatte i UNRWA som deltok i terrorangrepet. Jeg har et
dokument jeg har mottatt, hvor 13 er dokumentert – med bilder av
terrorister som deltok i angrepet for Hamas. Hvis utenriksministeren
er interessert i det, slik at han neste gang kan si at det er dokumentert,
kan han gjerne få det.
Videre er UNRWA
gjennomsyret av hat mot Israel. Det er for så vidt lovlig, men det
hjelper ikke på situasjonen. Det viste jeg forrige gang jeg var
på talerstolen her, at 3 000 lærere utveksler hatbudskap og støtte
til Hamas’ terror, uten at andre av disse 3 000 tar til motmæle. UNRWA
er ikke en organisasjon som bør støttes økonomisk. Den bør nedlegges,
og hjelp til palestinerne må kanaliseres på andre måter. Det er
heldigvis de aller fleste land enig i.
Norge har dessverre
latt seg påvirke av antisemittiske krefter, som bl.a. har stått
og skreket utenfor Stortinget, og de holder på i dag også. Man lar
seg påvirke av krefter man ikke burde la seg påvirke av. Det at
folk demonstrerer, er helt greit, men politikken bør ikke være basert
på det man hører utenfor Stortinget hver eneste dag. Det er ikke
tvil om at de som protesterer, ikke har Israels beste i tankene
og heller ikke palestinernes beste i tankene. De har et hatefullt
forhold til Israel. Alle som én som står der ute nå, er ikke glad
i Israel, uansett hva de gjør, og det tror jeg også utenriksministeren
vet. Da burde man ha en politikk som også møter det faktumet.
Jeg ser at regjeringen
nå driver en slags politikk som også skal være en slags straff for
Israel. Nå skal vi straffe norske bedrifter som handler på Vestbredden
og så videre. Man skal ikke si at det ikke er lov, men man skal oppfordre
dem, for det kan være at det er et menneskerettighetsbrudd på sikt
dersom de gjør det. Det er et signal om en endring i norsk politikk
overfor Israel, og det mener jeg er veldig uheldig.
Ellers stusser
jeg over hvorfor utenriksministeren i sin redegjørelse på 27 sider
først på side 25 nevner vårt bilaterale forhold til vår fremste
sikkerhetsgarantist USA. Ja visst er verden i bevegelse, og andre
stormakter og allianser blir stadig viktigere. USA er uansett vår
viktigste partner, og det bør etter mitt syn gjenspeiles i en utenrikspolitisk
redegjørelse i Stortinget. Det er vel også på sin plass å nevne
at det kommer et valg i USA, og at man oppmuntrer USA til fortsatt
å være sikkerhetsgarantist og medlem av NATO, og ikke lar alt skure
og gå. Vi har også noe vi skulle sagt i den alliansen, og påvirkning av
USA i den retningen burde være en selvfølge. At utenriksministeren
kunne nevnt det i en utenrikspolitisk redegjørelse, hadde vært nyttig,
tror jeg.
Ingrid Fiskaa (SV) [10:53:39 ] : Ukrainarane fører ein heroisk
forsvarskamp mot imperialistisk aggresjon på tredje året. Dei fortener,
og dei har, vår fulle støtte. Skal demokratiet i Ukraina ha ein
sjanse til å overleva, må landet halda oppe suvereniteten sin. Samtidig
må demokratiet forsvarast og styrkjast nedanfrå. Ukrainas sterke
sivilsamfunn må ha vilkår som gjer at dei kan delta både i humanitært
og i samfunnsbyggjande arbeid. Fagforeiningar, nabolagsorganisasjonar,
menneskerettsorganisasjonar og andre sivilsamfunnsorganisasjonar
er saman med frie medium avgjerande for at innbyggjarane får si
rettmessige stemme høyrt, òg mens russiske missil truar liv, helse
og sikkerheit. Det må ha konsekvensar for innretninga av norsk støtte.
SV vil ha eit særleg blikk for det ukrainske sivilsamfunnet når
me no skal behandla stortingsmeldinga om Nansen-programmet.
Mens ukrainarane
har støtte frå eit samla Vesten, militært, politisk og økonomisk,
i alle fall inntil vidare, kan ikkje det same seiast om eit anna
folk som er utsett for ein nådelaus okkupasjon, tvangsfordriving
og utsvelting. Palestinarane i Gaza er no pressa saman på eit bitte lite
område, heilt mot grensa til Egypt. Barn svelt i hel fordi Israel
nektar å sleppa inn naudhjelp, og heile Gaza er snart eit samanhengande
bombekrater. Annekteringa av Vestbreidda held fram med same fart,
og valden mot palestinarane der har eskalert til eit uakseptabelt nivå.
Likevel, og sjølv etter fem månader med krig, er toneangivande vestlege
land ikkje berre unnfallande i kritikken av dei tallause israelske
folkerettsbrota og krigsbrotsverka; med USA, Tyskland og Storbritannia
i spissen held Vesten fram med å støtta Israel på handfast vis, med
våpen, pengar og med veto i FNs sikkerheitsråd, mot det sjølvsagte
og livsviktige kravet om våpenkvile. Unnfallande var dei same landa
ikkje då dei trekte tilbake støtta til FNs hjelpeorganisasjon for
palestinske flyktningar midt i den verste humanitære krisa palestinarane
har opplevd.
Den norske regjeringa
har i dette tvilsame selskapet av land som me elles omtalar som
våre nærmaste allierte, framstått som eit lys i mørket. Med tydeleg
tale og aktivt diplomati prøver Noreg å demma opp for andre lands
doble standardar. Det har likevel teke fem månader før regjeringa
har gått frå ord til handling og begynt å setje makt bak kravet
om at òg Israel må retta seg etter folkeretten. SV helsar velkomen
dagens annonsering av at regjeringa no vil frårå handel med varer
frå dei ulovlege busetjingane. Regjeringspartia kunne gjerne ha
stemt for dette forslaget frå SV då me hadde det oppe her i Stortinget
for ein månad sidan, men me seier velkomen etter. Me ser òg fram
til fleire steg i same retning. Skal ein ta på alvor regjeringa
sine eigne ord om å frårå økonomisk aktivitet som forårsakar eller
medverkar til alvorlege handlingar som er i strid med folkeretten,
må dette òg gjelda for investeringane til oljefondet, og skal Noreg unngå
at norske våpen bidreg til krigsbrotsverk, må hòla i eksportkontrollen
tettast.
Krigane mot Ukraina
og Gaza viser at verda har blitt ein farlegare plass. Stormaktsrivaliseringa
aukar i styrke, og dei universelle og siviliserande internasjonale
rettsreglane er under kraftig press. Terskelen for å gå til nye krigar
blir lågare når nokon kan sleppa unna med grove brot på folkeretten.
Menneskerettane mistar styrke som motvekt til retten til den sterkaste
når nokre menneske så openbert blir rekna som mindre verdt enn andre.
Får denne utviklinga fortsetja, vil òg me i det trygge Noreg vera
utsette. I ein sånn situasjon må me ikkje nøla. Me må visa handlekraft
og ei konsekvent haldning, òg når uretten ikkje rammar oss sjølve.
Det finst håp.
Der styresmaktene er unnvikande, nølande eller til og med står på
feil side, viser folket veg. Ei rekkje næringslivsaktørar har teke
til orde for sanksjonar mot Israels krigføring, og eit fleirtal
av folket i Noreg er av den same oppfatninga. Fasteaksjonen utanfor
Stortinget og dei mange markeringane og aksjonane minner oss om
dette dagleg. Me kan ikkje sova.
Bjørnar Moxnes (R) [10:59:00 ] : Jeg vil takke utenriksministeren
for redegjørelsen.
Det er en tung
tid for folkeretten og dermed for alle små stater, for folkeretten
er førstelinjeforsvaret vårt mot angrepskrig. Derfor er det viktig
at vi står sammen i fordømmelsen av Russlands angrepskrig mot Ukraina, om
sanksjoner mot aggressoren og om støtte til Ukrainas rettmessige
forsvarskamp. Det er samtidig et stort problem at vi ikke står sammen
om straffetiltak som monner mot Israels nådeløse krigføring mot
palestinerne i Gaza.
Økt konfliktnivå
og stormaktsrivalisering har gjort verden farligere. Rødt mener
at vi bør jobbe langs tre hovedspor. Det første gjelder folkeretten.
Mange snakker om at folkeretten nettopp er førstelinjeforsvaret
vårt. Samtidig drøyer regjeringen med å ratifisere Kampala-tillegget
til Roma-vedtektene, som nettopp gir straffedomstolen jurisdiksjon
til å etterforske og straffe statsledere for folkerettsstridig angrepskrig
– om de så heter Bush eller Putin. Rødt mener at Norge må ratifisere
tillegget. Det vil styrke Norges rettsvern mot angrepskrig og bidra
til å avskrekke andre lands ledere fra å starte krig.
For det andre
må vi styrke Norges nasjonale forsvarsevne. Rødt vil gjenreise invasjonsforsvaret
og øke antall soldater kraftig, reetablere luftvern for sivilbefolkning og
beslutningsentre og styrke forsvaret av kysten vår. Skal vi bevare
sikkerhet og lavspenning i nord, er det viktig at vårt forsvar hevder
suverenitet i våre land- og havområder, at det ikke overlates til
stormakter som kan ha noen interesser som er langt forskjellige
fra våre egne.
For det tredje
mener vi at Norge må bruke mer krefter på fredsdiplomati og atomnedrustning.
Utenriksministeren sa i redegjørelsen at «Norge har lang tradisjon
som brobygger. Vi har bidratt med fredsdiplomati i mange konflikter
både i det stille og i offentligheten.» Vi hørte fra konferansen
i München at statsråden sa at det pågikk samtaler om hva som skal
til for å få slutt på krigen i Ukraina. Jeg vil derfor spørre utenriksministeren om
hva Norge gjør, om vi virkelig gjør alt vi kan, med all vår internasjonale
innflytelse og diplomatiske kapasitet, for å få en slutt på krigen,
få fredsforhandlinger i tråd med FN-pakten og en fredelig løsning
basert på folkeretten.
Dette står ikke
i motsetning til å støtte Ukrainas motstandskamp. Uten våpenstøtte
hadde landet blitt overkjørt og underlagt et sjåvinistisk russisk
regime med erklærte imperialistiske ambisjoner. En struping av støtten
kunne endt krigen ved at de ble knust av den russiske krigsmaskinen.
Men det vil ikke bety fred, men okkupasjon, undertrykkelse, dødsdommer
og terror. En varig og rettferdig fredsløsning er derfor helt avhengig
av at Ukraina overlever som selvstendig stat.
30 000 palestinere
er drept av den israelske krigsmaskinen, og Gaza har blitt ubeboelig.
Nylig slo FNs ledende ekspert på retten til mat, Michael Fakhri,
fast at Israel med vilje har sultet det palestinske folket i Gaza
siden 8. oktober. Rødt har lansert en rekke forslag om tiltak: boikott
av Israel, trekke ut oljefondets investeringer, stans av videresalg
av norske våpen til Israel, stans av kjøp av våpen fra Israel. Regjeringen
og Høyre har stemt imot alt. De avviser tiltak for å presse Israel
til å avslutte krigen. Utenriksministeren har advart mot vestlig
dobbeltmoral i responsen på Russlands og Israels forbrytelser, men
hvorfor avviser da regjeringspartiene å trekke oljefondets investeringer
ut av Israel? Hvorfor sier Arbeiderpartiet nei til forslag som kan
hindre at våpen fra norskeide selskaper havner i et apartheidregime
som kollektivt avstraffer sivile, og som myrder barn i stor skala.
For å fortsette
okkupasjonen og massakrene på Gaza er det israelske regimet avhengig
av våpen fra NATO-land, handel med Europa og grønt lys fra Vesten til
å bryte folkeretten og menneskerettighetene uten å møte straffetiltak.
Derfor er den gode nyheten at Norge og våre allierte kan legge press
på Israel ved å innføre nasjonale og internasjonale tiltak. Norge
har virkemidlene, og vi kan gjøre en forskjell om vi forlater det
som er en vestlig dobbeltmoral, og står opp for folkeretten. Vi kan
gjøre mer, og vi må gjøre mer.
Guri Melby (V) [11:04:21 ] : Det er lenge siden de grunnleggende
verdiene vi bygger samfunnet vårt på – frihet, demokrati og selvråderett
– har vært under så sterkt press globalt som akkurat nå. I sitt
innlegg sa utenriksministeren:
«Fra denne talerstol har det ofte
blitt utbasunert at «norsk utenrikspolitikk ligger fast». Men den devisen
fungerer best når verden der ute blir ved sin lest. Når verden er
i rask endring, må vi forstå hva endringene i verden betyr for oss
og utvikle vår politikk deretter.»
Jeg kunne ikke
vært mer enig. I en usikker verden trenger vi en politikk som tar
Norge framover, og som ikke sitter fast i gamle dogmer.
Venstre mener
tiden er inne for å utarbeide en nasjonal sikkerhetsstrategi, slik
mange av våre allierte har. Det vil vi fremme forslag om på Stortinget
neste uke. En nasjonal sikkerhetsstrategi skal si noe om hvordan
vi skal rigge samfunnet vårt for å heve den totale beredskapen og
jobbe bedre på tvers av sektorer. Men viktigst i dagens sammenheng
er at den også vil kunne klargjøre hva som er våre langsiktige nasjonale
interesser, og hvordan vi ser på bilaterale relasjoner. Det mener
jeg er nødvendig, for i dag er det for mange uklarheter rundt hva
som er regjeringens faktiske utenrikspolitikk på sentrale områder.
Jeg vil trekke fram tre eksempler.
For det første
er det uklart for meg og Venstre hva som er regjeringens og Norges
Kina-politikk. Regjeringen sier at Kina-politikken følger en nordisk
og europeisk linje, men gang på gang finner vi eksempler på at vi
velger en mer imøtekommende politikk overfor Kina enn våre naboer
gjør. Taiwan-spørsmålet egner seg for å illustrere poenget. Når
det gjelder Taiwan, slo daværende utenriksminister Støre i 2010
fast til Stortinget at Norge anerkjenner Folkerepublikken Kina,
som Taiwan folkerettslig sett er en del av. Om dette fortsatt gjelder, vil
det vært et klart og tydelig avvik fra Europas avklarte posisjon
og ett-Kina-politikk. Men erfaring tilsier at utenriksministeren
verken vil bekrefte eller avkrefte om dette fortsatt er regjeringens
posisjon. Det kan selvsagt være en uklarhet som er tilsiktet, men
uansett utfordrer jeg utenriksministeren til å kommentere dette
i sitt innlegg.
For det andre
sier utenriksministeren i taler som i dag at i dag krever det sikkerhetspolitiske
landskapet vi befinner oss i, risikoreduksjon, altså «de-risking»
istedenfor «decoupling». Venstre støtter fullt ut opp om prinsippet
om «de-risking», og vi har argumentert lenge for det. Vi mener det
er i vår grunnleggende sikkerhetspolitiske interesse å jobbe sammen
med andre demokratiske land for å redusere den kinesiske dominansen
i globale verdikjeder. Én ting er å snakke om prinsippet, spørsmålet
er jo hva vi faktisk gjør for å redusere denne risikoen. Når utenriksministeren
drar til Kina, oppfordrer han norsk næringsliv til mer handel med
Kina. Etter mitt skjønn er det det motsatte av «de-risking». Norske
Norsun, som er et av ytterst få vestlige selskaper som kan konkurrere
med Kina innen solcellewafere, holder på å gå over ende fordi Kina
dumper prisene i Europa uten at regjeringen gjør noe for å unngå
at det skjer. Det er også det motsatte av «de-risking». Jeg etterlyser
en helhetlig og handlekraftig politikk for hvordan vi kan jobbe
sammen med EU for å gjøre oss mindre avhengige av kinesisk økonomi.
Det tredje eksemplet
jeg vil trekke fram, er Ukraina-støtten vår. Jeg er selvfølgelig
stolt over den tverrpolitiske støtten til Nansen-programmet, men
jeg mener vi ikke har noen grunn til å klappe oss på skulderen av
den grunn. Vår støtte må hele tiden være oppdatert i tråd med både
politiske og militære realiteter. Ett år etter Nansen-signaturene
har USA fortsatt ikke fått på plass en ny støtteavtale, og det har
blitt klart at Norge og Europa må ta mer ansvar. Samtidig befinner
Ukraina seg i en stillingskrig som gjør at noe av det de trenger
aller mest, er ammunisjon, og de trenger det nå. Nansen-programmet
er tuftet på langsiktighet. Det er godt, men det er ikke nok. Det
er snakk om krig, og uten den støtten Ukraina trenger her og nå,
kan de i prinsippet tape krigen allerede i år. Jeg mener derfor
det haster at regjeringen f.eks. finansierer ammunisjonskjøpet som
Tsjekkia har tatt initiativ til, sammen med mange andre land som
nå allerede har sagt ja til å bidra.
Jeg må selvsagt
også innom situasjonen i Midtøsten, som blir mer tragisk dag for
dag og måned for måned. Terrorangrepet på Israel den 7. oktober
var totalt uakseptabelt og har med rette blitt fordømt på det sterkeste. Men
situasjonen som vi står i nå, er en humanitær sultkatastrofe for
Gazas sivilbefolkning, som setter folks tillit til rett og galt
over hele verden på prøve. Det eneste som er godt nok nå, er en
varig og umiddelbar våpenhvile.
Venstre har lenge
ment at Norge kan gjøre mer, og sånn sett er det selvsagt gledelig
å våkne opp til nyheten om at regjeringen vil fraråde handel med
varer fra okkuperte områder, som vi foreslo sammen med SV og flere partier
i denne sal tidligere i år. På sikt er en tostatsløsning der både
palestinerne og israelerne får leve i trygge, frie og selvstendige
stater, den eneste farbare veien. Lidelsene må ta slutt.
Dag-Inge Ulstein (KrF) [11:09:42 ] : Først må jeg få takke
utenriksministeren for en god redegjørelse.
Jeg tror flere
av oss i utenriks- og forsvarskomiteen er påvirket etter å ha kommet
tilbake fra reisen til Sør-Afrika og Mosambik. Noe av det som igjen
utfordret oss, og som vi kom tettere på, var Russlands tydelige
og sterke tilstedeværelse og påvirkning på store deler av kontinentet.
Nå vet vi at Wagnergruppen ble etablert der over tid, og vi husker
vel alle Prigozjins vei mot Moskva. Det var mange som var spente
på hva som ville utvikle seg i kjølvannet av det. Nå vet vi at general
Averjanov har tatt over, og vi ser – igjen – Russland på Afrika-turné,
med Averjanov sammen med viseforsvarsminister Yevkurov. Det er nesten
ikke til å tro når vi ser hvordan flere av disse landene nærmest
ruller ut den røde løperen for dette reisefølget.
General Andrei
Averjanov ledet altså enheten 29155. Dette er rapporter som ble
lekket i februar, og som viser hva vi faktisk har med å gjøre. Navnet
på enheten som han ledet, var «secretive operation specialising in
targeting killings and destabilising foreign governments». Dette
som kan se ut som ny business, nærmest fordekt, handlet ikke om
å destabilisere eller fjerne ledere i de aktuelle landene, flere
av deres militære kuppledere. Nei, det handlet om å sikre deres
framtid – så lenge de da betaler, eller at de signerer bort store
andeler av mineralrettighetene i de samme landene. Noen har kalt dette
«regimeoverlevelsespakken», som de nå tilbyr flere land, og det
er svært bekymringsfullt. En skulle egentlig ikke tro at Russland
hadde kapasitet til den utstrakte reisevirksomheten midt i en krig,
men det har altså allerede gitt resultater.
De begynte i september
i fjor: Libya, med krigsherregeneral Kalifa Haftar. Den sentralafrikanske
republikken var neste land på reiseruta. Så dro de til Burkina Faso,
der en 35 år gammel kuppleder tok imot dem, og noen måneder senere
landet 100 spesialsoldater med utstyr og våpen nettopp der. Videre
kan vi følge reiseruta til Mali og juntaen der. En av de siste nyhetene
derfra er at Russland har tatt kontroll over en stor gullgruve helt
på grensen til nettopp Burkina Faso, og bare de to siste årene er
det dokumentert at Russland har tatt ut gull verdt mer enn 25 mrd. kr
fra det området. Tilsvarende kan vi se i Sudan og i Den sentralafrikanske
republikk – og antakelig mye mer – og som da er med på å finansiere
krigen og destabilisere. Nigeria var neste stopp, der det er store
forekomster av uran, og vi ser både den økonomiske og den energipolitiske
konsekvensen. Mye mer kunne vært sagt, men flere av disse lederne, kuppmakerne,
skulle jo være overgangsregjeringen som skulle organisere nyvalg
og gjeninnføre demokrati. Det var utgangspunktet. Nå beskyttes de
altså av Russland i et mye større spill.
Jeg vil si det
er uforståelig at mange av de afrikanske landene kan vise støtte
– og iallfall ikke våge å ta avstand – til nettopp det vi ser, slik
vi også hørte fra flere av dem vi møtte i Sør-Afrika. Dette er en
inngang og et handlingsmønster som Russland viser, med å isolere
regimer og på mange måter låse eliten inne i disse landene og stikke
av med ressursene, og det er uforståelig at de ikke kan være tydeligere
imot det.
Jeg skal ikke
bruke mer tid på dette nå, men det er avgjørende at vi sier ifra,
at vi som Russlands nabo har en troverdig stemme, og vi må utnytte
den tilliten vi har bygd opp over tiår i mange av de samme landene.
Vi må si ifra. Derfor håper jeg at Afrika-strategien, som også kommer
til denne salen, kan være med og belyse dette, at vi knytter oss
til fagmiljøer i sør, bygger sterke sivilsamfunn og sikrer at investeringer,
verdier og arbeidsplasser blir værende igjen på kontinentet, noe
som vil være viktig.
Jeg er glad for
at statsråden tok opp noen av de glemte krisene. Det som skjer i
Sudan, er allerede belyst her. Det som skjer i Goma i Øst-Kongo,
spenningene i regionen, noe vi fra Kristelig Folkepartis side har
tatt opp flere ganger det siste året, skulle vi ønske var viet større
rom. Det er altså et land på størrelse med hele Vest-Europa og med
en enorm innvirkning på hele kontinentet, der det bare de siste
månedene er blitt kraftig forverret.
Jeg håper at vi
på tross av spenningene ikke trekker oss ut fra disse områdene,
slik mange andre europeiske ambassader har gjort i flere viktige
afrikanske land den siste tiden. Vi vet at det er krevende, vi vet
at det ikke er enkle avveininger, slik som i Mali og i Uganda, men
det er akkurat nå vi – sammen med andre – burde styrke tilstedeværelsen
og engasjementet og ikke la Russland og Kina utnytte vakuumet.
Jeg vil igjen
bare takke utenriksministeren for at han trakk inn dette med utviklingspolitikken.
Jeg vil også si noe av det samme som komitélederen var inne på,
at det er meget spesielt at vi ikke har fått noen utviklingspolitisk
redegjørelse i denne salen. Det kan virke som om det ikke er prioritert,
og derfor vil også vi etterlyse det.
Utenriksminister Espen Barth Eide [11:14:59 ] : Jeg vil begynne
med å takke for mange gode innlegg og kommentarer til redegjørelsen.
Det er riktig av meg også å påpeke at det er en stor styrke for
det arbeidet vi gjør ute – både jeg som utenriksminister, vi som
regjering, og også Stortinget, som er aktivt internasjonalt – at vi
er så omforente om de store, overordnede linjene og spørsmålene.
Det er ikke en statisk enighet fordi vi ikke kommer på nye tanker,
det er tvert imot en enighet som blir til fordi vi har god dialog
og gode kanaler for samarbeid, og vi utvikler tenkningen i fellesskap.
Det er bra. Det er også bra at det er uenighet om sider ved dette,
men jeg vil gjerne understreke det.
Den enstemmige
oppslutningen om innsatsen for Ukraina, og derved mot Russlands
forbrytelse og aggresjon, er ekstremt viktig. Den gir grunnlag for
både stor, langsiktig og fleksibel innsats, og jeg slutter meg til
alle som sier at den må brukes så effektivt som mulig. Vi er i løpende
arbeid med å se på både det som har vært nevnt om det tsjekkiske
initiativet, og andre initiativ for å styrke Ukrainas posisjon.
Jeg har lyst til
å trekke fram et felt som er litt undervurdert, og det er det som
skjer i Svartehavet. Det er det området av «slagmarken» hvor Ukraina
for tiden gjør det best. Der har man klart å opprette et stadig
større område for fri ferdsel uten russisk innblanding og trussel,
og det betyr mye for Ukrainas økonomi. Der har Norge og Storbritannia
– tett sammen med Ukraina – en særlig rolle på felt hvor Norge har
særlig kompetanse og kapasitet, for her har vi militær erfaring
og ressurser som er særlig etterspurt på det maritime domenet. Der
er bildet litt motsatt av det bildet som er på landjorda, hvor situasjonen
har gått i litt negativ retning for Ukraina de siste dagene og ukene.
I den viktige diskusjonen om ammunisjon er det også viktig å se
på at de kvalitative bidragene mot Svartehavet er viktige.
Det er også bred
enighet om spørsmålet rundt Midtøsten. Det er faktisk en bredere
enighet enn man av og til får inntrykk av utenfor denne sal, for
det er altså oppslutning om tostatsløsning, det er enighet om et
tydelig press på Israel, og det er enighet om fordømmelsen av Hamas-angrepet.
Jeg opplever ikke minst at den veldig uttalte støtten til det vi
sier om UNRWA, er viktig, for dette er et stort og omstridt spørsmål
der ute.
Ingrid Fiskaa
var inne på at hun var glad for at vi nå har presisert dette med
en fraråding til norsk næringsliv for all handel og næringsvirksomhet
som kan støtte opp under okkupasjonen. Jeg er glad for at vi gjør
det, jeg mener det er riktig og viktig, men det er også slik at
utenrikspolitikk er spørsmål om både hva man gjør, og når man gjør
det.
Da vi diskuterte
dette på et tidligere tidspunkt, var min klare overbevisning at
det var riktig å prioritere det sporet som kanskje var aller viktigst
da, nemlig å få på plass disse pengeoverføringene og sørge for et
system hvor Israel igjen betaler det som faktisk er mesteparten av
inntektene, til de palestinske selvstyremyndighetene, slik at de
overlever og kan styrke seg inn mot en mulig løsning hvor det er
de og de institusjonene som springer ut av dem, ikke Hamas, som
blir den ledende kraft også på Gaza. Det er en forutsetning for
å komme videre med arbeidet med en tostatsløsning.
Det å ha en slags
klokskap på både innhold og timing er faktisk viktigere i utenrikspolitikken
enn kanskje på mange andre felt, fordi man også opererer opp mot
mange andre aktører med mange andre syn, som reagerer på de tingene
man gjør. Det er altså ikke en meny hvor man kan velge alle elementer
av menyen. Man må velge de riktige, de som har mest effekt, vel
vitende om at enkelte grep ikke vil gi den samme effekten, eller
kanskje kan undergrave noen andre. Jeg er f.eks. sterkt overbevist
– kvalifisert overbevist – om at ropet om boikott av Israel ville
undergrave veldig mange av de sporene vi nå har, inn mot både Israel,
Palestina og alle relevante grupper. Derfor er det en feil måte
å gjøre mer på. Det er faktisk et rop om i praksis å gjøre mindre,
ikke mer.
Vi kan kanskje
komme litt tilbake til det senere i debatten, men jeg har lyst til
å si at det også er viktig hvordan vi snakker om dette. Jeg hadde
et møte med den jødiske verdenskongressen og synagogen tidligere
i dag. De minnet om at veldig mange jøder i Norge opplever ubehag
– ikke av kritikken av Israel, men av den tiltagende sammenblanding
av Israels handlinger og det jødiske folk. Det mener jeg er svært
problematisk, og det må de som er aller ivrigst i denne debatten,
også huske på og ta med seg videre i måten vi snakker om dette på.
Presidenten
[11:20:12 ]: Det vert replikkordskifte.
Ine Eriksen Søreide (H) [11:20:28 ] : Utenriksministeren presenterte
en liten skryteliste over de høye ambisjonene for europeisk samarbeid
og at Norge leverer på helt konkrete norske interesser. Det første
som nevnes, er at Norge nå er invitert til å delta i EUs helseberedskapssamarbeid.
Det har tatt to år å få den invitasjonen, og det er mye som tyder
på at forhandlingene blir både lange og krevende. Så nevner han
et annet punkt, nemlig å fremme norsk eksport og grønn teknologi
ved å bidra til Europas grønne omstilling gjennom f.eks. grønn allianse.
Da er jeg veldig nysgjerrig på hvilke konkrete prosesser regjeringa
har satt i gang innenfor grønn allianse.
Utenriksminister Espen Barth Eide [11:21:15 ] : La meg først
si at det er veldig bra at vi er invitert inn i arbeidet om helseberedskap.
Det var helt nødvendig for oss, og det hang nøye sammen med at vi
måtte komme i mål med arbeidet med EØS-finansieringsmekanismene,
for slik jeg beskrev i min EØS-redegjørelse på slutten av året i
fjor, ser vi at EU kobler saker mer enn tidligere. Derfor er det
viktig å få unna etterslep. Vi har arvet et etterslep som er mye
mer enn to år gammelt, for å si det sånn, som har ligget gjennom
mange regjeringer, og som vi nå prøver å rydde opp i, slik at vi
reduserer det mest mulig og derved står igjen med de sakene hvor
vi trenger en ekte politisk dialog.
Grønn allianse
er i full gang med å bli implementert, og det blir nye møter på
toppnivå om det om kort tid. Men jeg kan nevne et nært samarbeid
om karbonfangst og -lagring, om batteriteknologi, om hydrogen, og
om det faktum at Norge har interessante mineraler og metaller som
det snakkes aktivt og konkret om i rammene (presidenten klubbar)
av grønn allianse. EU er svært interessert i våre bidrag der.
Presidenten
[11:22:22 ]: Då er tida ute.
Ine Eriksen Søreide (H) [11:22:23 ] : Som utenriksministeren
sier, er EU nå mer opptatt av å koble saker sammen, og det er særlig
to saker hvor Norge ikke akkurat nå nyter så mange godord i EU.
Det er bl.a. implementeringen av fjerde energimarkedspakke, eller
ren energi-pakka. Der har regjeringa latt vente på seg – og lar
vente på seg – med å komme til Stortinget med en sak.
Det andre er spørsmålet
om mineralutvinning. Jeg mener at Stortinget har fattet et veldig
klokt og riktig standpunkt i denne saken, muligheten til at Europa
kan bli mer fristilt fra f.eks. kinesiske mineraler, men det må gjøres
en jobb i EU også for å forklare den norske posisjonen.
Jeg er veldig
interessert i utenriksministerens vurdering av hvordan bl.a. disse
to sakene og andre saker der Norge tidligere sannsynligvis har hatt
en lettere vei til forhandlingsbordet enn nå, håndteres aktivt av
regjeringa.
Utenriksminister Espen Barth Eide [11:23:23 ] : Til ren energi-pakken,
som den heter: Jeg foreslår at vi blir enige om å bruke det navnet,
for det er det det heter i EU, det er ingenting som heter den fjerde
energimarkedspakken. Jeg sier det, for det brukes ofte også utenfor
denne sal. Det heter altså ren energi-pakken, og det er det en grunn
til, for det er den type problematikk den omtaler. Den gode nyheten
er at mye av det som følger av ren energi-pakken, er inspirert av
det omfattende nordiske samarbeidet som har vært i mange år. Veldig mye
av den dereguleringen av markedene hjemme med mange aktører og forbrukerrettigheter
som vi har innført for lenge siden, ligger i den, så der er det
svært mye som er ukomplisert. Men det er også noen spørsmål som
krever nærmere avklaring, og da viser jeg til energiministeren og
hans mange svar på det samme spørsmål når det gjelder framdrift
på det. Det jobbes det selvfølgelig med.
Når det gjelder
mineraler, er det et tema som både næringsministeren og jeg og flere
til stadighet har tatt opp med bl.a. visepresident Sefcovic, som
er svært interessert i et tettere samarbeid på det feltet. Det er
stor erkjennelse i EU av at mange av de (presidenten klubbar) mineralene
man nå trenger, kommer nettopp fra Norge.
Presidenten
[11:24:30 ]: Me må prøva å halda oss innanfor tida.
Christian Tybring-Gjedde (FrP) [11:24:48 ] : Jeg må tilbake
til krigen i Gaza, for jeg føler jeg ikke får noe svar av utenriksministeren.
Hamas gjemmer
seg nå i tunneler og skjuler seg bak sivil infrastruktur og sine
egne innbyggere. Det første spørsmålet må da være: Hva tror man
motiverer Hamas til å gjøre det når konsekvensene er at deres egne
innbyggere blir drept i tusentall? Og er utenriksministeren enig
i at Hamas kunne ha avsluttet denne krigen dersom de rett og slett
hadde overgitt seg, forstått at de ikke hadde en sjanse og reddet
tusenvis av sivile palestinere?
Utenriksminister Espen Barth Eide [11:25:27 ] : Det er helt
åpenbart at hvis en part avslutter en krig, vil krigen også ta slutt.
Det er bare det at det at vi sier det her, ikke nødvendigvis utløser
akkurat den situasjonen.
Det er altså et
massivt angrep på stort sett alle deler av Gaza. Det å gå etter
Hamas etter det terrorangrepet de sto bak, er både naturlig og legitimt.
Men problemet er at dette skjer i et område hvor det er 2,2–2,3
millioner mennesker, som ikke har noen steder å flykte til. Og man
har nå sett at de aller fleste av de drepte er sivile, og ca. 75 pst.
er kvinner og barn. Det finnes noen regler for krigføring og også
ganske mye arbeid med hvordan man kan drive krig i tettbygde strøk,
som både vi og stadig flere mener at Israel forbryter seg mot.
Ingrid Fiskaa (SV) [11:26:35 ] : Eg vil starta med å gratulera
med dagens annonsering om at regjeringa no vil frårå handel med
varer frå ulovlege israelske busetjingar.
For ein månad
sidan – og det var rett etter at me fekk den rettsavgjerda i folkemordssaka
i FN-domstolen, der dei seier at det er reell fare for folkemord
i Gaza – annonserte regjeringa ei gransking av om Noreg på noko
vis bidreg til dette. Eg vil seia at det er grunn til mistanke,
for me har eksempel på at både norske våpen og våpendelar hamnar
i Israel via andre land, og oljefondet investerer òg i selskap som
bidreg til okkupasjonen og den israelske krigsøkonomien.
Etter at me fekk
den annonseringa for ein månads tid sidan, har det vore stille.
Eg lurer på kva som er status for denne gjennomgangen.
Espen Barth Eide (A) [11:27:31 ] : Jeg er veldig overrasket
over påstanden om at det har vært stille. Jeg tror at hvis man tar
en samtale med noen i Jerusalem, er det ikke det som er deres opplevelse.
Vi har bl.a. vært i Den internasjonale domstolen, ICJ, med et veldig
sterkt innlegg, som nettopp dokumenterer med ganske innovativ jus
hvorfor okkupasjonen er folkerettsstridig, og trekker linjene tilbake
til staten Israels tilblivelse. Dette er blitt svært anerkjent av
palestinerne, av mange andre som er opptatt av dette, og av rettsmiljøet
rundt denne domstolen som et svært viktig norsk innspill. Dette
er det vi gjør på den internasjonale arenaen.
Når det så gjelder
nettopp dette grepet som vi annonserte i dag, er det en del av oppfølgingen
av nettopp spørsmålet: Er det noe som på noen måte kan si at Norge
kobles opp mot aktivitet som kan undergrave folkeretten? Det er
derfor vi tar nettopp dette grepet. – Så det er en del av svaret
på det.
Bjørnar Moxnes (R) [11:28:53 ] : Jeg er også glad for nyheten
om at regjeringen nå fraråder norsk næringsliv å drive handel og
næringsvirksomhet som bidrar til å holde de folkerettsstridige israelske
bosettingene oppe. Utenriksminister Barth Eide sier næringsvirksomhet, men
i UDs pressemelding står det at det kun er handel med varer fra
selve bosettingene som omfattes. Så hva er det korrekte? Fraråder
regjeringen også investeringer i selskaper som er med på å opprettholde
de folkerettsstridige bosettingene? Dette er som kjent langt mer omfattende
for Norges del. Oljefondet er den største enkeltinvestoren i selskaper
som bidrar til å opprettholde de folkerettsstridige bosettingene.
Derfor er spørsmålet – ved siden av klargjøringen – om regjeringen
vil formidle til oljefondet at alle investeringer i selskaper som
medvirker til å opprettholde bosettingene, skal ekskluderes fra
porteføljen.
Utenriksminister Espen Barth Eide [11:29:59 ] : I tråd med
de regler som Stortinget har vedtatt, er det slik at regjeringen
ikke tar enkeltbeslutninger om oljefondets investeringer. Det er
det mange år siden man gjorde. Jeg har selv vært med på det i tidligere
regjeringer. Nå ligger dette i et etisk råd. Det er riktig at vi
har et av verdens største fond, med et av de strengeste etiske regelverkene,
men disse beslutningene og adressaten for spørsmålet er et etisk
råd og ikke regjeringen. Hvis det skulle vært regjeringen, må Stortinget
endre reglene for hvordan dette henger sammen.
Det er ikke unaturlig
at alle virksomheter nå, i tråd med det vi nettopp har sagt fra
regjeringens side, går gjennom om det er noe i egen portefølje.
Jeg har f.eks. registrert at Vinmonopolet nå har vært ute og sagt
at de må se på den svært lille handelen, men dog handelen de har
med okkupert område. Det er selvfølgelig snakk om næringsvirksomhet.
Det er et vedlegg som tydeliggjør hva dette er, som ligger under
pressemeldingen, og det inkluderer både handel og tjenester.
Guri Melby (V) [11:31:14 ] : Utenriksministeren framhevet i
sitt innlegg at det er en bred politisk enighet om veldig mange
av de lange linjene i utenrikspolitikken, og at det er bra. Det
er jeg enig i. Likevel er det også en del viktige områder der det
er ulike syn. Jeg tror jeg har lyst til å påpeke at ved siden av
det at vi er enige om en del ting, er det også viktig at vi tør
å ta debatter der vi er uenige, også når verden endrer seg og vi
ser at vi kanskje har behov for å endre politikken.
Ett av de spørsmålene
som splitter denne salen, er synet på hva slags samarbeid vi skal
ha med Europa. Jonas Gahr Støre, statsministeren, har tidligere
uttalt at han mener det ikke er riktig å ta en EU-debatt i løpet
av de neste seks årene fordi det vil være for polariserende og for
splittende. I utenriksministerens redegjørelse er det veldig tydelig
hvor viktig samarbeidet med Europa er, og at det bør bli tettere.
Spørsmålet mitt er om utenriksministeren støtter Støres syn om at
vi ikke bør diskutere EU de neste seks årene.
Morten Wold hadde
her overtatt presidentplassen.
Utenriksminister Espen Barth Eide [11:32:16 ] : For det første
er jeg enig i at det er bra at det også er uenighet, for den brede
enigheten drives jo bl.a. fram fordi man har diskusjoner, så det
er prinsipielt riktig. Jeg mener at man skal kunne diskutere hva
det skal være. Så er spørsmålet hva man eventuelt foreslår som regjering eller
opposisjon, men det er et annet spørsmål.
Jeg opplever i
hvert fall at her og nå har Norge funnet en tilknytningsform til
EU som er basert på EØS-avtalen, med nå opp mot 100 tilleggsavtaler
som gjør at vi er koblet på de aller fleste felter – med noen fordeler
og noen ulemper. Én ulempe er som kjent at vi kommer litt senere
til beslutningspunktet. En annen ulempe er at det krever betydelig
innsats for å identifisere prosesser tidlig i løpet, men vi har
også lært oss at det kan vi få til når vi vil. Hvis vi fører en
god, klok, framoverskuende europapolitikk, får vi til ganske mye.
Så er det enkelte
områder som mange i Norge synes er en verdi, f.eks. det at landbrukssektoren
er skjermet samtidig som resten av Norge er fullt integrert i det
indre marked.
Dag-Inge Ulstein (KrF) [11:33:34 ] : Vi har hatt oppe flere
saker der vi har fått diskutert og belyst situasjonen i Midtøsten,
det fryktelige terrorangrepet i oktober og krigen i Gaza, som må
stoppe. Gislene må bli satt fri. Våpenhvile, humanitær hjelp, mat
og nødvendig helsehjelp må inn. Flyktninger og skadde må ut. Jeg
er glad for det engasjementet som utenriksministeren viser. Det
er altså hundretusenvis av barn i akutt matmangel. Det handler om
menneskeverd. Det er ingen som skal oppleve dette, uansett hvorfor,
og det må ta slutt.
Det er også fryktelig
å se rapporten som ble overlevert FN, og som bekrefter de grove
og brutale overgrepene mot kvinner. I en uke der vi har kvinnedagen,
tenkte vi at det også hadde vært naturlig for utenriksministeren å
nevne det. Det er kanskje de groveste og mest brutale overgrepene
begått av Hamas som vi har sett. Ja, det er bare IS som vi kan tenke
oss kan gjøre noe tilsvarende. Så jeg skulle gjerne hørt utenriksministerens
vurderinger, siden dette ikke har fått så mye oppmerksomhet her hjemme.
Utenriksminister Espen Barth Eide [11:34:42 ] : Vi har nå fått
rapporter, også fra FN-etterforskere, som bekrefter veldig mye av
det som jo ble sagt og kommentert etter 7. oktober – altså fått
etterprøvd det. Det har vært en enorm, nesten grenseløs vold brukt
av Hamas i dette terrorangrepet, inkludert målrettet seksuell vold. Mye
av dette har åpenbart vært gjort for å skape mest mulig frykt, designet
for å skape nettopp de enorme traumene som det israelske folk nå
opplever. Som jeg sa i min tale: Jeg tror ikke vi helt tar inn over
oss hvor dypt dette stikker i hele det israelske samfunnet. Det
er også et viktig poeng for dem av oss som kjenner Israel litt,
at den delen av Israel som ble angrepet, er en del av Israel som
har noen av de mest fredselskende og mest Palestina-vennlige miljøene.
Det har også spilt veldig sterkt inn i dette. Så det er viktig at
dette kommer fram, og jeg er helt enig i beskrivelsen som representanten
Ulstein ga.
Presidenten
[11:35:47 ]: Replikkordskiftet er omme.
Agnes Nærland Viljugrein (A) [11:36:06 ] : Ingen steder i verden
er den humanitære situasjonen så desperat som den er i Gaza. Israels
krigføring og drap av 30 000 mennesker har ikke bare tatt livet
av tusenvis av uskyldige mennesker, men Israels blokade hindrer
også nødhjelp fra å komme inn. Intensiteten i bombingen, mangelen
på mat og medisiner, mangelen på hygieniske fasiliteter, mangelen
på sykehus og, oppå alle grusomhetene, mangelen på muligheten til
å flykte er en inhumanitet som det er umulig å finne ord for å beskrive.
Norges viktigste
arbeid er å sørge for at angrepene på Gaza nå stoppes, og at nødhjelpen
kan komme fram. Israels brudd på folkeretten og reglene i krig må
stoppe. Mens verdenssamfunnet og nyhetsbildet preges av situasjonen
på Gaza, opererer Israel på flere fronter samtidig. I skyggen av
nyhetene er det en annen del av Palestina som ikke får samme oppmerksomhet:
Vestbredden. Siden 7. oktober har de ulovlige bosettingene på Vestbredden
ekspandert i rekordfart. Siden Oslo-avtalen har det aldri vært flere
ulovlige bosettinger enn i 2023. Og som følge av en massiv militær
mobilisering på Gazastripen har IDF tusenvis av bosettere i regionale forsvarsbataljoner.
Derfor kommer regjeringen i dag med en tydelig fraråding om å handle
eller drive næringsvirksomhet med ulovlige israelske bosettinger
på Vestbredden. Det er en konsekvens av Israels forsøk på å hindre
Palestina fra å kunne være fritt, fra å bli en selvstendig stat,
fra å leve liv i frihet, i varig fred.
Er du kvinne på
Gazastripen akkurat nå, er livet om mulig enda verre. 155 000 kvinner
i Gaza er gravide eller ammer, uten sykehus med plass til å føde.
Kvinner i Gaza føder barn i krig mens de er på flukt, traumatisert,
fulle av frykt, i telt eller under andre kummerlige forhold. Andre
improviserer for å finne løsninger på menstruasjon eller alternativer
for sanitære bind.
Også i krigføringen
i vårt nabolag, Russlands i Ukraina, er kvinner ofre for brutalitet.
Der rapporterer FN om bruk av voldtekter og seksuelle overgrep mot
ukrainske kvinner som et bevisst våpen i russisk krigføring – klare forbrytelser
mot reglene i krig. Også der er det altfor mange kvinner som mangler
helsehjelp i forbindelse med fødsel, som får psykiske traumer og
har risiko for vold i nære relasjoner. Den internasjonale kvinnedagen 8. mars
må minne oss om hvor brutalt krig rammer kvinner, og at all kamp
mot krig og for folkeretten også er en kamp for kvinners rettigheter.
Det finnes likevel
noen lysglimt. Kvinner som sitter rundt forhandlingsbordet i fredsforhandlinger,
bidrar til forhandlingenes legitimitet og troverdighet og øker sannsynligheten
for at forhandlingene gjennomføres. Derfor jobber Norge for at nettopp
flere kvinner skal ha plass og innflytelse rundt forhandlingsbordet.
Vi prioriterer kamp mot seksuell vold og voldtekt, for reproduktive
rettigheter og retten til selvbestemt abort. Vi jobber mot diskriminering
og utdaterte holdninger, og for kvinnefrihet i hele verden. I Nansen-programmet
er kvinnekamp og likestilling en prioritert del av arbeidet, og
vi jobber for økt nødhjelp til Gaza, for også å sikre kvinners rett
til sanitære produkter og livreddende helsehjelp.
I likestillingsdebatt
etter likestillingsdebatt er det krefter som sier at vi ber om for
mye, at vi går for langt, at kvinner er for kravstore, og de sier:
Er vi ikke likestilte nå? Men de tar feil. De står på feil side
av historien. De som er stille i kampen for kvinners rettigheter,
ja, de er ikke bare stille, de bidrar også til mindre likestilling
verden over. Derfor setter Norge kvinners rettigheter på dagsordenen
i FN og andre internasjonale organer, for vi har et ansvar for alltid
å snakke om kvinners rettigheter verden over.
Derfor er Arbeiderpartiets
og regjeringens løfte dette: å aldri være stille når kvinner i Gaza
blir ofre for brutalitet som følge av Israels krigføring, å aldri
være stille når voldtekt blir brukt som våpen i Russlands krigføring i
Ukraina, og å aldri være stille når kvinners rettigheter verden
over blir utfordret av autoritære regimer eller gammeldagse, utdaterte
holdninger. For den kampen krever at vi aldri er stille, men at
vi hver dag hever stemmen vår, kjemper flere kamper og står sammen
med kvinner verden over. Den kampen er det vårt løfte at vi skal
fortsette å ta hver eneste dag.
Hårek Elvenes (H) [11:41:23 ] : Først vil jeg takke utenriksministeren
for en innsiktsfull og bred redegjørelse. Verden er stor, men Norge
er lite. 7 promille av verdens befolkning bor i Norge, opplyste
utenriksministeren, men i andre henseender er vi jo et større land.
Utenriks- og forsvarskomiteen
besøkte Sør-Afrika og Mosambik i midten av februar. Jeg tror jeg
kan uttale meg på vegne av en samlet komité om at vi kom tilbake med
en litt dypere forståelse for betydningen av at Norge er representert
i Afrika, på diplomatisk nivå og på politisk nivå. Hvis ikke etterlater
vi oss et tomrom, og vi vet hvem som fyller det tomrommet, et vakuum,
der det kan oppstå ytterligere ustabilitet ved at Russland og Kina
tar dette rommet.
Kina viser både
vilje og evne til å søke makt innenfor det multilaterale systemet.
Endrede maktforhold mellom USA og Kina gjenspeiles i det multilaterale systemet.
Kina bruker sin tyngde gjennom resolusjonstekster og forsøker å
implementere sine normer og verdier i dette systemet. Vi fikk opplyst
på denne turen at det er ca. 15 vippe-land som på en måte er avgjørende for
om de faller i Kinas fold eller den vestlige fold. Det kan være
avgjørende for om det multilaterale systemet kan overleve i dagens
form og den regelbaserte verdensorden. Derfor er det så viktig at
Norge er til stede i disse landene og etablerer et bolverk mot de
kreftene som vil etablere en helt annen verdensorden og en helt
annen agenda for det multilaterale systemet.
Utenriksministeren
sa at vi må i hvert fall 100 år tilbake i tid til det osmanske rikes
fold for å forstå konflikten i Midtøsten. Det synes jeg, med respekt
å melde, var å gå litt kort tilbake. Vi kan gjerne gå tilbake til
ca. år 70, da romerne kastet jødene ut og forviste dem til romerske
provinser.
Antisemittismen
har en lang og grufull historie. I dag er det få som er enig i at
Israels reaksjon er proporsjonal, sa ministeren. Det kan man slutte
seg til, men samtidig er det få som kan stå fram og si hva en proporsjonal
reaksjon mot Hamas skulle være, sett i lys av at denne terrororganisasjonen
har som mål å utslette staten Israel. Det er et perspektiv som også
bør tas med i denne debatten.
EØS-avtalen fyller
i år 30 år. Hvordan regjeringen vil markere dette – feiring blir
det vel neppe, sett i lys av at Senterpartiets politiske paradegren
er motstand mot denne avtalen. Men denne avtalen har tjent oss vel. 60 pst.
av Norges handel foregår med EU, og denne avtalen har faktisk medvirket
til reallønnsøkning på ca. 6 pst. i forhold til hvis vi ikke hadde
den avtalen. Fjerner vi avtalen, pådrar vi oss masse praktiske komplikasjoner.
Det er kanskje ikke det største poenget, men det vil føre til velferdstap
og tap av inntekt og redusert handel.
Det er slått fast
at oljefondet ikke skal være et utenrikspolitisk virkemiddel. Slik
har det vært, og slik bør det være, men når norske utenlandsstasjoner
møter andre land, viser det seg at samtaler rundt oljefondet er
på topp tre av hva andre land ønsker å prate om. Dette er ikke et
tall fra meg, men det er tall fra Norsk utenrikspolitisk institutt.
Som oftest er det enkelt, men enkelte ganger kan det være svært
krevende.
For øvrig var
det et veldig interessant møte vi hadde i Mosambik. Mosambik ser
til Norge på hvordan man skal etablere regulatoriske bestemmelser
for oljevirksomheten, slik at verdien av olje- og gassvirksomheten
i Mosambik som kan bli stor, faktisk tilfaller befolkningen og nasjonen.
Det andre er at den norske sentralbanken samarbeider tett med sentralbanken
i Mosambik for å etablere et oljefond etter norsk modell. Det synes jeg
Norge faktisk skal være stolt av.
Så til slutt om
oljefondet: Oljefondets verdibevaring og norsk sikkerhet og internasjonal
stabilitet henger uløselig sammen. Så det å bruke investering i
god sikkerhetspolitikk vil også være en politikk for å opprettholde fondets
verdi, for det er ingen tvil om at internasjonal ustabilitet med
stor sannsynlighet vil forringe verdien av vårt statlige oljefond.
Ola Borten Moe (Sp) [11:46:51 ] : Jeg vil takke utenriksministeren
for en god og solid redegjørelse. Jeg synes også det står Norge
og denne salen til ære at det virker å være bred tilslutning til
både analysen og anslagspunktene. Det er bra for et relativt lite
land som vårt eget.
Jeg vil kommentere
noen utviklingstrekk. Jeg vil mene at vi allerede er i en verden
som er mer preget av en transaksjonell tilnærming i utenrikspolitikken
og også en global polarisering. Det er Norge nødt til å forholde
seg til. Vi kan like det eller ikke, men vi er nødt til å forholde
oss til det. Også vi har egne interesser som skal forfølges og ivaretas.
I økende grad tror jeg vi må belage oss på å gjøre den jobben selv.
Én åpenbar konsekvens
er behovet for å styrke den nasjonale forsvarskapasiteten. Både
russisk aggresjon og det som etter mitt skjønn er en legitim forventning fra
USA om at Europa og Norge i større grad er nødt til å ta ansvar
for egen sikkerhet, trekker klart i retning av en betydelig økning
i forsvarsbudsjettet. Det er òg varslet. Det er bra, og det er nødvendig.
I Europa er vårt
selvbilde at vi er verdensdelen som har gitt verden demokrati, industri,
velstandsvekst, frihet og et godt liv, etter annen verdenskrig å
ha manifestert seg gjennom et økonomisk under, og vi har til tider vært
verdens største og mest avanserte økonomi. Det selvbildet er dessverre
i stadig større grad lenger og lenger fra virkeligheten.
På felt etter
felt taper Europa den internasjonale konkurransen om investeringer,
utvikling, økonomisk vekst og kontroll når det gjelder både teknologi
og ressurser. Dette trenger vi å snakke om, og min opplevelse er
at vi snakker altfor lite om det. Det er nesten ikke nevnt. Man
legger bare til grunn at vi har den rollen vi alltid har hatt. Det
har vi ikke, og det får konsekvenser. Et Europa i stagnasjon og
resesjon, som de facto er situasjonen i dag, er åpenbart svært alvorlig
for oss, og over tid påvirker det like åpenbart Europas mulighet
til å projisere makt og innflytelse globalt. Begge deler er alvorlig.
Til dem som nå
drømmer om et norsk EU-medlemskap, mener jeg at det i dette lyset
framstår som stadig mindre attraktivt. Akkurat nå er det som å ha
et ønske om å melde Norge inn i et økonomisk konkursbo uten vilje
og evne til å gjøre det som kreves for å komme videre. Det var et
lyspunkt å treffe Belgia, som skal ha formannskapet, for de peker
på behovet for å øke europeisk konkurransekraft. Men det er et åpent
spørsmål om kommisjonen, parlamentet og det politiske systemet er
i stand til å ta de grepene som kreves for at så faktisk skal skje.
Det ble tidligere
tatt opp et spørsmål om en bistandspolitisk redegjørelse. Jeg tror
det er en god idé. Også jeg har vært på tur til Afrika ved flere
anledninger, og jeg tror det er et ganske stort behov for å gå gjennom norsk
bistandspolitikk med et ganske fordomsfritt blikk. Min mening er
at norsk bistandsdebatt, i den grad det er det, i altfor stor grad
er preget av kvantitet, dvs. at man skal bruke 1 pst. av BNI, og
i altfor liten grad av hva som virker, og om vi får resultater som
forsvarer ressursbruken. Det var inspirerende å treffe sentralbanksjefen
i Mosambik, som sa rett ut at vi i altfor liten grad klarer å ta
tak i de strukturelle problemene som gjør at Afrika som verdensdel
ikke utløser sitt potensial, og at vi i altfor stor grad driver
en form for symptombehandling.
Avslutningsvis:
En mer multipolar verden der stormaktene allerede forfølger egne
interesser, vil kreve mer og annerledes norsk utenrikspolitikk og
posisjonering i tiden som kommer, enn i den tiden vi har lagt bak
oss. For å lykkes med det må vi både forstå det og tilpasse oss en
ny virkelighet.
Eva Kristin Hansen (A) [11:52:09 ] : Jeg vil også gjerne takke
utenriksministeren for en grundig og god redegjørelse som setter
søkelys på mange av de største konfliktene vi nå står i. Selv har
jeg lyst til å trekke fram situasjonen i Gaza, som utspiller seg
som et rent mareritt på jord. Død, sult, bomber, desperasjon og
håpløshet – dette skriker til oss gjennom bildene fra området.
I morgen markerer
vi 8. mars. Det gir oss mer enn ellers grunn til å reflektere over
noen av tallene fra Gaza: Minst 9 000 kvinner er drept av israelske
styrker. 37 mødre drepes hver dag. 155 000 kvinner er gravide eller ammer.
5 500 forventes å føde i løpet av den neste måneden. Det betyr at
183 kvinner føder hver eneste dag, de aller fleste uten tilgang
på helsehjelp, og ingen har tilgang på noen som helst form for bedøvelse.
Mange kvinner i denne salen har selv født og vet hvor smertefullt
det er, selv med bedøvelse, men ingen her har vel gjort det liggende
i ruiner under bomberegn. Det er så grusomt. Vi kan ikke slå oss
til ro før krigen er over. Vi må alltid lete etter nye tiltak for
å gjøre mer.
Norge var et av
de første vestlige landene som fordømte blokaden, og som krevde
våpenhvile. Vi er en av de fremste pådriverne for fred, for å slippe
fri gislene, og for å slippe inn sårt tiltrengt nødhjelp. Vi må
likevel ikke glemme at dette er en konflikt som ikke bare finner
sted i Gaza, selv om det er her selve krigen pågår nå. Vestbredden
er faktisk nå en kruttønne. Jeg har mange gamle venner fra min tid
i AUF der, som sender meg meldinger jevnlig. Meldingen er klar:
Situasjonen blir stadig mer alvorlig.
2023 var det dødeligste
året på Vestbredden siden FN begynte å registrere tall i dette området.
Palestinernes land er allerede uthulet, men uthules stadig mer – stikk
i strid med folkeretten og internasjonal lov. Okkupasjonen fortsetter
og utvides. Palestinerne fordrives fra sine egne hjem, og de ødelegges.
I 2023 alene utvidet Israel med 29 bosettinger – ti stykker etter
7. oktober. Majoriteten i verdenssamfunnet mener at en tostatsløsning
er den eneste farbare veien for bærekraftig og varig fred mellom
israelere og palestinere framover. Ekspansjonen av bosettere på
Vestbredden er det største hinderet for å realisere tostatsløsningen
med en selvstendig og fungerende palestinsk stat.
Derfor er det
viktig at regjeringen i dag går ut og fraråder handel med varer
produsert på okkupert land. Dette er et tydelig signal til norsk
næringsliv, et signal om at varer produsert i de folkerettsstridige
bosettingene, ikke bør skje. Dette er et tydelig steg i riktig retning, men
vi kan ikke hvile på det. Arbeidet for fred og for at palestinerne
endelig kan få sin egen stat, må fortsette.
9 000 kvinner
er drept av israelske styrker. 37 mødre drepes hver dag. 155 000
gravide og ammende kvinner lever i et mareritt. Våpenhvile, fred
og en tostatsløsning kan ikke komme et sekund for tidlig.
Presidenten
[11:55:42 ]: De talere som heretter får ordet, har en taletid
på inntil 3 minutter.
Utenriksminister Espen Barth Eide [11:55:57 ] : Jeg har lyst
til å kommentere representanten Melbys innlegg fra tidligere i dag
om Kina, for det fortjener et svar.
Det er veldig
viktig å slå fast at dette med risikoreduksjon er alvorlig ment,
og det er altså mellomposisjonen mellom «business as usual» og frakopling.
I fjor, særlig på våren 2023, var det i flere vestlige leirer –
særlig i USA, men også litt inn mot Europa – en diskusjon som pekte
mer i retning av frakopling, at man rett og slett skulle prøve å
søke at verdensøkonomien langt på vei ble delt i to igjen, i en
kinesisk drevet del og en vestlig drevet del.
På G7-møtet i
Okinawa hadde man en diskusjon om det, som endte opp med at kommisjonspresident von
der Leyens konsept om «de-risking», eller risikoreduksjon, vant.
Etter det har det vært en betydelig tenkning i mange vestlige land,
også i USA, som sluttet seg til dette, om at det faktisk ikke er
mulig å se for seg at en så integrert verdensøkonomi som vi nå har,
kan deles i to om igjen, slik det var under den kalde krigen. Derfor
har man nettopp, ikke minst i Europa og Norden, landet på at Kina
er en partner der det er naturlig. For eksempel er det i det svært
viktige arbeidet om klima, natur og grønt skifte helt umulig å tenke
seg å lykkes uten Kina. Det er en alminnelig konkurrent på områder
hvor både Europa, USA og Kina ønsker å ta posisjoner, som f.eks.
i elektrisk transport, hvor Kina så langt har ledet. Og det er en systemisk
rival og utfordrer på en rekke områder som vi skal ta på det største
alvor i forhold til både internasjonal handel, kontroll over viktige
råvarer og teknologier og posisjonering i internasjonale spørsmål.
Jeg opplever at
det jeg gir uttrykk for i redegjørelsen, og som er løpende norsk
politikk når det gjelder Kina, i veldig stor grad er i tråd med
det, og veldig omforent med nærstående land – men ikke helt i tråd
med den tenkningen som rådet for et år siden, før denne diskusjonen
kom inn på et mer modent nivå. Det er bl.a. fordi Kina rett og slett
er så stor i verdensøkonomien og verdenspolitikken at det å se det
som en slags forlengelse av Russland, rett og slett er helt feil.
Det er en empirisk feil, men det er også farlig, for man bør ikke
tvinge dem inn i den posisjonen.
Så vil jeg bruke
anledningen til å svare på representanten Elvenes’ spørsmål om når
vi skal feire EØS-avtalen. Første neste store anledning er 21.–22. mars.
Da er det et stort møte hvor statsminister Støre deltar sammen med
von der Leyen og de andre lederne i EØS. Det blir en storslått markering
av 30 år med EØS, og det er sikkert bare en av mange.
Christian Tybring-Gjedde (FrP) [11:59:11 ] : Jeg ønsker å ta
opp noe som utenriksministeren brukte i hvert fall en side på –
side 26 i hans manus. Han snakket om en polarisert verden. Den polariserte
verden er jo egentlig et angrep på demokratiet – om vi kan kalle
det angrep eller ikke. Jeg tror demokratiet har en egen evne til
å ikke kunne fatte beslutninger raskt nok, og det har vært en sikkerhetsventil
for demokratiet.
Det som skjer
nå, er at nyheter reiser mye fortere, teknologi tar over menneskers
bevegelser, og folk blir frustrerte fordi endringer i deres hverdag
ikke skjer fort nok, og så hører man hele tiden at politikere prater
og prater, men det skjer ingenting – og det er ikke bare i visse
land i Europa, i USA og andre steder. Hvis man reiser ute blant
folk og skal drive valgkamp, så sies det akkurat det samme: Det
skjer ingenting, det blir ikke noe mer på oss, dere klarer ikke
å fatte beslutninger, osv. Det er en fare for oss og måten vi driver
demokratiet på, for vi blir en diskusjonsklubb som er langt unna
det folk flest ønsker at vi skal være.
Jeg tror – når
det gjelder utenrikspolitikken, og for så vidt også innenrikspolitikken
– det må fokuseres mer på hvordan man kan ha systemer som gjør at
vi evner å fatte beslutninger i tråd med utviklingen i verden og
i tråd med utviklingen i teknologien. Hvis ikke kommer denne polariseringen
til å styrke seg. Det er et råd til både meg og andre at man rett
og slett ser på styringsformene i demokratiet slik det fungerer
nå, og at vi ikke blir en prateklubb som ikke klarer å fatte beslutninger
raskt nok.
Og så har jeg
lyst til å gå inn på det som skjedde i Sør-Afrika da komiteen var
der. Elvenes var inne på det. Noe annet vi opplevde, i tillegg til
det Elvenes sa, var i et møte med komiteen i Sør-Afrika for International
Relations, ledet av en fra ANC, som har flertall i Sør-Afrika i
dag. Det får de kanskje ikke ved valget, men hadde det da. Da fikk
vi en reprimande, eller en formaning, om Putins spesialoperasjon,
trusselen fra NATO, at Ukraina ikke finnes, osv. Det var en Putin-propaganda
uten like, og han holdt på i 10–15 minutter før vi heldigvis litt
på slutten fikk til å si at NATO ikke er aggressiv. Men i neste
åndedrag takket den samme lederen av International Relations komiteen
for at Norge bidrar økonomisk, og ikke minst for at vi kjemper for
Afrikas plass i FNs sikkerhetsråd, og da er det naturlig at det
blir Sør-Afrika eller Nigeria. Der mener jeg at Norge bør være mer
prinsipielle og ikke akseptere den type holdninger.
Dag-Inge Ulstein (KrF) [12:02:30 ] : Etter Russlands fullskala
invasjon av Ukraina har mat- og gjødselprisene skutt i været. Vi
vet også at kritisk mangel på mat og høyere priser rammer sårbare
land i sør hardest. Vi vet at sult og ofte mangel på mat er noe
av det som virkelig setter i gang uro og opprør. Mot det bakteppet
er det helt tydelig at en videreføring av pakken til utviklingsland
som er særlig rammet av Ukraina-krigens ringvirkninger, den såkalte
sør-pakken, hadde vært helt nødvendig.
Utenriksministeren
sa at utenrikspolitikk og utviklingspolitikk må ses i sammenheng.
Det er som nevnt helt riktig, men når regjeringen da valgte å kutte sør-pakken
i 2024, forsvinner midler som ville vært enormt viktige for å medvirke
til stabiliteten i en rekke land. Jeg vil minne forsamlingen her
og utenriksministeren om at det å videreføre ville vært i tråd med det
Stortinget vedtok i fjor, for om sør-pakken står det nemlig følgende:
«Regjeringspartiene åpner for å
foreslå økte bevilgninger til humanitær bistand, kamp mot sult og for
å avdempe potensielle migrasjonsstrømmer til Europa også utover
2023 dersom krigen i Ukraina fortsetter å medføre store, ekstraordinære
konsekvenser for verdens fattige.»
Det er ingen tvil
om at Ukraina-krigen fortsatt har store ekstraordinære konsekvenser
for verdens fattige. Derfor er det fra Kristelig Folkepartis side
slik at vi også forventer at det vil komme mer midler i revidert
nasjonalbudsjett knyttet til dette. Jeg vil si at det for oss ikke bare
handler om et prosentmål eller tallene. Nei, vi vil så absolutt
både diskutere og gå gjennom det å få effekt og sikre dokumentering
av effekten på det som er hovedmålene våre i bistanden, men det
er ikke noen motsats til å opprettholde det nivået Stortinget har
nevnt og ønsket.
Jeg vil bare avslutningsvis
nevne arbeidet for kjernefysisk nedrustning. Det må fortsette også
i en tid der mange land ruster opp. Vi må gjøre det vi kan for at atomvåpen
aldri igjen blir brukt. Derfor ble jeg skuffet da Norge stemte avholdende
til resolusjonen om atomvåpens humanitære konsekvenser under voteringen
i FNs første komité fredag 27. oktober. Resolusjonen slår fast at
det er i interessen til menneskehetens overlevelse at kjernevåpen
aldri blir brukt igjen – ikke under noen omstendighet.
Hellas, vår NATO-allierte,
støttet resolusjonen. Derfor undrer jeg meg over i hvilke omstendigheter
regjeringen mener det vil være akseptabelt å bruke atomvåpen. Jeg
er ganske sikker på at svaret er ingen omstendigheter, men vi kan
ikke – ei heller i en tid som dette – miste målet om en atomvåpenfri
verden av syne.
Hårek Elvenes (H) [12:05:38 ] : I forrige måned stilte jeg
utenriksministeren et skriftlig spørsmål om hva regjeringen gjør
for å motvirke omgåelsen av sanksjoner mot Russland ved å eksportere
varer via tredjeland. Svaret jeg fikk, beskrev noen tiltak som er
nyttige for det store flertallet av bedrifter som faktisk ønsker
å operere innenfor lovverket og lovverkets intensjon. Men det er
jo ikke der det store problemet ligger. Det største problemet er
at uærlige aktører med vitende og vilje søker å profittere på sanksjonsomgåelse.
De er neppe særlig mottakelige for informasjonskampanjer.
Mitt spørsmål
til utenriksministeren er i dag: Hva gjør regjeringen for å gjøre
det vanskeligere for uærlige bedrifter å tjene på sanksjonsomgåelse
ved å eksportere varer til Russland via tredjeland? Jeg vil gjerne
tillate meg et forsøk på å hjelpe utenriksministeren med svaret:
Et enkelt lands lovverk og etterretningsinnsats er neppe tilstrekkelig
for å stoppe denne typen uredelig og sikkerhetstruende virksomhet.
Det trengs en internasjonal innsats, ledet av en aktør med evne
til å samordne virkemidler på tvers av land, med global og økonomisk tyngde.
Da er det jo flaks at vi har en slik aktør, EU, like ved vår dørstokk.
Hadde det ikke vært fint hvis vi kunne ha satt oss ned i fellesskap
med 28 land for å gjøre det vanskelig, helst umulig, å tjene penger
på Russlands desperate behov for innsatsvarer til sin krigsøkonomi?
Jeg gjentar ikke spørsmålet, for jeg regner med at utenriksministeren
fikk det.
Ola Elvestuen (V) [12:07:54 ] : Vi er i en helt ny geopolitisk
situasjon med det russiske angrepet på Ukraina. Jeg vil først bare
gjenta det representanten Melby sa, at det er behov for at vi nå
øker den militære støtten, med militært utstyr og ammunisjon til
Ukraina, og gjør dette i samarbeid med og etter initiativ fra Tsjekkia
og andre. Det handler ikke bare om å videreføre det vi har forpliktet
oss til, men det er nå en situasjon hvor dette må forsterkes. Det
må forsterkes raskt, og Norge må være en del av det.
Vi har også en
situasjon hvor de autoritære statene og diktaturene i verden samarbeider
mer. Vi må føre en politikk sammen med andre demokratier som er
i opposisjon mot flere land som samarbeider, enten det er Iran,
Eritrea eller Nord-Korea. Kina er også en del av dette samarbeidet.
Statsråden var
innom representanten Melbys innlegg om frakopling eller risikoreduksjon.
Jeg skal ikke si om man skal gjøre det ene eller det andre, men
det som overrasket meg i statsrådens redegjørelse, var at han ikke
var innom spørsmålet om Taiwan. Det er klart at risikoen – som er
reell – for et kinesisk angrep på demokratiet i Taiwan ville endre
hele verdenssituasjonen umiddelbart, og med en mye sterkere todeling
internasjonalt. Vi er i hvert fall ikke i en situasjon nå hvor det handler
om å øke samarbeidet. Det må være helt tydelig at en frihandelsavtale
ikke kan være aktuelt. Jeg mener også at man må se på om frihandelsavtalen
mellom Hongkong og EFTA er brutt, i hvert fall intensjonene, etter
at det er innført nye sikkerhetslover i Hongkong.
Det er bra at
man tar opp situasjonen i Xinjiang, men det er altså én million
uigurer i konsentrasjonsleirer. Det er ikke noe jeg sier, det er
fra Freedom House. Det er omfattende tvangssterilisering, og hundretusener
plasseres ellers i Kina til tvangsarbeid. Med den norske åpenhetsloven
må vi ettergå at vi ikke er med på eller har investeringer, eller
at det er samarbeid med verdikjeder, som bygger opp under både tvang
og barnearbeid.
Helt til slutt:
Statsråden avsluttet sin redegjørelse litt optimistisk med at det
var samarbeid på klima- og naturområdet. Jeg tror nok ikke det er
grunn til å være så optimistisk. Jeg vil likevel legge vekt på at
vi trenger mer samarbeid med EU, og også med det globale sør, innenfor
klima og natur. Man trenger egentlig en demokratikoalisjon som kan
stå sammen om de største utfordringene vi står overfor når det gjelder
klima og natur, og også være støttespiller for en demokratisk utvikling
og de posisjonene og konfrontasjonene som er internasjonalt.
Marit Arnstad (Sp) [12:11:22 ] : Flere talere har vært opptatt
av at det som nå skjer i Europa, har vi ikke opplevd siden annen
verdenskrig, at det faktisk er en stillingskrig på europeisk territorium,
og at vi må forholde oss til den som en sikkerhetspolitisk trussel
mot oss sjøl. Det som er viktig å minne oss på underveis i debatten,
er også at andre globale konflikter ikke har forsvunnet, og nye
har kommet til. Derfor vil jeg takke utenriksministeren for redegjørelsen,
for den var usedvanlig grundig og bred, og det mener jeg vi har
behov for.
Konflikten i Midtøsten
og brutaliteten i det vi hver dag ser fra Gaza, opprører oss alle.
Krigføringen fra Israels side går langt utover det som er akseptabelt,
og er et klart brudd på humanitærretten. At dette nå påvirker den
større regionen negativt, er også svært alarmerende. En regional
storkrig i Midtøsten vil få alvorlige konsekvenser for oss alle,
og derfor er Senterpartiet glad for det sterke engasjementet som
regjeringen har for å bidra til å prøve å redusere spenningen i
regionen som helhet.
Jeg har også merket
meg det utenriksministeren sa om at utviklingen i land i sør i økende
grad påvirker norske interesser, og at fortellingene om hvordan
verden egentlig ser ut, endrer seg. Stater med ulike agendaer konkurrerer
om makt og innflytelse, og her ligger det store utfordringer for
både Norge og andre europeiske land. For Norge er det sterkt i vår
interesse å styrke kontakten med India og med latinamerikanske og
afrikanske land for å kunne ha et jevnbyrdig og gjensidig partnerskap,
for det vi nå ser i mange land i Afrika og Latin-Amerika, er jo
at de betviler den europeiske fortellingen og er mer åpne for både
russiske og kinesiske interesser. Vesten har et omdømmetap i disse
landene, og stormaktenes økende interesser i dem bidrar til et spenningsforhold
som står skarpere fram enn tidligere.
La meg også kort
få lov til å nevne at når Høyres representanter igjen begynner å
ta opp EU og EØS, må jeg få slå fast en gang til at Senterpartiet
har inngått en regjeringsplattform der vi regjerer på grunnlag av
EØS-avtalen. Det står vi sjølsagt ved. Samtidig sitter vi i en regjering
som har klargjort, i den samme regjeringsplattformen, at det ikke
skal søkes om norsk medlemskap i EU. Når Høyre nå gnager på dette
spørsmålet om og om igjen, sitter jeg stadig på plassen min og spør
meg: Hva ville det ha stått i regjeringsplattformen mellom Høyre, Fremskrittspartiet
og Venstre om EU-medlemskap? Ville det stått at en skulle søke EU-medlemskap,
eller ville det stått at en ikke skulle søke EU-medlemskap? Det
er et interessant spørsmål, som vi forhåpentligvis ikke får svar
på, men dersom vi en dag skulle få det, blir det interessant å se.
Utenriksminister Espen Barth Eide [12:14:25 ] : Litt i forlengelsen
av de kloke refleksjonene representanten Arnstad nettopp hadde,
har jeg lyst til å si at jeg er veldig glad for at så mange av utenrikskomiteens
medlemmer har tatt opp inntrykk fra besøket i Afrika. Jeg tror det
er svært viktig å understreke nettopp dette poenget – at det foregår
en global debatt om narrativet. Hvis vi ikke er til stede på en
meningsfylt måte – og det er ikke bare å være der, reise dit, ha
ambassade og bruke litt bistandspenger der, men det er å delta i
de samtalene som går der – overlater vi arenaen til nettopp de kreftene
vi ikke vil at skal styrke seg. Dette er også skikkelig viktig sikkerhetspolitikk,
i tillegg til alle de andre gode grunnene – enten det er bistand,
utvikling, pandemibekjempelse eller hva det måtte være.
Det er et reelt
faktum at store deler av det globale sør opplever at Vesten er inkonsistent.
Store deler av det globale sør, ikke minst i Afrika, husker at vi
her oppe i nord fikk vår fjerde vaksinedose før mange i Afrika fikk sin
første. Disse tingene er uttrykk for en slags global opplevelse
av urettferdighet. Man kan være enig eller uenig, men det er argumenter
for at det er sånn, og derfor er det som både Elvenes, Ulstein og
mange var inne på, så viktig å understreke. Jeg er glad for det,
for det tror jeg bør være et sentralt trekk i vår utenrikspolitikk
framover – å ha den gode dialogen med det globale sør.
Jeg vil også dele
mitt inntrykk fra bl.a. et nylig møte i G20. Når vi faktisk er anerkjent
som et land som har en tydelig og sterk stemme med tanke på f.eks.
Israels brudd på folkerett og humanitærrett i Gaza, blir folk også
mer interessert i å lytte til hva vi sier om Ukraina. Det er faktisk
slik at det også er en inngang til å ta opp ting som er viktige
for oss, for da framstår vi som et land som er konsistent, og som
bryr seg om folkerettsbrudd og brudd på humanitærretten uansett
hvor de skjer. Det gir også en gevinst den andre veien, som vi ikke
skal undervurdere. Det er viktig – også det som ble nevnt om bistand
i den sammenhengen. Det er klart – der har Ulstein helt rett – at
land i sør ser til hvordan vi bruker våre penger i sum. De har sikkert
forståelse for at vi bruker mye i Ukraina, men de lurer jo på hva
vi ellers gjør, så dette er en viktig del av diskusjonen som jeg
også vil anerkjenne.
Jeg mener at svaret
på mye av det som Borten Moe var innom i stad, er å styrke Europas
samlede konkurransekraft. Der er på mange måter det vi gjør når
det gjelder både klima og Kina, sammenfallende: en mer aktiv industripolitikk
og et tettere samarbeid om grønt skifte. Det er både en måte å møte
kinesisk dominans på overfor en del av teknologiene som trengs i
det grønne skiftet, og en måte å få en raskere omstilling til nettopp det
grønne skiftet på. Også der henger europapolitikken sammen med helheten.
Agnes Nærland Viljugrein (A) [12:17:41 ] : Jeg vil starte med
å takke utenriksministeren for en veldig god og viktig redegjørelse
– jeg tror jeg glemte det i stad.
Jeg vil også vie
noen ord til komiteens reise til Sør-Afrika og Mosambik. Jeg vil
egentlig trekke fram noe av det samme utenriksministeren trakk fram,
for både representantene Tybring-Gjedde og Ulstein har snakket om
norske bistandsmidler, økonomi og om vi skal stille krav eller kunne
gitt mer penger til det sørlige Afrika.
Det er én bit
av diskusjonen, men en annen viktig bit jeg har lyst til å trekke
fram, er viktigheten av Norge som et bindeledd mellom nettopp land
i sør og resten av Vesten. Noe av det som merkes der nede, er den
posisjonen Norge har som en konsekvent internasjonal aktør. Det
ser vi særlig i de valgene vi har tatt overfor Gaza. At Norge står
så opp mot brudd på folkeretten og så tydelig sier ifra om at Israels
bombing må ta slutt, er noe som merkes langt utenfor Norges landegrenser.
Det er også viktig at vi tar en tydelig posisjon overfor Russlands
invasjon av og angrepskrig i Ukraina, for det er en tydelig beskjed
tilbake om at det er tydelig brudd på ukrainsk selvråderett.
Norge løfter fram
Afrikas plass i FNs sikkerhetsråd, for vi er opptatt av at ulike
deler av verden skal sitte rundt bordet når vi tar noen av verdens
viktigste avgjørelser. Vi fungerer også som et bindeledd, f.eks.
når afrikanske land ber om en skattekonvensjon i FN, fordi Norge
kan spille en rolle i store internasjonale saker som er viktig for
helt andre deler av verden enn vår egen.
Den brobyggerrollen
avhenger av at Norge er konsekvent, at vi reagerer på brudd på folkeretten,
og at vi fører en konsekvent og forutsigbar utenrikspolitikk. Det er
kanskje en av de viktigste lærdommene jeg tar med meg fra Sør-Afrika
og Mosambik, og som jeg tenker at vi også skal ta med oss videre
i den internasjonale politikken framover. Når vi er konsekvente
og forutsigbare, men også har en god rettferdighetssans i bunnen,
blir det bedre for oss alle.
Presidenten
[12:19:57 ]: Representanten Hårek Elvenes har hatt ordet to
ganger tidligere i debatten og får ordet til en kort merknad, begrenset
til 1 minutt.
Hårek Elvenes (H) [12:20:12 ] : Utenriksministeren svarte ikke
på mitt spørsmål. Tre minutter går jo fort, men jeg gjentar spørsmålet:
Hva gjør regjeringen for å gjøre det vanskeligere for uærlige bedrifter
å tjene på sanksjonsomgåelse ved å eksportere varer til Russland via
tredjeland?
Utenriksminister Espen Barth Eide [12:20:43 ] : Da tar jeg
den utfordringen fra representanten Elvenes med en gang:
Det er klart at
hvis disse aktørene opererer i Norge, bryter de norsk lov. Da er
det politi og påtalemakt som skal følge opp. Men jeg forstår at
spørsmålet er bredere enn det. Her vil jeg bare bekrefte at Elvenes
har påpekt den viktige delen av svaret, det er å samarbeide med resten
av våre allierte – ikke 28, men hele EØS-området, som er 30 land
– om å sørge for at vi også i fellesskap kan slå ned på sanksjonsunngåelse.
Det er det dessverre altfor mye av. Det er trist å konstatere at
tross massive sanksjoner fra et samlet Vesten fortsetter russisk
økonomi å vokse. Dette er åpenbart et felt som må følges opp. Dette er
også et tema i en rekke berørte organisasjoner. Jeg slutter meg
til det.
Jeg har lyst til
å si at nå kan jeg si det jeg gjerne skulle sagt litt tidligere,
men statsministeren skulle si det først: Det er altså slik at Norge
nå har kunngjort at vi slutter oss til det mye omtalte tsjekkiske
ammunisjonsinitiativet, som flere har spurt om her. Det har han
nettopp kunngjort i Alta sammen med, så vidt jeg vet, den finske presidenten.
Vi er med på dette nettopp fordi det er behov for å sørge for at
Ukraina får det de trenger i en veldig krevende situasjon.
Jeg har lyst til
å si noe på slutten, for det har vært mye snakk om Midtøsten. Jeg
gjentar igjen at jeg er glad for bred enighet om hovedlinjene i
norsk Midtøsten-politikk, men jeg har veldig lyst til å si igjen
at det er toner i denne debatten som er blitt problematiske for
en liten, viktig minoritet i Norge, nemlig den jødiske minoriteten.
Det er folk, ikke her i salen, men folk i det offentlige ordskiftet
som ser ut til å blande sammen en israelsk regjerings handlinger
med det jødiske folk eller sionismen i sin store bredde. Og sionismen
innbefatter veldig mange retninger, som ikke er aggressive mot andre
folk, men som har hatt drømmen om et jødisk hjemland.
Jeg tror vi skal
ta inn over oss at nettopp i vårt land, som har en tydelig og riktig
stemme mot ting Israel gjør som de ikke bør gjøre, og som fortjener
en tydelig og sterk respons, at vi også passer på å skille mellom
det som gjøres av den regjeringen som sitter nå, staten Israel,
på den ene siden og det jødiske folk, inkludert jødene i Norge,
på den andre siden. Dette må jeg si fordi jeg stadig oftere får
tilbakemeldinger om at det er blitt krevende å være et medlem av
den jødiske minoriteten. Det er våre jøder. Og akkurat som representanten
Aukrust sa i sitt første innlegg, skal alle føle seg velkommen i
Norge. Det skal gjelde kristne, muslimer, jøder og hvem det måtte
være. Ingen skal føle at en debatt om en dramatisk konflikt langt
der borte fører til at det blir mer ubehagelig å være dem. Det håper
jeg alle legger seg på sinne.
For øvrig takker
jeg for en veldig god debatt.
Presidenten
[12:23:33 ]: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.