Sofie Marhaug (R) [11:12:13 ] : Demonstrasjonene er kanskje
avsluttet for denne gang, men Høyesteretts Fosen-dom er fortsatt
ikke fulgt opp. Det begås fremdeles urett.
I NRK kunne vi
denne helgen lese om Arvid Jåmas harde, mangeårige kamp for å bevare
reinbeitet på Fosen. Det står enorm respekt av at han deler den
fortellingen offentlig. Sannheten er at den samiske reindriften blir
truet av vindturbinene, og forsoningen kommer ikke så lenge regjeringen
lar være å følge opp Høyesteretts dom. Vi kan ikke la det gå to
nye år uten sannhet og forsoning.
Sannhets- og forsoningskommisjonen
skriver i sin rapport at den manglende oppfølgingen av Fosen-dommen
går på tilliten løs. Det er alvorlig. For hver dag som går siden
dommen falt, øker mistilliten. Mistilliten og skuffelsen sitter
dypt i det samiske samfunnet og i statsrådens eget parti. I helgen
uttalte Ronny Wilhelmsen, leder for Arbeiderpartiets sametingsgruppe,
at tilliten til regjeringen er brutt.
At det har gått
to år siden dommen falt, er også eksepsjonelt. I lignende saker,
f.eks. fra Australia, har FN operert med en frist på seks måneder
for å reparere menneskerettighetsbrudd. I to år har regjeringen
unngått å respektere maktfordelingsprinsippet, som rettsstaten er
tuftet på. Benedikte Høgberg, professor i statsrett ved Universitetet
i Oslo, har uttalt:
«Når Høyesterett har sagt sitt,
må de to andre statsmaktene følge det opp. Hvis ikke har vi ingen rettsstat.»
Min erfaring fra
medieuttalelser og fra uttalelser i denne salen er at statsråden
i sitt svar kommer til å vise til den pågående meklingen. For min
del synes jeg det er rart at regjeringen outsourcer oppfølgingen
på denne måten, og at partene i det hele tatt er nødt til å forhandle om
en dom – en høyesterettsdom. Reindriftsutøver Terje Haugen har uttalt
at de ikke følte de hadde noe annet valg enn å være med på den meklingen
så lenge situasjonen var fastlåst, men nå har altså Nord-Fosen sida
gått ut og sagt de vil trekke seg fra meklingsprosessen hvis ingen
løsninger på menneskerettighetsbruddet blir presentert innen kort
tid. Ansvaret hviler på regjeringen, ikke på dem som har vunnet
fram i Høyesterett.
Ikke bare har
staten begått et menneskerettighetsbrudd i utgangspunktet ved å
gi konsesjon til vindkraftanlegget, regjeringen er også i ferd med
å forsømme reparasjonsplikten sin gjennom to år uten oppfølging.
Det har et navn. Det kalles for trenering. Statsråden har i media
langt på vei forskuttert utfallet av meklingen ved å avvise krav
om riving av turbinene og tilbakeføring av landet. I dommen til
Høyesterett diskuteres avbøtende tiltak. De veies og finnes for
lette. Regjeringen har brukt to år på å komme opp med nye og bedre
løsninger. De har uteblitt. Den logiske konklusjonen av dommen er
at turbinene som er i direkte konflikt med reindriften, rives, og
at dette landet tilbakeføres til reinbeiteområder. Likevel har Aasland
uttalt at riving av samtlige turbiner ikke er aktuelt nå.
Jeg vil gjerne
utfordre statsråden helt konkret på dette utsagnet. Er riving av
noen turbiner aktuelt nå? Kan riving av flere eller noen turbiner
være aktuelt i framtiden? Hvis statsråden utelukker disse tingene,
forstår jeg nemlig ikke hvordan han skal klare å oppfylle menneskerettighetsforpliktelsene
om å ta vare på den samiske reindriften, som er en nomadisk reindrift
og er beskyttet av sivile og politiske rettigheter.
For å oppsummere
og vende tilbake til interpellasjonen: Det er nå to år siden Høyesterett
konkluderte med at vindkraftverkene på Storheia og Roan krenker reindriftssamene
på Fosen sine menneskerettigheter. Sannhets- og forsoningskommisjonen
skriver i sin rapport at den manglende oppfølgingen av Fosen-dommen
setter samers tillit til samfunnsinstitusjoner under press, noe
også demonstrasjonene i vinter og forrige uke har vist. Et rimelig
rettsstatsprinsipp er at regjeringen ikke overkjører Høyesterett.
Kan statsråden leve med at regjeringens energipolitikk truer rettsstaten?
Statsråd Terje Aasland [11:17:33 ] : Regjeringen overkjører
ikke høyesterettsdommen i Fosen-saken, og vi trenerer den heller
ikke. Vi tar det hele og fulle ansvaret for at vi må finne avbøtende
tiltak som gjør at vi retter opp det høyesterettsdommen har påpekt.
Vi jobber kontinuerlig med å følge opp dommen. Det er vårt ansvar.
Det er komplekse
og krevende problemstillinger som skal drøftes og vurderes i saken.
Det er avgjørende for regjeringen å finne en løsning som ivaretar
rettighetene til reindriftssamene på Fosen, og som vil stå seg i
ettertid. Det skal også i framtiden drives samisk reindrift på Fosen.
Jeg har sagt det mange ganger: Det må være innenfor en trygg ramme
ut fra generasjonsperspektivet.
Fosen-saken har
hatt høy prioritet i regjeringen siden dommen kom i oktober 2021.
Dette er en svært kompleks sak, og regjeringen gjør det den kan
for å finne en god, trygg løsning. Olje- og energidepartementet varslet
i desember 2021 en omgjøringsprosess av konsesjonene i lys av dommen.
Nye vedtak må begrunnes, og det kreves saksbehandling på vanlig
måte.
Nå pågår det en
meklingsprosess mellom reindriftsutøverne og vindkraftkonsesjonærene,
som Olje- og energidepartementet har initiert. Meklingsprosessen
er ledet av riksmekler Mats Ruland, sammen med en tingrettsdommer
og en reindriftsutøver. Jeg mener det er bra at partene i saken,
altså reindriftssamene og vindkraftkonsesjonærene, har valgt å benytte
seg av tilbudet om mekling. Mekling er ikke en outsourcing av ansvar. Meklingen
er en ramme for å etablere trygghet for at de som deltar i prosessen,
føler seg tilstrekkelig ivaretatt.
Partene i meklingen
har hatt en rekke møter. Regjeringen har sagt at vi gjerne bidrar
til en avtalebasert løsning i meklingen. Jeg har fortsatt håp om
at meklingen vil kunne føre fram til en løsning. Meklingssporet
gir også partene mulighet til selv å ha kontroll på løsningen i
saken. Jeg tror det å bruke en mekler er med på å etablere den tryggheten
hos partene som er nødvendig for å utforske ulike muligheter for
å finne en god, framtidsrettet løsning.
Meklingene pågår
fortsatt, og innholdet er fortrolig, så jeg kan ikke kommentere
det. I lys av meklingsprosessen og i dialog med reindriften har
vi foreløpig ventet med å sette ut utredningsprogrammet som det
er konsultert om, knyttet til et omgjøringsvedtak i saken.
Regjeringen har
beklaget overfor reindriftssamene på Fosen at konsesjonsvedtaket
innebærer et brudd på menneskerettighetene. Jeg forstår frustrasjonen
over at tiden går. Det er en krevende sak, spesielt for de familiene
som har stått i dette over mange år. Jeg er enig i at vi må finne
en løsning så raskt det lar seg gjøre, og det er regjeringens ansvar
at saken finner sin løsning. Hvor raskt en krenkelse av FNs konvensjon
om sivile og politiske rettigheter må repareres, avhenger bl.a.
av hvor kompleks saken er, og hvor omfattende prosessene som må gjennomføres
for å sikre at krenkelsen repareres, er.
Regjeringens energipolitikk
skal selvfølgelig støtte opp under tilliten til rettsstaten. Tilgang
på strøm er en helt grunnleggende forutsetning for industriutvikling, vekst
og arbeidsplasser. Dette gjelder i hele landet. Det neste tiåret
vil vi trenge mer kraft og bedre nett. Samtidig er det slik at alle
større kraftutbyggingsprosjekter har negative konsekvenser for allmenne
og private hensyn og ofte kan føre til konflikter med andre interesser, f.eks.
samiske interesser. Dette gjelder både utbygging av vannkraft, av
vindkraft og av nettanlegg. Når det er reelle, vanskelige interessemotsetninger
i en sak, er det desto viktigere å kunne ta et informert valg.
Hensynet til samiske
interesser og det folkerettslige vernet skal alltid – og jeg understreker:
alltid – være ivaretatt i energisaker i samiske områder. Hensynet
til samiske interesser tillegges stor vekt og har til dels blitt
avgjørende i mange av de sakene som har vært til behandling de siste
årene. De siste 10–15 årene har en rekke søknader om vindkraftverk
i samiske områder blitt behandlet. Flere av disse søknadene har
enten blitt trukket eller fått avslag.
Jeg er opptatt
av at samiske interesser involveres i alle stadier av prosessen
med planlegging av nye energianlegg i samiske områder. Jeg ønsker
at vi legger til rette for bedre samspill mellom kraftproduksjon
og reindrift. Det er en viktig forutsetning for at reindriftsnæringen kan
videreføres også mellom generasjoner.
Sofie Marhaug (R) [11:22:19 ] : Jeg merker meg at statsråden
begynte å veie reindriften opp mot behovet for tilgang på strøm
og det han kaller generasjonsperspektivet. Jeg ønsker i det videre
at statsråden utdyper hva han mener med generasjonsperspektivet,
for det er svært, svært uklart for meg hva han legger i det.
Dommen til Høyesterett
diskuterer faktisk miljøet, behovet for mer kraft og klimakutt opp
mot utbyggingen av vindkraft på Fosen og konkluderer med at man her
kunne valgt annerledes. Det var ikke nødvendig ut fra et klima-
eller miljøperspektiv å bygge vindkraft akkurat her, så man kommer
dragende med et argument Høyesteretts dom allerede har avvist. Det
er et problem, når man skal forhandle om en høyesterettsdom, at
man i utgangspunktet ikke respekterer det som står i dommen.
Det blir sagt
at dette er en veldig kompleks og omfattende sak. En ting som for
så vidt er sant, er at det er veldig omfattende. Aldri før har vi
fått en reindriftssak så godt utredet, med 2 700 sider reindriftsfaglig
materiale. Hva man skal oppdrive av nye utredninger og nytt grunnlag
for å følge opp den dommen, stiller jeg meg svært, svært undrende
til.
Meklingsprosessen
det også vises til, har vært taushetsbelagt, og den er uten frist.
Når meklingen i tillegg mangler framdrift, skaper det en frykt for
at den meklingen i praksis bare er en utsettelse av en oppfølging
av dommen. Sånn oppleves det nå. Det er ikke rart. Det er også en
helt riktig opplevelse, for vi har som stat en reparasjonsplikt,
uten at vi skal drive og trenere Høyesteretts dom. Det er også en
del av det rettsstatlige prinsippet med maktfordeling som ligger
til grunn, og som jeg opplever har blitt fullstendig tilsidesatt
når det har gått to år siden dommen falt.
Jeg har i tillegg
noe jeg lurer på, for i forrige uke stilte jeg statsråden spørsmål
om et notat fra NVE, som jeg kan sitere igjen, som knyttet seg til
kraftplanen for Finnmark:
«Det viktigste budskapet i notatet
er dette: Samtlige av konsesjonssakene i Finnmark er krevende og
har lav framdrift».
Og videre:
«Konsultasjoner med reindriftsinteressene
blir vanskeligere og mer tidkrevende, da det fra reindriftens side
henvises til de pågående prosessene på Fosen».
Dette ble sendt
til regjeringen 2. juni, likevel har regjeringen sagt at de skal
bygge mer kraft.
Jeg lurer på og
vil også ha svar på: Hvorfor blir ikke dette rådet tatt på alvor,
og hvordan kan man leve med at de pågående prosessene på Fosen ikke
får noe å si for annen politikkutvikling?
Statsråd Terje Aasland [11:25:42 ] : La meg starte med å forklare
hva jeg legger i generasjonsperspektivet, for jeg synes det er viktig
at også representanten Marhaug er innforstått med hva det innebærer.
Det er ingen tvil om at reindriftens usikkerhet henger sammen med at
samfunnet spiser litt av reindriftsområdene, enten det er til energianlegg,
veianlegg, næringsformål eller andre ting. I det bildet sier jeg
at vi, gjennom vår behandling av og oppfølging av høyesterettsdommen,
må sørge for at reindriften på Fosen får trygghet, ikke bare for
dem som er reindriftseiere i dag, men også for de kommende generasjoner
knyttet til den, så man over tid får en trygghet for at man kan
ha et godt grunnlag å drive reindrift ut fra – så er det klargjort.
Vi respekterer
selvfølgelig Høyesterett. Vi følger det opp hver dag. Vi har jobbet
med det hver dag siden Høyesterett avsa sin dom knyttet til det,
og dommen som ble avsagt, har altså avgjort at ekspropriasjonsskjønnet
basert på vedtakene fra 2013 ble nektet fremmet. Når et ekspropriasjonsskjønn
nektes fremmet, er løsningen at saken sendes tilbake til ny forvaltningsmessig
behandling. Det er også naturlig, i og med at de uttrykte at konsesjonene
sånn sett er ugyldige, men at konsesjonene ikke automatisk falt
bort med det. Det er ingen tvil: Det er regjeringens ansvar å finne
en løsning i denne saken og bidra til at det blir en løsning.
Meklingsprosessen
blir det sagt mye om. Jeg mener at å etablere en ordning hvor både
reindriftseierne og vindkraftselskapene vil delta for å se på mulighetene
for å komme fram til en omforent avtale, er et gode. Når staten
også sier tydelig at hvis vi kan bidra inn i en sånn type avtale,
vi vil gjøre det, bør det være en fordel for alle parter. Det vil
også være det som raskest kan føre til en løsning som etablerer
trygghet rundt dem som driver med reindrift på Fosen i dag. Jeg
synes det er et godt tiltak, et godt initiativ, og jeg håper og
tror at vi kan få til en løsning på det gjennom et sånt meklingsspor.
Det blir pekt
på dette med energirelaterte saker i tiden framover. Det er ingen
tvil om at samfunnet trenger mer energi for både å håndtere klimautfordringene
og for å legge til rette for industriutvikling, næringsutvikling,
trygghet for arbeid, trygghet for kommunal velferd osv. Den parallelliteten
må vi finne uten at vi ødelegger for reindriftens framtidige muligheter,
og jeg tror det er fullt mulig å finne de løsningene. Det betyr
at vi må gjøre ting bedre fra myndighetenes side i fortsettelsen,
og det betyr at vi må se på dette med alternative løsninger, fleksible
løsninger, i det spillet. Men energi er en grunnleggende faktor
for videreutvikling av samfunnet. Jeg tror at alle i utgangspunktet
er opptatt av at vi skal gjøre det på en trygg og god måte, og at
vi også sørger for at vi gjennom det klarer å sikre reindriftens
framtidsperspektiv.
Svein Harberg hadde
her overtatt presidentplassen.
Hilde Marie Gaebpie Danielsen (SV) [11:29:04 ] : Tusen takk
til representanten Sofie Marhaug for denne interpellasjonen. Denne
interpellasjonen kunne blitt svært enkelt og greit svart opp. Det
burde vært «ijje» – nei. Selvsagt kan ikke en statsråd leve med
at regjeringens energipolitikk truer tilliten til rettsstaten. Det
bekymrer meg kraftig når det ser ut til at regjeringen ikke aksepterer
de enkleste prinsipper – prinsippet om å føre en energipolitikk
som ikke overkjører urfolks rettigheter og menneskerettighetene,
og prinsippet om fritt og forhåndsinformert samtykke. I Sametingets vedtak
i mars fastslo de også at tilliten mellom samene og staten er brutt.
Det er nå helt klart en tillitskrise.
Minister Aasland
har fastholdt hvor viktig utredningsprogrammet er, men i september
sa han til Stortinget at det sporet er parkert, i forståelse med
reindriften. Verken reineierne på Fosen eller Sametinget var informert
om denne avgjørelsen. Sametinget og regjeringen ble aldri enige
om et utredningsprogram fordi regjeringen sto for akkurat de samme
omkampspunktene i 500 dager, og regjeringen ville gå videre uten
Sametingets enighet. Et utredningsprogram kan ikke la seg gjennomføre
med en slik uenighet. Dette lyttet ikke minister Aasland til.
Det foregår også
en mekling mellom reineierne på Fosen og utbyggerne, som er blitt
nevnt her. Statsråd Aasland sier at han ønsker løsninger, han snakker
mye om løsninger, men når det er sagt, kan verken Norge eller minister
Aasland mekle seg ut av et menneskerettighetsbrudd.
Før forhåndstiltredelse
ble gitt, manglet det ikke advarsler om at staten og regjeringen
ville kunne bryte menneskerettighetene i Fovsen-Njaarke, altså Fosen reinbeitedistrikt,
ved å gi en forhåndstiltredelse for utbyggingen av Roan og Storheia.
Rettsstaten Norge står til ansvar for at menneskerettighetsbrudd
skal opphøre. FN er klar i sin tale: Ved menneskerettighetsbrudd
ber de den aktuelle staten om å avgi rapport innen seks måneder.
Fosen-saken er
ikke blitt løst, og det har nå gått to år. NIM, Norges institusjon
for menneskerettigheter, er sterkt kritisk til at bruddet ikke er
reparert, noe som kan utgjøre en ny krenkelse av menneskerettighetene.
Det vil si at det blir et nytt pågående menneskerettighetsbrudd.
I energiloven
står det at det kreves et gyldig konsesjonsvedtak for å drifte et
vindkraftverk. Så hvordan kan man drifte på et ugyldig konsesjonsvedtak?
Det er jo det som er faktum. Konsesjonsvedtaket for Storheia og Roan
er kjent ugyldig i en høyesterettsdom, altså en dom i storkammer
fra Norges høyeste rettsinstans. Dette må olje- og energiminister
Aasland forklare meg.
Regjeringen fastslår
selv at de har lært av Fosen-saken, men da undrer jeg meg sterkt
over byggingen av kraftledningen mellom Skaidi og Hammerfest. Landbruks-
og matdepartementet advarte Olje- og energidepartementet om at denne
kraftledningen ville kunne bryte menneskerettighetene. Likevel trumfer
Olje- og energidepartementet igjennom utbyggingen av kraftledningen.
Derfor vil jeg
spørre minister Aasland om Landbruks- og matdepartementet kan ta
feil. Kan ministeren garantere at Landbruks- og matdepartementet
tar feil, og at ledningen ikke er et brudd på menneskerettighetene?
Helt til slutt
har jeg lyst å snakke om Sissel Jåma. Hun var datteren til pioneren
Arvid Jåma, en stor mann på Fosen. Hun var en stor del av Fosen-kampen.
Sissel valgte å forlate oss altfor tidlig. Det skjedde under rettsrundene
i tingretten i 2017. Jeg har lyst å si de ordene som Sissel sa,
og som hun ville ha fortsatt å si: Baajh vaeride årrodh! La fjella
leve!
Geir Jørgensen (R) [11:33:46 ] : Jeg registrerer at statsråden
i sitt innlegg ganske mange ganger refererer til samiske interesser.
Jeg synes vi skal ha forventninger om, nå som det er gått over 200
dager med et menneskerettighetsbrudd, at man er mer presis i begrepsbruken,
spesielt her i denne sal.
Det er mange som
har interesser i fjellområdene. Det kan være jegere og fiskere og
deres forbund. Det kan være turgåere, bærplukkere og andre. Men
den samiske reindriften har ingen interesser i de områdene de bruker
til å utøve sin næring. De har rettigheter, og det er det dette
handler om. Dette er rettigheter som ligger i FNs konvensjon om
sivile og politiske rettigheter. Det er en konvensjon som Norge
har ratifisert. Den er sterk, og den er et rettsvern for de næringsutøverne
og kulturutøverne vi snakker om her. Denne konvensjonen stiller noen
krav til statene, Norge og andre. I forarbeidene, hvis man tar seg
bryet med å lese dem, er det ikke bare slik at man skal tåle at
den samiske reindriften er til stede i disse fjellområdene – nei,
de oppstiller en plikt for staten til å sørge for at det faktisk
går bra med denne næringen og disse utøverne.
Her har Norge
som stat forsømt seg på det groveste. Det er per nå regjeringens
ansvar, og vi er altså i selskap med stater som vi ellers ikke vil
sammenligne oss med når det gjelder å behandle urfolk og deres rettigheter.
Statsråden sier
at man må legge generasjonsperspektivet til grunn. Det gjør også
vi i Rødt, og det gjør alle som protesterer på det hardeste mot
denne behandlingen av høyesterettsdommen og treneringen av den.
Det er et generasjonsperspektiv her, for det går en historisk linje
fra en brutal fornorskningspolitikk til planene om å demme ned bygda
Masi. Det går en linje fra Alta-kampen og hele veien fram til der
vi er i dag, med et pågående menneskerettighetsbrudd som fortsatt
er uløst. Jeg forventer at regjeringen i behandlingen videre legger
til grunn det generasjonsprinsippet når vi nå forhåpentligvis får
en løsning på denne saken.
Dette handler
om reindriften; det handler om disse familiene og sidaene på Fosen.
Men det begynner mer og mer å handle om hva slags samfunn vi skal
være, hva slags stat vi skal være. Og når en regjering åpenbart
har privilegiet med å kunne bringe inn riksmekleren i et forsøk
på å finne ut av en situasjon som man selv har satt seg i, er det
et stort ansvar som påhviler regjeringen. Det ser ikke ut til at
vi har kommet oss videre.
Ola Elvestuen (V) [11:37:48 ] : Jeg vil også takke representanten
Marhaug for å ta opp denne interpellasjonen om det som er en veldig
viktig sak for reindriftseiere på Fosen, og som etter hvert vokser
og vokser. Det er et pågående menneskerettighetsbrudd, det har vart
i to år, og det handler mer og mer om selve rettsstaten Norge og
hvordan vi følger opp rettsbeslutninger. Det helt grunnleggende
prinsipielle er jo at i et demokrati, i en rettsstat, kan ikke politisk
makt gå foran rett.
Jeg har lyttet
nøye til statsrådens innlegg. Han snakker om at vi må finne avbøtende
tiltak, at dette er komplisert og krevende, og at det er en pågående
meklingsprosess. Men for meg kan ikke oppfølging av en høyesterettsdom
være en meklingsprosess. Her må vi gå mye mer fundamentalt og prinsipielt
inn. Konsesjonsvedtakene er kjent ugyldige, og det eneste som regjeringen må
lete etter og følge opp, er det som også Norges institusjon for
menneskerettigheter, NIM, påpeker, og det er å finne den relevante
rettslige terskelen. Det handler om at disse anleggene ikke skal
ha vesentlig negative konsekvenser for reindriften. Det er den avgrensningen
som må finnes.
Dette er ikke
en omkamp – Venstre har vært imot Storheia-utbyggingen siden 2012–2013
av hensyn til reindriften – og det er ikke, der vi er nå, en politisk
kamp. Dette handler om at staten må følge opp en høyesterettsdom.
Nå har det gått to år. Det vanlige og det som er forventningen,
er at man har en reparasjonsplikt innen seks måneder – og vi holder
fortsatt på med mekling for å se om man finner en enighet om hva
som må gjøres.
Dette er en sak
der staten hele veien har vært tungt inne på vindkraftselskapenes
side, og har brukt betydelige ressurser også da rettssaken gikk
i Høyesterett. Men når dommen er falt, endrer statens oppgave seg
helt. Da må statens oppgave være å gjøre tiltak som gjør at vi er sikre
på at vi ikke lenger har et pågående menneskerettighetsbrudd. Når
de endringene i konsesjonen er gjort – og det må være endringer
i selve anlegget for å dra det under terskelen – kan man diskutere
hva man gjør framover. Det første må være at vi er sikre på at det
ikke lenger er et pågående menneskerettighetsbrudd, og at vi følger
høyesterettsdommen.
Jeg mener, som
NIM har gått inn for i et brev som også er sendt til regjeringen,
at vi må følge opp denne saken, og man må ha en uavhengig evaluering
av departementets oppfølging av saken. Dette handler om at vi må ha
en trygghet for at når høyesterettsdommen er falt, må det følges
opp. Det må være en tidsfrist. Vi må komme ut av en situasjon hvor
vi har et pågående menneskerettighetsbrudd. Så er det også det neste
ansvaret, som er å sikre at tilsvarende brudd ikke skjer i framtiden –
med endringer i regelverk, endringer i lovverk for å avgjøre det.
Det er ikke en vurdering av behov for kraft eller naturvern. Dette
er en rettslig ramme med en internasjonal avtale om menneskerettigheter,
som vi har skrevet under. Det er den som må følges. Og jeg gjentar: Makt
skal ikke og kan ikke gå foran rett.
Une Bastholm (MDG) [11:42:51 ] : I juni i år fikk jeg æren
av å lese opp deler av sannhets- og forsoningskommisjonens rapport
i Nationaltheatret. Jeg fikk lese opp den delen som handlet om energipolitikken
i Norge og hvordan den har hatt inngrep i samiske rettigheter. Et
sitat som brant seg veldig fast hos meg, var dette fra Arvid Jåma,
som er reineier på Fosen:
«Vi kjemper imot krefter som økonomisk
kan vise til enormt større tall både i omsetning, verdiskaping,
skattebetaling og inntekt – tall som gjør oss minimale. Dette er
en umulig kamp. Her er det pengene og makta som rår. Konvensjoner
og lover beskytter oss ikke.»
Mitt innlegg handler
om makt. Jåma kjempet i 20 år mot etableringen av Roan og Storheia
vindkraftverk, og vi vet at de ble bygd. For to år siden slo Høyesterett
fast at rettighetene til reineierne var brutt, og at både ekspropriasjonen
av land og tillatelsen til kraftproduksjon var ugyldig. Nå står
turbinene der fortsatt, som om ingenting har skjedd, og gir inntekter
til selskapene. Menneskerettighetsbruddet vil fortsatt være der
så lenge det ikke gjøres tilfredsstillende avbøtende tiltak, sånn
at reineierne kan fortsette sin vernede kulturutøvelse.
De siste dagene
har samer, samiske representanter og miljøforkjempere aksjonert
i Oslo for å markere at det er to år siden Høyesteretts dom. Det
er veldig lett for majoritetsbefolkningen da, og for folkevalgte
og også for en regjering, å tenke at nå må de roe seg lite grann ned
og bli litt mindre kompromissløse. Men husk da dette: De gjør det
fordi de føler de må, og de rettsprinsippene de kjemper for, kjemper
de for på vegne av oss alle.
For Fosen er ikke
første gang staten har overkjørt samiske rettigheter i Norge. Det
er den 700 sider lange og tunge rapporten fra sannhets- og forsoningskommisjonen
en påminnelse om. Vi snakker om statlige overgrep, psykisk og fysisk
vold mot barn, eldre, unge, hele lokalsamfunn, ja hele kulturer,
et helt folk, over flere hundre år. Merk dette også: Over lang tid
brukte staten nettopp ekspropriasjon av areal, bosetting, veibygging
og industri aktivt som fornorskningsredskap. Samenes naturnære kultur
og språk skulle erstattes med industrielt, moderne, materielt tankegods.
Sannhets- og forsoningskommisjonen
har gjort sitt for å dokumentere og foreslå tiltak. Nå er det opp
til Stortinget og regjeringen å følge opp sånn at sannheten faktisk
får betydning, og at forsoningen med samer, kvener og skogfinner
i Norge kan finne sted.
Men har vi ikke
også rett til et levelig miljø og må sikre nok fornybar energi for
befolkningens trygghet? Det tenker mange. Også dette tok Høyesterett
stilling til. Hensynet til mer fornybar energiproduksjon er viktig, skriver
de, og selvfølgelig er Miljøpartiet De Grønne helt enig i det. Men
Høyesterett avviser at det var relevant her, fordi man aktivt valgte
bort andre utbyggingsalternativer for disse vindparkene som kunne
ha ivaretatt kulturutøvelsen til samiske reineiere bedre.
Det pågår meklinger
nå om både Roan og Storheia, men på hvem sine premisser? OED er
til stede i rommet, men jeg ber statsråden klargjøre dette: Hva
er statens rolle i disse meklingene? Er staten en aktiv part i å
definere og imøtekomme samiske interesser i deres forståelse av
hva som trengs for at de skal kunne fortsette sin kulturutøvelse?
Eller skal det være opp til et kompromiss, en forhandling mellom
et kraftselskap og et urfolk – etter at kraftverkene er bygd, når
kraftverkene står der, når vindturbinene står der, og med en stat
som da kan true med på egen hånd å definere et eget utredningsprogram
som skal overprøve reineiernes egen informasjon, egen erfaring om
hvordan reinen oppfører seg i en vindpark på vinteren og på sommeren?
Er det opp til det kompromisset om staten skal overholde forpliktelsen til
å imøtekomme urfolks rettigheter og til å følge en høyesterettsdom?
Eller er staten en aktiv part i disse meklingene?
I tillegg til
økonomisk kompensasjon har reineierne bedt om at konsesjonstiden
for vindparkene må bli kortere – det er i hvert fall det som har
stått i pressen – og det er for at de skal kunne vite når de kan
få tilbake vinterbeitet sitt. Hva er statens begrunnelse for ikke
å imøtekomme det? Jeg mener Stortinget bør få vite det.
Dette er veldig
alvorlig, og jeg mener det er bare én ting staten nå kan gjøre.
Det er å legge seg paddeflat og gjør det helt klart, både offentlig
og i meklingene, at her skal alle steiner snus for å minimere skadene
så mye som mulig, sikre rikelig med kompensasjon og gi makt tilbake
til reineiere ved å la dem få definere hva som trengs for deres
kulturutøvelse.
Sofie Marhaug (R) [11:48:31 ] : Svaret på det innledende spørsmålet,
«kan statsråden leve med at regjeringens energipolitikk truer tilliten
til rettsstaten», har jeg ikke fått. For meg synes svaret å være
ja, for det har ikke kommet noen gode svar på hvordan man kan respektere
Høyesteretts dom. I stedet har jeg fått mange bortforklaringer fra
statsråden heller enn at han går til kjernen av det som er problemet.
Statsråden har
sagt at konsesjonen er ugyldig, men at det er ingen automatikk i
at den faller bort. Det statsråden i praksis gjør da, er å sende
reindriften i limbo. Selv om de har vunnet i retten, i Høyesterett,
har de likevel tapt. De har ikke fått rett i virkeligheten, de har
ikke fått gjort opp den uretten som det er statens oppgave å rette
opp.
Det ble snakket
om generasjonsperspektivet. Slik jeg forsto statsråden og svaret
fra ham, handler det om neste generasjon: at de også skal kunne
drive med reindrift. For meg er det eneste riktige perspektivet
på det at reindriften tilbakeføres, slik at de har reinbeite. Det
er grunnlaget for at neste generasjon reindriftssamer kan få utøve
sin kultur, slik vi har forpliktet oss til gjennom de sivile og
politiske menneskerettighetene.
Vi kan ikke mekle
oss bort fra denne dommen, slik også flere representanter fra de
andre partiene nå har tatt opp i denne sal. Det er en viktig ting
å understreke, for det er en del av den ansvarsfraskrivelsen som
ikke løser problemet, men trenerer dommen. Det er alvorlig for tilliten
samer har til den norske rettsstaten, men også for den tilliten
alle vi andre har til den norske rettsstaten. Hvis vi ikke oppfyller
de menneskerettighetene som vi i fellesskap har forpliktet oss til
– et stort flertall på Stortinget har forpliktet oss til de menneskerettighetene
– hvis vi ikke kan følge dem og ha tillit til at de blir fulgt opp,
også når det blir slått fast i Høyesterett, da er ikke rettsstaten
truet bare for reindriftssamene, noe den åpenbart også er, da er
den truet for oss alle. Da har vi ikke et maktfordelingsprinsipp
som virker.
To år har gått,
to år uten at dommen er fulgt opp. Det er veldig, veldig alvorlig,
og jeg har ikke på noen som helst måte blitt betrygget i løpet av
denne seansen.
Statsråd Terje Aasland [11:51:45 ] : La meg starte med å si
at vi respekterer fullt og helt høyesterettsdommen, og vi jobber
hver dag for å finne en god løsning på dette. Høyesterett har lagt
til grunn at vedtakene fra 2013 innebærer et brudd på menneskerettighetene.
I dommen legger Høyesterett til grunn at utbyggingen på sikt fører
til at reindriftssamene på Fosen må redusere reintallet betraktelig,
og at vedtakene fra 2013 ikke inneholder tilfredsstillende avbøtende
tiltak opp mot SP artikkel 27. Da er vi inne på det som representanten Elvestuen
tok opp, dette med den relevante terskelen for avbøtende tiltak.
Hva er det? Jeg har ikke hørt noen her i utgangspunktet uttrykke
tanker om det. Det er det som er det krevende, men det er også det
som er det viktige, at vi i de avbøtende tiltakene finner at vi
er innenfor den rettmessige delen av terskelen på en så trygg og
god måte at vi ikke i framtiden kommer i en situasjon hvor menneskerettighetene
igjen brytes på Fosen. Det er den krevende øvelsen i dette.
Så påstår noen
at Riksmekleren er et skalkeskjul eller en trenering eller utsettelse
av saken. Det er det ikke. Det er et forsøk på å etablere tilstrekkelig
trygghet for at partene kan sette seg ned, også med staten, og avklare om
det er mulig å finne en omforent løsning hvor reindriften trygt
kan gå videre, og hvor vindkraftselskapene også får en avtale som
de kan leve med. Da har staten sagt veldig tydelig at vi ønsker
å bidra til å finne en løsning, hvis det er ting på statens hånd
som kan bidra til at den avtalen faktisk blir etablert.
Jeg kan ikke gå
inn og kommentere, som noen uttrykker det her, konkret hva som ligger
inne i meklingsrommet, for der har vi alle forpliktet oss til fortrolighet. Det
er fordi det skal være tilstrekkelig trygghet for at man der kan
diskutere åpne, vide og store spørsmål uten å se det i pressen eller
lese om det andre steder etterpå. Det er nettopp for å etablere
trygghet til å utforske de mulighetene som faktisk er der, og som
må finne sin løsning. Så jeg kan ikke definere statens rolle, men
vi har sagt at vi bidrar i meklingen, og vi vil bidra hvis det finnes
tiltak på statens hånd som kan avhjelpe situasjonen.
Jeg kan også forsikre
representanten Bastholm om at alle steiner snus. Dette er en kompleks,
krevende og vanskelig sak, men oppgaven er veldig klar: Vi skal
ivareta rettighetene til reindriftssamene på Fosen på en trygg og
god måte for framtiden, i et generasjonsperspektiv, som jeg har
understreket. Jeg håper at vi kan gjøre det gjennom en mekling.
Hvis ikke må vi starte omgjøringsprosessen og fatte et nytt forvaltningsvedtak
så raskt som overhodet mulig.
Presidenten
[11:54:53 ]: Sak nr. 3 er dermed omme.
Stortinget tar
nå pause fram til votering kl. 15.
Stortinget tok
pause i forhandlingene kl. 11.56.
-----
Stortinget tok
opp att forhandlingane kl. 15.
President: Nils T. Bjørke