Helt siden Aarbakke-utvalget la frem sin utredning i 1989 har
det vært bred enighet om prinsippene for fastsettelse av
avskrivningssatsene. Satsene stod urørt fra skattereformen
i 1992 til budsjettforlikene mellom Arbeiderpartiet og sentrumspartiene
i 1999 og 2000, som et ledd i å skaffe inndekking i budsjettavtalene.
Endringer i avskrivningssatsene er spesielt uheldig fordi de i stor
grad rammer allerede foretatte investeringer. Bedriftene har små muligheter
til å ta hensyn til at spillereglene er endret. Slike endringer svekker
tilliten til skattesystemet, og innebærer at aktørene
må ta hensyn til denne usikkerheten når de skal
foreta investeringsbeslutninger i fremtiden.
Forslagsstillerne vil vise til at denne problemstillingen tidligere
er tatt opp av blant annet Bergo-utvalget, som i NOU 1996:17 blant
annet konkluderer med følgende:
«Det er viktig både for privatpersoner
og foretak at skattesystemet er forutsigbart og forståelig.
Usikkerhet og hyppige uforutsette endringer i systemet gjør det
vanskeligere å planlegge økonomiske disposisjoner
over tid, og kan medføre betydelige økonomiske feildisponeringer
og feilinvesteringer. Politikkusikkerhet kan på denne måten
føre til en dårligere ressursallokering.
En mulighet for å redusere slik politikkusikkerhet er å basere
skattesystemet på overordnede generelle prinsipper. Dette
kan sikre at systemet er mer forutsigbart og ligger noenlunde fast
over tid. Ved å basere skattesystemet på overordnede
prinsipper øker også myndighetenes troverdighet
i skattepolitikken. Private aktører vil vite at de økonomiske
disposisjoner de foretar i dag, ikke vil influere skattereglene
i morgen. Dersom myndighetene har manglende troverdighet i skattepolitikken,
kan dette føre til at prosjekter som er samfunnsøkonomisk
lønnsomme ikke blir gjennomført. Dette gjelder
særlig for investeringer i realkapital. Når investeringen
er foretatt blir skatteobjektet lite mobilt. Det kan da være
fristende for myndighetene å øke skatten. Dersom
private aktører forventer at dette kan skje, kan det medføre
at investeringen ikke blir gjennomført. Ved å basere
skattesystemet på overordnede prinsipper reduseres risikoen
for slik «opportunistisk» skattepolitikk.»
Etter forslagsstillernes mening var avskrivningsreglene et godt
eksempel på at skattesystemet var basert på overordnete
prinsipper som lå fast over tid, slik utvalget anbefalte.
Dessverre er endringene som flertallet har foretatt i avskrivningsreglene
også et godt eksempel på nettopp det utvalget
advarer mot. Stortingsflertallet har nå gått bort
fra flere av de grunnleggende prinsippene som skattesystemet var bygget
på, gjennom udokumenterte endringer i avskrivningsreglene
og innføring av dobbeltbeskatning av utbytte, uten at det
er etablert noen nye prinsipper. Dermed er skattesystemet nå uforutsigbart
og lider under manglende troverdighet. Ingen vet hva som skjer neste år.
Som utvalget peker på har denne usikkerheten økonomiske
konsekvenser for Norge.