7.3.3 Praksis i komiteene
Komiteenes adgang til å stille spørsmål
til en statsråd for å belyse bestemte saker som komiteen har til
behandling, er etablert gjennom langvarig praksis. Selv om dette
bare indirekte kommer til uttrykk i § 24, som beskrevet ovenfor,
er det både fra Stortingets og regjeringens side lagt til grunn
at komiteene har en slik rett – også i saker som ikke gjelder representantforslag.
Det er likevel ulik praksis i komiteene
knyttet til rutiner for oversendelse av slike henvendelser til statsråden/departementet.
Dette gjelder både hvem som undertegner slike brev (komitéleder,
saksordfører, fraksjonsleder eller eventuelt komitésekretær – med
eller uten (eksplisitt) fullmakt fra komitéleder) – og om det framgår
klart eventuelt hvilke fraksjoner som står bak oversendelsen av
spørsmålene eller anmodningen om lovteknisk bistand.
Det er i forlengelsen av dette også ulik
praksis knyttet til om spørsmål eller anmodninger om lovteknisk bistand
er «godkjent» av komiteen (eventuelt av komitéleder og/eller saksordfører)
på forhånd, der det kun er én eller flere fraksjoner som står bak,
og om svaret fra statsråden/departementet sendes i kopi eller videreformidles
til hele komiteen, der det ikke er komiteen som sådan som står bak
henvendelsen.
Noen komiteer praktiserer at hvert enkelt
medlem eller hver enkel fraksjon selv bestemmer om og hvilke spørsmål
de ønsker å sende statsråden, gjennom komiteen, mens andre formaliserer
dette mer gjennom diskusjoner i komiteen eller godkjenning av leder
eller saksordfører.
Det er også noe ulik praksis knyttet
til hvor lang frist som normalt gis for slike henvendelser til statsråden/departementet,
men ca. en ukes frist synes å være ganske vanlig. Fristens lengde
vil uansett måtte tilpasses framdriftsplanen i den enkelte sak,
herunder hvor mye det haster.
Når det gjelder behandlingen av budsjettet,
synes det å være vanlig praksis at spørsmål går fra den enkelte fraksjon,
og at komiteen som sådan ikke har befatning verken med spørsmålene
eller svarene.
Når det gjelder representantforslag,
jf. § 30 første ledd, synes det å være praksis i alle komiteer at
forslaget rutinemessig oversendes statsråden for vurdering, og at dette
gjøres uavhengig av om det er foretatt en vurdering av om forslagene
som er fremmet, skal imøtekommes helt eller delvis i innstillingen.
Dette innebærer nok at mange forslag som utvilsomt ikke vil få tilslutning
i Stortinget, likevel oversendes til uttalelse.
Det er også vanlig at saksordfører viser
til statsrådens uttalelse i sine merknader, og i mange komiteer blir
saksordførermerknadene som hovedregel utsatt dersom statsrådens
uttalelse ikke foreligger. Statsrådens uttalelse anses av komiteene
å være et viktig dokument i behandlingen av representantforslag.
Det varierer imidlertid i de ulike komiteene
om henvendelse til departementet sendes før eller etter at saksordfører
er utpekt, og om saksbehandlingen i komiteen har kommet i gang,
samt hvilken frist som blir gitt til departementet. Noen komiteer
opererer med relativt knappe frister (for eksempel fem virkedager),
mens andre har mer romslige (eller ingen eksplisitte) frister. Dersom
representantforslaget involverer flere departement/statsråder og
krever koordinering, gis det også normalt lengre frist enn ved «enklere»
forslag.