3.1 Norske sikkerhetsinteresser

Norges sikkerhetsinteresser var tidligere primært definert innenfor det euroatlantiske området, men globaliseringens effekter har redusert relevansen av et så avgrenset perspektiv. Stikkord som internasjonal terrorisme, informasjonsangrep via Internett, spredning av masseødeleggelsesmidler og -våpen, og langtrekkende våpensystemer, samt alvorlig internasjonal kriminalitet, illustrerer nødvendigheten av et globalt perspektiv.

NATOs rolle og funksjon er inne i en tilpasningsfase i lys av et endret globalt risikobilde og økningen i antall medlemsland. EUs rolle er tilsvarende i en utviklingsfase i etterkant av økningen i antall medlemsland og et fordypet samarbeid i bredden og dybden, innbefattet sikkerhet og forsvar. Russland har også endret sin rolle gjennom tilnærmingen til Vesten, og vil gjennom fortsatt konsolidering av demokratiske prinsipper og grunnverdier bli en mer forutsigbar og tillitsbringende partner for både Norge, EU og NATO. USA har også endret sin sikkerhetspolitikk og tilnærming til internasjonal terrorisme de senere år, bl.a. som en følge av terroranslaget 11. september 2001, med konsekvenser både for NATO og for USAs forhold til Europa.

I etterkant av EU- og NATO-toppmøtene i juni 2004, hvor EUs medlemsstater ble enige om en grunnlovstraktat, og NATO kom samstemmig ut om alliansens videre utvikling, er det viktig for Norge å søke et tettest mulig samarbeid med EU samtidig som vi videreutvikler og forsterker samarbeidet i NATO og med USA.

3.2 Sikkerhetspolitikkens gråsoner

De senere års alvorlige terrorhendelser er handlinger som tidligere ble kategorisert som alvorlig kriminalitet, men har nå fått nye dimensjoner og aspekter, og havner i området mellom kriminalitet og væpnet angrep. I denne gråsonen kan terrorhandlinger eller annen alvorlig kriminalitet føre til en krise med sikkerhetspolitiske dimensjoner. En stats territorielle integritet og politiske suverenitet utfordres på en direkte måte uten at det dreier seg om et militært angrep i tradisjonell forstand. Slike handlinger har en form for politisk utpressing som sitt viktigste motiv, og ikke økonomisk vinning. Dette skiller terrorisme fra tradisjonell alvorlig kriminalitet.

Terroraksjoner planlagt i eller utenfor Norge, og utført i Norge eller mot norske interesser i utlandet av grupper med opprinnelse utenfor Norges grenser, kan være et angrep mot grunnleggende nasjonale sikkerhetsinteresser og true norsk sikkerhet på en direkte måte. En slik terroraksjon vil derfor være en hendelse som truer både statssikkerheten og samfunnssikkerheten. Å møte internasjonal terrorisme krever derfor et nært og fleksibelt samarbeid mellom Forsvaret og politiet.

3.3 Sikkerhetspolitiske utfordringer

De sikkerhetspolitiske utviklingstrendene vi har vært vitne til de senere år har gitt et uforutsigbart risikobilde som i hovedsak er knyttet til faktorer utenfor vårt nærområde. Norges betydelige ressurser, geostrategiske beliggenhet og internasjonale virksomhet kan likevel medføre anslag og andre direkte konsekvenser som kan true viktige nasjonale interesser. Det eksisterer derimot ingen trussel om militært angrep fra en annen stat mot norsk territorium på kort og midlere sikt.

Dette betyr at det er uforutsigbarhet og et uoversiktlig risikobilde som fremstår som de viktigste faktorene for utformingen av norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk i de kommende år. Vår sikkerhet kan ikke ivaretas gjennom en ensidig fokusering på konvensjonelt forsvar av det norske territoriet. Uforutsigbarheten og risikobildet tilsier at norsk sikkerhet best ivaretas gjennom å bidra til fred, stabilitet og en gunstig internasjonal utvikling, for på den måten å redusere risikoen for kriser, konfliktspredning, væpnet konflikt og krig - innbefattet internasjonal terrorisme.

Muligheten for fremtidige episoder, kriser og konflikter i norske områder kan ikke avskrives helt, noe sikkerhetspolitikken må ta høyde for. For å unngå dette og redusere negative konsekvenser, må Norge kunne demonstrere selvstendig vilje og evne til å ta ansvar for egen sikkerhet, og samtidig legge forholdene til rette for å kunne møte utfordringene sammen med våre allierte dersom situasjonen skulle kreve det.

I det globale perspektivet er det først og fremst internasjonal terrorisme som i dag kan utgjøre en direkte trussel mot Norge og norske interesser. Internasjonal terrorisme kjenner ingen grenser, og også Norge kan fremstå som et mulig mål for slik virksomhet. En potensiell trussel fra masseødeleggelsesmidler er til stede, og denne trusselen kan materialisere seg også i vår del av verden. Norsk sikkerhetspolitikk må ta høyde for denne trusselen, og være i stand til å møte den i vårt nærområde, så vel som lenger borte.

3.4 Utviklingen i FN

FN spiller en nøkkelrolle for norsk sikkerhetspolitikk. Norsk sikkerhet er nært knyttet til eksistensen av velfungerende ordninger for sikkerhetssamarbeid i en global ramme. Det endrede risikobildet bidrar til å forsterke dette poenget ytterligere. Samarbeidet innenfor rammen av FN er av stor betydning for Norge, og Norge er tjent med at internasjonale sikkerhetsut­fordringer finner sin løsning innenfor en bred konsensus basert på prinsippene i FN-pakten og gjennom forankring i folkeretten. Norge legger avgjørende vekt på FN som et globalt og overordnet sikkerhetspolitisk fastpunkt.

FN disponerer ikke selv de nødvendige ressurser som gjør organisasjonen i stand til å gjennomføre alle de fredsoperasjoner som det kan være nødvendig å etab­lere i arbeidet for internasjonal fred og sikkerhet. Fra FNs side har det derfor vært ønskelig at regionale organisasjoner som EU, NATO og AU (Den Afrikanske Union) påtar seg et større ansvar, og FN har i en rekke tilfeller gitt mandat til operasjoner der medlemsland eller regionale organisasjoner står for den faktiske gjennomføringen, som for eksempel i Afrika, i Afghanistan og på Balkan. Gjennom en slik arbeidsdeling kan regionale organisasjoner avlaste FN, og derved styrke FNs rolle og handlekraft.

3.5 Utviklingen i NATO

Innenfor den overordnede rammen som legges av FN, er NATO hjørnesteinen i norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk. Fra i hovedsak å ha vært en planleggingsorganisasjon under den kalde krigen da hovedfunksjonen var militær avskrekking, har NATO gått over til å bli en organisasjon som aktivt leder og gjennomfører ulike typer militære operasjoner. Dette har vært en krevende prosess som organisasjonen har løst gjennom omstilling og nyskapning.

NATO har i 2004 operasjoner i Afghanistan (ISAF - International Security Assistance Force), Kosovo (KFOR - Kosovo Force), Bosnia (SFOR - Stabilisation Force in Bosnia and Hercegovina) og Middelhavet (Operation Active Endeavour). Alliansen har også støttet sine medlemsland ifm. særskilte arrangementer som ikke nødvendigvis er av sikkerhetspolitisk natur. NATO ivaretok således luftovervåkning ifm. europamesterskapet i fotball i Portugal og kronprinsbryllupet i Spania. Under De olympiske leker i Athen bidro NATO med luftovervåkning, maritime styrker og et ARBC (Atom-, Radiologiske, Biologiske og Kjemiske våpen)-element for å styrke beredskapen mot terrorangrep.

NATOs operasjon i Bosnia har vært vellykket og SFOR-operasjonen avsluttes innen utgangen av 2004. EU etablerer samtidig en ny type operasjon i Bosnia med større vekt på sivile oppgaver. Norge har sagt seg villig til å delta i EU-operasjonen med et begrenset bidrag, men det konkrete styrkebidraget vil bli fastsatt senere. NATO vil likevel forbli i området med et hovedkvarter for å ivareta sine forpliktelser ifm. Dayton-avtalen.

Hovedfokuset under toppmøtet i Istanbul var å fortsette omstillingen av NATO for å møte de nye sikkerhetsutfordringene. Denne omstillingen er helt nødvendig og har klare likhetstrekk med de nasjonale omstillingsprosesser. Både NATO og Norge har tatt viktige skritt fremover i denne prosessen, og Nordsjøstrategien er et viktig ledd i transformasjonen av det norske forsvaret.

På toppmøtet var det bred enighet om å endre NATOs planleggingsprosesser. Det ble også enighet om å styrke koordineringen av styrkegenereringen til NATOs operasjoner. Dette gir medlemslandene lengre planleggingshorisont og større mulighet til å konsentrere sine styrkebidrag. Fra norsk side ble det understreket at medlemslandene i størst mulig grad må unngå å legge restriksjoner på de nasjonale styrkebidragene til NATO-operasjoner, slik at de tilgjengelige styrkene kan utnyttes mer effektivt.

Den sikkerhetspolitiske rollefordelingen mellom EU og NATO, og med det også mellom EU og USA, er i endring. Det er av grunnleggende betydning at samarbeidet mellom EU og NATO forblir konstruktivt og baseres på åpenhet, samarbeid og gjensidig koordinering.

3.6 Utviklingen i EU og ESDP

De nærmeste årene vil EU ventelig bli mer fremtredende som konsultasjonsforum og politisk aktør for ivaretakelse av europeisk og internasjonal sikkerhet og stabilitet. EUs økte evne til koordinert anvendelse av diplomatiske, politiske, økonomiske, militære og juridiske virkemidler, vil fortsatt kunne få konsekvenser for NATO og det transatlantiske forholdet.

EUs toppmøte i juni 2004 vedtok en ny grunnlovstraktat for EU som skal til ratifisering i de enkelte medlemsland de kommende år. Dette vedtaket har i seg selv ingen direkte innflytelse på det europeiske samarbeidet innenfor sikkerhets- og forsvarspolitikk, men er et kraftig signal om ytterligere forsterket samarbeid mellom EUs medlemsland. Utviklingen forsterker således EUs ambisjon om å utøve en slagkraftig felles utenriks- og sikkerhetspolitikk (Common Foreign and Security Policy - CFSP), slik det ble tatt til orde for gjennom EUs sikkerhetspolitiske strategi (A Secure Europe in a Better World. European Security Strategy - også kjent som "Solana-papiret"). De senere års styrking av EUs sikkerhets- og forsvarspolitikk (European Security and Defence Policy - ESDP), både på det politiske og praktiske plan, bidrar også til å styrke EU som aktør på den sikkerhetspolitiske arenaen.

Under EUs toppmøte i juni 2004 ble det også fattet vedtak om å overta den militære operasjonen i Bosnia etter NATOs SFOR fra desember 2004. Den nye operasjonen - Althea - vil videreføre det tidligere styrke­nivået på ca. 7 000 soldater, og vil bli den største og mest omfattende EU-operasjonen så langt.

EU-toppmøtet vedtok samtidig å etablere 7-9 såkalte "EU Battle Groups". Disse stridsgruppene vil hver bestå av ca. 1 500 soldater og skal kunne settes inn på kort varsel i ulike konfliktområder. EU har spesielt lagt vekt på at disse stridsgruppene skal understøtte FN for gjennomføring av stabiliserings- og konfliktforebyggende operasjoner, innbefattet humanitære operasjoner. Afrika trekkes frem som et særlig aktuelt innsettingsområde.

Toppmøtet besluttet videre å opprette en organisasjon på forsvarssiden - European Defence Agency (EDA) - som vil få i oppgave å fremskaffe de nødvendige militære kapasiteter for å oppnå målsettingene i Solana-papiret (A Secure Europe in a Better World. European Security Strategy). For å utføre denne oppgaven vil EDA få ansvar for europeisk forskning og utvikling innenfor forsvarssektoren, europeisk samarbeid om materiellanskaffelser og forsvarsindustrisamarbeid. EDA vil således overta de funksjonene som Western European Armaments Group (WEAG) og Western European Armaments Organisation (WEAO) har i dag, og hvor Norge er fullt medlem. Som en følge av dette forventes WEAG nedlagt i løpet av 2004, mens WEAO forventes å videreføre sin rolle som forvalter av europeiske forsknings- og teknologiprogrammer inntil de juridiske og praktiske forutsetninger for EDAs overtakelse også av denne oppgaven er på plass (jf. egen informasjonssak om WEAO).

En del av EUs fordypning av det forsvars- og sikkerhetspolitiske samarbeidet skjer innenfor det avtaleverket som er utviklet mellom NATO og EU. Dette rammeverket er kalt Berlin+, og ble sluttført i mars 2003. Det viktigste elementet i Berlin+ avtalen er prinsippet om at NATO, i de tilfeller der alliansen som organisasjon ikke ønsker å involvere seg, kan stille kollektive militære kapasiteter til rådighet for EU-ledede operasjoner.

Det er viktig at ESDP utvikler seg på en måte som utfyller og ikke konkurrerer med NATO. Det er enighet i begge organisasjoner om at NATO og EU skal utfylle hverandre, men utviklingen av ESDP fører til at det blir stadig flere tangeringspunkter mellom EU og NATO. Utviklingen av en enhetlig europeisk forsvars- og sikkerhetspolitikk er positiv også sett med norske øyne. Et styrket ESDP fører til at den europeisk pilaren i det transatlantiske sikkerhetsfellesskapet styrkes. Norge ønsker å bidra til at Europa fremstår som en mer slagkraftig, enhetlig og synlig aktør. Ved å utvikle europeiske kapasiteter vil Europa i større grad kunne ta ansvar for europeisk og global sikkerhet og stabilitet.

Norges muligheter til å påvirke utviklingen av ESDP er minimal. Som NATO-medlem har vi, iht. de arrangementene som er bestemt mellom EU og NATO, formelle rettigheter når EU i sine operasjoner benytter seg av NATOs ressurser. I tillegg har vi sammen med resten av "+5 gruppen", bestående av allierte europeiske ikke-EU land (Island, Romania, Bulgaria, Tyrkia og Norge), rett til å bli konsultert om forsvars- og sikkerhetspolitiske spørsmål. Arrangementene er imidlertid en kanal som gir liten mulighet for reell påvirkning.

Norge har deltatt i EU-operasjoner, noe som gir et visst praktisk kontaktpunkt mot ESDP. Ved å delta i slike operasjoner signaliserer vi til våre europeiske partnere at vi ønsker å bidra til utviklingen av ESDP.

Vår posisjon som ikke-EU-land krever en aktiv europapolitikk. Norge kan ikke stille seg på utsiden av de prosesser og initiativ som lanseres av EU. Derfor tar Norge, i den grad vi slipper til, del i det flernasjonale arbeidet i EU for å utvikle militære kapasiteter, samtidig som vi søker å knytte oss tettest mulig til European Defence Agency (EDA). Det er viktig at vi forblir en seriøs og kompetent samarbeidspartner innen det europeiske forsvarsmateriellsamarbeidet, og på den måten kunne få innflytelse i EDA. Regjeringen vil derfor fortsette å arbeide aktivt for å sikre norske interesser og påvirkningsmuligheter i EDA.

3.7 USA og den transatlantiske dimensjonen

Det tok over ti år før de strukturelle konsekvensene av den kalde krigens slutt begynte å avtegne seg for alvor også på det transatlantiske plan. USAs dominerende posisjon i internasjonal politikk, og det faktum at nasjonal sikkerhet har fått økt betydning i amerikansk politikk, har betydelige føringer på USAs politikk på den internasjonale arena og overfor Europa. Det endrede risikobildet har ført til nye internasjonale samarbeidsmønstre, noe som fremfor alt kommer til syne gjennom kampen mot internasjonal terrorisme. Tidligere fiender samarbeider om å motvirke, begrense og om nødvendig bekjempe nye og felles trusler. Den udramatiske oppsigelsen av ABM (Anti-Ballistic Missile)-avtalen i juni 2002 og den russisk-amerikanske avtalen av mai 2002 som begrenser aktive strategiske kjernefysiske stridshoder til mellom 1700 og 2200, er uttrykk for viktige endringer i de strategiske forhold. Ovennevnte avtale mellom USA og Russland åpner også for samarbeid om forsvar mot ballistiske missiler. Dette tema diskuteres bl.a. innenfor rammen av NATO-Russland-rådet (NRC) i NATO.

Et annet trekk ved det nye strategiske bildet er større politiske forskjeller mellom USA og enkelte sentrale europeiske allierte, noe som på utvalgte områder har ført til mer markante interessemotsetninger. Slike motsetninger har til dels blitt forsterket ved at den sikkerhetspolitiske rollefordelingen mellom EU og NATO, og med det også mellom EU og USA, er i støpeskjeen. Spørsmålet om nasjonal handlefrihet uten internasjonale bindinger (unilateralisme) kontra nært samarbeid av gjensidig natur med allierte (multilateralisme), er følgelig blitt et sentralt tema i amerikanske politikk.

De transatlantiske bånd er fortsatt sterke, og ovennevnte motsetninger bør derfor ikke overdrives. Det gamle skjebnefellesskapet fra den kalde krigen er endret, men ikke borte. Samtidig skal man ikke undervurdere de vanskeligheter som følger av institusjonelle forhold, ulik trusseloppfatning, misforholdet i militær styrke over Atlanterhavet og ulik tilnærming til håndtering av nye sikkerhetsutfordringer. Dette skaper utfordringer, også for Norge. I så henseende er det svært viktig for Norge at NATOs rolle som transatlantisk konsultasjonsorgan styrkes. Samtidig er det viktig å delta aktivt i det fremvoksende europeiske forsvarssamarbeidet - enten bilateralt eller multilateralt.

3.8 Forholdet til Russland

Norges forhold til Russland er i økende grad preget av større tillit og åpenhet, og dagens Russland utgjør ingen militær trussel mot Norge. Likevel vil Russland fortsatt være en sentral rammefaktor for utformingen av norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk. Våre to land grenser opp mot hverandre i et område av stor ressursmessig og strategisk betydning. Russland legger fremdeles stor vekt på sine strategiske kjernevåpen, og basene på Kola og i Nordvest-Russland spiller følgelig fortsatt en sentral strategisk rolle. Dette vil neppe endre seg i overskuelig fremtid, og i lys av denne realitet vil det mest sannsynlig forbli utstasjonert betydelige russiske militære kapasiteter i dette området, og forholdet mellom Norge og Russland vil fortsatt være preget av det asymmetriske forholdet mellom en småstat og en stormakt.

Norsk samfunnssikkerhet berøres direkte av den potensielle forurensningsfaren knyttet til militær eller tidligere militær aktivitet i Nordvest-Russland og til de russiske sivile kjernekraftverk og fyrlykter med radioaktive batterier. Økt olje- og gassutvinning på russisk side i nord, samt omfattende skipstransport av olje langs vår kyst, vil gi økt risiko for forurensning. Denne utfordringen må håndteres. Flernasjonalt samarbeid og fortsatt felles innsats for å redusere og fjerne potensielle miljøtrusler mot Barentshavets sårbare økologi og mot samfunnssikkerheten, er her avgjørende. På disse felt har Norge og Russland sammenfallende interesser.

Norske interesser er tjent med at Russland involveres i et nært politisk og militært samarbeid med NATO så vel som EU og USA. I NATO-Russland-rådet møter de allierte Russland som en likeverdig partner. Det er imidlertid ingen automatikk i at et slikt utvidet samarbeid vil skape en kvalitativ endring i det bilaterale forholdet mellom Norge og Russland. Det er fra norsk side viktig å forhindre situasjoner der Russland bilateralt kan sette Norge under press. I denne sammenheng vil en overordnet multilateral ramme for forholdet til Russland være viktig. Et Russland som søker sikkerhet i fellesskap med andre er avgjørende for europeisk og internasjonal sikkerhet og stabilitet, og derved et viktig bidrag til større forutsigbarhet.

3.9 Nordsjøstrategien

Nordsjøstrategien er en overordnet politikk for å sette flere eksisterende og kommende bilaterale samarbeidsavtaler inn i en helhetlig ramme. Nordsjøstrategien er et norsk initiativ og innebærer at Norge bygger videre på og initierer nye bilaterale avtaler, og systematiserer et nært løpende samarbeid med fire spesielt nære allierte (Storbritannia, Tyskland, Nederland, Danmark). Sentrale målsettinger er gjennom kosteffektive løsninger å øke deltakerlandenes operative evne og militære kapasiteter. Geografisk nærhet og stor grad av sikkerhetspolitisk interessefellesskap, foruten et eksisterende og omfattende politisk, økonomisk og militært samarbeid, gjør disse landene til naturlige strategiske partnere for Norge. Nordsjøstrategien innebærer avtaler mellom Norge og de enkelte andre landene, og ikke gjensidig mellom alle landene som gruppe. Nordsjøstrategien utelukker ikke et nært samarbeid med andre allierte og partnere på utvalgte områder, eksempelvis Polen og Canada.

Nordsjøstrategien har blitt aktivt fulgt opp i 2004 gjennom flere bilaterale avtaler, og vil bli ytterligere utvidet i 2005.

3.10 Norden og de baltiske stater

Norden og Østersjøregionen preges av økende gjensidig samarbeid og stabilitet. Det nordiske samarbeidet på det sikkerhets- og forsvarspolitiske området har fått økt betydning for Norge, ikke minst fordi samarbeidet mellom NATO og EU er i utvikling. Norge har i løpet av 1990-tallet videreutviklet det forsvarspolitiske samarbeidet med de andre nordiske land. Dette samarbeidet bidrar positivt til politisk og militær fleksibilitet. De nordiske land har en rekke sammenfallende interesser i sikkerhetspolitikken, og de har lang erfaring fra et nært samarbeid på en rekke forskjellige samfunnsområder. Videre gjør de nordiske lands ulike tilknytningsformer til EU og NATO den nordiske sikkerhetspolitiske dialogen til en viktig innfallsport for Norge til EU.

Det nordiske sikkerhetspolitiske samarbeidet vil primært ha fokus på internasjonale fredsoperasjoner med FN-, EU- eller OSSE-mandat, samt på hvordan vi sammen kan redusere kostnader på sentrale forsvarsområder som drift, produksjon, vedlikehold og anskaffelser.

De nordiske land er fortsatt dypt engasjert i de tre baltiske land på forsvarssiden. De baltiske lands medlemskap i både EU og NATO muliggjør nå et tettere forsvarsrelatert samarbeid i regionen. Norge har siden 1992 deltatt aktivt i arbeidet med å bygge opp og modernisere de baltiske landenes forsvar, gjennom et bredt spekter av prosjekter og tiltak. På sikt vil den bilaterale støtten til de baltiske land bli avviklet i den form vi kjenner i dag, og i stedet finne sted innenfor den normale rammen av NATO-medlemskapet.

3.11 Komiteens merknader

Komiteen viser til merknadene i Innst. S. nr. 234 (2003-2004), jf. St.prp. nr. 42 (2003-2004) om norsk sikkerhetspolitikk preges av at trusselbildet endrer seg kontinuerlig og påvirkes av de utviklingstrekk som til enhver tid kjennetegner vårt eget samfunn, våre nærområder og det globale samfunnet. Komiteen mener at globaliseringen har ført til gjensidig avhengighet mellom land og regioner, med redusert betydning av geografisk avstand og omfattende endringer i forholdene innenfor og mellom stater.

Komiteen mener at aktivt fredsarbeid og en aktiv sikkerhetspolitikk blant annet er å bygge en sterkere internasjonal rettsorden med bedre styringsinstrumenter enn det globale samfunnet man har i dag.

Komiteen mener at FN må stå helt sentralt i et slikt arbeid, basert på rettsprinsipper, folkerett og målene om fattigdomsbekjempelse. Komiteen er enig med proposisjonen i at Norge skal legge avgjørende vekt på FN som et globalt og overordnet sikkerhetspolitisk fastpunkt.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, er enig i og understreker at NATO er hjørnesteinen i norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk. Flertallet mener videre at utvidelsen av NATO forsterker alliansens stabiliserende faktor i Europa. Partnerskap for fred-prosjektet etter Berlin- murens fall, bidro til de nødvendige forberedelsene til medlemskapsutvidelsen. For å få politisk autoritet må en forsvarsallianse også ha militære fasiliteter og være relevant når det gjelder forsvarspolititiske utfordringer.

Flertallet vil vise til Praque Capabilities Commitments (PCC) vedtatt på NATOs toppmøte i 2002 som er en milepæl for å få til en arbeidsdeling mellom de europeiske NATO-landene ved større anskaffelser av forsvarsmateriell, i tillegg til økt samarbeid og inter­operabilitet mellom naboland.

Komiteen vil særlig vise til Norges samarbeid med Danmark og Nederland og til Nordsjøstrategien. Komiteen har merket seg at Nordsjøstrategien er et norsk initiativ som tar sikte på økt samarbeid med Storbritannia, Tyskland, Nederland og Danmark. Komiteen er enig i at geografisk nærhet og stor grad av sikkerhetspolitiske interessefellesskap, i tillegg til et eksisterende og omfattende politisk, økonomisk og militært samarbeid, gjør disse landene til naturlige strategiske partnere for Norge.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, vil også vise til at NATO har en solid beredskap også innen samfunnssikkerhet og sivilt militært samarbeid, noe som er viktig for Norge med de olje- og gassinstallasjoner vi har langs kysten.

Komiteen viser til at det har vokst fram ulike aktører og utfordringer som truer sikkerheten til det moderne, åpne, demokratiske og teknologiske samfunnet. Målet for forsvarspolitikken er å sikre grunnleggende verdier som demokrati, rettssikkerhet og menneskerettigheter. Den samlede forsvarspolitikken må bidra til at den enkelte borgers sikkerhet settes i sentrum. Komiteen mener at utviklingen understreker behovet for nye samarbeidsforhold mellom sivilt og militært beredskap og et modernisert totalforsvarskonsept for beredskap og krisehåndtering.

Komiteen mener at det med dagens trusselbilde er nødvendig å gi det videre samfunnssikkerhetsarbeidet klar prioritering innenfor en spesifikk og strukturert ramme. Dette er nødvendig dersom fremtidige trusler i kjente og ukjente former skal kunne forebygges på en strukturell og effektiv måte at totalforsvarskonsept må styrke samarbeidet mellom sivilt og militært beredskap og definere ansvarsmessige gråsoner før akutte situasjoner oppstår. Det vises for øvrig til Innst. S. nr. 9 (2002-2003), jf. St.meld. nr. 17 (2001-2002) og til Innst. S. nr. 49 (2004-2005), jf. St.meld. nr. 39 (2003-2004).

Komiteen vil legge stor vekt på utviklingen i nordområdene og viser til at Barentshavet og Norskehavet er blant verdens mest produktive havområder. De klimatiske forholdene gjør områdene særlig sårbare, og transport av olje og brukt atombrensel må møtes med offensive tiltak. Komiteen vil også her vektlegge samarbeidet mellom Forsvaret og sivile etater.

Komiteen er enig i proposisjonens vurdering av at norsk samfunnssikkerhet bevares direkte av den potensielle forurensningsfaren knyttet til militær aktivitet i Nordvest-Russland. Komiteen er også enig i at flernasjonalt samarbeid i Barentsområdet og i det arktiske området er nødvendig for å redusere og fjerne potensielle miljøtrusler mot den sårbare økologien.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at trusselbildet og vurderingene av sikkerhetspolitiske tiltak er i endring. Det hers­ker bred enighet om at det ikke foreligger noen fare for militære angrep mot norsk territorium fra en annen stat på kort sikt, men at nasjonale interesser like fullt er sårbare på grunn av vår geostrategiske beliggenhet, våre ressurser og norsk politisk og militær deltakelse internasjonalt. Dette medlem mener at dette krever nye prioriteringer i forsvars- og sikkerhetspolitikken, det vil si en styrking av sivile sikkerhetspolitiske virkemidler på bekostning av konvensjonelle militærkapasiteter. En helhetlig politikk på området må se konfliktforebygging, beskyttelse av menneskerettighetene, rettferdig fordeling, humanitær bistand og styrking av folkeretten i sammenheng. Dette medlem viser for øvrig til sine merknader i Innst. S. nr. 234 (2003-2004), jf. St.prp. nr. 42 (2003-2004) om den videre moderniseringen av Forsvaret og til Innst. S. nr. 49 (2003-2004), jf. St.meld. nr. 39 (2003-2004) Samfunnssikkerhet og sivilt-militært samarbeid.

Dette medlem mener at de nye sikkerhetspolitiske utfordringene ikke reflekteres godt nok i Regjeringens framlegg til budsjett for Forsvaret. Det bindes opp betydelige ressurser i investeringer i militært offensivt materiell, og i å bygge opp såkalte nisjekapasiteter til bruk i internasjonale operasjoner, mens det satses for lite på å sikre fiskeri- og petroleumsressurser og på å sørge for sikkerhet i nordområdene.

Dette medlem mener at terskelen for norsk deltakelse i offensive militære operasjoner må høynes. Det er gode grunner til at Norge skal påta seg en del av ansvaret for å løse konflikter i andre deler av verden. Dette vil også kunne innebære militær deltakelse, gitt at noen forutsetninger er oppfylt. For det første bør andre diplomatiske og politiske virkemidler være utprøvd før militære tiltak iverksettes. For det andre må det foreligge et FN-mandat for denne type operasjoner. For det tredje må norske soldater i utenlandske operasjoner være godt forberedt på å kunne gjennomføre oppdraget, og også sikres en forsvarlig psykososial oppfølging under og etter tjenesten.

Dette medlem understreker at det er avgjørende at norske soldater ikke skal brukes i internasjonale oppdrag uten at beslutningen om operasjonen er tatt av norske myndigheter. Planene om å stille 150 soldater til disposisjon for EUs innsatsstyrker representerer i så måte et brudd på dette prinsippet. Etter dette medlems oppfatning bør ikke Norge delta i EUs stridsgrupper med norske soldater. I stedet bør Norge konsentrere seg om oppdrag i FN-regi.

Dette medlem vil påpeke at det er et paradoks at Norges tradisjonelt nærmeste allierte i sikkerhetspolitikken, USA, har bidratt til å gjøre verden mer utrygg gjennom sin aggressive utenrikspolitikk de senere år, begrunnet i doktrinen om forebyggende angrep. USA har gått foran i å bryte FN-pakten gjennom krigen i Irak, og dermed svekket troen på diplomati og politiske løsninger på konflikter i verden. Fangebehandlingen på Guantanamo Bay og i Abu Ghraib-fengslet i Irak og andre graverende brudd på Geneve-bestemmelsene fungerer som legitimering av terrorhandlinger mot USA og deres allierte. Dette bidrar samtidig til at andre stater står friere til å bryte folkerettslige prinsipper i sin kamp mot terrorisme, for eksempel Russland i Tsjetsjenia og Israel overfor palestinerne. I sum fører dette til mer ustabilitet, mer frykt og mindre trygge internasjonale forhold.

Dette medlem mener at terrorisme i liten grad kan bekjempes av konvensjonelle militære virkemidler, og at et bredt spekter av tiltak må settes i verk og koordineres. Det må settes inn betydelige ressurser internasjonalt på forebyggende virksomhet, på å finne politiske løsninger på pågående konflikter og på etterretning og politiarbeid. Dette medlem mener at terrorisme, som i sin natur angriper demokratiske verdier og institusjoner, må bekjempes uten å bryte grunnleggende menneskerettigheter. Terrorister må oppspores og ansvarliggjøres for sine handlinger, men uten at hele folkegrupper blir skadelidende.

Dette medlem etterlyser en dyptgående sikkerhetspolitisk analyse. Som småstat er Norge avhengig av samarbeid med andre stater, og har interesse av velfungerende multilaterale institusjoner, først og fremst FN. Når enkelte av våre allierte bryter med eller motarbeider FN, krever det en konsekvent norsk linje som forsvarer av internasjonale avtaler og konvensjoner.

Dette medlem deler derfor ikke vektleggingen av at Norge skal utvikle såkalte nisjekapasiteter som kan komme våre allierte til gode i offensive oppdrag i internasjonale operasjoner. Utviklingen av slike nisjekapasiteter gir ikke primært støtte til ivaretakelse av nasjonale forsvarsoppgaver, først og fremst i nordområdene og langs kysten. Å ivareta forsvaret av ressursene her er ikke bare av nasjonal interesse, men er også av internasjonal betydning.

Norge bør etter dette medlems mening øke innsatsen i forvaltningen av ressursene og havområdene. Økningen av russisk oljetransport langs norskekysten utgjør i denne forbindelse en beredskapsutfordring, og dette medlem viser i denne sammenheng til at Kystvaktens potensielle seilingskapasitet i dag ikke er fullt utnyttet.