Til Odelstinget.
Regjeringen legger i proposisjonen fram forslag til ny lov om
etablering og gjennomføring av psykisk helsevern. Det uttales
at lovforslaget må ses i sammenheng med forslag til nye
lover om spesialisthelsetjenesten, helsepersonell og pasientrettigheter.
Det uttales at det nye lovverket skal bidra til å fremme
en organisering som gir bedre samordning av ressursbruken og sterkere
fokus på pasienten. Den nye loven skal erstatte lov av
28. april 1961 nr. 2 om psykisk helsevern. Siktemålet med
proposisjonen er å sikre at gjennomføring av psykisk
helsevern skjer på en forsvarlig måte, og i samsvar
med grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper.
Det redegjøres for hovedinnholdet i lov om psykisk helsevern
fra 1961. Det uttales at loven på mange måter
har fungert godt som en ramme for psykiatriens virksomhet, men at
tiden nå er i ferd med å løpe fra enkelte
sentrale deler av loven p.g.a. den nye strukturen som norsk psykiatri
har fått de seinere år med utbygging av tilbudene
nærmere pasientenes hjemmemiljø og nedbygging
av de store psykiatriske sykehusene. Det uttales også at
utviklingen har løpt fra privatpleien som historisk sett
har vært en viktig del av det psykiske helsevern i Norge.
Som en overgangsordning blir privatpleien foreslått regulert
i ny lov om spesialisthelsetjenesten inntil kommunene framstår som
tilstrekkelig utrustet til å overta oppgaven.
Det nevnes flere tiltak under psykisk helsevern som anses mangelfullt
regulert i dagens lovverk. Det framholdes at departementet har forsøkt å ta
både praktiske og rettssikkerhetsmessige hensyn under tilpasningen
av saksbehandlingsreglene for å finne fram til saksbehandlingsrutiner
som kan sikre både rettssikkerhet og effektivitet.
Det redegjøres i proposisjonen for en undersøkelse
av bruken av tvang i norsk psykiatri etter loven fra 1961. Det pekes
på at antallet tvangsinnleggelser i forhold til folketallet
har vært økende de siste åra, og det vises
bl.a. til at over 45 prosent av innleggelsene i psykiatriske sykehus
skjer med tvang. Internasjonale studier tyder på at Norge
har høye befolkningsbaserte rater, etter alt å dømme
de høyeste i Norden, og en tilsvarende høy andel
sykehusinnleggelser med tvang. Noe over halvparten av de inneliggende
pasientene ved de psykiatriske sykehusene var tilbakeholdt under tvang,
mens om lag hver femte pasient i sykehjemmene var det. For psykiatriske
sykehus og sykehusavdelinger ble det i 1994 i gjennomsnitt fattet
tvangsbehandlingsvedtak i forhold til 6 prosent av pasientene, på årsbasis
i underkant av 900 pasienter. Totalt sett ble det i 1994 anvendt
anslagsvis 11 400 timer mekaniske tvangsmidler overfor
rundt 630 pasienter i psykiatriske sykehus og sykehusavdelinger.
Fra 1980-tallet har man redusert bruken av mekaniske tvangsmidler
per pasient, mens antallet pasienter som ble utsatt for mekaniske
tvangsmidler, har økt. Videre ble det i 1994 anvendt farmakologiske
tvangsmidler ca. 1 250 ganger overfor anslagsvis 500 pasienter
i psykiatriske sykehus og sykehusavdelinger. Samme år ble
det anvendt isolasjon i anslagsvis 800 timer overfor ca. 40 pasienter.
Det er store fylkesvise forskjeller i bruken av tvungent psykisk
helsevern.
Sosial- og helsedepartementet er bekymret over at bruken av tvang
i norsk psykiatri er såpass høy, og framholder
at det er et mål å redusere den reelle bruken
av tvangstiltak i Norge. Departementet vil ta initiativet til en
dialog med det psykiatriske fagfeltet for å skape en felles
forståelse for innholdet av tvangsreglene i psykiatrien,
og for hva slags situasjoner og tilstander som gjør tvangstiltak
nødvendig. I samarbeid med Statistisk sentralbyrå vil
departementet arbeide for å sikre en kvantitativ og kvalitativ
forbedring av statistikken på området. Etter departementets
oppfatning vil en grundigere overvåking også kunne
bidra til å begrense bruken av tvang. Departementet tar
også sikte på å fremme bruken av undersøkelser
og forskning med tanke på rent kvalitative forhold rundt
anvendelsen av tvangstiltak i norsk psykiatri.
I en historisk oversikt redegjøres det for sinnssykeloven
av 1848, Komiteen til revisjon av sinnssykelovgivningen av 1951,
Ot.prp. nr. 69 (1959-60) Om lov om psykiatrisk omsorg, St.meld.
nr. 32 (1976-77) om Rettssikkerhet i sosial- og helseinstitusjoner, NOU
1988:8 Lov om psykisk helsevern uten eget samtykke, St.meld. nr.
50 (1993-94) Samarbeid og styring, St.meld. nr. 25 (1996-97) Åpenhet
og helhet. Om psykiske lidelser og tjenestetilbudene og St.prp. nr.
63 (1997-98) Om opptrappingsplan for psykisk helse 1999 – 2006.
Sosial- og helsedepartementet sendte i august 1997 utkast til
ny lov om rettssikkerhet og særlige tiltak for mennesker
under psykisk helsevern på høring, og har mottatt
ca. 160 svar. Det framholdes at innholdet i høringsuttalelsene
varierer mye både med hensyn til hvilke spørsmål
som tas opp, synspunktene på disse og omfanget av de enkelte
uttalelser. Drøyt 20 høringsinstanser er negative
til lovutkastet eller til det meste av innholdet i dette. En litt
større gruppe er negative til deler av lovutkastet. Resten
er i hovedsak positive. Kommunene og fylkeskommunene er gjennomgående
mest positive til lovutkastet i sin helhet. Fylkeslegene, sykehus/poliklinikker
og kontrollkommisjonene uttaler seg også hovedsakelig positivt,
med unntak av forslaget om tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold
i institusjon, hvor et flertall ikke vil gå inn for en
slik ordning.
Det gis i proposisjonen en kortfattet oversikt over regelverket
for psykisk helsevern uten eget samtykke i Danmark, Sverige, Island,
Finland, Tyskland, Storbritannia, Nederland, Frankrike og Italia.
Det framholdes at fordi lovforslaget inneholder flere tiltak
som er inngripende i forhold til enkeltmennesket, må en
reise spørsmål om lovutkastets forhold til de
internasjonale menneskerettigheter. Det uttales at Den europeiske
menneskerettighetskonvensjon (EMK) fra 1950 er den mest sentrale
av de menneskerettighetsdokumenter som må drøftes
i forbindelse med lovforslaget.
Art. 3 i EMK sier at ingen må bli utsatt for tortur eller
for umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. Det
vises til at de foreslåtte bestemmelsene i § 3-2, § 3-13
og § 4-2 tar sikte på å etterkomme
reglene i art. 3.
I EMK art. 5 (1) slås det fast at enhver har rett til personlig
frihet, og at ingen må bli berøvet sin frihet unntatt
i nærmere angitte tilfeller og i samsvar med en framgangsmåte
foreskrevet ved lov. Det uttales at kravet om en framgangsmåte
foreskrevet ved lov er oppfylt i lovutkastets kap. 3.
Art. 5 (4) i EMK omhandler retten til rettslig overprøving
av frihetsberøvelse. Det vises i proposisjonen til kapittel
33 i tvistemålsloven og til at adgangen til prøving
av kontrollkommisjonens vedtak i saker om etablering eller opprettholdelse
av tvungent psykisk helsevern etter tvistemålslovens kapittel
33, er foreslått videreført i lovutkastets § 7-1.
Art. 8 (1) i EMK sier at enhver har rett til respekt for sitt
privatliv og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse. Art. 8
(2) tar for seg de unntakene som statene kan gjøre fra
dette hovedprinsippet. Det uttales at lovutkastets § 4-5
om forbindelse med omverdenen er vurdert å være
i samsvar med EMK art. 8 og at det samme gjelder § 4-6
om undersøkelse av rom og eiendeler samt kroppsvisitasjon.
Det framholdes at Den europeiske konvensjon om forebyggelse av
tortur og umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff
innebærer en forsterket rettssikkerhet for mennesker som
er undergitt frihetsberøvelse, og at den derfor er viktig
for mennesker som er under tvungent psykisk helsevern i form av døgnopphold
i institusjon. Det orienteres om to besøk Den europeiske
komité for hindring av tortur og umenneskelig eller nedverdigende
behandling eller straff har foretatt i Norge i 1993 og 1997, og
at komiteen har pekt på forhold som bør rettes.
Det uttales at komiteen ved en eventuell seinere inspeksjonsreise
i Norge vil se nærmere på institusjoner der det
gjennomføres tvungent psykisk helsevern.
Europarådets rekommendasjon nr. (83)21983 som gjelder
beskyttelse av personer med psykiske lidelser som er innlagt uten
samtykke, har status som anbefaling og er ikke rettslig bindende
for Norge. Den framholdes likevel som et viktig dokument med hensyn
til utformingen av nye bestemmelser om tvungent psykisk helsevern.
Vilkårene for tvangsinnleggelse etter rekommendasjonen
er at pasienten representerer en alvorlig fare for seg selv eller
andre, eller at unnlatelse av anbringelse ville føre til
en forverring av sinnslidelsen eller forhindre at pasienten får
adekvat behandling. Det framholdes at disse vilkårene tilsvarer
tilleggsvilkårene etter § 3-3 i lovutkastet.
Etter art. 4 bør myndighet til å ta avgjørelse
om frihetsberøvelse tas av en judisiell eller annen egnet myndighet
eller i akuttsituasjoner av lege, men dette bør ikke være
en person som har begjært eller anbefalt anbringelsen.
Det påpekes at anbefalingen her tilrår en annen
ordning enn den tradisjonelle norske, hvor avgjørelsesmyndigheten
legges til overlege/faglig ansvarlig.
I art. 6 gir rekommendasjonen uttrykk for at inngrep i pasientens
personlige frihet bør begrenses til det som er nødvendig
av hensyn til vedkommendes helsetilstand, og til et positivt utfall
av behandlingen. Det anbefales imidlertid at det ikke gjøres
begrensninger i retten til å sende uåpnede brev.
I sin vurdering av hva slags regler som bør regulere pasientens
forbindelse med omverdenen, har departementet funnet det riktig å ha
muligheten for innskrenkninger i besøksrett, telefonbruk
eller rett til å sende eller motta post når det
er visse sterke grunner som taler for det.
Det orienteres om relevante bestemmelser i Europarådets
konvensjon om menneskerettigheter og biomedisin og uttales at § 3-3
i lovutkastet anses å være i overensstemmelse
med konvensjonen.
Det redegjøres for FNs konvensjon om barns rettigheter
og uttales at konvensjonen gir uttrykk for grunnleggende humane
prinsipper som anses ivaretatt i norsk rett.
Det påpekes at den folkerettslige beskyttelse av minoriteter
også har betydning for det psykiske helsevern. Norske myndigheter
anerkjenner at samer har rettigheter i forhold til art. 27 i FNs
konvensjon om sivile og politiske rettigheter, og ILO-konvensjon
nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater er ratifisert
av Norge og gjort gjeldende for samene. Det understrekes at det
ved utformingen av tjenestetilbud og behandlingsopplegg må tas
nødvendige hensyn til pasientens kulturelle og språklige
forutsetninger.
Det vises også til FNs generalforsamlings prinsipper
for beskyttelse av sinnslidende og forbedring av det psykiske helsevern
og uttales at både gjeldende norsk rett og det foreliggende
lovutkast anses å være i overensstemmelse med
disse.
Videre nevnes FNs erklæringer om funksjonshemmedes rettigheter,
WHOs hovedprinsipper for lovgivningen om psykisk helsevern og WHOs
deklarasjon om pasientrettigheter i Europa som relevante for lovforslaget.
Det framholdes at pasientens behov og den enkeltes menneskeverd
skal være utgangspunktet for den virksomhet som skjer i
helsetjenestens regi, og at det derfor er prinsipielt ønskelig
at et slikt perspektiv preger lovens formålsbestemmelse.
Departementet ser det som mer naturlig å ta utgangspunktet
i psykiatriens arbeidsoppgaver enn å definere psykisk helsevern ut
fra virksomheten ved bestemte institusjonstyper slik det gjøres
i gjeldende rett.
Det påpekes at det er den undersøkelse og behandling
som skjer i spesialisthelsetjenesten, som utgjør psykisk
helsevern i lovens forstand, men departementet bemerker at det med
dette ikke ønsker å redusere allmennhelsetjenesten
og de øvrige kommunale tjenesters betydning i forhold til
mennesker med psykiske lidelser.
Det tas opp til drøfting i proposisjonen om sinnslidende
personer mens de er relativt friske, gjennom et såkalt «psykiatrisk
testament» skal kunne bestemme hvorvidt de skal undergis
tvungent psykisk helsevern under en eventuell seinere psykotisk
fase, eller hva slags behandling de skal få. Det framholdes
i denne forbindelse at situasjonen kan ha forandret seg dramatisk
for den syke i det øyeblikk en alvorlige sinnslidelse bryter
fram, og at kravet til forsvarlighet i helsetjenesten tilsier at
det er på dette sistnevnte tidspunktet og i den etterfølgende
tid vurderingen av bruken av tvangsmessige tiltak bør skje
- og at ikke den sykes forhåndsvurderinger skal være
avgjørende.
Definisjonen i § 1-2 andre ledd i proposisjonens lovutkast
trekker opp grensen mellom frivillig og tvungent psykisk helsevern.
Etter forslaget vil undersøkelse og behandling som pasienten
ikke samtykker til, regnes som tvungent psykisk helsevern. Det understrekes
at samtykke her må forstås som informert samtykke,
dvs. at helsepersonellet informerer vedkommende om deres syn på hans
eller hennes tilstand, på hvilke mulige behandlingsmessige
tiltak som bør settes inn, samt konsekvensene av disse.
Departementet bemerker at selv om behandling uten eget samtykke
kan iverksettes for pasienter under tvungent psykisk helsevern,
så ligger det ingen automatikk i dette idet særlige
og strenge vilkår må være oppfylt før
slik behandling kan iverksettes. Når der gjelder psykisk utviklingshemmede
og senil demente som ikke er i stand til å gi eget samtykke,
foreslår departementet at pasientrettighetslovens regler
om samtykke på vegne av personer som ikke har samtykkeevne,
anvendes.
Departementet vil videreføre forslaget fra høringsutkastet
om at samboere skal tas inn på listen over pårørende,
og er av den oppfatning at man ved å bruke betegnelsen «person
som lever i ekteskapsliknende eller partnerskapsliknende samboerskap
ved vedkommende» vil få markert den nødvendige
fastheten og varigheten over samboerskapet. Departementet ønsker
også å videreføre forslaget i høringsutkastet om
at hjelpeverge tas med på listen over pårørende.
Etter lovforslaget skal den nærmeste kunne begjære
tvangsmessig undersøkelse, videre undersøkelse
(observasjon) og fremme begjæring om tvungent psykisk helsevern.
Når tvungent psykisk helsevern er etablert, gis den nærmeste
en rekke prosessuelle rettigheter. Departementet mener at hovedregelen
bør være at pasienten, innenfor den angitte kretsen
av pårørende, skal kunne bestemme hvem som skal
være hans eller hennes nærmeste. Det framholdes
at det imidlertid kan tenkes tilfeller hvor pasienten ikke kan eller
vil uttrykke et slikt ønske, og i slike situasjoner foreslår
departementet at den nærmeste er den av de pårørende
som i størst utstrekning har varig og løpende
kontakt med vedkommende.
Etter departementets oppfatning vil det ikke være praktisk
at pasienten skal kunne velge hvem som skal være den nærmeste
i forbindelse med selve etableringen av tvungent psykisk helsevern.
Departementet foreslår derfor i § 1-3
tredje ledd at med hensyn til §§ 3-5,
3-6 og 3-7 er den nærmeste den av de pårørende
som i størst utstrekning har varig og løpende
kontakt med vedkommende, likevel slik at det tas utgangspunkt i
den rekkefølge som er angitt § 1-3 første ledd.
Med hensyn til samboere foreslår departementet at det etter § 1-3
tredje ledd skal gjelde et krav om at samboerforholdet har vart
i minst to år.
Departementets definisjon av offentlig myndighet i § 1-3
fjerde ledd er i hovedsak en videreføring av gjeldende
rett.
I § 1-4 i lovutkastet foreslår departementet
at vedkommende overlege er faglig ansvarlig for å treffe vedtak
og beslutte nærmere angitte tiltak etter loven, og finner
det formålstjenlig at spørsmålet om hvilken overlege
som er faglig ansvarlig, blir nærmere regulert i forskrift.
Det understrekes at definisjonen av faglig ansvar i lovforslaget
ikke berører generelle ledelsespørsmål
ved avdelingene. Når det gjelder disse spørsmål,
vises til proposisjonen om ny lov om spesialisthelsetjenesten. Departementet
foreslår for øvrig en forskriftshjemmel for å kunne
gjøre unntak fra at den faglig ansvarlige skal være
vedkommende overlege, og uttaler at dette særlig vil gjelde
for barne- og ungdomspsykiatrien, hvor kliniske psykologers faglige
kompetanse gjør dem aktuelle for faglige lederstillinger.
Departementet finner det videre nødvendig å gi nærmere
forskrifter om ovennevnte faglig ansvarlige og delegasjon av dennes
myndighet etter loven.
I § 1-5 foreslår departementet at
for pasienter under psykisk helsevern gjelder lov om pasientrettigheter
så langt den passer. Kapittel 4 i pasientrettighetsloven
om rett til å samtykke til helsehjelp skal bare gjelde
i den utstrekning det er nærmere angitt i lov om etablering
og gjennomføring av psykisk helsevern. Det påpekes
at enkelte av lovens bestemmelser bare i begrenset grad vil kunne
påberopes av pasienter under tvungent vern, men det understrekes
at pasientrettighetslovens alminnelige bestemmelser om samtykke gjelder
for psykiatriske pasienter i forhold til somatiske lidelser. Det
framholdes at Barne- og ungdomspsykiatriens (BUP) arbeidsmåte
skiller seg ut fra øvrig spesialisthelsetjeneste på en
vesentlig måte, og at det her i mange tilfelle vil være
meningsløst å sette i gang behandlingstiltak dersom
det ikke ligger til rette for nært samarbeid med berørt
nettverk. Departementet har kommet til at fritt sykehusvalg ikke
bør innføres for barne- og ungdomspsykiatrien
da dette i praksis vil innebære at man fra BUPs side stadig
må forholde seg til nye samarbeidspartnere, og at samarbeidspartnerne
kan befinne seg på en annen kant av landet. Pasienter under
tvungent psykisk helsevern vil også være avskåret
fra en slik valgmulighet.
Departementet mener det bør framgå av en egen bestemmelse
i lovutkastet at forvaltningslovens bestemmelser i utgangspunktet
skal gjelde, også når det gjelder saksbehandlingen
ved etablering av tvungent psykisk helsevern og vedtak truffet under
oppholdet. Det foreslås en bestemmelse i § 1-6
som uttrykker at for behandling av saker etter denne loven skal
forvaltningsloven gjelde med unntak av § 12 om
advokat eller annen fullmektig. Departementet finner det hensiktsmessig å regulere
bruk av advokat eller annen fullmektig i en egen bestemmelse i loven,
og i § 1-7 første ledd foreslås
det at ved klage til kontrollkommisjonen eller fylkeslege over vedtak
etter loven, skal pasienten ha rett til å la seg bistå av
advokat eller annen fullmektig. I tillegg til fullmektigen gis også pasientens
nærmeste i en rekke henseender kompetanse til å ivareta
pasientens interesser. Departementet vil ikke anbefale et system
hvor det skal oppnevnes advokat for pasienten i det øyeblikk
det vurderes tvungent psykisk helsevern. Etter departementets oppfatning
vil det være tilstrekkelig at en advokat eller fullmektig kommer
inn i forbindelse med klagebehandling i kontrollkommisjonen.
Det legges opp til at forvaltningslovens kapittel VI om klage
og omgjøring i utgangspunktet kommer til anvendelse. Det
uttales at når det gjelder vedtak om tvangsmessig undersøkelse,
vil det på grunn av tidsfaktoren og omstendighetene ellers
ikke være praktisk med klageadgang. Klageadgangen foreslås
derfor i § 3-5 avskåret i slike tilfeller.
For å ivareta eventuelle spesielle hensyn som kan gjøre
seg gjeldende, vil departementet vurdere de gjeldende forskrifter
på området samt vurdere å utarbeide nye
forskrifter.
Departementet understreker at psykiatrisk behandling i likhet
med annen medisinsk behandling i utgangspunktet skal være
basert på samtykke fra pasienten. Det foreslås
at 16-års grensen for samtykke til psykisk helselsevern
opprettholdes, og videreføring av ordningen med at spørsmålet
om etablering av psykisk helsevern skal bringes inn for kontrollkommisjonen
til etterprøving dersom barnet har fylt 12 år
og selv ikke er enig i tiltaket. Det foreslås ikke egne
regler om etablering av tvungent psykisk helsevern for mindreårige
under 16 år. Som etter gjeldende rett vil dette skje på grunnlag
av samtykke fra den eller de som har foreldreansvaret.
Departementet er av den formening at det er behov for en ordning
der en pasient for en tidsperiode på inntil tre uker kan
samtykke til å være undergitt reglene for tvungent
psykisk helsevern. Det foreslås at man for barn under 16 år
kan kreve samtykke fra den eller de som har foreldreansvaret. Beslutningen
om å kreve samtykke for barn under 16 år skal
kunne prøves for kontrollkommisjonen av den eller de med
foreldreansvaret. Gjelder beslutningen barn som har fylt 12 år,
og barnet selv ikke er enig i tiltaket, skal beslutningen bringes
inn for kontrollkommisjonen til etterprøving.
Departementet mener det er riktig å holde på prinsippet
om at en person som er under frivillig psykisk helsevern, ikke skal
kunne overføres til tvungent vern. En tilbakeholdelse skal
bare kunne skje i en nødrettsituasjon.
Etter departementets syn vil behandling uten innleggelse i døgninstitusjon
i noen tilfeller kunne være et bedre alternativ for pasienten
enn innleggelse i institusjon. Departementet vil derfor av hensyn
til den utvikling som har skjedd, og av hensyn til den enkeltes
behov, gå inn for et fleksibelt system der tvungent psykisk
helsevern både kan skje ved døgnopphold i institusjon
og uten slikt døgnopphold.
Når det gjelder tvungent psykisk helsevern som døgnopphold
i institusjon, ser departementet til forskjell fra det som gjelder
i dag, det ikke riktig å angi konkret i lovteksten ved
hvilken type institusjon det tvungne psykiske helsevern skal kunne
skje. Formålet med dette er å skape fleksibilitet.
Departementet mener likevel at det bør være en
godkjenningsordning for de aktuelle institusjoner, og foreslår
at det skal kunne gis forskrifter om godkjenning av institusjoner
som kan anvende tvungent psykisk helsevern i form av døgnopphold.
Departementet vil understreke at fleksibiliteten med hensyn til
hvilke institusjoner som kan motta pasienter, ikke skal resultere
i flest mulig godkjenninger. Departementet vil i forskriftene fastsette minstestandarder
for materielle og faglige krav til institusjonene.
I § 3-1 andre ledd foreslår departementet
en bestemmelse om at tvungent psykisk helsevern kan skje uten døgnopphold
i institusjon hvor dette framtrer som et bedre alternativ for pasienten.
Det foreslås en hjemmel for tvangsmessig avhenting med
eventuell bistand fra offentlig myndighet. Det nevnes spesielt at forslaget
om tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold i institusjon
er den bestemmelsen i lovforslaget som ble møtt med størst
motstand i høringsrunden. Departementet viser for øvrig
til at det foreslås en særlig forskriftshjemmel
for regler om tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold
i institusjon, og uttaler at det i en slik forskrift vil bli gitt
nærmere regler om gjennomføringen av vernet.
I § 3-2 i proposisjonens lovutkast foreslås
en regel om at vedtak om tvungent psykisk helsevern bare kan treffes
og gjennomføres dersom institusjonen er i stand til å tilby
vedkommende person tilfredsstillende behandling og omsorg. Med denne
bestemmelsen vil departementet markere at tvungent psykisk helsevern ikke
kan skje utelukkende for å kontrollere eller frihetsberøve
en person. Vedkommende må tilbys undersøkelse
og behandling for sin psykiske lidelse, samt den pleie og omsorg
som er nødvendig i denne sammenheng. Det er den faglig
ansvarlige som i tilknytning til hvert enkelt vedtak om tvungent
psykisk helsevern gis et selvstendig ansvar for å vurdere
om den ansvarlige institusjonen er i stand til å gi pasienten den
behandling og omsorg som er nødvendig. Spesifikke krav
for godkjenning av institusjoner som skal ha ansvar for tvungent
psykisk helsevern ved eller uten opphold i institusjon, foreslås
nedfelt i egne forskrifter.
Det foreslås at hovedvilkåret for anvendelse
av tvungent psykisk helsevern skal være at det foreligger en
alvorlig sinnslidelse, noe som er en videreføring av gjeldende
rett. Etter departementets oppfatning oppfyller det norske hovedvilkåret
kravene etter både Den europeiske menneskerettighetskonvensjon
og konvensjonen om menneskerettigheter og biomedisin.
Som tilleggskriterier foreslås et behandlingskriterium
og et farekriterium. Behandlingskriteriet innebærer at
tvungent psykisk helsevern kan anvendes overfor person med alvorlig
sinnslidelse dersom slikt tvungent vern er nødvendig for å hindre
at vedkommende person på grunn av denne sinnslidelse får
sin utsikt til helbredelse eller vesentlig bedring i betydelig grad
redusert, eller det er stor sannsynlighet for at vedkommende i meget
nær framtid får sin tilstand vesentlig forverret.
Departementet framholder at det må stilles svært
strenge krav for at en person som er brakt opp på behandlingsmessig
optimalt nivå skal kunne undergis tvungent psykisk helsevern
på grunn av muligheten for forverring. Farekriteriet går
ut på at tvungent psykisk helsevern kan anvendes overfor
person med alvorlig sinnslidelse når vedkommende på grunn av
sinnslidelsen utgjør en nærliggende og alvorlig
fare for eget eller andres liv eller helse. Det uttales at departementet
ser det slik at farekriteriet tar opp i seg de aspekter som er nedfelt
i det overlastkriteriet som er å finne i eksisterende lov,
og som ble foreslått i høringsutkastet. Overlastkriteriet
er derfor foreslått sløyfet i proposisjonens lovforslag.
Det framholdes ellers at farekriteriet i relasjon til fare overfor
andre må ses i sammenheng med adgangen til å dømme
utilregnelige lovovertredere til tvungent psykisk helsevern, jf. Ot.prp.
nr. 87 (1993-94) og kap. 5 i lovforslaget. Departementet anser at
lovutkastets tilleggskriterier er i overensstemmelse med Europarådets
rekommendasjon No. R (83) 2. 1983 og den nye konvensjonen om menneskerettigheter
og biomedisin.
Det framholdes at selv om hovedvilkåret om alvorlig
sinnslidelse og ett av de to tilleggsvilkårene er oppfylt,
bør det ikke automatisk vedtas å etablere tvungent
psykisk helsevern. Først skal det være forsøkt å gi
et tilfredsstillende behandlings- og omsorgstilbud på frivillig
grunnlag. Departementet foreslår også at det i
loven tas inn et krav om at selv om lovens vilkår ellers
er oppfylt, skal tvungent psykisk helsevern bare finne sted hvor
dette etter en helhetsløsning framtrer som den klart beste
løsning for vedkommende person.
Før det blir aktuelt å etablere tvungent psykisk helsevern
er det etter dagens rettstilstand et krav om at den syke personlig
er undersøkt av lege, og at det følger legeopplysninger
med innleggelsespapirene. Undersøkende lege skal være
en annen enn den som beslutter innleggelse. Departementet foreslår
i § 3-4 i lovutkastet å videreføre
denne ordningen.
Departementet mener at det er riktig å ha en bestemmelse
om tvangsmessig undersøkelse av person med tanke på de
tilfellene der det er behov for å bringe på det
rene om vilkårene for etablering av tvungent psykisk helsevern
er til stede, men vedkommende unndrar seg undersøkelse.
Departementet foreslår at avgjørelsesmyndighet
om dette legges til kommunelegen, og at departementet gis hjemmel
til å gi nærmere bestemmelser om delegasjon av
kommunelegens myndighet til stedfortreder. Departementet forutsetter at
legeundersøkelsen bør foretas av en annen enn kommunelegen.
Etter departementets oppfatning er det også behov for en
hjemmel for å anvende tvang for å gjennomføre
undersøkelsen.
Departementet foreslår en bestemmelse i § 3-6 om
begjæring om videre undersøkelse (observasjon). Denne
begjæringen skal kunne framsettes både av offentlig
myndighet og av den nærmeste. Departementet tenker seg
at den videre undersøkelsen kan skje som et døgnopphold
i institusjon, men at den også kan gjennomføres
uten døgnopphold ved at vedkommende pålegges å møte
eller eventuelt framstilles ved en institusjon. Det framholdes at
gjeldende praksis innskrenkes ved at det klarere enn i dag angis
hva som er formålet med den videre undersøkelse
og observasjon.
Myndigheten til å begjære innleggelse, den
såkalte tutormyndigheten, er i gjeldende rett lagt både
til den sykes nærmeste og til offentlig myndighet. Tutelet
er både privat og offentlig, men forskriftene sier helt
utvetydig at tutelet i utgangspunktet skal ligge hos den sykes nærmeste.
Etter departementets oppfatning er det viktig å beholde
et system hvor observasjon eller tvungent psykisk helsevern ikke
etableres ene og alene etter en vurdering av en lege, og det vises til
at det i tutorordningens krav om en begjæring ligger innebygget
en sikkerhetsventil ved at flere separate vurderinger ligger til
grunn før det fattes slikt vedtak. Departementet presiserer
at det må være et minstekrav at tutor har et visst
kjennskap til pasienten og har foretatt en selvstendig vurdering
av de forhold som ligger til grunn for begjæringen.
Departementet mener at tutormyndigheten primært bør
ligge hos et offentlig organ, som både kan vurdere saken
nøytralt og ha den avstand til den syke som den nærmeste
mangler. Departementet finner det videre hensiktsmessig å frita
pasientens nærmeste fra hovedansvaret, for på den
måte å søke å hindre unødvendige
og belastende konflikter mellom pårørende og pasient.
Departementet foreslår derfor at det offentlige skal ha
primærkompetansen for begjæringer. Departementet
mener videre at i likhet med hva som er tilfellet i dagens rett,
bør flere offentlige instanser kunne være tutor,
slik at man skaper fleksibilitet i systemet. Det uttales at offentlig
myndighet vil kunne være kommunelegen, sosialtjenesten,
politiet eller ansvarlig fengselsmyndighet. Det foreslås
at også den nærmeste gis tutorkompetanse, men
da på sekundært grunnlag.
Departementet foreslår i § 3-8 at
kompetansen til å fatte vedtak om videre undersøkelse
av en pasient eller fatte vedtak om tvungent psykisk helsevern legges
til den faglig ansvarlige. Departementet bemerker at den faglig
ansvarlige i § 1-4 defineres som vedkommende overlege,
dvs. ansvarlig avdelingsoverlege, men vil holde åpent for
at vedtaket i noen tilfeller også kan treffes av f.eks.
kliniske psykologer, bl.a. ved institusjoner innen barne- og ungdomspsykiatrien.
Departementet mener det av prinsipielle grunner er riktig å legge
avgjørelsesmyndigheten til den faglig ansvarlige til tross
for at dette innebærer en annen ordning enn den som anbefales
av Europarådets rekommendasjon nr. R (83) 2 1983 og WHO"s
ti prinsipper for lovgivningen om tvungent psykisk helsevern. Av
hensyn til den ressursmessige situasjon ved domstolene vil departementet
heller ikke legge avgjørelsesmyndigheten dit.
Departementet foreslår at det ved mottak skal foretas
personlig legeundersøkelse av den som søkes videre
undersøkt eller tatt under tvungent psykisk helsevern.
Etter gjeldende rett er grensen for varigheten av observasjonen
tre uker. Etter at formålet er tydeliggjort, finner departementet
at en maksimumsgrense på 10 dager vil være rimelig.
Bestemmelsen om videre undersøkelse og observasjon anses
av departementet å være i samsvar med EMK art.
5 nr. 1 (e).
I § 3-8 siste ledd foreslår departementet
en regel om adgang til å klage den faglig ansvarliges vedtak om
videre undersøkelse (observasjon) eller tvungent psykisk
helsevern til kontrollkommisjonen. Den som har klageretten, er først
og fremst den syke selv, men også hans eller hennes nærmeste
og eventuelt den myndighet som har framsatt begjæringen.
Det foreslås i proposisjonen en bestemmelse om at pasienten
eller hans eller hennes nærmeste når som helst
kan begjære utskriving fra tvungent psykisk helsevern.
Det er den faglig ansvarlige som skal bestemme om tvungent psykisk
helsevern skal opprettholdes. Vedtak i saken skal kunne påklages
til kontrollkommisjonen. Bestemmelsene er en videreføring
av gjeldende rett.
Gjeldende rett har ingen bestemmelse om etterprøving
av vedtak om å beholde noen under tvungent psykisk helsevern
uavhengig av om det foreligger klage eller ikke. Departementet mener
det er behov for å styrke rettssikkerheten for mennesker
under tvungent psykisk helsevern gjennom å få regler
om slik etterprøving, og foreslår en bestemmelse
om at dersom det ikke klages over etableringen av tvungent psykisk
helsevern, skal likevel kontrollkommisjonen, når det har gått
tre måneder etter vedtaket, av eget tiltak ta spørsmålet
om tvungent psykisk helsevern opp til etterprøving.
Etter gjeldende rett må kontrollkommisjonen samtykke
hvis ettervern skal ha varighet ut over ett år. Departementet
er av den oppfatning at dette bør gjelde for alle vedtak
om tvungent psykisk helsevern, og foreslår en hovedregel
om at tvungent psykisk helsevern skal opphøre når
vernet har vart i ett år. Departementet foreslår
videre at kontrollkommisjonen må samtykke til en eventuell
forlengelse, og at dette i tilfelle kan skje med inntil ett år
av gangen.
Det foreslås å videreføre bestemmelsen
i dagens lov om at Statens helsetilsyn etter klage kan omgjøre kontrollkommisjonens
beslutning om ikke å innlegge en syk som søkes
overført fra annen institusjon, f.eks. innsatte i fengselsvesenets
anstalter.
Lov om psykisk helsevern inneholder ingen særskilt bestemmelse
om uttalerett. Departementet ser det imidlertid slik at dette dreier
seg om en fundamental rettighet som først og fremst må gjelde
den personen saken dreier seg om, men som også må gjelde
pasientens nærmeste. For å bidra til at pasientens
interesse blir best mulig ivaretatt, foreslås dette lovfestet
i § 3-12. Også offentlig myndighet som
er direkte engasjert i saken, skal ha rett til å uttale
seg. Det foreslås at nærmere regler for gjennomføringen
av uttaleretten skal kunne gis i forskrifter.
Det foreslås i § 3-13 forskriftshjemler
for å kunne gi nærmere regler om prosedyren for
etablering av tvungent psykisk helsevern og om godkjenning av de institusjoner
som skal ha ansvaret for tvungent psykisk helsevern.
I forslaget til § 1-4 oppstilles en plikt for
den psykiatriske helsetjeneste til å utarbeide en individuell plan
for den som er under frivillig eller tvungent psykisk helsevern.
Det uttales at bestemmelsen er foreslått for å få til
en mer langsiktig tenkning i forhold til psykiatriske pasienter.
Da tjenestetilbudene er forankret i helselovgivningen, er langsiktig
og samordnet planlegging etter departementets oppfatning et riktigere
virkemiddel enn avtaler mellom forvaltningsnivåene. Det
framholdes at de tiltak som blir nedfelt i planen, ikke er ment å være
en rettighet for pasienten. Departementet foreslår en egen
hjemmel for å kunne gi nærmere forskrifter om
utarbeidelse og revisjon av individuelle planer.
Det understrekes at det selvfølgelige utgangspunkt er
at pasienten skal behandles med respekt for hans eller hennes fysiske
og psykiske integritet. Hvis omstendighetene likevel gjør
tvangstiltak nødvendig, foreslås en bestemmelse
som fastslår at restriksjoner og tvang skal innskrenkes
til det strengt nødvendige. Under vurderingen av om tvangstiltak
skal iverksettes, skal det også legges vekt på pasientens
syn på tiltaket, og det er foreslått inntatt en
presisering om at pasientens mulighet til selvbestemmelse så langt
som mulig skal ivaretas. Det foreslås at Kongen gis fullmakt
til å gi forskrifter om husordensreglement for institusjoner
for psykisk helsevern.
Skjerming innebærer at pasienten ikke fritt kan ha omgang
med medpasienter eller personell som ikke deltar i undersøkelse
og behandling. Tiltaket vil dermed representere et inngrep i pasientens
bevegelsesfrihet og selvbestemmelse under oppholdet ved institusjonen.
Det uttales at hjemmelen for dette i dag er uklar, og at det bør
skje en nærmere regulering av tiltaket. Vilkårene
for skjermingstiltak skal være at pasienten lider av sterk
uro eller har utagerende atferd, og at tiltaket er nødvendig
av behandlingsmessige grunner eller av hensyn til andre pasienter.
Det foreslås at den faglig ansvarlige skal kunne bestemme
at skjerming skal iverksettes, men at når skjerming opprettholdes
utover 48 timer, skal det treffes vedtak i saken. Vedtak skal bare
kunne fattes for inntil tre uker om gangen. Blir det aktuelt med
ny skjerming etter et opphold, må det treffes nytt vedtak etter
at 48 timers grensen er passert. Departementet foreslår
at vedtak om skjerming skal kunne innklages til kontrollkommisjonen.
Videre foreslås en hjemmel for at Kongen i forskrifter
kan gi nærmere regler om vilkårene for skjerming
og gjennomføringen av den.
Slik departementet ser det, er det behov for å ha regler
om tvangsbehandling av personer under tvungent psykisk helsevern.
Departementet mener at reglene om tvangsbehandling i langt større
utstrekning enn i dagens rett bør finnes i selve lovteksten.
I tråd med dette foreslår departementet i lovutkastets § 4-4 første
ledd en regel om at pasient under tvungent psykisk helsevern uten
eget samtykke kan undergis slik undersøkelse og behandling
som klart er i overensstemmelse med faglig anerkjent psykiatrisk
metode og forsvarlig klinisk praksis. Det uttales at undersøkelse
og behandling uten eget samtykke ikke bør kunne iverksettes
uten at det først er prøvd å få pasientens samtykke
til tiltakene, med mindre det er åpenbart at samtykke ikke
kan eller vil bli gitt. Det foreslås at tvangsbehandlingstiltakene
bare kan igangsettes og gjennomføres når de med
stor sannsynlighet kan føre til helbredelse eller vesentlig
bedring av pasientens tilstand, eller at pasienten unngår
en vesentlig forverring av sykdommen. Uten pasientens samtykke skal det
ikke igangsettes eller gjennomføres undersøkelse og
behandling som innebærer et alvorlig inngrep overfor pasienten.
Som eksempler på slik behandling nevnes elektrosjokk (ECT),
men det uttales at nødretten kan komme inn som et eget
grunnlag for å gi ECT-behandling uten pasientens samtykke
dersom det er fare for pasientens liv eller for at vedkommende kan få alvorlig
helseskade.
Det uttales at det å bli tvangsmedisinert med psykofarmaka
oppleves som en stor integritetskrenkelse av mange psykiatriske
pasienter, men departementet er likevel ikke i tvil om at innføringen
av effektive psykofarmaka i psykiatrien har vært et framskritt
som har gjort det mulig å behandle psykotiske tilstander
på en annen og bedre måte enn i tidligere tider.
Departementet mener på denne bakgrunn at lovforslaget bør åpne
for behandling med medikamenter også uten at pasienten
har samtykket. I forbindelse med behandling med legemidler er det
presisert at slik behandling bare skal kunne gjennomføres
med preparater som er registrert her i landet og med vanlig brukte
doser. Det uttales at det også må kreves at man
med ganske stor sikkerhet kan regne med at behandlingen vil gi vesentlige
gunstige virkninger for pasienten som klart oppveier ulempene ved
eventuelle bivirkninger. Departementet foreslår å videreføre
fylkeslegen som klageorgan over vedtak om behandling uten eget samtykke.
Med den utformingen lovutkastets regler om tvangsbehandling har
fått, mener departementet at hensynet til art. 3 i EMK
er tilfredsstillende ivaretatt.
Når det gjelder rett til fri kommunikasjon, vil det etter
lovforslaget framstå som en hovedregel at enhver pasient
som har døgnopphold i institusjon for psykisk helsevern,
har rett til å motta besøk og benytte telefon, samt
sende og motta brev og pakker. Selv om det prinsipielle utgangspunkt
er fri kommunikasjonsrett, mener departementet at en fri kommunikasjon
under bestemte forhold kan være til stor skade for psykiatriske pasienter,
og at det derfor bør være en klar, men snever
hjemmel for restriksjoner når sterke behandlingsmessige
eller sterke velferdsmessige hensyn eller hensyn til nærstående
person gjør dette nødvendig. For å hindre
at pasienten blir isolert på grunn av restriksjoner i kommunikasjonsretten,
foreslår departementet at institusjonen pålegges
en plikt til å sørge for at pasienten får
nødvendig informasjon om sine pårørende og
forhold utenfor institusjonen som er av betydning for pasienten.
Behandlingsmessige, relasjonsmessige eller velferdsmessige hensyn
skal ikke under noen omstendighet kunne begrunne innskrenkninger
i retten til å kommunisere med kontrollkommisjon, pasientombud,
prest eller tilsvarende sjelesørger, juridisk rådgiver
eller offentlig organ. I lovutkastet blir det foreslått
at slike innskrenkninger bare kan vedtas for 14 dager om gangen.
Departementet foreslår at pasienten eller pasientens nærmeste
kan påklage vedtak om innskrenkninger til kontrollkommisjonen.
Det foreslås en adgang til postkontroll ved mistanke
om at medikamenter, rusmidler, rømmingshjelpemidler, våpen
eller farlig gjenstand blir forsøkt innført til
en pasient. Departementet mener at lovforslaget er i overensstemmelse
med kravet om respekt for korrespondanse etter EMK art. 8, da formålet
med tiltakene vil være å hindre ulovlige handlinger
eller handlinger som kan føre til uorden i institusjonen
eller være til fare for andre.
Slik departementet ser det, er det ikke tilstrekkelig å ha
regler om postkontroll. Det påpekes at i noen tilfeller
kan en pasient forsøke å føre inn rusmidler,
våpen m.m. i klærne eller på kroppen
og eventuelt gjemme de uønskede gjenstandene på rommet.
Departementet mener at tiltak for å forhindre dette bør lovreguleres,
og foreslår en egen bestemmelse om dette i § 4-6.
Lovutkastet åpner også opp for kroppsvisitasjon
av pasienten. Det presiseres at undersøkelse av kroppens
hulrom ikke skal være tillatt. Det uttales at undersøkelse
ikke skal skje rutinemessig, men at det må foreligge grunnlag
for mistanke om at visse typer gjenstander vil bli forsøkt
ført inn i institusjonen. Departementet mener at lovforslaget
er i overensstemmelse med kravet om respekt for privatlivets fred,
jf. EMK art. 8 (1). Formålet med tiltakene vil være å hindre
ulovlige handlinger som kan føre til uorden i institusjonen
eller være til fare for andre, jf. EMK art. 8 (2).
Postkontroll, undersøkelse av rom og eiendeler eller
kroppsvisitasjon kan i noen tilfeller resultere i at det oppdages
gjenstander som det ikke er ønskelig at pasienten skal
kunne ha med inne i institusjonen. Departementet finner det derfor
nødvendig at en bestemmelse om beslag blir inntatt i loven.
Departementet foreslår at den faglig ansvarlige i noen
tilfeller kan vedta tilintetgjørelse av medikamenter, rusmidler eller
farlig gjenstand som vedkommende ikke rettmessig kan inneha. Det
foreslås at klage over vedtak om tilintetgjørelse
skal ha oppsettende virkning.
Departementet mener at reglene om bruk av tvangsmidler er av
så sentral betydning for pasientens rettsikkerhet, at de
bør reguleres i selve loven, og ikke begrenses til pasienter
under tvungent psykisk helsevern slik som situasjonen er i dag.
Departementet vil understreke viktigheten av at man foretar en forholdsmessighetsvurdering
av om bruk av tvangsmidler er nødvendig, og at situasjonen
i forkant av iverksettelsen må være en nødsituasjon.
Tvangsmidler som etter forslaget skal kunne anvendes, er mekaniske
tvangsmidler, bruk av isolasjon bak avlåst dør
uten at personalet er til stede og bruk av legemidler. Etter forslaget kan
tvangsmidler bare brukes når forholdene gjør det uomgjengelig
nødvendig, og kun når lempeligere midler har vist
seg åpenbart forgjeves eller utilstrekkelige. Når
det gjelder barn og unge, er man ytterligere restriktiv i bruken
av tvangsmidler, og det foreslås forbud mot å benytte
isolering og mekaniske tvangsmidler mot barn og unge under 16 år.
Det bemerkes at dersom bruk av tvangsmidler iverksettes, skal pasienten
ha visuelt tilsyn. Departementet foreslår at det i motsetning
til situasjonen etter dagens rett skal åpnes for en adgang
til å påklage vedtak om bruk av tvangsmidler til
kontrollkommisjonen.
Departementet anser ordningen med kontrollundersøkelser
som en viktig rettsikkerhetsgaranti som bør videreføres,
og foreslår lovfestet at den faglig ansvarlige skal sørge
for at det minst en gang hver tredje måned foretas undersøkelse
av pasient under tvungent psykisk helsevern, for å få vurdert
om vilkårene for slikt vern fremdeles er til stede. De
nærmere regler om kontrollundersøkelser foreslås
fastsatt i forskrift.
Departementet mener at det må være klageadgang i
forhold til alle overføringer til opphold i institusjon eller
til andre tiltak under ansvar av institusjon, og at pasienter med
og uten dom bør likestilles mest mulig prosessuelt. Det
foreslås som hovedregel at en klage på et vedtak
om overføring skal ha oppsettende virkning, men at det
kan gjøres unntak fra hovedregelen i de tilfeller hvor
pasientens tilstand gjør det uomgjengelig nødvendig
at overføring skjer straks.
Det redegjøres for Ot.prp. nr. 87 (1993-94) Om lov om
endringer i straffeloven m.v. (strafferettslige utilregnelighetsregler
og særreaksjoner) og for justiskomiteens innstilling Innst.
O. nr. 34 (1996-97). Ved behandlingen av denne vedtok Stortinget
den bestemmelsen om straffefritak som følger av utkastet
til ny straffelov § 44. Særreaksjonformen
overføring til tvungent psykisk helsevern kan etter den
nye straffelovens § 39, jf. § 44
første ledd, brukes overfor den lovbryter som på handlingstiden
var psykotisk. Justiskomiteens innstilling la opp til at det skulle
vedtas et nytt kapittel IV a i lov om psykisk helsevern slik som foreslått,
men med det unntak at henvisningene til straffelovens § 45
første og tredje ledd sløyfes i § 13
f og § 13 h. Stortinget har etter dette vedtatt
særreaksjonen overføring til tvungent psykisk
helsevern, som i hovedtrekk ser slik ut:
ved dom på overføring
til tvungent psykisk helsevern gjelder bestemmelsene i lov om psykisk
helsevern så langt de passer, med unntak av kapittel II
og § 9a
opphør av helsevernet skjer etter straffelovens § 39
b når gjentakelsesfare etter § 39 nr.
1 eller nr. 2 ikke lenger er til stede
fylkeshelsesjefen i den domfeltes bostedsfylke avgjør
hvilken institusjon som skal ha behandlingsansvaret for den domfelte
den som er overført til tvungent psykisk helsevern,
skal de første tre ukene ha døgnopphold i institusjon,
hvoretter den faglig ansvarlige bestemmer hvordan det tvungne psykiske
helsevern til enhver tid skal gjennomføres
vedtak om overføringer er enkeltvedtak som kan påklages
til kontrollkommisjonen
dersom den domfeltes sinnstilstand ikke lenger er slik som
beskrevet i straffeloven § 44 første
ledd og særlige grunner taler for det, kan retten etter
begjæring fra den faglig ansvarlige bestemme at den domfelte
skal overføres fra tvungent psykisk helsevern til anstalt
under fengselsvesenet
dersom den domfeltes sinnstilstand etter overføring
til fengselsvesenet igjen blir som beskrevet i straffeloven § 44
første ledd, skal den domfelte tilbakeføres til
tvungent psykisk helsevern. Ved uenighet om vilkåret for
tvungent psykisk helsevern er oppfylt, bringes saken inn for Statens
helsetilsyn for avgjørelse.
Justiskomiteen var i tvil om psykiatrien og kriminalomsorgen
har den nødvendige kapasitet til å kunne ivareta
oppgavene med å ta hånd om de særreaksjonsdømte
på en tilfredsstillende måte i tillegg til de
andre pasientene. Komiteen fant det nødvendig at Stortinget får
muligheten til å vurdere dette samlet. Komiteen foreslo
derfor at endringene ikke skal tre i kraft før Stortinget
vedtar det, etter at Stortinget har behandlet meldingen om psykisk
helsevern.
Departementet har tatt de tilføyelsene om dom på overføring
til tvungent psykisk helsevern som er vedtatt som det nye kapittel
IV a i nåværende lov om psykisk helsevern, inn
som kapittel 5 i lovutkastet. I lovutkastet er det tatt sikte på ikke å gjøre
realitetsendringer i forhold til det som er vedtatt, men hovedsakelig begrense
seg til de justeringer som er nødvendig for å få til
sammenheng i systemet. Av sikkerhetsmessige grunner har departementet
ikke funnet det riktig å foreslå at den domfeltes
klage på overføringer fra psykisk helsevern uten
døgnopphold til psykisk helsevern med døgnopphold,
jf. § 5-4 siste ledd skal ha oppsettende virkning.
I tråd med det som Stortinget har bestemt, blir det lagt
opp til at kapittel 5 trer i kraft i henhold til egen lov.
Når det gjelder spørsmålet om hva
slags kontrollsystem vi skal ha i det psykiske helsevern, anser
departementet at et system som bare er basert på en ren domstolkontroll
ikke er realistisk i dagens situasjon. Departementet mener at den
beste løsningen må være å fortsatt
bygge på et system hvor hovedansvaret for overprøving
og kontroll av vedtak om tvungent psykisk helsevern ligger på særlige
domstolslignende forvaltningsorganer, og foreslår å opprettholde
dagens ordning med kontrollkommisjoner. Det foreslås en forskriftshjemmel
for å kunne gi utfyllende regler om saksbehandlingen i
kontrollkommisjonen. Departementet foreslår en utvidelse
av kontrollkommisjonenes kompetanse som klageorgan.
Når det gjelder klage på vedtak om tvangsbehandling,
vil det etter departementets syn være fylkeslegene som
er best egnet til å behandle disse sakene. Departementet
foreslår derfor å opprettholde gjeldende klageordning
med hensyn til vedtak om tvangsbehandling. Klager over bruk av medisiner
som tvangsmiddel i nødsituasjoner skal etter departementets
forslag behandles av kontrollkommisjonene.
Lovovertredere som får dom på overføring
til tvungent psykisk helsevern, vil ha adgang til å påklage
overføring til opphold i eller til andre tiltak under ansvar
av institusjon, til kontrollkommisjonen. Departementet foreslår
en liknende regel med hensyn til pasienter som er undergitt tvungent
psykisk helsevern på sivilrettslig grunnlag.
Departementet finner det nødvendig å få presisert kontrollkommisjonenes
overprøvingskompetanse slik at kontrollkommisjonen skal
prøve alle sider av saken, også forhold som ikke
er påberopt av parten, og foreslår derfor en spesiell
saksbehandlingsregel.
Departementet mener at kontrollkommisjonens alminnelige kontroll
med pasientenes velferd utgjør en viktig funksjon innen
psykiatrien. Etter departementets forslag vil likevel slik kontroll
bli en sekundær oppgave i forhold til de avgjørelser
kontrollkommisjonene er tillagt.
Det foreslås at det i kontrollkommisjonene skal oppnevnes
en person som har vært pasient under psykisk helsevern,
eller er eller har vært nærstående til pasient,
eller som har representert pasientinteresser i stilling eller verv.
Departementet foreslår videre at oppnevningstiden for kontrollkommisjonens
medlemmer reduseres fra seks til fire år, og at ingen kan gjenoppnevnes
mer enn én gang til samme kontrollkommisjon. I § 6-3
foreslår departementet en programbestemmelse om kommisjonenes
uavhengighet for å gi et klart signal om kontrollkommisjonenes
uavhengige stilling i forhold til pasienter og institusjonens personale.
Det foreslås å videreføre någjeldende generelle
henvisning til forvaltningsloven med spesielle saksbehandlingsregler
for kontrollkommisjonene. Etter departementets oppfatning bør
de særlige saksbehandlingsreglene først og fremt
gjelde ved klager som berører det helt sentrale spørsmålet
om etablering og opprettholdelse av tvungent psykisk helsevern.
I lovutkastets § 6-4 foreslår departementet
i stor utstrekning å videreføre de særlige
saksbehandlingsreglene i någjeldende lov om psykisk
helsevern. Departementet har valgt å foreslå en
videreføring av någjeldende saksbehandlingsfrist
på to uker.
Etter gjeldende rett kan kontrollkommisjonens vedtak om innleggelse
eller å nekte utskriving bringes inn for retten etter reglene
i tvistemålsloven kapittel 33.
Det foreslås i proposisjonen å videreføre
gjeldende rett, men at prøvingsadgangen etter tvistemålsloven
kapittel 33 skal utvides til også å gjelde kontrollkommisjonens
vedtak om overføring til døgnopphold i institusjon.
Det foreslås i § 8-1 en forskriftshjemmel
om lovens anvendelse på Svalbard og Jan Mayen.
Departementet foreslår at loven trer i kraft fra den tid
Kongen i statsråd bestemmer. Det foreslås videre en
særlig hjemmel for at Kongen i statsråd kan bestemme
at de enkelte av bestemmelsene kan tre i kraft til forskjellig tid.
Det framholdes at på grunn av den sterke sammenhengen
mellom lovforslagene vil den nye helselovgivningen måtte
settes i kraft samtidig, og at den nye loven om etablering og gjennomføring
av psykisk helsevern særlig vil være avhengig
av at pasientrettighetsloven og den nye spesialisthelsetjenesteloven
er på plass, og av at de sentrale delene av forskriftsverket til
loven er klare.
Det framholdes at for en del av de foreslåtte endringers
vedkommende vil det måtte gis mer detaljerte pålegg
i form av forskrifter, og at i disse tilfellene vil de økonomiske
og administrative konsekvensene til dels være avhengig
av hvordan forskriftene blir utformet. Departementets vurdering
er at tiltakene i hovedsak vil ha moderate økonomiske konsekvenser.
Regjeringen er innstilt på at kommunesektoren får
kompensasjon for eventuelle merutgifter.
At den primære tutorkompetansen er foreslått overført
fra den nærmeste til offentlig myndighet, vil føre
til noe større grad av beredskap hos offentlig myndighet.
På den annen side har departementet i § 1-3
foreslått å beholde flere instanser som offentlig myndighet,
slik at belastningen i noen grad vil fordeles. Forslaget vil få noen økonomiske
konsekvenser, men de anses ikke å være vesentlige.
Bestemmelsen om at kommunelegen skal treffe vedtak om tvungen
undersøkelse, vil medføre merarbeid for kommunelegen
og aktualiserer en stedfortrederordning med tanke på helger,
ferier osv. Departementet har anslått at forslaget vil
medføre ca. 2 pst. merarbeid for kommunelegene.
På institusjonene vil det etter lovforslaget måtte treffes
flere formelle vedtak enn i dag, noe som får både økonomiske
og administrative konsekvenser. Departementet mener at lovforslagets
nye krav til formelle vedtak vil medføre en samlet vekst
i arbeidsbelastningen for hver av de faglig ansvarlige på ca.
5 pst. Dette innebærer økt arbeidsbelastning tilsvarende
10-12 årsverk for landet totalt.
Forslaget om individuelle planer vil kunne være en årsak
til økte utgifter både for spesialisthelsetjenesten
og kommunene, men det påpekes at på den annen side
vil en effektivisering av behandlingen og et bedre og mer helhetlig
tilbud for den enkelte pasient som følge av slike planer
på sikt kunne føre til reduserte kostnader. Departementet
finner det vanskelig å beregne de samlede konsekvensene
av dette, men knytter av praktiske årsaker et anslag over
merarbeid i tilknytning til selve utformingen av planene til den
faglig ansvarlige for vedtak og anslår dette til 10 pst. Departementet
antar at det merarbeidet som blir påført kommunehelsetjenesten
gjennom en plikt til å bistå i utarbeiding av
psykiatriens planer for psykiatriske pasienter, vil utgjøre
omtrent en tredjedel av det merarbeid som påføres
psykiatrien.
Det uttales at lovutkastet vil medføre økt
belastning på kontrollkommisjonene med behov for noen flere
saksbehandlingsressurser som vil kunne kreve økonomisk
inndekning.
Departementet anslår at saker om overføringer
vil medføre en økning i saksmengde på ca.
10 pst.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Arnesen, Gravdahl, Hildeng, Kristoffersen, Skogholt og Øyangen,
medlemmene fra Kristelig Folkeparti, Næss og Woie Duesund, medlemmene
fra Høyre, Høegh og Sjøli, medlemmet
fra Senterpartiet, Gløtvold, og medlemmet fra Sosialistisk
Venstreparti, Ballo, viser til at den nye loven skal erstatte lov
av 28. april 1961 om psykisk helsevern. Siktemålet
er å sikre at gjennomføring av psykisk helsevern skjer
på en forsvarlig måte, og i samsvar med grunnleggende
rettssikkerhetsprinsipper. Flertallet viser til at
det samtidig er tre andre helselover til behandling. Lov om pasientrettigheter
skal inneholde rettigheter også til pasienter med psykiske
lidelser, lov om helsepersonell ivaretar bestemmelser om helsepersonells
plikter overfor alle pasienter, og lov om spesialisthelsetjenesten
inneholder felles organisatoriske og finansielle bestemmelser for
spesialisthelsetjenesten som også vil gjelde psykiatrien.
Flertallet vil understreke viktigheten av helhetlig
og målrettet innsats for å bedre holdningen til psykiske
lidelser og styrke behandlingstilbudet. Flertallet viser
til at Stortinget med opptrappingsplanen for psykisk helse har lagt
det økonomiske grunnlaget for økt innsats, og
ser på en ny lov som det nødvendige juridiske
grunnlaget i det helhetlige arbeidet. Flertallet vil
påpeke at Regjeringen, i tillegg til økonomiske
og juridiske virkemidler, også må sørge
for utdanningspolitiske og tilsynsmessige tiltak.
Flertallet vil understreke at pasientene og deres
behov må stå i fokus innen det psykiske helsevernet,
og at dette også må gjenspeiles i lovverket. Flertallet vil
i den sammenheng peke på de føringer om bl.a.
pasienten først, forebygging, mest mulig frivillighet,
mest mulig normalt liv for mennesker med psykiske lidelser, som
Stortinget la gjennom behandlingen av opptrappingsplanen for psykisk
helse i Innst. S. nr. 222 (1997-1998).
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil vise til Opptrappingsplanen for
psykisk helse 1999-2006. Planen har som mål å skape
et helhetlig og sammenhengende behandlingsnettverk der brukerperspektivet
skal stå i fokus. Dette flertallet vil peke
på at planen blant annet omfatter styrking av tilbudet
i kommunene med vekt på forebygging og tidlig hjelp. Dette
flertallet mener at økt satsning på forebyggende
arbeid og tidlig hjelp er meget viktig, og at det kan føre
til mindre behov for bruk av tvang innen psykisk helsevern. Dette
flertallet vil understreke at det er en viktig målsetting å redusere
bruk av tvang.
Dette flertallet vil understreke at når
det i lovforslagets § 3-1 foreslås to
likestilte alternativer for tvungent psykisk helsevern, gjøres
dette for å kunne benytte det tilbudet som er det beste
alternativet for pasienten. Dette flertallet vil
peke på at prosedyrene og kravene til lovhjemmel for etablering
av tvungent psykisk helsevern vil være de samme uavhengig av
hvilken form for tvungent psykisk helsevern som etableres.
Dette flertallet vil vise til at forslaget til
prosedyre for etablering av psykisk helsevern er i samsvar med gjeldende
rett. Dette flertallet vil peke på at forskjellen
først viser seg når prosedyrene er gjennomført
og det tvungne vernet er etablert. Dette flertallet vil
vise til at etter gjeldende rett må pasienten da innlegges
i institusjon, mens det i lovforslaget foreslås at dersom
det er faglig forsvarlig, og det er til det beste for pasienten,
kan vedkommende bo hjemme og følges opp poliklinisk.
Dette flertallet mener det er positivt for pasienten å slippe
en unødvendig innleggelse i institusjon når en
ut fra faglige hensyn er av den oppfatning at behandlingen bør
finne sted mens pasienten er i sitt hjemmemiljø. Dette
flertallet mener dette er særlig viktig i distriktene
hvor det kan være langt til nærmeste psykiatriske
sykehus.
Dette flertallet vil videre peke på at
dersom en pasient ikke føler seg trygg i en hjemmesituasjon, vil
det ikke være det beste å bo hjemme, og lovens
vilkår for det vil heller ikke være oppfylt. Er
pasienten selv av den oppfatning at et institusjonsopphold vil være
det beste, vil lovens ordlyd måtte forstås slik
at institusjonsopphold må iverksettes samtidig med etablering
av vernet.
Dette flertallet legger til grunn at adgangen til å etablere
tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold og uten forutgående
institusjonsopphold fortrinnsvis vil kunne være aktuelt
for pasienter som er kjent av behandlingsapparatet.
Dette flertallet vil vise til handlingsplan for helse
og omsorgspersonell «Rett person på rett plass» og
Stortingets behandling av psykiatriplanen hvor det er lagt et grunnlag
for å styrke behandlingstilbudet for pasienter med psykiske
lidelser.
En grunnleggende forutsetning for å lykkes med gjennomføring
av opptrappingsplanen for psykisk helsevern er å sikre
kommunene tilgang på personell med kompetanse over et bredt
spekter. Det gjelder bl.a. psykiatere, psykologer, sykepleiere og
annet høyskoleutdannet personell med videreutdanning i psykisk
helsearbeid. Kommunene trenger også personell med kompetanse
fra videregående skole og relevant internopplæring.
Dette flertallet vil videre vise til Stortingets vedtak
om desentralisert sykepleieutdanning og til at fjernundervisning
vil være både nyttig og nødvendig for å sikre
god og tilstrekkelig kompetanse innen psykisk helsevern til alle
deler av landet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
lederen og Nesvik, og medlemmene fra Høyre og Sosialistisk Venstreparti mener
at stortingsmeldingen om psykiatrien (St.meld. nr. 25 (1996-97))
ga et usminket bilde av tilstanden innen psykisk helsevern: Det
forebyggende arbeidet er for svakt, tilbudene i kommunene for få og
tilgjengeligheten til spesialisthelsetjenesten for dårlig.
Pasientene opplever for korte opphold i institusjon og dårlig
oppfølging etter utskriving.
Disse medlemmer viser til at Stortinget gjennom
behandlingen av psykiatriplanen har lagt et økonomisk grunnlag
for å styrke behandlingstilbudet til pasienter med psykiske
lidelser. Mangel på fagfolk er et vesentlig hinder for
utbyggingen av det psykiske helsevernet. Det er derfor nødvendig å øke
utdannelseskapasiteten for leger og psykologer.
Den nye lov om psykisk helsevern legger det lovmessige grunnlaget
for den videre utviklingen av det psykiske helsevern. Disse
medlemmer viser til at vilkår og rammer for bruk
av tvang står sentralt i den nye loven. Disse medlemmer vil
ikke støtte Regjeringens forslag om å åpne
for at tvungent psykisk helsevern også skal kunne skje
uten døgnopphold i institusjon, gjennom pålegg
om fremmøte til behandling.
Disse medlemmer viser til at dette forslaget har
blitt møtt med betydelig skepsis i fagmiljøene.
Det har blitt påpekt at dersom en pasient er så syk
at vilkårene for bruk av tvang er oppfylt, så bør
pasienten hospitaliseres. Disse medlemmer vil advare
mot at regelverket tilpasses dagens situasjon med mangel på institusjonsplasser
innen psykiatrien, og frykter for at utvidet mulighet til bruk av
tvang utenfor institusjon kan komme i veien for en nødvendig
utbygging av antallet institusjonsplasser i psykiatrien.
Disse medlemmer vil videreføre dagens
bestemmelser, som begrenser bruken av tvang utenfor institusjon
til å gjelde tvungent psykisk ettervern i umiddelbar tilslutning
til foregående institusjonsopphold.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Sosialistisk
Venstreparti slutter seg til lovens formål, som
er å sikre at etablering og gjennomføring av psykisk
helsevern skjer på en forsvarlig måte og i samsvar
med grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper. Gjennomføring
av tiltak som er beskrevet i loven, skal ta utgangspunkt i pasientens
behov og respekten for menneskeverdet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
meget tilfreds med at det er lagt frem forslag til lov om etablering
og gjennomføring av psykisk helsevern (psykisk helsevernloven).
Proposisjonens siktemål er å sikre at gjennomføring
av psykisk helsevern skjer på en forsvarlig måte,
og i samsvar med grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper. Disse
medlemmer kan dessverre ikke si seg enig i at dette er de
helt klare konsekvenser man får dersom det fremlagte forslag
til lovtekst blir vedtatt som foreslått fra Regjeringen.
Disse medlemmer vil vise til at Fremskrittspartiet
i en rekke år har fremhevet sin bekymring når det
gjelder bruk av tvang i psykiatrien, og disse medlemmer mener
at den fremlagte lovteksten ikke vil føre til noe mindre
bruk av tvang, men snarere tvert imot kunne føre til at
tvang kan bli mer utbredt som en følge av at loven åpner
for tvangsbehandling i hjemmet. Disse medlemmer er
opptatt av at det må legges størst mulig vekt
på frivillighet når det gjelder psykiatrisk behandling;
dette for å sikre rettssikkerheten til den enkelte pasient.
Det er også av stor betydning at disse pasienters rettigheter
blir ivaretatt på en slik måte at denne pasientgruppen
ikke føler at dens møte med helsevesenet blir
en ytterligere belastning, fremfor en hjelp til å komme
seg ut av en vanskelig livssituasjon.
Disse medlemmer vil også fremheve betydningen
av at denne pasientgruppen må føle at ens eget hjem
er et fristed, og vil derfor ikke kunne godta at det blir nyttet
bruk av tvang i en behandlingssituasjon utenfor institusjon. Disse
medlemmer vil fremheve at dersom en pasient er så syk
at denne må underlegges bruk av tvang, så er det
etter disse medlemmers mening heller ikke forsvarlig å la
vedkommende bo hjemme. I disse situasjoner der man finner det nødvendig å bruke
tvang, må det også foreligge et tilbud om opphold
i institusjon, slik at pasientens sinnstilstand kan følges
opp til enhver tid. Disse medlemmer vil på bakgrunn
av dette uttrykke sin skepsis med den situasjon som råder
med et for dårlig utbygd tilbud av institusjonsplasser
innenfor psykiatrien.
Disse medlemmer mener at ved enhver utskriving
fra psykiatrisk sykehus skal det foreligge en kontrakt, undertegnet
av sykehus og pasient. Kontrakten skal inneholde nødvendig
oppfølging fra sykehusets, pasientens og bostedskommunens
side. Disse medlemmer vil også vise til
at det er særdeles viktig at vedkommende pasient og pasientens
familie blir fulgt opp på en positiv måte etter
en eventuell utskriving.
Disse medlemmer vil fortsatt hevde at det er særdeles
viktig å få på plass et sentralt behandlingsopplegg
for de mest ekstreme kriminelle og voldelige sinnslidende. Disse
medlemmer vil her vise til det Fremskrittspartiet uttalte
i sine merknader under behandlingen av St.meld. nr. 25 (1996-97)
Psykiatrimeldingen, i Innst. S. nr. 258 (1996-97):
«Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet er ikke enig
med Regjeringen i at de desentraliserte sterkavdelingene fullt ut
er stand til å ivareta behandlingen og omsorgen av de mest
ekstreme kriminelle og voldelige sinnslidende.»
På bakgrunn av dette fremmet Fremskrittspartiet følgende
forslag:
«Stortinget ber Regjeringen utrede planer for etablering
av en landsdekkende spesialinstitusjon for behandling og omsorg
av alvorlig farlig sinnslidende og for farlige sinnslidende psykisk
utviklingshemmede.»
Disse medlemmer mener at en slik institusjon er
av stor betydning for blant annet å kunne gjennomføre
psykisk helsevernloven og tvangsbehandling etter dom. Dersom en
ikke er stand til å kunne tilby de behandlingsplasser som
er nødvendig, er en heller ikke i stand til å ivareta
den enkelte pasients rett til nødvendig behandling. Disse
medlemmer er bekymret for at det kan bli brukt tvang utenfor
institusjon i større grad enn nødvendig som en
følge av at det ikke på langt nær eksisterer
et godt nok tilbud om behandlingsplasser i institusjon.
Disse medlemmer frykter særlig at psykisk utviklingshemmedes
rettigheter ikke vil bli godt nok ivaretatt i denne loven. Disse
medlemmer vil vise til at dette er en pasientgruppe som
har et meget stort behov for særskilt omsorg og tiltak,
og dissemedlemmer frykter at denne
loven ikke sikrer disse pasientenes rettigheter. Disse medlemmer vil her
vise til sine merknader i Innst. O. nr. 79 (1995-96) i forbindelse
med behandlingen av Ot.prp. nr. 58 (1994-95) og tilleggsproposisjonen
Ot.prp. nr. 57 (1995-96), hvor Fremskrittspartiet foreslo å sende
saken tilbake til Regjeringen. Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet
hadde den gang følgende merknad:
«Dette medlem fremmer imidlertid forslag om å be
Regjeringen komme tilbake til Stortinget med et forslag til rettighetslov
for psykisk utviklingshemmede og andre grupper som trenger spesiell
oppmerksomhet fra samfunnets side for å få en
best mulig livskvalitet ut fra egne forutsetninger og premisser.»
Disse medlemmer vil også vise til at
Fremskrittspartiets medlem i komiteen fremmet følgende forslag
i samme innstilling:
«Stortinget ber Regjeringen vurdere nødvendigheten
av å tilbakeflytte et mindre antall av de svakest fungerende
psykisk funksjonshemmede med selvskadende og voldelig atferd til
mindre kommunale eller interkommunale institusjoner eller bokollektiv
med heldøgns tilsyn og omsorg.»
Disse medlemmer beklager at forslaget om en rettighetslov
for denne pasientgruppen ikke fikk støtte fra andre enn
Senterpartiet den gang dette ble fremmet, og disse medlemmer må si
seg lite fornøyd med at det foreliggende forslaget til
psykiatrilov heller ikke kan sies å ivareta rettighetene
til denne pasientgruppen.
Komiteen vil anmerke at begrepet psykisk
helsevern er knyttet til dagens lov («lov om psykisk helsevern»),
og er innarbeidet som et begrep som er kjent så vel av
pasienter som av helsepersonell. Selv om dagens lovverk erstattes
av et nytt, vil det etter komiteens mening være
hensiktsmessig å videreføre dette navnet, både
for å klargjøre at denne loven erstatter den forrige,
men også for å knytte det begrep til loven som
også benyttes i lovteksten. Komiteen vil
derfor foreslå at lovens navn («Om lov om etablering
og gjennomføring av psykisk helsevern») beholdes
som fullt navn, men at man i kortversjonen omtaler loven som «psykisk
helsevernloven» og ikke som «psykiatriloven». Komiteen vil
legge til at begrepet «psykiatri» har et annet
innhold enn «psykisk helsevern», og at de to begrepene
ikke kan oppfattes som synonyme, idet psykiatri i stor grad vil
assosieres med yrkesgruppen psykiatere og ikke til hele bredden
av helsepersonell som er beskjeftiget med det psykiske helsevernet.
Komiteen merker seg at formålet
med loven er å sikre at etablering og gjennomføring
av psykisk helsevern skjer på en forsvarlig måte
og i samsvar med grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper, samt at
det sikres at tiltakene som er beskrevet i loven, tar utgangspunkt
i pasientens behov og respekten for menneskeverdet. Komiteen ser
samtidig behovet for å sikre en styrking av tilbudet til
mennesker med psykiske lidelser på alle nivåer
innenfor helsevesenet som ledd i å ivareta loven.
Komiteen vil videre påpeke behovet for å skape
alternative løsninger til bruk av tvang innenfor det psykiske
helsevernet, gjennom et godt utbygd helsetilbud til mennesker med
psykiske lidelser på alle nivåer innenfor hjelpeapparatet,
og der målsetningen må være å igangsette
behandlingstiltak så tidlig at det oppnås en behandlingsallianse
mellom den syke og hjelpeapparatet slik at tvang kan unngås
der dette er mulig.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
av den oppfatning at dersom man leser lovens formålsparagraf
isolert sett, så virker det som at dette er en lov som
vil ivareta psykiatriske pasienters rettssikkerhet på en
god måte. Disse medlemmer vil imidlertid
dessverre måtte si seg uenig i at dette vil bli tilfelle
dersom loven blir vedtatt i den form som foreslås fra Regjeringens
side. Disse medlemmer er av den mening at det virker
som om man er i ferd med å lage en lov for å rettferdiggjøre bruk
av tvang i et større omfang enn det disse medlemmer mener
er forsvarlig. Slik disse medlemmer leser forslaget
til lovtekst, er det ikke samsvar mellom lovens formålsparagraf
og lovens faktiske innhold. Disse medlemmer vil bemerke at
selv om man vedtar denne lovteksten, kan ikke det i seg selv rettferdiggjøre
en større bruk av tvang. Disse medlemmer vil
fremme en del forslag til endringer av lovteksten i de enkelte paragrafer
slik at det blir en bedre sammenheng mellom formålsparagrafen
og loven i sin helhet.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«I lov om etablering og gjennomføring
av psykisk helsevern skal § 1-1 første
punktum lyde:
Formålet med loven er at psykiatriske pasienter, på lik
linje med somatiske pasienter, skal ha rett til behandling, og å sikre
at etablering og gjennomføring av psykisk helsevern skjer
på en forsvarlig måte og i samsvar med grunnleggende
rettssikkerhetsprinsipper.»
Komiteen merker seg at begrepet psykisk
helsevern i lovforslaget defineres som «spesialisthelsetjenestens
undersøkelse og behandling av mennesker på grunn
av psykisk lidelse, samt den pleie og omsorg dette krever».
Komiteen vil anmerke at en vesentlig del av diagnostikk
og behandling av mennesker med psykiske lidelser skjer utenfor spesialisthelsetjenesten,
og da særlig i regi av primærhelsetjenesten. Opptrappingsplanen
for psykisk helse vektlegger også en økt satsing
på behandlingen av mennesker med psykiske lidelser utenfor
institusjon, ikke minst i den sykes eget nærmiljø.
Det vil dermed etter komiteens mening være
uhensiktsmessig å gi loven et navn som ikke er tilpasset
denne situasjonen.
Etter komiteens mening bør uttrykket
psykisk helsevern fremdeles knyttes til spesialisthelsetjenestenes
undersøkelse og behandling av mennesker på grunn
av psykisk lidelse, samt den pleie og omsorg dette krever. Komiteen vil
derfor foreslå at lovens navn i sin kortform skal være «psykisk
helsevernloven».
Komiteen merker seg at også samboere
og hjelpeverge er tatt med på listen over pårørende
når man sammenligner med hva som gjelder i dag. Komiteen ser
det som naturlig at også samboere er tatt med når
disse lever i et stabilt ekteskapslignende forhold.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, er enig i at hjelpeverger
generelt er tatt inn på listen over pårørende. Flertallet vil
peke på at ved endring av vergemålsloven i 1990, ble
hjelpevergeinstituttet utbygd slik at hjelpevergemål ved
behov kan etableres som et hjelpemiddel der blant annet en person
på grunn av sinnslidelse eller andre psykiske forstyrrelser
ikke kan ivareta sine anliggender. Flertallet vil
for øvrig peke på at tillitsargumentet i forhold
til tutorspørsmålet kan være like vanskelig
i forhold til slektninger som i forhold til verger.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Sosialistisk Venstreparti mener at så vel
verge som hjelpeverge kommer i en særstilling som ikke
kan sidestilles med pårørende, og der verges og
hjelpeverges oppgaver vil ha et annet, definert innhold som gjør
at denne ikke er å anse som pårørende,
men som en oppnevnt person med et spesielt, juridisk definert ansvar
som pårørende ikke vil ha.
Sett i forhold til verges og hjelpeverges videre arbeid for den
syke, er det etter disse medlemmers mening ikke hensiktsmessig
at verge eller hjelpeverge står som tutor ved begjæring
om bruk av tvang, siden dette vil kunne skape et brudd på tilliten
mellom den syke og hjelpevergen som vil kunne oppleves som uforenlig
med vergens eller hjelpevergens videre arbeid. Ut fra denne begrunnelse
mener disse medlemmer at verge og hjelpeverge ikke
bør medtas på listen over pårørende,
og at disse bare kan tre inn i pårørendes sted
når slike ikke foreligger.
Når det gjelder offentlig myndighet, viser disse medlemmer til
sine merknader til § 3-6 og § 3-7.
Disse medlemmer fremmer følgende endringsforslag
til § 1-3 første ledd:
«I lov om etablering og gjennomføring
av psykisk helsevern skal § 1-3 første
ledd lyde:
En persons pårørende er ektefelle, registrerte
partner, person som lever i ekteskapslignende eller partnerskapslignende
samboerskap med vedkommende, myndige barn, foreldre eller den som
har foreldreansvaret, myndige søsken eller besteforeldre.
Dersom vedkommende ikke har pårørende som nevnt
foran, trer verge eller hjelpeverge inn i deres sted.»
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
støtter departementets forslag om at den faglig ansvarlige
for å treffe vedtak, samt beslutte nærmere angitte
tiltak, etter loven er vedkommende overlege. Flertallet mener
at en nærmere presisering bør skje i forskrifter.
Det kan i forskrifter være naturlig å skille mellom
spesialistutdannelsene, f.eks. mellom spesialist i psykiatri og
spesialist i barne- og ungdomspsykiatri.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til at psykologspesialister mange
steder i dag faktisk har det faglige lederansvaret. Videre vil dette
flertallet peke på at satsingen innen psykiatri,
som er vedtatt av Stortinget, vil bli svært vanskelig å gjennomføre
uten nok helsepersonell.
Dette flertallet har merket seg at når
det i loven er foreslått at det i forskrift kan gjøres
unntak fra at faglig ansvarlig skal være en psykiatrisk
overlege, så er dette ikke alene grunnet i situasjoner
der psykiater ikke finnes. Dette flertallet vil peke
på at unntaksbestemmelsen åpner for å gi
kliniske psykologer vedtaksmyndighet.
Dette flertallet vil vise til at når
kompetansen til å treffe vedtak som hovedregel legges til
psykiatrisk overlege, er dette fordi denne anses å ha den bredeste
kompetanse til å avdekke en sinnslidelses eventuelle organiske
sammenhenger og kunne vurdere pasientens totale helsetilstand. Dette
flertallet vil imidlertid peke på at ved vedtak
om f.eks. skjerming, behandling uten samtykke med unntak av medikamentell
behandling, restriksjoner i forbindelse med omverdenen, undersøkelser
av rom og eiendeler og beslag er ikke begrunnelsen i forhold til
den medisinske kompetansen like tungtveiende. Dette flertallet vil
vise til at da kliniske psykologer i praksis har selvstendig behandlingsansvar,
vil det være en fordel for helheten i behandlingen som
tilbys pasienten, at psykologer i større utstrekning kan
være faglig ansvarlige for vedtak og beslutninger som angår
behandlingen av de pasientene de har behandlingsansvar for.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Sosialistisk
Venstreparti er enige i lovforslagets påpeking
av at «Den faglig ansvarlige for å treffe vedtak
samt beslutte nærmere angitte tiltak etter loven her, er
vedkommende overlege».
Disse medlemmer vil påpeke at det i lovforslagets
annet ledd er åpnet for at «Kongen kan i forskrifter
gjøre unntak fra første ledd». Disse
medlemmer støtter også dette, fordi det
i gitte situasjoner kan være både hensiktsmessig
og nødvendig å la andre inneha det faglige ansvaret
i stedet for overlegen. Disse medlemmer vil likevel
påpeke at dette vil være å anse som en
unntaksbestemmelse i eventuell mangel av den faglige kompetanse
som primært tilstrebes, når vedtak skal fattes.
Disse medlemmer vil påpeke at de vedtak som
her omtales, i det vesentlige vil være vedtak knyttet til
behandling mot pasientens vilje, idet tiltak som skjer ut fra frivillighet,
ikke nødvendiggjør vedtak. Innenfor det psykiske
helsevernet vil medikamentell behandling stå sentralt når
vedtak om bruk av tvang skal fattes. Det vil etter disse
medlemmers syn både være uhensiktsmessig
og faglig betenkelig å overføre et fagansvar fra
den person som har rett til å forestå en medikamentell
behandling (legen), til faggrupper som ikke har denne. Ut fra disse
medlemmers syn blir påpekingen av fagansvaret knyttet til
en lege her derfor være sentralt, mens det ikke i samme
grad vil være sentralt der tvang ikke benyttes, eller der
behandlingen ikke innebærer bruk av medikamenter.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet støtter
departementets forslag om at det faglige ansvar for å treffe
vedtak skal ligge hos vedkommende overlege. For å dekke
situasjoner der overlegen ikke er tilgjengelig, bør loven
også omfatte eventuell annen spesialist i psykiatri som
den som kan treffe vedtak. Disse medlemmer vil understreke at
andre profesjoner, slik disse medlemmer ser det,
ikke er kvalifisert til å ta på seg det et slikt
ansvar innebærer. Dissemedlemmer vil
derfor også gå imot at departementet skal kunne
gi forskrifter på dette området.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«I lov om etablering og
gjennomføring av psykisk helsevern skal § 1-4
lyde:
§ 1-4 Den faglig ansvarlige for
vedtak
Den faglig ansvarlige for å treffe vedtak samt beslutte
nærmere angitte tiltak etter loven her, er vedkommende
overlege eller annen spesialist i psykiatri.»
Komiteen ser det som helt sentralt
at pasienter med psykiske lidelser sidestilles med øvrige
pasienter så langt dette lar seg gjøre, og at
det bare er ved bruk av tvang at lov om psykisk helsevern vil være
overordnet lov om pasientrettigheter, siden denne forutsetter frivillighet
fra pasientens side. Komiteen vil likevel understreke
at også for pasienter som underlegges tvang, må det
være en klar målsetning å ivareta pasientenes
rettigheter ut fra pasientrettighetslovens intensjoner. Bruk av
tvang må dermed ikke bidra til å tilsidesette
de generelle rettighetene som framkommer i pasientrettighetsloven,
men bare de deler av rettighetene som blir uforenlige med lovens
intensjon med bruken av tvang ut fra forutsetningene i § 3-3.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine merknader og forslag i forbindelse med behandlingen av
Ot.prp. nr. 12 (1998-99) Lov om pasientrettigheter og Ot.prp. nr.
13 (1998-99) Lov om helsepersonell, der disse medlemmer ønsker
at den helsemessige myndighetsalder skal være 18 år,
og at foreldre eller andre med foreldremyndighet skal fatte avgjørelser
og motta informasjon på vegne av barnet før fylte
18 år.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«I lov om etablering og gjennomføring
av psykisk helsevern skal § 2-1 første
ledd første punktum lyde:
Den som har fylt 18 år, kan tas under frivillig psykisk
helsevern på grunnlag av eget samtykke
§ 2-1 annet ledd første
punktum skal lyde:
Den som har fylt 18 år, kan ikke samtykke dersom vedkommende åpenbart
ikke er i stand til å forstå begrunnelsen for
frivillig psykisk helsevern.»
Komiteen noterer seg at § 2-2
innebærer en videreføring av gjeldende rett, og
ser at det er behov for en slik bestemmelse. Komiteen anmerker
at dette må anses som en unntaksbestemmelse som kan være nyttig
i nærmere gitte situasjoner, og komiteen anser
at loven forstås slik.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sin merknad til § 2-1 og fremmer følgende
forslag:
«I lov om etablering og gjennomføring
av psykisk helsevern skal § 2-2 tredje ledd lyde:
For barn under 18 år kreves slikt samtykke som nevnt
i første ledd fra den eller de som har foreldreansvaret
for barnet.
§ 2-2 fjerde ledd tredje punktum
skal lyde:
Gjelder det barn under 18 år, undertegner den faglig
ansvarlige og den eller de som har foreldreansvaret for barnet.»
Komiteen støtter at loven
regulerer at slik overføring ikke skal finne sted.
Når det gjelder opphold i institusjon, som
omtales i lovforslagets første ledd, er dette en videreføring
av gjeldende rett. Komiteen har derfor ingen merknader
til dette.
Komiteen vil anmerke at andre ledd innebærer en
endring i forhold til gjeldende rett ut fra lov om psykisk helsevern
som forutsetter innleggelse i institusjon (§ 3
og § 5 i lov om psykisk helsevern) for bruk av
tvang i utrednings- eller behandlingsøyemed. Gjeldende
lov forutsetter også institusjonsopphold for etterfølgende
bruk av tvang (§ 13-1; tvungent ettervern).
Komiteen vil påpeke at bruk av tvang
er et siste virkemiddel som det skal foreligge svært tungtveiende
grunner for å sette inn, først når mulighetene
for frivillig behandling ikke lenger er mulig, og kriteriene for
bruk av tvang etter § 3-3 for øvrig er
oppfylt.
Komiteen ser det som en viktig målsetning
at en ny lov om psykisk helsevern bidrar til å begrense tvangsbruken
til det strengt nødvendige, og at loven ikke må bidra
til en liberalisert tvangsbruk sammenlignet med dagens lovverk.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
viser til departementets merknader til § 3-1 fjerde
avsnitt (s. 154) i proposisjonen vedrørende tvungent psykisk
helsevern uten døgnopphold i institusjon. I nevnte merknader
står det i dette avsnitt at:
«Han eller hun kan da gis tilsyn, behandling og omsorg
på eller i nærheten av sin bopel.»
Idet denne formuleringen kan gi inntrykk av at det fra departementets
side åpnes for bruk av tvang med hjemmel i § 3-1
også i eller i nærheten av den sykes bopel, mens
selve lovutkastet ikke har formuleringer som åpner for
dette, er problemstillingen tatt opp av saksordfører i
brev til departementet datert 15. april 1999. I svarbrev fra statsråden
med saksnummer 99/02921 (.04.99) vises det til denne formuleringen
i kommentarene til § 3-1. Statsråden
skriver:
«Denne merknadens ordlyd stammer opprinnelig fra
høringsnotatet, der «nærvær
av behandlingspersonell på pasientens bopel i behandlings-
og tilsynsøyemed» var med i § 3-1
annet ledd. Selv om dette alternativet er forlatt i lovforslaget
i proposisjonen, har den ovennevnte merknaden sneket seg med ved
en inkurie. Jeg har da ingen innvendinger mot at dette presiseres
i merknaden.»
Flertallet vil med bakgrunn i denne avklaringen
presisere at lovutkastet ikke åpner for bruk av tvang på pasientens
bopel, og at flertallet deler departementets syn
om at den nye loven ikke skal åpne for dette.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, støtter
forslaget om at tvunget psykisk helsevern kan skje uten døgnopphold
i institusjon når dette er et bedre alternativ for pasienten. Dette
flertallet vil vise til at dette bare kan omfatte pålegg
overfor pasienten om frammøte til behandling. Dette
flertallet har merket seg at dette er en endring i forhold
til gjeldende rett.
Dette flertallet mener at det trengs et fleksibelt
og mangfoldig tilbud innen tvunget psykisk helsevern. Den enkeltes
individuelle behov må settes i sentrum. Flertallet vil
understreke at tvunget psykisk helsevern utenfor institusjon kun
skal skje når dette er et bedre alternativ for pasienten. Dette flertallet finner
grunn til å peke på at tvangsinnleggelse i institusjon
for mange oppleves som meget belastende. Det er derfor viktig at
det foretas en grundig helhetlig vurdering om hvorvidt pasienten
behøver døgnkontinuerlig omsorg og behandling,
eller om vernet tilstrekkelig kan ivaretas mens pasienten har opphold
i egen bolig.
Dette flertallet vil vise til Opptrappingsplanen
for psykisk helse der det satses betydelig på desentraliserte
spesialisthelsetjenester ved de distriktpsykiatriske sentra, med
hovedvekt på poliklinisk behandling og dagbehandling.
Dette flertallet vil peke at en årsak
til at det blir behov for tvangsbehandling, kan være at
den syke ofte blir gående for lenge før han får
hjelp. Den økte satsningen på psykiatrien gjennom
opptrappingsplanen vil føre til at flere vil få hjelp
tidlig. Det vil derfor på sikt være mindre behov
for tvangsbehandling. Opprustningen av kommunehelsetjenesten og
utbyggingen av distriktspolitiske sentra vil styrke kompetansen
innen psykiatrien i nærmiljøene.
Dette flertallet mener det er viktig at de pasientene
som trenger det, får institusjonsplass, men på den
annen side må en være klar over at en tvangsinnleggelse
er en stor påkjenning for mange pasienter. Det kan ha store
konsekvenser å rive mennesker opp fra sitt daglige miljø. Dette
flertallet vil derfor understreke at det må være
pasientens behov som skal være utgangspunktet for tiltakene.
Tvangsinnleggelser bør unngås dersom lokalt forankrede
polikliniske tiltak kan dekke opp pasientens behov.
Dette flertallet vil understreke at selv om man
blir undergitt tvunget psykisk helsevern, er det etter lovforslaget
ikke noen automatikk i iverksettelse av tvangsbehandling. Det må fattes
et eget vedtak etter § 4-4 som baseres på egne
strenge vilkår. Lovforslaget innebærer således
ikke noen utvidelse av bruken av tvang.
Dette flertallet vil be om at praktiseringen av
de nye bestemmelsene i § 3-1 blir evaluert av
uavhengige fagmiljø, og at Stortinget blir orientert om
resultatet av evalueringen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Sosialistisk Venstreparti oppfatter ut
fra innkomne høringsuttalelser at hovedtyngden av innvendingene
til Ot.prp. nr. 11 (1998-99) særlig knytter seg til denne
delen av proposisjonen, der en rekke av høringsinstansene
stiller seg kritiske til en bestemmelse som åpner for økt bruk
av tvang overfor personer med psykiske lidelser, og særlig
for mulighetene til å tvangsmedisinere pasienter utenfor
institusjon.
Disse medlemmer vil ikke åpne for bruk
av tvang ute i kommunene uten etter forutgående innleggelse
i institusjon, men vil videreføre dagens ordning med begrensinger
i bruken av tvang utenom institusjon til å gjelde det tvungne
psykiske ettervernet. Disse medlemmer anmerker at
dette må anses som en unntaksbestemmelse i nærmere
gitte situasjoner, og disse medlemmer anser at loven
skal forstås slik.
Disse medlemmer fremmer følgende endringsforslag:
«I lov om etablering og gjennomføring
av psykisk helsevern skal § 3-1 andre ledd lyde:
Tvungent psykisk helsevern kan også skje uten døgnopphold
i institusjon hvor dette er et bedre alternativ for pasienten, men
bare i umiddelbar tilslutning til forutgående institusjonsopphold.
Tvungent psykisk helsevern kan da gis mens pasienten har opphold
på egen bopel og kan bare omfatte pålegg overfor
pasienten om frammøte til behandling. Pasienten kan om nødvendig
avhentes. Dersom det er nødvendig, kan avhentingen gjennomføres
med tvang og med bistand fra offentlig myndighet.»
Komiteen noterer seg at det i lovforslagets
andre ledd står: «Kommunelegens vedtak om tvungen undersøkelse
skal straks nedtegnes skriftlig. Vedtaket kan ikke påklages.» Komiteen ser
det, i forhold til de generelle pasientrettighetene, som viktig
at også vedtak om tvungen undersøkelse skal kunne
påklages, men at klagen av hensyn til den videre undersøkelse og
behandling ikke kan gis oppsettende virkning. For at helsepersonell
skal kunne gjennomføre en undersøkelse mot den
enkeltes vilje, må det etter komiteens syn
foreligge tungtveiende grunner, og når slike tungtveiende
grunner ikke foreligger, vil det være urimelig dersom den
enkelte reservasjonsløst fratas retten til å påklage
vedtaket.
Komiteen fremmer følgende
endringsforslag til § 3-5, andre ledd:
«I lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern
skal § 3-5 andre ledd andre punktum lyde:
Vedtaket kan påklages til fylkeslegen uten oppsettende
virkning.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine generelle merknader der det framholdes at hensynet til
at pasientens hjem skal være et fristed, gjør
at dissemedlemmer ikke kan godta
at tvangsbehandling skal kunne skje der. Disse medlemmer mener
at dersom pasienten er så syk at bruk av tvang må benyttes,
er pasienten for syk til å være i sitt hjem. Disse
medlemmer er også opptatt av at pasientens familie
og forholdet mellom pasienten og familien må skjermes mot
tiltak som kan bidra til å øke belastningen for
dem dette angår. Disse medlemmer vil derfor
ikke akseptere pasientens pårørende som tutor,
da disse medlemmer frykter at begjæring
om innleggelse eller tvungen undersøkelse fra pårørendes
side kan føre til konfliktsituasjoner også i senere
faser som kan være uheldig for pasientens utvikling og
muligheter til helbredelse. Disse medlemmer vil derfor
stemme mot § 3-5 første ledd andre og
tredje punktum.
Komiteen merker seg at offentlig myndighet
er nevnt først som begjærende instans i lovteksten («…kan
offentlig myndighet eller den nærmeste begjære…»),
og at dette er en endring fra gjeldende lov, der pårørende
er nevnt først («… etter begjæring
fra sine nærmeste eller offentlig myndighet…»).
Komiteen er enig i denne endringen, fordi det
i mange situasjoner vil være en belastning for nære
pårørende å begjære en undersøkelse
eller innleggelse, og der en slik begjæring kan bidra til å skape
konfliktsituasjoner mellom den syke og dennes pårørende som
også vil være ugunstig i et lengre behandlingsperspektiv.
Komiteen har merket seg at Mental Helse Norge
i sin høringsuttalelse til det opprinnelige lovutkastet
datert 19. mai 1998, tar til orde for at kun helsetjenesten
skal inneha retten til å begjære innleggelse (Mental
Helse Norge mener det kun er helsetjenesten som skal inneha retten
til å være tutor, og vil at § 3-7 endres
slik at pårørende ikke skal inneha denne retten og
funksjonen).
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
er enig i at loven også åpner for at nære
pårørende fortsatt skal kunne fremme begjæring om
innleggelse, fordi dette i gitte situasjoner kan framstå som
den beste løsningen, også sett i et lengre behandlingsperspektiv.
Ved at offentlig instans er nevnt først, sikres imidlertid
at det ikke hviler noe primært press på pårørende
om å være begjærende instans siden det
primære ansvaret vil påhvile offentlig myndighet.
Flertallet ser det samtidig som sentralt at den offentlige
instansen som her er ment, har best kjennskap til den syke, slik
at begjæringen er basert på en reell vurdering
som søker å ivareta den sykes interesser på den
for denne beste måte.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sin merknad til § 3-5 og fremmer følgende
forslag:
«I lov om etablering og gjennomføring
av psykisk helsevern skal § 3-6 lyde:
§ 3-6 Begjæring om videre
undersøkelse (observasjon)
Dersom legen etter personlig undersøkelse som nevnt
i §§ 3-4 og 3-5, er i tvil om vilkårene
for tvungent psykisk helsevern er til stede og anser videre undersøkelse
nødvendig, kan offentlig myndighet begjære at
vedkommende skal undersøkes ved institusjon godkjent for
formålet, for å finne ut om vilkårene er
oppfylt, jf. § 3-8.»
Komiteen viser til sine merknader til § 3-6.
Komiteen viser til tredje ledd der
det foreslås at undersøkelse (observasjon) ikke
kan vare utover 10 dager fra undersøkelsens begynnelse,
uten at vedkommende eventuelt selv samtykker til det. Etter gjeldende
rett er maksimumstiden 3 uker. Komiteen er enig i
at en innkorting av maksimumstiden finner sted, betinget av at undersøkelsen
dermed må gis prioritet, og at mulighetene for å forskyve
undersøkelsen til utgangen av maksimumstiden dermed reduseres.
Komiteen ser det som en styrke at kontrollkommisjonen
på eget initiativ skal vurdere om det er behov for tvungent
vern når det har gått tre måneder, også der
det ikke klages over etableringen av tvungent psykisk helsevern,
og oppfatter at dette styrker rettssikkerheten for personer med
psykiske lidelser som underlegges tvang, sammenholdt med dagens
lov.
Komiteen vil påpeke det positive
i at det i lovforslaget foreslås at den individuelle planen
også skal beskrive samarbeidet med andre helse- og sosialtjenester,
og støtter dette. Det er etter komiteens mening
en klar styrke at tiltakene rundt personer med psykiske lidelser
også i lovs form ses på som en kjede som vil kreve
samarbeid mellom ulike fagnivåer og på tvers av
ulike etater.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti,
vil understreke viktigheten av å lage en individuell plan for
pasienten. Flertallet vil understreke at samarbeid
med pasienten om planen bør tillegges stor vekt. Flertallet vil
fremme forslag om dette ved behandlingen av Ot.prp. nr. 12 (1998-99)
Lov om pasientrettigheter.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Sosialistisk Venstreparti merker seg at
det i tredje ledd er anmerket: «Undersøkelse og
behandling uten eget samtykke kan bare skje når det er
forsøkt å oppnå samtykke til undersøkelsen
eller behandlingen eller det er åpenbart at samtykke ikke
kan eller vil bli gitt.» (Originalteksten er uten kursiv.)
Etter disse medlemmers syn skal det alltid søkes å oppnå samtykke
til undersøkelsen eller behandlingen før eventuell
bruk av tvang med dette som siktemål, og det vil etter disse
medlemmers syn være uhensiktsmessig å medta
formuleringer i lovteksten som åpner for alternativer til
dette. Det tillegg som her er satt i kursiv, er derfor etter disse
medlemmers syn unødvendig, og disse medlemmer vil
derfor foreslå at dette fjernes.
Disse medlemmer fremmer følgende endringsforslag:
«I lov om etablering og gjennomføring
av psykisk helsevern skal § 4-4 tredje ledd lyde:
Undersøkelse og behandling uten eget samtykke kan bare
skje når det er forsøkt å oppnå samtykke
til undersøkelsen eller behandlingen. Dersom det ikke er åpenbart
umulig, skal det også vurderes om det kan tilbys andre
frivillige tiltak som alternativ til undersøkelse og behandling
uten eget samtykke.»
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil peke på at
bestemmelsen markerer at frivillighet alltid skal være
utgangspunktet. Flertallet vil understreke at unntaket
bare er ment for de situasjoner hvor det er helt innlysende at et
samtykke ikke kan oppnås, for eksempel fordi pasienten
er i en slik sinnstilstand at det ikke er mulig å kommunisere
med vedkommende.
Flertallet vil peke på at vilkårene
i loven for å kunne treffe vedtak om behandling uten pasientens samtykke
er strenge. Flertallet vil understreke at slik behandling
skal være siste utvei og må være i samsvar
med reglene om brukermedvirkning og innenfor det faglig forsvarlige. Flertallet mener derfor
at når vilkårene for tvangsbehandling er til stede,
vil det ikke kunne være mange tilfeller hvor unnlatt behandling
ikke vil ha «åpenbart negative konsekvenser for
den syke».
Flertallet vil peke på at tvangsbruk
skjer i forhold til 5-10 prosent av pasientene, og at de samme pasientene
vanligvis har flere tvangsepisoder. Flertallet ser
det som viktig at behandlingsapparatet har en åpen dialog
med disse pasientene om framtidig behandling, slik at mest mulig
av denne kan foregå med pasientens samtykke.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Sosialistisk Venstreparti, er kjent med
at det i den offentlige debatt er drøftet om personer med
psykiske lidelser bør gis retten til å reservere
seg mot visse behandlingstiltak, forutsatt at reservasjonen finner
sted på et tidspunkt da de er å anse som friske,
eller i en tilstand der det ikke finnes lovhjemmel for bruk av tvang
ut fra lov om psykisk helsevern. Disse medlemmer noterer
seg at dette også er omtalt under 5.3.1. i proposisjonen.
Disse medlemmer deler departementets syn om at
begrepet «psykiatrisk testamente» er uheldig, siden disse
medlemmer oppfatter den reservasjonsrett som det er tatt
til orde for, å dreie seg om en kontraktfestet rett til å reservere
seg mot visse tvangstiltak, og disse medlemmer finner
derfor begrepet «psykiatrisk behandlingskontrakt» mer
dekkende.
Etter disse medlemmers syn vil de reservasjoner
som personer gir uttrykk for i en fase der de må ansees å være
helt eller tilnærmet friske, tillegges betydelig vekt også i
en senere fase når de samme personer utvikler alvorlig
sykdom.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Sosialistisk
Venstreparti vil påpeke at forhåndsreservasjoner
tillegges betydelig vekt hos fysisk syke. Eksempler på dette
er reservasjoner mot blodoverføringer hos medlemmer
av Jehovas vitner, samt reservasjoner mot livsforlengende tiltak
for mennesker i sluttfasen av livet.
Selv om det kan være prinsipielle forskjeller knyttet
til en slik reservasjonsrett mellom fysiske og mentale lidelser,
er det etter disse medlemmers syn ikke rimelig å frata
mennesker den generelle medbestemmelsesretten knyttet til behandlingstiltak,
kun ut fra begrunnelsen om at det dreier seg om en psykisk lidelse.
Disse medlemmer mener derfor at det på visse,
strengt definerte vilkår bør åpnes for
en begrenset reservasjonsrett mot behandling av psykiske lidelser,
men der reservasjonen også må kunne overprøves dersom
manglende behandling vil ha åpenbart negative konsekvenser
for den syke.
Etter disse medlemmers syn vil en slik begrenset
reservasjonsrett kunne ivaretas ved at den institusjonen som skal
forestå behandlingen, ikke kan igangsette denne mot den
sykes erklærte og forutgående skriftlig nedtegnede
og bevitnede vilje, uten at det foreligger godkjenning fra fylkeslegen
i det aktuelle fylke om at slik behandling likevel kan finne sted.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«I lov om etablering og gjennomføring
av psykisk helsevern skal § 4-4 femte ledd lyde:
Dersom vilkårene for tvungent psykisk helsevern etter § 3-3
ansees oppfylt, men pasienten har reservert seg skriftlig og med
bevitnelse mot behandling på forhånd, før
det aktuelle sykdomstilfellet inntraff og på et tidspunkt
da vilkårene for tvungent psykisk helsevern etter § 3-3
ikke kunne ansees å være oppfylt, betinger behandlingstiltak
som kommer i konflikt med pasientens reservasjoner, at faglig ansvarlig
innhenter samtykke fra fylkeslegen før behandling igangsettes.
Femte, sjette, sjuende og åttende ledd blir henholdsvis
sjette, sjuende, åttende og niende ledd.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine generelle merknader der disse medlemmer påpeker
at det ved enhver utskriving fra psykiatrisk sykehus skal foreligge
en kontrakt som er undertegnet av både sykehus og pasient.
Kontrakten skal etter dissemedlemmers mening
inneholde planer om nødvendig oppfølging fra sykehusets,
pasientens og bostedskommunens side.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«I lov om etablering og gjennomføring
av psykisk helsevern skal § 4-11 lyde:
§ 4-11 Kontrakt ved utskriving
fra psykiatrisk sykehus
Ved utskriving fra psykiatrisk sykehus skal det utarbeides kontrakt
der nødvendig oppfølging av pasienten fra sykehusets,
bostedskommunens og pasientens side tas inn. Kontrakten undertegnes
av sykehuset, bostedskommunen og pasienten.»
Komiteen viser til merknadene til § 13
f i Ot.prp. nr. 87 (1993-94) som omhandler strafferettslige utilregnelighetsregler
og særreaksjoner. Komiteen vil i denne sammenheng
også spesielt henvise til Innst. O. nr. 34 (1996-97). Komiteen tar
til orientering at departementet har utformet § 5-6
slik at den tilsvarer § 13 f i lov om psykisk
helsevern, slik den ble lydende etter lovvedtaket i Stortinget.
Siden proposisjonens forslag til § 5-6 er en
ren videreføring av lovvedtaket i Stortinget i henhold
til justiskomiteens flertallsinnstilling, går komiteen ikke inn
i en politisk ny realitetsvurdering av lovparagrafen, men tar til
etterretning at det vedtak som ble fattet, nå innebærer
at paragrafen innlemmes i den nye loven.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til særmerknadene fra medlemmene
fra Høyre og Fremskrittspartiet i Innst. O. nr. 34 (1996-97)
til § 13 f i straffeloven der de mener
at påtalemyndigheten - i tillegg til den faglig ansvarlige
- må ha adgang til å bringe en avgjørelse om å unnlate
overføring fra tvungent psykisk helsevern til anstalt under
fengselsvesenet inn for domstolsbehandling, når det etter
påtalemyndighetens oppfatning av beskyttelseshensyn åpenbart
ses nødvendig med en slik overføring. Disse
medlemmer anser at slik adgang burde foreligge i § 5-6,
men vil ikke fremme forslag om dette her, da disse medlemmer finner
det mest formålstjenlig at § 5-6 er i
overensstemmelse med § 13 f i straffeloven,
slik den er vedtatt av stortingsflertallet.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
vise til partiets merknader i Innst. O. nr. 34 (1996-97), med spesiell
henvisning til pkt. 7.2, der det siteres fra partiets merknad:
«Dette medlem finner det mest ryddig at den som er
kjent strafferettslig utilregnelig på grunn av sin psykiske
tilstand, ikke idømmes en strafferettslig reaksjon, men
blir tatt hånd om i henhold til lov om psykisk helsevern.
Dette medlem mener det om nødvendig bør vurderes
en endring av lov om psykisk helsevern dersom det er nødvendig
for at psykisk helsevern skal få en plikt til å ta
ansvar for de som på grunn av psykisk tilstand ikke er
strafferettslig tilregnelige, men som samfunnet trenger beskyttelse
mot.»
Sosialistisk Venstreparti gikk mot § 13 f
i lov om psykisk helsevern, som altså inntas uendret i
den nye loven som § 5-6. Dette medlem vil
understreke at partiets syn her er uendret, men at dette
medlem tar til etterretning at et flertall i Stortinget
allerede har vedtatt denne del av loven i den form den nå foreligger,
for innlemmelse i det nye lovforslaget.
Komiteen noterer seg at det ut fra
lovutkastets § 6-2 første ledd følger
at leder av kontrollkommisjonen skal være «en
jurist, fortrinnsvis med dommererfaring». Dette tilsvarer
gjeldende bestemmelse i lov om psykisk helsevern § 8
tredje ledd. Komiteen er videre kjent med at det
etter denne bestemmelsen har blitt oppnevnt mange dommere som formenn.
Etter lovutkastets § 7-1 skal domstolene ha
adgang til fullt ut å prøve vedtak i kontrollkommisjonene.
Dette samsvarer også med gjeldende rett.
Komiteen vil anmerke at det kan oppstå en uheldig
situasjon dersom mange dommere er formenn i kontrollkommisjonene
samtidig som domstolene skal overprøve kommisjonenes vedtak.
Som et eksempel på dette forholdet vil komiteen vise
til at det i Trondheim byrett er ti dommere, hvorav fire av dommerne
er formenn eller varaformenn i kontrollkommisjoner. I et tilfelle
ble det også reist habilitetsinnsigelse hvor det ble reist
spørsmål om byrettens yngste dommer var egnet
til å overprøve byrettens eldste dommer i egenskap
av formann for en kontrollkommisjon.
Komiteen oppfatter at man i lovutkastet søker å skape
mest mulig uavhengighet mellom de psykiatriske institusjonene og
kontrollkommisjonene. Komiteen deler denne intensjonen,
og ser det som viktig at det ikke skal finnes saklig grunnlag for
tvil om det kan ha noen betydning for avgjørelsen i domstolene
at den avgjøres av en dommer som samtidig fungerer som
formann i en kontrollkommisjon, selv om denne kommisjonen ikke har
hatt befatning med den syke.
Komiteen vil på denne bakgrunn foreslå en
endret formulering i utkastets § 6-2 første
ledd, ved at det åpnes for at kommisjonen kan ledes av
en jurist som er kvalifisert til å gjøre tjeneste
som dommer. Intensjonen med forslaget til endret lovtekst er at
man da vil ha et langt bredere rekrutteringsgrunnlag blant advokater,
jurister i offentlig forvaltning samt eventuelt innen politi- og
påtalemyndigheten for utvelgelse av ledere til de ulike
kontrollkommisjoner.
Komiteen fremmer følgende endringsforslag:
«I lov om etablering og gjennomføring
av psykisk helsevern skal § 6-2 første
ledd første punktum lyde:
Kontrollkommisjonen skal ledes av en jurist som er kvalifisert
til å gjøre tjeneste som dommer, og ellers bestå av
en lege og to andre medlemmer, alle med personlige varamedlemmer.»
Komiteen har i sine innledningsmerknader
gitt uttrykk for at det ansees hensiktsmessig at loven gis navnet «lov
om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern»,
og at begrepet lovens forkortede navn blir psykisk helsevernloven.
Komiteen fremmer følgende endringsforslag:
«I lov om etablering og gjennomføring
av psykisk helsevern skal § 8-3 lyde:
§ 8-3 Endringer i andre lover
Fra den tid loven trer i kraft gjøres følgende
endringer i andre lover:
I lov av 13. juni 1980 nr. 35 om fri rettshjelp
skal § 22 tredje ledd nr. 3 lyde:
Sak for kontrollkommisjonen etter lov om etablering og gjennomføring
av psykisk helsevern (psykisk helsevernloven) § 6-4.»
Forslag fra Fremskrittspartiet, Høyre og
Sosialistisk Venstreparti:
Forslag 1
I lov om etablering og gjennomføring av
psykisk helsevern skal følgende bestemmelser lyde:
§ 1-3 første ledd skal
lyde:
En persons pårørende er ektefelle, registrerte
partner, person som lever i ekteskapslignende eller partnerskapslignende
samboerskap med vedkommende, myndige barn, foreldre eller den som
har foreldreansvaret, myndige søsken eller besteforeldre.
Dersom vedkommende ikke har pårørende som nevnt
foran, trer verge eller hjelpeverge inn i deres sted.
§ 3-1 andre ledd skal lyde:
Tvungent psykisk helsevern kan også skje uten døgnopphold
i institusjon hvor dette er et bedre alternativ for pasienten, men
bare i umiddelbar tilslutning til forutgående institusjonsopphold.
Tvungent psykisk helsevern kan da gis mens pasienten har opphold
på egen bopel og kan bare omfatte pålegg overfor
pasienten om frammøte til behandling. Pasienten kan om nødvendig
avhentes. Dersom det er nødvendig, kan avhentingen gjennomføres
med tvang og med bistand fra offentlig myndighet.
§ 4-4 tredje ledd skal lyde:
Undersøkelse og behandling uten eget samtykke kan
bare skje når det er forsøkt å oppnå samtykke
til undersøkelsen eller behandlingen. Dersom det ikke er åpenbart
umulig, skal det også vurderes om det kan tilbys andre
frivillige tiltak som alternativ til undersøkelse og behandling
uten eget samtykke.
Forslag fra Høyre og Sosialistisk Venstreparti:
Forslag 2
I lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern
skal § 4-4 femte ledd lyde:
Dersom vilkårene for tvungent psykisk helsevern etter § 3-3
ansees oppfylt, men pasienten har reservert seg skriftlig og med
bevitnelse mot behandling på forhånd, før
det aktuelle sykdomstilfellet inntraff og på et tidspunkt
da vilkårene for tvungent psykisk helsevern etter § 3-3
ikke kunne ansees å være oppfylt, betinger behandlingstiltak
som kommer i konflikt med pasientens reservasjoner, at faglig ansvarlig
innhenter samtykke fra fylkeslegen før behandling igangsettes.
Femte, sjette, sjuende og åttende ledd blir henholdsvis
sjette, sjuende, åttende og niende ledd.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 3
I lov om etablering og gjennomføring av
psykisk helsevern skal følgende bestemmelser lyde:
§ 1-1 første punktum skal
lyde:
Formålet med loven er at psykiatriske pasienter, på lik
linje med somatiske pasienter, skal ha rett til behandling, og å sikre
at etablering og gjennomføring av psykisk helsevern skjer
på en forsvarlig måte og i samsvar med grunnleggende
rettssikkerhetsprinsipper.
§ 1-4 skal lyde:
§ 1-4 Den faglig ansvarlige for vedtak
Den faglig ansvarlige for å treffe vedtak samt
beslutte nærmere angitte tiltak etter loven her, er vedkommende
overlege eller annen spesialist i psykiatri.
§ 2-1 første ledd første
punktum skal lyde:
Den som har fylt 18 år, kan tas under frivillig
psykisk helsevern på grunnlag av eget samtykke.
§ 2-1 annet ledd første
punktum skal lyde:
Den som har fylt 18 år, kan ikke samtykke dersom vedkommende åpenbart
ikke er i stand til å forstå begrunnelsen for
frivillig psykisk helsevern.
§ 2-2 tredje ledd skal lyde:
For barn under 18 år kreves slikt samtykke som nevnt
i første ledd fra den eller de som har foreldreansvaret
for barnet.
§ 2-2 fjerde ledd tredje punktum
skal lyde:
Gjelder det barn under 18 år, undertegner den
faglig ansvarlige og den eller de som har foreldreansvaret for barnet.
§ 3-6 skal lyde:
§ 3-6 Begjæring om videre
undersøkelse (observasjon)
Dersom legen etter personlig undersøkelse som nevnt
i §§ 3-4 og 3-5, er i tvil om vilkårene
for tvungent psykisk helsevern er til stede og anser videre undersøkelse
nødvendig, kan offentlig myndighet begjære at
vedkommende skal undersøkes ved institusjon godkjent for
formålet, for å finne ut om vilkårene er
oppfylt, jf. § 3-8.
§ 4-11 skal lyde:
§ 4-11 Kontrakt ved utskriving fra
psykiatrisk sykehus
Ved utskriving fra psykiatrisk sykehus skal det utarbeides
kontrakt der nødvendig oppfølging av pasienten
fra sykehusets, bostedskommunens og pasientens side tas inn. Kontrakten
undertegnes av sykehuset, bostedskommunen og pasienten.
Komiteen viser for øvrig til
proposisjonen og det som står foran, og rår Odelstinget
til å gjøre slikt
vedtak til lov
om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern
(psykiatriloven).
Kapittel 1 Alminnelige bestemmelser
§ 1-1 Formål
Formålet med loven her er å sikre at
etablering og gjennomføring av psykisk helsevern skjer
på en forsvarlig måte og i samsvar med grunnleggende
rettssikkerhetsprinsipper. Formålet er videre å sikre
at de tiltakene som er beskrevet i loven, tar utgangspunkt i pasientens
behov og respekten for menneskeverdet.
§ 1-2 Psykisk helsevern
Med psykisk helsevern menes spesialisthelsetjenestens undersøkelse
og behandling av mennesker på grunn av psykisk lidelse,
samt den pleie og omsorg dette krever.
Med tvungent psykisk helsevern menes slik undersøkelse,
behandling, pleie og omsorg som nevnt i første ledd uten
at vedkommende har samtykket.
§ 1-3 De pårørende, den
nærmeste og offentlig
myndighet
En persons pårørende er ektefelle, registrerte
partner, person som lever i et ekteskapsliknende eller partnerskapsliknende
samboerskap med vedkommende, myndige barn, foreldre eller den som
har foreldreansvaret, myndige søsken, besteforeldre, verge
eller hjelpeverge.
Den nærmeste er den av de pårørende
som er nevnt i første ledd som vedkommende oppgir som sin nærmeste.
Dersom den nærmeste ikke oppgis er den nærmeste
den av de pårørende som i størst utstrekning har
varig og løpende kontakt med vedkommende, likevel slik
at det tas utgangspunkt i den rekkefølge som er angitt
i første ledd.
Med hensyn til §§ 3-5, 3-6 og 3-7 er
den nærmeste den av de pårørende som
i størst utstrekning har varig og løpende kontakt
med vedkommende. Det tas utgangspunkt i rekkefølgen i første
ledd, men samboerskapet må ha vart i minst to år
for at samboeren kan være den nærmeste etter §§ 3-5,
3-6 og 3-7.
Med offentlig myndighet forstås i loven her kommunelegen
eller dennes stedfortreder, sosialtjenesten, politiet eller ansvarlig
fengselsmyndighet.
Kongen kan gi forskrifter om hvem som skal anses som pårørende,
den nærmeste og offentlig myndighet, samt om utøvelsen
av deres kompetanse etter loven her.
§ 1-4 Den faglig ansvarlige for vedtak
Den faglig ansvarlige for å treffe vedtak samt
beslutte nærmere angitte tiltak etter loven her, er vedkommende
overlege.
Kongen kan gi forskrifter om hvem som er den faglig ansvarlige
etter første ledd og om delegasjon av dennes myndighet.
Kongen kan i forskrifter gjøre unntak fra første
ledd.
§ 1-5 Forholdet til lov om pasientrettigheter
Ved etablering og gjennomføring av psykisk helsevern
gjelder lov om pasientrettigheter så langt den passer.
Kapittel 4 i lov om pasientrettigheter gjelder bare når
det er bestemt i loven her.
§ 1-6 Forholdet til forvaltningsloven
For behandlingen av saker etter loven her gjelder forvaltningsloven.
Forvaltningsloven § 12 gjelder likevel bare der dette er
uttrykkelig nevnt.
§ 1-7 Rett til advokat eller annen fullmektig
Ved klage til kontrollkommisjon eller fylkeslege over vedtak
etter loven her, har pasienten rett til å la seg bistå av
advokat eller annen fullmektig. Om fullmektig og fullmakt gjelder
forvaltningsloven § 12 annet og fjerde ledd tilsvarende.
Alle henvendelser i en klagesak kan gjøres ved fullmektig,
og alle meddelelser og henvendelser fra forvaltningsorganet skal
skje til pasientens fullmektig forsåvidt forholdet dekkes
av fullmakten. Når det finnes hensiktsmessig, kan pasienten
også underrettes direkte. Pasienten kan kreve å bli
underrettet i tillegg til eller i stedet for fullmektigen.
Ved saker om etablering, opprettholdelse eller opphør
av tvungent psykisk helsevern, samt saker om overføringer,
har pasienten rett til advokat etter lov av 13. juni 1980 nr. 35
om fri rettshjelp.
Kapittel 2 Frivillig psykisk helsevern. Psykisk helsevern
for barn og unge
§ 2-1 Frivillig psykisk helsevern
Den som har fylt 16 år, kan tas under frivillig
psykisk helsevern på grunnlag av eget samtykke. Krav til samtykke
følger av lov om pasientrettigheter §§ 4-1 og
4-2.
Den som har fylt 16 år, kan ikke samtykke dersom vedkommende åpenbart
ikke er i stand til å forstå begrunnelsen for
frivillig psykisk helsevern. Den faglig ansvarlige avgjør
om samtykkeevne foreligger. Vedkommende og den nærmeste
skal snarest mulig underrettes om avgjørelsen.
Skyldes mangelen på samtykkeevne psykisk utviklingshemming,
gjelder lov om pasientrettigheter § 4-5 første
og tredje ledd samt §§ 4-6 til og med 4-8. Med
unntak av § 4-5 gjelder det samme når mangelen på samtykkeevne
skyldes senil demens.
For barn under 16 år kreves samtykke fra den eller de
som har foreldreansvaret for barnet. Har barnet fylt 12 år
og selv ikke er enig i tiltaket, skal spørsmålet
om etablering av psykisk helsevern bringes inn for kontrollkommisjonen.
§ 2-2 Samtykke til å være
undergitt reglene om tvungent psykisk helsevern i § 3-1
Person som søker psykisk helsevern som nevnt i § 2-1
første ledd kan, etter at den faglig ansvarlige har begjært
det, samtykke i å være undergitt reglene etter § 3-1
i inntil tre uker fra etableringen av vernet. Samtykket innebærer
ikke samtykke til anvendelse av § 4-4 eller § 4-5
annet ledd.
Med hensyn til samtykkeevnen gjelder § 2-1 annet
og tredje ledd tilsvarende.
For barn under 16 år kreves slikt samtykke som nevnt
i første ledd fra den eller de som har foreldreansvaret
for barnet.
Grunnen til begjæringen om slikt samtykke og selve
samtykket skal nedtegnes i et dokument som undertegnes av pasienten
og den faglig ansvarlige. Gjelder det psykisk utviklingshemmede
eller senil demente, undertegner den faglig ansvarlige og den som eventuelt
handler på pasientens vegne. Gjelder det barn under 16 år,
undertegner den faglig ansvarlige og den eller de som har foreldreansvaret
for barnet.
Den faglig ansvarliges beslutning om å kreve samtykke,
kan bringes inn for kontrollkommisjonen av pasienten, den nærmeste
eller den som handler på pasientens vegne. Gjelder beslutningen
barn som har fylt 12 år, og barnet selv ikke er enig i
tiltaket, skal beslutningen bringes inn for kontrollkommisjonen.
§ 2-3 Forbud mot overføring fra
frivillig til tvungent psykisk helsevern
Ingen som er under psykisk helsevern etter eget samtykke
kan overføres til tvungent psykisk helsevern mens det frivillige
vernet pågår.
Kapittel 3 Tvungent psykisk helsevern
§ 3-1 Hva tvungent psykisk helsevern kan
omfatte
Tvungent psykisk helsevern kan gis ved døgnopphold
i institusjon som er godkjent for dette formål. Pasienten
kan holdes tilbake mot sin vilje og hentes tilbake ved unnvikelse,
om nødvendig med tvang og med bistand fra offentlig myndighet.
Tvungent psykisk helsevern kan også skje uten døgnopphold
i institusjon hvor dette er et bedre alternativ for pasienten. Tvungent
psykisk helsevern kan da gis mens pasienten har opphold på egen
bopel og kan bare omfatte pålegg overfor pasienten om frammøte
til behandling. Pasienten kan om nødvendig avhentes. Dersom
det er nødvendig, kan avhentingen gjennomføres
med tvang og med bistand fra offentlig myndighet.
Tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold kan
bare skje under ansvar av institusjon som er godkjent for den aktuelle
behandlingsformen.
Kongen i statsråd gir forskrifter om tvungent
psykisk helsevern med og uten døgnopphold i institusjon.
§ 3-2 Grunnleggende krav til behandling
og omsorg ved tvungent psykisk helsevern
Vedtak om tvungent psykisk helsevern kan bare treffes og
gjennomføres dersom ansvarlig institusjon faglig og materielt
er i stand til å tilby vedkommende person tilfredsstillende
behandling og omsorg.
§ 3-3 Vilkår for tvungent psykisk
helsevern
Tvungent psykisk helsevern kan anvendes overfor en person
med alvorlig sinnslidelse dersom dette er nødvendig for å hindre
at vedkommende på grunn av sinnslidelsen enten
a. får sin utsikt til helbredelse eller
vesentlig bedring i betydelig grad redusert, eller det er stor sannsynlighet
for at vedkommende i meget nær framtid får sin
tilstand vesentlig forverret, eller
b. utgjør en nærliggende og alvorlig fare
for eget eller andres liv eller helse.
Tvungent psykisk helsevern kan bare anvendes når
frivillig psykisk helsevern har vært forsøkt,
uten at dette har ført fram, eller det er åpenbart
formålsløst å forsøke dette.
Selv om lovens vilkår ellers er oppfylt, kan tvungent
psykisk helsevern bare finne sted hvor dette etter en helhetsvurdering
framtrer som den klart beste løsning for vedkommende, med
mindre han eller hun utgjør en nærliggende og
alvorlig fare for andres liv eller helse. Ved vurderingen skal det
legges særlig vekt på hvor stor belastning det
tvangsmessige inngrepet vil medføre for vedkommende.
§ 3-4 Legeundersøkelse
Tvungent psykisk helsevern kan ikke etableres uten at en
lege personlig har undersøkt vedkommende for å bringe
på det rene om lovens vilkår for slikt vern er
oppfylt.
Legen som foretar undersøkelsen, skal gi skriftlig uttalelse.
§ 3-5 Tvungen undersøkelse
Foreligger behov for undersøkelse som nevnt i § 3-4
første ledd, men vedkommende unndrar seg slik undersøkelse,
kan kommunelegen etter eget tiltak eller etter begjæring
fra annen offentlig myndighet eller fra vedkommendes nærmeste,
vedta at det skal foretas personlig undersøkelse av lege
for å bringe dette på det rene. Om nødvendig
kan vedkommende avhentes og undersøkes med tvang og bistand
fra annen offentlig myndighet. Kongen gir forskrifter om delegasjon
av kommunelegens myndighet.
Kommunelegens vedtak om tvungen undersøkelse skal
straks nedtegnes skriftlig. Vedtaket kan påklages til fylkeslegen
uten oppsettende virkning.
Legen som foretar undersøkelsen, skal gi skriftlig uttalelse.
§ 3-6 Begjæring om videre undersøkelse
(observasjon)
Dersom legen etter personlig undersøkelse som nevnt
i §§ 3-4 og 3-5, er i tvil om vilkårene
for tvungent psykisk helsevern er til stede og anser videre undersøkelse
nødvendig, kan offentlig myndighet eller den nærmeste
begjære at vedkommende skal undersøkes ved institusjon
godkjent for formålet, for å finne ut om vilkårene
er oppfylt, jf. § 3-8.
§ 3-7 Begjæring om tvungent psykisk
helsevern
Offentlig myndighet eller den nærmeste kan på grunnlag
av uttalelse fra lege i henhold til §§ 3-4 eller 3-5
samt eventuell videre undersøkelse ved institusjon etter § 3-8,
begjære vedkommende undergitt tvungent psykisk helsevern
som angitt i § 3-1.
Begjæringen sendes den institusjonen som tvungent
psykisk helsevern ønskes etablert ved.
§ 3-8 Vedtak om videre undersøkelse
(observasjon) og vedtak om tvungent psykisk helsevern
Den faglig ansvarlige vedtar på grunnlag av begjæringen
og de framlagte legeopplysninger og uttalelser, om vedkommende skal
undersøkes som nevnt i § 3-6 eller tas under tvungent
psykisk helsevern etter § 3-1.
Den videre undersøkelse kan også vedtas
gjennomført ved institusjonen uten at vedkommende gis døgnopphold.
Videre undersøkelse kan ikke vare utover 10 dager
fra undersøkelsens begynnelse uten vedkommendes samtykke.
Overføring til tvungent psykisk helsevern etter § 3-1
kan skje før eller ved utløpet av denne fristen,
dersom vilkårene for slikt vern er til stede og offentlig
myndighet eller eventuelt den nærmeste begjærer
det.
Offentlig myndighet skal gi den bistand som er nødvendig
for å få vedkommende til videre undersøkelse
eller bringe vedkommende under tvungent psykisk helsevern, og kan
om nødvendig anvende tvang.
Før vedtak skal det ved den ansvarlige institusjonen
foretas personlig legeundersøkelse av den som begjæres
videre undersøkt eller tatt under tvungent psykisk helsevern.
Den faglig ansvarliges vedtak og grunnlaget for det skal
straks nedtegnes.
Den som begjæres videre undersøkt eller
tatt under tvungent psykisk helsevern, samt hans eller hennes nærmeste
og eventuelt den myndighet som har framsatt begjæringen,
kan påklage vedtak etter denne paragrafen til kontrollkommisjonen.
Pasienten kan påklage vedtak om etablering av tvungent
psykisk helsevern i inntil 3 måneder etter at vernet er
opphørt.
§ 3-9 Begjæring om opphør
av tvungent psykisk helsevern
Ingen kan beholdes under tvungent psykisk helsevern etter § 3-1
uten at de grunnleggende kravene etter § 3-2 og vilkårene
etter § 3-3 fremdeles er oppfylt.
Den faglig ansvarlige vurderer om tvungent psykisk helsevern
skal opprettholdes, og treffer vedtak om opphør av vernet
dersom han finner at de krav og vilkår som nevnt i første
ledd ikke lenger er tilstede.
Den som er under tvungent psykisk helsevern eller hans
eller hennes nærmeste, kan når som helst be om
at dette vernet opphører. Den faglig ansvarlige treffer
vedtak i saken.
Pasienten eller hans eller hennes nærmeste eller eventuelt
den myndighet som har begjært tvungent psykisk helsevern,
kan påklage den faglig ansvarliges vedtak etter annet og
tredje ledd til kontrollkommisjonen. Pasienten kan påklage
vedtak om opprettholdelse av tvungent psykisk helsevern i inntil
3 måneder etter at vernet er opphørt. Vedtak som
nevnt i annet ledd gjennomføres ikke før klagesaken
er avgjort.
§ 3-10 Etterprøving uten klage
samt opphør og forlengelse av tvungent psykisk helsevern
Når noen blir undergitt tvungent psykisk helsevern,
skal underretning sendes kontrollkommisjonen sammen med kopi av
underlagsdokumentene. Kontrollkommisjonen skal så snart
som mulig forvisse seg om at riktig framgangsmåte er fulgt
og at vedtaket bygger på en vurdering av de grunnleggende
kravene i § 3-2 og vilkårene etter § 3-3.
Dersom det ikke klages over etableringen av tvungent psykisk
helsevern, skal likevel kontrollkommisjonen, når det har
gått tre måneder etter vedtaket, av eget tiltak
vurdere om det er behov for tvungent vern.
Tvungent psykisk helsevern opphører etter ett år hvis
ikke kontrollkommisjonen samtykker i at vernet forlenges. Kommisjonen
kan forlenge vernet med inntil ett år av gangen.
§ 3-11 Klage til Statens helsetilsyn
Statens helsetilsyn kan etter klage endre kontrollkommisjonens
vedtak om ikke å innlegge en person som søkes
overført fra annen institusjon eller anstalt. Klageordningen
gjelder bare overføringer som søkes for pasienter
under tvungent psykisk helsevern og bare for:
a. pasienter i institusjoner for døgnopphold
som er godkjent for tvungent psykisk helsevern. Overføring
mellom fylkeskommunale institusjoner for døgnopphold i
samme fylke omfattes likevel ikke av klageordningen.
b. innsatte i fengselsvesenets anstalter.
Kontrollkommisjonens vedtak kan ikke endres for så vidt
det er begrunnet med at vedkommende ikke oppfyller vilkårene
for tvungent psykisk helsevern etter § 3-3 første
ledd.
Klageretten til Statens helsetilsyn i saker som er nevnt
i første ledd, utøves av pasienten eller vedkommende
faglig ansvarlige, eller av den innsatte eller den ansvarlige fengselsmyndighet.
De som kan klage, kan også be om overføring som
nevnt i første ledd og kan klage vedtaket inn for kontrollkommisjonen.
§ 3-12 Rett til å uttale seg
Før vedtak fattes etter dette kapittel, skal den
person saken direkte gjelder, gis anledning til å uttale
seg. Retten til å uttale seg gjelder blant annet spørsmålet om
etablering av tvungent psykisk helsevern samt hvilken institusjon
som skal ha ansvaret for det tvungne vernet. Også vedkommendes
nærmeste og offentlig myndighet som er direkte engasjert
i saken, har rett til å uttale seg.
§ 3-13 Forskrifter om tvungent psykisk helsevern
Kongen kan gi nærmere forskrifter om hvordan etablering
av tvungent psykisk helsevern gjennomføres.
Kongen i statsråd kan dessuten gi forskrifter
om godkjenning av institusjoner som kan anvende eller være
ansvarlige for tvungent psykisk helsevern etter loven § 3-1
og om de nærmere vilkårene for slik godkjenning.
Kapittel 4 Gjennomføring av psykisk helsevern
§ 4-1 Individuell plan
Når en pasient er under psykisk helsevern, skal
institusjonen utarbeide en individuell plan for vernet. Ved frivillig
psykisk helsevern skal ikke planen utarbeides uten vedkommendes
samtykke. Dersom en person er under tvungent psykisk helsevern,
skal det søkes å oppnå et samarbeid med
vedkommende om planleggingen.
Den individuelle planen skal kartlegge behovet for psykisk
helsevern, angi hva som er målet med vernet samt hva slags
psykiatriske tjenester som er aktuelle og omfanget av disse.
Den individuelle planen skal beskrive gjennomføringen
av vernet og det nødvendige samarbeidet med andre helse-
og sosialtjenester. Det skal foretas nødvendige revisjoner
av planen.
De tjenester som er nevnt ovenfor plikter å medvirke
til planleggingen.
Dersom det ikke er utarbeidet en individuell plan innen
rimelig tid, kan fylkeslegen pålegge institusjonen å utarbeide
en slik plan.
Kongen kan gi nærmere forskrifter om utarbeidelse
og revisjon av individuelle planer som nevnt i paragrafen her.
§ 4-2 Vern om personlig integritet
Restriksjoner og tvang skal innskrenkes til det strengt
nødvendige, og det skal så langt det er mulig tas
hensyn til pasientens syn på slike tiltak. Det kan bare
benyttes tiltak som gir en så gunstig virkning at den klart
oppveier ulempene med tiltaket.
Ved psykisk helsevern i institusjon skal oppholdet så langt
det er forenlig med formålet og den enkeltes tilstand gjennomføres
slik at pasientens mulighet til å bestemme over seg selv
blir ivaretatt.
Med de begrensninger som er nevnt, skal forholdene legges
til rette for at pasientene får:
a. delta i utformingen av institusjonens daglige
liv og andre forhold som berører den enkelte pasient,
b. anledning til å dyrke sine private interesser
og hobbyer,
c. tilgang til aktivitetstilbud innen rammen av husordensreglene,
d. anledning til daglige uteaktiviteter.
Det skal også tas hensyn til den enkeltes livssyn og
kulturelle bakgrunn.
Kongen kan gi nærmere forskrifter om husordensreglement
for institusjoner for psykisk helsevern.
§ 4-3 Skjerming
Dersom pasienten under opphold i en enhet lider av sterk
uro eller har utagerende atferd, kan den faglig ansvarlige bestemme
at pasienten av behandlingsmessige grunner eller av hensyn til andre
pasienter skal holdes helt eller delvis atskilt fra medpasienter
og fra personell som ikke deltar i undersøkelse og behandling
av og omsorg for pasienten. Når skjerming opprettholdes
over 48 timer, skal det treffes vedtak i saken. Vedtaket om skjerming
skal nedtegnes uten ugrunnet opphold. Vedtak kan bare treffes for
inntil tre uker om gangen.
Vedtak om skjerming og om forlengelse av skjerming kan
påklages til kontrollkommisjonen av pasienten og hans eller
hennes nærmeste.
Kongen kan gi nærmere forskrifter om vilkårene for
skjerming og gjennomføringen av den.
§ 4-4 Behandling uten eget samtykke
Pasient under tvungent psykisk helsevern som beskrevet
i § 3-1, kan uten eget samtykke undergis slik undersøkelse
og behandling som klart er i overensstemmelse med faglig anerkjent
psykiatrisk metode og forsvarlig klinisk praksis.
Uten at pasienten har samtykket kan det ikke gjennomføres
undersøkelse og behandling som innebærer et alvorlig
inngrep. Pasienten kan likevel behandles med legemidler uten eget
samtykke. Slik legemiddelbehandling kan bare gjennomføres
med preparater som er registrert her i landet og med vanlig brukte
doser. Legemiddelbehandling kan bare gjennomføres med legemidler
som har en gunstig virkning som klart oppveier ulempene ved eventuelle
bivirkninger.
Undersøkelse og behandling uten eget samtykke kan
bare skje når det er forsøkt å oppnå samtykke
til undersøkelsen eller behandlingen, eller det er åpenbart
at samtykke ikke kan eller vil bli gitt. Dersom det ikke er åpenbart
umulig, skal det også vurderes om det kan tilbys andre
frivillige tiltak som alternativ til undersøkelse og behandling
uten eget samtykke.
Behandlingstiltak som det ikke er samtykket i, kan først
benyttes etter at pasienten har vært tilstrekkelig undersøkt
til å gi grunnlag for å bedømme tilstanden
og behovet for behandling. Slike behandlingstiltak kan bare igangsettes
og gjennomføres når de med stor sannsynlighet
kan føre til helbredelse eller vesentlig bedring av pasientens
tilstand, eller at pasienten unngår en vesentlig forverring
av sykdommen.
Den faglig ansvarlige treffer vedtak om undersøkelse
og behandling uten eget samtykke.
Vedtak om undersøkelse og behandling uten eget samtykke
skal nedtegnes uten opphold.
Vedtak etter paragrafen her kan påklages til fylkeslegen
av pasienten og hans eller hennes nærmeste.
Kongen i statsråd gir forskrifter om undersøkelse og
behandling uten eget samtykke.
§ 4-5 Forbindelse med omverdenen
Den som har døgnopphold i institusjon for psykisk
helsevern, har rett til å motta besøk og benytte
telefon, samt sende og motta brev og pakker.
For den som er under tvungent psykisk helsevern i form
av døgnopphold i institusjon, kan den faglig ansvarlige
vedta innskrenkninger i retten som nevnt i første ledd
for inntil 14 dager, i den utstrekning sterke behandlingsmessige
eller sterke velferdsmessige hensyn eller sterke hensyn til nærstående
person gjør dette nødvendig. Er det vedtatt slike
restriksjoner, skal institusjonen sørge for at pasienten
får nødvendig informasjon om sine pårørende
og forhold utenfor institusjonen som er av betydning for pasienten.
Utover det som følger av rimelige begrensninger
i husordensreglement, kan det ikke vedtas restriksjoner i retten
til å kommunisere med kontrollkommisjonen, departementet,
Statens helsetilsyn, fylkeslege, Stortingets ombudsmann for forvaltningen,
pasientombud, prest eller tilsvarende sjelesørger, juridisk
rådgiver eller den som opptrer på pasientens vegne
i en klagesak.
Ved begrunnet mistanke om at medikamenter, rusmidler, rømningshjelpemiddel
eller farlig gjenstand vil bli forsøkt innført
til en pasient, kan den faglig ansvarlige vedta at pasientens post
skal åpnes og kontrolleres med henblikk på dette.
Om mulig skal dette skje i pasientens nærvær.
Vedtak om inngrep som er nevnt i annet og fjerde ledd,
skal nedtegnes uten ugrunnet opphold. Pasienten eller hans eller
hennes nærmeste kan påklage vedtaket til kontrollkommisjonen.
Kongen i statsråd gir forskrifter om adgangen
til å foreta slike inngrep som er omtalt i paragrafen her.
§ 4-6 Undersøkelse av rom og eiendeler
samt kroppsvisitasjon
Ved begrunnet mistanke om at medikamenter, rusmidler, rømningshjelpemiddel
eller farlig gjenstand vil bli forsøkt eller er innført
i institusjon for døgnopphold, kan den faglig ansvarlige
med henblikk på dette vedta at pasientens rom og eiendeler
skal undersøkes samt at det skal foretas kroppsvisitasjon
av pasienten. Dersom det er mulig, skal undersøkelse av pasientens
rom og eiendeler skje i pasientens nærvær eller
i nærvær av den nærmeste eller en annen
person som pasienten har utpekt.
Undersøkelse av kroppens hulrom er ikke tillatt.
Vedtaket skal nedtegnes uten opphold. Pasienten eller hans
eller hennes nærmeste kan påklage vedtaket til
kontrollkommisjonen.
Kongen i statsråd gir nærmere forskrifter
om adgangen til å foreta slike inngrep som er omtalt i
paragrafen her.
§ 4-7 Beslag
Den faglig ansvarlige kan vedta at medikamenter, rusmidler,
rømningshjelpemiddel eller farlig gjenstand som blir funnet
ved inngrep som nevnt i §§ 4-5 fjerde ledd og
4-6 første ledd, skal beslaglegges. Den faglig ansvarlige
kan dessuten vedta at medikamenter, rusmidler eller farlig gjenstand
som vedkommende ikke rettmessig kan inneha, skal tilintetgjøres.
Vedtaket skal nedtegnes uten opphold. Pasienten eller hans
eller hennes nærmeste kan påklage vedtaket til
kontrollkommisjonen. Vedtak om tilintetgjøring kan ikke
gjennomføres før klagesaken er avgjort.
Kongen i statsråd gir nærmere forskrifter
om adgangen til å bruke tiltak som nevnt i paragrafen her.
§ 4-8 Bruk av tvangsmidler i institusjon
for døgnopphold
Tvangsmidler skal bare brukes overfor pasienten når
dette er uomgjengelig nødvendig for å hindre ham i å skade
seg selv eller andre, eller for å avverge betydelig skade
på bygninger, klær, inventar eller andre ting.
Tvangsmidler skal bare brukes når lempeligere midler har
vist seg å være åpenbart forgjeves eller
utilstrekkelige.
Som tvangsmiddel kan anvendes:
a. mekaniske tvangsmidler som hindrer pasientens bevegelsesfrihet,
herunder belter og remmer samt skadeforebyggende spesialklær.
b. kortvarig anbringelse bak avlåst dør
uten personale til stede.
c. enkeltstående bruk av korttidsvirkende legemidler i
beroligende eller bedøvende hensikt.
For pasienter under 16 år er det ikke adgang til å bruke
tvangsmidler som nevnt i bokstavene a og b i foregående
ledd.
Pasient som underkastes tvangsmiddel skal ha kontinuerlig
tilsyn av pleiepersonale. Ved fastspenning i seng eller stol skal
pleiepersonell oppholde seg i samme rom som pasienten hvis ikke
pasienten motsetter seg dette.
Tvangsmiddel kan bare benyttes etter vedtak av lege, med
mindre en akutt nødsituasjon gjør at umiddelbar
kontakt med lege ikke er mulig. Vedtaket skal nedtegnes uten opphold.
Vedtaket kan påklages til kontrollkommisjonen av pasienten
eller hans eller hennes nærmeste.
Kongen i statsråd gir nærmere forskrifter
om bruk av tvangsmiddel.
§ 4-9 Kontrollundersøkelser
Når pasient er under tvungent psykisk helsevern, skal
den faglig ansvarlige sørge for at det minst en gang hver
tredje måned ved undersøkelse vurderes om de grunnleggende
kravene etter § 3-2 og vilkårene for vernet etter § 3-3,
fremdeles er til stede. Vurderingene skal nedtegnes i journalen.
Kongen kan gi forskrifter om slike kontrollundersøkelser.
§ 4-10 Overføring
Den som er under tvungent psykisk helsevern eller hans
eller hennes nærmeste kan påklage til kontrollkommisjonen
alle vedtak om overføring til opphold i eller til andre
tiltak under ansvar av institusjon som nevnt i § 3-1.
Vedtak om overføring settes ikke i verk før
klagefristen er ute eller det er klart at vedtaket ikke vil bli påklaget.
Vedtaket gjennomføres ikke før klagesaken er avgjort,
med mindre pasientens tilstand gjør det uomgjengelig nødvendig
at overføring skjer uten opphold.
Kapittel 5 Dom på overføring til
tvungent
psykisk helsevern
§ 5-1 Forholdet til de øvrige bestemmelsene
i
loven her
Ved dom på overføring til tvungent psykisk
helsevern etter straffeloven § 39 gjelder bestemmelsene
i loven her så langt de passer, med unntak av § 3-2
til og med § 3-12.
Straffeloven § 39 b gir regler om opphør
av reaksjonen.
§ 5-2 Vedtak om behandlingsansvaret
Fylkeshelsesjefen i den domfeltes bostedsfylke avgjør
hvilken institusjon som skal ha behandlingsansvaret for den domfelte.
Kongen kan ved forskrift overføre kompetansen etter denne
bestemmelsen til en annen myndighet.
Fylkeshelsesjefen har ansvaret for at det tvungne psykiske
helsevernet settes i verk umiddelbart etter at dommen er rettskraftig.
§ 5-3 Gjennomføring
Den som er overført til tvungent psykisk helsevern,
skal de første tre ukene ha døgnopphold i en institusjon.
Den faglig ansvarlige bør i denne perioden rådføre
seg med de rettspsykiatrisk sakkyndige som har observert den domfelte.
Den faglig ansvarlige bestemmer deretter hvordan det tvungne
psykiske helsevernet til enhver tid skal gjennomføres.
Ved avgjørelsen skal det legges vekt på hensynet
til behandling av den domfelte, og særlig på behovet
for å beskytte samfunnet mot faren for nye alvorlige lovbrudd.
§ 5-4 Klage til kontrollkommisjonen
Etter at tre ukers døgnopphold i institusjon etter § 5-3
er gjennomført, kan alle vedtak om overføring til
opphold i eller til andre tiltak under ansvar av institusjon som
nevnt i § 3-1, påklages til kontrollkommisjonen.
Vedtakene meddeles de klageberettigede, som er den domfelte selv,
hans eller hennes nærmeste samt påtalemyndigheten.
Vedtak om overføring fra døgnopphold
i en institusjon til psykisk helsevern uten døgnopphold
eller til døgnopphold i en annen institusjon, settes ikke
i verk før klagefristen er ute eller det er klart at vedtaket
ikke vil bli påklaget. Vedtaket gjennomføres ikke
før klagesaken er avgjort, med mindre den domfeltes tilstand gjør
det uomgjengelig nødvendig at overføring skjer raskt.
§ 5-5 Begjæring om endring i gjennomføringen
De klageberettigede etter § 5-4 kan begjære
slike endringer i gjennomføringen som er nevnt der. Er
det tidligere gitt avslag på en slik begjæring
etter klage til kontrollkommisjonen, kan ingen av de klageberettigede
sette fram ny klage på grunnlag av de samme faktiske omstendigheter
før seks måneder etter at det forrige vedtaket
var endelig.
§ 5-6 Overføring til anstalt under
fengselsvesenet
Etter begjæring fra den faglig ansvarlige, jf. § 5-3, kan
retten bestemme at den domfelte skal overføres fra tvungent
psykisk helsevern til anstalt under fengselsvesenet, når
særlige grunner taler for det. Overføring kan
bare skje når den domfeltes sinnstilstand ikke lenger er
som beskrevet i straffeloven § 44 første ledd. Vilkåret
om gjentakelsesfare i straffeloven § 39 nr. 1 eller nr.
2 må fortsatt være oppfylt.
Påtalemyndigheten fremmer saken for herreds- eller
byrett, som avgjør den ved dom. Behandlingen av saken skal
påskyndes.
Finner retten at vilkåret om gjentakelsesfare
i straffeloven § 39 nr. 1 eller nr. 2 ikke er oppfylt,
skal reaksjonen opphøre, jf. straffeloven § 39b.
§ 5-7 Opphør av reaksjonen og prøveløslatelse
der domfelte er overført til anstalt under fengselsvesenet
Er den domfelte overført til anstalt under fengselsvesenet
i medhold av § 5-6, gjelder reglene i straffeloven § 39b
om opphør av reaksjonen så langt de passer. I
stedet for opphør kan retten i slike tilfeller beslutte
prøveløslatelse etter reglene i straffeloven §§ 39f
og 39g.
§ 5-8 Tilbakeføring til tvungent
psykisk helsevern fra anstalt under fengselsvesenet
Dersom den domfeltes sinnstilstand etter overføring
til fengselsvesenet igjen blir som beskrevet i straffeloven § 44
første ledd, skal den domfelte tilbakeføres til
tvungent psykisk helsevern.
Ved uenighet om vilkåret for tilbakeføring
er oppfylt, bringes saken inn for Statens helsetilsyn for avgjørelse.
§ 5-9 Forskrifter
Kongen kan gi forskrifter om gjennomføringen av dom
på overføring til tvungent psykisk helsevern etter dette
kapitlet.
Kapittel 6 Kontroll og etterprøving
§ 6-1 Kontrollkommisjonen
Hvor noen er under psykisk helsevern etter loven her, skal
det være en kontrollkommisjon som etter nærmere
regler gitt av departementet treffer de avgjørelser som
særlig er tillagt den.
I den utstrekning det er mulig, skal kontrollkommisjonen
også føre den kontroll den finner nødvendig for
pasientenes velferd. Den kan ta opp saker etter eget initiativ eller
etter henvendelse fra pasienten, pasientens nærmeste eller
personalet. Finner den forhold den vil påpeke, skal den
ta saken opp med den faglig ansvarlige og eventuelt fylkeslegen.
Kontrollkommisjonen oppnevnes av departementet, som også bestemmer
hvilket område som skal være tillagt hver kommisjon.
Departementet har det overordnede ansvar for at det i hvert
område er en fungerende kommisjon.
§ 6-2 Kontrollkommisjonens sammensetning
Kontrollkommisjonen skal ledes av en jurist som er kvalifisert
til å gjøre tjeneste som dommer, og ellers bestå av
en lege og to andre medlemmer, alle med personlige varamedlemmer.
Av de to sistnevnte faste medlemmer skal det oppnevnes en person
som selv har vært under psykisk helsevern eller er eller
har vært nærstående til pasient eller
som har representert pasientinteresser i stilling eller verv.
Medlemmene oppnevnes for 4 år om gangen. Ved første
oppnevning etter lovens ikrafttredelse oppnevnes to av medlemmene
for 2 år. Ingen kan gjenoppnevnes mer enn en gang i samme
kontrollkommisjon.
Ingen kan være medlem av en kontrollkommisjon som
skal føre tilsyn med tiltak og institusjoner for psykisk
helsevern som vedkommende har noe ansvar for i sin vanlige stilling.
§ 6-3 Kontrollkommisjonens uavhengighet
Kontrollkommisjonen er uavhengig i sin virksomhet.
Lederen skal påse at kommisjonen ikke følger
arbeidsrutiner som undergraver kommisjonens uavhengighet.
§ 6-4 Særlige saksbehandlingsregler
Før kontrollkommisjonen avgjør sak om
videre undersøkelse, etablering, opprettholdelse eller
opphør av tvungent psykisk helsevern, samt sak om overføring,
skal pasienten eller den som handler på hans eller hennes
vegne, gis adgang til å uttale seg.
Kontrollkommisjonen skal sørge for at saken blir best
mulig opplyst. Enhver har plikt til å møte for kommisjonen
som vitne eller sakkyndig etter de regler som gjelder for hovedforhandling
ved herreds- og byrett.
Kontrollkommisjonen kan begjære bevisopptak ved
herreds- eller byretten, hvis et vitne ikke har møteplikt
for kommisjonen eller hvis frammøte for kommisjonen ville
være forbundet med uforholdsmessig omkostning eller ulempe,
eller hvis et slikt bevisopptak av andre grunner må anses
særlig praktisk.
Advokater har rett til å bli kjent med alle opplysninger
i saken og til å være til stede under parts- og vitneavhør.
I den utstrekning kontrollkommisjonen finner det tilrådelig,
gjelder dette også pasienten selv eller den som handler
på hans eller hennes vegne.
Kontrollkommisjonen skal prøve alle sider av saken.
Kommisjonen skal om mulig treffe sitt vedtak innen to uker
etter at saken ble brakt inn for den. Kan denne frist ikke overholdes,
skal grunnen til dette opplyses i vedtaket.
Vedtaket treffes i møte av fulltallig kommisjon.
I tilfelle av stemmelikhet gjør lederens stemme utslaget.
Reglene om ugildhet i domstolsloven kapittel 6 gjelder tilsvarende
for kommisjonens medlemmer. Lederen fastsetter godtgjørelsen
til oppnevnt advokat.
Er en klage blitt avslått av kontrollkommisjonen, kan
ikke tilsvarende klage framsettes før minst seks måneder
er gått.
For utskrifter og attester som gis av kontrollkommisjonen
eller av herreds- eller byretten, betales ikke gebyr. Heller ikke
betales gebyr for bevisopptak. Den som i medhold av paragrafen her
møter for å forklare seg for kontrollkommisjonen,
har krav på samme godtgjøring som vitner og sakkyndige.
Ved underretning om vedtaket skal kontrollkommisjonen gjøre
pasienten, eller den som handler på hans eller hennes vegne,
kjent med reglene om domstolprøving, jf. § 7-1
i loven her.
§ 6-5 Forskrifter om saksbehandlingen
Kongen kan gi forskrifter om den nærmere saksbehandlingen
i kontrollkommisjonen.
Kapittel 7 Domstolprøving
§ 7-1 Domstolprøving
Kontrollkommisjonens vedtak i sak om videre undersøkelse,
etablering eller opprettholdelse av tvungent psykisk helsevern etter §§ 3-8
og 3-9, kan av pasienten eller hans eller hennes nærmeste
bringes inn for retten etter reglene i lov av 13. august 1915 om
rettergangsmåten for tvistemål kapittel 33. Det
samme gjelder kontrollkommisjonens vedtak om overføring til
døgnopphold i institusjon, jf. §§ 4-10
og 5-4.
Kapittel 8 Forskjellige bestemmelser
§ 8-1 Forskrifter
Kongen gir forskrifter om lovens anvendelse på Svalbard
og Jan Mayen og kan fastsette særlige regler under hensyn
til de stedlige forhold.
§ 8-2 Ikrafttredelse
Loven her trer i kraft fra den tid Kongen i statsråd bestemmer.
Kongen i statsråd kan bestemme at de enkelte bestemmelsene
i loven skal tre i kraft til forskjellig tid. Kapittel 5 trer i
kraft i henhold til egen lov.
Fra lovens ikrafttredelse oppheves lov av 28. april 1961
nr. 2 om psykisk helsevern.
§ 8-3 Endringer i andre lover
Fra den tid loven trer i kraft, gjøres følgende
endringer i andre lover:
I lov av 13. juni 1980 nr. 35 om fri rettshjelp skal § 22
tredje ledd nr. 3 lyde:
Sak for kontrollkommisjonen etter lov ---- om
etablering og gjennomføring av psykisk helsevern (psykisk
helsevernloven) § 6-4.
Oslo, i sosialkomiteen, den 20. mai 1999.
John I. Alvheim, |
Olav Gunnar Ballo, |
Are Næss, |
leder. |
ordfører. |
sekretær. |